Del 3
Tiltak

10 Framtidas museum: faglig kvalitet og fornying

10.1 Museenes samfunnsrolle

Den internasjonale museumsorganisasjonen ICOM utformet i 2007 en revidert definisjon av hva et museum er, og den kan tjene som et utgangspunkt for å presentere museenes samfunnsrolle på et overordnet nivå:

«Et museum er en permanent institusjon, ikke basert på profitt, som skal tjene samfunnet og dets utvikling og være åpent for publikum; som samler inn, bevarer/konserverer, forsker i, formidler og stiller ut materiell og immateriell (kultur)arv om menneskene og deres omgivelser i studie-, utdannings- og underholdningsøye­med.» 1

Sammenlignet med tidligere definisjoner, har det kommet til et vesentlig nytt element i den nye versjonen. Mens definisjonen tidligere avgrenset kildematerialet til «materielle vitnesbyrd om mennesker og deres omgivelser » , omtaler den nye definisjonsversjonen kildematerialet som «materiell og immateriell (kultur)arv om menneskene og deres omgivelser » . Dette innebærer at det blir lagt større vekt på en helhetlig tilnærming til det å utvikle kunnskap om kulturarv ved å se materielle og immaterielle kulturuttrykk i sammenheng. Flere museer har i og for seg lenge hatt en innsamlings-, forsknings- og formidlingspraksis som har tatt hensyn til at materielle og immaterielle kulturuttrykk henger sammen. Spesielt gjelder det kombinasjonen tradisjonelt håndverk og bygningsvedlikehold, der det blant annet er etablert et eget samarbeidsnettverk blant museene i det nasjonale museumsnettverket. Den nye ICOM-definisjonen innebærer likevel at museene i noen grad blir utfordret til å utvikle mer helhetlige strategier for innsamlings- og forskningsarbeid og med større vekt på å sette materielle vitnesbyrd inn i en bredere kontekst. Materielle kulturuttrykk vil likevel utgjøre hovedgrunnlaget for museumsaktivitet også i framtiden.

Selve samfunnsrollen eller samfunnsoppdraget for museene ligger i å utvikle og formidle kunnskap om menneskers forståelse av og samhandling med sine omgivelser. I dette ligger stor faglig frihet og samtidig utfordringer for museene i å definere og avgrense hva som er relevant og viktig i et samfunnsperspektiv. Dette er et faglig kjernespørsmål i museene som krever kontinuerlig analyse og refleksjon.

Konkret gjelder det å identifisere, dokumentere og i noen grad samle inn det materialet som best kan belyse menneskers forståelse av og samhandling med sine omgivelser. De enkelte museumsinstitusjonene har et selvstendig faglig ansvar for å bestemme hva som skal innlemmes i samlingene, basert på hvilket tematiske og/eller geografiske ansvarsområder som er definert for institusjonene.

Gjennom sin innsamlings- og formidlingsaktivitet etablerer museene kulturarvsmateriale. I ethvert seleksjonssystem er det alltid noe som selekteres bort. I kulturarvssammenheng innebærer det at noe framheves som viktig, mens andre ting regnes som uviktig eller uinteressant. Utfordringene i et slikt seleksjonsregime er å være bevisst tendenser til henholdsvis hegemonisering og marginalisering av kulturuttrykk i kulturarvssammenheng. Det er derfor en konstant faglig og kulturpolitisk utfordring å arbeide for at den seleksjonen som museumsinstitusjonene samlet sett gjør, gir et så dekkende og balansert bilde som mulig av det mangfoldet som utgjør norsk samfunnsliv opp gjennom tidene.

Museene skal ha en faglig fri stilling som gir handlingsrom for å stille kritiske spørsmål vedrørende både fortid og nåtid. Dette forutsetter armlengdes avstand til eiere og offentlige myndigheter.

10.2 Mål for videre utvikling av museumssektoren

Målet med denne meldingen, jf. kap. 2.3, er å legge til rette for å styrke den faglige dimensjonen i de enhetene som nå inngår i det nasjonale museumsnettverket. Nå skal utvikling av museene som museumsfaglige kunnskapssentra og solide organisasjoner prioriteres. Museene skal bli i bedre stand til å utvikle seg som profilerte samfunnsinstitusjoner.

Departementet vil i det videre arbeidet legge til rette for at museene kan styrke sine faglige profiler. Her er det viktig at det settes i gang tiltak som sikrer faglig utvikling over hele aktivitetsfeltet, likevel uten at det legges opp til at alt er like viktig og at alle tiltak skal skje samtidig. I et kulturpolitisk perspektiv er det viktig å skape rammevilkår som stimulerer museene til faglig solid innsats i utøvelsen av deres samfunnsrolle.

Følgende hovedmål foreslås for museumssektoren:

Forvaltning: Museenes samlinger skal sikres og bevares best mulig for ettertiden og gjøres tilgjengelig for publikum og for forskning. Viktige delmål vil være gode sikrings- og bevaringsforhold samt prioritering og koordinering av samlingene.

Forskning: Forskning og kunnskapsutvikling ved museene er et nødvendig faglig grunnlag for innsamling, dokumentasjon og formidling. Et delmål vil være økt forskningssamarbeid, både i museumsnettverket og mellom museene og forskningsmiljøer i kunnskapssektoren.

Formidling: Museene skal nå publikum med kunnskap og opplevelse og være tilgjengelig for alle. Det innebærer målrettet tilrettelegging for ulike grupper og aktuell formidling som fremmer kritisk refleksjon og skapende innsikt.

Fornying : Gjennom faglig utvikling, nytenking og profesjonalisering, skal museene være oppdaterte og aktuelle i alle deler av sin virksomhet, være solide institusjoner og ha en aktiv samfunnsrolle. Et delmål vil være å utvikle digital forvaltning og formidling.

Det understrekes at institusjonene selv må bære hovedansvaret for å styrke den interne faglige aktiviteten. Fra statlig side vil det bli lagt spesiell vekt på tiltak som styrker samarbeid mellom institusjonene, mellom det nasjonale museumsnettverket og museer utenfor dette nettverket og på fellestiltak, blant annet innenfor digitalisering, som ikke kan løses innenfor enkeltinstitusjoner. ABM-utvikling vil få et tydelig mandat i gjennomføringen av dette arbeidet.

10.3 Det nasjonale museumsnettverket

Før 2004 var samhandlingsmønsteret, blant annet i budsjettsaker, at departementet hadde direkte kontakt med de relativt få museene som var definert som nasjonale institusjoner. Departementet hadde for øvrig samhandlingskontakt i budsjettspørsmål med fylkeskommunene, som kanaliserte både statlige og fylkeskommunale midler til de institusjonene som kom inn under tilskuddsordningen for museer, en ordning som med diverse revisjoner hadde eksistert siden 1975, jf. omtale av tilskuddsordningene i kap. 5.5.

Da det nasjonale museumsnettverket ble etablert i 2004 som erstatning for det gamle systemet og som del av konsolideringsprosessen, ble etableringen omtalt slik i St.prp. nr. 1 (2003–2004):

«Abm-meldingen slo fast at det ikke var hensiktsmessig å videreføre et system der statlig støtte til museumsdrift var basert på den nåværende oppdeling av museene i ulike tilskuddskategorier. I stedet ble det foreslått å etablere et nasjonalt museumsnettverk som skulle omfatte alle de museer som for framtiden ville få driftstilskudd over Kultur- og kirkedepartementets budsjett. Et slikt nettverk vil innebære at en rekke ulike museumsfunksjoner over hele landet knyttes sammen på en måte som gir optimalt faglig og økonomisk-administrativt utbytte sett i en nasjonal sammenheng. »

Videre ble nettverket satt inn i en konsolideringssammenheng:

«For at et museum på en meningsfull måte skal kunne delta i det nasjonale nettverket, kreves en tilstrekkelig sterk institusjonell basis. Abm-meldingen la derfor opp til institusjonell og museumsfaglig konsolidering på regionalt nivå. Dette innebærer en utvikling i retning av et mindre antall museumsinstitusjoner i hvert fylke og skjer dels gjennom samorganisering av eksisterende enheter, dels gjennom videre vekst ved utvalgte enkeltinstitusjoner. Som retningsgivende for den framtidige organiseringen av museumssektoren skisserte meldingen tre prinsipper:

• å bevare og styrke lokalt engasjement og deltakelse i kulturminneforvaltningen

• å sikre faglig kompetanse på regionalt nivå

• å samordne museene i et nasjonalt nettverk. »

Med etableringen av det nasjonale museumsnettverket fikk institusjonene lik samhandlingskontakt med alle de forvaltningsnivåene som yter økonomisk støtte til institusjonenes drift. Fra statlig side er det viktig å fremheve at selv om de ulike institusjonene både har og skal ha en tung lokal og regional forankring, har de også nasjonal betydning og bør derfor inngå i et nasjonalt fagfellesskap. At departementet samhandler direkte med de aktuelle institusjonene, er med på å understreke det nasjonale samhandlingsperspektivet som det er ønskelig at institusjonene utvikler. Det er imidlertid institusjonene selv som må ta ansvaret for hvordan lokale, regionale og nasjonal oppgaver kan gjennomføres i en konstruktiv museumsfaglig helhet.

Det regionale og lokale ansvaret for museene i nettverket ble omtalt slik i St.prp. nr. 1 (2003–2004):

«Selv om forvaltningen av de statlige tilskuddsandelene blir endret, vil fylkeskommunene og aktuelle kommuner fortsatt ha delansvar for finansieringen av museene. Det legges opp til nær kontakt mellom staten, fylkeskommunene og de aktuelle kommunene også i den framtidige forvaltning av museene. Dette er i samsvar med forutsetningene i abm-meldingen, der det het at Norsk museumsutvikling (nå ABM-utvikling) må samhandle nært med fylkeskommunene i forhold til alle museene der finansieringsansvaret er delt.»

Den statlige oppfølgingen av samarbeidet med det regionale og kommunale nivået har vært effektuert gjennom årlige møter som ABM-utvikling har med fylkeskommunene.

Det er gjennomført en betydelig struktur­reform gjennom konsolidering av mindre museer til større museumsenheter. Selv om det videre arbeidet vil ha hovedvekt på faglig utvikling og kvalitet, ser departementet positivt på en ytterligere konsolidering i de regionene hvor det er hensiktsmessig.

Mange museer deltar i internasjonale nettverk og medvirker i prosjekter sammen med museer i andre land. Dette er blant annet muliggjort gjennom EU/EØS-midler. Et stort antall fagpersoner ved norske museer deltar i ulike fagkomiteer i ICOM. Denne internasjonale samhandlingen tilfører norske museer viktige impulser. Det er av stor betydning at denne samhandlingen videreutvikles i årene framover.

10.4 Oppsummering av tiltak

• Departementet vil fortsette ordningen med direkte samhandling med institusjonene i nettverket. Institusjonene har en selvstendig rolle som er nødvendig for å kunne utvikle en stadig bedre faglig standard. Departementet mener videre at de regionale og lokale interessene i relasjon til de aktuelle institusjonene ivaretas godt i det etablerte samarbeidsmønsteret mellom stat, fylkeskommune og kommune.

• Departementet vil se til at det utvikles ytterligere kontakt og samarbeid mellom museer i det nasjonale museumsnettverket og museer med annen forvaltningstilknytning.

• Departementet vil legge til rette for ytterligere utvikling av de faglige nettverkene.

• For å styrke samordningen vil Kultur- og kirkedepartementet ta initiativ til kontaktmøter mellom departementer som har ansvar for museumsinstitusjoner. ABM-utvikling skal videreføre praksisen med årlige kontaktmøter med fylkeskommunene, relevante kommuner og museer.

• Departementet vil stimulere til ytterligere konsolidering og styrke konsoliderte enheter.

• Museenes internasjonale samhandling skal videreutvikles.

11 Forvaltning

Mål: Museenes samlinger skal sikres og bevares best mulig for ettertiden og gjøres tilgjengelig for publikum og for forskning. Viktige delmål vil være gode sikrings- og bevaringsforhold samt prioritering og koordinering av samlingene.

Museene i det nasjonale nettverket forvalter mange gjenstander, foto og annet kildemateriale i form av privatarkiver, intervjumateriale i form av film, video og lydfestinger. De største utfordringene i forvaltningen av disse kildene ligger på to felter: digital samlingsforvaltning og fysiske sikrings- og bevaringsforhold.

11.1 Digital samlingsforvaltning

Den ene utfordringen gjelder fullverdig registrering og katalogisering av samlingene i hensiktsmessige IKT-systemer. I kapittel 4.1.6 gjøres det rede for at av de ca. 2,8 mill. kulturhistoriske gjenstandene som forvaltes av museene i det nasjonale nettverket, er 39 prosent registrert i elektroniske kataloger. Bare 15 prosent er registrert med foto. Dette innebærer at den enkelte institusjon har utilfredsstillende oversikt over samlingene. Dette vanskeliggjør fornuftig og målrettet innsamling og innebærer at kunnskapspotensialet i samlingene ikke blir skikkelig utnyttet, hverken i forsknings- eller formidlingssammenheng. Mangel på oversikt over samlingene er også en hemsko for å bringe relevant og interessant museumsmateriale inn i den digitale kunnskapsallmenningen.

Digitalisering i museene har til nå i stor grad vært ensbetydende med å legge data fra katalogkort og aksesjonsprotokoller eller lignende inn i en database, eksempelvis Primus. Motivet for dette har først og fremst vært å lette arbeidet i institusjonene. Katalogene er opprinnelig kun beregnet for museenes vitenskapelige personale og deres kollegaer, og det er en stor utfordring å presentere kataloger i en form som kan fungere for ulike typer brukere.

Arkivmateriale, film, lyd og bøker i museene er ofte uordnet, ikke registrert eller digitalisert. Det finnes også eksempler på at det som er gjort, avviker fra nasjonale og internasjonale standarder. Museenes arkiver bør derfor registreres i Asta og gjøres tilgjengelige i Arkivportalen. Bibliotek- og boksamlinger bør registreres i bibliotekprogram og gjøres tilgjengelige gjennom Biblioteksøk. Her bør institusjonene regionalt inngå faglig og teknisk samarbeid på tvers av sektorene. For foto, video, film og lyd er det viktig å samordne standarder for hele abm-feltet.

Det er en utfordring at museumskatalogene varierer sterkt i kvalitet og innhold. Det er en positiv utviklingstendens mot å bedre denne situasjonen i en rekke institusjoner, og ABM-utvikling vil få i oppgave å samordne museumsnettverkets innsats for å bedre registrerings- og katalogiseringssituasjonen ved institusjonene. Selskapet KulturIT, opprettet av Norsk Folkemuseum og Maihaugen, har en sentral funksjon i museenes IKT-arbeid.

I en felles søketjeneste er det spesielt synlig hvor stor betydning gode metadata har. Det bør arbeides videre med å forbedre metadata. Man bør også vurdere behovet for ulike autoritetsregister for eksempel for institusjoner, personer (fotografer, kunstnere), administrative enheter, geografiske navn, emneordslister med mer. Dette er sentrale deler i et abm-søk og viktige grunnlag for å utvikle gode brukertjenester. ABM-utvikling skal også arbeide for å vise beste praksis for museene på sentrale områder. Mye arbeid på dette feltet er gjort og publisert i ABM-utviklings skriftserie. Her er det også mye å hente av erfaringer fra arbeid internasjonalt.

Digitaliseringsmeldingen understreker at det skal legges til rette for en målrettet satsing på digitalisering av gjenstander og annet materiale i museene. Det er også viktig at det arbeides med digitalisering av privatarkiver. Meldingen understreker at strategier og faglige prioriteringer for digitalisering skal utarbeides av de respektive institusjonene og aktørene, og det må legges til rette for en økt digitalisering i neste tiårsperiode.

For å produsere mest mulig digitalt innhold er det viktig at arbeidet med digitalisering prioriteres i institusjonene. Per i dag har kun noen få museer vedtatt planer for digitalisering og digitale tjenester. Det vil også være viktig å stimulere til mest mulig fri tilgang til og videre bruk av det materialet som ikke er rettighetsbelagt eller beskyttet ut fra personvern eller andre etiske begrunnelser.

Digitaliseringsmeldingen slår fast at museene har kommet for kort i arbeidet med å digitalisere samlingene til at det er mulig å beregne hvor lang tid arbeidet vil ta, og at ABM-utvikling har en viktig oppgave med å samordne museenes innsats på dette området.

I digitaliseringsmeldingen er det beregnet at det vil ta rundt 20 år å realisere målene for digitalisering i Nasjonalbiblioteket og i Arkivverket. Kostnaden vil samlet ligge på nær 2 milliarder kroner eller ca. 100 millioner kroner i året.

Det er også mulig å beregne hva en omfattende satsing på digitalisering i museene vil kreve av ressurser. Erfaringstall fra gjennomførte digitaliseringsprosesser i enkelte museer gir grunnlag for å regne med en gjennomsnittlig personalkostnad per digitalisert objekt på om lag 200 kroner. Med disse forutsetningene vil det koste rundt 740 millioner kroner å digitalisere de 3,7 millioner gjenstandene som finnes i de kulturhistoriske museene. Dersom man legger til grunn en personalkostnad per foto på 30 kroner, vil det koste 540 millioner kroner å digitalisere 18 millioner foto i norske museer.

Museene oppbevarer også rundt 30.000 hyllemeter arkivmateriale. Dette utgjør om lag 270 millioner dokumentsider beregnet på 9000 sider pr. hyllemeter. Dersom 20 prosent av dette digitaliseres, vil det utgjøre 9000 hyllemeter eller om lag 54 millioner sider. Med 1000 sider per dag, som er et noe optimistisk anslag, vil behovet være 250 årsverk eller rundt 150 millioner kroner. Personalkostnader per digitalisert side vil bli om lag 2,5 kroner. Det er også mulig å regne seg fram til en kostnad for å digitalisere 17 000 filmer, registrere og katalogisere 938 000 bøker og periodika og ukjente mengder viktige lydopptak. Det er viktig at institusjonene utarbeider realistiske tall og prognoser som del av sine planer for økt digitalisering og formidling.

Bedre tilgjengelighet til de store kulturelle og forskningsmessige verdiene som privatarkivene representerer, krever tiltak for utvikling av kompetente bevaringsinstitusjoner, bedre ordning og katalogisering, faglig standardisering, og samlet tilrettelegging av privatarkiver i museene som ledd i landsdekkende infrastruktur og fellesløsninger. I dette ligger også at privatarkiver tilrettelegges i en abm-sammenheng, sammen med andre kildetyper og annet kulturarvsmateriale, jf. blant annet om abm-søk i digitaliseringsmeldingen.

Det vil være viktig å styrke arbeidet med bevaring, ordning og katalogisering av privatarkivene, samt å stimulere til formidlingstiltak som gir publikum tilgang til kilder til kulturell arv. I digitaliseringsmeldingen understrekes behovet for digitalisering av privatarkiver, og ABM-utvikling gis et ansvar for å koordinere og tilrettelegge arbeidet med privatarkiver utenfor Arkivverket, det vil si i alle fylkesarkiv, byarkiv, interkommunale arkiv, bibliotek og museer som samlet forvalter mer enn 3/4 av landets samlinger av privatarkiver.

Beregninger for digitaliseringskostnader ved museene vil uten tvil måtte oppdateres etter hvert som utviklingen innen teknologi og metoder skrider frem. Men selv med god prioritering er det tydelig at museenes behov for digitalisering er minst like omfattende som i Nasjonalbiblioteket og i Arkivverket. Summen må selvsagt fordeles over mange år, men omfanget er betydelig. I tillegg vil det påløpe kostnader til utstyr, kjøp av tjenester, kompetanse med mer. Det vil altså kreve store ressurser både samlet og i den enkelte institusjonen for at museene skal bli deltakere i den digitale kunnskapsallmenningen. Det er også ressurskrevende å digitalisere gjenstander sammenlignet med for eksempel trykt materiale. Museene har i mindre grad anledning til å automatisere digitaliseringen, slik Nasjonalbiblioteket kan med trykt materiale og Arkivverket har kunnet med digitalisering fra mikrofilm.

For å gjennomføre en digitaliseringssatsing i museene over hele landet vil det også være behov for kompetanse og kapasitet. Museene må på enkelte områder søke samarbeid med andre abm-institusjoner, men en del oppgaver må også løses i den enkelte institusjonen. Når man planlegger å digitalisere film, mikrofilm eller bøker vil det være naturlig å undersøke om Nasjonalbiblioteket eller Riksarkivet kan utføre enkelte tjenester. I den grad kapasiteten finnes, vil disse kunne bidra med praktisk hjelp og råd. Det må likevel legges til grunn at flere utfordringer bør vurderes regionalt og inngå i regionale planer der en søker gode fellesløsninger. Her bør man tenke stordrift og produksjonsløyper der det er mulig.

11.2 Sikrings- og bevaringsforhold

Den andre hovedutfordringen ligger i uhensiktsmessige sikrings- og bevaringsforhold for store deler av samlingene. En omfattende oversikt utarbeidet av ABM-utvikling i perioden 1999–2008, viser at ca. 50 prosent av museenes gjenstandsmateriale er oppbevart i utilfredsstillende lokaler, og disse lokalene utgjør 70 prosent av tilgjengelige lokaler. Videre har ca. 45 prosent av gjenstandsmaterialet behov for forebyggende eller direkte konserveringstiltak for å bringes opp til et minimumsnivå som magasinert gjenstand med tilstrekkelig informasjonsverdi. Jf. kapittel 4.1.3.

I Kultur- og kirkedepartementets årlige tilskuddsbrev til museene understrekes museenes ansvar for tilfredsstillende kontroll over samlingene, der departementet spesielt peker på institusjonenes selvstendige ansvar for sikring, med en plan bestående av risikovurderinger, etablering av forebyggende og begrensende tiltak, samt planer for evakuering. Det oppfordres også til etablering av fellesmagasiner, med god kontroll på sikring og klima. Det er i de siste årene derfor blitt bygd fellesmagasiner med god brannsikring for flere museer. Kultur- og kirkedepartementet har de siste årene gitt tilskudd fra spillemidlene til bygging av fellesmagasin for Hordaland, regionmagasin for Sunnmøre og fellesmagasin for museene i Østfold. Gjennom regjeringens tiltakspakke for økt sysselsetting er det bevilget planleggingsmidler til nytt bygg med godt brannsikret magasin for Norsk Bergverksmuseums samlinger. Det er videre planer om bygging av fellesmagasin i en rekke områder av landet. I Rogaland har fylkeskommunen overtatt et stort fjellanlegg fra Forsvaret som er stilt til disposisjon for museene for magasinering av samlingene.

Når det gjelder sikringstiltak, har den mangeårige ordningen med øremerkede sikringsmidler, vist seg å ha positiv effekt og den vil bli videreført. Dette er imidlertid midler som blir brukt til å oppgradere eksisterende lokaler. I tillegg vil det være behov for målrettet innsats for å bedre bygningsvilkårene for museene i det nasjonale nettverket, jf. kapittel 15. Magasin- og verkstedlokaler vil være viktige bestanddeler i mange investeringsprosjekt. Initiativene til å etablere felles anlegg for magasin- og konserveringsfunksjoner vurderer departementet som riktige og positive. Departementet vil derfor legge stor vekt på prosjekter der det etableres magasin- og verkstedsfasiliteter som har regional dekning. Prosjektforslag vil bli vurdert i et nasjonalt perspektiv. Der det ligger til rette for samarbeid med museer utenfor Kultur- og kirkedepartementets museumsnettverk, skal dette tas hensyn til i prosjektene.

ABM-utvikling skal i samarbeid med museene i det nasjonale museumsnettverket påbegynne arbeidet med en plan for sikring og bevaring av museumssamlinger. Viktige stikkord for dette nasjonale tiltaket vil være bevaring, herunder magasinering og konservering, registrering og sikring. Spørsmål vedrørende avhending av gjenstander må også adresseres.

11.3 Oppsummering av tiltak

• ABM-utvikling skal i nær dialog med museene arbeide videre med å etablere standarder for metadata i museene.

• Museene skal lage planer for prioritering, digitalisering og digital formidling. Planene skal også inneholde tiltak for å ferdigstille og forbedre digitale kataloger over samlingene.

• Museene skal avgi årlige rapporter om status og framdriften for digitaliseringsarbeidet til ABM-utvikling.

• Det skal utarbeides gode strategier for sikring og langtidslagring av digitale samlinger fra museene. Det skal utarbeides gode retningslinjer og god praksis på dette feltet for alle nivåer.

• Styrking av institusjonenes bruk av IKT-løsninger innenfor all samlingsforvaltning skal inngå i det kompetanseutviklingsprogrammet som ABM-utvikling skal utarbeide for museene i det nasjonale museumsnettverket.

• Ordningen med sikringsmidler til oppgraderingstiltak i eksisterende museumsbygninger vil bli videreført.

• I investeringsprosjekter for museumslokaler, skal magasin- og konserveringsfasiliteter være viktige bestanddeler. Der det ligger til rette for regionale fellesløsninger og samarbeid med museer utenfor Kultur- og kirkedepartementets museumsnettverk, skal dette tas hensyn til i prosjektene

• ABM-utvikling skal i samarbeid med museene i det nasjonale museumsnettverket påbegynne arbeidet med en plan for sikring og bevaring av museumssamlinger.

12 Forskning og kunnskapsutvikling

Mål: Forskning og kunnskapsutvikling ved museene er et nødvendig faglig grunnlag for innsamling, dokumentasjon og formidling. Et delmål vil være økt forskningssamarbeid, både i museumsnettverket og mellom museene og forskningsmiljøer i kunnskapssektoren.

Kulturarv omfatter utvalgte kulturelementer fra fjern eller nær fortid, elementer som et samfunn bevisst vil bevare og ha med seg inn i fremtiden. Et vanlig mønster er at det er etablert spesielle institusjoner som skal arbeide med kulturarvsmateriale, og at det finnes ulike former for lovverk og reguleringer for hvordan disse kulturarvsinstitusjonene skal arbeide. Typiske eksempler er nasjonale arkiver, nasjonalbibliotek og ulike former for museer, gjerne med nasjonalt ansvar på sine respektive områder.

Blant de ulike institusjonstypene som sammen utgjør kulturarvsfamilien, inntar museene en litt spesiell stilling i den forstand at de har en friere stilling til på selvstendig faglig grunnlag å bestemme hva som skal samles inn. Dette gjelder spesielt museer som arbeider med kunst og nyere kulturhistorisk materiale, slik som tilfellet er for det store flertallet av institusjonene i det nasjonale museumsnettverket. Mens for eksempel Nasjonalbiblioteket og Arkivverket har en innsamlingsaktivitet som helt eller delvis er definert i et lovverk, har museer som arbeider med kunst og nyere kulturhistorisk materiale, stor faglig frihet med hensyn til hva som skal selekteres og tas inn i samlingene. Denne faglige friheten forplikter imidlertid og setter ekstra krav til forskingsbasert innsamlingsaktivitet. De grunnleggende spørsmålene til disse museenes kildemateriale vil alltid være: hvilken ny kunnskap kan erverves og hvilke samfunnsperspektiver og sammenhenger kan belyses gjennom å ta dette materialet inn i samlingene?

12.1 Kunnskapsbaserte museer

Det er avgjørende at museene stadig utvikler solid faglig grunnlag for sin samlingsaktivitet, og at institusjonene har en innsamlingspolitikk som er forankret i samfunnets kunnskapsbehov og forskningsbaserte problemstillinger. Departementet ser gjerne at de faglige museumsnettverkene i enda større grad enn i dag benyttes til å utvikle innsamlingsstrategier, forskingsprosjekter og samarbeid om innsamling og forskning. I tilknytning til dette vil det være viktig at museene videreutvikler kontakten med relevante fagmiljøer innenfor universitets- og høgskolesektoren slik at både samlingsutvikling og museumsfaglige FoU-prosjekter i størst mulig grad kan mobilisere et bredt fagmiljø. Internasjonalt samarbeid kan være nyttig og aktuelt i en del sammenhenger.

I digitaliseringsmeldingen orienterer Kultur- og kirkedepartementet om at det skal vurderes et FoU-program for hele abm-feltet. Dette skal gjøres i samarbeid med Kunnskapsdepartementet. Et slikt program skal være åpent både for utenfra- og innenfraperspektiver. Det skal kunne omfatte både forskning om abm-institusjonenes funksjon i et samfunnsperspektiv og FoU for å utvikle institusjonenes arbeid med samlingsutvikling, -forvaltning og formidling. For museenes del vil det særlig være aktuelt med forskningsprosjekter om materiell kultur i vid forstand, og forholdet mellom kunnskapsbehov og samlingsutvikling i museene vil kunne være et sentralt tema. Det vil også kunne legges til rette for at prosjektene stimulerer til økt samarbeid mellom institusjonene og mellom museene og forskningsmiljøer ved universiteter og høgskoler. Departementene vil komme tilbake med konkretisering av et slikt program senere.

12.2 Mangfoldsperspektivet

Selv om museene på mange måter er blant de kulturinstitusjonene som har lang erfaring i å arbeide med mangfold enten det er næringsmessig, geografisk eller sosialt, er det fremdeles en veg å gå før institusjonene i det nasjonale nettverket har fått et godt faglig grep på kulturelt mangfold i et etnisk perspektiv. Spesielt gjelder det dokumentasjon og innsamling som er relatert til innvandringen det seneste halvsekelet. Gode initiativer er tatt i enkeltinstitusjoner, blant annet i tilknytning til Mangfoldsåret 2008. Det er likevel behov for å utvikle mangfoldsperspektivet i museumssammenheng, og departementet vil legge opp til at mangfoldsdimensjonen vil være et prioritert felt i den faglige styrkingen av museene. Det faglige nettverket for minoriteter og kulturelt mangfold og nettverket for samisk kultur vil kunne spille en viktig rolle i dette.

Kultur- og kirkedepartementet ser positivt på om minoritetsmuseene etter en periode med etablering av egen museumsfaglig identitet, vil vurdere regional konsolidering. Hensikten vil være å styrke museene ytterligere, samtidig som det vil være positivt å integrere minoritetskompetanse i de større museumsenhetene. Minoritetenes innflytelse over framstilling av egen kultur må ivaretas i tilstrekkelig grad i de konsoliderte enhetene som arbeider med minoritetskulturer.

12.3 Handlingsbåren kunnskap - immateriell kulturarv

Mange av museene i det nasjonale nettverket forvalter samlinger og ikke minst bygninger som krever spesialkompetanse i tradisjonelle håndverksteknikker. Det gjelder kunnskap og praktiske ferdigheter som ikke kan erverves i det vanlige utdanningssystemet, men som i stor utstrekning må utvikles ved siden av og i tillegg til dette utdanningssystemet. I fagmiljøene brukes ofte begrepet ’handlingsbåren kunnskap’ for å understreke at dette gjelder et kunnskapsfelt der de praktiske ferdighetene utgjør hovedgrunnlaget og de må ofte erverves gjennom samhandling mellom mester og elev over lang tid. Tradisjonelt håndverk er et av områdene innen immateriell kulturarv, slik det er definert i UNESCOs konvensjon om immateriell kulturarv, en konvensjon som Norge ratifiserte i 2007. Både fagorgan som Norsk handverksutvikling og interesseorganisasjoner som Norges Husflidslag spiller en viktig rolle i videreføring av tradisjonelle håndverksteknikker.

Både Kultur- og kirkedepartementet og Kunnskapsdepartementet har nylig gjennomført utredninger som peker på utfordringer for og videre utvikling av tradisjonelt håndverk. Kultur- og kirkedepartementets utredning Kulturhåndverk – avtrykk fra fortiden, uttrykk for øyeblikket, grunnlag for framtiden (Åse Vigdis Festervoll 2008), beskriver utfordringer for tradisjonelt håndverk når det gjelder struktur, utdanning og næring. Den pekte på behov for bedre koordinering i form av en koordinator på nasjonalt nivå og et nettverk av regionale kompetansesentra, stipendordninger for tradisjonsbærere, en fleksibel tilpasning av utdanningssystemet, bedre støtteordninger for lærlinger og bedrifter og et verdiskapingsprogram. I Kultur- og kirkedepartementets budsjett for 2009 ble det avsatt 1 mill. kroner til oppfølging av utredningen. Disse midlene ble gitt til Norsk handverksutvikling som skal videreutvikle et etablert nettverk på feltet, gjennomføre tverrfaglige seminarer og prosjekter med tanke på metodeutvikling samt drive opplærings- og dokumentasjonsprosjekter på kritiske områder. Arbeidet skal skje i tett samarbeid med ABM-utvikling som ­etter oppdrag fra departementet arbeider med den formelle oppfølgingen av konvensjonen om immateriell kulturarv.

På oppdrag fra Utdanningsdirektoratet gjorde Econ Pöyry en kartlegging av situasjonen for 31 små og verne­verdige håndverksfag i 2008 (Rapport 2009–003 Små håndverksfag – statusgjennomgang ). Kartleggingen viser at utøverne er få, små og at de møter betydelig konkurranse fra industri, import og hobbyhåndverkere, samt at det er vanskelig å få jobb i fagene. Det finnes dessuten en rekke andre gamle og tradisjonsbærende fag, håndverk og teknikker som ikke omfattes av dagens ordning. Alle disse fagene og håndverkerne kan være kandidater til offentlig støtte gjennom utdanningssystemet, kultursektoren eller næringspolitikken. Rapporten peker på at kun 583 personer fordelt på 30 fag over 11 år har avlagt svennebrev i disse fagene, og mener det kan være et signal om at så lenge markedene for disse håndverksproduktene og -tjenestene blir mindre og mindre, så forsvinner også behovet for utdanning. Eksisterende utøvere mister næringsgrunnlag og nye klarer ikke å etablere virksomhet. Markedet alene vil altså ikke ivareta de gamle tradisjonene i det omfanget som samfunnet og vernemyndighetene ønsker. Rapporten peker videre på at ratifiseringen av UNESCO-konvensjonen om immateriell kulturarv viser at samfunnet og myndighetene ønsker å ta vare på disse og andre gamle og tradisjonelle håndverk. Det er hovedsakelig fordi det ikke bare er produktenes funksjon som har verdi, men selve håndverksteknikken og at det er knyttet en tradisjon til denne. Skal Norge oppfylle kravene i UNESCO-konvensjonen må det satses på utdanning på tross av sviktende markeder, men da kan man ikke se utdanningssektoren isolert. Behovet må defineres ut i fra et mål om å bevare og utvikle gamle håndverkstradisjoner og teknikker. Rapporten konkluderer med at utdanningssektoren ikke alene kan ta ansvaret for vern av denne delen av den immaterielle kulturarven. Spesielt kultur- og næringsmyndigheter må ta sin del av ansvaret.

Kultur- og kirkedepartementet ser det som ønskelig med et samarbeid mellom departementene som har delansvar på dette feltet.

Det er et klart behov for ytterligere å styrke kompetansen når det gjelder tradisjonelle håndverksteknikker i museene. Dette gjelder primært for å heve det faglige nivået på vedlikeholds- og restaureringsarbeidet i museene, men også for å skape en mer solid plattform for å utvikle småskala næringsbasert virksomhet. Departementet vil gjennom Norsk handverksutvikling og faglig museumsnettverk for håndverk legge opp til å styrke arbeidet med å utvikle kompetansen innenfor handlingsbåren kunnskap.

12.4 Kunst- og kulturminnekriminalitet - kriminalitetsforebygging

Regjeringens mål er å styrke samfunnets forebyggende innsats i vid forstand. I regjeringens strategi for kriminalitetsforebygging, fremlagt 8. juli 2009, uttales blant annet:

«Mye av samfunnets innsats er rettet mot å bøte på skader som har inntruffet, eller håndtere konsekvenser av en utvikling som allerede har tatt en uheldig retning. Tiltakene fra samfunnets side kommer ofte i etterkant, til tross for at tidlig innsats kunne redusert behovet for senere tiltak. Det medfører unødige belastninger, både menneskelig og samfunnsøkonomisk».

Denne sektorovergripende strategien er utarbeidet i samarbeid mellom ti departementer.

I Justisdepartementets kriminalitetsforebyggende handlingsplan Gode krefter beskrives innledningsvis viktige elementer for å lykkes med samfunnets kriminalitetsforebyggende innsats. Med tanke på å styrke den kriminalitetsforebyggende innsatsen, er det viktig at ulike sektorer involveres for å finne mest mulig formålstjenelige løsninger. Ved å samarbeide på tvers av etatene, og inkludere både frivillig sektor og næringslivet, vil en på sikt oppnå gode resultater når det gjelder kriminalitetsforebygging. Året 2009 er kulturminneår, og det vil således settes ytterligere fokus på kulturarven. I St.meld. nr. 16 (2004–2005) Leve med kulturminner uttales det blant annet:

«Politikken skal bidra til at kulturminner og kulturmiljøer kan gi også kommende generasjoner kunnskap og opplevelser. Regjeringen vil at kulturminnene skal bevares som verdifulle ressurser og være med på å skape verdier i levende lokalsamfunn».

Museene med sin nasjonale og lokale forankring er en meget nyttig plattform for å gi relevant informasjon relatert til kunst- og kulturminnekriminalitet. Særlig informasjon knyttet til kulturminneloven, som beskytter kulturminner og -miljøer, kan spres til besøkende. Ved proaktivt å dele ut informasjon om hva som omfattes av vernet, jf. kulturminneloven, økes kunnskapen i samfunnet. Økt kunnskap antas å føre til at flere kommer til å engasjere seg aktivt i å ivareta vår kulturarv. Justisdepartementet har initiert et tverrfaglig kompetanseteam innen kulturminnekriminalitet. Kompetanseteamet i samarbeid med museumsnettverket vil kunne bidra til å utarbeide kriminalitetsforebyggende strategier for å øke bevisstheten i befolkningen.

Målet bør være at kulturminnekriminalitet anses som helt uakseptabel. Overtredelser skal således ikke bare gi strafferettslige reaksjoner, men også føre til samfunnsdebatt. Museumsnettverket og kompetanseteamet vil være viktige bidragsytere i denne debatten.

12.5 Oppsummering av tiltak

• Innenfor rammen av et FOU-program for hele abm-feltet vil det for museenes del være særlig viktig å legge til rette for prosjekter som kan fremme kunnskapsbasert samlingsutikling.

• Det må legges til rette for samarbeid mellom museene og forskningsmiljøer ved universitet og høgskoler.

• Arbeidet med å utvikle kompetansen innenfor handlingsbåren kunnskap skal styrkes både gjennom Norsk handverksutvikling og faglig museumsnettverk for håndverk.

• I ABM-utviklings kompetanseprogram, skal prosjekter og utvikling innenfor handlingsbåren kunnskap og mangfoldsperspektivet ha en prioritert stilling.

13 Formidling

Mål: Museene skal nå publikum med kunnskap og opplevelse og være tilgjengelig for alle. Det innebærer målrettet tilrettelegging for ulike grupper og aktuell formidling som fremmer kritisk refleksjon og skapende innsikt.

Aktiv formidling er viktig både i et demokratiperspektiv og i et allment kulturperspektiv. Det innebærer at formidlingen må kunne være kritisk og nyskapende både når det gjelder tematikk og virkemidler. Dette krever også målrettet tilrettelegging og ulike strategier for å nå forskjellige målgrupper. I bred forstand er alle mennesker potensielle museumsbrukere, men ulike grupper har ulike behov.

God formidling skal kunne endre våre holdninger, fordommer og perspektiver. God formidling skaper innsikt og forståelse og gir kunnskap og opplevelse. God formidling retter seg direkte mot definerte målgrupper. Ofte vil tradisjonell formidling og digital formidling kunne integreres og gjensidig styrke hverandre.

Formidlingsaktivitet og besøksmønster

Som det framgår av kapittel 4, har det vært en økning i institusjonenes formidlingsaktivitet de seneste årene, spesielt når det gjelder utstillinger. Dette har gitt seg utslag i økende besøkstall, som i 2008 lå på 5, 8 mill. besøkende i nettverkets institusjoner. Siden 2001 utgjør det en økning på ca. 30 prosent.

I knapt noen kulturinstitusjoner spiller utstilling som formidlingsmedium så stor rolle som i museene. Det henger selvsagt sammen med at grunnlagsmaterialet er fysisk og tredimensjonalt og gir utgangspunkt for et vell av mulige konsepter for å formidle kunnskap og opplevelse. Til en viss grad kan det sies at museer oppfant og har videreutviklet utstillingsmediet, selv om det i dag er mange andre institusjonstyper som har tatt i bruk utstillinger som formidlingsmedium.

Aktivitetsøkningen avspeiler at museene selv anser formidling som den viktigste av sine arbeidsoppgaver. Dette er sikkert også en refleks av at det gjennom mange tiår har blitt uttrykt kulturpolitiske ønsker om at museene i enda større grad skal nå ut til et bredere og mer sammensatt publikum.

Den seneste kulturbruksundersøkelsen som Statistisk sentralbyrå gjennomførte i 2008, viser at andelen av befolkningen som har besøkt museum de siste 12 månedene, var 43 prosent. Denne andelen har vært relativt konstant. I perioden 1991–2008 har tallene variert mellom 41 prosent (1991) til 45 prosent (1994 og 2000). Mønsteret er også konstant når det gjelder utdanningsnivå, kjønn, alder og bosted.

«Menn og kvinner går på museer i omtrent like stor grad. Den høyeste andelen som går på museum i løpet av et år finner vi i aldersgruppen 9–15 år, mens den er lavest blant de godt voksne og de eldre. I gruppen 20–24 år er andelen lavest, med 35 prosent.

Igjen finner vi at det er de med høy utdanning som i størst grad bruker slike kulturtilbud. Mens 29 prosent av de med utdanning på ungdomsskolenivå har vært på museum siste år, er andelen 62 prosent blant de med høyest utdanning. Det har bare skjedd små endringer her de seinere åra. Høy inntekt har også positiv betydning for museumsbesøket, men ikke i samme grad som utdanning. Administrative ledere, personer med akademikeryrker og elever/studenter er de ivrigste brukerne av museer, mens personer med manuelle yrker og pensjonister er de som i minst grad går på museum.

Andelen som har vært på museum siste 12 måneder er høyere i de tettest befolkede områdene av landet enn i spredtbygde områder. Vi finner også at det er i Oslo/Akershus flest besøker et museum i løpet av året» ( Norsk kulturbarometer2008 s. 49).

Siden tallene har vært relativt stabile, kan det bety at besøksmønsteret i museer sannsynligvis krever andre tiltak for å endres enn de som har vært brukt til nå. Dessverre mangler det tilstrekkelige publikumsundersøkelser hos museene for å kunne gjøre fornuftige analyser av hvilke tiltak som kan være aktuelle for å få flere personer fra bredere lag av befolkningen til å ta i bruk de utvilsomme kunnskaps- og opplevingskvalitetene som ligger i museene. ABM-utvikling vil derfor få i oppdrag å ta initiativ til publikumsundersøkelser i en omfatning og med en kvalitet som kan sette museene i bedre stand til å vurdere adekvate tiltak for å nå fram til de deler av befolkningen som i liten grad bruker museene.

13.1 Digital formidling

Den store formidlingsutfordringen i museene ligger i å utnytte potensialet som ligger i digitalt basert formidlingsteknologi. Samtidig må det understrekes at den fysiske gjenstanden og muntlige fortellingen som i stor utstrekning inngår i museenes formidling, aldri vil kunne erstattes fullt ut med digital representasjon av museenes samlinger. Utfordringen ligger derfor i å kombinere det åpenbare formidlingspotensialet som ligger i å presentere museenes samlinger i digital sammenheng, med ytterligere styrking av den formidlingen som får publikum til å oppsøke samlingene i institusjonene.

Mens tilgjengeliggjøring handler om å gi tilgang til materialet og gjenstandene i museene, er formidling å aktivt tilpasse innhold, form, budskap, valg av kanaler med mer til definerte målgrupper. Det er et stort sprang fra digital tilgjengeliggjøring til digital formidling. Tilgang til museenes interne kataloger har begrenset verdi for folk flest hvis de ikke inngår i sammenhenger der det formidles kunnskap og opplevelser.

De fleste museer tilbyr i dag nettutstillinger, og noen museer har også utviklet ulike digitale læringsressurser. Selv om vi har kommet et stykke på vei med å formidle samlingene i norske museer digitalt, er det fremdeles et gap mellom de eksisterende og de potensielle digitale tjenestene fra museene. Kompetansen og tradisjonen for digital formidling i norske museer er relativt svak i dag.

Det er en utfordring for institusjonene å ta i bruk og å se mulighetene med ny teknologi. For å utvikle gode formidlingsverktøy er det behov for mer kunnskap om målgruppene. I digitaliseringsmeldingen er brukertilpasset formidling og formidling til barn og unge omtalt på denne måten:

«Visjonen om den digitale allmenningen skaper også forventning om og behov for at kultur- og kunnskapskildene i arkiv, bibliotek og museer skal formidles. Det er et mål å formidle slik at det er tilpasset de forskjellige brukergruppenes forutsetninger og behov. Det er også viktig å legge særlig vekt på utvikling av gode digitale tilbud for bruk i utdanningssektoren. »

Det er også behov for å gå i dialog med brukerne, ikke minst for å kunne høste av de rike erfarings- og kunnskapskildene som brukerne representerer. I digitalmeldingen ble det understreket at det skal legges til rette for nye og innovative digitale tjenester på abm-feltet og at den digitale formidlingskompetansen på abm-feltet skal styrkes.

Museenes viktigste ressurser i dag er samlingene og de tilsatte. I morgen kan også nettbrukerne utgjøre en viktig ressurs. Mange av dagens nye museumsbrukere er barn og ungdom som både skaper, deler og distribuerer informasjon og medieinnhold på nett. Sosial nettverksteknologi kan gi brukeren muligheter til å delta på nye måter. Ny teknologi og nye formidlingsmuligheter fører til at institusjonene vil ha behov for å utvikle formidlingskompetansen i tverrgående samarbeid på hele abm-feltet, men også i samarbeid med universitets- og høyskolemiljøer nasjonalt og internasjonalt.

Digital samhandling med publikum

Formidlingen går mot mer brukerorientering og brukermedvirkning. Museene må derfor styrke arbeidet med dialogbasert og mer individuell formidling. I digital sammenheng kan dette bety at brukerne kan sette sammen sine egne samlinger, kommunisere med institusjoner eller andre brukere og bruke materialet på nye og utforskende måter. En viktig utfordring for museene er å se sammenhenger mellom det fysiske og det digitale rommet. Samspillet mellom den autentiske her og nå-opplevelsen og de digitale mediene, gir museene nye muligheter overfor publikum. En autentisk opplevelse på museet kan forlenges ved å tenke før- og ettertilbud på nettet.

I digitaliseringsmeldingen blir det foreslått å videreføre og videreutvikle Kultur- og kirkedepartementets satsing i kulturminneåret, Digitalt fortalt , til å bli både en kanal og en kompetanseplattform for abm-institusjonene. Her kan ny kompetanse i digital formidling bygges opp og nye former kan prøves ut. Det er også viktig å trekke inn kompetanse fra andre sektorer. Målet må være at digitale fortellinger og bruk av sosial teknologi blir en naturlig og integrert del av institusjonenes formidlingsarbeid. I 2009 vil ABM-utvikling gjennomføre kurs i alle fylkene i digitale fortellinger. Dette er viktig for å bygge kompetansemiljøer i hele landet.

I digitaliseringsmeldingen er det understreket at digital formidling er krevende og forutsetter nært samarbeid mellom ulike faggrupper med både teknisk kompetanse og fagkompetanse. Museene må ta i bruk ny teknologi, men dette vil kreve store omstillinger når det gjelder kompetanse, holdninger, ressursbruk med mer.

13.2 Spesielle formidlingssatsinger

Arbeiderkultur

Norsk Folkemuseum starter høsten 2009 arbeidet med å løfte fram arbeiderkulturen med revitalisering av museets bygninger fra arbeiderstrøket Enerhaugen. For å presentere arbeiderkultur på bred basis er det valgt å bruke to forskjellige grep i formidlingen. To hus utvikles til en arena for levende formidling der aktørene spiller roller som de som har bodd i husene. Alle gjenstander skal byttes ut med rekvisitter som kan brukes slik historien og formidlingsmetoden krever det. Øvrige hus innredes med autentiske gjenstander for å gi et realistisk bilde av arbeidermiljø i forstaden på slutten av 1800-tallet med så vel arbeidermiljøets mørkere sider med trangboddhet og alkoholisme som verdigheten og pågangsmotet som ga grunnlaget for arbeiderbevegelsen. Norsk Folkemuseum bygger presentasjonene på en forskning som startet med innsamling av arbeiderminner for over 50 år siden.

Museene og Grunnlovsjubileet 2014

Den 17. mai 2014 er det 200 år siden Norges Grunnlov ble undertegnet i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Jubileet vil bli gjenstand for omfattende offentlig marking, med oppmerksomheten i første rekke rettet mot demokratiets betydning og utfordringer i vårt samfunn, samt betydningen av bredt engasjement og deltakelse i hele spekteret av demokratiets institusjoner.

Det nasjonale museumsnettverket står i en unik posisjon til å markere og formidle de historiske og kulturarvsmessige aspektene ved jubileet, både nasjonalt, regionalt og lokalt. Jubileet vil også være en viktig anledning til å sette søkelys på museenes samfunnsrolle.

Museene kan med sine gjenstandssamlinger gi slike jubileumsfeiringer en ekstra dimensjon. Perioden 1814–2014 omfatter den mangefasetterte utviklingen av det moderne Norge. Dette byr på et vell av muligheter til å formidle og behandle ulike aspekter ved det norske samfunnet. Departementet legger derfor til grunn at museene vil være kreative og aktive i den kommende planleggingen av prosjekter og arrangementer i tilknytning til jubileumsmarkeringene i 2014. For eksempel vil museer som har bygninger eller samlinger med tilknytning til én eller flere av de 112 representantene i Riksforsamlingen eller viktige hendelser i 1814, kunne rette oppmerksomheten mot eidsvollsmennene og deres historie på lokalt og nasjonalt nivå fram mot feiringen av grunnlovsjubileet. Et annet eksempel er Den kulturelle skolesekken, som i 2014 vil ha grunnlovsjubileet som et viktig tema. Det nasjonale museumsnettverket vil i sitt arbeid med grunnlovsjubileet kunne utvikle aktuelle produksjoner for Den kulturelle skolesekken.

Et av de viktigste og mest omfattende enkeltprosjektene med tilknytning til grunnlovsjubileet vil være rehabiliteringen av Eidsvollsbygningen. Statsbygg har fått ansvaret for gjennomføring av prosjektet, som skal omfatte tilbakeføring til 1814-utseende av interiør og eksteriør i hovedbygningen og paviljongene og universell utforming og bedring av publikumsfunksjoner i hovedbygningen.

13.3 Oppsummering av tiltak

• ABM-utvikling skal ta initiativ til publikumsundersøkinger ved museene for å bedre grunnlaget for å utvikle målrettete formidlingstiltak.

• Det skal legges til rette for bred utprøving av nye formidlingsformer i museene med stor vekt på samarbeidsprosjekter.

• Institusjonene skal være åpne for nye ideer til formidling og rekruttere utradisjonell kompetanse for å fremme nye impulser og stimulere til nytenking og utvikling i sektoren.

• Den digitale forteller- og formidlingskompetansen i abm-institusjonene skal styrkes og utvikles. Gjennom prosjektet Digitalt fortalt skal det arbeides blant annet med digital formidling, dramaturgi, skriving for nett, nye metoder i nettbasert formidling og samhandling med brukerne. ABM-utvikling vil utvikle og gjennomføre satsingen i samarbeid med ulike fagmiljøer.

• Kultur skal stå sentralt i Grunnlovsjubileet 2014. Museene forventes å være kreative og aktive i den kommende planleggingen av prosjekter og arrangementer i tilknytning til grunnlovsjubileet i 2014.

14 Fornying

Mål: Gjennom faglig utvikling, nytenking og profesjonalisering, skal museene være oppdaterte og aktuelle i alle deler av sin virksomhet, være solide institusjoner og ha en aktiv samfunnsrolle. Et delmål vil være å utvikle digital forvaltning og formidling.

14.1 Utvikling av museene som organisasjoner

Flertallet av institusjonene i Kultur- og kirkedepartementets museumsnettverk har vært gjennom omfattende og til dels krevende konsolideringsprosesser. Som eksempel kan nevnes etableringen av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Å finne en funksjonell organisasjonsmodell som både tar vare på kunstfaglige særtrekk og som samtidig styrker de mange åpenbare fellesoppgavene, har vært krevende. En lærdom er at valg av organisasjonsløsninger og oppgavefordeling bør baseres på prosesser som sikrer et bredt eierskap til løsningene. Det kan også være en mulig strategi å implementere organisatoriske løsninger etappevis slik at ulike elementer kan gå seg til etterhvert.

En gjennomgående tilbakemelding fra museumsnettverket er ønsket om at konsolideringsprosessen blir fulgt opp av kompetansehevingstiltak med sikte på utvikling av de nye enhetene til enda bedre museer. Dette gjelder profesjonalisering av institusjonene både museumsfaglig og i administrative og organisatoriske funksjoner.

Departementet er enig i at konsolideringsprosessen bør følges opp med kompetanseutviklende tiltak. Dette er i tråd med endringen av fokus fra struktur til museumsfaglig innhold. Kultur- og kirkedepartementet tar derfor sikte på å etablere et sammensatt opplegg for organisasjonsutvikling med ABM-utvikling som samordnende aktør. Dette opplegget skal bestå av følgende elementer:

• Utvikling av statistikk og indikatorer . Bibliotekmeldingen slår fast at det er en viktig oppgave fremover å styrke statistikk- og analysearbeidet. Dette inkluderer også å følge med på og å formidle hva som skjer internasjonalt når det gjelder kunnskapsutvikling på feltet. Det skal utvikles ulike former for indikatorer for hva som konstituerer god tjenesteutøvelse både i arkiv, bibliotek og museum, og ABM-utvikling skal ha ansvaret for indikatorutvikling. Med utgangspunkt i indikatorer og kartleggingsprosjekt skal det utarbeides oppdaterte tilstandsrapporter om arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet. Særlig viktig vil det bli å utvikle metoder og funksjoner for å få oversikt over digitalt innhold, kataloger og nye tjenester i museene.

• ABM-utvikling har nylig i samarbeid med bibliotekfeltet utarbeidet forslag til indikatorer for bibliotekdrift. Det er satt i gang liknende prosess for museumsfeltet for på den måten å kunne utnytte statistiske data bedre som grunnlag for faglig og administrativ utvikling av institusjonene. Indikatorsystemet vil bli brukt av ABM-utvikling for å vurdere utviklingsstrategier for museene og av departementet i sitt budsjettarbeid.

• Utvikling av et selvevalueringsopplegg. ABM-utvikling skal, delvis basert på egne erfaringer og på erfaringer i utlandet, videreutvikle et selvevalueringsopplegg som institusjonene skal bruke for å vurdere sterke og svake sider ved egen institusjon. Målet med et slikt spesialtilpasset opplegg for museer er å etablere en oversiktlig og enkel plattform for planlegging og prioritering av arbeidsoppgavene i museene både på kort og lang sikt. Å utvikle museene som organisasjoner fordrer bevissthet om både faglige, tekniske og administrative funksjoner.

• Utvikling av et kompetanseprogram. Erfaringer fra selvevalueringsopplegg viser at ulike institusjoner trenger ulike former for kompetansefremmende tiltak for å utvikle seg. ABM-utvikling vil få i oppgave å etablere et sett av slik tiltak, varierende fra seminarer til mer strukturerte etterutdanningsopplegg. Tematisering og organisering av kompetansefremmende tiltak skal skje i samarbeid med institusjonene. Allerede nå er det imidlertid klart at digital samlingsforvaltning og -formidling samt mangfoldsperspektivet og handlingsbåren kunnskap vil være aktuelle tema i et slikt kompetanseutviklingsprogram. Det vil også være nødvendig å etablere samarbeid med universitets- og høgskoleinstitusjoner, også i utlandet.

De utviklingsmidlene som ABM-utvikling i dag disponerer til utviklingsprosjekter i museumsfeltet, vil i stor grad kanaliseres til et kompetanseutviklingsprogram for museene. På områder der det ligger tematisk og metodisk til rette for det, vil det bli samordning med det kompetanseprogrammet som er omtalt i bibliotekmeldingen, jf. St.meld. nr. 23 (2008–2009), kapittel 9.7.

14.2 De faglige museumsnettverkene

De faglige museumsnettverkene utgjør på mange måter ideelle plattformer for faglig utvikling i museene gjennom samarbeid med andre. Oversikten indikerer at organisering og innretning av og aktivitet i nettverkene varierer en del. Dette er kanskje å vente siden nettverkene har eksistert i relativt kort tid. Dessuten har flere av institusjonene samtidig vært opptatt med å gjennomføre konsolideringsprosesser. Departementet vil fremheve at det ligger uutnyttet potensial i de faglige nettverkene. Blant annet bør det ligge til rette for at museer innenfor flere av nettverkene går sammen om FoU- og innsamlingsprosjekter. Eksempler kan være felles søknader om forskningsmidler i Norges forskningsråd eller etablering av andre prosjekter med felles finansiering innenfor nettverket.

Det er en avgjørende forutsetning at museumsmiljøene har ansvar for hvordan nettverkene etableres og for de konkrete oppgavene som søkes løst der. Samtidig er det viktig at det etableres kontakt med fagmiljøer utenfor museene for å få bredest mulig kunnskapsbase for de oppgavene som skal utføres i nettverket. Departementet vil be ABM-utvikling i samarbeid med nettverkene evaluere om nettverkenes antall og tematisering er hensiktsmessig for å bidra til det utviklingsarbeidet som museene selv har identifisert som nødvendig. Blant annet bør det vurderes om nettverk med overlappende temaer kan slås sammen eller etablere tettere samarbeidslinjer.

Departementet vil understreke at det er institusjonene selv som skal stå for de operative utviklingsoppgavene i nettverkene. ABM-utvikling skal bistå som tilrettelegger og ressurssamordner.

14.3 Det digitale museet

I alle deler av museenes arbeid, både samlingsforvaltning, formidling og forskning, er det behov for rask og effektiv tilgang til samlingene. En gjennomgående digitalisering vil være til nytte både for museene selv og for brukerne. Digitalisering øker tilgjengeligheten til museenes samlinger og betyr en demokratisering av kultur- og naturarven. Gjennom fellesløsninger får en også tilgang til mer presise data om hva museene har samlet, og hva det enkelte museum har av digitalt innhold og digitale tjenester. Økt digitalisering er viktig for å effektivisere museenes virksomhet og for å styrke den faglige videreføringen av museumsreformen. Det vises for øvrig til kapittel 6 i digitaliseringsmeldingen.

Digitalt Museum ble lansert i mai 2009 (www.digitaltmuseum.no). Med utgangspunkt i Primus er museenes kataloger tilgjengeliggjort for fellessøk. Med denne tjenesten har brukerne fått én inngang til materiale i de fleste norske museer, og museene har fått én felles løsning for å publisere digitale kataloger og digitalt innhold på nett. Digitalt Museum vil være et viktig verktøy for den samlede tilgjengeliggjøringen av materiale i museene og for å utvikle innsamlingsplaner på mange nivå. Det vil også bli enklere å se utviklingen i museumssektoren samlet. Tjenesten er dessuten et viktig grunnlag for å styrke formidlingen av materialet. Institusjonene og brukerne får gjennom denne tjenesten tilgang til et rikt råmateriale som kan benyttes til å skape god formidling. Med Digitalt Museum har man tatt et langt steg i retning av å utløse det store potensialet som ligger i bruken av digital teknologi og digitale verktøy.

Digitaliseringsmeldingen understreker at den videre utviklingen av museenes digitale virksomhet krever kompetanse, digital infrastruktur, veiledning, standarder, god praksis og nok arbeidskraft både til produksjon av digitale representasjoner av samlingene og produksjon av gode metadata, for at samlingene skal være søkbare og presenteres i en forståelig kontekst. Ingen museer kan samle og formidle som om de arbeider alene på feltet. Det er viktig å få til samhandling og arbeidsdeling for å få mest mulig rasjonell bruk av ressursene, og samlingene må kunne utnyttes og sammenstilles på tvers av institusjonsgrenser og sektorgrenser. Nettet åpner institusjonene og inviterer til gjenbruk, sambruk og sammenstilling av stoff fra flere institusjoner og sektorer.

En viktig utfordring fremover er å samordne hele museumssektorens arbeid med å tilgjengeliggjøre og formidle samlingene. Når det nå også planlegges et Digitalt universitetsmuseum bør man søke å utveksle og samordne standarder og datadistribusjon, gjenbruke teknologiløsninger, samordne utviklingsoppgaver og samle aktørene i nasjonale og internasjonale nettverk. ABM-utvikling vil få en samordningsfunksjon i dette arbeidet.

Digitaliseringsmeldingen peker på at gjennom realiseringen av nasjonale fellesløsninger for data fra arkiv, bibliotek og museer, dannes grunnlaget for et fellessøk på tvers av abm-sektoren. Det blir lagt vekt på at tilgangen til kulturarv må tilrettelegges på flere måter og at utgangspunktet er de ulike institusjonenes tilrettelegging for søk i egne samlinger. På museumsområdet er Digitalt Museum operasjonaliseringen av et museumssøk. Det arbeides med lignende løsninger også for biblioteksektoren (biblioteksøk) og for arkivsektoren (arkivsøk).

Digitaliseringsmeldingen understreker også at flere norske institusjoner etter hvert skal kunne levere til Europeana og EuropeanaLocal. Gjennom Europeana kan materiale fra norske museer integreres med beslektet materiale fra abm-institusjoner i Europa og åpne for formidling og forskning på tvers av landegrensene. En utfordring i et nasjonalt fellessøk for abm-sektoren er å integrere informasjon fra ulike sektorer, ulike fagtradisjoner, ulik institusjonell praksis, ulike systemer for metadata med mer. Her ligger det store utfordringer for museene, men også store gevinster for brukerne.

I ABM-skrift nr. 32 Kulturarven til alle , ble usikkerhet knyttet til rettigheter fremlagt som en av de største hindringene for museene for å gjøre materiale fra samlingene tilgjengelige på Internett. I 2009 arrangerte ABM-utvikling i samarbeid med Nasjonalbiblioteket regionale kurs i opphavsrett. Responsen på kursene viste at det er et stort behov for råd og veiledning i spørsmål knyttet til opphavsrett og personvern når det gjelder bruk og publisering av materiale fra museenes samlinger. Gjennom bibliotek- og digitaliseringsmeldingene har Nasjonalbiblioteket og Arkivverket fått ansvar for å være kompetansesentra for opphavsrett og personvern for hele abm-feltet. Å sørge for god veiledning til hele abm-sektoren skal være en prioritert oppgave.

14.4 Museene og reiselivet

Mange av museene har i dag ikke kapasitet, kompetanse eller nok ressurser til å utvikle seg til profesjonelle reiselivsbedrifter. Mange museer har begrenset kompetanse på både markedsføring og produktutvikling. I en tid med økende profesjonalisering og markedsretting av reiselivsproduktet, endringer i markedet og etterspørsel etter opplevelser, er museene generelt sett ikke i god nok stand til å ivareta de markeds- og utadrettede delene av sine oppgaver.

For å styrke museene som del av reiselivet og som viktige deltakere i lokal og regional destinasjonsutvikling er det nødvendig å arbeide enda mer intensivt med både å kartlegge og å utvikle kompetanse og administrative ressurser i museene.

Museenes roller som reiselivsaktører og opplevelsesprodusenter bør også i større grad på agendaen i lokale og nasjonale markeds- og destinasjonssamarbeid. Dette kan skje gjennom tiltak for å styrke kompetansen om reiselivs- og markedsarbeid i museene og å etablere læringsarenaer og møteplasser mellom museumssektoren og andre deler av reiselivsnæringen med innsats på disse områdene. Det er også behov for å fremme økt samarbeid og samhandling mellom lokalt og regionalt markedsapparat innenfor reiselivet, og å vurdere representasjon fra museumssektoren på ulike arenaer innenfor reiselivet på nasjonalt nivå.

Det vises til Nærings- og handelsdepartementets tiltak for å styrke samarbeidet mellom museene og reiselivsnæringen, øke kjennskapen til Innovasjon Norges kompetanseprogrammer og prøve ut ulike samarbeidsmodeller for utvikling av helhetlig reiselivstilbud, samt til Kommunal- og regionaldepartementets arbeid med regional utvikling, jf. omtale i kap. 8.

14.5 Oppsummering av tiltak

• Museene skal legge til rette for at samlingene på best mulig måte kan presenteres i et nasjonalt fellessøk og i Europeana.

• Museene skal også gjøre sitt materiale søkbart for de store søkemotorene.

• Museene skal styrke sin posisjon som aktive aktører i reiselivet.

• ABM-utvikling skal ha en samordningsfunksjon for å tilrettelegge museenes samlinger for nettbasert forvaltning og formidling.

• Nasjonalbiblioteket og Arkivverket skal som kompetansesentra for opphavsrett i abm-sektoren arbeide med brukernes rettigheter og imøtekomme abm-institusjonenes behov for veiledning, kurs og relevant informasjonsmateriell.

14.6 ABM-utviklings rolle i museumsfeltet

I bibliotekmeldingen behandles ABM-utviklings funksjoner og rolle i abm-feltet generelt i tilknytning til en evalueringsprosess som ble utført av Difi i 2008. Hovedkonklusjonen er at aktørene i abm-feltet ser positivt på at ABM-utvikling har en funksjon som tilrettelegger for og initiativtaker til faglig og organisatorisk utvikling innenfor abm-feltet. Et sentralt punkt i grunnlaget for å etablere ABM-utvikling var at institusjonen skulle stimulere til samarbeid og samordning både innenfor de enkelte delsektorene og mellom de tre feltene. Dette er – og har vært – en ambisiøs oppgave. Det er en oppgave som innebærer å rokke ved fastgrodde strukturer og holdninger, og det finnes ikke kortsiktige svar og lettvinte løsninger.

I bibliotekmeldingen viser departementet videre til at potensialet for samarbeid og samordning på tvers av arkiv-, bibliotek og museumssektorene er stort. Den digitale utviklingen er en kraft som mer enn noe annet drar sektorene sammen, og som gjør det nødvendig og naturlig med et nærere samarbeid. Det er likevel rom for å vurdere visse endringer i ABM-utviklings oppgaver, og i bibliotekmeldingen blir det vist til at departementet i samråd med relevante departementer og styret for institusjonen vil vurdere om det kan være tjenlig med en nærere samordning eller sammenslåing av bibliotekoppgaver i Nasjonalbibilioteket og ABM-utvikling. Et viktig siktemål vil være å klargjøre grensedragning mellom ABM-utvikling og de samlingsforvaltende institusjonene på abm-feltet.

ABM-utvikling er en statsinstitusjon, delvis med forvaltningsansvar delegert fra departementet og delvis med ansvar for å medvirke til å utvikle en nasjonal politikk på arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet. ABM-utvikling har i sitt mandat fått i oppdrag å tenke helhetlig om arkiv, bibliotek og museum. Et viktig aspekt ved ABM-utvikling er at institusjonen skal utføre oppgaver og stimulere til handlinger og prosjekter, som det ikke er naturlig for enkeltinstitusjoner i feltet å ta ansvaret for. Dette merverdi-perspektivet må ligge til grunn for den framtidige profilen på ABM-utviklings oppgaver. Konkret innebærer dette at man i enda større grad skal prioritere tiltak og aktiviteter som får de operative institusjonene til å utvikle bedre tjenester for brukerne av abm-institusjonene.

På museumsfeltet har ABM-utvikling spilt og vil komme til å spille en viktig samordnende rolle. Med så mange ulike institusjoner og så stor spredning når det gjelder statlig forvaltningsansvar for institusjonene, er det ekstra viktig med et slagkraftig og kompetent fagorgan som kan stimulere til samordning og samarbeid mellom museene og mellom museumsfeltet og resten av abm-feltet. Også overfor museumsfeltet skal merverdiperspektivet ligge til grunn for de funksjonene ABM-utvikling skal ha. Oppsummeres de oppgavene og funksjonene som denne meldingen beskriver for ABM-utvikling overfor museumsfeltet når det gjelder fase to av museumsreformen, får vi følgende oppgaveliste der ABM-utvikling skal:

• være departementets faglige rådgiver i spørsmål som gjelder museumspolitikk generelt og det nasjonale nettverket spesielt

• følge opp pågående og nye konsolideringsprosesser

• analysere tilgjengelig statistikk, utvikle indikatorer og utarbeide tilstandsrapporter for museumsdrift

• ta initiativ til publikumsundersøkelser ved museene i et omfang og med en kvalitet som kan sette museene i bedre stand til å vurdere adekvate tiltak for å nå fram til de deler av befolkningen som i liten grad bruker museene

• bidra til å styrke museenes rolle i reiselivet

• forvalte sikringsmidlene for oppgraderingstiltak i eksisterende museumsbygninger

• evaluere de faglige nettverkene og bistå med nødvendig assistanse; det er viktig at de operative funksjonene i nettverkene forstås av institusjonene selv

• ha en samordnende funksjon når det gjelder å utvikle de digitale museumstjenestene; bistå museene i å utvikle kompetanse og strategier for digital samlingsforvaltning og museumsformidling

• utvikle og administrere et selvevalueringsopplegg for museer

• administrere og utvikle sammen med museene og andre relevante institusjoner et kompetanseutviklingsprogram for museene. Programmet skal favne hele funksjonsspekteret i museene, men det skal legges spesiell vekt på organisasjonsledelse, digitaliseringskompetanse, mangfoldsperspektiver og tiltak som gjelder styrking av tradisjonell håndverkskompetanse.

15 Museumsbygg

Et museums samlede utforming står sentralt i opplevelsen av museet. Museet skal fungere som møteplass mellom publikum, ansatte og samlingene, samt ivareta særskilte funksjonsbehov for disse tre gruppene.

Oppfatningen av museene som samfunnsaktører har endret synet på museenes fysiske utforming. Museene hadde tidligere fellestrekk som ga grunnlag for å snakke om en egen bygningstype. Palassets monumentale arkitektur inspirerte til sentrale haller og rotunder, monumentale trapper, store naturlig belyste saler og utstillingsrom i rekker. Dette hang sammen med ideene om kronologisk orden og hierarkisk klassifisering, organisert ut fra et overordnet sentrum. Museumsbygningene ble så nytolket av modernistene som var opptatt av forholdet mellom publikum, det utstilte og rommet. Vandringen, forløpet og lyset sto i fokus.

I Norge ble det monumentale og storslagne tonet ned i takt med oppbyggingen av likhetssamfunnet. I dagens museumslandskap er det vanskelig å hevde at museumsbygninger utgjør en egen bygningstype eller en arkitektonisk sjanger. Konteksten har større innflytelse på arkitekturen enn forbildene og malen. Økt spesialisering i museene har frembrakt bygninger som er mer typiske for det spesielle tematiske innholdet enn for et generelt museum. Museet, fagfeltet og offentlige myndigheter opererer imidlertid med en del krav som museumsbygningene skal tilfredsstille. Bygningenes fellestrekk knyttes dermed mer til funksjoner enn til arkitektonisk typologi. 2

Foto: Siv Bente Grongstad/ABM-utvikling.

15.1 Finansiering av museumsbygg

I de fleste tilfeller finansieres investeringer i museumsbygg ved et spleiselag mellom regionale og lokale aktører og Kultur- og kirkedepartementet. Museene bidrar også selv i varierende grad med egenandel. Fylkeskommune, kommuner og næringslivsaktører er bidragsytere til investering i museumsbygg. Enkelte byggeprosjekter er i sin helhet finansiert regionalt.

15.2 Tilskuddsordninger i Kultur- og kirkedepartementet

Kultur- og kirkedepartementet gir investeringstilskudd til museumsbygg fra bevilgninger over statsbudsjettet på kapittel 320 Allmenne kulturformål , post 73 Nasjonale kulturbygg . I perioden 2002–2008 er det bevilget 277 mill. kroner over denne posten til museumsbygg. Bevilgningen i 2009 fra post 73 Nasjonale kulturbygg til museumsbygg er på 103 mill. kroner. I 2009 er det på samme kapittel opprettet en ekstraordinær post 72 Lokale og regionale kulturbygg . Posten er på 70 mill. kroner og er øremerket sysselsettingstiltak i forbindelse med finanskrisen. En rekke museer har fått midler til istandsettingstiltak eller tilskudd til finansiering av nybygg over denne posten.

I tillegg til midler over statsbudsjettet bevilges det også midler til museumsbygg gjennom den spillemiddelfinansierte ordningen for regionale møteplasser og formidlingsarenaer for kultur. I perioden 2004 til 2008 er det gitt tilsagn om 258,3 mill. kroner til regionale møteplasser over denne ordningen. I tillegg forvalter fylkeskommunene spillemidler til den desentraliserte ordningen for tilskudd til kulturhus. Den samlede bevilgningen av spillemidler til kulturbygg i 2009 er ca. 125 mill. kroner.

Midlene forvaltet av departementet blir benyttet til nybygg, tilbygg, ombygging og modernisering. Nye utstillinger blir av og til også inkludert i byggeprosjektene. Prosjektene skal dekke behovet for forsvarlig areal, økt funksjonalitet og/eller økt sikkerhet. Bygningene skal også ha høy arkitektonisk kvalitet. Søknadene oversendes til ABM-utvikling for museumsfaglig vurdering. Utover dette legges også fylkeskommunenes prioritering av søknader til grunn for departementets vurdering av søknadene.

Kap. 320, post 73 Nasjonale kulturbygg

Fra statsbudsjettets kap. 320 post 73 Nasjonale kulturbygg gis det tilskudd til bygninger og lokaler for institusjoner og tiltak som har en nasjonal oppgave, en landsomfattende funksjon eller en viktig landsdelsfunksjon. Hovedregelen er at den statlige finansieringsandelen ikke skal overstige 60 prosent av det offentlige tilskuddet.

Bevilgningsnivået fra denne ordningen har variert mye. I 2005 ble det bevilget 164,8 mill. kroner, i 2006 ble det bevilget 8,3 mill. kroner, mens i 2009 er det bevilget 150,1 mill. kroner. Bevilgninger til prosjekter fordeles over flere år. I de årlige budsjettproposisjonene legger Kultur- og kirkedepartementet fram en investeringsplan for kulturbygg, der det skilles mellom prosjekter med bevilgningsforslag, prioriterte prosjekter de nærmeste årene og andre prosjekter.

Om lag halvparten av den samlede bevilgningen på kap. 320 post 73 Nasjonale kulturbygg har i perioden 2002–2008 gått til museumsprosjekter. Andelen varierer fra år til år. Av andre prosjekter som finansieres med tilskudd fra denne posten, er teaterhus og konserthus de mest kostnadskrevende. Museumsbygg utgjør imidlertid flertallet av prosjektene.

Organiseringen av byggherrefunksjonen vurderes i hvert enkelt tilfelle. Der departementet har finansiert hele eller størsteparten av prosjektet, har departementet i forståelse med museet gitt byggherreoppdraget til Statsbygg.

Av de nitten museumsprosjektene som har fått tilskudd i perioden 2002–2008, er ni fylkestusenårssteder. Dette er anlegg og bygninger av stor historisk og kulturell verdi som har blitt tatt vare på eller videreutviklet gjennom utbygginger. Prosjektene ble igangsatt eller gjennomført i forbindelse med markeringen av tusenårsskiftet 2000–2005. Av de andre prosjektene er to prosjekter for samiske museumstiltak, ett for nasjonale minoriteter, fem tiltak ved andre kulturhistoriske museer, ett prosjekt for museum for kunst og ett for museum for kunstindustri. Størrelsen på det samlede statstilskuddet til det enkelte prosjektet har variert fra rundt fem til over 50 mill. kroner.

Spillemidler

Departementet fordeler i 2009 rundt 75 mill. kroner gjennom tilskuddsordningen for regionale møteplasser og formidlingsarenaer for kultur. Beløpet har økt fra 32 mill. kroner i 2004. Den maksimale statlige tilskuddsandelen har de siste årene vært 1/3 av prosjektkostnadene. I tillegg forvalter fylkeskommunene om lag 50 mill. kroner i året til den desentraliserte ordningen for tilskudd til kulturhus.

Om lag 2/3 av de samlede tilskuddene fra ordningen for regionale møteplasser og formidlingsarenaer for kultur har i perioden 2004–2008 gått til museumsprosjekter. Departementet har gitt tilskudd til etablering av lokaler, arenaer, uteanlegg og lignende tiltak med regionale funksjoner for produksjon, utøvelse og formidling av kunst og kultur. Prosjektsøknader fra museer som inngår i det nasjonale museumsnettverket har blitt prioritert foran andre kulturvernprosjekter.

I alt har 31 museumsprosjekter fått tilskudd i perioden 2004–2008. Av disse er fire lokalisert i hver av fylkene Hordaland, Rogaland, Oppland og Oslo, mens tre er lokalisert i hver av fylkene Nordland, Møre og Romsdal og Østfold. Tilskuddene har variert fra 0,5 til 45 mill. kroner.

Som en oppfølging av regionreformen, jf. St.meld. nr. 12 (2006–2007) Regionale fortrinn - regional framtid , vil midlene som fordeles gjennom ordningen for regionale møteplasser og formidlingsarenaer for kultur bli faset inn i den delen av overskuddet fra statlige spill som forvaltes av fylkeskommunene fra 2010.

15.3 Store behov for investeringer

Synet på museet som møteplass og dets funksjonelle behov preger museenes tilbakemeldinger om status for fysiske rammevilkår i høringsbrevet til Kultur- og kirkedepartementet høsten 2008. 95 prosent av museene i det nasjonale museumsnettverket melder om et stort behov for bedre fysiske rammevilkår. Dette gjelder både nybygg og rehabilitering. Behovene knyttes hovedsakelig til utstillingslokaler (54 museer), magasiner (41 museer), fasiliteter for publikum (31 museer) og arbeidsforhold for ansatte (33 museer).

For tiden har omkring 40 museer søknad om tilskudd til realisering av byggeplaner inne hos Kultur- og kirkedepartementer. Søknadene gjelder både nybygg, påbygg og rehabilitering. Totalt omsøkt beløp er i underkant av 1 milliard kroner. Tabell 15.1 viser eksempler på byggeplaner. Planene varierer i grad av bearbeiding og avklaring, fra planer på idéstadiet til prosjekterte tiltak.

Vel en tredjedel av museene ser behovene for bedrede fysiske rammevilkår i sammenheng med museumsreform og konsolidering. Overtakelse av ansvar for nye enheter og samlinger har gitt behov for større magasiner, flere kontorer og ønske om samlokalisering av ansatte. Etablering av større enheter med mer profesjonell faglig drift har også ført til en mer systematisk gjennomgang som har avdekket behov både i tilknytning til bygningsmassen og overfor publikum. Noen mener også at publikum har utviklet seg i løpet av reformen, det er større bevissthet og forventninger til museenes tilbud.

I tilskuddsbrevet fra Kultur- og kirkedepartementet til museer som mottar driftstilskudd, legges det til grunn at museet avsetter tilstrekkelige midler til periodisk og løpende vedlikehold av hele bygningsmassen og utstillinger. Den årlige rapporteringen fra museene viser at omkring 20 prosent av museenes utgifter går til husleie, drift og vedlikehold av lokaler. Nivået har vært stabilt de siste årene.

15.4 Bygnings- og arenautvikling

Museer har som én av sine hovedoppgaver å sikre og bevare det materialet som museene skal forvalte på vegne av samfunnet. Dette medfører at det må stilles krav til de lokalene som benyttes til museumsformål. I St.meld. nr. 35 (2008–2009) Brannsikkerhet blir det generelle statlige ansvaret vedrørende sikring og bevaring av kulturarvsmateriale omtalt:

«St.meld. nr. 41 (2000–2001) Brann og eksplosjonsvern understreket i et fjerde nasjonalt mål «fokus på den risiko som er forbundet med brann i vår nasjonale, uerstattelige kulturarv som stavkirker, andre bygninger med kulturhistorisk verdi, museer, store kunstsamlinger, sentrale arkiv- og biblioteksamlinger og lignende». For å ta vare på uerstattelige gjenstander, dokumenter, bøker og andre medier må staten legge til rette for at disse samlingene oppbevares og formidles i omgivelser som i størst mulig grad reduserer risikoen for brann, vannskader og tyveri, og med tilfredsstillende relativ fuktighet, temperatur og lysforhold.» (s. 48).

Undersøkelser har vist at oppbevaringsforholdene for en stor del av museenes uerstattelige gjenstandssamlinger ikke er tilfredsstillende. Dette gjelder både i utstillingslokaler og gjenstandsmagasiner. ABM-utviklings kartlegging av sikrings- og bevaringsforhold i museene, jf. kapittel 4.1.3, bekrefter med all tydelighet at det trengs en oppgradering av bygningsfasilitetene for flere museer.

I museenes egenvurdering står behovene for nye eller ombygde lokaler fram som et unisont ønske. Ønskene omfatter både lokaler til bevaringsoppgavene og ikke minst til utstillings- og formidlingsaktiviteter.

Departementet ser at det er klart behov for museumslokaler som har en gjennomgående høyere standard enn mange museer har i dag. Ordningen med tilskudd til nasjonale kulturbygg – kap. 320, post 73 i statsbudsjettet – må være slik innrettet at museumsprosjekter kan bli vurdert for statlig investeringstilskudd forutsatt at den resterende delen ordnes regionalt og lokalt. Prosjektforslag og prioriteringen av disse vil bli vurdert i et nasjonalt perspektiv.

Etter hvert som spillemidler til kulturbygg blir forvaltet av fylkeskommunene, vil alle tilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet til museumsbygg måtte gis fra bevilgningene på statsbudsjettet. I retningslinjene for tilskudd fra spillemidlene til regionale møteplasser og formidlingsarenaer for kultur er det nedfelt at det statlige tilskuddet ikke kan overstige en tredjedel av de samlede prosjektkostnadene. I praksis har hovedregelen for tilskudd til museer over kap. 320, post 73 Nasjonale kulturbygg i statsbudsjettet også vært på om lag en tredjedel.

Investeringsprosjekter kan omfatte både nybygg, rehabilitering av eksisterende bygg samt større basisutstillinger. Der det ligger til rette for samarbeid med museer utenfor Kultur- og kirkedepartementets museumsnettverk, skal dette tas hensyn til i prosjektene.

Når det gjelder samiske museumsbygg, vil departementet foreslå å bruke den bygge- og finansieringsmodellen som nå benyttes for nybygg for Saemien Sijte. Statsbygg har fått i oppdrag å utarbeide forprosjekt. Departementet vil gi Sametinget nødvendig rammeøkning for å dekke de økte husleie- og FDV-kostnadene som museet vil få som konsekvens av nybygget. Samme modell vil også bli vurdert i tilknytning til nybygg for samisk kunstmuseum.

Norsk Folkemuseum har utarbeidet planer for istandsetting av og bygging av nye utstillinger i museets bygning Bybygg slik at de rikholdige samlingene under navnet Bysamlingen kan gjenåpnes. Basisutstillingene i Bybygg sto ferdig til Grunnlovsjubileet i 1914, men har stått stengt siden 1994 da bygningen hadde flere bygningstekniske mangler. Utstillingen vil bygge på gjenstander som kommer fra hele landet og viser liv og livsform til først og fremst de øvre og midlere sjikt av befolkningen, men også byens tjenestefolk og arbeiderbefolkning vil bli løftet fram. For uten å vise det lagdelte samfunnet vil et vesentlig siktemål med samlingen være å vise hvordan kontakt med utlandet gjennom flere hundreår har formet kulturen i Norge. Så lenge denne samlingen ikke er tilgjengelig for publikum, gir museet et skjevt bilde av samfunnsutviklingen i Norge. Målet er gjenåpning av Bybygg til grunnlovsjubileet i 2014.

Det uten sammenlikning største enkeltprosjektet i årene som kommer vil bli nybygget for Nasjonalmuseet på Vestbanetomta i Oslo. Dette tiltaket er det nærmere redgjort for i St.prp. nr. 67 (2008–2009) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2009 . Plan- og designkonkurransens fase 2 skal avsluttes i mars 2010. Etter fullført forprosjekt vil Stortinget få seg forelagt nødvendig beslutningsgrunnlag. Saken drøftes følgelig ikke ytterligere i denne meldingen.

15.5 Oppsummering av tiltak

• For å styrke arbeidet med å få bedre lokaler for museene vil departementet innrette ordningen med statlige tilskudd til nasjonale kulturbygg, slik at museumsprosjekter kan bli vurdert for statlig investeringstilskudd forutsatt at den resterende delen ordnes regionalt og lokalt.

• Regjeringen har gått inn for et løft for samisk kultur. Dette vil kunne gi Sametinget handlingsrom for også å satse på museene – både med hensyn til drift og infrastruktur. Nybygg for Saemien Sijte vil bli løst gjennom husleie­finansiering.

16 Kulturmoms – merverdiavgift på kulturområdet

Stortinget er ved flere anledninger varslet om at regelverket for merverdiavgift på kulturområdet bør gjennomgås. I desember 2006 ble det oppnevnt et utvalg for å vurdere merverdiavgiftsregelverket på kultur- og idrettsområdet samt frivillig sektor. Et av hovedmålene for kulturmomsutvalget var å legge til rette for et mer oversiktlig og helhetlig regelverk som gir mindre byråkrati og lavere administrative kostnader for kultur- og idrettsområdet.

Det er flere omfattende merverdiavgiftsunntak på kulturområdet. Det er for eksempel unntak ved salg av billetter til teater og konserter, utstillinger i galleri, museer og lignende. De mange unntakene har resultert i et komplisert og lite forutsigbart regelverk. Noen av institusjonene har delvis fradragsrett for inngående merverdiavgift fordi de har både avgiftspliktig og ikke-avgiftspliktig omsetning, noe som skaper administrative problemer og uheldige tilpasninger. Unntakene skaper også problemer med skjult avgiftsbelastning og kumulasjon av merverdiavgift ved at avgift på anskaffelser som ikke kan trekkes fra, overveltes i prisene ved salg i neste ledd. I tillegg er det merverdiavgift på færre tjenester i Norge enn i EU-landene.

Kulturmomsutvalgets utredning ble lagt frem i februar 2008. Utvalget vurderte tre ulike modeller for utvidelse av merverdiavgiftsgrunnlaget på kultur- og idrettsområdet. Av disse tre ulike modellene anbefaler utvalget en breddemodell. Denne innebærer at dagens merverdiavgiftsunntak for adgangsbilletter til kultur- og idrettsarrangementer oppheves og at det legges en sats på 8 prosent på utgående merverdiavgift på omsetningen. Samtidig gis det full fradragsrett (25 prosent) på anskaffelser til slik virksomhet. Denne modellen vil gi forenklinger i forhold til dagens regelverk og vil være mest robust over tid sammenlignet med de to andre modellene. I tillegg gir breddemodellen de laveste administrative kostnadene for alle aktører.

Provenytapet for staten vil bli stort i breddemodellen fordi den innebærer at enkelte virksomheter vil kunne motta store indirekte offentlige overføringer gjennom merverdiavgiftssystemet. Utvalget peker på to mulige måter å jevne ut dette. For de institusjonene på kultur- og idrettsområdet som mottar statlig støtte, kan man foreta trekk i overføringene. For de institusjonene som ikke mottar statsstøtte, peker utvalget på en mulighet for satsdifferensiering. Det vil si at de delene av kultur- og idrettsområdet som bidrar til det største provenytapet for staten ved en sats på 8 prosent, i stedet ilegges en sats på 25 prosent.

Kulturmomsutvalgets utredning har vært ute på bred høring. For eksempel er Norges museumsforbund positive til innføring av kulturmoms. Blant annet påpeker museumsforbundet at med dagens lovgivning må museer betale betydelig mer for kjøp av eksterne vedlikeholdstjenester enn næringsdrivende, i og med at museene ikke kan trekke fra inngående moms. Tilsvarende vil gjelde for viktige og nødvendige investeringer i digital teknologi. Finansdepartementet vurderer de innkomne høringsuttalelsene og det arbeides videre med kulturmomsutvalgets utredning. Det er flere spørsmål som må avklares, både med hensyn til de økonomiske konsekvensene og den mer tekniske utformingen av nye regler. Regjeringen vil komme tilbake til saken i forbindelse med budsjettet for 2010.

17 Økonomiske og administrative konsekvenser

I samsvar med St.meld. nr. 24 (2008–2009) Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv vil digitaliseringstiltak måtte gis en høyere prioritering innenfor rammen av Nasjonal­bibliotekets og Arkivverkets driftsbudsjett i årene fremover. Dette vil også omfatte museumsom­rådet, der det i første omgang vil være aktuelt å gjennomføre pilotprosjekt for å vinne erfaring med å digitalisere gjenstandssamlinger.

Digitaliseringsinnsatsen på museumsfeltet vil være en del av en samlet digitaliseringsinnsats på kulturarvsfeltet. På digitaliseringsfeltet må det for øvrig høstes ytterligere erfaringer av de prosjektene som er satt i gang. Med utgangspunkt i erfaringskunnskap, analyser av den teknologiske utviklingen og systematiske evalueringer vil departementet mer konkret beskrive de økonomiske behovene i de årlige budsjettproposisjonene. De skisserte tiltakene ellers i meldingen forutsettes dekket innenfor de gjeldende budsjettrammer.