2 Akuttmedisinsk kommunikasjon m.m.

Dette kapittelet tar for seg et bredt spekter av fagområder, hvorav en del kan sies å falle inn under fellesbetegnelsen akuttmedisinsk kommunikasjon. Det blir gitt en beskrivelse av akuttutvalgets (NOU 1998:9) forslag knyttet til medisinsk nødmeldetjeneste og en vurdering av forslaget om felles forskrift for prehosital akuttmedisin. Det blir videre gitt omtale og vurdering av tiltak innen førstehjelp, sjøfartsmedisin, telemedisin, kompetansekrav, og forholdet mellom helsetjenesten og den offentlige redningstjenesten.

2.1 Befolkningens kunnskap om førstehjelp må bedres

Erfaring tilsier at det ofte er publikum eller pårørende som kommer først til skadestedet ved ulykker eller plutselig oppstått sykdom. Erfaring viser også at deres kunnskap og forståelse om førstehjelp ikke er tilstrekkelig.

2.1.1 Førstehjelp-prosjektet

Sosial- og helsedepartementet, Statens helsetilsyn, frivillige organisasjoner, fagfolk innen akuttmedisin, statens informasjonstjeneste og andre departementer har fra våren 1996 samarbeidet om et førstehjelp-prosjekt. Formålet med prosjektet er:

• Øke folks kompetanse og ferdigheter innenfor førstehjelp slik at de tør handle og gjøre de riktige tingene hvis ulykken skjer.

• Gjøre medisinsk nødnummer (113) kjent.

Førstehjelp-prosjektet har blant annet resultert i læreboka «Gjør noe, da!». Læreboka retter seg mot skoleungdom og representerer ny pedagogikk på området førstehjelp.

I følge Læreplanen - L´97- for 8. 9. og 10. klassetrinn, inngår førstehjelp som pensum for enkelte fagområder. Læreboka «Gjør noe, da!» har derfor blitt gratis tilsendt alle 8. klasser over en femårs periode. Til undervisningspakken hører også lærerveiledning, samt video basert på av flere av bokens kapitler.

Våren 1999 foretok statens institutt for folkehelse en effektundersøkelse av Førstehjelp-prosjektet. Her heter det:

«Generelt har effektene vært betydelige, de har vært statistisk signifikante, og de har vært observerbare for en rekke ulike variabler, som kunnskap, holdninger, følelser, mestrings-forventning og forventet atferd».

Det vil i løpet av 2000 bli foretatt en ny effektundersøkelse.

2.1.2 Departementets vurderinger og forslag

Femårsperioden for førstehjelp-prosjektet utløper ved utgangen av 2001. Det vil da være tid for reforhandlinger med de respektive partene i prosjektet.

Departementet vil opprettholde den positive effekten av undervisningspakken «Gjør noe, da!», og tar sikte på at prosjektet skal utvikles videre for andre klassetrinn enn 8. klassene i grunnskolen.

Departementet vil også påpeke at prosjektet kan tilrettelegges for den videregående skole, og som integrert del av utdanningen av helsepersonell.

2.2 Medisinsk nødmeldetjeneste

Medisinsk nødmeldetjeneste er et landsdekkende, organisatorisk og kommunikasjonsteknisk system for kommunikasjonsberedskap innen helsetjenesten. Hovedformålet er å sikre direkte kontakt mellom befolkning og helsepersonell, mellom helsepersonell i og utenfor sykehus, og mellom sykehusene i nødsituasjoner, slik at det skjer en effektiv varsling av riktig ressurs, samt veiledning av pasient og/eller den som har varslet, inntil profesjonell hjelp når frem.

2.2.1 Lovgrunnlag, organisering og oppgaver

Medisinsk nødmeldetjeneste er regulert i forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste 1 av 20. august 1990, og består av:

• Medisinsk alarmtelefonnummer (113).

• Akuttmedisinske kommunikasjonssentaler (AMK-sentraler) i sykehus med akuttberedskap.

• Legevaktsentraler (LV-sentraler) i kommunehelsetjenesten.

• Felles kommunikasjonstjenester for helsepersonell.

• Driftsorganisasjon på alle tre forvaltningsnivåer.

Ansvaret for planlegging, etablering og drift av medisinsk nødmeldetjeneste er fordelt mellom forvaltningsnivåene. Sosial- og helsedepartementet har ansvar for å fastsette systemkrav som skal sikre funksjonsdyktighet, kvalitet og samordning av tjenesten på landsbasis, samt kommunikasjonsberedskap og -utstyr i luftambulansetjenesten. Statens helsetilsyn og fylkeslegenehar rådgivning og tilsyn som oppgave. Fylkeskommunene er ansvarlig for medisinsk alarmtelefonnummer (113), AMK-sentraler i sykehus, samt kommunikasjonsberedskap og -utstyr for ambulansetjenesten. Kommunene er ansvarlig for LV-sentraler i sykehjem og helsesenter (ev. som interkommunalt samarbeid), kommunikasjonsberedskap og -utstyr for lege, hjemmesykepleier og jordmor, samt praktisk samordning med brannvesenet.

Regionsykehusene var tiltenkt en ledende rolle innen faglig og organisatorisk utvikling av nødmeldetjenesten i egen region. Regionsykehusene har bare delvis etterlevd disse forventningene. Utfordringene knyttet til samordning på regionalt nivå er således ennå store.

Et nasjonalt kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom) ble etablert i 1996 med midler fra departementet. KoKom er lokalisert i Bergen, og var i full drift fra 1998. KoKom driver rådgivning ovenfor sentrale helsemyndigheter og helsetjenesten om utvikling og vedlikehold av kommunikasjonsberedskap i helsetjenesten.

Nødmeldetjenesten er avhengig av godt samarbeid med berørte helsetjenester som ambulansetjenesten, legevakt, sykehus, pleie- og omsorgstjenesten, samt andre nødetater, rusmiddeletater, krisesentre, frivillige hjelpeorganisasjoner etc. Oversikt over samarbeidende parters organisasjon og funksjon, samt rutiner for alarmering og samhandling er derfor helt nødvendig.

Nærmere om LV-sentraler

I henhold til forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste bør hvert legevaktdistrikt ha egen LV-sentral. I vertskommuner for sykehus bør AMK-sentraler ivareta denne oppgaven. LV-sentralene er normalt ansvarlig for kommunal legevaktformidling, formidling av oppdrag til hjemmesykepleiere og jordmødre, varsling av lokalt stasjonert ambulanse og betjening av trygghetsalarm tildelt av offentlige instanser.

LV-sentralene skal normalt bemannes med sykepleier, men dispensasjoner fra dette kravet er utbredt. Det skyldes problemer med å skaffe tilstrekkelig med sykepleiere flere steder.

LV-sentralene forutsettes å være det stedet man varsler behov for ulike deltjenester innen kommunens totale helsetjenestetilbud i akutte situasjoner. Det er derfor naturlig at blant annet mobilisering av kommunale psykososiale kriseteam varsles gjennom LV-sentralene.

Likeledes bør LV-sentralene være det leddet andre samarbeidsinstanser i redningstjenesten kontakter for å varsle for eksempel kommunelege I. Dette forutsetter at kommunene selv har utarbeidet planer for videre varsling internt, samt varsling av nødvendige samarbeidspartnere.

Det finnes 230 LV-sentraler i Norge, samt 38 AMK-sentraler med LV-funksjon (per februar 2000). Antallet endrer seg imidlertid stadig på grunn av omlegginger (interkommunale og stasjonære LV-sentraler). LV-sentralene holder til i egne lokaler eller er integrert i helseinstitusjoner som sykehus, sykestue/sykehjem og helsesentre.

En undersøkelse utført av akuttutvalget viste at det årlig skjer anslagsvis 2,2 millioner henvendelser til LV-sentraler, det vil si ca. 0,5 henvendelse per innbygger.

Nærmere om AMK-sentraler

I følge forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste skal det finnes minst én AMK-sentral i hver fylkeskommune. AMK-sentralene skal ta i mot medisinske nødmeldinger over medisinsk nødtelefon (113) fra det sykehusområdet (ev. flere områder) som dekkes, drive mottak av melding om akuttinnleggelse, iverksette og oppfølge akutte ambulanseoppdrag (herunder luftambulanseoppdrag), samt fungere som LV-sentral for vertskommunen.

AMK-sentralene forutsettes seg i mellom å samordne innsatsen ved mer omfattende katastrofer, og ved henvendelser i grenseområdene mellom ulike sentralers ansvarsområde.

Det finnes 44 AMK-sentraler i Norge, hvorav 38 med LV-funksjon (per februar 2000). Disse er normalt lokalisert i sykehus med akuttmedisinsk beredskap, vanligvis i nærheten av akuttmottaket.

AMK-sentralene betjenes normalt av sykepleiere etter «jobbrotasjonsprinsippet» 2, og de fleste har nå også tilgang på en vakthavende lege. Det medisinskfaglige ansvaret ligger hos legene.

En undersøkelse utført av akuttutvalget viser at fylkeskommunenes utgifter til teknisk drift av helseradionettet utgjør anslagsvis 26 millioner kroner. I tillegg kommer utgifter til personell og øvrig drift, som er vanskelig å tallfeste fordi de ofte er innarbeidet i andre budsjettposter. Staten bidrar også med midler til drift og utvikling av tjenesten.

2.2.2 Prosedyrer og teknologi

Verktøy for kvalitetssikring

Nødmeldetjenesten har tatt i bruk flere verktøy for kvalitetssikring. Disse er viktige for at nødmeldetjenesten skal kunne ivareta sine prioriteringsoppgaver på en forsvarlig måte. Verktøy for kvalitetssikring omfatter først og fremst:

• «Norsk indeks for medisinsk nødhjelp»(revidert 1999): Hjelper operatøren med valg av hastegradene vanlig, haster eller akutt (se kap. 4.1.3) ved utrykning i medisinske nødsituasjoner, på bakgrunn av et strukturert intervju med innringer.

• Systembok: En samling av blant annet operasjonelle prosedyrer og funksjonsbeskrivelser, også når det gjelder varsling og kontakt med samarbeidende instanser.

• Lydlogg: Brukes til dokumentasjon av pasientrettet virksomhet.

Helseradionettet og TETRA

Helseradionettet er et lukket og samordnet radiosamband for helsetjenesten, basert på analog teknologi. Det består av ca. 560 sendere fra det tidligere offentlige manuelle mobiltelefonnettet (OLT).

I henhold til forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste skal helseradionettet ha en geografisk dekningsgrad på 90 prosent, men i praksis varierer den fra 50 prosent i Finnmark til 90 prosent i Vestfold.

Helseradionettes fordeler er hurtig og prioritert varsling av personell, samt et grunnlag for godt tverrfaglig samarbeid med andre nødetater ved felles aksjoner. De ulike radioapparatene kan for eksempel lett kommunisere med hverandre og settes opp i konferansesamtaler med apparater i det ordinære telefon- og mobiltelefonnettet.

Helseradionettes ulemper er dårlig dekningsgrad i deler av landet, tungvint, utdatert og lite brukervennlig radioutstyr, og det faktum at det ofte ikke brukes av legene.

Nødetatene møter stadig strengere krav til sikkerhet, tjenesteeffektivitet, presisjon og kostnadseffektivitet. Disse kravene kan ikke tilfredsstilles av dagens helseradionett. Det er derfor bestemt at det skal gjennomføres et prosjekt av ca. to års varighet for å utrede grunnlag for å ta en beslutning om det skal etableres et felles radionett for nødetatene, basert på den såkalte TETRA-standarden (Terrestial Trunked Radio).

TETRA er en leverandøruavhengig standard for digital mobil radiokommunikasjon, bestående av GSM for en-til-en talekommunikasjon, DECT for lokal, trådløs telefoni og TETRA for gruppeorientert profesjonell kommunikasjon. TETRA-standarden kan blant annet tilby ikke avlyttbar talekommunikasjon, fleksibel og gruppeorientert kommunikasjon, garantert fremkommelighet for prioritert trafikk, mer fullstendig radiodekning, posisjoneringssystemer for kjøretøyer og bruk av bildeoverføringer.

En eventuell utbygging av TETRA-standarden for nødetatene vil tidligst skje mellom år 2002 og 2004.

Det har blitt vedtatt å iverksette et pilotprosjekti ett fylke. Erfaringene fra dette vil bli brukt i beslutningsgrunnlaget for om det skal bygges et landsdekkende TETRA-nett, noe som i så fall vil bli et stort løft for den medisinske nødmeldetjenesten. Når saken er ferdig utredet vil den bli lagt frem for Stortinget.

Telefoni

Publikums adgang til medisinsk nødtelefon er basert på telenettet, ved at 113-anrop kanaliseres direkte til en gitt AMK-sentral. Innringer kommer med andre ord i umiddelbar kontakt med en AMK-operatør som skal være kvalifisert helsepersonell (oftest sykepleier).

Et system for opprinnelsesmarkering gjør at abonnementens telefonnummer, navn og adresse vises på operatørenes dataskjerm. De siste års økning i antall nettoperatører og mobiltelefonoperatører har imidlertid ført til store utfordringer for opprinnelsesmarkeringen, og det pågår for tiden arbeid med å utvikle nye tekniske løsninger.

Publikums kjennskap til medisinsk nødtelefon (113) kan være avgjørende for utfallet av mange nødsituasjoner. Flere informasjonskampanjer har derfor vært gjennomført, og en undersøkelse i mai 1998 viste at ca. 70 prosent av befolkningen har kjennskap til at 113 er nummeret til medisinsk nødtelefon.

2.2.3 Akuttutvalgets forslag og høringsuttalelser

Akuttutvalgets viktigste forslag for den medisinske nødmeldetjenesten kan oppsummeres som følger:

• Forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste bør gjennomgås med henblikk på endring/revisjon, og inngå i en felles forskrift om prehospital akuttmedisin.

• LV-sentralene bør organiseres i nær tilknytning til den øvrige kommunehelsetjenesten. Kommunelege I skal ha den faglige ledelse, mens daglig leder bør være sykepleier.

• Modeller for samhandling/sammenslåing av LV-sentraler til visse tider av døgnet bør vurderes.

• Det bør utarbeides nasjonale standarder og dataverktøy for LV-sentralenes oppdragshåndtering, dokumentasjon og virksomhetsregistrering.

• Den medisinske nødmeldetjenesten bør normalt baseres på én AMK-sentral i hver fylkeskommune.

Akuttutvalget går også inn for følgende minstekrav:

• Lege i legevaktstjeneste skal være tilgjengelig over helseradionettet 24 timer i døgnet.

• LV-sentralen skal,i kommuner med mer enn 12 000 innbyggere, være samlokalisert med legevaktskontoret og bemannet med fast personell til klokken 23:00.

• LV-sentralen bør,i kommuner med mer enn 8 000 innbyggere, være samlokalisert med legevaktskontoret og bemannet med fast personell til klokken 23:00.

• Fylkeskommunen skal ha en medisinsk systemansvarlig lege, normalt i hel stillingshjemmel.

• Døgnkontinuerlig medisinsk ledelse av AMK-sentral skal ivaretas av kvalifisert lege i vakt.

Mange av høringsinstansene gir sin generelle tilslutning til akuttutvalgets forslag. Forslaget om å redusere antall AMK-sentraler til én per fylke er særlig i fokus.

Holdningene her er delte - særlig blant kommunene og fylkeskommunene. Helsetilsynet og et flertall av sykehusene er uenig og mener at det bør være én AMK-sentral ved alle somatiske sykehus med ø-hjelp funksjon. Kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom) og Legeforeningen gir derimot utrykk for at formålstjenlig å redusere antallet AMK-sentraler.

2.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Justisdepartementet skal utrede ett felles nødnummer for nødetatene. Bakgrunnen for det er at Norge, som ett av få land i den vestlige verden, har tre nødnummer (110 brann, 112 politi, 113 helse) og ikke ett.

Begrunnelsen for å opprette ett felles nødnummer for nødetatene er todelt. For det første vil det innebære en forenkling for publikum som bare får ett telefonnummer å forholde seg til i nødsituasjoner. For det andre vil ett nødnummer medføre en administrativ og organisatorisk forenkling.

Ett eventuelt felles nødnummer (f.eks. 112 som er den europeiske standarden) vil imidlertid føre til at publikum ikke lengre vil komme i direkte kontakt med fagkyndig helsepersonell som kan gi helsefaglig veiledning og vurdering («fagkyndighetsprinsippet»). Det vil derfor medføre utfordringer med hensyn til hvordan fagkyndighetsprinsippet best skal kunne ivaretas, både organisatorisk og bemannings- og kompetansemessig.

Ett eventuelt felles nødnummer vil også få store konsekvenser for antallet AMK-sentraler. Departementet legger til grunn at det vil være nødvendig med en rasjonalisering av medisinsk nødmeldetjeneste. Det vises i den sammenheng til at akuttutvalget enstemming har anbefalt reduksjon i antall AMK-sentraler utfra en faglig vurdering. Det høye antall AMK-sentraler i Norge er dessuten kostnadskrevende, og kanaliserer betydelige helsepersonellressurser inn mot ikke-pasientrettet arbeid.

For å unngå unødvendig dobbeltarbeid vil departementet avvente konklusjonene av utredningen om ett felles nødnummer, før akuttutvalgets forslag knyttet til antall AMK-sentraler og til den øvrige medisinske nødmeldetjeneste behandles.

2.3 Et bedre medisinsk tjenestetilbud for sjøfart

Norge har tradisjonelt hatt en av verdens største handelsflåter. Utbyggingen av kystradiostasjonenes kraftige kortbølgesendere gjorde opprettelse av telekommunikasjon mellom skip og land mulig. Med dette kunne skip søke sakkyndig råd ved sykdom eller skade som var inntruffet ombord.

I 1948 tok overlege Jon Myhre ved Haukeland sykehus personlig på seg slik rådgivningstjeneste via Bergen radio, og frem mot 1985 ble tjenesten fastere strukturert under hans ledelse. Rådgivningstjenesten ble så overtatt av andre leger ved sykehuset, og er i dag kjent som Radio Medico.

2.3.1 Radio Medico

Vakttjenesten ved Radio Medico dekkes i dag av fire faste leger ved Haukeland sykehus, som alle er spesialister i indremedisin med bred faglig erfaring. Ved behov kan vaktlegen konsultere sykehusets øvrige spesialister. Hver vakt strekker seg over en uke, og vaktlegen er tilgjengelig til alle døgnets tider over fast telefonnummer/personsøker.

Internasjonale forpliktelser

Norge har internasjonale forpliktelser til å drive et tjenestetilbud som Radio Medico. Dette følger av artikkel 6 i rådsdirektiv 92/29 EØF om minimumskrav til helse og sikkerhet for bedre medisinsk behandling om bord på fartøyer, og artikkel 7 nr. 4 i ILO-konvensjon nr. 164 om helsevern og helsetjeneste for sjøfolk.

Utstyr og prosedyrer

Radio Medicos grunnutstyr består av telefon, personsøker og telefaks. Det finnes nå også muligheter til å motta bilder av pasientens skader og lignende via e-post, forutsatt at fartøyet har PC og digitalkamera til rådighet.

Vakthavende lege fører journal over hver konsultasjon, gjerne med bilag i form av telefaks og e-post. Det er laget en CD-rom kalt «Førstehjelp ombord» som distribueres til fartøyene.

Telemedisin vil etter all sannsynlighet spille en viktig rolle i tiden fremover, for eksempel når det gjelder veiledning, diagnostikk og formidling av journaldokumenter og laboratoriesvar (mer om telemedisin se kap. 2.4).

Formidling, volum og type henvendelser

Tjenesten formidles i dag primært over Rogaland Radio, som loggfører samtalene og sender månedlige rapporter til Radio Medico om antall samtaler og tidspunktene for disse. Noen samtaler kommer også inn gjennom hovedredningssentralen for Sør-Norge. Volumet av henvendelser er ca. 1 000 per år i gjennomsnitt. Hovedtyngden av henvendelsene gjelder allmennmedisinske tilstander som større og mindre skader, mage/tarmsykdommer og feber.

Ilandføring

Når vaktlegen ved Radio Medico finner det nødvendig skjer ilandføring av pasienter ved at skipetskaptein og rederiets stedlige agent tar kontakt med det lokale sykehus, eller den lokale legetjeneste. Dersom pasienten skal sendes hjem medvirker Sjøfartsdirektoratet i samarbeid med rederi og forsikringsselskaper.

Økonomi

Radio Medico har ikke eget budsjett. Ordningen er honorert etter samme tariff som legevakttjenesten i primærhelsetjenesten, og det er ikke tillegg for de enkelte konsultasjoner. Honoraret dekkes av folketrygdkontoret for utenlandssaker, som også dekker anskaffelser av det teknisk utstyr etter søknad, samt abonnementsavgifter.

2.3.2 Departementets vurderinger og forslag

Departementet vil bedre det medisinske tjenestetilbudet for sjøfart. Dette følger av blant annet internasjonale forpliktelser.

En mer integrert og institusjonalisert rådgivningstjeneste

Dagens ordning med Radio Medico rapporteres å fungere faglig tilfredsstillende. Basert på private initiativ og interesser, er det likevel et sårbart system. Departementet vil derfor ta initiativ til å koordinere og integrere dagens ordning i den medisinske nødmeldetjenesten med sikte på å få i stand en styrket og mer institusjonalisert medisinsk rådgivningstjeneste til skip.

I fagmiljøet er man opptatt av at denne spesielle rådgivningstjenesten sentraliseres ett sted med egen sentral, og at den ikke fordeles på ulike AMK-sentraler. Dette fordi det er enklere for brukerne å forholde seg til ett telefonnummer, samtidig som at det er fordelaktig å samle kunnskapen på feltet på ett sted.

Departementet er kjent med at en arbeidsgruppe bestående av representanter fra flere institusjoner i Rogaland og Hordaland, samt Rederiforbundet og Sjøoffisersforbundet, med Fylkeslegen i Rogaland som sekretariat, har kommet med en utredning, der et senter for sjøfartsmedisin foreslås opprettet på Vestlandet.

Departementet stiller seg positiv til opprettelse av et senter for sjøfartsmedisin, og vil være med på en videre drøfting av dets innhold og funksjon. Departementet ser det som naturlig at det skal være en faglig samordning mellom senteret og rådgivningstjenesten til skip.

Forskrift om skipsmedisin

Den medisinske rådgivningstjenesten til skip har tradisjonelt ikke vært forankret i lov eller forskrift. Forskrift om skipsmedisin vil etter planen vedtas i løpet av første halvår 2000. Her heter det:

«Skip skal få gratis råd fra lege ved sykdom eller ulykkestilfeller, formidlet gjennom kystradiostasjonene eller fra den medisinske nødmeldetjenesten. Evakuering av pasient med luftambulanse eller redningshelikopter fra skip i områder under norsk redningstjeneste ansvar, skal organiseres av vedkommende redningssentral i samarbeid med den medisinske nødmeldetjeneste» (§ 20).

Av sitatet ovenfor fremgår det at arbeidstakere om bord på skip skal ha rett til gratis kontakt med lege etter behov. Rettigheten er blant annet et resultat av de nevnte internasjonale avtaler som Norge har forpliktet seg til.

Rutiner for henvendelser fra skip

Kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom) har, i samarbeid med blant annet hovedredningssentralene og fylkeslegen i Rogaland, utarbeidet et forslag til rutiner for henvendelser fra skip om legehjelp, i henhold til bestemmelsene i forskrift om skipsmedisin.

Her legges det opp til en viss arbeidsdeling mellom Radio Medico og AMK-sentralene. Arbeidsdelingen går ut på at Radio Medico tar seg av alle akutte og ikke akutte henvendelser fra skip utenfor norsk redningstjenestens ansvarsområde. Akutte henvendelser innenfor norsk redningstjenestens ansvarsområde går til den AMK-sentralen som håndterer redningshelikopter for det området skipet befinner seg i.

Departementet vil vurdere KoKoms forslag til rutiner for henvendelser fra skip om legehjelp.

2.3.3 Petroleumsvirksomhet

Den akuttmedisinske tjenesten i petroleumsvirksomheten er hovedsakelig regulert gjennom forskrift om sikkerhet, forskrift om helsetjeneste og forskrift om beredskap, gitt med hjemmel i lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet.

Organisering og ansvarsforhold

Det er operatøren som skal etablere et system for å ivareta behovet for akuttmedisinske tjenester og helsemessig beredskap i petroleumsvirksomheten. Operatøren skal sørge for at syke eller skadde kan transporteres til land på hurtigst mulige måte. Det er derfor etablert ordninger som sikrer at helikopter er tilgjengelig til slike transporter. Tilsvarende faglige standarder legges grunn som i ordinær landbasert helsetjeneste.

Operatøren er også pålagt å samordne virksomhetens helsemessige beredskap med den øvrige helsetjenesten i landet. Det vil i praksis si at når pasienter blir transportert til land, så overtar den ordinære helsetjenesten ved mottaket der. Operatørene i petroleumsvirksomheten samarbeider i en viss utstrekning om ordninger for legevakt og helsemessig beredskap. Det er utarbeidet nærmere retningslinjer om samarbeid mellom petroleumsvirksomheten og redningstjenesten ved fare- og ulykkessituasjoner.

En lege skal ha det medisinsk faglige ansvar for helsetjenesten. Fylkeslegen i Rogaland er delegert det statlige tilsynsansvaret for helsetjeneste og helsemessig beredskap. Dette tilsynet er samordnet med Oljedirektoratets øvrige tilsyn med denne sektoren. Tilsynsmyndighetene skal etter bestemmelser i forskrift om beredskap varsles om visse typer hendelser, deriblant slike som medfører iverksettelse av helsemessige beredskapstiltak. Slik varsling fritar imidlertid ikke operatøren ansvar for ytelsen av helsetjenester og iverksettelse av helsemessig beredskap.

På alle installasjoner som benyttes i petroleumsvirksomheten skal det til enhver tid være det nødvendige antall sykepleiere. I praksis vil det med dagens bemanningstall oftest være aktuelt med en sykepleier på hver innretning. Sykepleieren skal ha mulighet til enhver tid å kontakte lege som om nødvendig umiddelbart skal kunne reise ut til innretningen for å yte hjelp der. Dette betinger at operatøren organiserer en legevaktstjeneste på land som skal støtte sykepleierens arbeid på installasjonen.

2.3.4 Departementets vurderinger og forslag

Det vil også i fremtiden være behov for et medisinsk tjenestetilbud for petroleumsvirsomheten.

Forskriftene som er gitt med hjemmel i petroleumsloven, er for tiden under revisjon med sikte på en bedre samordning av krav. Nye bestemmelser vil trolig bli satt i kraft fra 1. januar 2001.

Departementet har i forbindelse med revisjonen ingen planer om å endre prinsippene for de akuttmedisinske tjenester og den helsemessige beredskap i petroleumsvirksomheten.

2.4 Telemedisin må bli en del av fremtidens akuttmedisin

Telemedisin kan defineres som: «Undersøkelse, overvåking og administrasjon av pasienter og opplæring av pasienter og personal ved hjelp av systemer som gir tilgang på ekspertise og pasientinformasjon, uavhengig av hvor pasient og kompetanse er geografisk lokalisert» (Sosial- og helsedepartementet: «Telemedisin i Norge: status og veien videre» 1999).

2.4.1 Om telemedisinens rolle i det norske helsevesenet

Telemedisin skal være et middel til å realisere målet om en til enhver tid best, enklest og tryggest mulig helse- og sosialtjeneste. Telemedisin vil også gjøre det mulig å utnytte medisinske ressurser på en ny og bedre måte. Særlig synes det som om telemedisin har et potensiale i samhandlingen mellom første- og annenlinjetjenesten, og i de tilfeller der et spesialisttilbud kan tilbys på en desentralisert måte.

Utbredelse

Telemedisinske tjenester har blitt etablert på prosjektbasis i hele landet, innen områder som:

• Veiledning og undervisning.

• Konsultasjon og diagnostikk (bl.a. innenfor områdene hud og øre-nese-hals).

• Formidling av blant annet journaldokumenter, henvisninger, epikriser og laboratoriesvar.

Mange av landets sykehus har telemedisinske tjenester tilgjengelig, og noen bruker dem som en rutinemessig del av virksomheten. Primærhelsetjenesten er trukket med i prosjektsammenheng, blant annet i Nord-Norge og i Gudbrandsdalen.

Nasjonalt senter for telemedisin i Tromsø

Nasjonalt senter for telemedisin i Tromsø ble etablert i 1992, og offisielt åpnet i 1993. Senteret er definert som kompetansesenter med generelle oppgaver som beskrevet i rundskriv I -36/99 (se kap. 2.5). Det er forventet at senteret skal være aktivt med hensyn til å spre bruken av telemedisin, gi råd om tekniske løsninger og organisatoriske forhold innen telemedisin, samt drive målrettet forskning på morgendagens telemedisinløsninger. Departementets tilskudd til senteret er på 24 millioner kroner i 2000.

Erfaringer

Pasientundersøkelser som har vært gjort viser at pasienter er positive til telemedisinske metoder. Pasientene slipper reisen til spesialist, noe som mange opplever som tungvint. I tillegg oppleves det som en faglig trygghet at to leger er involvert i den telemedisinske konsultasjonen.

For helsepersonell kan telemedisin bidra til bedre utnytting av kjernekompetanse og arbeidstid. Dette vil særlig komme til gode i de deler av landet der personellsituasjonen er kritisk. Telemedisin har videre ingen naturlige geografiske grenser, og kan bidra til at små og sårbare fagmiljøer ikke isoleres.

Telemedisin vil i en rekke tilfeller være kostnadsbesparende, men dette avhenger av reiseavstand, befolkningsmengde og kostnadene ved allerede eksisterende tilbud. Kostnadsoverslag fra Helseregion Nord viser at det på tjenester som hud og øre-nese-hals finnes et årlig innsparingspotensiale på flere millioner kroner i syketransport. Dette er innsparinger som kan brukes til utstyrsinvesteringer i primær- og spesialisthelsetjenesten.

2.4.2 Departementets vurderinger og forslag

Departementet er av den oppfatning at telemedisinske metoder må utvikles og tas i bruk innen akuttmedisin, da påviste fordeler også har gyldighet her. Informasjon kan utveksles raskere, og tilgang på informasjon kan bedres betraktelig gjennom blant annet overføring av tekst og bilde. Det er derfor viktig at de regionale helsenettene, den telemedisinske programvaren og akuttmedisinsk beredskap, integreres så godt som mulig.

Departementet vil sette i gang et forprosjekt med Kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom) og Nasjonalt senter for telemedisin, for å klargjøre i hvilke situasjoner telemedisinske metoder kan brukes innenfor akuttmedisin. På bakgrunn av forprosjektet og resultater fra pågående prosjekter, vil konkrete telemedisinske tiltak innen akuttmedisin bli iverksatt.

2.5 Klarere kompetansekrav til prehospital akuttmedisin

Nasjonale standarder og retningslinjer er per i dag en mangelvare når det gjelder flere områder innenfor prehospital akuttmedisin. Det finnes for eksempel ingen felles kompetansekrav til ambulansepersonell (jf. kap. 4.4).

Mangelen på nasjonale standarder og retningslinjer gjør at kvaliteten på akuttmedisinske tjenester varierer betydelig fra fylkeskommunene til fylkeskommune.

2.5.1 Departementets vurderinger og forslag

Etter departementets oppfatning er det nødvendig med nasjonale kvalitetskrav for å sikre at de prehospitale akuttmedisinske tjenester er faglig forsvarlige. Pågående strukturendringer, som for eksempel rasjonalisering av akuttfunksjoner ved sykehus, sammenslåinger av legevakt og stasjonær legevakt uten sykebesøk, har forsterket dette behovet.

Departementet vil videre understreke betydningen av at det utvikles et bedre kunnskapsgrunnlag og systematisk bearbeidelse av kunnskap når det gjelder fremtidig planlegging, organisering og drift av de prehospitale akuttmedisinske tjenestene.

Dette er bakgrunnen for at departementet vil opprette et kompetansesenter for prehospital akuttmedisin.

Flere kompetansesentre er blitt opprettet på landsbasis innenfor fagfelt der det er behov for å styrke kompetanse eller koordinere ressurser. Generelt for kompetansesentre er at de skal sikre ivaretakelse, oppbygging og formidling av kompetanse innen et særskilt område. I henhold til rundskriv I -36/99 er deres hovedoppgaver:

• Følge nasjonal og internasjonal faglig utvikling innen fagfeltet.

• Etablere nødvendige nasjonale faglige standarder.

• Bidra til, og delta i, forsknings- og utviklingsarbeid innen fagfeltet.

• Etablere og kvalitetsikre registre innen fagfeltet.

• Sikre nasjonal kompetanseutbygging og spredning av kompetanse.

• Gi råd og faglig støtte til andre sykehus eller andre kliniske institusjoner.

• Delta i undervisning både i grunn-, videre- og etterutdanning.

• Bidra/gi faglig støtte til forskningsaktivitet ved andre sykehus eller andre kliniske institusjoner.

• Være en rådgivende instans.

Departementet anser det som naturlig at et kompetansesenter for prehospital akuttmedisin knyttes opp mot Universitetet i Oslo. Ved universitetet i Oslo finnes betydelig undervisnings- og forskningskompetanse, og både klinisk og basal forskningsaktivitet innen akuttmedisin. I tillegg er den kliniske aktiviteten ved sykehusene i Oslo og Akershus svært omfattende. Det fremgår i brev til Statens helsetilsyn datert 02.02.2000 at det er en utstrakt enighet om denne beliggenheten blant sentrale akuttmedisinske grupperinger fra hele landet.

Departementet vil understreke at kompetansesenteret ikke er ment som et senter for østlandsområdet. Det skal tvert i mot ha klare forpliktelser til å fungere som en nettverksmodell, blant annet gjennom samarbeid med det akuttmedisinske miljø i alle helseregionene. Dette er den samme tankegang som ligger bak etableringen av tilsvarende kompetansesentre knyttet til andre regionsykehus, for eksempel Kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom) i Bergen og Nasjonalt senter for telemedisin i Tromsø.

2.6 Bedre samordning av regelverk og retningslinjer for prehospitale akuttmedisinske tjenester

Medisinsk nødmeldetjeneste er regulert i sykehusloven og i forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste. Kommunenes plikt til å organisere legevakttjeneste følger av kommunehelsetjenesteloven. Ambulansetjenesten er regulert i sykehusloven. Sykehusloven vil bli erstattet av ny lov om spesialisthelsetjeneste, som etter planen skal tre i kraft den 01.01.2001.

2.6.1 Akuttutvalgets forslag og høringsuttalelser

Akuttutvalget anbefaler at det utarbeides en felles forskrift for prehospital akuttmedisin som skal omfatte medisinsk nødmeldetjeneste, legevakt i primærhelsetjenesten og ambulansetjenesten (inkl. luftambulansetjenesten). Forskriften foreslås å inneholde krav til beredskap, bemanning, utdanning, utstyr, responstider og kvalitetssikring. Forskriften bør, etter utvalgets mening, fastslå fylkeskommunens ansvar for en helhetlig akuttberedskap.

Blant høringsinstansene er holdningen til felles forskrift for prehospital akuttmedisin generelt meget positiv. De fleste fylkeskommuner, helseregioner, fylkesleger og sykehus uttaler at en felles forskrift vil bidra til en samordnet akuttmedisinsk tjeneste utenfor sykehus med klare ansvarsforhold.

Kommunenes Sentralforbund (KS) er mer skeptisk til felles forskrift. Det påpekes at generelle standardkrav er problematisk fordi det må tas hensyn til lokale forskjeller i demografi, rekruttering, kompetanse og lignende.

Statens helsetilsyn er også negativ til felles forskrift. Det begrunnes i hovedsak med at det er fylkeskommunen som, i følge forslaget, skal gis det overordnede ansvar for en helhetlig akuttberedskap. Helsetilsynet argumenterer med at kommunene og fylkeskommunene er selvstendige aktører med hvert sitt ansvarsområde. Det synes inkonsekvent å skille ut en del av helsetjenesten for «ett nivå» styring, mens de øvrige områdene skal forvaltes videre som før. Helsetilsynet anmoder i stedet om at det etableres og videreføres spesifikke forskrifter for de ulike deler av den akuttmedisinske kjede, og at samhandlingen mellom de ulike leddende ivaretas gjennom generelle lovreguleringer og lokale avtaler mellom kommuner og fylkeskommuner.

2.6.2 Departementets vurderinger og forslag

Departementet har i sin vurdering lagt vekt på at høringsinstansene er overveiende positive til akuttutvalgets forslag om felles forskrift for prehospital akuttmedisin. Departementet støtter oppfatningen om at en felles forskrift vil kunne bidra til å styrke og regulere samhandlingen, samt synliggjøre ansvarsfordelingen mellom de ulike tjenestene i den akuttmedisinske kjeden.

Etter det departementet erfarer er det også behov for regulering av enkelte av tjenestene. Mangel på nasjonale krav til ambulansetjenesten blir for eksempel oppfattet som et savn av tjenesten selv og dem som administrerer den. Det finnes heller ingen forskrift om legevakt som regulerer ansvarsforholdene knyttet til organisering og samarbeidsordninger mellom kommuner og mellom kommune(r) og fylkeskommune. I tillegg har innholdsmessige uklarheter i forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste ført til ulike fortolkninger og misnøye i mange kommuner og fylkeskommuner.

Departementet vil derfor utarbeide en felles forskrift for prehospital akuttmedisin som omfatter medisinsk nødmeldetjeneste, legevakt i primærhelsetjenesten og ambulansetjeneste (inkl. luftambulansetjenesten). Spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 fjerde ledd og kommunehelsetjenesteloven § 1-3 femte ledd gir hjemmel for forskriften. Blant krav som er tenkt forskriftsfestet er tomannsbetjening av ambulansebiler og kompetanse for ambulansepersonell (jf. kap. 4.3 og 4.4).

Departementet støtter Helsetilsynets innvending mot akuttutvalgets forslag om at en felles forskrift skal gi fylkeskommunene et overordnet ansvar for de akuttmedisinske tjenestene. Selv om en overordnet ansvarsplassering hos fylkeskommunene ville kunne bidra til en mer enhetlig og sammenhengende akuttmedisinsk kjede, er det etter departementets oppfatning flere faktorer som taler mot.

Et overordet fylkeskommunalt ansvar ville for eksempel kunne gripe inn og bryte med forutsetningene for det kommunale selvstyret. Endringer i ansvarsforholdene mellom forvaltningsnivåene ville videre kunne krevd endringer i gjeldende lovgivning, og skapt uklare grenseflater og utilsiktete konsekvenser i forhold til tilgrensende tjenester og områder hvor fylkeskommunene ikke hadde et overordnet ansvar. Det ville også vært lite hensiktsmessig at fylkeskommunen hadde det overordnede ansvaret for helsetjenestens akuttdel, mens de øvrige områder ble forvaltet som tidligere. I forskriften kan det likevel stille krav om at helsetjenestens ulike ledd skal samarbeide om planleggingen av en helhetlig tjenestekjede.

Departementet har også lagt vekt på at en felles forskrift ikke vil gjøre forvaltningen mer kompleks gjennom å øke av det totale antallet forskrifter. Det finnes som nevnt allerede en forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste som - i revidert versjon - er tenkt å inngå i felles forskrift. Selv om det per i dag ikke finnes forskrifter til de andre tjenestene, har man en rekke retningslinjer å forholde seg til. En felles forskrift kan dermed sies å føre til en forenkling og samordning av de prehospitale akuttmedisinske tjenestene.

Departementet legger til grunn at en felles forskrift om prehospital akuttmedisin må samordnes med lov om helsemessig og sosial beredskap, jf. Besl. O. nr. 84 (1999-2000) og Innst. O. nr. 79 (1999-2000). (Se også kap. 2.7.4.)

2.7 Forholdet mellom helsetjenesten og den offentlige redningstjenesten må videreutvikles

Den norske redningstjenesten består av offentlige organer, frivillige organisasjoner og private selskaper som disponerer ressurser og kompetanse som kan bidra til å redde menneskeliv ved ulykker og katastrofer.

2.7.1 Samarbeid og ansvarsforhold

I motsetning til mange andre land (f.eks. Sverige), er i Norge ulike typer redningsoppdrag som blant annet sjøredning, flyredning og fjellredning, integrert i samme planverk og ledelsessystem. Justis- og politidepartementet er ansvarlig for den administrative samordningen av redningstjenesten, og politiet har ansvar for koordineringen.

De operative oppgavene ivaretas av to hovedredningssentraler (HRS) lokalisert i Bodø og på Sola (ved Stavanger). I tillegg finnes underordnete lokale redningssentraler (LRS) i hvert av landets politidistrikter og på Svalbard. Ledelsen av LRS består av en kollektiv redningsledelse med politimesteren i det aktuelle politidistriktet som leder. Ledelsen av HRS er tilsvarende, med politimestrene i Bodø og Stavanger som ledere.

Det tverretatlige og tverrfaglige samarbeidet som ligger til grunn for den norske redningstjenesten, er utvilsomt også denne tjenestens sterkeste side. For at dette skal komme til sin rett i kritiske situasjoner, er det viktig at alle som medvirker i redningstjenesten kjenner forutsetningene for denne, og er klar over sin egen rolle.

Under redningsaksjoner må det forventes at den medisinske nødmeldetjenesten, legevakten og ambulansetjenesten er i stand til å samordne virksomheten med andre etaters innsats under redningssentralenes koordinering. Når den medisinske nødmeldetjenesten gjennom sitt virke ser at det er behov for samordnet innsats fra flere etater, plikter den å varsle LRS eller HRS om dette.

De offentlige organer som deltar i redningstjenesten skal selv stå for kostnadene ved deltakelsen i redningsaksjoner, blant annet fordi slik deltakelse følger av etatens ordinære faglige forpliktelser.

Fra 01.01.2000 er det også, i henhold til internasjonale avtaler om sjøredning, et ansvar for redningstjenesten å besørge henting og ilandtransport av syke og skadde personer til sjøs 3. Dette er nå innarbeidet i planverket for hovedredningssentralene i Norge.

2.7.2 Helsetjenestens representant i den kollektive redningsledelsen

Den kollektive redningsledelsen er en tverrfaglig sammensatt gruppe med representanter fra blant annet helsetjenesten, forsvaret, lufttrafikktjenesten og Telenor. I ledelsen ved HRS er helsetjenesten representert ved fylkeslegene i henholdsvis Nordland og Rogaland. I ledelsen ved LRS er helsetjenestens representant som hovedregel kommunelege fra vertskommunen for politistasjonen.

Helsetjenestens innsats i LRS er svært ulik fra distrikt til distrikt. Ved en revisjon av HRS i 1997 ble følgende uttalt om helsetjenestens representant i den kollektive ledelsen:

«Fylkeslegen i hhv. Stavanger og Bodø er helsevesenets representant i den kollektive ledelsen ved hovedredningssentralene. I motsetning til de andre i ledelsen, har fylkeslegen ingen formelle fullmakter e.l. til å rekvirere ressurser eller foreta andre disposisjoner innenfor sitt fagområde, utover de fullmakter fylkeslegen har i kraft av sin stilling. I følge intervjuene har ikke dette forholdet medført noen vesentlige problemer til nå, men det bør være et mål å formalisere også helsevesenets representasjon ved hovedredningssentralene».

Helsetjenestens representant ved LRS og HRS har ingen formelle fullmakter i forhold til styring av helsetjenestens akuttmedisinske ressurser, og har ingen kliniske akuttmedisinske oppgaver. Vedkommende har således i dag intet eget linjeansvar for det akuttmedisinske bidraget ved redningsaksjoner. Som ellers i redningstjenesten tilligger dette ansvaret de som ordinært har fagansvar for tjenesten. Innenfor helsetjenesten er det på grunn av de mange ulike driftsenhetene med egen ledelse større utfordringer knyttet til dette, enn for eksempel innenfor forsvaret, der organiseringen er mer enhetlig.

Funksjonen til helsetjenestens representant er vesentlig å medvirke til at medisinske forhold blir ivaretatt på en forsvarlig måte gjennom den kollektive redningsledelsens disposisjoner. Det forutsetter at vedkommende under redningsaksjoner holder oversikt over bruken av ressursene i helsetjenesten. Ikke minst er det viktig at vedkommende er oppmerksom på de behov som kan oppstå noe lengre fram i tid enn det man vanligvis forholder seg til i akuttmedisinsk virksomhet. Det gjelder for eksempel forhold knyttet til etablering av psykososiale støttetjenester. Helsetjenestens representant skal utenom redningsaksjoner også delta ved utarbeidelsen av planverket for den aktuelle redningssentralen.

2.7.3 Psykososiale støttetjenester

Det er kommunene som har hovedansvaret for nødvendige omsorgstiltak under og etter kriser og katastrofer (St. meld. nr. 28 «Innhald og kvalitet i omsorgstenestene»(1999-2000)).

Kommunene må derfor ha planer og oversikt over de samlede ressurser som er til rådighet i slike situasjoner. Planene må omhandle grenseflaten til andre sektorer og virksomheter som for eksempel skolene i lokalsamfunnet, Den norske kirken og andre trossamfunn, samt frivillige organisasjoner. Planverket må også omfatte rutiner for anmodning om hjelp fra andre tjenester, som for eksempel de fylkeskommunale psykiatriske spesialisttjenester.

2.7.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet ønsker å videreutvikle forholdet mellom helsetjenesten og den offentlige redningstjenesten.

Lov om helsemessig og sosial beredskap

Sosial- og helsedepartementet la 25. juni 1999 frem forslag til lov om helsemessig og sosial beredskap (Ot. prp. nr. 89 (1998-99)). Forslaget ble vedtatt 5. juni 2000, jf. Besl. O. nr. 84 (1999-2000) og Innst. O. nr. 79 (1999-2000).

Hensikten med loven er blant annet å sette helsevesenet i best mulig stand til å ivareta sitt ansvar i forhold til redningssentralene. Dette gjøres ved bestemmelser som er ment å styrke også den daglige akuttberedskapen, blant annet ved presisering av ansvarsforhold og plikter.

Sentralt er bestemmelsen om å innføre plikt til å utarbeide beredskapsplaner blant annet for helsetjenestene. Planene skal samordnes mellom fylkeskommunen og kommuner, og mellom fylkeskommuner og helseregionen.

Andre viktige bestemmelser er lovfesting av helsetjenestens hjelpeplikt ved ulykker og andre akutte situasjoner, bestemmelser om at leger og annet helsepersonell i institusjoner som har akuttfunksjoner kan pålegges å rykke ut til person som trenger øyeblikkelig hjelp, og mulighet for fylkeskommunen til å pålegge helsepersonell nærmere tilvist arbeid ved ulykker og akutte situasjoner som forårsaker ekstraordinær pågang av pasienter. I tillegg innføres det bistandsplikt mellom kommuner og fylkeskommuner ved ulykker og akutte situasjoner.

I hovedsak bør det være slik at den redningssentralen som leder en redningsaksjon bare trenger å forholde seg til helsetjenesten gjennom ett ledd i den medisinske nødmeldetjenesten. Det vi si at helsetjenesten selv må ha rutiner for å sikre at ulike ledd som AMK-sentraler, ambulansetjenesten og helsetjenesten i kommuner og sykehus blir involvert i nødvendig grad slik at helsetjenestens medvirkning ved redningsaksjoner blir faglig forsvarlig. Departementet vil vurdere om det er behov for å utarbeide funksjonskrav til helsetjenestens representant i ledelsen ved redningssentralene.

En forutsetning ved oppbyggingen av redningstjenesten var at en lege skulle gå inn i ledelsen ved de lokale redningssentralene. Erfaring har vist at lege sjelden blir tilkalt. Departementet vil understreke viktigheten av at så gjøres, og har i lov om helsemessig og sosial beredskap lovfestet oppnevning av lege til lokal redningssentral.

Psykososiale støttetjenester

Departementet vil vurdere gjeldende ordninger for etablering av psykososiale støttetjenester ved ulykker og katastrofer.

Departementet ser det som ønskelig at de ulike kommunale ressurser for psykososiale støttetjenester ved kriser og katastrofer aktiviseres gjennom LV-sentralen. En klart definert inngangsport til det kommunale støtteapparatet vil lette samarbeidet for andre sektorer og instanser, ikke bare når det gjelder ordinære legevaktstjenester, men også for andre akutte sosiale og omsorgsfaglige tjenestetilbud.

Departementet fastsatte gjennom rundskriv I-18/92 av 12. mai 1992 retningslinjer for ansvarsfordeling og økonomisk oppgjørsordning for psykososiale støttetjenester ved ulykker og katastrofer. Hovedprinsippet er at de vanlige regler for ansvarsfordeling skal benyttes også i slike situasjoner så langt de passer. Ved større transportulykker vil det gjerne være involverte fra flere kommuner, kanskje også fra flere land. Det gis da mulighet for at staten kan dekke utgiftene ved etablering av psykososiale støttetiltak. Ved tvil om hvilke enheter som skal yte slik hjelp, skal spørsmålet avgjøres av fylkeslegen eller Helsetilsynet.

2.8 Oppsummering av departementets vurderinger og forslag

• Befolkningens kunnskap om førstehjelp må bedres. Departementet vil opprettholde den positive effekten av undervisningspakken «Gjør noe, da!», og tar sikte på at prosjektet utvikles videre for andre klassetrinn enn 8. klasser i grunnskolen.

• Justisdepartementet skal utrede ett felles nødnummer for nødtetatene. Departementet vil komme tilbake med oppfølging av akuttutvalgets forslag for medisinsk nødmeldetjeneste når konklusjonene fra utredningen foreligger.

• Det medisinske tjenestetilbudet for sjøfart må bedres, noe som blant annet følger av internasjonale forpliktelser.

  • Departementet vil ta initiativ til å koordinere og integrere dagens ordning (Radio Medico) og medisinsk nødhelsetjeneste med sikte på å få i stand en styrket og mer institusjonalisert rådgivningstjeneste til skip.

  • Departementet er positiv til opprettelse av et senter for sjøfartsmedisin, og ser det som naturlig at det skal være en faglig samordning mellom dette senteret og rådgivningstjenesten til skip.

  • Departementet vil opprettholde det medisinske tilbudet for petroleumsvirksomhet.

• Telemedisin må bli en del av fremtidens akuttmedisin. Departementet vil sette i gang et forprosjekt med Kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom) og Nasjonalt senter for telemedisin, for å klargjøre hvor telemedisinske metoder kan brukes innenfor akuttmedisin. På bakgrunn av forprosjektet, samt resultater fra pågående prosjekter, vil konkrete telemedisinske tiltak innen akuttmedisin bli iverksatt.

• Kompetansekravene for de prehospitale akuttmedisinske tjenester må bli klarere. Departementet vil etablere et nasjonalt kompetansesenter for prehospital akuttmedisin knyttet opp mot Universitetet i Oslo. Kompetansesenteret skal ha som en av sine hovedoppgaver å utvikle nasjonale retningslinjer og standarder for tjenestene. Kompetansesenteret skal fungere som en nettverksmodell, blant annet bestående av det akuttmedisinske miljø i alle helseregionene.

• Regelverk og retningslinjer for de prehospitale tjenester må samordnes bedre. Departementet vil utarbeide en felles forskrift for prehospital akuttmedisin som vil omfatte medisinsk nødmeldetjeneste, legevakt i primærhelsetjenesten og ambulansetjeneste (inkl. luftambulansetjenesten).

• Forholdet mellom helsetjenesten og den offentlige redningstjenesten må videreutvikles.

  • Departementet vil følge opp lov om helsemessig og sosial beredskap, som blant annet inneholder krav om samordet planlegging av beredskapstiltak i helsetjenesten.

  • Departementet vil vurdere om det er behov for å utarbeide funksjonskrav til helsetjenestens representant i ledelsen ved redningssentralene.

  • Departementet vil vurdere gjeldende ordninger for etablering av psykososiale støttetjenester ved ulykker og katastrofer.