Del 2
Status

3 Det nasjonale museumsnettverket

Museer i Norge leverer hvert år statistikk til ABM-utvikling og Statistisk sentralbyrå.

Den følgende statusbeskrivelsen i kapittel 3, 4 og 5, tar utgangspunkt i statistikken som er levert fra de museene som mottar driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet. Dette er museene som nå mottar tilskudd under kap. 328, post 70 Det nasjonale museumsnettverket i statsbudsjettet, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design på kap. 322, post 73, samt Jødisk museum i Oslo og Norsk Skogfinsk Museum på kap. 328, post 78. Dette materialet er analysert slik det er levert i løpet av reformperioden (2002–2008) for å vise trender i utviklingen av museene.

Statistikken er i all hovedsak kvantitativ og derfor begrenset i forhold til museenes erfaringer med museumsreformen. Departementet innhentet derfor informasjon i form av et høringsbrev i november 2008 til de 99 museene som mottok tilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet på dette tidspunktet (jf. omtale av populasjonen over, post 70 hadde da 96 tilskuddsmottakere). Svarprosenten var 100. Svarene er sammenholdt med museumsstatistikken og utgjør grunnlag for statusrapporten.

I det følgende gis en oversikt og beskrivelse av museene med driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet. Omtale og oversikt over arenaer tar utgangspunkt i museenes egne tilbakemeldinger i forbindelse med meldingsarbeidet og inkluderer en kartfesting av museenes arenaer. Kartfestingen vises her med en landsoversikt (figur 3.1) samt fylkesvis oversikt over museer med tilhørende arenaer (jf. fig. 3.2–3.21). Det er foretatt mindre justeringer av enkelte beskrivelser for å få en tilnærmet ensartet framstilling av omfang og detaljering. Det varierer hva museene har definert som «Tidligere museer som inngår i den konsoliderte enheten» og «Øvrige formidlingsarenaer», blant annet fordi konsolideringsprosesser har vært gjennomført i flere etapper. Det presiseres at kartene er ment å være illustrasjoner over museumsnettverket. Unøyaktigheter kan forekomme.

Oversikten gir en framstilling av 85 museer med driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet, et antall som er resultatet av de omfattende konsolideringsprosessene som har vært gjennomført i reformperioden. Tallet vil reduseres ytterligere etter sluttføring av pågående og framtidige prosesser. De 85 museumsenhetene består samlet av over 300 tidligere selvstendige museer og nærmere 400 formidlingsarenaer, noe som gir et bilde av et museumsnettverk som har integrert arenaer og aktiviteter på et bredt grunnlag både nasjonalt, regionalt og lokalt.

3.1 Østfold

I Østfold er det skrevet intensjonsavtale om å konsolidere Østfoldmuseet, Halden historiske Samlinger og Fredrikstad Museum i den nye enheten Østfoldmuseene fra 1. januar 2010.

3.2 Akershus

3.3 Oslo

3.4 Hedmark

Nordøsterdalsmuseet, Norsk Skogmuseum, Domkirkeodden, Glomdalsmuseet og Kvinnemuseet – Museene i Glåmdal har gjort styrevedtak hvor de slutter seg til en avtale om å etablere Hedmark fylkesmuseum AS. Den nye enheten skal være i drift fra 1. januar 2010.

3.5 Oppland

3.6 Buskerud

3.7 Vestfold

3.8 Telemark

3.9 Aust-Agder

3.10 Vest-Agder

3.11 Rogaland

3.12 Hordaland

3.13 Sogn og Fjordane

3.14 Møre og Romsdal

3.15 Sør-Trøndelag

3.16 Nord-Trøndelag

I Nord-Trøndelag er det inngått intensjonsavtaler der Fylkesgalleriet Nord-Trøndelag konsolideres med Museet Midt og Nils Aas Kunstverksted konsolideres med Stiklestad Nasjonale Kultursenter med virkning fra 1. januar 2010.

3.17 Nordland

3.18 Troms

3.19 Finnmark

3.20 Svalbard

3.21 Faglige museumsnettverk

Museumsreformen bygger på tre hovedpremisser: Lokal forankring, regional konsolidering og nasjonal nettverksbygging. Abm-meldingen legger til grunn at museene deltar i utvikling og drift av ulike nasjonale nettverk for å styrke og utvikle det faglige museumsarbeidet; «det er eit overordna mål at alle musea som i framtida får statlege driftstilskot, skal inngå i eit nasjonalt nettverk». Grunnlaget for nettverkene er videre utdypet i kulturmeldingen der det går fram at nettverkene «skal leggja til rette for rasjonell arbeidsdeling og samordning, motverke konkurrerande overlapping og dermed sikre fagleg samanheng og god ressursutnytting».

Museumsnettverkene skal bidra til at museene blir bedre egnet til å fylle rollene som samfunnsinstitusjoner med et kritisk blikk på egen rolle og virksomhet. Målet er at museene skal utvikle samarbeid og arbeidsdeling, sikre faglig sammenheng og god ressursutnyttelse samt utvikle kompetanse og ny kunnskap. Museer som deltar i nettverk må sørge for god faglig og økonomisk basis for aktiv deltakelse, med utgangspunkt i tildelte driftsmidler. De må ha relevante samlinger og relevant faglig kompetanse og vilje til å prioritere arbeidet i nettverket gjennom aktiv, forpliktende deltakelse i felles aktiviteter og satsinger.

Nettverkene skal forankres i museene og ta utgangspunkt i temaer, funksjoner og/eller metoder. Nettverkene er åpne for de som kan og vil bidra aktivt, og baseres på samarbeid, samhandling og felles interesse. Et museum kan inngå i flere nettverk, avhengig av ressurser og profil. De hovedansvarlige museene skal være drivkraft og sikre kvalitet i utviklingen av det faglige arbeidet. Det er ikke lagt opp til at hovedansvarlige museer skal ha en lederrolle som pålegger eller instruerer andre. Nettverksansvarlige skal ha en sterk faglig basis for utvikling av nettverket. De skal vurdere hvem som kan delta, sikre kvalitet og kontinuitet i arbeidet, utvikle og samordne prosjekter. Nettverksansvarlige har også et hovedansvar for kontakt med relevante miljøer utenfor museumssektoren, og med nordiske og internasjonale miljøer. Det er en målsetting at de skal etablere og vedlikeholde en egen nettside med informasjon om nettverket og nettverkets aktiviteter.

Det er ikke lagt opp til felles midler for drift av nettverk, deltakelsen tar utgangspunkt i det enkelte museums driftsmidler og bygger på museenes egeninteresse i deltakelse. Alle deltakende museer forutsettes i forkant for deltakelse å klargjøre egen motivasjon, evne til bidrag og gjennomføring av nettverkets målsettinger.

ABM-utvikling har en sentral og koordinerende rolle i utviklingen av faglige museumsnettverk. ABM-utvikling skal sikre samarbeid og arbeidsdeling, faglig sammenheng og god ressursutnyttelse mellom nettverkene. ABM-utvikling utpeker museer som skal ha et hovedansvar for å drive nettverk og etablere målsettinger og arbeidsplaner.

ABM-utvikling arrangerer årlige samlinger der de hovedansvarlige museene kan utveksle erfaringer om etablering, drift og faglig utvikling av nettverkene. Hovedansvarlige museer rapporterer årlig til ABM-utvikling om status og utvikling. ABM-utvikling har et spesielt ansvar for å etablere nettverk på hvite felt og sørge for at prioriterte områder ivaretas.

Det er etablert 24 faglige museumsnettverk og to tverrsektorielle abm-nettverk. Nettverkene er ulike både med hensyn til størrelse, tematikk, aktivitet og organisering. Nedenfor presenteres de faglige nettverkene.

Nasjonalt museumsnettverk for arbeiderkultur

• Ansvarlig: Norsk Industriarbeidermuseum

• Nettverksavtale: 3.2.2004

• Deltakere: 13 museer og arkivenheter

Mål og aktiviteter: Nettverket har ansvar for å ivareta, styrke og vitalisere det historiske begrepet arbeiderkultur, og setter fokus på arbeidsfolk (mennesket i sentrum) i det museumsfaglige arbeidet. Nettverket har hatt samlinger to ganger i året, ofte felles samlinger med nettverk for teknologi- og industrihistorie. Det er så langt ikke satt i gang noe konkret felles prosjekt, men nettverket ønsker å kartlegge kompetansen og de erfaringene de enkelte aktørene innen temaet «arbeiderkultur» sitter med.

Nasjonalt museumsnettverk for bergverk - Bergverksnettverket

• Ansvarlig: Norsk Bergverksmuseum

• Nettverksavtale: 19.9.2003

• Deltakere: 18 museer

Mål og aktiviteter: Nettverket er et forum for erfaringsutveksling og kunnskapsutvikling om bergverkshistorie. Målet er kompetanseheving, bedre ressursutnyttelse, effektivisering og synliggjøring. Åtte bergverksseminarer er i perioden 2001-2008 arrangert av Norsk Bergverksmuseum i samarbeid med andre museer. Nettverket har prioritert formidling av bergverkshistorisk forskning gjennom rapporter fra samlingene. Nettverket har arrangert kurs i metallurgi og fjellsikring og gjennomført flere dokumentasjonsprosjekter om industri, bygd opp databaser med landsdekkende registre og etablert et kontaktnett i inn- og utland.

Nasjonalt museumsnettverk for bergkunst - Bergkunstnettverket

• Ansvarlig: Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum

• Nettverksavtale: 7.12.2007

• Deltakere: 21 deltagere; 11 museer, fylkeskommuner, Riksantikvaren, andre instanser

Mål og aktiviteter: Nettverket søker å skape ny kunnskap om bergkunst som kilde til opplevelse gjennom aktiviteter som kombinerer bevaring, forskning og formidling. Nettverket bygger på resultatene til det nasjonale Bergkunstprosjektet 1996–2005 og ønsker å utfylle Riksantikvarens arbeid på dette området. Nettverket er et samarbeid mellom museene under Kultur- og kirkedepartementet, universitetsmuseer under Kunnskapsdepartementet og kulturminneforvaltningen. Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum har stilt til rådighet 1/3 stilling til sekretariatsfunksjonen. Nettverket satser på et fellesprosjekt: Utfordringer i skjæringspunktet mellom bevaring, forskning og formidling av bergkunst , med varighet fra 2008 til 2011. I 2008 har det vært laget prosjektbeskrivelser, aktivitetsplan, budsjett og finansieringsplan. Prosjektdeltagerne bidrar alle med egenfinansiering. Det skal holdes årlige fagseminar for prosjektet og sluttresultatene skal publiseres.

Nasjonalt museumsnettverk for botaniske hager

• Ansvarlig: Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

• Nettverksavtale: 1.4. 2008

• Deltakere: 8 museer

Mål og aktiviteter: Nettverkets mål er å styrke samarbeidet mellom de botaniske hagene og arboretene. Nettverket av botaniske hager ønsker å bidra til at disse målene nås gjennom å utvikle samlinger av frø og planter til bruk i forskning, utvikle bevarings- og restaureringsarbeid, og gjennom formidling og undervisning om utrydningstruede norske planter. Som et første skritt på veien mot en koordinert innsats, har nettverket utarbeidet forslag til ansvarsfordeling. Levende samlinger skal brukes aktivt i undervisning og formidling av truslene mot det biologiske mangfoldet. Ved å samarbeide håper nettverket at Norge på sikt når de målene «Global Strategy for Plant Conservation» har satt og at allmennhetens kunnskap og bevissthet om behovet for bevaring av biologisk mangfold styrkes. Nettverket fikk i 2008 prosjektmidler fra ABM-utvikling til prosjektet Bevaring av utrydningstruete planter.

Nasjonalt museumsnettverk for bygningsvern og håndverk - Byggnettverket

• Ansvarlig: Ryfylkemuseet

• Nettverksavtale: 28.1.2003

• Deltakere: 27 museer

Mål og aktiviteter: Nettverket ønsker å gjøre museene mer synlige i arbeidet med bygningsvern. Nettverket har hatt to møter i året arrangert av medlemsmuseene etter tur. Nettverksmøtene er lagt til ulike museum rundt i landet. Temaer for samlingene blir bestemt etter drøfting på det foregående møtet. Byggnettverket har utviklet prosjektet Kjeldeskaping og kunnskapsoppbygging i bygningsvernet , med støtte fra ABM-utvikling. Prosjektet førte til en omfattende, praktisk «Handbok i dokumentasjon av bygningar».

Nasjonalt nettverk for drakt og tekstil

• Ansvarlig: Valdresmuseea

• Nettverksavtale: 28.3.2008

• Deltakere: 25 museer og andre inviterte som arbeider med drakt og tekstil; Høgskulen i Telemark, Høyskolen i Oslo, Norges Husflidslag, Norsk Folkedraktforum, Norsk Håndverkforum, Vestnorsk Kulturakademi, Tekstilhåndverkerne med flere.

Mål og aktiviteter: Nettverket skal utvikle kompetanse innen tilvirking, bruk og bevaring av drakt og tekstil både som materiell og immateriell kulturarv. Nettverket skal utvikle kompetanse, kunnskap, forskning, og nye problemstillinger for kritisk presentasjon av historiske prosesser innen bruk og tilvirkning av tekstil og drakt. Nettverket har hatt en samling med 25 deltakere, der det ble drøftet ambisjon, mål, strategi, organisering og videre arbeid.

Nasjonalt nettverk for herregårder - Herregårdsnettverket

• Ansvarlig: Fredrikstad Museum

• Nettverksavtale : 6.2.2007

• Deltakere: 11 museer, også andre deltakere

Mål og aktiviteter: Nettverket skal arbeide for økt kunnskap på området og bidra til utvikling av de deltagende institusjonene. Nettverket er et faglig samarbeidsforum for museer som enten definerer seg som «herregårdsmuseer» eller har ansvar for denne typen anlegg som del av sitt arbeidsområde (slott, adelige setegårder, lystgårder, storgårder, bypaléer, bispeboliger, klostre). Nettverket er en formalisering av et Herregårdsforum som ble etablert på 90-tallet. Det har vært holdt årlige møter og arbeidet med felles markedsføring. Siste året har det vært liten felles aktivitet og nettverket har fungert først og fremst som diskusjonsforum.

Nasjonalt museumsnettverk for håndverk - Håndverksnettverket

• Ansvarlig: Maihaugen

• Nettverksavtale: 24.1.2004

• Deltakere: 16 museer

Mål og aktiviteter: Nettverket skal skape en arena hvor man drar nytte av og utvikler hverandres kompetanse innenfor tradisjonelle håndverksfag og -teknikker. Nettverket har hatt årlige samlinger i tillegg til ulike typer kurs siden 2004. Nettverket har gjennomført kurs i material- og skogkunnskap med støtte fra ABM-utvikling. I tillegg til årlige fagsamlinger og ulike kurs arbeider nettverket aktivt med å etablere hospiteringsordninger mellom deltakerne i nettverket, og mellom deltakere og andre relevante institusjoner. Håndverksnettverket etablerte i 2005 en egen nettside med ulik relevant informasjon om nettverket og aktiviteter som kurskalender for håndverksaktiviteter. Her finnes for eksempel opplysninger om samlingene i nettverket og gjennomførte prosjekter. Et nettsted er etablert sammen med KTB (Kompetansenettverk for tradisjonelt bygghåndverk) og Norsk handverksutvikling.

Nasjonalt museumsnettverk for kulturlandskap

• Ansvarlig: De Heibergske Samlinger – Sogn Folkemuseum

• Nettverksavtale: 26.6.2004

• Deltakere: 30 museer og andre institusjoner

Mål og aktiviteter: Nettverket skal stimulere til samarbeid mellom museum og institusjoner i Norge for å utvikle kompetanse på kulturlandskap. Nettverket har som mål å skape møteplasser for samarbeid og utvikling, og ta vare på kulturlandskapene som har viktig natur- og kulturhistorisk verdi. Etter første møte i nettverket i 2004 ble det laget en felles handlingsplan som fastslo at nettverkssamlinger med vekt på kompetansebygging skulle være sentralt i arbeidet. Nettverksansvarlig har lagt til rette for to samlinger i året, en hovedsamling og et arbeidsmøte med smalere tema. I 2005 ble det gjort et kartleggingsarbeid finansiert av ABM-utvikling for å få oversikt over hva museene hadde av kulturlandskap og kompetanse. Resultatet ble en informasjonsbase for kulturlandskap på museum som gir oversikt over feltet. I perioden 2004-2008 har det blitt satt i gang seks samarbeids- og forskingsprosjekter.

Nasjonalt museumsnettverk for kvinnehistorie

• Ansvarlig: Kvinnemuseet – Museene i Glåmdal

• Nettverksavtale: 26.01.04

• Deltakere: 7 museer

Mål og aktiviteter: Kvinnemuseet har som nettverksansvarlig tatt initiativet til prosjektet «Dokument hundre kvinner», som er inne i sitt tredje år. Prosjektet går ut på å intervjue 100 kvinner over 70 år, og få deres livshistorie fortalt av dem selv. Prosjektet er støttet av ABM-utvikling. Det er god geografisk spredning i nettverket med ulike tematiske hovedoppgaver hos deltakerne. Nettverket har årlige seminarer, der også utenlandske innledere har bidratt. Rapporter fra seminarene ligger på www.kvinnemuseet.no. Nettverket planlegger i 2009 å starte opp med månedlige nyhetsbrev.

Nasjonalt nettverk for kunst, arkitektur og design - Kunstnettverket

• Ansvarlig for nettverket: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

• Nettverksavtale: 13.6.2005

• Deltakere: 19 museer

Mål og aktiviteter: Kunstnettverket springer ut fra det oppdraget Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design fikk av Kultur- og kirkedepartementet om å utarbeide en handlingsplan for landsdekkende formidling av billedkunst, kunsthåndverk, arkitektur og design. Nasjonalmuseet har innkalt til et par samlinger på ledernivå. I 2008 gikk nettverksarbeidet over i en ny fase hvor alle landets kunstmuseer og kulturhistoriske museer med kunstsamlinger ble invitert til et oppstartsmøte. 30 deltakere fra 19 museer møtte. Nettverksmøtet vedtok å nedsette en arbeidsgruppe med mandat å utarbeide forslag til handlingsplan for nettverket. Handlingsplanen for 2009-2011 er sendt ut på høring til deltakerne.

Nasjonalt museumsnettverk for fiskeri og kystkultur – Fiskerinettverket

• Ansvarlig: Museum Vest

• Nettverksavtale: 24.3.06

• Deltakere: 19 museer

Mål og aktiviteter: Fiskerinettverkets to hovedsatsinger er de to prosjektene Fiskeredskaper og Nasjonale fortellinger om kyst-Norge . Fiskeredskapsprosjektet startet i 2006 og omfatter kartlegging, klassifisering, bevaring og kunnskapsformidling. Prosjektet er initiert og drevet av Kystkulturnettverket og har fått støtte av ABM-utvikling og Kontaktrådet for fiskeri- og kystmuseum. Prosjektet Nasjonale fortellinger om kyst-Norge skal fange vesentlige sider ved kystens og dens historie. De overordnede rammefortellingene skal danne et grunnlag for regionale og lokale satsinger i form av utstillinger, arrangementer og filmer. Fire av ni fortellinger publiseres i 2009. Prosjektet er initiert av fire direktorater og er et samarbeidsprosjekt mellom de tre maritime museumsnettverkene fiskeri og kystkultur, sjøfart og fyr. Fyrnettverket er en del av Fiskeri- og kystdepartementets museumssatsing. I 2009 vil Museum Vest arrangere samlinger for kystkulturnettverket, koordinere møter om de to hovedsatsingene og ellers samarbeide med de andre maritime nettverkene.

Nasjonalt museumsnettverk for landbrukets kultur og historie – Landbruksnettverket

• Ansvarlig : Norsk landbruksmuseum

• Nettverksavtale : 20.2.2007

Mål og aktiviteter: Nettverket skal bidra til at museer som arbeider med landbrukets kultur og historie blir mer relevante og slagkraftige. Nettverket skal ha en næringsmessig avgrensning, og landbrukets kulturelle dimensjon for enkeltindividet og for samfunnet blir et viktig felt. Per mars 2009 har nettverket ikke satt i gang med formaliserte samlinger og aktiviteter eller fått faste medlemmer.

Nasjonalt museumsnettverk for litteratur – Litteraturnettverket

• Ansvarlig: Nynorsk kultursentrum

• Nettverksavtale: 8.10.2007

• Deltakere: 12 museer

Mål og aktiviteter: Litteraturnettverket skal utveksle erfaringer og utvikle kompetanse om dokumentasjon og formidling, med særlig vekt på digitalisering og digital publisering. Nettverket hadde sitt første møte høsten 2008. En forpliktende plattform for nettverkssamarbeidet ble utformet i februar 2009. Nettverket tar sikte på å gjennomføre fellesprosjekter som kan styrke samarbeidet mellom arkiv, bibliotek og museum. Arbeidet i nettverket skal konsentreres rundt oppgaver og prosjekter som kan gjennomføres i perioden fram til 2013. Oppleving som heilskap er utgangspunktet for arbeidet, og nettverket drøfter samarbeid om to store vandreutstillinger – Lyden av skrivekunst og Allmugens handskrifter 1500–2000 .

Nasjonalt museumsnettverk for luftfart - Luftfartsnettverket

• Ansvarlig: Norsk Luftfartsmuseum

• Nettverksavtale: 26.1.2004

• Deltakere: 12 museer og Luftfartshistoriske foreninger, flyklubber, Høgskolen i Bodø, Institutt for Forsvarsstudier, Luftkrigsskolen, Universitetet i Tromsø og NTNU.

Mål og aktiviteter: Nettverket skal bedre samordning og samarbeid mellom de involverte museene og aktuelle miljøer. Luftfartsmuseet er hovedansvarlig for utgivelsen av «Flyhistorie» – Norsk Luftfartshistorisk Magasin, som er viktig for nettverkssamarbeidet. Nettverket og Norsk Luftfartsmuseum samarbeider med en lang rekke andre museer, institusjoner, frivillige foreninger og enkeltpersoner nasjonalt og internasjonalt. Eksempelvis er det inngått samarbeid med Høgskolen i Bodø om et doktorgradsprogram i luftfartshistorie og et nyopprettet masterstudium i historie. Innen formidling er det satt i gang ulike typer prosjekter i samarbeid med flere aktører i nettverket. Det holdes årlige samlinger.

Nasjonalt museumsnettverk for magasin og bevaring

• Ansvarlig: Trøndelag folkemuseum

• Nettverksavtale: 5.3.2004

• Deltakere: 60 museer

Mål og aktiviteter: Nettverket skal gi utvidet kunnskap og innsikt i utfordringer og problemer innen magasin og bevaring. Medlemmer i nettverket defineres som de museer og andre institusjoner som har deltatt på seminar i 2005, 2006, 2007 og 2008. Nettverk har hovedfokus på magasiner i museer og bevaring av materiell kultur i magasiner og utstillinger. Nettverket har utarbeidet en handlingsplan for 2006–2009. Planen blir kontinuerlig vurdert på årlige møter i nettverkets arbeidsutvalg. Nettverket arrangerer årlige samlinger med ulike temaer foreslått av deltakerne, arbeider med utvikling av nettstedet, utvikling av felles prosjekter og etablering av en kompetansebase på fagfeltet magasin og bevaring. Handlingsplanen, opplysninger om medlemmer og aktiviteter er tilgjengelig på nettverkets nettside.

Nasjonalt museumsnettverk for minoriteter og kulturelt mangfold

• Ansvarlig: Oslo Museum

• Nettverksavtale: 13.11.2006

• Deltakere: 23 museer

Mål og aktiviteter: Nettverket skal styrke arbeidet med minoriteter og kulturelt mangfold gjennom å skape møteplasser, utveksle erfaringer og gjennomføre prosjekter. For å bli medlem i nettverket må institusjonene redegjøre for sitt arbeid knyttet til mangfold og forventninger til nettverksdeltagelsen. Det holdes en lav terskel for deltagelse, og det er stor variasjon på institusjonene som er med. Felles er at alle arbeider med, eller har planer om å arbeide med minoritetsproblematikk knyttet til urbefolkning, nasjonale minoriteter eller nyere innvandring. Det ble engasjert egen nettverkskoordinator i 50 prosent stilling våren 2008. Nettverket har hatt fire felles samlinger med ulik tematikk og vinkling. Mangfoldsåret 2008 ble benyttet til å sette i gang et program for å få flere personer med minoritetsbakgrunn inn i faglige stillinger, slik at minoritetenes egne fortolkninger inkluderes som et perspektiv i museene. Nettverket har i denne forbindelse etablert et samarbeid med Museums Association i Storbritannia og deres program Diversify . Rekrutteringsprogrammet settes i gang i februar 2009 med foreløpig tre museer og fire rekrutter som deltagere.

Nasjonalt museumsnettverk for medisinsk historie

• Ansvarlig: Norsk Teknisk Museum

• Deltakere: 10 museer, Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin ved UiO, Institutt for samfunnsmedisin ved NTNU og Medisinsk historielag Sykehuset i Vestfold.

• Nettverksavtale: 3.2.2004

Mål og aktiviteter: Medisinhistoriske museer og samlinger skal styrkes og utvikles gjennom faglig utveksling og felles kompetansebygging. Nettverket arrangerer jevnlig samlinger, flere har vært åpne for flere enn deltakerne i nettverket. Nettverket gir ut tidsskriftet Kurven som distribueres til ca. 80 ulike mottakere. Felles nettverksprosjekt er Uhørte stemmer og glemte steder – fortellinger fra utviklingshemmedes historie . Prosjektet har fått støtte fra og deltar i ABM-utviklings satsing på BRUDD. Første del av prosjektet er gjennomført ved lansering av nettsiden www.institusjon.no . Neste del av prosjektet, en vandreutstilling, skal ferdigstilles i 2009.

Nettverket har startet et arbeid med å løfte frem og aktualisere psykiatrihistorie på museum og vil sammen med ABM-utvikling gå videre med arbeid på dette feltet i 2009.

Nasjonalt museumsnettverk for musikk og musikkinstrumenter

• Ansvarlig: Ringve

• Deltakere: 14 museer

• Nettverksavtale: 27.1.2004

Mål og aktiviteter: Nettverket skal utveksle erfaringer, finne felles problemstillinger og forskningsprosjekt med sikte på å etablere en fastere struktur mellom norske museer og musikksamlinger. Samarbeidet bygger på aktive deltakere, som skal bidra med en innsats tilsvarende en arbeidsuke per år. De forventes også å delta i nettverkets sammenkomster. Det har vært holdt to møter/fagseminarer hvert år med ulike temaer. Nettverket har arbeidet med et felles prosjekt: Musikkinstrumenter i norske museer – en samlet registrering . Prosjektet er støttet av ABM-utvikling. Toårsprosjektet, som er under oppbyggelse, koordineres fra Ringve med 11 nettverksdeltakere som regionale knutepunkter. En prosjektansatt registrator hjelper den aktuelle institusjonen med revisjon og registrering. Materialet vil bli samlet og gjort tilgjengelig på en sentral database (PRIMUS). Det ble i tillegg til registrering gitt anbefalinger om magasinering, håndtering og utstilling av musikkinstrumenter i de besøkte institusjonene.

Nasjonalt museumsnettverk for samisk kultur

• Ansvarlig : RiddoDuottarMuseat

• Deltakere : 15 museer

• Nettverksavtale : Sametingsrådet har tildelt RiddoDuottarMuseat rollen som nettverkskoordinator for dette nettverket. Nettverket ble opprettet desember 2007.

Mål og aktiviteter: Som et ledd i oppfølging av museumsreformen og Sametingsrådets melding om samiske museer i 2004, er det etablert et nasjonalt samisk museumsnettverk mellom museer som har samisk kulturhistorie og tradisjonskunnskap som sitt hovedarbeidsområde eller en del av sitt virkeområde. Nettverket skal jobbe for å inkludere museer på tvers av landegrensene og stimulere til samarbeid med andre institusjoner. Det er utarbeidet retningslinjer for nettverket på grunnlag av avtalen mellom Sametinget og nettverkskoordinator RiddoDuottarMuseat. Nettverksansvarlig rapporterer til Sametinget om status og utvikling av nettverket og har samtidig dialog med ABM-utvikling om nettverksarbeidet, blant annet som deltaker på de årlige samlingene. Riddo Duottar Museat har satt av 20 prosent stillingsressurs til arbeidet. Nettverket har hatt to samlinger og det arbeides med felles webportal og felles samlingsplan for de samiske museene.

Nasjonalt museumsnettverk for museer og samtidshistorie – Samtidsnett

• Ansvarlig: Maihaugen

• Nettverksavtale: 24.1.2004

• Deltakere: 19 museer

Mål og aktiviteter: Samtidsnett er et samarbeid mellom kulturhistoriske museer som ønsker å gjøre seg mer relevante og synlige i pågående samfunnsendringer. I 1995 satte det daværende Norsk museumsutvikling i gang et prosjekt for å fokusere på samtid i norske museer. Fra dette prosjektet har det som i dag kalles Samtidsnett og sekretariatet ved Maihaugen vokst fram. Sekretariatet skal utvikle Samtidsnett sammen med deltakerne og i samspill med myndighetene, stimulere til nye prosjekter og fremme nordisk og internasjonalt arbeid på feltet. Vår og høst samles deltakerne til nettverkssamlinger. Det arrangeres regelmessig konferanser som er åpne for alle interesserte. I årene 2000–2003 ble Dokument 2000 gjennomført. Museene ble invitert til å lage prosjekter som til sammen kunne tegne et bredt og variert bilde av Norge ved årtusenskiftet. Norsk kulturråd gav 3 millioner kroner i støtte. Det største pågående fellesprosjektet i Samtidsnett er På sporet av den tapte samtid , et treårig forskningsprosjekt som er planlagt avsluttet i våren 2009. Prosjektet ble initiert av Norsk kulturråd, som bevilget 3,9 millioner kroner over 3 år fra 2006. Prosjektets hovedmål er å utvikle relevans og samfunnsrolle gjennom å styrke museers forskning og bygge broer mot annen forskning.

Nasjonalt museumsnettverk for sjøfart - Sjøfartsnettverket

• Ansvarlig : Norsk sjøfartsmuseum

• Nettverksavtale : 13.9.2007

• Deltakere: 13 museer

Mål og aktiviteter: Nettverket skal sette fokus på norsk sjøfart både nasjonalt og internasjonalt, samt maritime samfunn relatert til sjøfart og skipsfart. Nettverket har en plenumssamling i året i tillegg til et arbeidsutvalg som trer sammen ved behov. Nettverket ønsker at hovedaktiviteten skal knyttes til prosjekter som i motsetning til selve nettverket må organiseres med forpliktende avtaler mellom deltagerne. Sjøfartsnettverket samarbeider tett med kystnettverket og fyrnettverket. De maritime museumsnettverkene har inngått et samarbeid med ABM-utvikling, Kystverket, Fiskeridirektoratet og Riksantikvaren om prosjektet Kyst-Norge mot 2014 , der nettverkene har påtatt seg å lage Nasjonale fortellinger om kystkultur . Oppgradering, tilgjengeliggjøring og videreutvikling av Bergens Sjøfartsmuseums historiske skipsregister ble høsten 2008 satt i gang som felles nettverksprosjekt. Første prosjektfase er finansiert dels av de deltagende museene og dels av ABM-utvikling.

Nasjonalt museumsnettverk for teknologi- og industrihistorie

• Ansvarlig: Norsk Teknisk Museum

• Nettverksavtale: 3.2.2004

• Deltakere: 20 museer

Mål og aktiviteter: Nettverket skal arbeide med felles faglige temaer innen industriutvikling og industriavvikling i Norge i etterkrigstiden. Første møte ble holdt våren 2004 sammen med nettverk for arbeiderkultur, ledet av Norsk Industriarbeidermuseum. Nettverket har siden hatt møter to ganger i året. En prosjektkoordinator knyttet til nettverket ble ansatt for ett år høsten 2004. Nettverket fikk prosjektmidler fra ABM-utvikling i 2005 for å utvikle nettportalen industrimuseum.no som et arbeidsverktøy for deltakerne i nettverket. Portalen skal etter planen lanseres i 2009.

Skognettverket - nasjonalt nettverk av skogmuseer

• Ansvarlig: Norsk Skogmuseum

• Nettverksavtale: 6.6.2002

• Deltakere: 6 museer

Mål og aktiviteter: Skognettverket er et samarbeidsforum innenfor skog og trerelaterte temaer. Nettverket skal legge til rette for nasjonal arbeidsdeling og samordning, motvirke konkurrerende overlapping og sikre faglig sammenheng innen temaet skogbruk og skogindustri, samt utmarksnæringene jakt, fangst og innlandsfiske. Skognettverket har en jevn aktivitet med to møter i året og felles prosjekter, p.t. en vandreutstilling om skog og klima.

Abm-nettverk for fotografi

• Ansvarlig: Preus museum

• Nettverksavtale: 27.6.2007

• Deltakere: 25

Mål og aktiviteter: Nettverket skal arbeide med bevaring og formidling av kulturhistorisk fotografi. Fotonettverket er en sammenslutning av ledende arkiv og samlinger innen fotobevaringssektoren i Norge. De nasjonale og regionale ansvarsinstitusjonene for fotobevaring har siden slutten av 70-tallet utgjort et uformelt fotobevaringsnettverk ledet av det tidligere Sekretariatet for fotoregistrering. ABM-utvikling tok initiativ i 2007 til å etablere et formalisert fotonettverk ledet av Preus museum. Nettverket har årlige samlinger. Nettverket drifter et samlings- og fotografregister som er tilgjengelig på Internett. Det arbeides med å definere større nasjonale bevarings- og formidlingsoppgaver og med å videreutvikle registrene. I 2009 skal det satses på to felles hovedprosjekter i nettverket: Tidlig norsk fotohistorie - fotografiets barneår og Widerøes Flyveselskap a/s flyfoto . Fotonettverket samarbeider med Kulturnett om å presentere Fotonettverkets institusjoner på Kulturnett.no.

Abm-nettverk for universell utforming

• Ansvarlig: Fetsund Lenser/Akershusmuseet

• Oppstart: 13.6.2005

• Deltakere: Ca. 25

Mål og aktiviteter: Nettverket skal bygge opp kompetanse og øke bevisstheten i abm-sektoren om universell utforming og tilgjengelighet for alle. Ledergruppen består av Fetsund Lenser, Bergen Byarkiv og Kristiansand bibliotek. Nettverket har årlige samlinger forskjellige steder i landet. Nettverket har fått økonomisk støtte til tre større oppgaver som alle er gjennomført:

• studietur til abm-institusjoner i England mars 2007

• et fagseminar november 2007 der hovedtema var antidiskrimineringsloven

• håndbok om universell utforming i abm-sektoren, ferdigstilt tidlig i 2009 og tilgjengelig på ABM-utviklings hjemmesider

Ny nettverkssamling skal gjennomføres i Trondheim i oktober 2009. Det er opprettet en mailingliste for diskusjon og informasjonsutveksling.

4 Faglig aktivitet i museene

4.1 Forvaltning

Forskning, kunnskapsutvikling og formidling baserer seg på det materielle grunnlaget som samlingene representerer. Dette betinger at samlingene forvaltes på en god og gjennomtenkt måte, med planer for utvikling og oversikt over tilstand, omfang og kvalitet. Det er viktig å utvikle museenes samlingsplaner for å integrere samlingsarbeidet tettere med forsknings- og formidlingsarbeidet. Ifølge ICOMs museumsetiske regelverk forvalter museer samlinger på samfunnets vegne og til beste for samfunnsutviklingen:

«Museer har plikt til å anskaffe, bevare og utvikle samlinger som bidrag til å sikre samfunnets naturarv, kulturarv og vitenskapelige arv. Disse samlingene utgjør et viktig felles kulturgode som har spesiell juridisk status og internasjonalt rettsvern. I dette samfunnsansvaret ligger forvaltningsoppgaver som inkluderer aktsomhetsplikt, langsiktig vern, dokumentasjon, tilgjengelighet og avhending under ansvar.» 1

Museene skal dessuten være samfunnsarkiv for materielle levninger som belyser vår natur- og kulturhistorie. Gjenstander og dokumentasjonen av den sammenhengen de har stått i utgjør kildematerialet. Slik er museene viktige materialbanker og kan på mange måter sees på som arkiv for materiell kultur. Samlingenes kvalitet og representativitet blir derfor av stor viktighet. Museene skal være forsknings- og formidlingsinstitusjoner. Samlingene skal være et sentralt utgangspunkt for forskning, formidling og undervisning, og museenes innsamling skal være relatert til disse formålene. Når vi har oversikt over et større materiale, kan vi tolke de opplysningene som gjenstandene er bærere av, og lage og etterprøve teorier. Det betyr at forskningsperspektivet ikke kan sees isolert, men får avgjørende betydning for museenes innsamlings-, bevarings- og formidlingspolitikk. En forskningsbasert formidling av høy kvalitet er således grunnlaget for at museene skal kunne fungere som gode samfunnsinstitusjoner. 2

I abm-meldingen og i kulturmeldingen ble det pekt på dokumentasjonsområder som museene skulle legge særlig vekt på. Her nevnes kystkultur, industri og sørvisnæringer, økologi og miljøvern, handlingsbåren kunnskap og den flerkulturelle utfordringen. Dette er fortsatt viktige føringer både for de enkelte museene og for ABM-utviklings arbeid med samlingsutvikling og etablering av nettverk.

4.1.1 Samlinger og tilvekst

Museene med driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet hadde totalt 3 314 027 gjenstander i 2008, fordelt på fire kategorier, jf. tabell 4.1. I tillegg hadde museene 20 965 675 fotografier og 32 277 hyllemeter arkivmateriale.

Flere større museer rapporterer om en tilnærmet innsamlingsstopp for å kunne prioritere katalogisering av tidligere etterslep og andre presserende oppgaver. Likevel ser det ut til at det samlet sett er en relativt jevn økning i samlingene.

Fram til 2006 var arkeologiske og kulturhistoriske gjenstander samlet. I 2007 og 2008 er kategoriene separert, og ca. 80 000 arkeologiske gjenstander er ikke med i tallene for de to siste årene.

Kilde: ABM-utvikling.

Kilde: ABM-utvikling.

Det store fallet fra 2003 til 2004 henger sammen med at Nasjonalmuseet for kunst, design og arkitektur ikke lenger rapporterer arkitekttegninger som kunst slik Arkitekturmuseet har gjort tidligere.

Kilde: ABM-utvikling.

Fra museumsreformen startet i 2001 og til siste statistikk for 2008 har samlingene av kulturhistorisk materiale ved de museene økt fra 2,2 til 2,8 millioner gjenstander, jf. figur 4.1. Dette er en økning på over 25 prosent. Hvis økningen fortsetter i samme tempo vil dette bety en tilnærmet dobling av disse samlingene på de nærmeste 30 årene. Det kan i disse tallene ligge noe katalogisering av materiale som har kommet inn tidligere, men selv om det reelle tallet på tilvekst kan være noe lavere er det grunn til å se nærmere på denne utfordringen. Det vil alltid være begrensinger i hvor store samlinger museene kan bevare på en forsvarlig måte, og innsamlingen må skje ut fra planer som er basert på prioritering, samhandling og effektiv bruk av ressurser.

Kvaliteten av museenes samlinger kan ikke bare måles ut fra mengde og bevaringstilstand. Dokumentasjonen av det innsamlede materialet har stor betydning for samlingenes verdi både for forskning og formidling. Ut fra et slikt perspektiv er det viktigere å samle et begrenset materiale som er dokumentert i en bred kontekst, enn å samle store mengder materiale med mangelfull eller sterkt avgrenset dokumentasjon.

Av figur 4.2 går det fram at kun en tredjedel av museenes tilvekst når det gjelder kulturhistoriske gjenstander er i samsvar med planer.

Innsamlingen ved de kunsthistoriske museene er langt mer begrenset i omfang, jf. figur 4.3 og 4.4. Men det er vanskelig å lese utviklingen av kunstsamlingene ut fra statistikken som bygger på de årlige rapporteringene fra museene. Årsaken ligger i at museene har endret oppfatning om hvilke deler av samlingene som skal defineres som kunst. Det store fallet fra 2003 til 2004 henger sammen med at Nasjonalmuseet for kunst, design og arkitektur ikke lenger rapporterer arkitekttegninger som kunst slik Arkitekturmuseet har gjort tidligere.

Det er grunn til å merke seg at ca. 80 prosent av tilveksten til de kunsthistoriske samlingene er i samsvar med museenes planer for innsamling, jf. figur 4.4.

De naturhistoriske samlingene viser samme økende tendens som de kulturhistoriske. Om lag to tredjedeler av tilveksten er i tråd med museenes planer, jf. figur 4.5 og 4.6.

Når det gjelder antall kulturhistoriske bygninger på museene så viser rapporteringen en betydelig tilvekst i perioden fram til 2005. De siste fire årene har imidlertid tallet stabilisert seg på drøyt 4500 kulturhistoriske bygninger, jf. figur 4.7.

Kilde: ABM -utvikling.

Kilde: ABM-utvikling.

Kilde: ABM-utvikling.

Kilde: ABM-utvikling.

Foto: Siv Bente Grongstad/ABM-utvikling.

63 prosent av museene oppgir at de har innsamlingsplaner. Rapporteringen viser at det spesielt på det kulturhistoriske området er et stort sprik mellom reell tilvekst og tilvekst i henhold til planer. I en situasjon der det ikke er mulig å samle på alt, er det viktig at museene foretar bevisste prioriteringer og valg og at det er et samarbeid mellom museene slik at vi får best mulig resultat av den samlede innsatsen. I samarbeid med Norsk Folkemuseum har derfor ABM-utvikling nedsatt en arbeidsgruppe for å se på utfordringer knyttet til innsamling ved de kulturhistoriske museene. Denne arbeidsgruppen vil drøfte:

• formål med innsamling, og sammenheng mellom innsamling, forskning og formidling

• hvilke fenomen i samtid og nær fortid det er særlig viktig at museene i Norge skal dokumentere

• samordning av innsamling og prinsipper for senere felles bruk av materialet

• betingelser og forutsetninger som bør stilles ved inntak av materiale

Gruppen skal konkretisere mål for de kulturhistoriske museenes innsamling og se på organisering av samarbeid og arbeidsdeling for å motvirke dobbeltarbeid og å få et best mulig resultat av den samlede ressursbruken.

4.1.2 Planarbeid

Museenes årlige rapportering viser at det er varierende hvor langt museene har kommet i den planmessige samlingsforvaltningen. I følge rapporteringen for 2008 fra har:

• 63 prosent innsamlingsplan

• 73 prosent særlige tiltaksplaner for å komme ­à jour med katalogiseringen

• 45 prosent forskningsplan

• 64 prosent bevaringsplan

• 73 prosent sikringsplan

På grunn av de store endringene i museumslandskapet er det vanskelig å gi et bilde av i hvilken grad planarbeidet er styrket i de senere årene. Det er grunn til å anta at omfang og kvalitet på planarbeidet vil øke vesentlig som et resultat av museumsreformen, som ledd i den profesjonaliseringen som gjør seg gjeldende både på leder- og styrenivå. Mange av de mindre museene som manglet planer, går nå inn i større konsoliderte enheter med større kompetanse på feltet. I de første årene har konsolideringen krevd store ressurser til selve omstruktureringen. Når den nye strukturen nå langt på vei er etablert er det klare tegn til sterkere fokus på de faglige utfordringene.

Helheten i samlingsforvaltningen er viktig for å kunne få en god prioritering i arbeidet. Det er nå en tendens til at museene samler planverkene i en enhetlig samlingsplan. Noen ønsker å lage regionale samlingsplaner, og noen ønsker en nasjonal plan for samlingsforvaltning, slik at innsamling og bevaringsansvar kan sees i en nasjonal sammenheng.

4.1.3 Bevaring og konservering

«Materialet i museumssamlingene skal gjøres tilgjengelig for dagens forskning og bevares for framtidens. Samlingene skal forvaltes slik at de kan bevares lengst mulig, og mest mulig intakt. Ved at materialet blir bevart og gjort tilgjengelig for ettertiden, er det mulig å etterprøve tidligere tiders forskning, samtidig som muligheten er der for videre forskning på materialet, ut fra nye problemstillinger eller ved hjelp av nye teknikker. Vi vet ikke i dag hvilke problemstillinger eller tekniske muligheter som kan bli aktuelle i framtiden, eller hvilke deler av samlingene som vil bli tatt aktivt i bruk igjen i forskningen framover, men vi vet av erfaring at eldre samlinger stadig er anvendelig som basis for nye problemstillinger.» 3

I Kultur- og kirkedepartementets årlige tilskuddsbrev til museene understrekes museenes ansvar for tilfredsstillende kontroll over samlingene. Departementet peker spesielt på institusjonenes selvstendige ansvar for sikring gjennom en plan som skal bestå av risikovurderinger, etablering av forebyggende og begrensende tiltak, samt planer for evakuering. 64 prosent av museene rapporterer i 2008 om bevaringsplan.

Et generelt inntrykk fra rapportering, fylkesmøter og nettverksarbeid er en stadig økende bevissthet om behovet for tilfredsstillende bevaring og sikring av museumssamlingene. Det er også i økende grad dialog om samarbeid og samhandling. Ikke minst gjelder dette ønsket om å etablere fellesmagasiner for god oppbevaring og i mange tilfeller også ønske om fellestjenester knyttet til disse. Dette kommer til uttrykk ved prosjektsøknader til ABM-utvikling og ved rekken av investeringssøknader til Kultur- og kirkedepartementet som gjelder magasinbygg. Flere fylkeskommuner har vært pådrivere i arbeidet, og i flere fylker er det nå etablert fellesmagasiner, mens andre er i planleggingsfasen. Det er også eksempler på magasiner som planlegges etablert på tvers av fylkesgrenser. Blant annet diskuterer større museer på Østlandet et samarbeid på dette området. Parallelt med utvikling av fellesløsninger øker også samhandlingen om bruken av materialet, for eksempel ved at samlingene betraktes som en felles ressurs på tvers av institusjonsgrensene.

Foto: Anne-Lise Reinsfelt, Norsk Folkemuseum.

Et ledd i bygging av kompetanse på feltet er etableringen av et nasjonalt museumsnettverk for magasin og bevaring, med Trøndelag folkemuseum/Museene i Sør-Trøndelag som ansvarlig.

I perioden 1999-2008 ble det gjennomført en omfattende vurdering av samlingene ved norske museer. Prosjektet Tilstandsregistrering av museumssamlinger ved norske museer ble gjennomført i regi av ABM-utvikling i samarbeid med fylkeskommunene og de enkelte museene. Prosjektet har ført til at man i dag har god oversikt over situasjonen for museenes gjenstandssamlinger. Prosjektets mål har vært å vurdere gjenstandenes oppbevaringsforhold med hensyn til faktorer som klima, lys, vannskader, renhold, håndtering og brann- og tyverisikring, samt behov for nødvendig forebyggende og direkte konservering. Undersøkelsen har omfattet 422 museer/museumsavdelinger over hele landet. Totalt har 3700 magasin- og utstillingslokaler på til sammen 433 000 kvm vært vurdert, med til sammen 2,1 millioner museumsgjenstander, 10 millioner foto og 30 000 hyllemeter arkiv. Museene som mottar driftstilskudd over Kultur- og kirkedepartementets budsjett utgjør hoveddelen av undersøkelsen, og tall og vurderinger er derfor representative for disse.

Undersøkelsen viser store behov for bedre magasiner og utbygging av konserveringstjenester. Om lag halvparten av gjenstandssamlingene oppbevares i lokaler som ikke har tilfredsstillende forhold. Disse lokalene utgjør 70 prosent av det totale arealet, noe som tilsier svært store behov for nye magasiner eller opprusting av eksisterende.

Foto: Norsk Teknisk Museum.

45 prosent av gjenstandene har behov for forebyggende eller direkte konserveringstiltak for å nå et minimumsnivå som magasinert gjenstand med tilstrekkelig informasjonsverdi. Det estimeres et minimumsbehov på nærmere 270 årsverk for å håndtere denne restansen. Undersøkelsen avdekker at dagens tilgang på konserveringstjenester er dårlig og fragmentert, og det er i liten grad strategier for bedring av situasjonen. Dette gjelder både for direkte inngrep og generell rådgiving. Noen av fylkene har etablert stillinger som kan betraktes som rådgivings- og konserveringstjenester for flere museer, men i flere områder av landet mangler dette helt. Undersøkelsen konkluderer med et minimumsbehov på rundt 25 permanente årsverk til rent forebyggende konserveringsarbeid, noe som i praksis tilsier 30–40 stillinger på landsbasis.

ABM-utviklings prosjekt for vurdering av museumssamlingene har gitt et godt overblikk over bevaringssituasjonen på landsbasis, på fylkesnivå og ved det enkelte museum. Hvert museum har også fått en oppfølgende rapport med forslag til tiltak. Prosjektets oversikter og resultater danner et solid grunnlag for å utvikle strategier for bevaring og sikring, etablering av konserveringstjenester og felles magasiner.

Kultur- og kirkedepartementet har de siste årene gitt tilskudd fra overskuddet fra statlige spill (spillemidlene) til bygging av fellesmagasin for Hordaland, regionmagasin for Sunnmøre og fellesmagasin for museene i Østfold. Gjennom regjeringens tiltakspakke for økt sysselsetting er det i 2009 bevilget planleggingsmidler til nytt bygg med godt brannsikret magasin for Norsk Bergverksmuseums samlinger. Det er videre planer om bygging av fellemagasin i en rekke områder av landet, de mest konkrete nå er i Oslo-området, Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag.

I kulturmeldingen ble behovene for investeringer for bedre oppbevaring understreket:

«Ei erfaring i reformarbeidet til no har vore at fordeling av friske midlar til drift i større grad burde vore supplert og koordinert med tilførsel av investeringsmidlar. Til dømes viste abm-meldinga til behovet for betre bevaringstilhøve og magasinløysingar for å leggja til rette for god oversikt og kontroll over samlingane, og mange stader vert det no satsa på fellestiltak og fellesmagasin og andre fellesløysingar. Dette vil òg kunna omfatta andre delar av kulturarvsfeltet, til dømes slik at både museumsgjenstandar, arkivalia og foto vert inkludert».

4.1.4 Sikring

74 prosent av museene melder om at de har en sikringsplan. Dette tyder på at museene har utviklet større bevissthet om sikringsspørsmål enn andre deler av samlingsforvaltningen. Dette har sammenheng med ulike faktorer, blant annet at samfunnet setter klare krav til personsikring i bygninger, samt at mangelfull sikring ofte vil kunne få store og synlige konsekvenser. I tillegg er det slik at utlånsvirksomhet mellom museer, ikke minst fra utlandet, setter krav til tifredsstillende sikringsnivåer.

Den økte bevisstheten kan også ses i sammenheng med den statlige tilskuddsordningen for museer, som forvaltes av ABM-utvikling. Museene kan her søke om å få dekket inntil 60 prosent av kostnadene til sikringstiltak, både til brann og tyveri. Årlig ramme er nå ca. 7 mill. kroner. Ordningen ble opprettet etter brannen i Erkebispegården i Trondheim i 1983, og fram til i dag har nærmere 120 millioner kroner blitt tildelt fra staten til tiltak ved museer over hele landet. Det er krav til en generell, gjennomtenkt sikringsplan fra museene for å kunne få midler, etter en mal som går fram av søknadsskjemaet.

Imidlertid har ABM-utviklings tilstandsvurdering av museumssamlingene avdekket store mangler i sikringen for en omfattende del av gjenstandssamlingene. En viktig del av arbeidet er å styrke kompetansen og organiseringen ved det enkelte museet, samtidig som det er nødvendig med omfattende investeringer i bygninger og utstyr.

Museene rapporterer hvert år om brann/branntilløp eller tyveri/tyveriforsøk. I perioden 1999–2008 har det vært små endringer i antall episoder som rapporteres, og i 2008 rapporterte 9 prosent av museene med driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet om brann eller branntilløp, 10 prosent om tyveri eller tyveriforsøk.

4.1.5 Katalogisering og tilgjengeliggjøring

De kulturhistoriske museene rapporterer at store deler av samlingene ikke er tilfredsstillende registrert. Dette har dels sammenheng med at museer har tatt inn samlinger som de ennå ikke har hatt kapasitet til å registrere, og dels at den registreringen som er foretatt er mangelfull. Det er også fra 2006 innført strengere kriterier for hva som regnes for å være tilfredsstillende registrert.

Figur 4.11 viser at det er mye som gjenstår før de kulturhistoriske samlingene er tilfredsstillende registrert. I dagens rapportering er det satt følgende krav til tilfredsstillende registrering:

«En tilfredsstillende registrering består av opplysninger om objektets betegnelse/tittel/motiv (for foto), tid- og stedfesting, aksesjonsdata, plassering og tilstand. Objektet skal videre ha et unikt identifikasjonsnummer, gjengis med fotografi og opplysningene skal innføres i et elektronisk registreringssystem. Det er en målsetting at opplysninger om gjenstandene i størst mulig grad skal være tilgjengeliggjort og søkbare over nett.»

Ser vi på de kunsthistoriske samlingene er situasjonen noe bedre, jf. figur 4.12.

De naturhistoriske museene har best oversikt og kontroll, over 80 prosent av materialet er tilfredsstillende registrert, jf. figur 4.13.

Kilde: ABM-utvikling.

Kilde: ABM-utvikling.

Kilde: ABM-utvikling.

4.1.6 Digitalisering

Med digitalisering menes hovedsakelig to oppgaver:

• Overføre katalogposter (metadata) fra konvensjonelle medier til digital form

• Lage digitale kopier eller representasjoner av fysiske samlinger (foto, film, lyd, dokumenter, gjenstander)

Digitalisering i museene har til nå i stor grad vært ensbetydende med å legge data fra katalogkort og aksesjonsprotokoller eller lignende inn i en database, eksempelvis Primus. Motivet for dette har først og fremst vært å lette arbeidet i institusjonene. Katalogene er opprinnelig kun beregnet for museenes vitenskapelige personale og deres kollegaer.

I 2008 ga museenes rapportering følgende bilde over andelen av antall gjenstander som var registrert i elektronisk format, jf. tabell 4.2.

Betegnelsen «registrert elektronisk» viser først og fremst til hva som finnes av elektroniske katalogposter, ikke om det finnes digitale representasjoner av gjenstandene. For å fange opp noe av denne utviklingen måtte museene i 2008 rapportere på antall gjenstander som var «registrert med digitalt foto av gjenstand/objekt». Oversikten gir et bilde av hvor mye som gjenstår i arbeidet med digitale kopier eller representasjoner, noe som er et nødvendig grunnlag for digital tilgjengeliggjøring og videre til digital formidling. Mange av museene har kommet svært kort i arbeidet med digitalisering. Dette illustreres med at i andelen 15 prosent av kulturhistoriske gjenstander som er registrert med digitalt foto, utgjør noen store aktører mesteparten av disse prosentene, blant annet Norsk Folkemuseum med en fjerdedel.

Arkivmateriale, film, lyd og bøker i museene er dessuten ofte uordnet, altså verken registrert eller digitalisert. Det finnes også eksempler på at det som er gjort, avviker fra nasjonale og internasjonale standarder. Det er en utfordring å få ordnet og katalogisert dette materialet i respektive systemer.

I digitalmeldingen er det påpekt at museene bare har utløst en liten del av det store potensialet som ligger i digitale verktøy, og står overfor store utfordringer og muligheter innenfor bruk av digital teknologi. Meldingen understreker at å utvikle museenes digitale virksomhet krever digital infrastruktur, standarder, god praksis, veiledning og kompetanse både til produksjon av digitale representasjoner av samlingene og produksjon av gode metadata, for at samlingene skal være søkbare og plasseres i en forståelig kontekst.

Med unntak av universitetsmuseene bruker i dag nesten alle kunst- og kulturhistoriske museer programmet Primus til elektronisk katalogisering av samlingene. Primusprosjektet ble etablert gjennom et initiativ fra Norsk museumsutvikling i 1996 som et samarbeid mellom Norsk Teknisk Museum, Telemuseet, Norsk Folkemuseum og Maihaugen. Formålet var å utvikle et felles system for samlingsforvaltning i museumssektoren. I 2001 ble Museenes Datatjeneste (MDT) etablert for å videreføre arbeidet med utvikling og drift av Primus. MDT fikk et koordinerende ansvar for utvikling av datatjenester innenfor samlingsforvaltning for kunst- og kulturhistoriske museer. MDT ble støttet av Norsk museumsutvikling og ble administrativt underlagt Norsk Folkemuseum. Den økonomiske støtten ble videreført av ABM-utvikling.

Norsk Folkemuseum og Maihaugen har utviklet et nært samarbeid på flere områder. Som to av de største kulturhistoriske museene i landet, tok Maihaugen og Folkemuseet et ansvar for videre utvikling av IT i norske museer. Det ble besluttet å formalisere virksomheten i et eget selskap, KulturIT. MDT ble inkludert i det nye selskapet. Ved å samordne all aktivitet i ett selskap har alle brukerne nå tilgang på en komplett pakke som både inkluderer samlingsforvaltning og digital formidling. Museene har de siste årene arbeidet nå aktivt med å tilgjengeliggjøre katalogene på nett gjennom tjenesten PrimusWeb driftet av KulturIT. I tillegg til de begrensninger som ligger i personvern og opphavsrett ligger det her også en utfordring i å gjøre kataloger som i utgangspunktet var beregnet for fagpersonale og til internt bruk, anvendelige for allmennheten. Svært mange av de spørsmål brukerne har til dette materialet må de finne andre steder enn på katalogkortene, og det er derfor viktig å kunne koble gjenstandsopplysningene med andre kildetyper, som litteratur, foto, film og lyd.

I mai 2009 ble tjenesten relansert under navnet Digitalt Museum (www.digitaltmuseum.no). Målet er at alle museenes samlingsdata etter hvert skal publiseres på dette nettstedet.

Digitalt Museum er operasjonaliseringen av et felles museumssøk og omfatter nå 250 000 digitale foto og 200 000 gjenstander med digitale foto av objektet. I løpet av 2009 vil stadig flere samlinger bli gjort tilgjengelige og tjenesten vil i løpet av kort tid omfatte rundt 1 million foto og gjenstander. Kunsthistoriske museer vil innlemme sitt digitale materiale fra årsskiftet 2009–2010. Med dette har museene fått en felles løsning for å publisere digitale kataloger og digitalt innhold, og brukerne kan finne alt materiale fra norske museer på et sted.

Parallelt med utviklingen av Digitalt Museum er det nå også utredet hvordan man best kan utvikle et Nasjonalt digitalt universitetsmuseum (NDU) i tråd med de kjennetegn regjeringen stilte opp i St.meld. nr. 15 (2007–2008) Tingenes tale , jf. rapporten avgitt av NDU-utvalget 29. mai 2009. Det arbeidet som nå er gjennomført for de kulturhistoriske museene bør kunne være interessant også for utviklingen av teknologiløsninger for NDU.

I 2008 utviklet ABM-utvikling en prototyp på et felles abm-søk. Data fra Riksarkivet, Deichmanske bibliotek, Digitalarkivet, Nasjonalbiblioteket, PrimusWeb og data fra abm-institusjoner i Sogn og Fjordane ble benyttet i arbeidet. I digitalmeldingen er det lagt til grunn at det skal etableres et fellessøk på tvers av abm-sektoren. De nasjonale fellessløsningene for arkiv, bibliotek og museum (Arkivportalen, Biblioteksøk og Digitalt Museum) vil utgjøre grunnlaget for tjenesten. Et fellessøk skal ikke erstatte sektorløsningene, men supplere disse gjennom en felles overbygning. Nasjonalbiblioteket og ABM-utviklings deltakelse i de europeiske søketjenestene Europeana og EuropeanaLocal bidrar til å styrke og utvikle abm-perspektivet.

4.1.7 Prioritering og avhending

Museene har store uløste oppgaver innenfor bevaring, og det er da naturlig å vurdere om alle samlinger skal bevares og om de skal bevares under samme forhold. Norsk museumsutvikling fikk i 1997 utført en juridisk utredning om de rettslige skrankene for avhending av museumsgjenstander. 4 Denne utredningen konkluderte med at museer med vedtekter om at samlingene ikke kan avhendes, og museer med forpliktelser knyttet til gaver og gavesalg har små muligheter til å avhende eldre materiale. Utredningen førte blant annet til en anbefaling til museene om å vurdere endringer i vedtekter og å innføre avtaler ved inntak av gjenstander som kunne åpne for slike muligheter. Selv om det er begrensede muligheter for avhending så kan museene gjøre prioriteringer av bevaring og bruk av materialet. Flere museer har signalisert at de ønsker å styrke arbeidet med prioritering av samlingene. Dette er også i tråd med Kultur- og kirkedepartementets tildelingsbrev, der det understrekes at museene skal sørge for en tilfredsstillende sikring, forvaltning og prioritering av samlingene. I en situasjon der museene har begrensede ressurser til alle bevaringsoppgavene, blir en slik prioritering viktig.

4.1.8 Utlån

Det må legges til grunn at museumssamlingene betraktes som en felles ressurs og at museene må være åpne for å låne ut deler av samlingene til andre. I rapporteringen for 2008 oppgir 73 prosent av museene at de har lånt ut gjenstander til et annet museum, noe som gir inntrykk av en utstrakt lånevirksomhet.

Norsk museumsutvikling sto i sin tid bak utredningen Utlån og avhending av materiale fra museenes samlinger (Norsk museumsutvikling 5:2000). Utvalget som sto bak rapporten formulerte følgende hovedprinsipp:

«Museer bør behandle alle forespørsler om utlån eller overføring av materiale fra samlingene seriøst og respektfullt. Ved slike henvendelser må museene foreta en avklaring av de juridiske, etiske og museumsfaglige spørsmål som kan ha betydning for saken. Museene bør legge spesiell vekt på å sette seg inn i de interesser og behov som ligger til grunn for at spørsmål om utlån/overføring er reist. Såfremt det ikke foreligger klare prinsippvedtak om delegering bør slike saker avgjøres av museets øverste myndighet. Avgjørelsene bør begrunnes, og det er viktig at museet sørger for at saksbehandling, begrunnelse og betingelser som knyttes til eventuelle avtaler, er forsvarlig dokumentert for ettertiden. Museene må rette seg etter nasjonal og internasjonal lovgivning og sørge for at forvaltningen av samlingene skjer i samsvar med gjeldende juridiske forpliktelser og institusjonens vedtekter.»

Den største hindringen for økt lånevirksomhet mellom museene er kostnadene for nødvendig konservering og håndtering av gjenstandene, krav til sikring og behov for ekstra forsikringsavtaler.

Det er flere ganger reist spørsmål om museene burde satse mer på utlån til eksterne brukere, som for eksempel kontor, hotell og restauranter, for å øke egeninntektene. ABM-utvikling har tidligere vurdert dette spørsmålet og konkludert med at det bare unntaksvis vil være penger å tjene på slik virksomhet hvis man skal legge en forsvarlig gjenstandspleie og oppfølging til grunn.

For innlån av gjenstander fra utlandet spiller den statlige forsikringsordningen en viktig rolle, og den gir anledning til visning i Norge av et kunst- og kulturhistorisk materiale som museene ellers ikke ville hatt muligheter for å låne inn. Fra museer er det også ytret ønske om å få utvidet denne ordningen til å gjelde lån innenfor landets grenser, og Kultur- og kirkedepartementet har nå bedt ABM-utvikling vurdere dette spørsmålet nærmere.

4.1.9 Arkiv i museene

Museene spiller en viktig rolle i arbeidet med arkiver etter private virksomheter (organisasjoner, personer og bedrifter) og forvalter dermed sentrale deler av kildegrunnlaget til kunnskap om privat samfunnssektor.

Ny kunnskap om materiell og immateriell kulturarv forutsetter tilgang på primærkilder og pålitelig dokumentasjon. Arkiv etter private virksomheter representerer vesentlige kulturelle verdier for enkeltpersoner og samfunnet. Tilgang til arkiver fra privat samfunnssektor er også viktig som dokumentasjon av kulturelle, rettslige og personlige interesser til enkeltpersoner og grupper av mennesker. De siste årene har private organisasjons- og institusjonsarkiver vært benyttet til blant annet å dokumentere kulturelle minoriteters historie, som rom- og romanifolkets kultur og tradisjon i Norge.

Offentlige og private arkiver blir skapt gjennom et samspill mellom private og offentlige aktører, og de utgjør kildegrunnlag for samfunnsutviklingen og integrerte deler av samfunnsminnet. Arkiver fra stat og kommune har derfor mindre verdi når disse ikke kan brukes i sammenheng med materiale fra privat samfunnssektor.

Kulturmeldingen tok til orde for en bedre strategi på arkivfeltet:

«Som ein utviklingsstrategi på arkivområdet må det i større grad enn hittil siktast mot å bevara og formidla eit breiare spekter av arkiv, for å leggja til rette for heilskapleg dokumentasjon av samfunnsutviklinga, dvs. at ein må få ein betre balanse mellom statlege, kommunale og private arkiv, og at offentleg og privat sektor vert sett meir i samanheng».

Fortsatt er denne dokumentasjonen bevart og gjort tilgjengelig i et utilstrekkelig omfang og det er store skjevheter i det materialet som er bevart, både geografisk og med hensyn til typer av privatarkiver. Det er eksempelvis tatt vare på en liten og lite representativ del av våre bedriftsarkiver, som er en hovedkilde til forståelse av det moderne industrisamfunnets kultur og historie. Deler av det frivillige organisasjonsliv er også svakt dekket.

Museene har en viktig rolle i utviklingen av arbeidet, og det er sterkt behov for samordning, fellesløsninger og faglig standardisering. Museenes rapportering viser at de i 2008 oppbevarer mer enn 32 000 hyllemeter arkiv. Tallet inkluderer i noen grad offentlig arkiv, vesentlig kommunalt men også noe statlig. Samlet har museene over en fjerdedel av det som samlet er bevart av privatarkiver.

Museenes rolle overfor private arkiver varierer sterkt, avhengig av i hvilken grad det er etablert egne arkivfaglige institusjoner i de enkelte fylkene. I Østfold har museene en helt dominerende rolle, her forvalter de ca. 97 prosent av privatarkivmaterialet. I andre enden av skalaen ligger fylker der museene har ned mot en prosent av privatarkivmaterialet, i disse fylkene er det særlig fylkesarkiv, byarkiv, interkommunale arkiv eller statsarkivene som står for den viktigste innsatsen.

Kilde: ABM–utvikling.

Situasjonen domineres av mange små samlinger av privatarkiver, som lett får en tilfeldig og svak faglig håndtering, i tillegg til at materialet blir vanskelig å bruke i bredere kildemessige sammenhenger. Dessuten er flertallet av enkeltarkivene (for eksempel mange bedriftsarkiver) ufullstendig bevart, og et betydelig antall har karakter av rene fragmenter. Noen arkiver er også splittet opp på flere bevaringsinstitusjoner. Det er derfor nødvendig med bedre samordning og gode fellesløsninger for oppbevaring, tilgjengeliggjøring og publikumsservice. Dette er ledd i de regionale samhandlingsplanene som Riksarkivaren og ABM-utvikling har tatt initiativ til, jf nedenfor om fylkeskoordinerende institusjoner og om fellesprosjektet Privatarkiv i musea .

Museene oppgir at nesten en tredjedel av materialet er uordnet og derfor i praksis utilgjengelig for publikum. Av materiale som er oppgitt ordnet, er en relativt stor andel ikke systematisert eller registrert i henhold til arkivfaglige standarder. Dette reduserer i høy grad arkivenes verdi som kilder og dokumentasjon, både for forskningen og det alminnelige publikum og i museenes eget arbeid.

ABM-utviklings arkivkartlegging 5 viser at bare 40 prosent av museene har spesialrom for arkiv/magasiner i forskriftsmessig stand. Høyst 20–30 museer (inklusive museumsavdelinger som har tatt i mot arkiv for bevaring) har gode magasinforhold for sine arkiver. ABM-utviklings gjennomgang indikerer at et trettitalls museer som oppbevarer arkiv, ikke har arkivmagasiner i egentlig forstand. På bakgrunn av at museene oppbevarer vesentlige deler av samfunnets mest verdifulle privatarkiver og atskillige hyllemeter kommunalt arkivmateriale, er det kritisk å gjøre noe med denne situasjonen.

Norske museer bruker til sammen 37 årsverk på arbeid med arkiver (2006). Ressurs­bruken utgjør litt over tre prosent av museenes totale ressursbruk. Til sammenligning anvendes 43 årsverk på arbeid med fotosamlinger.

Parallelt med museumskonsolideringen har Riksarkivaren og ABM-utvikling bygd opp et landsdekkende nettverk av koordinerende institusjoner i privatarkivarbeidet. Disse skal fungere som regionale kompetansesentra og bidra til å koordinere arkivarbeidet i sine fylker. Det er dermed etablert en infrastruktur for nasjonal og regional samhandling i privatarkivarbeidet, som sammen med museumsreformen bør gi gode rammevilkår for et krafttak for privatarkiv i musea.

Riksarkivaren har med hjemmel i arkivloven utarbeidet retningslinjer for arbeidet med privatarkiver. Dessuten har ABM-utvikling og Riksarkivaren i fellesskap igangsatt prosjektet «Privatarkiv i musea», som tar sikte på kvalitetsheving, standardisering og effektiv samhandling. Prosjektets hovedmål er å bidra til at privatarkiv i konsoliderte museum skal være godt oppbevart, ordnet og tilgjengelige for bruk. Det blir viktig å videreføre denne innsatsen.

Målsettingen innebærer videre at museene i sine samlingsforvaltningsplaner også formulerer retningslinjer for oppbevaring, ordning, katalogisering og tilgjengeliggjøring av arkiv som samsvarer med arkivfaglig metode og praksis. Dette er videre en forutsetning for at privatarkiver i museene skal kunne legges til rette i en landsdekkende infrastruktur for arkivinformasjon, slik at brukere kan få god tilgang til kildematerialet, både gjennom kataloger på nett og ved direkte tilgang til digitaliserte kilder. Det er viktig at det støttes opp under dette arbeidet, også i museer som forvalter verdifulle arkiver. Det overordnede målet er at de store kulturelle verdiene som arkiver og annet kildemateriale representerer, blir tatt bedre vare på og gjøres enklere tilgjengelig for befolkningen.

4.1.10 Foto i museene

Museene har en avgjørende rolle i fotobevaringsarbeidet i Norge. Museene forvalter over to tredeler av den totale materialmengden, og blant de fylkesvise regionale ansvarsinstitusjonene for fotobevaring er 13 av 19 museer. Videre har Preus museum en nøkkelrolle som nasjonalt kompetansesenter. Fotosamlingene er ulikt fordelt. Et mindre antall institusjoner (blant annet Norsk Teknisk Museum, Norsk Folkemuseum, Oslo Museum, Trøndelag folkemuseum/Museene i Sør-Trøndelag, Vestfoldmuseene og Stiftelsen Domkirkeodden) forvalter en stor andel av totalbestanden.

Fotobevaringsfeltet har lange tradisjoner for tverrsektorielt samarbeid, og er i økende grad samordnet og koordinert mellom nasjonale, regionale og lokale abm-institusjoner. Feltet omfattes også av flere felles veiledninger og standarder. Utfordringer og strategier knyttet til fotobevaring i norske museer defineres i stor grad i ABM-skriftet Ut av mørkerommet – forvaltning av kulturhistorisk fotografi i Norge (ABM-utvikling 2007), som er et felles langsiktig strategidokument for de nasjonale ansvarsinstitusjonene på fotofeltet (Preus museum, Riksarkivet, Nasjonalbiblioteket og ABM-utvikling). Den tverrsektorielle organiseringen av fotofeltet i tre nivåer og nasjonale og regionale nettverk («fotomodellen») har vist seg formålstjenlig, og kan vurderes utvidet til andre felt og materialtyper (blant annet privatarkiv, film og lyd).

Til tross for fotofeltets tverrsektorielle organisering, er det lett å se de siste årenes positive utvikling i lys av museumsreform og konsolidering, blant annet i form av nettverksetablering og fellestjenester. I 2007 ble et nasjonalt abm-nettverk for fotografi etablert, med Preus museum som nettverksansvarlig institusjon. Nettverket samler de nasjonale og regionale ansvarsinstitusjonene og noen av de øvrige store fotoforvalterne i abm-sektoren (blant annet Norsk folkemuseum og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design). Nettverket skal medvirke til faglig dialog og erfaringsutveksling, utvikle og gjennomføre prosjekter, og skal være premissleverandør overfor de nasjonale aktørenes utvikling av veiledninger/standarder og andre fellestjenester og -tilbud. De siste årene er også flere regionale fotonettverk og samarbeidsprosjekt opprettet. De regionale nettverkene og samarbeidsprosjektene er spesielt viktige for å innlemme de små lokale institusjonene i kvalitetssikrede prosesser. De regionale satsingene bidrar også til utvikling av tverrsektoriell arbeidsmetodikk og teknologiske løsninger og verktøy.

Utfordringene på fotofeltet er på mange områder tilsvarende det som gjelder forvaltning av museumsgjenstandene. Dette gjelder behov for bedre magasiner med tilfredsstillende sikring og klimaforhold, utbygging av konserveringstjenester, styrket kompetanse innen bevaring, behov for bedre planer for håndtering av materialet, samt bedre rekruttering med styrket utdanningstilbud. Tverrsektoriell koordinering og samordning er fellesnevnere for å møte utfordringene på fotobevaringsfeltet.

I likhet med museenes øvrige samlinger er det et klart behov for mer forskning og kunnskapsutvikling relatert til det fotografiske materialet. Det er derfor uheldig at det bedrives lite forskningsrelatert arbeid på kulturhistorisk fotografi i norske museer. Preus museum har en nøkkelrolle på området, men også andre museer med store fotosamlinger bør i større grad praktisere ulike former for kunnskapsutvikling på fotografi.

Samtidig skiller foto seg ut ved mengdeutfordringen, som også er et underliggende premiss for ABM-skriftet Ut av mørkerommet . Siden skriftet ble publisert i desember 2006, er denne utfordringen ytterligere konkretisert. Fotobestanden ved museene med driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet har økt med nærmere 60 prosent på fire år, fra i underkant av 13 til nærmere 21 millioner. Om lag 60 prosent av materialet er ikke tilfredsstillende registrert, og det er fremdeles mye av tilveksten som ikke skjer i samsvar med planer, jf. figur 4.15 og 4.16.

Økningen fra 2007 til 2008 kan tilskrives Arne Knudsens fotosamling som ble deponert på Norsk Teknisk Museum i 2008, i underkant av 4,5 millioner bilder.

Kilde: ABM-utvikling.

Kilde: ABM-utvikling.

God organisering og infrastruktur er viktig for å møte mengdeutfordringen. Mengde og tilvekst setter samtidig store krav til planer, prioritering og god forvaltning. ABM-utvikling kartla i 2005 regionale ansvarsinstitusjoner for fotobevaring. Kartleggingen viste en mangel på plandokumenter for foto og viste at de fylkene som ikke allerede hadde fotomagasiner, hadde planer for fellesmagasin med fotofasiliteter. Det ligger her til rette for utbygging av felles magasiner både for museumsgjenstander, foto og arkivmateriale. Det er også behov for at regionale konserveringsmiljøer sikres kompetanse innen fotokonservering.

Den vesentligste utfordringen de nærmeste årene i form av kursendring og ressursbehov er digitalisering og tilgjengeliggjøring. Digitalisering av fotografi i museene vil være helt avhengig av de generelle føringene for digitalisering i abm-sektoren, jf. digitaliseringsmeldingen, der blant annet de tverrsektorielle utfordringene påpekes. Museene har en viktig rolle i dette arbeidet både nasjonalt, regionalt og lokalt. «Foto til folket!» kan være en enkel og tabloid formulering av digitaliseringsvisjonen, som en naturlig konsekvens av abm-institusjonenes samfunnsoppdrag. Både dagens og framtidige generasjoner skal ha tilgang til og nytte av den fotografiske kulturarven. Det forutsetter planmessighet, langsiktighet og kvalitet i alle ledd av både den konvensjonelle og den digitale fotobevaringen.

Til tross for at fotografi er en høyt prioritert materialtype i museenes digitaliseringsarbeid 6 , er kun i underkant av 10 prosent av materialet registrert i elektronisk format, jf. figur 4.17.

Kilde: ABM-utvikling

Betegnelsen «elektronisk format» viser først og fremst til hva som finnes av elektroniske katalogposter, ikke om det finnes digitale representasjoner. For å fange opp noe av denne utviklingen måtte museene i 2008 rapportere på antall foto som var «registrert med digital kopi av foto». Resultatet var 1 052 256 av totalt 20 965 675 foto, altså en andel på kun 5 prosent. Oversikten gir et bilde av hvor mye som gjenstår i arbeidet med digitale kopier eller representasjoner, noe som er et nødvendig grunnlag for digital tilgjengeliggjøring og videre til digital formidling. Det er altså langt igjen til allmenn nettbasert tilgang til fotoarven.

Kompetansemiljøene innen feltet er små og sårbare. De nasjonale ansvarsinstitusjonene har viktige roller, og selv om de til en viss grad er rustet til å møte dem, bør de styrkes som fag- og forskningsmiljø. Dette gjelder spesielt Preus museum, som i dag har et for lite fagmiljø til å fylle sin rolle som drivkraft og nasjonalt kompetansesenter innen foto, spesielt innen forskning/kunnskapsutvikling.

De regionale ansvarsinstitusjonene som har en avgjørende rolle for koordineringen og kvalitetssikringen av den lokale innsatsen, består ofte bare av en fagperson. Det følger med få unntak lite ressurser knyttet til rollen. For å formalisere det regionale ansvaret kan partnerskapsavtaler mellom stat og fylkeskommune etter modell av bibliotekmeldingen være aktuelt.

Foto- og privatarkivfeltet har mange felles utfordringer. Museene har en nøkkelrolle i mange regioner, og det er også et visst samsvar mellom regionale ansvarsinstitusjoner for privatarkiv og fotobevaring. Samordning av det regionale fotobevarings- og privatarkivarbeidet vil kunne styrke arkivkompetansen i museene og fotobevaringskompetansen i arkivinstitusjonene, og gi både fagmiljøer og publikum økt oversikt og tilgang.

4.1.11 Museenes kulturhistoriske bygninger

Museene er sentrale aktører innenfor bygningsvernet. Samlet ivaretar museene over 4500 kulturhistoriske bygninger og anlegg innenfor et vidt spekter; enklere boliger, tradisjonelle gårdsbygninger, herregårder, kirker, småindustri, produksjonsbygninger, tekniske og industrielle anlegg. Museenes bevaring og formidling av kulturhistoriske bygninger og anlegg er et svært viktig supplement til kulturminneforvaltningens vern og forvaltning.

Antall bygninger har stabilisert seg på et nivå rundt 4500, og antall nyervervelser har sunket betraktelig de senere årene, som vist på figuren under. Vi ser også at om lag 70 prosent av bygningene er tilfredsstillende oppmålt, det er altså et stort etterslep på dokumentasjon av bygningsmassen.

Kilde: ABM-utvikling.

Tilbakemeldinger fra museene viser at håndverksmiljøene er et av feltene som tydeligst har blitt styrket. Mens det tidligere var liten bemanning ved det enkelte museet, ofte bare en brøkdels stilling som håndverker/vaktmester, har det ved nye konsoliderte museer grodd fram arbeidsfellesskap og miljøer som kan orientere innsatsen mer samlet. Flere fylkeskommuner understreker at museumsmiljøene i økende grad fungerer som kompetansemiljøer lokalt og regionalt, med rådgiving og økt samarbeid.

Foto: Anne-Lise Reinsfelt, Norsk Folkemuseum.

Det er etablert to museumsnettverk som dekker dette feltet: byggnettverket (ansvarlig Ryfylkemuseet) og håndverksnettverket (ansvarlig Maihaugen), jf. omtale i kapittel 3.21. Disse har stimulert samhandlingen og samarbeidet mellom museene. Et eksempel er Ryfylkemuseet/byggnettverkets prosjekt Kjeldeskaping og kunnskapsoppbygging i bygningsvernet med utvikling av metoder for oppbygging, innsamling, tilrettelegging og tilgjengeliggjøring av kildedata i forbindelse med flytting og vedlikehold av bygninger. Prosjektet har ført til en håndbok i dokumentasjon av bygninger. Håndverksnettverket er knyttet til Maihaugen og Norsk handverksutvikling og har gjennomført en rekke seminarer og aktiviteter viet tradisjonshåndverk og handlingsbåren kunnskap.

Et generelt trekk i reformen er at vekst og stimulering skaper nye behov og forventninger. Ikke minst ser vi dette innenfor bygningsvernet, der nye konsoliderte museer har integrert kulturhistoriske bygninger med manglende vedlikehold. Forventningene til vedlikehold og drift av disse bygningene øker i takt med profesjonaliseringen av museet, og er ikke alltid i tråd med den økonomien som ligger til grunn.

Museene er både arenaer for bevaring, kunnskapsproduksjon og formidling, der bygninger danner utgangspunkt for informasjon om byggeskikk, håndverkstradisjoner, handlingsbåren kunnskap, bruk og opplevelse. Koplingen av denne informasjonen er museenes styrke. Det er derfor viktig at museene finner en balanse mellom vedlikehold og formidling, og prioriterer oppgavene slik at denne balansen blir opprettholdt. Det lave tallet for nyervervelser kan tyde på en mer restriktiv linje ved museene, med større bevissthet om hva som er mulig å ta vare på av bygningene.

4.2 Forskning

Forskning og kunnskapsutvikling anses som en av de sentrale oppgavene ved norske museer på linje med innsamling, bevaring, dokumentasjon og formidling. I abm-meldingen løftes forskningen fram og det understrekes at «kunnskapsoppbygging og forskning er grunnleggjande vilkår for at musea skal kunne driva meiningfull innsamlings-, dokumentasjons- og formidlingsverksemd». (s. 86–87). Dette ble fulgt opp i kulturmeldingen: «Dersom musea skal fungera som gode samfunnsinstitusjonar, må formidlinga vera tufta på eit fagleg grunnlag som er etablert gjennom eiga forsking.» (s. 183). Styrking av forskning om museer og museenes virksomhet anses som vesentlig for museenes rolleforståelse. 7 Også i St.meld. nr. 15 (2007–2008) Tingenes tale. Universitetsmuseene understrekes det at både universitetsmuseene og landets øvrige museer har et stort behov for nyrekruttering av fagfolk innen forskning, forvaltning og formidling, og at det er nødvendig å styrke forskningsvirksomhet og forskningsledelse ved universitetsmuseene.

Forskerkurset som Norsk museumsutvikling arrangerte i samarbeid med Universitetet i Bergen rundt 2000 ble etablert for å styrke forskningsarbeidet i museene. Målet var å gi aktiv støtte til museumsansatte i utvikling av forskningsprosjekter om museer og museenes virksomhet. 8 ABM-utvikling har i samarbeid med Norsk kulturråd og Riksantikvaren satt i gang et treårig prosjekt om forskning og formidling knyttet til kulturarv og kulturvern, Kulturarv i fortid, samtid og framtid (KAFF). Dette samarbeidet skal gi grunnlag for debatt og bidra til fornyelse av praksis innen den samlede kulturminneforvaltningen.

I rapporten Museum, Arkiv og samfunn , som sosialantropolog Tone Fredriksen Ydse har utarbeidet på oppdrag av Norsk kulturråd og ABM-utvikling som en del av KAFF-samarbeidet, understrekes behovet for forskning som vil undersøke museenes funksjon, formål og ideologiske fundament. Det trengs forskning i og om museum. Museene kan være råmateriale til og sluttprodukter av forskning. Det trengs «kunnskap når det gjelder utvikling av begreper, teoretiske og metodiske perspektiver» i tillegg til empirisk kunnskap. Det er behov for å videreføre og fornye den tradisjonelle gjenstandsbaserte forskningen i institusjonene, i tillegg til en nærmere tilknytning mellom forskning og formidling. 9 ABM-utvikling og Norsk kulturråd har nylig startet et samarbeid om prosjektet Forskning og museum . Målet er å etablere en varig infrastruktur for forskning i og om museene, og å diskutere, prøve ut og etablere en eller flere modeller for forskningssamarbeid med konkret produksjon av forskning som resultat.

Forskning er i museenes rapportering trukket fram som et viktig innsatsområde av mange museer, både for eget museum og for sektoren som helhet. Et museum understreker følgende: «Museenes utvikling er hele tiden avhengig av å ha en solid forskningsinnsats i bunnen. Uten dette vil vi på sikt bare gå på tomgang og bli uinteressante skall med uforståelige gjenstander». Behovet for ny kunnskap, forskningsbasert formidling, kompetanseheving gjennom forskning og styrking av forskningsresultater understrekes. Forskning knyttet til samlingene, internasjonal orientering og museologi trekkes frem som sentrale områder.

På grunn av omstruktureringen av museumslandskapet gir den årlige museumsstatistikken i liten grad grunnlag for å se endringer på antall forskningsplaner ved museene. 45 prosent av museene rapporterer om vedtatte planer for forskning i 2008, noe som er omtrent det samme som året før. Statistikken viser en liten nedgang i antallet større publikasjoner, fra 230 i 2007 til 208 i 2008. Variasjonen de senere årene gir i liten grad grunn til å trekke slutninger om økt eller synkende aktivitet på feltet.

Museenes rapportering viser at mange opplever at reformen har lagt et bedre grunnlag for forskningen i museene, 41 prosent av museene rapporterer at reformen i ulik grad har hatt positiv betydning for forskningsaktiviteten. Samtidig understreker mange av de øvrige museene at de har hatt en etablert forskningspraksis uavhengig av reformen, og 18 prosent er tydelige på at de så langt ikke kan se at reformen har gitt noe økt grunnlag for forskning.

Noen hovedtendenser i reformens betydning for styrking av forskningene i museene er:

• nettverkene har bidratt til økt forskning

• større enheter har gjort det mulig å etablere egne faggrupper for forskning

• økt bevissthet om forskning og mer press på resultater

• økt forskerkompetent bemanning bidrar til styrking av forskning

• institusjonene blir mer attraktive partnere for institusjoner i UH-sektoren

Svarene gir generelt et inntrykk av økt bevissthet om forskning og forskningens betydning i museene. Særlig blir forskningens sentrale betydning for god og forbedret formidling trukket frem. Mange ønsker å satse mer på dette fremover og ser at det vil bli mulig å prioritere det sterkere etter hvert.

Samtidig melder flere museer om at det er en utfordring å prioritere mellom forskningsoppgaver og oppgaver innen administrasjon og samlingsforvaltning. Flere trekker imidlertid fram museenes selvstendige ansvar for å prioritere forskningsaktiviteten. Mange må foreløpig begrense seg til forskningsforberedende aktivitet, og til tilrettelegging av materiale for forskning drevet av andre utenfor museene. Flere museer signaliserer imidlertid at de ønsker å øke forskningen ved museet og at de ser at situasjonen kan endre seg når de nye institusjonene er mer etablerte.

Foto: Kjell Kjær.

Museenes tilbakemeldinger viser at arbeidet som pågår i nettverkene anses som viktig for utviklingen av forskningen. Flere av nettverkene har etablert felles prosjekter av forsknings- og forskningsforberedende karakter. Støtte gjennom prosjektmidler fra ABM-utvikling anses som svært viktig for å opprettholde forskning på museene. Nettverkenes rolle i kvalitetssikring av forskningen i museene betegnes som sentral, og at det derfor er viktig å styrke forskningselementet i nettverksarbeidet fremover.

Det er grunn til å understreke at samling i større enheter har gjort det mulig å øke det faglige samarbeidet generelt og etablere faggrupper for forskning som danner arenaer for diskusjon av prosjekter, litteratur og manuskripter i museene. Dette bidrar til å styrke forskningsarbeidet ved institusjonene. De siste årene har en rekke museer ansatt forskningskoordinatorer med forskerkompetanse på doktorgradsnivå. Økt faglig kompetent stab gjør økt satsing på forskning av god kvalitet mulig. Større enheter har også gjort det mulig å etablere faggrupper for forskning som danner arenaer for diskusjon av blant annet forskningsprosjekter og relevant litteratur. Flere museer satser bevisst på dette som en kanal for å styrke den interne forskningskompetansen. Økende ambisjoner om forskning er synlig i flere av museenes planer.

En god del av museene har etablert kontakt med ulike miljøer innen UH-sektoren, og samarbeider blant annet om undervisning og utvikling av undervisningstilbud. Museum Nord og Kunstmuseene i Bergen deltar i Kulver-prosjekter med støtte fra Forskningsrådet. Museum Nord understreker at dette ikke hadde vært mulig uten at konsolideringsprosessen hadde funnet sted. Flere konsoliderte museer opplever at de anses som en tyngre faglig institusjon enn tidligere og at de har økte muligheter til å knytte kontakter og til å inngå som partner i ulike forskningsprosjekter og utredninger enn tidligere. Dette oppfattes internt og eksternt som et positivt resultat av museumsreformen. Museene er blitt mer attraktive som arbeidsplass og de får flere godt kvalifiserte søkere.

Mange av museene understreker at de i reformperioden har fått anledning til å rekruttere flere forskerkompetente medarbeidere. Dette bidrar til at institusjoner i UH-sektoren ser dem som relevante samarbeidspartnere, og det er laget flere intensjonsavtaler om samarbeid. Flere museer satser på å gi ansatte mulighet til å kvalifisere seg gjennom doktorgradsutdanning. Reformen har gjort det mulig å ha en tematisk arbeidsdeling som setter søkelys mot områder der det foreligger liten kunnskap. Ved revidering av museumsplanen vil spørsmålet om forskning «få en mer sentral plass enn det var grunnlag for i etableringsfasen».

Flere museer opplever at reformen har bidratt til økt fokus på forskning og også til større « press » på å levere på dette området. Kjernepunktet i en slik utvikling er tilstrekkelig fagkompetanse, og det understrekes at forskning har blitt mulig gjennom nytilsetting i vitenskapelige stillinger. Samtidig har konsolideringen bidratt til økt behov for felles forskningsbaserte formidlingsprosjekter.

4.3 Formidling

Museene skal gi både kunnskap og opplevelse. De skal være tilgjengelige for alle og være relevante og aktuelle samfunnsinstitusjoner som fremmer kritisk refleksjon og skapende innsikt. En aktiv formidling er derfor viktig både i et demokratiperspektiv og i et allment kulturperspektiv. Dette krever aktiv tilrettelegging og ulike strategier for nå forskjellige målgrupper. Det innebærer også at formidlingen må være kritisk og nyskapende både når det gjelder tematikk og virkemidler.

Abm-meldingen legger tydelige føringer for hvordan man ser for seg at formidlingsvirksomheten i museene bør utvikles videre:

«Formidlingstiltaka seier ein god del om kva rolle musea har, og kan eller bør ha i samfunnet. Det vil vera allmenn semje om at musea bør medverka til å stø opp under sentrale verdiar som samfunnet vårt byggjer på, at dei bør auka folks attrå etter kunnskap, og at dei bør fremja toleranse overfor kulturelle skilnader. Dessutan er det tenleg at musea i mange samanhengar utøver ein problemorientert samfunnskritisk funksjon. […]

Elles er det gjennom den aktive formidlinga at arkiv, bibliotek og museum er mest synlege i gjennomføringa av samfunnsoppgåvene sine. Det er i formidlingssituasjonen den einskilde brukaren stiller krav om kvalitet og relevans og kan oppleva kva dette inneber i praksis.

Som samfunnsinstitusjonar tevlar [musea] med mange andre påverknadskanalar om tid og engasjement. I kva grad dei maktar å hevda seg, er i stor grad avhengig av at det grunnarbeidet dei må gjera for å strukturera og halda oversyn over det materialet som utgjer samlinga eller bestanden i den einskilde institusjonen. Men særleg i vår tid er det ikkje tilstrekkjeleg at dette grunnarbeidet er framifrå skjøtta dersom ikkje institusjonane i tillegg er i stand til å utvikla formidlingsstrategiar og -tiltak som overtyder brukarane om at dei representerer tilbod som held høge kvalitative mål.»

Videre blir det i St.meld. nr. 24 (2008–2009) Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv , digitaliseringsmeldingen, pekt på at det framover vil være en spesiell utfordring for institusjonene å ta i bruk og se mulighetene som ligger i formidling med ny teknologi. De vil ha behov for å utvikle formidlingskompetansen i samarbeid med resten av abm-feltet, både når det gjelder teknisk og faglig kompetanse. Bedre kunnskap om målgruppene er også viktig for å utvikle gode formidlingstilbud, også for brukere med særskilte behov.

Reformperioden 2001–2008 gir et bilde av betydelig økt formidlingsaktivitet ved museene. Dette gjelder både økning i besøk, men også utvikling av aktiviteter over et bredt spekter. Museenes rapportering gir generelt et inntrykk av sterkere fokus på formidling og målgrupper, og de fleste museene har barn og unge som hovedmålgruppe i formidlingsstrategien. 69 prosent av museene rapporterte i 2008 om vedtatt plan for formidling generelt, mens 73 prosent har egne langtidsplaner for formidlingstiltak til barn og unge.

Foto: Camilla Damgård.

Når museene i høringsbrevet fra departementet høsten 2008 ble spurt om de viktigste innsatsområdene for sektoren, var formidling den kategorien som ble nevnt av flest. Formidling blir av flere knyttet til offensive begreper som «samfunnsrolle», «kritisk samfunnsaktør», «kreativ aktivisering», «brukermedvirkning», «kulturmøter» og «arenautvikling». Museenes tilbakemeldinger gir grunn til å tegne et bilde av en sektor som i løpet av en 10–15-års periode har beveget seg fra en noe innadvendt samlingsfokus til en tydeligere utadvendt rolle. Vi ser også at museene mer bevisst begynner å kople forvaltning av samlingene til formidling. Prioritering av samlinger vil dermed være en viktig diskusjon framover.

Samtidig er det grunn til å understreke at ikke alle i stor nok grad viser refleksjon om formidling og samfunnsrolle. Museer som har vært med i nyere utviklingsprosjekter viser større grad av refleksjon om rollen. Eksempler er museer knyttet til Mangfoldsnettverket, samt museer som er med i ABM-utviklings prosjekter BRUDD og Hot Spot; BRUDD er et museumsprosjekt om kritisk formidling og fortelling av marginale historier, Hot Spot dreier seg om å kunne reagere raskt på aktuelle problemstillinger.

Flertallet av museene peker på behov for mer og bedre areal til formidling, formidlingspotensialet knyttes altså i stor grad til fysiske rammevilkår. Behovet må også ses i sammenheng med behovene som utvikles i takt med museumsreformen, der sterkere fagmiljøer, større tilfang av gjenstander og økt økonomisk plattform gir forventinger og ambisjoner. Flere museer ønsker å realisere helårs utstillingsarenaer, jf. kap. 5.

Foto: Cedric Archer/ABM-utvikling.

4.3.1 Besøk

Museene som får tilskudd over Kultur- og kirkedepartementets budsjett hadde i 2008 totalt 5,9 millioner besøkende, som er en liten nedgang på 58 000 fra 2007, jf. figur 4.23. Det er imidlertid verdt å merke seg den store økningen fra 2006 til 2007 på hele 8 prosent. I 2001 var tallet for de samme museene 4,3 millioner, noe som gir ca. 35 prosent økning i perioden 2001–2008. Tallene for 2001 mangler imidlertid rapportering fra enkelte institusjoner, men økningen er likevel ca. 30 prosent etter korrigering. Samlet gir dette et bilde av en vesentlig og stabil økning av besøket.

Kilde: ABM-utvikling.

Museenes rapportering viser at antall betalende besøkende i perioden kun har økt med 8 prosent, jf. figur 4.23. Dette må ses i lys av at flere museer har gratis adgang; 9 prosent har dette generelt for hele året, mens 75 prosent rapporterer om gratis adgang deler av året. Gjennomsnittspris for voksenbillett ligger i overkant av 50 kroner. Den lave økningen av antall betalende må også ses i sammenheng med at antall deltakere i organisert undervisning har steget kraftig. Denne delen av museenes virksomhet er svært arbeidsintensiv, spesielt gjelder dette opplegg for skolene, men gir altså liten uttelling i egeninntjening. 65 prosent av museene rapporterer om gratis tilbud til grunnskoleelever, mens 52 prosent har gratis tilbud til elever i videregående utdanning.

Enkeltbesøk barn, unge og voksne viser en markant økning i perioden, jf. figur 4.24 og 4.25. Når det gjelder besøk av grupper, ser vi et annet bilde. Gruppebesøk av barn og unge viser en økning, mens gruppebesøk av voksne er tilnærmet uforandret i perioden, jf. figur 4.26 og 4.27. Dette understreker bildet flere museer tegner av stagnasjon og tilbakegang i den organiserte gruppeturismen. Økningen i gruppebesøk barn og unge har med stor sannsynlighet sammenheng med Den kulturelle skolesekken.

Kilde: ABM-utvikling.

Kilde: ABM-utvikling.

Kilde: ABM-utvikling.

Kilde: ABM-utvikling.

4.3.2 Utstillinger og aktiviteter

I 2008 ble det rapportert om 1209 basisutstillinger, 67 av disse var nye. Tallet for temporære utstillinger var 907. Det ble produsert 195 vandreutstillinger. 73 av museene bidro med gjenstander, og 69 bidro med fotografier til utstillinger ved andre museer.

2766 av totalt 4517 kulturhistoriske bygninger var tilrettelagt for publikum i 2008, noe som utgjør i overkant av 60 prosent.

Tallene og museenes rapportering understreker en positiv utvikling med de temporære utstillingene, med betydelig økt aktivitet i perioden 2001–2008. Samtidig kan økningen i temporære, ofte rimelige utstillinger være et symptom på et generelt problem med å etablere nye og bearbeide eksisterende basisutstillinger. Museene melder tilbake at det innenfor ordinære rammer er vanskelig å skaffe til veie tilstrekkelige midler til å løfte de viktige basisutstillingene. Situasjonen illustreres med at flesteparten av museenes basisutstillinger er over 15 år gamle.

Museene rapporterte i 2008 om totalt 4140 åpne møter, 1442 konserter og 275 teaterforestillinger. Ser vi på utviklingen av disse tallene i perioden 2005–2008 viser de en markant oppgang i aktivitet (med unntak av teaterforestillinger, der tallene fra Eidsvoll 1814 i 2007 gjør et stort utslag).

Foto: Camilla Damgård.

4.3.3 Digital formidling

Utvikling av informasjonsteknologien gir utfordringer både med hensyn til formidling til publikum som besøker museet, og overfor publikum som bruker museenes tilbud på Internett.

Utvikling av regionale kulturnett og kulturnett.no har bidratt til at museer har prioritert bruk av ressurser på hjemmesider, og i 2008 hadde museene totalt 129 nettutstillinger. Totalt antall besøk på museenes hjemmesider var i underkant av 8,737 millioner, noe som tilsvarer en økning på nesten 80 prosent fra 2005.

Mange museer er i startgropen når det gjelder digitale satsinger. Museenes tilbakemeldinger viser imidlertid et stort spenn i det som omtales som digital formidling, der mange av museene i liten grad synes å skille mellom digitalisering og digital formidling.

Kultur- og kirkedepartementets satsing i Kulturminneåret 2009, Digitalt fortalt (www.digitalt fortalt.no), er en nasjonal publiseringsløsning der abm-institusjonene i samarbeid med regionale kulturnett og andre kan publisere fortellinger basert på kilder og materiale i samlingene. Samtidig er løsningen åpen for alle og inviterer til dialog med brukerne. Digitalt fortalt er en strategisk satsing for å styrke den digitale kompetansen i abm-institusjonene. Satsingen skal bidra til at institusjonene blir gode innholdsleverandører på nettet og tar i bruk nye metoder i formidlingen.

Fotomontasje: Pir II Arkitektkontor AS

Rockheim – Det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock er et eksempel på nyskapende bruk av digital formidlingsteknologi, jf. boks 4.1. Rockheim vil kunne bidra til større bevissthet og kompetanseheving når det gjelder digital formidling i det nasjonale museumsnettverket. Rockheim skal samarbeide med ulike regionale formidlingsarenaer for pop og rock og bidra til å heve kunnskapen om og formidlingen av pop og rock på landsbasis. Rockheim er ellers et eksempel på samarbeid mellom et museum og Nasjonalbiblioteket, i og med at ansvaret for langsiktig bevaring av lyd, bilde og avleveringspliktig materiale av ulik art er Nasjonalbibliotekets ansvar. Rockheim skal først og fremst være en formidlingsarena, men likevel med gjenstandssamling av pop- og rock-gjenstander. Som nasjonalt opplevelsessenter vil det også måtte ligge til Rockheim å knytte kontakter til lignende opplevelsessentra og formidlingsarenaer internasjonalt. På denne måten kan Rockheim på sikt også formidle utenlandske produksjoner og formidlingskonsept i Norge og bidra med tilsvarende norske produksjoner i utlandet.

4.3.4 Tilgjengelighet og universell utforming

En fjerdedel av museene svarte i museumsstatistikken for 2008 «ja» på spørsmål om de har tilrettelegging for funksjonshemmede.

1. januar 2009 trådte den nye antidiskrimineringsloven i kraft. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne og omfatter alle samfunnsområder, også informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT).

Videre er det i abm-meldingen slått fast at «arkiv, bibliotek og museum er eit fellesgode som er til for alle».

ABM-utvikling har universell utforming som en prioritert oppgave i sine måldokumenter og arbeider med konkrete tiltak, særlig med å spre kunnskap og lage nettverk. Institusjonen har tatt initiativ til og er representert i faglig museums nettverk for universell utforming, jf. omtale i kapittel 3.21. Nettverket har laget en håndbok med veiledning og mulige løsninger på universell utforming innenfor arkiv, bibliotek og museum.

Universell utforming innen abm-sektoren kan deles inn i tre arbeidsområder:

1. Tilgjengelighet ute og inne. Dette omfatter fysiske tilpasninger av gangveier, parkeringsplasser, inngangspartier o.l. for å komme til bygninger, og all tilrettelegging ved gamle og nye bygg

2. Formidling og skriftlig informasjon . Tilrettelegging for å nå ut med informasjon til alle interesserte brukergrupper, i form av utforming av skilting og utstillinger, montering av teleslyngeanlegg, egne omvisninger med døvetolk, blindeskrift m.m.

3. Tilgjengelige nettsteder. Tilrettelegging innen webdesign for å øke tilgjengeligheten på et nettsted for alle brukergrupper, slik at de finner den informasjonen de søker.

Det finnes ingen helhetlig oversikt over hvordan situasjonen er ved norske arkiver, biblioteker og museer med hensyn til tilgjengelighet, men det er utført en undersøkelse av tilgjengelige nettsteder innen disse sektorene. Resultatet viste at det er et stort forbedringspotensial for de aller fleste nettstedene, men mye kan forbedres med små grep og lite ressurser.

Fra 2008 ble museene som mottar tilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet bedt om å rapportere på status og tiltak for tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne.

4.3.5 Vitensenterpedagogikk og museumsformidling

Et vitensenter er et populærvitenskapelig opplevelses- og læringssenter innen matematikk, naturvitenskap og teknologi hvor de besøkende lærer ved å eksperimentere selv. I et vitensenter kan barn og voksne utforske fenomener knyttet til natur, miljø, helse og teknologi gjennom egen aktivitet og i samarbeid med andre.

Et vitensenter fungerer som en møteplass der publikum kan fornye sine kunnskaper på egne premisser. Pedagogikken i vitensentrene er tuftet på den klassiske naturvitenskapelige eksperimentelle metoden. Ved å utføre eksperimenter, gjerne med interaktive modeller i en større, tematisk bred og selvbetjent utstilling, kan besøkende lære enkle, sentrale tekniske prinsipper og naturvitenskapelige lover. Ofte kan de også selv bygge modeller, sette opp utstyr for eksperimenter og gjennomføre dem under veiledning av en pedagog.

Vitensentrene bygger formidlingen sin på et aktivt læringssyn ved at barn og unge skal «læra ved å gjera». Her er det ikke vitenskapens resultater som teller i første omgang, men hvor spennende vitenskapelig arbeid og eksperimenter er. Vitensenteret henvender seg til folk i alle aldre, men retter seg spesielt mot barn og unge under utdanning. Utstillings- og formidlingsmetodene skilte lenge vitensentrene fra tradisjonelle museer som hovedsakelig laget utstillinger som ikke kunne røres. På vitensenteret skal publikum både se og røre, noe mange museer også etter hvert legger til rette for.

Vitensenterprogrammet (VITEN) ble startet i 2003 på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet (den gang Utdannings- og forskningsdepartementet). Hovedmålet med Vitensenterprogrammet er å utvikle vitensentre til å bli et tilbud for skoleverket og allmennheten i de respektive regionene. De fungerer som ressurssentre for andre tiltak og institusjoner innen interaktiv formidling. Sammen utgjør de regionale vitensentrene et helhetlig nasjonalt tilbud. Programmet gjennomføres av Forskningsrådet i tett samarbeid med ABM-utvikling. Oppdraget fra departementet til Forskningsrådet var å utforme en strategi for utvikling av seks regionale vitensentre og følge opp strategien for perioden 2003–06. Status for arbeidet ble evaluert i 2006 og på dette grunnlaget besluttet Kunnskapsdepartementet å forlenge programmet for perioden 2007–09. Samtidig ble antall regionale vitensentre utvidet til syv: Jærmuseet (Sandnes/Nærbø), Norsk Teknisk Museum (Oslo), Nordnorsk Vitensenter (Tromsø), Vilvite (Bergen), Innlandet vitensenter (Gjøvik), Vitensenteret i Trondheim og Vitenlabben (Grenland). I St.meld. nr. 44 (2008–2009) Utdanningslinja fremgår det at regjeringen går inn for å videreføre Vitensenterprogrammet for perioden 2010–2014.

Seks av vitensentrene har fått tilskudd fra Den kulturelle skolesekken i perioden 2004–2009. Dette tilskuddet fases nå inn på Kultur- og kirkedepartementets budsjett.

Jærmuseets to vitensentre, Vitengarden på Nærbø og Vitenfabrikken i Sandnes, forankrer vitensenterpedagogikken og tematikken i museets øvrige kulturhistoriske kontekst og tematikk. En installasjon om brekkstangsteknologi blir for eksempel knyttet til mange hundre års tradisjon med rydding av stein fra jordene på Jæren.

På sin side har museene ansatte med faglig kompetanse både innen vitenskap og formidling som vitensentrene kan dra nytte av. Museene har store samlinger, med et mangfold av objekter som kan være viktig for å sette aktivitetene på et vitensenter inn i en større sammenheng. Manglende sammenheng har vært noe av kritikken mot vitensentre. Kritikere mener det er fokusert for mye på opplevelse og aktivitet og for lite på kunnskapsformidling. En kombinasjon av vitensenterpedagogikk og museumsformidling kan bidra til å heve kvaliteten både på museet og vitensenteret.

Både Jærmuseet og Norsk Teknisk Museum har vitensenter knyttet til institusjonen som et ledd i formidlingen. Ved disse museene er det også mange barn og unge blant publikum. I 2008 hadde Norsk Teknisk Museum i underkant av 60 prosent (hvorav ca. halvparten skoleelever) og Jærmuseet om lag 45 prosent barn og unge blant publikum.

Vitensenteret i Trondheim samarbeider tett med NTNU Vitenskapsmuseet og arrangerer sammen med NTNU felles etterutdanningskurs i vitensenter- og museumspedagogikk for lærere. Vitensenteret og museet samarbeider også om bygging av nytt vitensenter og museumsmagasin på Kalvskinnet i Trondheim. Samarbeidet innebærer også et utstrakt pedagogisk, teknisk og administrativt samarbeid, uavhengig av byggeprosjektet.

Foto: Hilde Lillejord/ABM-utvikling.

En internasjonal trend blant vitensentre synes å være en økende kontekstualisering, særlig i retning av aktuelle samfunnsspørsmål. The Association of Science-Technology Centers (ASTC), den største organisasjonen for vitensentre med 540 medlemmer i 40 land, har for 2009–2013 lagt en ny strategi. Strategien preges av ønsket om at vitensentrene skal være relevante og vesentlige, ha påvirkingskraft og nå et bredt publikum. Dette skal konkretiseres i en proaktiv adressering av samfunnsspørsmål lokalt og globalt. Programmet for det kommende årskonferansen i ASTC preges av dette, der særlig klima er et tema som går igjen, men også andre sosiale spørsmål og å engasjere ungdom i samfunnsspørmål. Koblingen mellom vitenskap og kunst er også et tema på konferansen, der blant annet erfaringer fra samarbeid mellom kunstnere og vitensentre i utstillingsproduksjon og formidling vil presenteres.

En lignende trend kan også merkes i den tilsvarende europeiske organisasjonen Ecsite. På en konferanse i juni 2009 drøftet deltakerne behovet for å bli mer samfunnsrettet, mer aktuelle og adressere samfunnsspørsmål i større grad enn tidligere.

Denne trenden er i tråd med Kultur- og kirkedepartementets syn på verdien av en kobling mellom vitensentrene og det nasjonale museumsnettverket. Et overordnet mål for museene i nettverket er at de har en aktiv og aktuell samfunnsrolle og legger vekt på formidling som fremmer kritisk refleksjon og skapende innsikt. Museenes samlinger og kompetanse innen kunst-, natur- og kulturhistorie vil kunne bidra til en ytterligere kontekstualisering av vitensentrenes formidling, jf. aktiviteten ved Jærmuseet og Norsk Teknisk Museum omtalt ovenfor.

4.3.6 Museene og Den kulturelle skolesekken

St.meld. nr. 8 (2007–2008) Kulturell skulesekk for framtida slår fast at kunnskap og innblikk i kulturarv og tradisjoner er viktige og sentrale elementer i Den kulturelle skolesekken. Museene spiller en viktig rolle i denne sammenhengen. Å besøke de større museene har lenge vært en viktig del av opplæringen i skolen og kilde til opplevelse og refleksjon om kunst og kultur. De fleste museer har tilbud i Den kulturelle skolesekken.

Spillemidlene i Den kulturelle skolesekken blir fordelt til fylkeskommunene, som fordeler en del av midlene videre til kommunene. Både fylkeskommunene og kommunene spiller en viktig rolle i arbeidet med å integrere museene i Den kulturelle skolesekken.

Mari Hildung/Perspektivet Museum.

Rapporter fra fylkeskommunene viser at de fleste fylkene har et nært og godt samarbeid med museene om tilbud i Den kulturelle skolesekken. I mange fylker sitter en representant frå museene i det faglige rådet for Den kulturelle skolesekken. I noen fylker er det ansatt en fagperson med særlig ansvar for kulturarvfeltet i Den kulturelle skolesekken.

Samarbeidet mellom fylkeskommunen og museene i Den kulturelle skolesekken har flere former. Noen av fylkeskommunene inkluderer museene i nettverksarbeidet i fylket knyttet til Den kulturelle skolesekken, og noen synliggjør tilbudene fra alle museene i en katalog eller på nettsider, mens andre fylkeskommuner gjør aktive framstøt for å utvikle nye tilbud i museene, gjerne tilbud som kan turnere til skolene i fylket. Noen fylkeskommuner har program som inkluderer museumsbesøk for alle elevene i fylket. Flere fylkeskommuner har ordninger med transportstøtte som musea kan disponere.

Museene rapporterer om vekslende samarbeid med kommunene. Noen av fylkeskommunene har til nå hatt en passiv rolle overfor museumssektoren og overlatt til kommunene å integrere museene i skolesekken. Mange kommuner bruker spillemidler for å inkludere de lokale museene i de lokale tilbudene i Den kulturelle skolesekken.

I 2003 fikk 20 museer øremerkede midler fra Den kulturelle skolesekken over Kultur- og kirkedepartementets budsjett. Disse midlene er ikke lenger øremerkede, men det er en generell forutsetning for tilskudd til museene at de prioriterer formidling til barn og unge. Flere av disse museene bekrefter at de øremerkede midlene førte til en økning i både besøkstall og museenes bevissthet om målgruppen. Dette førte til at både bredden og kvaliteten på tilbudet økte.

Også mange av de andre museene rapporterer om både kvalitativ og kvantitativ økning som følge av Den kulturelle skolesekken. Arbeidet med Den kulturelle skolesekken har på mange måter vært en stimulans for aktørene i feltet, og nye og varierte formidlingsmåter og sjangeroverskridende prosjekter blir utviklet. Museene melder også om økt formidlingskompetanse generelt og at de når flere elever.

Museene melder også om at samarbeidet med skolesektoren på flere måter er blitt endret siden Den kulturelle skolesekken ble innført. Museene er ikke de eneste som formidler kulturarv. Kulturarv må også samordnes med de andre kunstuttrykkene som skal ha plass i Den kulturelle skolesekken. Kvalitetskravene er blitt større, tilbudene skal være bedre forankret i skolens læreplaner og det er ofte korte frister. På den andre siden melder museene om at samordningen i Den kulturelle skolesekken gjør det enklere både for museene og for skolene å planlegge. Dette gir mer regularitet i tilbudene.

4.4 Fornying

Museumssektoren har gjennomgått en omfattende endring i struktur og organisasjon, og museene har i hovedsak vist stor vilje og evne til omstilling og nytenking. I svar på høringsbrevet fra Kultur- og kirkedepartementet høsten 2008, er 60 prosent av museene i hovedsak positive til effekten av sammenslåing, 40 prosent er mer blandet, mens ingen er ensidig negative.

Etter gjennomføring av pågående konsolideringsprosesser i 2009 vil det nasjonale museumsnettverket i Kultur- og kirkedepartementets budsjett kunne bestå av om lag 75 museumsenheter. Disse omfatter over 300 tidligere selvstendige museer som var knyttet til den tidligere fylkeskommunale tilskuddordningen, i tillegg til over 300 mindre, lokale museer og formidlingsarenaer som er integrert i de nye, konsoliderte museene.

En sentral del i reformen er omdanning til nye organisasjoner. Kulturmeldingen gir følgende signaler om organisasjonsform:

• tydelig, godt planlagt og gi kontinuitet

• selvstendige institusjoner, lovregulert organisasjonsform

• fullmakt og ansvar på samme nivå; eget styre

• reelle og fungerende arbeidsfellesskap, med felles driftsstyre, arbeidsgiveransvar og økonomiforvaltning

• fordel å samle eiendomsrett

Av de 99 museene som mottok driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet i 2008 var 77 stiftelser, 7 aksjeselskap, 7 interkommunale selskap (IKS), 2 kommunale virksomheter, 2 foreninger, 1 BA-selskap og 1 fylkeskommunalt. Oversikten gir uttrykk for at museene med statlig driftstilskudd nå har en organisasjonsform i tråd med kulturmeldingens signaler. Flere museer har i reformperioden vært omdannet fra foreninger og kommunale foretak til en organisasjonsform som stiftelse, aksjeselskap, eller interkommunalt selskap, og i løpet av 2009 vil det ikke lenger være foreninger eller kommunale/fylkeskommunale virksomheter med statlig driftstilskudd.

I reformperioden har nesten 60 prosent av museene med driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet gjennomgått store organisatoriske endringer. Om lag 10 prosent har vært gjennom viktige endringer, mens rundt 30 prosent i liten grad har vært berørt av organisatoriske endringer som resultat av reformen. Imidlertid har departementet inntrykk av at det også i denne siste gruppen generelt har vært økt oppmerksomhet på profesjonalisering av organisasjonene, og de har også vært del av regionale dialoger og utvikling av nasjonale nettverk.

4.4.1 Mer profesjonelle museer

Rundt 65 prosent av museene melder om at de administrative oppgavene blir bedre løst, og at de har blitt mer profesjonelle i utførelsen av disse i reformperioden. Samtidig understrekes det at ressursbruken til administrative oppgaver har økt betydelig. Mange museer har hatt stort behov både for å bygge opp nye administrative enheter og profesjonalisere de eksisterende. Flere konsoliderte museer har tatt over små enheter uten administrativ infrastruktur. Kompetansen knyttet til regnskapsførsel, personalsaker, lønnsforhandlinger og pensjonsspørsmål er betydelig styrket. Det understrekes generelt at museene på lang sikt er tjent med en profesjonalisering og rasjonalisering av administrative funksjoner, og at museumsreformen har vært en riktig satsing. Også museer som i mindre grad har vært involvert i konsolideringer gir uttrykk for at de løser administrative oppgaver bedre enn tidligere, og regner med at effekten vil øke over tid.

Det er samtidig viktig at institusjonene selv ivaretar kompetansebygging av personalet, kun 37 prosent rapporterer i 2008 om vedtatte planer for utvikling av personalets kompetanse. Som ledd i behovet for styrket kompetanse ble det høsten 2006 og våren 2007 i regi av ABM-utvikling gjennomført et lederutviklingsprogram for 18 ledere innen abm-sektoren.

Profesjonaliseringen av de administrative funksjonene har vært viktig for museene, men det rapporteres også om administrativ merbelastning, ikke minst i den mest hektiske perioden med sammenslåing og utvikling av ny organisasjon.

Noen få museer erfarer at ressursbruken til administrasjon er redusert og at det er frigjort kapasitet til museumsfaglig arbeid. Det er samtidig enkelte som melder om at økte ressurser til administrasjon har gått på bekostning av museumsfaglige stillinger, særlig gjelder dette museer som i liten grad har fått forventet økonomisk uttelling i reformen.

4.4.2 Økende faglig samarbeid

En tredjedel av museene har valgt å organisere driften med de tidligere enhetene som egne avdelinger. I underkant av 20 prosent organiseres etter rent museumsfaglige funksjoner, for eksempel formidling og samlingsforvaltning, mens nesten like mange har en modell med blanding av både egne avdelinger i tillegg til museumsfaglige funksjoner på tvers. Mange har langsiktige målsettinger og planer om organisering rundt tverrgående museumsfaglige funksjoner. Samlingsforvaltning og formidling er områder hvor mange ser god effekt av å arbeide og utveksle kompetanse på tvers. Det er fortsatt konsoliderte enheter som har intern motstand mot konsolidering og museumsfaglig organisering av virksomheten.

Hovedtendensen er imidlertid at det går mot flere enheter som organiserer driften etter museumsfaglige funksjoner, og som ser at det fungerer og har en positiv effekt som vil øke på sikt. Flere museer understreker at selv om de tidligere selvstendige museene «inntil videre» er beholdt som egne avdelinger, foregår det en betydelig utveksling av kompetanse og direkte arbeid mellom avdelingene. Det tyder på at mange, i løpet av prosessen med å smelte sammen, etter hvert ser fordelene med å være større enheter med større faglige miljøer som kan bidra til fellesskapet. Betydningen av nyrekruttering for å underbygge arbeid og funksjoner har vært viktig for mange av museene.

4.4.3 Flere faste stillinger

I reformperioden har det vært en betydelig vekst i antall årsverk som utføres i museene, jf. tabell 4.3. Det har vært en økning på 20 prosent i totalt antall årsverk og rundt 30 prosent i antall faste stillinger. Samtidig har antall årsverk utført av sivilarbeidere sunket med 70 prosent og personale på arbeidsmarkedstiltak med 35 prosent. Et interessant bilde er at andelen frivillige årsverk som utføres har økt med vel 22 prosent, noe som bekrefter museenes rapportering om at det lokale engasjementet er opprettholdt og i mange tilfeller endret og styrket.

Mange museer har i reformperioden fått utvidet deltidsstillinger og omgjort midlertidige stillinger til faste. I tråd med svært ulik økonomisk uttelling i reformen har noen museer nesten doblet staben, mens andre ikke har hatt nevneverdig vekst. Et fåtall museer melder til og med om nedgang i antall årsverk til faste stillinger.

Det har vært relativt bred nyrekruttering på mange fronter i museene i reformperioden. Mange har i stor grad valgt å satse på ansettelse av høyt kompetent vitenskapelig personale når de har fått økonomi til nyansettelser, og har i større grad fått dekket behov for konservatorer og formidlere. Mange institusjoner har også ansatt ny direktør/administrativ leder for de konsoliderte enhetene, avdelingsledere, annet administrativt personale, håndverkere og annet driftspersonale.

4.4.4 Styrenes sammensetning

Nær to tredjedeler av museene har styrer med mellom fem og ni styremedlemmer. Svært få har styrer med mer enn ti medlemmer, men det finnes museer med opp til 19 styremedlemmer med to representanter fra hver kommune. 34 prosent oppgir at styrene er sammensatt på bakgrunn av representativitet eller en blanding av representativitet og kompetanse (24 prosent), mens et fåtall er basert bare på kompetanse. Behov for bredere kompetanse i styrene innen relevante områder som jus og økonomi, i tillegg til den museumsfaglige kompetansen, blir ofte trukket fram.

4.4.5 Museene og reiselivet

I en undersøkelse som Hovedorganisasjonen for handel og tjenesteytende næringer (HSH) har gjennomført blant sine medlemmer i museumssektoren i 2009, kommer det frem at 96 prosent av museene definerer seg som viktige aktører innenfor den lokale reiselivsnæringen. 52 prosent av de som svarte på undersøkelsen mener at de er svært viktige i reiselivet. Undersøkelsen ble foretatt blant 80 konsoliderte museer som er medlemmer av HSH, og svarprosenten var på ca. 50.

Undersøkelsen viser også at museene har et stort ønske om sterkere involvering i lokalt og regionalt destinasjons- og markedsarbeid. 72 prosent mener at det er viktig å bli inkludert i det lokale arbeidet, mens 68 prosent også ønsker sterkere inkludering i nasjonalt destinasjons- og markedssamarbeid.

Når det blir spurt om hva de trenger av kompetanse for å utvikle seg videre rangerer museene det museumsfaglige høyt. 57 prosent av de spurte svarer at de trenger mer museumsfaglig kompetanse. Det er også verdt å merke seg at 55 prosent også rangerer markedsføringskompetanse, formidlingskompetanse og HR-kompetanse nesten like høyt. Drøyt 30 prosent svarer at de også trenger reiselivskompetanse.

Som reiselivsnæringene generelt, blir også museene påvirket av konjunktursvingninger og endringer i turistenes reisemønster. Selv om museenes besøkstall gikk kraftig opp fra 2006–2007, viser tallene en nedgang i totalt besøk og betalende besøk fra 2007–2008. Særlig får stagnasjon i den organiserte turismen innvirkning på besøkstallene. Dette er en tendens som kan forsterke seg de nærmeste årene dersom de økonomiske nedgangstidene fortsetter, jf. omtale av Regjeringens reiselivsstrategi i avsnittet om Nærings- og handelsdepartementets aktivitet i kapittel 8.

4.4.6 Digitalisering

Som nærmere vist i kap. 4.1.6 og 4.3.3 er digitalisering og digital formidling en fornyende kraft i det faglige arbeidet i museene. Fellesstrategier og fellesfunksjoner på IKT-feltet vil være en vesentlig faktor i utviklingen av museenes faglige aktiviteter.

5 Økonomi

Museene som mottar driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet, leverer hvert år regnskap og rapport. Dette materialet gir grunnlag for en framstilling av museenes økonomi. Under framstilles nøkkeltall for utviklingen fra 2005 til 2008. Dette tidsrommet har det beste datagrunnlaget på grunn av omlegging av tilskuddstrukturen fra 2004 og mer ensartet økonomirapportering.

5.1 Museenes egeninntekter 2005–2008

I perioden 2005–2008 har museene hatt en jevn stigende utvikling av egeninntektene, jf. tabell 5.1 og figur 5.1. Egeninntektene har økt med i underkant av 100 mill. kroner, en økning på 22,6 prosent i den aktuelle perioden.

Kilde: ABM-utvikling.

Ser man på enkeltelementene i egeninntektene, utgjør salg av varer og tjenester det viktigste elementet. Disse inntektene har økt mest (tabell 5.2) og utgjør relativt sett den viktigste inntektskilden (tabell 5.3). I 2008 utgjorde salg av varer og tjenester 38,7 prosent av museenes egeninntekter, og det er en økning fra 31,5 prosent i 2005. Billettinntektene utgjør 24,1 prosent av egeninntektene, og dette er en stabil andel av de samlede egeninntektene. Sponsormidler og gaver utgjør 13,3 prosent av egeninntektene, og andelen er stabil i perioden 2005–2008. Kategorien andre egeninntekter har blitt redusert siden 2005, både i nominelle tall og i den relative andelen av egeninntektene.

Rundt ti prosent av museene rapporterer om positiv effekt av konsolideringen når det gjelder økt tilskudd, økte egeninntekter eller sponsormidler i tillegg til at de har fått flere kanaler å søke midler gjennom. Omtrent like mange mener effekten har vært negativ. Samtidig har samordning og planlegging for mange ført til økt besøk og dermed økning i billettinntekter og salgsinntekter.

Sponsorviljen er ofte nært knyttet til de lokale enhetene med lokalt næringsliv som hovedsponsorer, og noen opplever redusert sponsorstøtte fordi de lokale nettverkene er svekket i konsolideringsprosessen. Andre understreker at økt profesjonalisering har bidratt til positivt omdømme og økte egeninntekter fordi sponsorer ser profesjonaliseringen ved museet med økt tro på at midlene forvaltes fornuftig. Sponsorsituasjonen er imidlertid blitt mer krevende for mange etter finanskrisen.

5.2 Offentlige tilskudd 2005–2008

De offentlige driftstilskuddene til museene har økt enda mer enn egeninntektene, jf. tabell 5.4 og 5.5 samt figur 5.2. Størst økning har ordinære driftstilkudd fra Kultur- og kirkedepartementet hatt i perioden 2005–2008, med over 46 prosent. Også de fylkeskommunale og kommunale tilskuddene til de aktuelle museene har økt betraktelig. Samlet økte det ordinære offentlige driftstilskuddet til museene med over 42 prosent, jf. tabell 5.5.

Kilde: ABM-utvikling.

Ser man på de relative andelene av museenes samlede inntekter og tilskudd, er egeninntektenes andel redusert fra 28,9 prosent i 2005 til 26 prosent i 2008. Kultur- og kirkedepartementets ordinære driftstilskudd utgjorde 39,5 prosent av inntekter og tilskudd i 2005 og har økt sin andel til 42,3 prosent i 2008. Ordinære driftstilskudd fra fylkeskommuner og kommuner utgjør en stabil andel på henholdsvis ca. 10,5 prosent og 12,5 prosent, jf. tabell 5.6.

5.3 Kostnadsutvikling 2005–2008

Museenes samlede kostnader har økt med over 500 mill. kroner, eller 36,7 prosent i årene 2005–2008, jf. tabell 5.7 og 5.8 samt figur 5.3. Størst prosentvis økning har utgiftskategorien andre driftskostnader hatt, 51,4 prosent, tett fulgt av avskrivninger med vel 50 prosent. Lønns- og pensjonskostnader økte med 34,5 prosent, mens husleie og kostnader relatert til drift av bygninger og lokaler, økte med 30 prosent, jf tabell 5.8.

Kilde: ABM-utvikling.

Den relative fordelingen mellom kostnadskategoriene har vært forholdsvis stabil. Andre driftskostnader viser en liten økning, mens lønns- og pensjonskostnader har hatt en liten reduksjon i den relative andelen av museenes samlede kostnader, jf. tabell 5.9.

Hvis en ser på pensjonskostnader isolert, har disse steget i fra 55,7 mill. kroner i 2005 til 87,5 mill. kroner i 2008 tilsvarende 57 prosent. Dette er en utvikling departementet vil følge med på.

5.4 Tilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet

Driftsmidler

Museene som mottar driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet er samlet på kap. 328 Museums- og andre kulturverntiltak, post 70 Det nasjonale museumsnettverket i statsbudsjettet. I tillegg kommer Jødisk museum i Oslo og Norsk Skogfinsk Museum som får driftstilskudd over kap. 328, post 78 Ymse tiltak. På denne posten ligger også Falstadsenteret og Skibladner. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design får sitt tilskudd over kap. 322 Billedkunst, kunsthåndverk og offentlige rom, post 73.

De årlige driftstilskudd utbetales direkte fra departementet på grunnlag av budsjettsøknad og rapportering for foregående år. Siden 2006 har ABM-utvikling koordinert innhenting av budsjettsøknad, rapportering og statistikk fra museene. Dette skjer samlet på en web-basert plattform. ABM-utvikling kvalitetssikrer og kontrollerer søknader og rapporter og gir en faglig vurdering av søknadene som grunnlag for departementets arbeid med kommende års budsjett.

I det årlige tilskuddsbrevet fra departementet til museene blir det operert med mål, oppfølgingskriterier, forutsetninger og rapporteringskrav knyttet til statstilskuddet.

Oppfølging av opptrappingsplanen i abm-meldingen

I abm-meldingen ble det lagt til grunn en opptrapping av driftstilskuddet fra Kultur- og kirkedepartementet til museene på 202 mill. 1999-kroner til museene. Dette tilsvarer 248,2 mill. 2009-kroner når beløpet er justert i henhold til konsumprisindeksen. Veksten i museumstilskuddene fra 2001–2009 når denne er justert i henhold til konsumprisindeksen, viser at opptrappingsplanen er oppfylt, jf. tabell 5.10. Størrelsen på tilskuddsveksten inkludert Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design (NMK) er synliggjort i tabellen. Ved utgangen av 2005, da reformen skulle være ferdig, lå man ca. 115 mill. kroner på etterskudd (realvekst inkl. NMK).

Andre tilskuddsmidler

Kultur- og kirkedepartementet disponerer ikke prosjektmidler over den delen av statsbudsjettet som forvaltes i departementet.

ABM-utvikling forvalter prosjekt- og utviklingsmidler til abm-sektoren som helhet (26,9 mill. kroner i 2009) og herunder til museene. Disse midlene tildeles etter søknad eller til prosjekter initiert av ABM-utvikling.

I 2007 ble de tidligere ordningene i Norsk Kulturråd, ekstraordinære tiltak ved kulturhistoriske museer (8 mill. kroner) og innkjøp av samtidskunst (2,4 mill. kroner) avviklet og midlene ble lagt inn i driftstilskuddet til museene. Det ble samtidig etablert en hovedregel om at institusjoner og virksomheter med fast årlig statstilskudd ikke skal kunne søke Norsk Kulturråd om tilskudd. Departementet legger nå til grunn at slike virksomheter selv tar ansvar for å skape rom innenfor sine budsjetter for tiltak som kan fremme forsøk og utvikling i egen virksomhet, jf. St.prp. nr. 1 (2006–2007).

En del av museene har tidligere mottatt spillemidler fra Den kulturelle skolesekken. Denne ordningen er nå avviklet og et tilskudd tilsvarende spillemidlene er lagt inn i det ordinære driftstilskuddet til museene. Spillemidler finansierer også investeringsordningen for regionale møteplasser og formidlingsarenaer for kultur som har fungert fra 2004, jf. omtale i kap. 15.

Kultur- og kirkedepartementet gir investeringsmidler etter fastsatte kriterier over kap. 320, post 73 Nasjonale kulturbygg, jf. omtale i kap. 15.

5.5 Endring i bevilgningsstrukturen

Da reformen startet i 2002, ble offentlige driftstilskudd til museene gitt under flere tilskuddsposter:

• post 60 Tilskuddsordningen for museer

• post 70 Nasjonale institusjoner

• post 72 Knutepunktinstitusjoner

• post 73 Museumsreformen

Tilskuddsordningen på post 60 hadde eksistert siden 1975 og hatt stor betydning for utviklingen av et desentralisert museumsvesen, herunder også viktige regionale institusjoner. Bevilgningene ble utbetalt til fylkeskommunene og gjaldt den statlige delen av tilskuddet til museumsdrift i vedkommende fylke. Før museumsreformen, mottok over 300 museer statlig tilskudd via fylkeskommunene gjennom denne ordningen. Fylkeskommunene fordelte midlene og hadde ansvar for rapportingen fra museene, samt rapportering til departementet om bruken av midlene og fordelingen på institusjonene.

Post 70 Nasjonale institusjoner besto av 16 institusjoner som fortsatt i hovedsak får sitt offentlige tilskudd fra staten. Noen av disse forvalter kulturminner i statlig eie. 10

Post 72 Knutepunktinstitusjoner besto i 2001 av tre institusjoner med knutepunktavtale der staten skulle dekke 60 prosent og regionen 40 prosent av det offentlige driftstilskuddet. 11

Post 73 Museumsreformen ble opprettet i 2002 som en overgangsordning der enkelte museer på post 60 fikk direkte statlig tilskudd i tillegg til tilskuddet over post 60 som stimulans til den regionale konsolideringen. Det ble satt som en forutsetning at fylkeskommunene opprettholdt tilskuddet til museene under post 60 slik at økningen ble reell.

Abm-meldingen slo fast at det ikke ville tjene den videre utviklingen å videreføre et system der statlig støtte til museumsdrift var basert på oppdeling av museene i ulike tilskuddskategorier. Det ble i stedet foreslått å etablere et nasjonalt museumsnettverk som skulle omfatte alle de museer som i framtida ville få driftstilskudd over Kultur- og kirkedepartementets budsjett. I 2004 ble dermed bevilgningene under disse postene samlet under post 70 Det nasjonale museumsnettverket og i alt 91 museer inngikk, jf. St.prp. nr. 1 (2003–2004). Det ble lagt opp til at museer av alle typer kunne inngå i det nasjonale nettverket. I 2006 ble dermed også de seks kunstmuseene som tidligere fikk bevilgning og hadde knutepunktstatus under kap. 322, post 72 overført til kap. 328, post 70 Det nasjonale museumsnettverket . 12 I 2008 ble Henie Onstad Kunstsenter overført fra kap. 322, post 77 til kap. 328, post 70 Det nasjonale museumsnettverket .

5.6 Regionalt tilskudd

Abm-meldingen viste til at det bare rent unntaksvis vil være riktig at staten skal ha det samlede økonomiske ansvaret for et museum. For det første vil et museum uansett funksjoner ha direkte og indirekte sysselsettingseffekter som først og fremst kommer regionen til gode. De lokale ringvirkningene av et museum med mange tilsatte og stort besøkstall, vil være betydelige. For det andre vil museet som kunnskapsformidler og kulturinstitusjon være langt viktigere for de som kan nå museet innenfor en times reisetid, enn for folk ellers i landet. For det tredje vil museets innhold i de aller fleste tilfeller også omhandle lokal og regional historie, selv om det også har dimensjoner som går ut over dette.

Museene mottar i de fleste tilfeller tilskudd fra fylkeskommune og kommuner. Abm-meldingen forutsatte at regionen normalt skulle dekke minst 40 prosent av det samlede offentlige driftstilskuddet også under en ordning med direkte tilskudd til museene fra staten. Departementet opprettholdt denne forutsetningen da post 70 Det nasjonale museumsnettverket ble opprettet i 2004, jf. St.prp. nr. 1 (2003–2004). Abm-meldingen åpnet imidlertid for at det i unntakstilfelle kunne være aktuelt å gi øremerkede tilskudd for å ivareta særlige oppgaver uten motkrav om regional medvirkning. For de 16 museene som lå på kap. 328, post 70 Nasjonale institusjoner fram til 2004 og mottok hele sitt offentlige tilskudd fra staten, ble daværende tilskuddsfordeling lagt til grunn. I de tilfellene et slikt museum inngår i en konsolidering med andre museer, har tilskuddsfordelingen vært vurdert med utgangspunkt i tidligere institusjonsstruktur.

Fylkeskommuner og kommuner har økt sine driftstilskudd til museene betydelig i løpet av reformen. I følge museenes årlige rapporteringer, er det ordinære driftstilskuddet fra fylkeskommunene økt med 67 mill kroner tilsvarende 43 prosent fra 2005 til 2008, jf. kap. 5.2. I fylkeskommunens svar på høringsbrev til Kultur- og kirkedepartementet høsten 2008, er det oppgitt noe høyere tilskudd til museene enn museene selv har rapportert (16 prosent høyere i 2005 og 7 prosent høyere i 2008). Forklaringen synes å være at fylkeskommunene bruker ressurser ut over direkte tilskudd til museene for eksempel i form av ulike typer fellestjenester, uten at dette føres i museenes regnskaper. Inkludert denne ressursbruken er økningen i fylkeskommunenes tilskudd noe lavere (32 prosent), noe som tilsier at de direkte tilskuddene har økt mer enn annen ressursbruk fra fylkeskommunenes side i denne perioden.

Museene rapporterer at det kommunale tilskuddet økte med 62,4 mill. kroner tilsvarende 32,2 prosent fra 2005 til 2008, jf. kap. 5.2.

Regionale avtaler om tilskudd

Noen fylker har planer for fordeling av tilskudd til museene mellom fylkeskommunen og kommunene. Aust-Agder har inngått avtale med vertskommunene for hver av de konsoliderte enhetene i fylket som blant annet regulerer fordeling av tilskudd mellom kommunene og fylkeskommunen. Sogn og Fjordane reforhandlet avtaler med kommunene og gjorde disse permanente i 2004–2005. Det var et mål at det samlede kommunale tilskuddet skulle utgjøre 25 prosent av det totale offentlige tilskuddet. Tilskuddet fra kommunene ble beregnet slik at vertskommunen først tok 25 prosent, så ble den resterende delen fordelt på kommunene etter innbyggertall. Det vil bli nye forhandlinger mellom fylkeskommune og kommunene i 2009–2010 med tanke på å forhandle om nivået på tilskuddene. Nord-Trøndelag fylkeskommune har inngått partnerskapsavtale med alle kommuner hvor det eksisterer museer som er med i et av fylkets to konsoliderte museer. Avtalen inkluderer mål og strategi, prioriterte områder og spesielle forhold det bør tas hensyn til for museumsvirksomheten i den enkelte kommune. Avtalen omfatter også prosedyre for eventuell tvist og en overenskomst om fordeling på 24/16 prosent på henholdsvis fylkeskommune og kommune av den regionale andelen på 40 prosent av totalt offentlig tilskudd. Fylkeskommunen ønsker å utvide partnerskapet til også å gjelde flere kommuner med interesser i de konsoliderte museenes virksomhet. I Nordland gjøres følgende satser gjeldende for fylkeskommunens deltakelse i finansieringen: Minimum kr 250 000 per deltakende kommune eller kr 45 pr. innbygger hvis dette gir et høyere tall. Beløpene skal nå indeksreguleres årlig. Det forutsettes dessuten at den enkelte kommune som er innlemmet i et konsolidert museum bevilger like mye som fylkeskommunen, beregnet på bakgrunn av kommunal tilslutning.

Når det gjelder avtaler mellom fylkeskommunen og museene, er dette i all hovedsak ivaretatt gjennom det årlige tilskuddsbrevet. Det kan i tillegg være avtaler som omtaler spesielle oppgaver museet utfører eller enkeltavtaler om lokaler og lignende.

Avtaler mellom museene og kommunene synes i stor grad å være avhengig av kommunenes engasjement og det enkelte museums forhandlingsevne overfor kommunene. Som eksempel kan nevnes Møre og Romsdal, der Sunnmøre museum har inngått avtaler med alle vertskommunene for sine avdelinger, som innebærer en opptrapping av tilskuddet til kr 250 000 per år i løpet av 1–2 år. Romsdalsmuseet har inngått avtaler med en differensiert fordelingsnøkkel for ulike kategorier kommuner: vertskommune for hovedenheten, vertskommune for avdelinger og kommuner uten avdeling. Dette avtaleverket vil føre til en økning i medfinansieringen fra kommunene på nesten 200 prosent. Nordmøre Museum har gjort avtale med de 11 vertskommunene for sine 12 avdelinger. Kulturkvartalet har avtale med Ålesund kommune om årlig driftstilskudd med prisregulering.

6 Minoriteter og kulturelt mangfold

Det er et overordnet mål at museene gjenspeiler det samfunnet de er en del av. Museene er viktige premissleverandører i et moderne demokratisk samfunn og skal ha en aktiv samfunnsrolle. Norge har i økende grad blitt et flerkulturelt samfunn. Samene som urbefolkning og de nasjonale minoritetene har en lang historie innenfor Norges grenser, mens nyere minoriteter har preget den demografiske utviklingen de siste 50 årene. Museene skal dermed reflektere et mangfold av perspektiver og virkeligheter.

Internasjonalt blir kulturelt mangfold i stadig økende grad framhevet som en berikelse for samfunnet og menneskeheten og en drivkraft for videre utvikling. Å tilrettelegge for kulturelt mangfold og, følgelig, for dialog anses å være en av vår tids mest påkrevde oppgaver. Dette reflekteres både i UNESCOs gjeldende strategidokument for årene 2008–2013, i EUs nye kulturagenda som ble vedtatt av EU-rådet i 2007 og i Europarådets hvitebok om interkulturell dialog fra 2008. Alle disse institusjonene framhever tverrkulturell dialog som den langsiktige løsningen på de utfordringene det moderne, multikulturelle samfunnet stiller oss overfor.

Norge ratifiserte i 2007 UNESCOs konvensjon av 20. oktober 2005 om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk. Konvensjonen stadfester medlemslandenes rett til å vedta og gjennomføre en kulturpolitikk som legger til rette for et mangfold av kulturuttrykk.

Det samme året ratifiserte Norge også UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven. Innbyrdes sammenheng og avhengighet mellom materiell og immateriell kulturarv kjennetegner den tilnærming som urfolk og nasjonale minoriteter har til kulturarvsspørsmål. Konvensjonen innebærer dermed en styrking av bevisstheten og vernet om deres kulturarv.

Norsk ratifikasjon innebærer at Norge er forpliktet nasjonalt og internasjonalt til å gjennomføre målene i konvensjonene. UNESCO-konvensjonene etablerer felles, internasjonale plattformer for å utvikle og iverksette kulturpolitiske tiltak, og er viktige referansepunkter i utformingen av norsk kulturpolitikk.

I tillegg har Norge tidligere ratifisert rammekonvensjonen om nasjonale minoriteter og den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk og dermed påtatt seg et spesielt ansvar for nasjonale minoriteters kultur og språk, jf. omtale under.

Mangfoldsåret 2008

Markeringen av Mangfoldsåret 2008 var et uttrykk for oppfatningen av kulturfeltet som et av de viktigste områdene som påvirker betingelsene for fullverdig og kvalifisert deltakelse i et flerkulturelt samfunn. En forutsetning for at kulturfeltet skal spille en slik integrerende rolle, er imidlertid at kulturlivet selv er reelt åpent og relevant for en stadig mer sammensatt befolkning. Erfaringene fra Mangfoldsåret viser at museene har tatt denne utfordringen på alvor.

I tilskuddsbrevet fra Kultur- og kirkedepartementet til museene i 2008 ble det lagt til grunn at museene skulle gjennomføre konkrete tiltak og aktiviteter i Mangfoldsåret 2008, men også utarbeide langsiktige strategier for inkludering av mangfoldsdimensjonen. Museenes årsrapport til departementet for 2008 vitner om planlegging og gjennomføring av et stort antall aktiviteter. 94 prosent av museene rapporterer om iverksettelse av konkrete tiltak som gjenspeiler kulturelt mangfold. Det ble rapportert om tiltak knyttet til intern bevisstgjøring, kompetanseutveksling, rekruttering, målgruppefokusering og etablering av samarbeidsrelasjoner. I tillegg rapporterte de aller fleste om mangfoldsperspektiv i forbindelse med programprofil, gjerne gjennom samarbeidsprogram med eksterne aktører. Mange har tilrettelagt program og omvisninger spesielt for minoritetsgrupper. 16 prosent rapporterte om kulturelt mangfold i rekrutteringspolitikken. Det arbeides både med å gjenspeile kulturelt mangfold og å heve kompetansen ved museene.

Godt over halvparten av museene rapporterte om tiltak som vil strekke seg ut over 2008, det være seg utstillingsprogram, rekruttering eller samarbeidsrelasjoner, hvorav en tredjedel eksplisitt påpeker at kulturelt mangfold integreres i langsiktige strategier.

Noen museer viser til at kulturelt mangfold og integreringsarbeid har vært inkludert som en naturlig og sentral del av museenes programprofil, drift og formål også før Mangfoldsåret 2008 ble annonsert. Ved disse museene har markeringsåret bidratt til å styrke arbeidet med å gjenspeile kulturelt.

Mangfoldsåret 2008 synes generelt å ha ført til at norske museer har reflektert over sin egen formidlingsprofil og hvordan de forholder seg til kulturelt mangfold både internt og eksternt. Flere har gått grundig og strategisk til verks, også i samarbeid med andre museer, for å avdekke hvordan de kommuniserer kulturelt mangfold innad i organisasjonen og ut til publikum. Enkelte har selv arrangert og mange har deltatt på seminarer og konferanser for å utveksle erfaringer og kompetanse.

Museumsnettverk for minoriteter og kulturelt mangfold

Nasjonalt museumsnettverk for minoriteter og kulturelt mangfold ble startet i 2006 med Oslo Museum som ansvarlig museum. I dag deltar 21 museer. Nettverkets tematikk og form tilsier at det holdes en lav terskel for deltagelse, og det er stor variasjon på museene som er med. Felles er imidlertid at alle arbeider med, eller har planer om å arbeide med minoritetsproblematikk, knyttet til urbefolkning, nasjonale minoriteter eller nyere innvandring. En arbeidsgruppe har mandat til å videreutvikle nettverket og legge til rette for samlingene. Arbeidsgruppen er ambulerende mellom deltagerinstitusjonene, avhengig av møtenes plassering og tematikk. For å sikre kontinuitet i nettverksarbeidet, ble en nettverkskoordinator ansatt i halv stilling våren 2008. Koordinatoren har nettverket som oppdragsgiver og er lokalisert på Oslo Museum. Siden oppstartseminaret er det gjennomført 4 samlinger på henholdsvis Glomdalsmuseet, Haugalandmuseet, Varanger Museum/Sør-Varanger museum og Oslo Museum/Norsk Folkemuseum. Nettverkets medlemmer etterlyste kompetanseheving innenfor mangfoldsområdet. Møtene har derfor hatt preg av seminar/workshops, der det har vært fokusert på tilbakevendende problemstillinger og utfordringer i feltet. Foredragsholdere og diskusjonspartnere fra universitets- og forskningsinstitusjoner har deltatt og museenes egne prosjekter har vært benyttet som empiri i diskusjonene. På denne måten har både særskilte og felles utfordringer knyttet til nettverkets ulike grupper (urbefolkning, nasjonale minoriteter, nyere minoriteter) kommet til syne. En viktig del av nettverksarbeidet har vært igangsettelsen av rekrutteringsprosjektet Mangfold i museene og fem av museene er aktivt med i prosjektet.

Prosjektsøknader i ABM-utvikling – erfaringer

ABM-utvikling har gjennom flere år støttet tiltak som fremmer kulturelt mangfold. Andelen tilskudd som går til prosjekter med relevans for minoritetsgrupper, er økende. I årene 2003–2007 kom det i gjennomsnitt 10 søknader pr. år i kategorien minoriteter og kulturelt mangfold fra museene. I Mangfoldsåret 2008 var antallet søknader 35 og i 2009 var antallet 25. Slik ABM-utvikling vurderer det, blir søknadene stadig bedre og de viser en bredere forankring av mangfoldsperspektivet i museene. Mangfoldsperspektivet er nå oftere en dimensjon i andre prosjekter, ikke hovedhensikten i seg selv, noe som kan tyde på en naturlig integrering av mangfoldsdimensjonen. ABM-utviklings inntrykk er imidlertid at prosjekter og tiltak som omhandler minoriteter og kulturelt mangfold fortsatt i liten grad er påvirket av den nytenking og omdefinering av museumsrollen vi ser på andre områder. Feltet gjenspeiler fremdeles i stor grad museenes tradisjonelle måte å arbeide og tenke på.

Noen temaer og innfallsvinkler er i stor grad fraværende. Ingen prosjekter er politiske eller kritiske verken i samtidsperspektiv eller historisk og få prosjekter har et internasjonalt perspektiv der minoritetenes liv før livet i Norge fremheves. Oppmerksomheten er i liten grad rettet mot minoritetenes ressurser og kompetanse som språk, erfaringer, alternative forståelsesrammer og arbeidskraft og om dette kan være en ressurs for og i museene. Museene begrunner oftest sitt arbeid med minoriteter og mangfold med inkludering, med andre ord slik at arbeidet først og fremst har en verdi for minoritetene selv.

6.1 Nyere minoriteter

Nyere minoriteter i Norge består av personer med bakgrunn fra 214 ulike land og selvstyrte regioner, jf. figur 6.1. De har kommet hit som flyktninger, som arbeidsinnvandrere, for å ta utdanning eller gjennom familierelasjoner til noen i Norge. Per 1.1.2009 er det 508 000 personer bosatt i Norge som enten har innvandret selv eller er født i Norge med innvandrerforeldre. Til samme utgjør disse gruppene 10,6 prosent av befolkningen. Om lag 233 000 personer har bakgrunn fra Europa. Det er 186 000 personer med bakgrunn fra Asia, 61 000 med bakgrunn fra Afrika og 17 000 med bakgrunn fra Sør- og Mellom-Amerika. I tillegg er det 10 500 personer med bakgrunn fra Nord-Amerika og Oseania. Antall innvandrere har økt de siste 50 årene. Etter annen verdenskrig kom flyktningene fra Øst-Europa, senere kom arbeidsinnvandrere både fra Europa og resten av verden. Etter at det ble stopp for arbeidsinnvandring i 1975, er antall flyktninger fra land i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa utenom EU/EØS økt. Med EU-utvidelsen har det skjedd en markant økning i innvandring fra EU-landene i det tidligere Øst-Europa. Av innvandrere er det flest fra Polen, Sverige, Tyskland og Irak. 36 prosent av innvandrerne har norsk statsborgerskap.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Arbeidet med nyere minoriteter ved norske museer ivaretas i nettverket for minoriteter og kulturelt mangfold og i form av prosjekter og langsiktige strategier ved museene (jf. omtale over og eksempler i bokser).

6.2 Nasjonale minoriteter

Som nasjonale minoriteter i Norge regnes jøder, kvener, rom/sigøynere, romanifolk/tatere og skogfinner.

Ved å ratifisere Rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoriteter i 1999 og Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk i 1998, har staten påtatt seg et spesielt ansvar for å legge til rette for at de nasjonale minoritetene skal kunne ta vare på, styrke og videreutvikle sin kultur og sine språk; kvensk/finsk, romanes og romani.

Kultur- og kirkedepartementet har ansvar for oppfølging av minoritetsspråkpakten, mens ansvar for oppfølging av rammekonvensjonen ligger i Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

I forbindelse med etablering av museumsaktivitet er følgende artikler i rammekonvensjonen aktuelle:

Artikkel 5.1: «Partene forplikter seg til å fremme de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter, kan bevare og utvikle sin kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av sin identitet, det vil si deres religion, språk, tradisjoner og kulturarv ».

Artikkel 15: «Partene skal skape de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter, sikres effektiv deltakelse i det kulturelle, sosiale og økonomiske liv og i offentlige anliggender, særlig de som berører dem ».

Museene er tillagt en sentral rolle i oppfølgingen og realiseringen av de kultur- og minoritetspolitiske rettighetene og forpliktelsene som følger av minoritetsspråkpakten og rammekonvensjonen.

Museer som arbeider med nasjonale minoriteter, arbeider med historie og kultur til minoriteter som har vært lenge i Norge, minoriteter som har vært marginalisert og usynliggjort, men som i 1999 fikk status som nasjonale minoriteter etter Europarådets rammekonvensjon. Situasjonen er dermed relativt ny og har en politisk og kulturell dimensjon og situasjon. Museer som arbeider med nasjonale minoriteter har en viktig rolle i det å legge til rette for at minoriteter skal kunne bevare og utvikle egen kultur. Dette er viktig for gruppenes revitalisering, synliggjøring og framtid.

Slike museer må arbeide kontinuerlig med hele kulturer og langvarig historie, de må arbeide med et bredde- og dybdeperspektiv på kulturer som har mistet mye gjennom marginalisering. Det å arbeide med de gamle minoritetsgruppene forutsetter omfattende dokumentasjon av kilder og materiale som kan være vanskelig tilgjengelig - eller helt forsvunnet - før formidling kan begynne. Dette er samlet sett meget ressurskrevende arbeid og komplekse prosesser der en i tillegg må balansere museumsfaglig kompetanse med minoritetsrettigheter og -kompetanse. Minoritetenes rett til å medvirke er en ytterlig faktor for museer som integrer minoritetsarbeidet i et majoritetsmuseum.

Formidlingen av minoritetskulturer må ha tre hovedmålgrupper for øyet: minoritetsgruppen selv, andre minoritetsgrupper og majoritetssamfunnet. Det ligger i sakens natur at majoritetssamfunnet (og andre minoritetsgrupper) har svært lave kunnskaper om grupper som har vært utsatt for langvarig usynliggjøring. Formidlingen må derfor ta høyde for denne dimensjonen.

Aktivitet på museene

Av senere års sentrale tiltak for å styrke nasjonale minoriteters kulturarv og kulturuttrykk kan nevnes oppbyggingen av Kainun institutti – Kvensk institutt i Børselv i Porsanger kommune og Romaniavdelingen ved Glomdalsmuseet i Elverum.

I dag er det fem museer og et senter som arbeider kontinuerlig med dokumentasjon, formidling og forskning av og for de nasjonale minoritetene: Jødisk museum i Oslo og Jødisk museum i Trondheim arbeider med jødisk kultur og historie. Norsk Skogfinsk Museum arbeider med skogfinsk kultur og historie, mens Varanger museum avdeling Vadsø museum – Ruija kvenmuseum og Glomdalsmuseet har kvensk og romanifolket/taternes kultur og historie som integrerte avdelinger i et større konsolidert museum. Kainun Institutti – Kvensk institutt i Børselv, Porsanger, er et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. Instituttets nasjonale oppgaver er å etablere og drifte et kvensk språkråd og å drive opplysningsarbeid om språk og kultur.

I tillegg arbeider følgende museer og sentre med nasjonale minoriteter som en del av sin aktivitet: Haugalandmuseene, Nord-Troms Museum, Akershusmuseet, Telemark Museum og Stiklestadmuseene/Levanger Museum.

Erfaringer fra museumsreformen – rapport til Europarådet

Jødisk museum i Oslo og Norsk Skogfinsk Museum har forhandlet om konsolidering i sin region. Denne prosessen ble avsluttet fordi minoritetene ikke var sikre på at de ville få tilstrekkelig innflytelse på og effektiv deltakelse i dokumentasjon og formidling av egen kultur. I samråd med Kultur- og kirkedepartementet ble museene plassert på kap. 328, post 78 ymse tiltak i stedet for på post 70 Det nasjonale museumsnettverket og har dermed ikke vært underlagt de samme føringene og krav om konsolidering som museene på 70-posten. Museene har likevel fått styrket driftstilskuddet de siste årene.

Norsk Skogfinsk Museum har selv gjennomført en konsolidering og består nå av Gruetunet Museum og Finnetunet, samt historielagene Åsnes Finnskog Historielag og Austmarka Historielag som begge disponerer flere bygninger. Museet ser at konsolideringen har gitt bedre økonomi, bedre synlighet og mulighet for å delta i ekstern virksomhet. På tross av krevende prosesser, opplever museet nå å ha funnet sin plass og være over i en fase hvor oppmerksomheten kan rettes mot museumsfaglig aktivitet.

Jødisk museum i Oslo var i etableringsfasen også i forhandlinger med nåværende Oslo museum inkludert Internasjonalt museum og kultursenter (IKM) og Teatermuseet om konsolidering. Jødisk museum i Oslo trakk seg fra prosessen for å ivareta innflytelse på utviklingen av egen identitet og har nå arbeidet selvstendig med etableringen av museet som åpnet høsten 2008.

Norge rapporterer hvert femte år på oppfølgingen av rammekonvensjonen, sist gang i 2005. Basert på Norges rapportering og møter med gruppene vedtok Europarådets ministerråd 20. juni 2007 en resolusjon. Der ble Norge blant annet bedt om å:

«følge opp og videreutvikle tiltak til støtte for nasjonale minoritetskulturer, med tilpasning av initiativer og ressurser til de konkrete behov som identifiseres i samråd med de berørte gruppene selv, ikke minst med hensyn til minoritetsmuseene, i forbindelse med den pågående museumsreformen.»

7 Samiske museer

Sametinget overtok forvaltningen av de samiske museene i 2002, noe som innebærer at Sametinget skal være faglig og politisk premissgiver for den samiske museumsutviklingen, basert på samenes egne forutsetninger som folk og urfolk. Kultur- og kirkedepartementet og ABM-utvikling har jevnlige kontaktmøter med Sametinget der blant annet arbeidet med museene behandles.

Erfaringer fra museumsreformen

Erfaringene fra de samiske museene er at omstillingene i forbindelse med reformen har vært krevende for de museumsenhetene som har gjennomført konsolideringer. Reformen oppfattes positivt for det samiske museumsarbeidet, med ansvarsfordeling og økt samarbeid mellom museene. Det er imidlertid en generell oppfatning blant museene at driftsmidlene ikke er økt i samsvar med økte arbeidsoppgaver og økt ansvar.

I følge Sametinget har de samiske museene i stor grad konsentrert seg om organisering i løpet av reformen. Museene har stor geografisk spredning og har store nasjonale oppgaver med hensyn til samisk kulturhistorie. Det har derfor vært en utfordring å finne hensiktsmessig organisering. Sametinget mener samisk museumsnettverks seminar er et godt resultat av reformen. Sametingets generelle vurdering er at de samiske museene har gjort et meget godt faglig arbeid i reformperioden.

I 2002 var det 8 samiske museer: Varanger Samiske Museum, Tana Museum, De samiske samlinger, Kokelv sjøsamiske museum, Kautokeino bygdetun, Gallogiedde, Árran og Saemien Sijte. Senere har Saviomuseet, Østsamisk museum og Porsanger museum kommet inn på Sametingets budsjett. Sametinget valgte å slutte seg til museumsreformen. Det er nå etablert 3 museumsenheter:

• RiddoDuottarMuseat, som er en konsolidering av museene De samiske samlinger, Kautokeino bygdetun, Porsanger kommune og Kokelv sjøsamiske museum.

• Tana og Varanger museumssiida, som er en konsolideringg av museene Varanger Samiske Museum, Tana museum, Saviomuseet og Østsamisk museum

• Saemien Sijte, som har samisk museumsansvar for hele det sørsamiske området

I Troms og Nordre Nordland ble det gjort en utredning om hvordan samisk museumsutvikling skulle organiseres der. Sametinget vedtok at museumsvirksomhet skulle utvikles i tilknytning til de eksisterende kulturinstitusjonene Ája samisk senter, Várdobaiki og Árran. Árran er nylig godkjent som en egen museumsenhet med ansvar også for pitesamisk museumsvirksomhet, Várdobaiki og Ája vil etter planen være ferdig i løpet av året.

Museumsnettverk for samisk kultur

Museumsnettverket for samisk kultur ble etablert i 2007, jf. omtale i kap. 3.21. RiddoDuottarMuseat er ansvarlig for koordinering av nettverket. Sametinget stiller som krav at de konsoliderte samiske museene deltar. Det har vært to nettverkssamlinger i 2008 med faglig seminar om samlingsforvaltning.

Økonomi, avtaler og planer

Overføringene fra Kultur- og kirkedepartementet til Sametinget over kap. 320, post 53 Samiske kulturformål disponeres av Sametinget og skal blant annet dekke formålet samiske museer. Det forutsettes at Sametinget prioriterer midlene til kulturformål. Bevilgningen har økt fra 29 mill. kroner i 2002 til 62 mill. kroner i 2009. Sametinget har økt sitt driftstilskudd til samiske museer fra 8,8 mill. kroner i 2002 til 18,8 mill. kroner i 2009. For 2009 fikk Sametinget en økning på 8,4 mill til kulturformål. Av dette ble over halvparten bevilget til museene. Sametinget har også flere søkerbaserte tilskuddsordninger. De samiske museene kan søke tilskudd gjennom ordningen for samisk kulturminneforvaltning, kulturtiltak for barn og unge og posten andre kulturtiltak. Museene har også fått midler til omorganiseringsprosjekter gjennom øremerkede midler til museumsreformen i Sametingets budsjett, og gjennom tilskuddsposter til samarbeidsavtalene med fylkeskommunene.

Det er inngått samarbeidsavtaler mellom Sametinget og fylkeskommunne i Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Oppland og Hedmark. Målet med samarbeidsavtalene er å styrke og synliggjøre samisk kultur, språk og samfunnsliv. De samiske museene er nevnt i alle avtalene.

Der Sametinget bidrar med betydelig driftsstøtte til museer, oppnevner Sametinget styrerepresentanter i samsvar med graden av bidrag til driftsfinansiering. Der et styre består av fem medlemmer, oppnevner Sametinget to medlemmer inkludert leder. Sametinget oppnevner i dag styremedlemmer til RiddoDuottarMuseat, Saemien Sijte, Tana og Varanger museumssiida og Árran.

Sametingets museumsplaner er nedfelt i følgende dokumenter:

• Sametingsrådets melding om samiske museer 2004. Dette er Sametingets grunnlagsdokument i museumssaker med forslag til en rekke tiltak og strategier på museumsfeltet.

• Delutredning om samisk museumsvirksomhet i Troms og Nordre Nordland

• Sametingsrådets melding om samisk institusjonsutvikling

Innsatsområder for Sametingets overfor de samiske museene er nå knyttet til grunnleggende museumsoppgaver:

• utarbeidelse av strategier for innsamling og dokumentasjon av samisk gjenstandsmateriale og kulturhistorie

• gode konserveringstjenester og magasiner for de samiske museene

• ressurser til nye utstillinger og andre formidlingsformer for en god og informativ formidling av samisk kultur og historie

• oppbygging av kompetanse i restaurering og vedlikehold av vernede og verneverdige samiske bygninger

• forskningsprosjekter ved de samiske museene

• bruk av samisk språk i museene og utvikling av felles samisk nomenklatur ved museene

• økt markedsføring av de samiske museene i reiselivssammenheng

• gjenstandsdatabasen Primus på samisk

Kulturminneforvaltning

Samisk kulturvern og kulturminnerelaterte utfordringer har lenge vært et faglig innsatsområde for de samiske museene, og Sametinget har som målsetting at museene skal styrkes ytterligere i dette arbeidet. De samiske museene sitter på stor kompetanse om samiske kulturminner og kulturmiljø, samt forskningskompetanse knyttet til kulturhistorie. Det er et stort behov for å registrere og dokumentere samiske kulturminner og kulturmiljø gjennom større prosjekter.

Gjennom årlige prosjekttilskudd oppfordrer Sametinget de samiske museene til å gjennomføre større registrerings- og dokumentasjonsarbeid, inkludert dokumentasjon av tradisjonell kunnskap og den immaterielle kulturarven. Sametinget er gitt delegert myndighet etter kulturminneloven som forvalter av samiske kulturminner og er forvaltningsmyndighet for de samiske museene. Flere av de samiske museene har gjennomført ulike registreringsprosjekter, både søknadsbaserte og med Sametinget som oppdragsgiver.

8 Andre departementers aktivitet på museums- og kulturminnefeltet

Foruten de vel 80 museene som mottar driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet, er det et 20-talls museer som mottar støtte over andre departementers budsjetter. Dette er universitetsmuseene under Kunnskapsdepartementet og etatsmuseene. Etatsmuseer er museer som er finansiert med statlige driftsmidler og hvis formål er å formidle etatens historie.

Det blir av og til diskutert om Kultur- og kirkedepartementet bør ha et samlet ansvar for alle museer med statstilskudd. Både NOU 1996:7 Museum. Mangfald, minne, møtestad og abm-meldingen holdt fast ved det delte departementsansvaret for museene. Det er ønskelig at departementene er bevisst museumsfaglige utfordringer og muligheter knyttet til sine ansvarsområder. Museene er formidlingskanal og utstillingsvindu for aktuelle problemstillinger knyttet til departementenes ansvarsområder. Denne funksjonen kan stadig utvikles og aktualiseres.

De andre departementenes ansvarsområder på dette feltet har ulike kontaktflater med det nasjonale museumsnettverket. Noen inngår i konsoliderte enheter, noen inngår i faglige nettverk og/eller samarbeider på prosjektbasis. Kultur- og kirkedepartementet ser positivt på at disse kontaktflatene utvikles med sikte på et best mulig samarbeid og god utnyttelse av ressursene til det beste for hele museumssektoren i Norge.

I det følgende beskrives de departementsvise ansvarsområdene på museums- og kulturminnefeltet. Departementene er presentert i alfabetisk rekkefølge.

9 Museumsstruktur og satsingsområder i Norden og Storbritannia

Som et bakteppe for den foreliggende meldingen om museumsreformen presenteres noen hovedlinjer for museumsstruktur og spesielle satsingsområder i de nordiske landene samt Storbritannia. Det blir ikke gjort forsøk på direkte sammenligninger. Skal slik sammenligning være meningsfull, må det foretas grundigere analyse av likheter og forskjeller i de ulike landenes forvaltningssystemer.

I Danmark har et nettverk av statlige og statsgodkjente museer i fellesskap ansvaret for å sikre Danmarks natur- og kulturarv. Museenes virksomhet er omfattet av en museumslov, og gjeldende lov er fra desember 2006. Kjernen i nettverket er de store, statlige hovedmuseene: Nationalmuseet, Statens Museum for Kunst og Statens Naturhistoriske Museum; det sistnevnte er under Minsteriet for Videnskab, Teknologi og Udvikling. De tre hovedmuseene har en særlig plikt til å yte andre museer bistand på områder som krever en spesialkunnskap. Det er enkelte andre statlige museer som faller under museumsloven, men hovedparten av museene under museumsloven er de statsgodkjente museene. De statsgodkjente museene er delvis kommunale, delvis selveiende eller eiet av foreninger som har museumsdrift som formål. Uavhengig av eierform står kommunene for den største delen av driftstilskuddet. Det statlige tilskuddet har en øvre grense, og de siste årene har gjennomsnittlig driftstilskudd fra staten ligget på 36 prosent av det kommunale tilskuddet og inntekter fra fond.

Museer kan søke om å bli statsgodkjent, og det er satt opp en detaljert kravspesifikasjon for å bli statsgodkjent. Selv om et søkende museum oppfyller kravene, blir det ikke automatisk statsgodkjent. Det blir vurdert om arbeidsoppgavene allerede er ivaretatt av et annet statsgodkjent museum, og det blir også vurdert om søkermuseet med fordel bør inngå i et allerede statsgodkjent museum. Det er noen eksempler på at institusjoner har gått sammen, bl.a. ble Statens Naturhistoriske Museum etablert ved at de tidligere Botanisk Museum, Geologisk Museum og Zoologisk Museum ble slått sammen.

Statens forvaltningsorgan på museumsfeltet er Kulturarvsstyrelsen. Dette organet ble etablert i 2002 ved å slå sammen en rekke instanser, blant annet det tidligere Museumsnævnet og riksantikvarembetet. Foruten å administrere det statlige tilskuddet til de statsgodkjente museene, har Kulturarvsstyrelsen arbeidsoppgaver tilknyttet bygningsfredning- og bevaringsloven, fortidsminner og arkeologiske bestemmelser i museumsloven, statlig og kommunal fysisk planlegging og opplevelsesøkonomi. Kulturarvsstyrelsen gjennomfører hvert år omfattende evalueringer av et antall museer som er omfattet av museumsloven. Kulturarvsstyrelsen forvalter også prosjektmidler som museene kan søke. I tillegg til en generell prosjektpott kan museene søke om tilskudd til konservering, formidling og digitalisering. I 2009 ble det i tillegg bevilget ekstra prosjektmidler for å styrke forskning ved museene.

Det svenske museumslandskapet kan grovt sett inndeles i sentralmuseer, øvrige statlige museer, regionale museer og kommunale museer. Sentralmuseer omfatter ifølge budsjettproposisjonen for 2009 14 institusjoner, deriblant de største svenske museene. Noen av institusjonene er ansvarsmuseer, dvs. de har spesielle oppgaver innenfor nærmere angitte ansvarsfelter. Eksempler på slike ansvarsmuseer er Statens historiska museum, Nationalmuseum, Naturhistoriska riksmuseet, Statens museer för världskultur og Moderna museet. Staten har ansvar for det offentlige driftstilskuddet til disse institusjonene. En viktig institusjon med museumsrelevans er også Riksutställningar, som i all hovedsak arbeider med vandreutstillinger. Øvrige statlige museer omfatter institusjoner som staten har et finansielt ansvar uten at institusjonene kan defineres som sentralmuseer. Regionale museer består i hovedsak av lensmuseer samt noen andre museer med kunsthistorisk og naturhistorisk ansvarsområde. Lenene og/eller kommunene har hovedansvaret for driftsfinansiering, men staten bidrar også med betydelige midler. Drift av de kommunale museene er i all hovedsak et kommunalt ansvar med noen bidrag fra stat og lenene. De statlige bidragene går i hovedsak over Kulturdepartementets budsjett, men noen museer, blant annet ved universitetene får statlige bidrag over Utbildningsdepartementets budsjett.

I løpet av de seneste årene har det blitt reist spørsmål om behov for en sentral koordineringsfunksjon for ulike sider av museumspolitikken. Det blir pekt på at det mangler sentrale støttefunksjoner med mandat til å ta initiativ i utviklingsspørsmål, til å følge opp vedtatt politikk og til å gi generell veiledning. Det mangler også noen med et sentralt definert ansvar for strategiske analyser av museumfeltet som helhet. I dag blir noen oppgaver utført i departementet, noen i Statens kulturråd og Riksutställningar og noen i Riksantikvarieämbetet. I SOU 2009:15 Kraftsamling! Museisamverkan ger resultat , foreslås å avvikle ordningen med såkalte ansvarsmuseer fordi ordningen ikke anses å ha virket i samsvar med intensjonene fra tidlig på 1990-tallet. Det foreslås å etablere en permanent samordningsfunksjon for museer med samordnings- og støttefunksjoner innenfor museenes kjerneoppgaver samt ekspertoppgaver med relevans for museumsfeltet som helhet. Denne funksjonen skal samle nåværende oppgaver i Kulturdepartementet, Statens kulturråd, Riksutställningar og Riksantikvarieämbetet, og forslaget innebærer at museumssamordningsfunksjonen etableres i Riksantikvarieämbetet. Forslaget har vært på høring, og regjeringen har per august 2009 ikke fattet noen beslutning.

I Finland regnes det at ca. 200 museer har profesjonell virksomhet. Det nasjonale ansvaret ligger under Undervisningsministeriet, som har ansvar for hele det kulturpolitiske feltet. Finland har tre riksomfattende sentralmuseer. Finlands nationalmuseum, som er en del av Museiverket, er kulturhistorisk sentralmuseum. Naturhistoriska centralmuseet ved Helsingfors universitet er sentralmuseum innenfor sitt område, og Statens konstmuseum har sentralmuseumsfunksjon for kunstmuseene.

I Statens konstmuseum inngår Konstmuseet Ateneum, Museet för Nutidskonst Kiasma, Konstmuseet Sinebrychoff og Centralarkivet för bildkonst.

Naturhistoriska centralmuseet fungerer som en separat forskningsinstitusjon underlagt Helsingfors universitet. Museet har ansvar for nasjonalsamlingene innenfor sitt virksomhetsområde. Museets samlinger, som inneholder botaniske, zoologiske, geologiske og paleontologiske objekter fra hele verden, har som oppgave å betjene den biologiske og geologiske forskningen, undervisningen og opplysningsvirksomheten i Finland.

Videre har Finland 20 landskapsmuseer og 16 regionale kunstmuseer. Deres oppgave er å fremme og gjennomføre museumsoppgaver innenfor sitt geografiske område. Det finnes 14 riksomfattende spesialmuseer. Det gjelder museer som innenfor sitt spesialområde bedriver dokumentasjons-, forsknings- og utstillingsverksomhet som har nasjonal betydning.

Hver for seg står kommunene og staten for ca 40 prosent av utgiftene til museumsvirksomhet. Resten finansieres med museenes egeninntekter og sponsorstøtte.

I tillegg til de midlene til museumsdrift som følger av det detaljerte, finske bevilgningssystemet, bevilger Undervisningsministeriet etter søknad støtte til grunnleggende reparasjoner av museumsbygninger, IKT-prosjekter, inkludert digitalisering av museumssamlinger. Mange museumsprosjekter har også fått støtte fra EUs strukturfond.

Museiverket er det sentrale statlige forvaltningsorganet på museumsfeltet, blant annet ved at det kulturhistoriske sentralmuseet Finlands nationalmuseum samt 16 mindre museer er en integrert del av Museiverket. I tillegg har Museiverket forvaltningsoppgaver innenfor kulturminnevern, med ansvar for fredete bygninger, arkeologiske samlinger, kulturmiljø og verdifulle kultureiendommer. Museiverket bevilger også støtte til utviklingsprosjekter i museene. I tillegg gir Museiverket økonomisk støtte til renovering av kulturhistorisk verdifulle bygninger. Museer som står utenfor det lovfestede bevilgningssystemet, kan etter søknad få støtte fra Museiverket.

Fra Storbritannia skal nevnes noe av det arbeidet som Museums, Libraries and Archives Council (MLA) har gjort spesielt på museumsfeltet de seneste årene. MLA er et strategisk fagorgan som siden 2002 arbeider med og for museer, biblioteker og arkiver. Mange av aktivitetene retter seg derfor mot hele abm-feltet. MLA rapporterer til Department of Culture, Media and Sport (DCMS).

Basert på et system som ble etablert i 1988 under navnet The Museum Registration Scheme, har MLA siden 2004 administrert en akkrediteringsordning (The Accreditation Scheme) for museer i Storbritannia. Målet med akkrediteringssystemet er at museer skal vurderes opp mot et sett med nasjonale kriterier for god museumsdrift. Per sommeren 2009 har over 1100 museer blitt akkreditert, mens ca. 500 er i fase 2 av akkrediteringsprosessen. Når museer har gjennomført akkrediteringsprosessen, blir resultatet vurdert av en komité med erfarne museumsfolk med bred museumskompetanse. Systemet blir revidert og oppdatert med jevne mellomrom, og i løpet av 2009 gjennomføres en omfattende konsultasjonsprosess med tanke på å revidere akkrediteringsopplegget. Etter planen skal revidert akkrediteringssystem være ferdig høsten 2010.

MLA har de seneste årene vært spesielt opptatt av samlingsforvaltning, og støtter økonomisk organisasjonen Collections Trust, som bl.a. gir praktiske råd i å håndtere gjenstandsmateriale gjennom nettstedet Collections Link. I tillegg har MLA en omfattende rådgivingstjeneste i sikkerhetsspørsmål relatert til hele abm-feltet.

Den store satsingen på museumsområdet siden 2002 har vært programmet Renaissance. Utgangspunktet var en rapport fra 2001 som viste at situasjonen for mange regionale museer og gallerier var til dels kritisk. Bildet var preget av manglende ressurser, redusert faglig kvalitet og dårlige publikumstjenester. Programmet Renaissance ble etablert for å rette på denne situasjonen. Innenfor en økonomisk ramme på GPB 300 mill. har regionale museer siden 2002 blitt økonomisk og faglig styrket for å kunne fungere bedre innenfor sine geografiske områder. Opplegget var at museer måtte søke samarbeid med andre i såkalte hubs for å få tildelt midler. Selv om det er stor variasjon mellom de ulike hubs , består slike hubs i snitt av fire til fem enkeltinstitusjoner som samarbeider om utviklingsprosjekter. Ett av programelementene var å utvikle undervisningsopplegg for bruk i skolesammenheng. Et annet tiltak er en omfattende veiledning i å samle publikumsdata på en måte som gjør det mulig å sammenligne enkeltinstitusjoner. I tillegg til økonomisk støtte til prosjekter i hub -museene, har Renaissance også finansiert flere prosjekter med relevans for hele museumsfeltet. Gjennom The Designation Challenge Fund (DCF) har det blitt gitt støtte til bedre forvaltning og oversikt over samlinger som er viktige i et nasjonal og internasjonalt perspektiv. I tillegg har det blitt etablert en rekke nettverk for en spesielle museumsfaglige temaer.

I juli 2009 ble det presentert en omfattende ekstern evaluering av programmet. Selv om det er enkelte kritiske merknader til organisatoriske og administrative sider ved programmet, er hovedkonklusjonen at programmet i hovedsak har vært vellykket. Publikumsbesøk har gjennomgående vokst mer i hub -museene enn i andre museer, og det er klare indikasjoner på at undervisningsoppleggene for skolene har god kvalitet. Også mer kvalitative museumsfaglige aspekter ved de aktuelle museene viser klar forbedring. Oppfølging og videreføring av Renaissance-programmet er foreløpig ikke avklart.