4 Det nordiske regjeringssamarbeidet med Nærområdene

4.1 Ministerrådets nærområdeprogram

Nordisk Ministerråds nærområdesamarbeid omfatter de baltiske land og Nordvest-Russland, inklusive Kaliningrad. De overordnede målsettingene for samarbeidet med Nærområdene er å bidra til en sikker og stabil utvikling, styrke demokratiet, øke verdifellesskapet med Norden, samt medvirke til utviklingen av en markedsøkonomi og økt økonomisk samarbeid i regionen.

Det nordiske nærområdesamarbeidet skal i størst mulig utstrekning styrke og komplettere de nordiske lands nasjonale innsatser. Det foregår derfor en samordning av den fellesnordiske og de bilaterale nordiske innsatsene i området.

Nærområdesamarbeidet baseres først og fremst på nærområdestrategien «Nærmere Norden» som ble vedtatt av Nordisk Råd på sesjonen i 2001. Strategien tar utgangspunkt i langsiktige tendenser i området fram til da, og ligger til grunn for et treårig rammeprogram som utløper i 2005. Det utarbeides også årlige arbeidsprogram hvor detaljene i samarbeidet kommer til uttrykk og som inneholder spesifikke prosjektbeskrivelser. Dialogen med myndighetene i de baltiske land og Nordvest-Russland om rammeprogrammene styrkes stadig. Det legges ellers opp til en evaluering av nærområdeprogrammet i løpet av 2004.

I Baltikum har utviklingen raskt gått i positiv retning, og Ministerrådets aktiviteter fremstår mer og mer som et regulært myndighetssamarbeid. Dessuten er de baltiske land nå for alvor på vei mot EU-medlemskap, noe som også vil påvirke de regionale konstellasjonene og samarbeidet med Nordisk Ministerråd. Det er viktig i tiden fremover å ta vare på det gode forholdet Norden har til de baltiske land, blant annet gjennom det mangeårige og høyt verdsatte nærområdeprogrammet. For å styrke den nordisk-baltiske politiske dialogen har det svenske formannskapet lagt vekt på å øke antallet nordisk-baltiske sektorministermøter, som da kommer i tillegg til de sedvanlige nordiske ministermøtene.

Samarbeidsministeren deltok i juni 2003 på et seminar i Vilnius i regi av flere nordiske institusjoner, blant annet Nordisk Industrifond. Seminaret tok for seg nordisk forsknings- og innovasjonssamarbeid med Litauen, og var rettet mot relevante beslutningstagere i det litauiske samfunnet. Dette er et av mange eksempler på bredden i det nordisk-baltiske samarbeidet.

Også utviklingen i Nordvest-Russland er positiv i forhold til de mål Ministerrådet har i sitt arbeid, men det vil i tiden framover fortsatt være behov for at de nordiske land bidrar til utvidet politisk, økonomisk og mellomfolkelig samarbeid. Den nordiske dialogen med russiske myndigheter er styrket, og forskyvningen av det finansielle tyngdepunktet i nærområdeinnsatsen fra Baltikum til Nordvest-Russland videreføres. Det er viktig å se nærområdeprogrammet som en helhet, hvor også de baltiske land kan bidra til det nordiske samarbeidet med Nordvest-Russland, kanskje særlig når det gjelder lokalt grenseregionalt samarbeid. Det geografiske fokus i samarbeidet med Nordvest-Russland ligger på de grensenære områdene. Det vil i tiden framover også være en ambisjon å sørge for en større tematisk konsentrasjon i samarbeidet med Nordvest-Russland.

Norden er en aktiv partner i utviklingen og gjennomføringen av EUs handlingsplan for Den nordlige dimensjon, og det nordiske nærområdesamarbeidet er et bidrag til gjennomføringen av Den nordlige dimensjon. EU er nå i innspurten av utarbeidelsen av en ny handlingsplan for Den nordlige dimensjon, og Nordisk Ministerråd og de andre regionale rådene har vært i en aktiv dialog med EU om dette hvor Ministerrådet har fått synliggjort sin kompetanse og sitt arbeid når det gjelder Nordvest-Russland. Det er av stor betydning at EU kommer ennå sterkere på banen i forhold til Russland.

Nordisk Ministerråd har ennå ikke fått den endelige godkjenning fra russiske myndigheter til å opprette et eget nordisk informasjonskontor i Kaliningrad. Et slikt kontor vil være svært nyttig for å kunne bidra til de mange utfordringer Kaliningrad står foran, og de nordiske land vil hver for seg og samlet fortsette dialogen med Russland for å få etablert kontoret så raskt som mulig. Det er regjeringens syn at et flernasjonalt samarbeid som det nordiske kan gi et svært konstruktivt perspektiv i et samarbeid med Russland i Kaliningrad.

Nordisk Ministerråd er langt fra alene om et samarbeid med Nærområdene. Foruten en rekke frivillige organisasjoner - som Nordisk Ministerråd bistår gjennom sin virksomhet - er flere mellomstatlige aktører viktige deltakere. Barentsrådet, Østersjørådet og Arktisk Råd er tre særlig viktige regionale organisasjoner. Nordisk Ministerråd legger nå stor vekt på å etablere en tettere dialog og et større samarbeid med disse tre rådene, og er i ferd med å etablere uformelle, systematiske rutiner for informasjonsutveksling og dialog om samarbeid. I et slikt samarbeid vil Ministerrådet legge vekt på å være en proaktiv og synlig aktør i området. Ministerrådet vil også vurdere å øke samfinansieringen med de andre regionale, mellomstatlige rådene. Ministerrådet og Barentsrådet har svært sammenfallende prioriteringer og aktiviteter, og det norske toårige formannskapet i Barentsrådet fra oktober 2003 vil legge vekt på et godt samarbeid med Ministerrådet. En av Ministerrådets største utfordringer vil være å frigjøre midler til et konkret samarbeid med andre aktører, siden svært mye av budsjettet er bundet opp til løpende og planlagte aktiviteter.

I budsjettet for 2004 er det totalt planlagt å bruke ca. 144,5 MDKK til nærområdeaktiviteter. I selve nærområdeprogrammet vil det bli stilt 86 MDKK til rådighet, mens resten stammer fra sektorenes egne budsjettmidler. Tallene for sektorene er i noen grad en prognose slik at de endelige tallene kan avvike noe, men nærområdeprogrammet vil totalt være omtrent av samme størrelse som foregående år. Sektormidlene blir benyttet til særskilte sektorspesifikke aktiviteter, tiltak ved de nordiske institusjonene og til samfinansiering med midler fra nærområdeprogrammet. Virksomheten i Nærområdene er ellers organisert innen rammen av informasjonskontor og kontaktvirksomhet, stipend- og utvekslingsprogram, og prosjekt innen områdene demokratiutvikling og velferdspolitikk, kulturformidling og bærekraftig ressursutvikling. Også markedsøkonomi er et prioritert tema.

Nordisk prosjekteksportfond (NOPEF) yter betydelige tilskudd til bedrifter som er aktive, eller ønsker å bli det, i Nærområdene, og NOPEF inngår i nærområdebudsjettet siden deres virksomhet hovedsakelig retter seg mot Nordvest-Russland.

Arbeidet med Handlingsplanen for barn og unge i Nærområdene er et tverrsektorielt prosjekt hvor det er lagt vekt på utvikling av et system for håndtering av prosjekter og konkretisering av tiltak. De nordiske informasjonskontorene har hatt en sentral rolle i arbeidet. Frivillige organisasjoner, offentlige myndigheter og forskningsinstitusjoner har fått støtte til prosjekter gjennom handlingsplanen som initierer tverrsektorielle aktiviteter innen helse, sosial, kultur og skole. Målgruppen er utsatte barn og unge i Nærområdene, og det er et spesielt fokus på prosjekter i Nordvest-Russland. I 2002 har det blitt lagt vekt på en tettere tilknytning til narkotikasektoren med sikte på gjensidig informasjon og styrket samarbeid. Disse prioriteringene vil fra norsk side også følges opp i 2003.

Nordisk Ministerråds samarbeid med Arktis var tidligere organisert som en del av Nærområdet, men er fra og med 2003 skilt ut som et eget program. Formålet er å gi det arktiske samarbeidet større synlighet enn tidligere. De nordiske «Senior Arctic Officials» (delegatene til Arktisk Råd) brukes som sakkyndige ved behandling av arktiske spørsmål i Nordisk Ministerråd.

4.2 Arktisk Råd

Arktisk Råd er eneste regionale samarbeidsorgan som omfatter alle de åtte arktiske land, de fem nordiske, USA, Canada og Russland. Rådet har i tillegg «permanente deltakere» som representerer urbefolkningene i den arktiske regionen. Seks slike grupperinger er med, deriblant Samerådet som representerer samene i Norge, Sverige, Finland og Russland. Ikke-arktiske land, mellomstatlige og ikke-statlige organisasjoner og parlamentarikerorganisasjoner kan delta som observatører. Nordisk Råd og Parlamentarikerkomitéen for Arktis er blant de organisasjoner som har fast observatørstatus. Nordisk Ministerråd deltok som ad hoc-observatør i et par år inntil det fikk fast observatørstatus på ministermøtet høsten 2000.

Initiativet til et miljøsamarbeid i Arktis ble tatt av Finland, etter den kalde krigens slutt. Dette ble snart formalisert i Den arktiske miljøvernstrategien (AEPS), som ble vedtatt i Rovaniemi i 1991. Da Arktisk Råd ble opprettet i 1996 etter initiativ fra Canada, ble AEPS inkludert i dette. Med etableringen av Arktisk Råd ble samarbeidet utvidet til også å omfatte bærekraftig utvikling som i prinsippet åpner for at de fleste områder av betydning for utviklingen av den arktiske regionen kan innbefattes, bortsett fra sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Arktisk Råds ministermøter holdes annethvert år. Utenom ministermøtene blir arbeidet i Arktisk Råd ledet av nasjonale koordinatorer (Senior Arctic Officials) på embetsnivå. På ministermøtet i Inari i Finland 9.-10. oktober 2002, tok Island over formannskapet etter Finland. Neste ministermøte holdes på Island høsten 2004. Russland har antydet at de kan være villig til å overta formannskapsvervet i Arktisk Råd for perioden 2004-2006. Sekretariatet for Arktisk Råd følger formannskapslandet. Ministermøtet vedtar programmer og prosjekter som blir gjennomført i regi av Arktisk Råds arbeidsgrupper.

Under Arktisk Råd er det fem permanente arbeidsgrupper hvorav fire er videreført fra miljøsamarbeidet (AEPS). Den femte er arbeidsgruppen for bærekraftig utvikling (SDWG). De fire opprinnelige arbeidsgruppene dekker disse programområdene:

• Overvåking av det arktiske miljø (AMAP).

• Bevaring av arktisk fauna og flora (CAFF).

• Beredskap mot akutt forurensning (EPPR).

• Beskyttelse av det marine miljø (PAME).

Sekretariatet for AMAP ligger i Oslo, mens sekretariatene for CAFF og PAME er lokalisert i Akureyri. EPPR og arbeidsgruppen for bærekraftig utvikling har fra 2003 sekretariater i Ottawa.

Ett av de viktigste resultatene av det arktiske miljøsamarbeidet, er statusrapporten om det arktiske miljø, som AMAP la fram i 1997. Denne rapporten har vært viktig dokumentasjon for internasjonale miljøvernavtaler som f.eks. Aarhusprotokollene fra 1998 under UN ECE om tungmetaller og persistente organiske forbindelser, og den globale Stockholmskonvensjonen fra 2001 om forbud og begrenset anvendelse av persistente organiske forbindelser (stoffer som bl.a. PCB, dioksiner og DDT).

En ny omfattende statusrapport ble lagt fram av AMAP til ministermøtet i Arktisk Råd i Inari i Finland høsten 2002. Den nye rapporten bekrefter funnene som ble presentert i 1997. Det er fortsatt bekymringsfullt høye nivåer av miljøskadelige stoffer som persistente organiske forbindelser (POP'er) og tungmetaller, i dyr og fugl øverst i næringskjeden (f.eks. isbjørn, tannhval, sel og polarmåke). Giftstoffer som bl.a. DDT er antagelig fortsatt i bruk i Barentsregionen, eventuelt lekker gamle lagre. Nivået av kvikksølv øker faretruende. Alvorlige effekter er observert hos dyr, f.eks. svekket immunsystem hos isbjørn og sel. Viktigst er likevel virkningen på spesielt urbefolkning som har flere av disse dyrene som hoveddel av sitt kosthold.

AMAP-rapporten fra 1997 dannet også grunnlaget for beslutningen om utarbeidelse av en handlingsplan mot forurensning av Arktis. Handlingsplanen «Arctic Council Action Plan to Eliminate Pollution of the Arctic» (ACAP) ble vedtatt etter norsk initiativ på ministermøtet i Barrow i 2000 og er nå vedtatt forlenget som et eget ad hoc program fram til 2006. Prioriterte innsatsområder er organiske miljøgifter, tungmetaller, radioaktivitet og reduksjonen i ozonlaget. En del aktiviteter er igangsatt, som utslippsreduksjon og håndtering av PCB-avfall i Russland, og det arbeides aktivt for å finne finansiering til flere prosjekter. Et viktig mål for handlingsplanen er å bistå Russland slik at de skal kunne slutte seg til og gjennomføre internasjonale miljøavtaler av betydning for forurensing i Nordområdene. Sekretariat og formannskap for ACAP vil i løpet av 2003 bli overført fra Statens forurensingstilsyn i Norge til det amerikanske miljøbyrået (US EPA) i Washington. Alle arktiske land samt Nederland bidrar finansielt til ACAP-arbeidet. USA, Norge og Danmark er de største bidragsyterne.

I regi av arbeidsgruppen PAME er det utarbeidet en regional handlingsplan for beskyttelse av det arktiske marine miljø mot miljøpåvirkning fra landbaserte aktiviteter (RPA). Denne planen er basert på den globale planen med samme tittel (GPA). Som en oppfølging av den regionale planen har Russland utviklet sin egen nasjonale plan - Russian NPA-Arctic. Norge støtter målene i planen gjennom vårt bilaterale miljøvernsamarbeid med Russland.

CAFF, som er biodiversitetsprogrammet under Arktisk Råd, la fram sin rapport «Arctic Flora and Fauna - Status and Conservation» i forbindelse med 10-års-markeringen for miljøvernsamarbeidet i Finland i juni 2001. Rapporten presenterer for første gang en helhetlig oversikt over arktiske økosystemer, habitater og arter, samt hvilke trusler og utfordringer vi står overfor i forvaltningen av disse. Med basis i rapporten ble det lagt fram anbefalinger om prioriterte aktiviteter på ministermøtet høsten 2002. Med midler fra GEF har CAFF i samarbeid med FNs miljøprogram (UNEP) og russiske myndigheter igangsatt et stort prosjekt i russisk Arktis (ECORA-prosjektet) som skal bidra til å sikre biologisk mangfold og redusere habitatfragmentering (oppsplitting av leveområder). Norge støtter dette prosjektet både med midler og ekspertise. Flere av de andre CAFF-landene deltar også betydelig. Handlingsplanen for opprettelse av et sirkumpolart nettverk av verneområder (CPAN - Circumpolar Protected Areas Network), overvåking av biologisk mangfold, og ikke minst samarbeidet med AMAP om et omfattende klimaprogram (ACIA - Arctic Climate Impact Assessment), er prioriterte innsatsområder for CAFF i inneværende planperiode. Norge er pådriver og/eller sentral aktør i alle disse aktivitetene.

Norge har også engasjert seg sterkt i Arktisk Råds omfattende utredning om konsekvenser av klimaendringer for naturmiljøet i Arktis (ACIA), både på ekspertplan og myndighetsplan. Klimaendringer i polarområdene kan bli de raskest målbare og største. ACIA vil vurdere effekten av klimaendring for miljøet og dets levende ressurser, helse, bygninger, veier og annen infrastruktur. Man vil også søke å utvikle handlingsalternativer for å møte disse effektene. Til ministermøtet i Arktisk Råd i 2004 vil man legge fram vitenskapelig dokumentasjon og forslag om tiltak. ACIA ledes av USA og er et samarbeidsprosjekt mellom arbeidsgruppene AMAP og CAFF. Norge og USA er de to største bidragsyterne til arbeidet. For 2003 ble det bevilget 3,3 mill. kroner over Miljøverndepartementets budsjett til prosjekter under ACIA. 5.-7. august 2003 ble det etter initiativ fra Norge gjennomført et ACIA-møte på Svalbard. Hensikten var å informere forskerne om politikernes tenkemåte, og forberede politikere og embetsmenn på den debatt om klimaendring i Arktis som vil komme når ACIA-rapportene presenteres høsten 2004.

Arktisk Råds program for bærekraftig utvikling ble vedtatt på ministermøtet i Canada i 1998. Innenfor programmet pågår for tiden godkjente prosjekter innen telemedisin, barn og ungdom, kystfiskerier, fremme av økologisk og kulturell bærekraftig turisme, undersøkelser av leveforhold og samfunnsutvikling i Arktis, overvåkingssystem for smittsomme sykdommer, bærekraftig reindrift, bearbeiding av reinprodukter og bærekraftig utvikling i skoggrenseområder. Reindriftsprosjektet er et norsk initiativ og gjennomføres i nært samarbeid mellom Norge og Russland. Rapport fra første fase ble lagt fram på ministermøtet høsten 2002. Det ble samtidig vedatt videreføring i en fase 2 som bl.a. vil studere forvaltning av villrein og caribou.

I august 2002 ble det i regi av Arktisk Råd arrangert en bred konferanse i Finland om likestilling i Arktis («Taking Wing»). Konferansens slutterklæring ble lagt fram for ministermøtet som vedtok å anbefale videre oppfølging i konkrete prosjekter. Fra norsk side er dette fulgt opp med støtte over Utenriksdepartementets budsjett til et prosjekt om kvinners deltagelse i beslutningsprosesser vedrørende arktisk fiske. Prosjektet drives fra Kvinneuniversitetet Nord i Steigen, og har deltagelse fra flere av de arktiske land.

Det er i norsk interesse å utdype og videreutvikle samarbeidet i Arktisk Råd for at det skal bli et substansielt og politisk relevant organ for sirkumpolart samarbeid. Det har ikke vist seg mulig å oppnå enighet om opprettelse av et fast sekretariat eller permanente ordninger for finansieringen av virksomheten i Arktisk Råd. Norge har i lys av dette tatt til orde for en spredning av ansvaret for arbeidsgruppesekretariater for å sikre en best mulig forankring i medlemslandene av Arktisk Råds arbeid. Dette har fått tilslutning av de andre landene. Overføringen av ACAP-sekretariatet fra Norge til USA og opprettelsen av permanente sekretariater for EPPR og SDWG i Canada er positive ledd i denne prosessen.

En viktig dimensjon ved samarbeidet i Arktisk Råd er urbefolkningenes status som permanente deltakere. Deres deltakelse bidrar til en mer helhetlig forståelse av kompleksiteten i miljøproblemene og av samfunn i nord. Urfolk rammes ofte hardere og på en annen måte enn andre av en del miljøproblemer. Ett eksempel er opphopningen av miljøgifter i marine pattedyr som rammer urfolk mer enn andre fordi deres diett i så stor grad består av marine pattedyr. Arktisk Råds urbefolkningssekretariat, som ligger i København, bistår de permanente deltakerne i Arktisk Råd. Det er spesielt russiske urfolk som har behov for bistand til oversettelse og tolkning og annen tilrettelegging. Urbefolkningssekretariatet er også et koordineringsorgan for de permanente deltakerne. På UDs budsjett for 2000 ble det opprettet en egen underpost på NOK 250.000 til støtte for urfolks deltakelse i Arktisk Råd. Den ble i 2001 økt til NOK 400.000.

Det er behov for et nærmere samarbeid mellom Arktisk Råd og andre regionale samarbeidsfora som Barentsrådet og Nordisk Ministerråd. Ikke minst er dette viktig av koordineringshensyn.

EU-kommisjonen ble invitert til ministermøtet i fjor, og det er interesse både fra Arktisk Råd og EU til å utvikle et samarbeid. Fra norsk side er det viktig at det arktiske samarbeidet får en sentral plass i arbeidet med EUs Nordlige dimensjon (ND), og at Arktisk Råd kan bidra med å gi innhold til det arktiske vindu i ND.

Arktisk Råd legger stadig større vekt på å koordinere sine synspunkter i internasjonale fora som behandler spørsmål som er viktige for arktiske forhold. Finland og nå Island har som formannskapsland vært aktive med å koordinere felles innspill fra Arktisk Råd til ulike internasjonale møter.

Norges interesser i nord ivaretas primært gjennom vår nasjonale politikk og i bilaterale kontakter. Gjennom Arktisk Råd har vi imidlertid mulighet til å supplere våre bilaterale kontakter med multilaterale drøftelser. Arktisk Råd er et relativt lite forum der de nordiske landene møter sine store naboer i øst og vest med mulighet for å trekke disse med i løsningen av felles problemer. Både Russlands og USAs politikk i de nordlige områder er av stor betydning for Norge. Gjennom aktiv deltakelse i Arktisk Råd har vi mulighet til å påvirke den fremtidige utviklingen i våre nordlige nærområder.

4.3 Barentsrådet

Barentssamarbeidet kom i stand på norsk initiativ i 1993. Tiårsjubileet ble markert i Kirkenes i januar 2003 blant annet med deltakelse av de nordiske lands og Russlands statsministre.

I løpet av perioden er det etablert et omfattende samarbeidssystem, hvis bærebjelker særlig er det nære samarbeidet mellom de deltakende fylkene, og folk-til-folkkontaktene på tvers av de tidligere skillelinjene i regionen. Barentsregionen omfatter nå et landareal på 1.750.000 km 2 med om lag 6 millioner innbyggere, hvorav nesten 4,5 millioner i Russland. Regionen er svært rik på forskjellige naturressurser. Tretten fylker eller tilsvarende administrative områder deltar: Nordland, Troms, Finnmark (Norge), Västerbotten, Norrbotten (Sverige), Kainuu, Norra Österbotten, Lappland (Finland), Murmansk, Karelen, Arkhangelsk, Nenets og Komi (Russland).

Barentssamarbeidet har fra første stund hatt to overordnete mål. Det ene er å skape et nytt og stabiliserende samarbeidsmønster i forholdet mellom de nordiske land og Russland, og på den måten bidra til å styrke Russlands rolle i det alminnelige europeiske samarbeidet. Dette har også gitt Barentssamarbeidet et sikkerhetspolitisk element. Det andre er å fremme bærekraftig utvikling i bredeste forstand. I praksis retter dette seg mest mot Nordvest-Russland, med sine store utfordringer når det gjelder økonomisk og sosial utvikling, helse, miljøvern, ressursforvaltning og behov for reform av mange samfunnsinstitusjoner.

Samarbeidet er forankret i to offisielle organer: Det euro-arktiske Barentsrådet og Barents Regionråd. Barentsrådet representerer samarbeidet på regjeringsnivå og har seks land - Norge, Sverige, Danmark, Island, Finland og Russland - og Europakommisjonen som medlemmer. I tillegg er ni land observatører. Barentsrådet møtes annethvert år på utenriksministernivå. Ulike fagministre har også møter. Formannskapet veksler mellom Norge, Sverige, Finland og Russland. Til oktober 2003 er Sverige formannskapsland og leder derfor også den stående embetskomitéen (Committee of Senior Officials). Sekretariatsfunksjonene ivaretas av formannskapslandet. Norge overtar formannskapet i Barentsrådet etter Sverige.

Regionrådet består av lederne i fylkene som regionen omfatter og en representant for urfolkene. Fram til høsten 2003 har Nordland fylkeskommune formannskapet. Nordland leder derved også Den administrative regionkomité som er Regionrådets «embetskomité».

Samer, nenetsere og vepsere regnes som urfolk i Barentsregionen. Det er et eget handlingsprogram for urfolk 2000-2003. Urfolkssamarbeidet er særlig nært mellom de norske, svenske, finske og russiske samene. Urfolksrepresentantene ønsker en sterkest mulig deltakelse i Barentsrådet, i tillegg til sin deltakelse i Regionrådet.

Det er i regionen også et omfattende samarbeid mellom foreninger, lag, skoler og andre institusjoner. Dette folk-til-folk-samarbeidet har utviklet seg nokså fritt, ofte uten noen form for offisiell medvirkning. På sin måte virkeliggjør det samarbeidets grunnleggende idé.

Norge og de andre nordiske land tillegger Barentssamarbeidet stor betydning, først og fremst som en viktig portal til samarbeid med Russland. De nordiske medlemmene av EU har bidratt aktivt til utformingen av EU-initiativ og finansieringsordninger (eksempelvis INTERREG) for å styrke det regionale samarbeidet i nord. Barentssamarbeidet er en sentral del i samspillet for å virkeliggjøre EUs Nordlige Dimensjon og det tilhørende handlingsprogrammet.

Erfaringene fra nordisk politisk og praktisk samarbeid gjennom mange år gir gode impulser til utformingen av Barentssamarbeidet. Det land som har formannskapet i Barentsrådet har gjerne særskilte satsningsfelt for sin formannsperiode. Da Norge hadde formannskapet i 1999 var f.eks. helse, utdanning og atomsikkerhet framhevet. Sverige har for den inneværende periode miljøvern, næringslivssamarbeid og styrket kontakt og utveksling som prioriterte felt.

Barentsrådet har på en rekke samarbeidsområder etablert egne arbeidsgrupper el.l. med representanter for medlemsland og observatører:

• Arbeidsgruppe for økonomisk samarbeid (med undergrupper for toll/handelsbarrierer og skogbruk). Leder: Sverige.

• Arbeidsgruppe for miljøvern. Leder: Sverige.

• Ad hoc arbeidsgruppe for helse. Leder: Sverige.

• Arbeidsgruppe for ungdomspolitikk. Leder: Sverige.

• Arbeidsgruppe for energi. Leder: Norge.

• Styringskomite for Barents Euro-Arctic Pan-European Transport Area (BEATA). Leder: Sverige.

• Arbeidsgruppe for Den nordlige sjørute. Leder: Russland/Norge.

• Styre i utvekslingsprogrammet for høyere utdanning og forskning. Leder: Sverige.

• Arbeidsgruppe for samarbeid mellom nød- og redningstjenester. Leder: Sverige.

Regionrådet definerer i sitt Barentsprogram 2000-2003 næringsutvikling/infrastruktur, kompetanseutvikling/utdanning, miljø/helse, velferd/kultur og urfolk som prioriterte områder. Regionrådet har egne arbeidsgrupper for urfolk (rapporterer også til Barentsrådet), kultur, utdanning og forskning, kommunikasjon, informasjonsteknologi, miljøvern og ungdomsspørsmål.

Sentralt i samarbeidet i regionen står utvikling av et sterkere næringsliv. Bedringen i russisk økonomi og endringene i den økonomiske politikken har ført til økt interesse for handel og investeringer. Arbeid for forenkling og harmonisering av prosedyrene for grensepassering er prioritert. Kontakten er styrket mellom handelskamre, næringslivsorganisasjoner og andre ikke-statlige økonomiske aktører i regionen. Målsettingen er blant annet å bedre identifiseringen av hindre for handel og investeringer, og forbedre informasjonsutveksling og kontakt med myndighetene.

Olje, mineralutvinning, skogdrift og industri representerer store økonomiske muligheter, men også omfattende miljøutfordringer i regionen. Den store petroleumsaktivitet man etterhvert kan vente på russisk side vil på sin side ha betydelige ringvirkninger for landbasert virksomhet og infrastruktur. Norge ønsker å bidra til en økonomisk utvikling som skjer innenfor miljømessige forsvarlige rammer. Integrering av miljøhensyn i næringsvirksomhet og tettere samarbeid med miljøforvaltningen vil derfor være viktig. Økt petroleumsaktivitet på russisk side vil også kunne føre til en vesentlig økning i transport langs norskekysten og stille særlige krav til skipenes kvalitet, seilingsruter og oljevernberedskapen. Dette vil være en viktig utfordring framover. Miljøvernministrene i Barentsrådet har på sin side de siste årene gitt spesiell oppmerksomhet til energi og klimaendringer, industriforurensning, renere produksjon, miljøledelse, naturvern og biologisk mangfold, bærekraftig skogbruk og styrket lokal miljøinnsats. I tillegg er det fra norsk side gjort en innsats for å bevare kulturminner og tilrettelegge for økoturisme både på Solovetsk-øyene og i Kenozero nasjonalpark bilateralt og gjennom Barentssamarbeidet. Den nordlige dimensjons Miljøpartnerskapsfond som er opprettet vil spille en nøkkelrolle i finansieringen av store miljø- og atomsikkerhetsprosjekter i Russland.

Barentsrådet ga i 1999 etter norsk initiativ mandat for igangsetting av forhandlinger om en avtale kalt Multilateral Nuclear Environmental Programme in the Russian Federation (MNEPR). Avtalen ble undertegnet i mai 2003 og dette åpner nå for igangsetting av betydelige fellesprosjekter for styrking av atomsikkerheten i nord.

Barentsregionen inkluderer Europas største og viktigste skoger og skogressurser. Disse spørsmålene berører både miljøarbeidsgruppen, den økonomiske arbeidsgruppen og energiarbeidsgruppen. Utvikling og anvendelse av bioenergi framheves, bl.a. i tilknytning til gjennomføring av forpliktelser under Kyoto-protokollen. Energisamarbeidet omfatter også bl.a. energieffektivisering, finansieringsspørsmål og generelt informasjonsarbeid. Det vil i 2003 bli etablert et forsøksområde i Østersjøregionen for de fleksible mekanismene under Kyotoprotokollen for å redusere klimagassutslipp. Pilotregionen inkluderer også Russland, og det er gjort et viktig arbeid med å trekke Nordvest-Russland aktivt med i dette arbeidet.

Kultursamarbeidet i Barentsregionen har bl.a. som målsetning å fremme den regionale kulturelle identiteten. Dette skjer gjennom samarbeid på alle kultursektorens områder, blant både profesjonelle og amatører. På området kompetanseutvikling, utdanning og forskning foregår det et utstrakt samarbeid på alle nivåer. Det har særlig blitt satset på oppbygging av kompetanse i økonomi og administrasjon, språk, spesialpedagogikk, jordbruk, organisasjonsteori, prosjektledelse, marin næringsmiddelteknologi, IT, sosialt arbeid og internasjonal bankvirksomhet. I den senere tid har det også blitt etablert to virtuelle universiteter i regionen; Arktisk universitet og Barents virtuelle universitet samarbeider for å gi befolkningen i regionen tilgang til høyere utdanning via fjernundervisningsteknologi. Det er etablert flere utvekslingsprogrammer, bl.a. Barentspluss junior og Barentspluss finansiert av Barentssekretariatet, samt Utvekslingsprogrammet for høyere utdanning og forskning. Også ungdomspolitikk er prioritert område for Barentsrådet og Regionrådet. Det er den senere tid bl.a. opprettet en koordinatorstilling i Murmansk, som skal kunne gi råd og veiledning til ungdomsorganisasjoner og -grupper som ønsker å gjennomføre prosjekter, utvekslinger eller andre fellestiltak i regionen.

Samarbeidsprogrammet for helse har de siste årene vært en vellykket satsning. Prioriterte områder er bekjempelse av smittsomme sykdommer, helsetjenester for mor og barn, livsstils-relaterte helseproblemer, helsetjenester for urfolk og kvaliteten av helsetjenester generelt. Et nytt Barents helseprogram for 2004-2007 vil bli vedtatt, bl.a. som del av det foreslåtte nye Nordlige dimensjon partnerskapet for helse og livskvalitet.

Transportsamarbeidet er i stor grad konsentrert om arbeidet for et mer effektivt transportnett. En GIS-basert database er etablert, som i likhet med en rekke andre opplysninger fra Barentssamarbeidet er tilgjengelig på internett. De fleste grensepasseringsstedene med Russland i nord er nå oppgradert til internasjonal standard.

Fra regjeringens side er det lagt opp til at Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner kan spille en mest mulig aktiv rolle i Barentssamarbeidet. Regjeringen bidrar blant annet gjennom årlig bevilgning til Barentssekretariatet til dette. Barentssekretariatet eies av de tre fylkeskommunene og har betydelig kompetanse på Nordvest-Russland og et omfattende kontaktnett. Barentssekretariatet yter sekretariatstjenester for de tre fylkeskommunene, det er en stor regional prosjektaktør og det støtter arbeidet i Regionrådet med analyser, dokumenter og oversikter.

Samlet sett framstår Barentssamarbeidet med betydelig bredde og dybde. Etter ti år er endringene i samarbeidsforholdene med Russland meget påtakelige og mange gode resultater er oppnådd. Barentssamarbeidet er en del av et knippe med regionale samarbeidsformer i nord, som har tradisjonelt nordisk samarbeid som en viktig bestanddel.

4.4 Østersjørådet

Østersjørådet ble opprettet i 1992 og har 12 medlemmer: Norge, Sverige, Finland, Danmark, Island, Polen, Tyskland, Russland, Latvia, Litauen, Estland og EU-kommisjonen. Observatørland er Frankrike, Italia, Nederland, Slovenia, Storbritannia, Ukraina og USA.

Formannskapet skifter mellom medlemslandene hvert år i juni/juli. Finland hadde formannskapet i 2002-2003. Estland har formannskapet i 2003-2004. 1998 ble det opprettet et lite permanent sekretariat for Østersjørådet. Det har sete i Stockholm.

Samarbeidet i Østersjørådet har stor faglig bredde. Områdene demokratiutvikling, økonomisk integrasjon og utvikling, utdanning, miljø- og energispørsmål, atomsikkerhet, trygge levevilkår, kamp mot spredning av smittsomme sykdommer og bekjempelse av organisert kriminalitet er de mest sentrale.

Norges engasjement i Østersjørådet er en viktig del av norsk nærområdepolitikk. Norge har lagt vekt på samarbeidet i Østersjøregionen bl.a som et viktig forum for å fremme samarbeidet mellom Russland og landets vestlige naboer. Vi anser at Østersjørådet, Barentsrådet og Nordisk Ministerråd utfyller hverandre i en slik sammenheng.

Den nordiske samarbeidsmodellen har på mange måter vært en inspirasjon for Østersjøsamarbeidet. Det er et mål at relasjonene mellom Østersjøstatene skal forløpe på samme måte, gjennom over tid å utvikle en like naturlig og uhindret måte å løse problemer på. Østersjørådet har ikke et eget budsjett for å sette kraft bak beslutningene. I den grad man har satt i gang konkrete fellesprosjekter, har enkeltland deltatt med frivillige bidrag. I noen tilfeller, spesielt innen energisamarbeidet, har man etablert et vellykket samarbeid med Nordisk Ministerråd.

Etter norsk initiativ under vårt formannskap ble det oppnådd enighet om at alt regionalt mellomstatlig samarbeid mellom medlemslandene etter modell av Nordisk Ministerråd, skal omfattes av Østersjørådet. Fremtidige fagministermøter har status som Østersjørådsmøter. Fagministrenes fagansvar berøres ikke. Formålet er økt koordinering. Den nye struktur har utenriksministrene som koordinator, med embetskomitéen (CSO) som koordinerende organ.

Utenriksministrene har hittil møtt hverandre en gang i året. En to-årig møtefrekvens er imidlertid under vurdering. Fra EU-kommisjonen møter kommissæren for utenrikspolitiske saker. Fagministrene møtes etter behov.

Utenriksministermøtet i 2003 var i Bjørneborg i Finland 10. og 11. juni. Fire saksområder ble drøftet i møtet: Samarbeidet i Østersjøregionen på bakgrunn av EU-utvidelsen, styrking av det sivile samfunn, menneskehandel, og miljøspørsmål med særlig vekt på havsmiljøet i Østersjøen i lys av de miljømessige utfordringer som økt oljetransport fra russiske utskipingshavner i Finskebukta medfører.

Mellom rådsmøtene møtes Committee of Senior Officials (CSO) ca. én gang pr. måned under ledelse av det sittende formannskap.

Under CSO er det nedsatt 3 arbeidsgrupper: Arbeidsgruppe for demokratiske institusjoner, arbeidsgruppe for økonomisk samarbeid og arbeidsgruppe for atomsikkerhet.

Under fagministrene er det opprettet arbeidsgrupper for energi, miljøspørsmål, transport og for barnespørsmål.

I 1994 ble det opprettet en stilling som «Kommissær for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter, herunder minoriteters rettigheter». Mandatet ble revidert under Norges formannskap til «Kommissær for demokratisk utvikling». Tidligere dansk bistandsminister og bl.a. leder av OSSEs parlamentarikerforsamling Helle Degn ble tilsatt i stillingen i 2000. Mandatet utløper ved utgangen av 2003 og blir ikke forlenget. Oppgavene vil kunne videreføres bl.a. i Østersjørådets arbeidsgruppe for demokratiske institusjoner. Saksområdet dekkes også opp i andre regionale organisasjoner som Europarådet, i OSSE og innenfor rammen av samarbeidet i EU og innenfor EU-Russlandsdialogen.

Statsministrene i Østersjøregionen har hittil møttes fire ganger. Toppmøtene er en egen prosess som utvikler seg parallelt med Østersjørådet, og til dels i samarbeid med dette. En praksis med møter hvert annet år synes å være etablert. Det forrige toppmøtet fant sted i St. Petersburg i juni 2002, og det planlegges holdt nytt møte i Estland i 2004. Fire av Østersjørådets medlemsland har søkt om EU-medlemskap. Utvidelsen ventes ikke innebære at Østersjørådet mister sin betydning som regionalt samarbeidsforum. Behovet er der fortsatt, fordi rådet ansees å være en hensiktsmessig ramme for dialog og samhandling om regionale utfordringer, og som ramme for grenseregionalt samarbeid mellom Russland og vestlige EU-naboer. Utvidelsen vil kunne sette den russiske regionen Kaliningrad i en spesielt vanskelig situasjon som en enklave i EU. Det er derfor viktig å få Kaliningrad med i grenseregionalt samarbeid og å koordinere innsatsen der med andre engasjerte internasjonale aktører. EUs initiativ om en nordlig dimensjon forventes å ha en slik koordinerende effekt på samarbeidet i vårt nærområde. Den nordlige dimensjon gir mulighet til å fremme norske synspunkter på utviklingen i regionen både bilateralt og gjennom Barents- og Østersjørådet. Østersjørådet har under Finlands formannskap kommet med omfattende og betydningsfulle innspill til ny aksjonsplan for EUs Nordlige Dimensjon.

Aktivitetene i Østersjørådet spenner som nevnt over et vidt saksfelt. Et viktig felt sett fra norsk side er å etablere et effektivt og bedre integrert regionalt energisystem. Gjennom et regionalt samarbeid er det utarbeidet et energiarbeidsprogram med en felles strategi for en bærekraftig energiforsyning, med gass, elektrisitet, klima og energiøkonomisering som sentrale områder. I energiministermøte i Vilnius i november 2002 ble man enige om å sette i gang arbeidet med en regional avtale med det mål at Østersjøregionen skal bli et prøveområde for iverksettelse av Kyotoprotokollmekanismer. Nordisk Ministerråd har finansiert opprettelsen av et energisekretariat tilknyttet Østersjørådets sekretariat i Stockholm.

En av hovedmålsetningene for Norges engasjement i Østersjørådet er å etablere forutsigbare og stabile rammebetingelser for næringslivet. Økt regional handel og investeringer samt større integrasjon mellom næringslivet i medlemslandene vil bidra til en bærekraftig økonomisk utvikling. Handelsministrene vedtok en konkret handlingsplan i 2000 med konkrete mål og løsninger og oppdaterte den på et møte i Moskva i mars 2002.

Et viktig bidrag til Østersjørådets hovedmålsetning om å bidra til stabilitet og demokratisk utvikling i regionen er EuroFaculty, Østersjørådets utdanningsprosjekt innen jus, økonomi og statsvitenskap med aktiviteter i de baltiske land og Kaliningrad. Prosjektet planlegges faset ut i sin nåværende form i de baltiske land i 2005, men vil forsette i Kaliningrad.

I toppmøtet i Visby 1996 nedsatte statsministrene en innsatsgruppe for å bekjempe organisert kriminalitet. Samarbeidet har vært nyttig og har i økende grad vist seg relevant. Mandatet ble på toppmøtet i Kolding forlenget til utgangen av 2004. Danmark leder arbeidet i gruppen.

Etter norsk initiativ vedtok statsministrene i 2000 å etablere en innsatsgruppe for bekjempelse av smittsomme sykdommer. Gruppen har under norsk ledelse utarbeidet en handlingsplan for bekjempelse av spredning av HIV/AIDS og tuberkulose, kamp mot økt antibiotikaresistens, styrket primærhelsetjeneste og forbedret overvåking av sykdomsspredning som hovedinnsatsområder. Fremdriften i arbeidet har vært god. Bærekraft og lokalt ansvar har vært en ledetråd. Over 100 prosjekter er utformet og er under gjennomføring. Arbeidet blir koordinert i forhold til Nordisk Ministerråds, EUs og WHOs helseprosjekter. I toppmøtet i St. Petersburg ble innsatsgruppens mandat forlenget til 2004 da den skal legge fram avslutningsrapport. Videre samarbeid på dette området vil ventelig bli som et partnerskap om helsesamarbeid innenfor rammen av EUs Nordlige dimensjon som det er tatt initiativ til fra finsk hold. Norge har invitert til en høynivåkonferanse i oktober 2003 for å lansere et slikt samarbeidsprogram.

Handlingsprogrammet for den regionale versjonen av Agenda 21 (Baltic21) fokuserer på integreringen av miljøhensyn i ulike sektorer. Viktigheten av å koordinere regionale initiativer understrekes for å sikre at hele det nordlige nærområde er dekket med en sammenhengende, samarbeidende, kvalifisert og effektiv miljøvernforvaltning. Den største miljøutfordringen i Østersjøsamarbeidet er for tiden den økende oljetransporten til sjøs fra russiske utskipingshavner i Finskebukta.

Nettverksbygging og kompetanseutveksling mellom de nordiske landene har stått sentralt i 2003. IT-samarbeidet «The Child Center» mellom landene i Østersjørådet har vært et viktig grunnlag for samarbeid og kompetanseutvikling mellom landene. Nettverket gir nye muligheter for kommunikasjon, kunnskapsutveksling og informasjon og er et viktig bidrag i arbeidet med å bedre utsatte barn og unges levekår. Et vesentlig siktemål er at nettverket skal bidra til å utvikle kompetanse og nye tiltak mot seksuelt misbruk og utnyttelse av barn og unge. Fra 2002 ble dette IT- nettverket forankret som en del av Østersjørådets ordinære virksomhet. Det barnepolitiske samarbeidet og den etablerte Working group for Children at Risk in the Baltic Sea Region (WGCC) i regi av Østersjørådet har et spesielt ansvar for arbeidet med utsatte barn i regionen. Barne- og familiedepartementet representerer Norge i denne gruppen. En medarbeider tilknyttet Østersjørådets sekretariat har ansvaret for det regionale samarbeidet om utsatte barn og videreutvikling av IT-samarbeidet. I de fleste av Østersjørådets medlemsland er det etablert en nasjonal koordinator for å ivareta og videreutvikle samarbeidet og innhold i det regionale IT-samarbeidet og følge opp nasjonale prioriteringer og nettverk. Arbeidet på området er initiert av medlemslandene og det arbeides etter felles regionale prioriteringer og på basis av årlige aktivitetsplaner. I 2003 er aktivitetene også knyttet opp mot området enslige mindreårige i regionen og barn som har vært utsatt for menneskehandel. Målsetningen er å etablere gode samarbeidsrelasjoner og nettverk mellom landene for å bekjempe en utvikling med menneskehandel og gi ofre for dette et tilbud om rehabilitering og re-etablering.

Tiltak rettet mot gatebarn og barn som uten tilsyn oppholder seg utenfor sine hjemland er et innsatsområde som vil bli gitt prioritet.

For at Østersjørådet skal forbli en livskraftig struktur også i tiden fremover må tilliten fortsatt bygges opp mellom medlemslandene, ikke bare mellom regjeringer, men også på grasrotnivå. Dette kan bare oppnås gjennom en langsiktig innsats. Et bredt nettverk av samarbeidsordninger, samhandel og gjensidig avhengighet bidrar til fred og sikkerhetspolitisk stabilitet i Nærområdene. Regjeringen vil fortsatt arbeide for bedre koordinering mellom Østersjørådet, Nordisk Ministerråds nærområdeprogram og andre organisasjoner for å oppnå synergieffekter og for å oppnå flere konkrete resultater som betyr noe for menneskene i regionen.

4.5 Nærområdene i vest

Det vest-nordiske samarbeidet er en integrert del av det nordiske samarbeidet. De helt spesielle omstendighetene for menneskelig aktivitet i området tilsier at man i det nordiske samarbeidet har et tilpasset samarbeid i denne regionen. Havets betydning, store avstander, små og spredte bosetninger og særpregede klimatiske betingelser er dominerende fellestrekk som på mange vis setter denne regionen i en særstilling blant de andre regionene i det nordiske samarbeid (Kvarken, Nordkalotten etc). Vest-Norden er dessuten en åpenbar berikelse av Norden ved å tilføre det nordiske samarbeidet helt spesiell kompetanse og særegne perspektiv. Dette vil utvilsomt også bli demonstrert når Island i 2004 igjen skal aksle formannskapet i det nordiske regjeringssamarbeidet.

Etter initiativ fra det norske formannskapet i 2002 og diskusjoner mellom de nordiske samarbeidsministrene ble det i første halvår 2003 nedsatt en fellesnordisk arbeidsgruppe under ledelse av Fridtjov Clemet for å se på ulike muligheter for styrket samarbeid i Vest-Norden. Formålet var å belyse mulighetene for å øke den politiske relevans av det vest-nordiske samarbeid i Nordisk Ministerråd og fremme nordisk nytte. Arbeidet skulle ikke i seg selv presentere konkrete budsjettiltak eller ta sikte på etablering av nye formaliserte samarbeidsstrukturer, bl.a. på bakgrunn av at det fremkom i forarbeidet til etableringen av arbeidsgruppen at Vest-Norden allerede mottar betydelige midler.

Et annet utgangspunkt for arbeidet var Ministerrådets ambisjon om å vurdere samarbeid og konkrete prosjekter med de vestlige nabolands kystområder innen rammen av de felles nordiske prioriteringene og begrepet om nordisk nytte. Denne ambisjonen kommer for øvrig også til uttrykk i form av en spesifikk prioritering av dette i budsjettposten for Ministerrådets strategiske satsninger som disponeres av samarbeidsministrene. Det er åpenbart at en samhandlet innsats i en bredere krets av nordatlantiske kyststater vil være tjenlig for Norden, for eksempel innen havmiljø, kultur og næringsvirksomhet. I denne forbindelse kan det også nevnes at den norske samarbeidsminister og daværende formann for det nordiske samarbeidet deltok på et seminar med Ministerrådet og skotske politikere og myndigheter i Edinburgh i november 2002. Her fremkom betydelig interesse for et samarbeid, og Ministerrådets sekretariat og skotske myndigheter møttes våren 2003 i København for å fortsette dialogen og vurdere eventuelle samarbeidsområder.

Arbeidsgruppen avga sin rapport til samarbeidsminstrene i mai 2003, hvorpå den ble oversendt til sektorene til vurdering og til Nordisk Råd til behandling. Rapporten utgjør således et svar til Nordisk Råd på rekommandasjon 16/2002 vedrørende Vest-Norden.

Rapporten består av to hoveddeler, hvor den ene viser til en lang rekke mulige samarbeidsområder hvor de felles nordiske prioriteringer og Vest-Nordens behov og særtrekk er sammenfallende. De tematiske hovedoverskriftene er her naturressurser, forskning, utdanning, helse, forbrukerspørsmål, kultur, nettverkssamarbeid, og næringsvirksomhet, kommunikasjon og turisme. Det vil i særlig grad være opp til sektorene i det nordiske samarbeidet å bruke dette som et utgangspunkt for et styrket og mer fokusert samarbeid med Vest-Norden. Rapportens andre hoveddel består av 6 konkrete anbefalinger til et styrket samarbeid om Vest-Norden. Anbefalingene omfatter områder som havmiljø og -ressurser, transport, Vestnordenfondet, NORA, Nordens Hus i området og nettverk og partnerskap mellom frivillige organisasjoner. Anbefalingene er nå til vurdering i Ministerrådet, og det er bedt om en første tilbakemelding til samarbeidsministrene innen 1. desember 2003. En av anbefalingene er å vurdere å tillegge Nordisk Atlantsamarbejde (NORA) oppgaver i større grad som generelt koordinerende aktør for samarbeidet i Vest-Norden og med Vest-Nordens naboer. Det kan nevnes at det er foreslått å styrke NORA i Nordisk Ministerråds budsjettforslag for 2004. For øvrig er det grunn til å tro at Island vil se på rapporten som et nyttig innspill i forbindelse med deres formannskap i nordisk regjeringssamarbeid i 2004.

NORA er et samarbeid mellom Island, Norge, Færøyene og Grønland. Det overordnede mål er å drive regionalt samarbeid om næringsutvikling. Politikken for samarbeidet fastlegges av Nordisk Ministerråd gjennom embetsmannskomiteen for regionalpolitikk (NERP). NORA består av inntil 12 medlemmer, tre valgt av Grønlands landsstyre, tre av Færøyenes landsstyre, og tre av hhv. den islandske og den norske regjering. I tillegg har Nordisk Ministerråds sekretariat rett til å møte som observatør. Fra Norge deltar samarbeidsrådet for Vest- og Sørlandet (SAVOS), Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag (LU) og regionalpolitisk avdeling i kommunal-og regionaldepartementet. Hovedsekretariatet er i Torshavn. Hovedoppgaven er å forsterke de regionale og næringspolitiske båndene i Vest-Norden ved formidling av erfaring og kunnskap gjennom konkrete samarbeidsprosjekter mellom minst to av landene. NORA kan gi forprosjektstøtte til delfinansiering av pilot- og utviklingsprosjekter innen prioriterte næringsområder, fortrinnsvis til private bedrifter, men også til offentlig institusjoner. Prioriterte områder er i dag havressurser og havmiljø, turisme, jordbruk, transport og kommunikasjon, samt handel og industri. Den nevnte arbeidsgruppen foreslår at NORA vurderes tillagt en utvidet rolle som et i noen grad koordinerende organ for Nordens vest-nordiske samarbeid.

Arbeidsgruppen går også generelt inn for å konkretisere et samarbeid med Vest-Nordens naboområder.

Den norske regjering har vist et betydelig engasjement i det vest-nordiske samarbeidet gjennom besøk av den norske samarbeidsminister til Island, Færøyene, Skottland, Orknøyene og Shetland. Dette er også områder av tradisjonell og historisk norsk interesse. På Island (Akureyri) åpnet samarbeidsministeren utstillingen «Hunters of the North», en vandreutstilling om fangskulturen i Vest-Norden i regi av Nordisk Ministerråd.

For øvrig kan nevnes at Færøyene har sendt en anmodning til den danske statsministeren om støtte til en søknad om fullt medlemskap i Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd.

I den nordiske utdannings- og forskningssektoren gis det støtte til elevutveksling mellom Island, Grønland, Færøyene og det øvrige Norden. Midlene brukes hovedsakelig til å dekke de økte reiseutgiftene som følger med slik elevutveksling. Formålet er å øke den nordiske kultur- og språkforståelsen og kunnskapen om nordiske samfunnsforhold.

En rekke av prosjektene som tildeles midler over bevilgninger som Nordisk Ungdomskomite forvalter, inkluderer representanter fra organisasjoner og institusjoner fra nærområdene i vest. Representanter fra ungdomsorganisasjonene i regionen har dannet et nettverk for samarbeid, West Nordic Youth Forum. En representant fra dette nettverket representerer Vest-Norden i Barents Regional Youth Forum.