Del 4
Det materielle grunnlaget for samisk kultur

13 Overordnede prinsipper for miljø-, nærings- og distriktspolitikken

Norske myndigheter har rettslige forpliktelser når det gjelder vern av det materielle grunnlaget for samisk kultur, bl.a. gjennom FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (se kapittel 3). Blant annet setter konvensjonens art. 27 grenser for arealinngrep som er til skade for samenes kultur og dens naturgrunnlag.

Tradisjonelle samiske næringer som duodji, reindrift, fiske og utmarksnæringer er nært knyttet til naturen. Miljøperspektivet og bærekraftig utvikling er derfor svært viktige elementer i samiske næringer og i samiske områder.

Samisk kultur er knyttet til områder i det som fra et nasjonalt perspektiv anses som distrikter eller utkant. En vellykket distriktspolitikk i samiske områder er derfor en forutsetning for opprettholdelse og videreføring av samisk språk og kultur. Regjeringen ønsker fortsatt å bidra til fornyelse og omstilling av næringslivet, også i områder med samisk bosetting. Dette er nødvendig både for å fremme utviklingen av samiske bygder og samisk språk og kultur, samt ut fra økologiske hensyn.

Næringsliv og kultur er eksempler på områder som bidrar på hver sin måte til kreativitet og vekst i samfunnet. I en målrettet satsing på kulturbasert næringsutvikling og et tettere samspill mellom næringslivet og kultur, er det derfor viktig at tilrettelegging for økt verdiskaping er et grunnleggende perspektiv.

Regjeringen ønsker generelt å skape gode rammevilkår for næringsutøvelse. Utvikling av lønnsomme bedrifter må være målet for innsatsen i næringsutviklingen. Regjeringen legger til grunn at tilrettelegging for næringsutviklingen er godt forankret i næringspolitikkens overordnede mål og prinsipper. Den innebærer også at den samlede offentlige næringsutviklingsinnsatsen på regionalt og lokalt nivå må rettes mot å utvikle konkurransedyktige og lønnsomme bedrifter og næringer med høy evne til verdiskaping. Innenfor rammen av dette skal det være rom for regionale tilpasninger i forhold til det lokale næringslivets forutsetninger og utviklingsmuligheter. Regjeringen vil arbeide for å stimulere ny næringsvirksomhet med utgangspunkt i samisk kultur og tradisjonelle næringer. Sterke fagmiljøer og økt forsøks- og utviklingsinnsats i forhold til næringer og næringsutvikling i samiske områder vil i denne sammenheng være viktig. Regjeringen vil legge til rette for bruk av høyere kompetanse og moderne teknologi i de tradisjonelle samiske områdene for å danne grunnlag for nye etableringer og fortsatt bosetting.

13.1 Internasjonale føringer i miljøpolitikken

13.1.1 Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD)

Norge ratifiserte FNs konvensjon om biologisk mangfold i 1993. Den er nå ratifisert av ca. 170 land. Konvensjonen er en global avtale som pålegger deltakende land å utvikle strategier, planer og programmer for å oppnå en bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Hensynet til biologisk mangfold skal så langt som mulig integreres i sektorplanlegging og -virksomhet, og i nasjonale beslutningsprosesser.

Artikkel 8(j) pålegger statene å bevare og å opprettholde kunnskaper om blant annet urfolk og lokalsamfunn i sin nasjonale lovgivning. St.meld. nr. 58 (1996–97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling tar opp utfordringene knyttet til den økologiske dimensjonen ved bærekraftig utvikling. Bærekraftig utvikling har imidlertid flere dimensjoner. Den økonomiske dimensjonen viser at økonomisk vekst er nødvendig for å utjevne forskjellene mellom regioner og mellom folkegrupper. Den miljømessige dimensjonen understreker at den økonomiske veksten må skje innenfor de rammene som naturgrunnlaget setter. I prinsippene for bærekraftig utvikling ligger det også forutsetninger om å sikre kulturelt mangfold.

Sametinget deltok som observatør i den norske delegasjonen til FNs konferanse om miljø og utvikling i 1992 og i den forberedende komitéen før konferansen. Sametinget deltok også i den norske delegasjonen til møte under konvensjonen om biologisk mangfold i Sevilla, Spania i mars 2000. På dette møtet ble det utformet et forslag til arbeidsprogram for oppfølging av konvensjonens § 8j som er rettet mot urfolk. Dette programmet ble behandlet og prioritert innsats vedtatt på konvensjonens partsmøte, der også Sametinget var invitert til å delta, i mai 2000. Sametinget vil bli invitert til å delta i den norske delegasjonen i alle relevante møter under konvensjonen for biologisk mangfold.

I St.meld. nr. 42 (2000–2001) Om biologisk mangfold beskrives både konvensjonen for biologisk mangfold og samiske forhold. Sametinget utarbeidet et eget vedlegg til nevnte stortingsmelding.

13.1.2 Rio-deklarasjonen om miljø og utvikling

Artikkel 22 i Rio-deklarasjonen om miljø og utvikling slår fast at urfolk og deres samfunn har en vital rolle i forvaltning og utvikling av miljø på grunn av sine kunnskaper og tradisjonelle praksis. Videre sier den at stater bør anerkjenne og støtte urfolks identitet, kultur og interesser, og gjøre dem til effektive deltakere i bestrebelsene for en bærekraftig utvikling.

13.1.3 Agenda 21 – en veiviser til bærekraftig utvikling

Et viktig sluttdokument fra FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 er Agenda 21. Agenda 21 er en handlingsplan som skal bidra til å gjøre samfunnsutviklingen sosialt, økonomisk og økologisk bærekraftig. Handlingsplanen oppfordrer alle regjeringer til å lage nasjonale strategier for en bærekraftig utvikling. Agenda 21 gir retningslinjer for hvordan man kan oppnå en bærekraftig balanse mellom forbruk og befolkningsvekst og jordas økologiske kapasitet.

Kapittel 26, pkt. 3, «Styrking av sentrale aktører», omhandler urfolks rolle. Der heter det blant annet at regjeringene bør erkjenne at urfolks landområder trenger beskyttelse mot aktiviteter som skader miljøet. Urfolks rettigheter og plikter bør inkorporeres i nasjonal lovgivning. Landene kan også vedta lover og retningslinjer for å bevare sedvaner og urfolkenes råderett over jord, ideer og kunnskaper. Vedtaket legger stor vekt på bred folkelig deltakelse og på gruppers rett til delaktighet i prosesser som påvirker egen situasjon. I dette ligger at myndighetene forventes å involvere, og å etablere en kanal for dialog med, sentrale samfunnsgrupper. Dette gjelder også involvering av, og dialog med, urfolk.

I kapittel 28 heter det at lokale myndigheter bør utarbeide en lokal Agenda 21 (LA 21), i samarbeid med innbyggere og nærings- og organisasjonsliv. I Norge har ca. 250 kommuner og alle fylkeskommunene uttrykt sin vilje til å arbeide med slike spørsmål gjennom tilslutning til «Fredrikstaderklæringen». Miljøverndepartementet har i perioden 1997–2001 hatt ansvar for et særskilt stimuleringsprogram for å støtte og oppmuntre kommuner, organisasjoner og næringsliv i deres arbeid med LA 21. Innenfor dette programmet er det også inngått en treårig samarbeidsavtale med Sametinget om forsøk med samisk knutepunkt for LA 21.

Sametinget har vedtatt en strategiplan for sitt arbeid med LA 21, og ønsker på denne måten å bidra aktivt til å finne veier til en bærekraftig utvikling i fylker og kommuner. Forsøket med samisk knutepunkt evalueres av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Evalueringen startet i 2000 og vil vare ut 2002. Evalueringen vil bygge både på den omfattende forskningen som gjennom flere år er gjort på samiske samfunnsforhold og på øvrig forskning om lokal Agenda 21 ved NIBR.

13.1.4 Bern-konvensjonen

Bern-konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder (the Convention on the Conservation of European Wildlife and Natural Habitats), er den viktigste internasjonale konvensjonen når det gjelder viltforvaltning. Konvensjonen ble utarbeidet i 1979 og ratifisert av Norge i 1986. Konvensjonen stiller krav både til norsk naturforvaltning generelt og til vilt-/rovdyrforvaltningen spesielt. De arter som naturlig finnes i Norge, skal videreføres innenfor sine naturlige leveområder slik at mangfoldet sikres.

Artikkel 2 krever at signaturstatene skal treffe nødvendige tiltak for å bevare artsmangfoldet av ville dyr og planter, og tilpasse det til et nivå som samsvarer med økologiske, vitenskapelige og kulturelle krav. Artikkel 3 pålegger statene å fremme en nasjonal politikk for å bevare artsmangfoldet og artenes naturlige leveområder, og ta særlig hensyn til truede eller sårbare arter («endangered and vulnerable species»). Artikkel 7 (1) forplikter statene til å treffe passende og nødvendige lovgivningsmessige og forvaltningsmessige tiltak for å sikre beskyttelse av de ville artene som er særskilt nevnt i konvensjonens vedlegg. Bern-konvensjonen består av 4 vedlegg der vedleggene omfatter arter av flora (I) og fauna (II) som betinger strengt vern som ulv, bjørn og jerv, og vedlegg III som omfatter fauna som betinger særlige hensyn som gaupe.

Konvensjonens formål er sammenfallende med viltlovens målsetting om å sikre levedyktige bestander av rovdyr, bevare artsmangfoldet og sikre en bærekraftig utvikling.

13.2 Nasjonale mål

Det overordnede målet for distrikts- og regionalpolitikken er å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og sikre likeverdige levekår i alle deler av landet. Et konkurransedyktig regionalt næringsliv vil være avgjørende for bosettingen i distriktene. I tillegg vil en viss bredde i arbeidsmarkedet samt et variert utdannings- og velferdstilbud være viktige forutsetninger for å nå disse målene.

Rammebetingelser som gjelder generelt for distriktene har også betydning for verdiskaping og utvikling av næringslivet i samiske bosettingsområder. Regjeringen ser det som viktig at man utvikler en næringspolitikk spesielt tilrettelagt for samiske bosettingsområder. Næringslivet i distriktene har alltid vært sterkt råvarebasert og eksportorientert. Lange avstander og spredt bosetting fører til at investeringer i drift og infrastruktur ikke kan forventes å gi samme avkastning som i mer sentrale deler av landet.

I følge Sametinget er det helt avgjørende for samisk samfunnsutvikling at det utvikles forvaltningsmodeller hvor lokalbefolkningen kan dra nytte av komparative fordeler, slik som nærhet til ressursene, og fangst og utnyttelse av lokale ressurser. Grunnlaget for Sametingets politikk er en langsiktig nærings- og samfunnsutvikling i samiske områder, der bruken av naturressursene ikke må overskride naturens bæreevne. I følge Sametinget er det fundamentalt at miljøperspektivet fungerer som en rød tråd og er en forutsetning for all samfunnsmessig aktivitet. Videre mener Sametinget at det er av avgjørende betydning for samiske interesser hva som skjer av utbygging og samfunnsforming, og hvordan det legges til rette for at samiske interesser kommer med i vurderingen av tiltak som veibygging, kraftutbygging, masseuttak, mineralutvinning m.v.

13.2.1 Samisk medvirkning og innflytelse

Sametingets rolle som fremste premissleverandør i samepolitikken må gjenspeiles i så vel politikkutforming som i forvaltning av samiske interesser i miljø-, nærings- og distriktspolitikken. Sametinget har et utstrakt samarbeid med andre offentlige instanser, både nasjonalt og regionalt, jf. kap. 4. Sametinget vil medvirke i Planlovutvalgets fase 2, jf. kap. 15.

Sametinget er, spesielt gjennom Samisk utviklingsfond, en viktig aktør i nærings- og distriktspolitikken i samiske områder. Sametinget har viktig og sentral kunnskap om samisk kultur og næringsliv. Denne kunnskapen er nødvendig for å legge til rette for en positiv utvikling i samiske områder.

Regjeringen vil arbeide for at Sametinget kan få økt innflytelse og ansvar i næringspolitikken, i første rekke gjennom en gradvis utvidelse og utvikling av Samisk utviklingsfond og ved økt samordning med de øvrige distrikts- og næringspolitiske virkemidler.

14 Næringsutvikling og levekår i områder med samisk befolkning

Tradisjonelt har de samiske områdene vært preget av næringsvirksomhet basert på primærproduksjon (fiske, utmarksnæringer, reindrift og jordbruk). Et noe ensidig næringsliv, blant annet i Indre Finnmark, samt strukturelle endringer i primærnæringene, gjør det nødvendig å sette fokus på utvikling av alternative næringsformer. De viktigste utfordringene er sysselsetting og bosetting i samiske områder, og å opprettholde og utvikle et levende samisk språk og kultur. Ressurssituasjonen og presset på naturgrunnlaget utgjør vesentlige utfordringer innen primærproduksjonen.

14.1 Sysselsetting og levekår i samiske områder

14.1.1 Indre Finnmark

Tar man for eksempel for seg Indre Finnmark, er enkelte næringer dominert av mange små aktører som ikke har kapasitet eller motivasjon for å drive utvikling. Det finnes også næringer som er dårlig organisert. Viktige trekk ved næringslivet i Indre Finnmark er:

• mange små bedrifter/husholdsaktører, ofte med lav inntjening

• stort sett tradisjonelle bedrifter mht. produkter, produksjonsutstyr og marked

• mange «enslige» bedrifter med få potensielle, regionale samarbeidspartnere

• mye uformell kompetanse (tradisjonelt håndverk og «læring ved gjøring») og mindre formell kompetanse innen for eksempel økonomi og forretningsdrift

• sterk kulturell identitet

Utdanningsnivået i Indre Finnmark er preget av at mange har høyere utdanning, men samtidig er det mange uten noen form for utdanning. Kvinner har generelt høyere utdanning enn menn.

Regjeringen er oppmerksom på levekårssituasjonen i enkelte områder med samisk befolkning. Indre Finnmark har for eksempel fortsatt en høyere arbeidsledighet enn fylkes- og landsgjennomsnittet. Særlig høy er arbeidsledigheten i Guovdageaidnu suohkka/Kautokeino kommune, hvor den lenge har vært på atskillig over 10 pst. Det er behov for å utvikle et mer variert næringsliv og å løfte kompetansenivået i befolkningen. Problemene må for øvrig løses bl.a. gjennom en forsterket koordinering av innsatsen til arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og sosialtjenesten. Det er også behov for bedre individuelt tilpassede løsninger, som særlig fanger opp personer med manglende formelle kvalifikasjoner. Slike løsninger må innebære at det stilles klare krav til den enkelte, samtidig som tiltakene gir mening ut fra den erfaring brukerne har. Kultur- og naturbevaring kan være sentrale elementer i en slik strategi. Spesielt bør det legges opp til en strategi som gir lokalbefolkningen en rimelig andel av nytteverdien og fordelene som skapes. Sosial- og helsedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet har bevilget midler til en hurtigarbeidende prosjektgruppe, med lokal forankring, som skal beskrive situasjonen i Indre Finnmark, identifisere de viktigste utfordringene og prioritere tiltak. Finnmark fylkeskommune leder dette prosjektet der kommunene i Indre Finnmark deltar.

Særskilte grep i forhold reindriftsnæringen beskrives i kap. 14.2.

Regjeringen viser ellers til de generelle tiltakene for bedring av levekår som er beskrevet i Langtidsprogrammet for 2002–2005, kap. 11, «Plan for økonomisk og sosial trygghet», og i St.meld. nr. 50 (1998–1999) Utjamningsmeldinga. Om fordeling av inntekt og levekår i Norge.

14.1.2 Omstillingsarbeidet i Indre Finnmark

Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark ble etablert høsten 1993, og siste inntak av nye driftsenheter til omstilling var 31.12.1995. Programmet hadde som mål å redusere reintallet og kanalisere en oversysselsetting over i andre yrker.

Omstillingsprogrammet ble avsluttet i sin opprinnelige form ved årsskiftet 1998–1999. I en overgangsperiode i 1999/2000, ble det drevet ekstraordinært omstillingsarbeid før overføring til det ordinære virkemiddelapparatet.

I 1999 ble det øremerket 26 mill. kr til omstillingsarbeid i Indre Finnmark. I 2000, som var det siste året med ekstraordinær omstilling, ble det satt av 18 mill. kr.

Av prosjekter som er blitt støttet kan bl.a. nevnes bedriftsstøtte som har resultert i ca. 70 nye arbeidsplasser. Andre sentrale tiltak er oppfølging av etablerere, bl.a. gjennom etablereropplæring og den ekstraordinære INKO-tjenesten (Informasjon og kontaktformidling), samt andre kompetansehevende tiltak overfor næringslivet (for eksempel kurs i næringskombinasjoner for omstillere fra reindriften). Støtte er også gitt til UNIREG-prosjektet, et dokumentasjonsprosjekt knyttet til Universitetets registreringssentral. Gjennom dette prosjektet er det etablert i alt 40 opplæringsplasser i de fire kommunene. Satsing overfor ungdom har også vært et prioritert område, bl.a. er det etablert ungdomsservicekontorer i alle fire kommunene. Ca. 52 pst. av støtten har gått til ulike ungdomstiltak.

Fra og med 1. januar 2001 er næringsutviklingsarbeidet i Indre Finnmark lagt inn under det ordinære virkemiddelapparatet. Det er viktig å bygge på og følge opp de erfaringer og resultater som er oppnådd. En totalevaluering av hele omstillingsperioden bør startes opp ca. ett år etter at den ekstraordinære perioden er over, dvs. primo 2002.

14.2 Reindrift

14.2.1 Reindriftspolitiske mål og retningslinjer

De mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991–92), – En bærekraftig reindrift, og Stortingets behandling av denne, jfr. Innst. S. nr. 167 (1991–92). I innstillingen konkretiseres «En bærekraftig reindrift» gjennom følgende tre mål:

• økologisk bærekraft

• økonomisk bærekraft

• kulturell bærekraft.

Disse tre målene står i en innbyrdes sammenheng: økologisk bærekraft gir grunnlag for økonomisk bærekraft, og sammen gir økologisk og økonomisk bærekraft mulighet for å utvikle kulturell bærekraft.

Økologisk bærekraft forutsetter at det legges avgjørende vekt på å forvalte beitegrunnlaget slik at beitebalansen sikres. I områder der det har vært overbeiting må balansen gjenopprettes. Dette for å gi næringen utviklingsmuligheter på kort og lang sikt. Beitepotensialet må sikres ved regulering av reintallet og ved at det ikke gjøres for sterke inngrep i ressursgrunnlaget fra andre interesser. Målsettingen forutsetter videre at det ut fra overordnede nasjonale mål om en bærekraftig utvikling, gjennomføres en beitebruk og driftsmessig tilpasning fra reindriften som skjer på naturens premisser og som bevarer og utvikler miljøkvalitet i vid forstand.

Økonomisk bærekraft forutsetter at det stilles krav om produktivitet, inntjeningsevne, kostnadseffektivitet, inntektsnivå og inntektsfordeling. Det stiller også krav om at det er et rimelig forhold mellom næringens ressursgrunnlag og det antall mennesker som skal finne inntekts- og sysselsettingsmuligheter i reindriften, med de markeds- og inntektsmuligheter som er tilstede. En bedre utnytting av verdiskapingspotensialet er sentralt i denne sammenhengen. Her vises det til potensialet som ligger i et større produktmangfold basert på lokal kultur og tradisjon, lokal bearbeiding, utnyttelse av biprodukter, samt en optimalisering av den biologiske råvareproduksjonen – tilpasning av produksjonen til ressursgrunnlaget.

14.2.2 Forvaltning av reindriftspolitikken

Reindrift er en liten næring i nasjonal målestokk, men både i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning, – økonomisk, sysselsettingsmessig og kulturelt. Reindriften har alltid vært oppfattet og akseptert som en helt spesiell samisk næring. Den er derfor en viktig del av det materielle grunnlaget for samisk kultur.

På bakgrunn av nasjonale forpliktelser, etter Grunnloven og folkerettens regler om urfolk og minoriteter, sees reindriftspolitikken i en generell same- og samfunnspolitisk sammenheng. Reindriftspolitikken er derfor bygd på to selvstendige grunnlag; en næringspolitisk produksjonsverdi og en samepolitisk kulturverdi. Landbruksdepartementet er det ansvarlige næringsdepartement for reindriftspolitikken, mens Kommunal- og regionaldepartementet er ansvarlig for samepolitikken generelt.

Den sentrale Reindriftsforvaltningen er lokalisert til Alta og har det samlede forvaltningsansvaret for reindriften i landet. Reindriftsstyret, som oppnevnes av Landbruksdepartementet og Sametinget, skal være faglig rådgiver for forvaltningen, i arbeidet med reinforskning og veiledning. Videre skal Reindriftsstyret utføre de oppgaver som er gitt i, eller med hjemmel i, lov om reindrift.

Landet er inndelt i seks reinbeiteområder. I hvert av de seks reinbeiteområdene er det etablert lokale forvaltningskontorer. For hvert reinbeiteområde er det etablert områdestyrer som oppnevnes av de respektive fylkestingene og av Sametinget. Områdestyrene skal være faglige rådgivere og premissgivere overfor offentlig forvaltning og i andre saker som angår reindriften i vedkommende reinbeiteområde. Videre skal også områdestyrene utføre de oppgaver som er gitt i, eller med hjemmel i, lov om reindrift. De lokale forvaltningskontorene, ved reindriftsagronomene, er sekretariat for områdestyrene.

Hvert reinbeiteområde er videre delt inn i reinbeitedistrikt med egne styrer. Distriktsstyret velges av og blant reineiere/driftsenhetsinnehaverne, og det representerer reinbeitedistriktets interesser utad samtidig som det har myndighet innad. Det er til sammen 83 reinbeitedistrikter innen det samiske reinbeiteområdet. Enkelte distrikter er delt inn i egne beiteområder for ulike siidaer. I tillegg skilles sommerflokken i noen tilfeller i to eller flere vintersiidaer.

Under distriktsnivået er reindriften organisert i driftsenheter. Den enkelte driftsenhet er knyttet til en ansvarlig leder og eventuelt dennes ektefelle. Nye driftsenheter må godkjennes, «konsesjonsbehandles», mens allerede etablerte enheter kan overføres udelt til barn. Innenfor en driftsenhet kan det være fra én til flere reineiere.

14.2.3 Virkemidlene i reindriftspolitikken

14.2.3.1 Reindriftsloven

I St.meld. nr. 28 (1991–92) En bærekraftig reindrift, ble endringer i reindriftsloven trukket fram som en forutsetning for å få gjennomført nødvendige endringer i reindriftspolitikken. Reindriftsloven, slik den ble vedtatt i 1978, hadde på mange måter vist seg utilstrekkelig som et næringspolitisk virkemiddel.

Stortinget vedtok 30. januar 1996 endringer i reindriftsloven. Endringene gjorde det mulig å knytte økonomiske og lovbaserte virkemidler sammen i et mer helhetlig virkemiddelsystem for å tilpasse beitetrykket, og samtidig redusere miljøproblemene knyttet til overbeiting, jf. Ot.prp. nr. 28 (1994–95) og Innst. S. nr. 233 (1995–96).

Ved revisjon av reindriftsloven i 1996 ble bestemmelsene som omhandler styring og forvaltning av reindriften, og regulering av de interne forholdene i næringen, i liten grad viet oppmerksomhet. Ved dette revisjonsarbeidet konsentrerte man seg særlig om overtallighetsproblematikken i Finnmark, rettighetsforhold i sørområdene og den samepolitiske utviklingen som tilsa at Sametinget fikk oppnevne medlemmer i reindriftsstyret og områdestyrene. Bestemmelsene i någjeldende reindriftslov vedrørende styring, forvaltning og interne forhold for øvrig, er i det vesentlige identiske med den opprinnelige lovteksten fra 1978. På bakgrunn av de nevnte forholdene, nedsatte Landbruksdepartementet høsten 1998 et utvalg med mandat å gjennomgå reindriftsloven, med sikte på å revidere de bestemmelsene som gjelder styringen og forvaltningen av reindriften og regulering av de interne forhold i næringen. Utvalget overleverte sin innstilling til Landbruksministeren 15. mars 2001.

Utvalget viser i sin innstilling til at det er viktig å utarbeide regler som skaper større forutsigbarhet og rettssikkerhet for den enkelte reineier. Derfor er det foreslått regler som klarere enn i dag angir hvilke rettigheter og plikter den enkelte har. Det er lagt vekt på at reindriften er avhengig av de biologiske ressursene og at beitebruken må være bærekraftig i et langsiktig perspektiv.

Videre viser utvalget til at reindriften har en sterk tradisjonell forankring, og det sosiale og arbeidsmessige fellesskapet, siida, har fått en viktig plass i lovforslaget. En siida innebærer at det eksisterer en reinflokk som holdes samlet ved gjeting/vokting og at en eller flere reindriftsfamilier deltar med sine rein i fellesskapet. Utfordringen for utvalget har vært å lage regler som passer for de ulike siidaordningene som eksisterer, samtidig som reglene ikke må bli så løse at de i praksis mister sin rettslige betydning.

Utvalgets innstilling vil bli sendt på bred høring.

14.2.3.2 Reindriftsavtalen

Reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven, det viktigste operative redskapet for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken. I forhandlingene om Reindriftsavtalen, mellom Norske Reindriftsamers Landsforbund og Staten ved Landbruksdepartementet, drøftes de sentrale økonomiske spørsmålene som knytter seg til utviklingen i reindriften. Bruken av økonomiske virkemidler fastsettes bl.a. ut fra reindriftslovens intensjon og bestemmelser.

Spesielt reintallstilpasningen i Finnmark, men også reintalls- og inntektsfordeling, har stått sentralt når man har drøftet innretningen av de økonomiske virkemidlene over Reindriftsavtalen de senere år. På samme måte har optimalisering av produksjonen vært et fokusert delmål.

Fastsettelse av rammebetingelser er, og skal være, en statlig oppgave i forhold til en næring, herunder reindrift. Her vises det til statens rolle når det gjelder å få tilpasset reintallet til ressursgrunnlaget for deler av reinbeiteområdene i Finnmark. Videre skal staten, gjennom Reindriftsavtalen, legge til rette for best mulig bruk av samfunnets ressurser innenfor de gitte rammene samt bidra til inntektsutjevning. Tilpasning av antall driftsenheter er en viktig forutsetning for en effektiv ressursutnyttelse. Det er næringens ansvar å utøve en reindrift som gir tilstrekkelig vederlag for arbeid og egenkapital innenfor de gitte rammebetingelsene og de muligheter som markedet gir.

14.2.4 Hovedutfordringer

Reindriften står overfor store utfordringer. Utfordringer som rovdyrtap (jf. pkt. 14.2.4.4.) og arealinngrep går igjen i de fleste områder, men det er også betydelige regionale forskjeller. I Finnmark har mangel på klare rammebetingelser mht. reintall og beiteområder resultert i en svært vanskelig ressurssituasjon, særlig i Vest-Finnmark. Dette har hatt stor negativ betydning, både økonomisk og sosialt innad i næringen. Hovedutfordringen blir derfor å få disse rammebetingelsene på plass. For Troms er hovedutfordringen et stort underskudd på vinterbeiter, store rovdyrtap og svak økonomi. For Nordland og Nord-Trøndelag er hovedutfordringene rovdyrtap og arealvern, og for Sør-Trøndelag er hovedutfordringen arealvern og konflikter om den samiske retten til reindrift på privat grunn innenfor reinbeitedistriktene.

14.2.4.1 Rammevilkår

Tilpasning av reintallet i forhold til beiteressursene har vært tema for reindriftsforhandlingene siden St.meld. nr. 28 (1991–92) «En bærekraftig reindrift» og fram til avtaleforhandlingene i 2000/2001. Ved avtaleforhandlingene 2000/2001 ble det lagt til grunn at tilpasningen av beitegrunnlaget fra nå av vil bli gjennomført ved hjelp av lovbaserte virkemidler, slik at alle driftsenhetene plikter å foreta reduksjon av reinbestanden i distrikter med en for høy bestand. De økonomiske virkemidlene har vist seg å ikke være tilstrekkelige for å oppnå tilpasning av reintall til beitegrunnlaget. Omfanget av det enkelte distrikts ressursbruk skal etter reindriftslovens § 2 fordeles av Reindriftsstyret gjennom fastsetting av distriktsgrenser, beitesoner innenfor distriktsgrensene, beitetider og øvre reintall per distrikt. For tiden foregår arbeid med nye distriktsinndelinger i Øst-Finnmark, Vest-Finnmark og Troms. Arbeidet i Finnmarksområdene forventes sluttført i løpet av 1. halvdel av 2002, mens arbeidet i Troms er lagt på is i påvente av reforhandlinger av den norsk-svenske reinbeitekonvensjonen.

Reindriftsforvaltningen er i gang med grunnlagsarbeidet, slik at reindriftsstyret kan fastsette øvre reintall for distriktene i Finnmark. For Vest-Finnmark forventes arbeidet å være fullført innen utgangen av 2001, og for Øst-Finnmark i løpet av 1. halvdel av 2002. Dette vil gi den totale rammen i forhold til ressurstilgangen, og vil sikre en økologisk bærekraft. I forbindelse med dette arbeidet vil også nye beitetider fastsettes.

14.2.4.2 Økonomi

Den sviktende økonomien i deler av næringen er svært alvorlig. Denne situasjonen bidrar til å svekke næringens kulturelle bærekraft, blant annet ved at reindriftsfamilier er helt avhengige av å hente mesteparten av familiens inntektsgrunnlag utenfor næringen. Det er derfor av avgjørende betydning at det økonomiske grunnlaget reetableres.

Situasjonen krever at de planlagte omleggingene i næringen gjennomføres. De økonomiske virkemidlene skal bidra til høyt slakteuttak, tidligere gjennomføring av slaktingen og satsing på utviklings- og investeringstiltak. Dette er helt nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling i reindriftsnæringen.

Et økende antall driftsenheter med lite rein (<200), særlig i Karasjok og Troms, gjør det vanskelig å oppnå en akseptabel inntekt og en egenkapital per driftsenhet. I motsetning til andre primærnæringer, er antall personer tilknyttet reindriftsnæringen økt. Et høyt antall rein i forhold til beiteressursene i enkelte områder, synes ikke å skyldes mange rein per enhet, men altfor mange enheter. I disse områdene vil det ikke være tilrådelig at en fortsatt reintallsreduksjon skjer gjennom redusert antall rein per driftsenhet. Dette vil svekke det økonomiske grunnlaget ytterligere. Derfor må en reduksjon av reintallet skje ved hjelp av færre driftsenheter. Ressursgrunnlaget gir ikke økonomisk grunnlag for så mange personer i næringen som det er i dag.

14.2.4.3 Tap av rein

Reintapet har økt de siste årene, og i dag representerer dette en betydelig trussel for næringens eksistensgrunnlag. Reduksjon av tapene er derfor en nødvendighet for næringens framtidige økonomiske og kulturelle bærekraft. Det er særlig ta-pene til rovvilt som har økt. Det viktigste og mest effektive tiltaket i så henseende, er en rovviltforvaltning som muliggjør en reindrift uten de store tapene. Mye er allerede gjort fra myndighetens side. Rovviltforvaltningen har hatt et betydelig fokus det siste året. Det er imidlertid fortsatt behov for en tett oppfølging av, og økt kunnskap om, samspillet rein-rovvilt og uttak av skadedyr der det er behov for det. Regjeringen vil legge frem en stortingsmelding om rovviltforvaltningen i 2003.

Beitesituasjonen i deler av Øst-Finnmark og Vest-Finnmark er også en betydelig tapsårsak, i form av flere dødsfall blant rein. Reintallstilpasning er derfor et sentralt element i forhold til å redusere tap av dyr på beite.

14.2.4.4 Arealvern

Inngrep og forstyrrelser innenfor reinbeiteområdene har akselerert de siste tiårene. Dette har ført til varig reduksjon av arealer som reindriften har hatt til rådighet, og til økte forstyrrelser for reinflokkene. Direkte konsekvenser av inngrep og forstyrrende aktiviteter, er permanent tap av det beitelandet som nedbygges eller oppdyrkes, samt hindringer i reinens trekk- eller flyttleier. Indirekte konsekvenser er midlertidig tap eller redusert bruk av omkringliggende beiteland, merarbeid for reineierne og stress for reinen. Totaleffekten av mange små inngrep og forstyrrende aktiviteter er oftest større enn hva de enkelte inngrepene skulle tilsi. Dette henger sammen med oppstykking av beiteområdene, som vanskelig lar seg forene med reinens behov for sammenhengende «friområder» og trekkleier. En slik fragmentering av reindriftsarealer er trolig en av de alvorligste truslene mot reindriftens arealgrunnlag.

På den andre siden bidrar reindriften med inngrep og ferdsel som har innvirkning på arealinteresser, og da spesielt naturverninteressene og jakt- og friluftsinteressene. Lange sperregjerder, ut-strakt barmarkskjøring og overbeiting medfører skader på jordsmonn, vegetasjon og fauna, og forringer naturmiljø og naturopplevelser for andre brukere. Sannsynligheten for at reindriften vinner forståelse for at det er nødvendig å begrense inngrepene i reinbeiteland, øker dersom reindriften også viser forståelse for andre arealinteresser ved sine inngrep og sin bruk av arealene.

Det er viktig å bedre samordningen av reindriftens arealbruk med andre interesser. Plan- og bygningsloven er et sentralt virkemiddel i denne sammenhengen. Etter dagens plan- og bygningslov er reindriften høringsinstans og innsigelsesmyndighet til kommunens arealplaner, reguleringsplaner og andre arealsaker.

Det er ikke uvanlig at reindriften utnytter arealer over flere kommunegrenser. Dette gjør at reindriftsutøverne ofte ikke har tilknytning til kommunene der arealkonfliktene oppstår. Erfaringer viser at enkelte kommuner ikke ser det som sin oppgave å ivareta reindriften som utøves innenfor kommunens grenser. Det er derfor viktig å få tydeliggjort planleggernes ansvar på alle nivåer for å ivareta samiske interesser, herunder reindrift.

14.2.4.5 Sikring av den sørsamiske reindriften

Reindriften i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde ligger i sør- og ytterkant av det samiske reindriftsområdet. Det har i flere år pågått konflikter med grunneierne om retten til reindrift på privat grunn innenfor reinbeitedistriktene. Regjeringen ser det som viktig å bygge opp tillit og skape forståelse og erfaring for at reindrift kan utøves uten konflikter med annen tradisjonell næringsvirksomhet. Ordningen med konfliktforebyggende tiltak, det vil si støtte til inngjerding av dyrket areal, er et sentralt virkemiddel for å løse næringskonflikter mellom jordbruk og reindrift. Det er helt avgjørende for reindriftens framtid i dette området at beitearealene ivaretas og sikres mot skadelige og ødeleggende arealinngrep.

14.2.4.6 Kvinnenes deltakelse i reindriften

Kvinnenes deltakelse i reindriften har stor kulturell og sosial betydning. Derfor bør kvinnenes mulighet til deltakelse i næringen forbedres. I forbindelse med ansettelse av en kvinne- og familiekonsulent i reindriftsnæringen bevilget Kommunal- og regionaldepartementet 900 000 kroner og 1 million kroner for henholdsvis 1999 og 2000 til kvinnerettede tiltak. Formålet var å fokusere spesielt på kvinners og familiens stilling i reindriftsnæringen og kvinners betydning for samisk kultur.

Tiltak rettet mot kvinner og unge i reindriftsnæringen må sees i sammenheng med tiltak rettet mot kvinner og unge i samiske områder spesielt og i distrikts- og regionalpolitikken generelt.

14.2.5 Verdiskapingsprogrammet

Den spesialiseringen som har skjedd i reindriftsnæringen, i likhet med i landbruket, har resultert i at primærprodusentene har fått ansvaret for en mindre del av verdiskapningsprosessene fram til sluttproduktet. Reineierens ansvar er etter hvert blitt begrenset til å produsere slaktedyr, som i stor grad leveres levende til sentrale slakterier. Den videre verdiskapningen er det andre som tar seg av. Dette har resultert i at mye av tradisjonell kunnskap om bearbeiding av kjøtt og utnytting av biprodukter er svekket.

Samisk kultur og tradisjon er et sterkt profilelement og reindriften har store muligheter til å bruke dette for å gi produktene en høyere verdi i markedet. Det blir derfor en utfordring å revitalisere tradisjonelle bearbeidingsformer av bl.a. matprodukter og presentere disse for markedet.

I Reindriftsavtalen for 2001/2002 er det avsatt 7 millioner kroner til et verdiskapningsprogram for reindriften. Formålet med programmet er å øke verdiskapningen i næringen, slik at det kommer reineierne til gode. Satsingsområdene for programmet vil være en gjennomgang av regelverk som kan være til hinder for økt verdiskapning, mobilisering av nettverk, veiledning og motivering, og kompetanseheving. Forvaltningen av programmet legges til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND).

14.2.6 Tiltak – reindrift

• Reinlovutvalget avga sin innstilling 15. mars 2001. Utvalgets innstilling vil bli sendt på bred høring før lovendringene blir lagt fram for Stortinget høsten 2002.

• Regjeringen vil følge opp arbeidet med fordeling av beiteressursene i Finnmark, slik at reindriftsdistriktene sikres en større grad av balanse mellom sesongbeitene.

• Det nyopprettede fellingslaget i Statens naturoppsyn vil, ved store tap av rein, kunne settes inn i enkelte typer skadefelling for å få til et mest mulig effektivt og målrettet uttak.

• Regjeringen ønsker å styrke Sametingets mulighet til å arbeide aktivt med reindriftsspørsmål.

14.3 Fiskeri og havbruk

Fiske, gjerne i kombinasjon med andre næringer, er et sentralt element i den samiske kulturen. Det er flere som er tilknyttet fiske enn reindrift i samiske bosettingsområder. Det tradisjonelle sjøsamiske bosettingsområdet strekker seg fra kyst- og fjordområdene i nordre Nordland til den russiske grensen i nordøst. Fisket drives til dels med sjarker og åpne båter. Det sjøsamiske fisket skiller seg i liten grad fra det norske kyst- og fjordfisket i måten dette drives på. Fisket i samiske kyst- og fjordstrøk er avhengig av de lokale, kystnærme ressursene. Tilgang på fangstmottak og produksjonsanlegg har betydning for den minste flåtegruppens avsetningsmuligheter.

Fiskeripolitikken skal legge til rette for en lønnsom utvikling av fiskerinæringen – en næring med stort potensiale. En bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for å oppnå dette. Det er nødvendig å sette rammer for næringsutøvelsen, bl.a. for å verne ressursgrunnlaget og for å hindre oppbygging av overkapasitet. Regjeringen ønsker at rammebetingelsene for fiskeriene skal gi grunnlag for livskraftige lokalsamfunn. Dette gjelder også for fiske i samiske bosettingsområder.

14.3.1 Oppfølging av Samisk fiskeriutvalgs- arbeid

Fiskeridepartementet nedsatte i 1993, etter krav fra bl.a. Sametinget, et utvalg for å gjennomgå samiske interesser i fiskerisammenheng. Utvalgets arbeid skulle ta utgangspunkt i internasjonale og internrettslige nasjonale forpliktelser overfor samene som urfolk. Utvalget avga sin innstilling i april 1997. Innstillingen fra Samisk fiskeriutvalg – eller «Gregussenutvalget» – har vært på høring og er nå til behandling i Fiskeridepartementet.

Samisk Fiskeriutvalg diskuterer bl.a. hvordan man skal avgrense målgruppen for ulike tiltak. Et alternativ er å benytte enkeltindivider som subjekt. Et annet alternativ er å avgrense tiltakenes nedslagsfelt til geografiske områder som etter en nærmere bestemt definisjon kan sies å inneholde en overvekt av samisk befolkning. Sametinget og Fiskeridepartementet er enige om at det ikke er hensiktsmessig å innføre favoriserende tiltak på individnivå.

For å bedre situasjonen for fiskeri i samiske områder, har utvalget mange forslag til tiltak. Når det gjelder utvalgets tilrådinger vedrørende reguleringspolitikk er hovedforslaget fritt fiske for fartøy under 7 meter største lengde, i et nærmere avgrenset tiltaksområde. Sametingets forslag til tiltak og endringer henger i stor utstrekning sammen med utvalgets forslag. Angående fritt fiske er imidlertid Sametingets forslag at grensen settes til fritt fiske for fartøy under 10,67 meter største lengde.

Regjeringen ser ikke at det ut fra ressursgrunnlaget kan åpnes for fritt fiske. Det er overveiende sannsynlig at fritt fiske, enten grensen går ved 7 eller 10,67 meter største lengde, vil medføre økning av antall deltakende fartøy og fangstkapasitet. Dette vil igjen øke presset på fiskebestandene, og spesielt torskebestanden. Selv om det fremmes krav om fritt fiske kun for mindre fartøy, er den mengden disse fartøyene fisker ikke ubetydelig. Gruppen under 10 meter største lengde fisket i 1993 over 40 000 tonn torsk. Og fartøyene i denne gruppen blir også mer og mer effektive etter hvert som teknologien utvikler seg.

Et annet av utvalgets forslag, som også støttes av Sametinget, er at fordelingsprofilen i kvotefordelingene må vris til fordel for de mindre fartøyene, slik at disse tildeles en større andel av totalkvoten innenfor fartøykvotegruppen enn i dag. Regjeringen prøver å utforme et reguleringsopplegg som tar hensyn til alle flåtegruppene.

Utvalgets mandat inneholdt også en redegjørelse av Samisk fiskerisone. Utvalget er delt i spørsmålet om opprettelse av en Samisk fiskerisone bør anbefales. Flertallet kom til at utvalget ikke ville foreslå opprettelse av Samisk fiskerisone. Dette begrunnes med at det foreløpig er for uklart hva som menes med en slik sone. Sametinget har imidlertid opprettholdt sitt krav om at myndighetene må opprette en slik sone.

14.3.2 Sametingets handlingsplan for samiske kyst- og fjordområder

Sametinget vedtok i mai 1996 Handlingsplan for samiske kyst- og fjordområder med næringer, språk og infrastruktur som referanseramme. Planen skal ha en samordnende funksjon med hensyn til tiltak og virkemidler som Sametinget ønsker å gjennomføre. Det geografiske området for handlingsplanen strekker seg fra Tysfjord i Nordland i sør til Grense Jakobselv i nordøst. Ved rullering av planen høsten 1998 er det satt hovedfokus på kvinner og kvinners plass i lokalsamfunnene i samiske kyst- og fjordområder. Gode vilkår for at kvinner skal bli boende er et sentralt tema når bygder i disse områdene skal videreutvikles. Planen fastsetter flere satsingsområder, i tillegg til å ha en klar kvinneprofil.

De senere årene har det vært rutinemessige møter to ganger pr. år mellom Sametinget og fiskeriministeren. På disse møtene, og gjennom annen kontakt, er tiltakene i Sametingets handlingsplan gjort kjent for regjeringen.

Innføring av «nærhets- og avhengighetsprinsippet»i forvaltning og beskatning er et sentralt tema i handlingsplanen. Når det gjelder nærhets- og avhengighetsprinsippet, i den betydning at deltakeradgang skal tildeles på bakgrunn av geografisk tilhørighet, er det pr. i dag ikke hjemmel i Deltakerloven for å tildele deltakeradgang basert bare på slike kriterier.

14.3.3 Lokal forvaltning

Etter initiativ fra Sametinget, er regjeringen og Sametinget i dialog om lokal forvaltning. Fra Sametingets side er formålet med dette arbeidet å prøve ut nasjonale forvaltningsordninger med en lokal tilpasning, slik at man kan få til en positiv og stabil næringsutvikling i samiske kyst- og fjordområder.

Sametinget har vært en pådriver for et pilotprosjekt for samlekvote og har hatt en representant med i arbeidsgruppen som utredet saken. Med samlekvote menes i utgangspunktet at hvert fartøy får en kvote som omfatter torsk, hyse og sei, der uttak av en art omregnes i ekvivalenter, som så blir avregnet samlekvoten. En slik ordning vil komme kystfiskerne til gode. Erfaringer fra inneværende år vil være viktige i vurderingen om samlekvoter kan være et reguleringsalternativ for fremtiden. Samlekvoteprosjektet er et prosjekt der en prøver ut et opprinnelig nasjonalt reguleringsopplegg i småskala eller i lokalt perspektiv.

Sametinget arbeider med å undersøke om det er mulig å etablere ulike ordninger med mer lokalt tilpasset forvaltning. Ressurssituasjonen i kyst- og fjordområdene påvirkes både av den fiskeriaktivitet som foregår i disse områdene og av fiske i andre havområder. I tillegg til naturlige svingninger i fiskebestandene påvirkes det marine økosystemet også av forurensning og globale miljøendringer. For å sikre en helhetlig ressursforvaltning må en overordnet nasjonal forvaltning av fiskeressursene legges til grunn. Men regjeringen er av den grunn ikke negativ til å prøve nasjonale reguleringer ut lokalt, som for eksempel samlekvoteprosjektet.

14.3.4 Innføring av regler om garanterte kvoter for fartøy under 11 meter største lengde i gruppe I i torskefisket

Disse fartøyene gis mulighet til å fiske deler av sin kvote selv om gruppekvoten eller periodekvoten er oppfisket. Dette representerte ved innføringen en endring av reguleringssystemet som kommer de torskeavhengige småfartøyene i Finnmark til gode, selv om dette også gjelder alle fartøy nord for 62°N. For deltakere i gruppe II, dvs. fartøy uten adgang til å delta i gruppe I, gjelder bestemmelsen om garanterte kvoter for fartøy under 10 meter største lengde, som er hjemmehørende i Finnmark eller Nord-Troms.

Både Sametinget og Samisk fiskeriutvalg har foreslått at det innføres forbud mot at fartøy selges ut av landsdelen. I deltakerforskriften for torsk for 2001 er det et generelt forbud mot å selge fartøy med adgang til å delta i gruppe I ut av Finnmark og Nord-Troms. Dette bidrar til at fartøy blir værende i landsdelen. En tilsvarende bestemmelse har vært i forskriften de siste årene.

Det er fra Sametinget hevdet at det kan være vanskelig for de som driver fiskeri i kombinasjon med annen næring å oppfylle vilkårene for å stå oppført i fiskermanntallet. Å drive kystfiske og fjordfiske i kombinasjon med annen næring er utstrakt i samiske områder i Finnmark. Fiskeridepartementet har imøtekommet initiativet og forbedret mulighetene for å drive næringskombinasjon. Regjeringen har økt grensen for hva man kan ha i inntekt fra annen næring uten å falle ut av fiskermanntallet. I kommuner omfattet av Samisk utviklingsfond kan personer som driver fiske ha inntekt på 5G fra annen næring uten å miste retten til å være ført på blad A i fiskermanntallet, mens grensen i andre områder er 4G. Med G menes det til enhver tid gjeldende grunnbeløp i Folketrygden. Det er også nedsatt en arbeidsgruppe i Fiskeridepartementet som gjennomgår regelverket for fiskermanntallet. Arbeidsgruppen tar sikte på å ha avsluttet sitt arbeid i løpet av 2001.

14.3.5 Redskapskollisjoner i kyst og fjordområdene

Sametinget har i handlingsplanen foreslått å frede fjordområdene fra aktive redskaper, samt autoline og snurrevad. Grensedragningsutvalget har avgitt uttalelse om autoline, og Fiskeridepartementet har fastsatt forskrift av 17. august 2000 som setter forbud for visse linefartøy over 21,35 meter å sette line innenfor 4 nautiske mil fra grunnlinjen langs norskekysten. Grensedragningsutvalget har nå avgitt innstilling vedrørende snurrevad. Innstillingen er sendt på høring.

14.3.6 Enhetskvoter og spesielle kvoteordninger

Fiskeridepartementet innførte i juni 2000 enhetskvote for ringnot-, torsketrål- og grønlandsrekeflåten. I juli 2000 ble det også innført enhetskvoteordning for konvensjonelle fartøy på eller over 28 meter.

Ordningen med enhetskvote har som formål å redusere antall fartøy som deltar i fisket, slik at driftsgrunnlaget blir bedre for de som er igjen.

Et viktig utgangspunkt er at de enkelte virkemidlene må være tilpasset den flåtegruppen man til enhver tid snakker om. Det som passer for en gruppe, passer ikke nødvendigvis like godt for en annen. Enhetskvotemodellen som brukes i havfiskeflåten er for eksempel neppe anvendbar i hele kystflåten. Det arbeides derfor nå med å legge forholdene til rette for at også kystflåten kan få tilbud om struktureringsvirkemidler, såkalte spesielle kvoteordninger.

Stortinget har bedt regjeringen utrede muligheten for å innføre spesielle kvoteordninger også for flåten under 28 meter. For å kunne innføre spesielle kvoteordninger for denne delen av flåten, må imidlertid Stortinget gi regjeringen en ny lovhjemmel. Kystflåten konkurrerer med havfiskeflåten om bl.a. mannskap og om å levere best kvalitet på råstoffet. Kystflåten bør få tilgang på struktureringsordninger for å kunne konkurrere på like vilkår. Fiskeridepartementet har oversendt en proposisjon til Stortinget for å få på plass en slik hjemmel som kan benyttes for flåten under 28 meter. Lovforslaget ble vedtatt av Stortinget 3. mai 2001 og sanksjonert av Kongen i Statsråd 1. juni 2001.

14.3.7 Kongekrabben

Pr. i dag er kongekrabbefangsten regulert som en forskningsfangst. Regjeringen har i fiskeriforhandlingene oppnådd enighet med Russland om at kommersiell fangst av kongekrabbe kan starte fra og med 2002.

Så langt har man ikke grunnlag for å si at kongekrabben i større grad enn andre skalldyr er befengt med sykdom eller at den fortrenger eller gjør skade på andre arter i økosystemet. Noe forskning på disse spørsmålene er allerede satt i gang, og flere studier er på trappene. Samtidig som det er en fare for at kongekrabben kan virke negativt på øvrig liv i havet og mange opplever store problemer med bifangst, kan kongekrabben også sees på som en verdifull ressurs som har et verdiskapningspotensiale og som kan fungere som et lukrativt supplement til tradisjonelle fiskerier.

Mange garnfiskere, særlig i Øst-Finnmark, er kommet opp i en svært vanskelig situasjon på grunn av bifangst av kongekrabbe. Det er opprettet en arbeidsgruppe, der Sametinget er representert, som skal utrede forslag til fremtidig forvaltningsstrategi av kongekrabben. Gruppen ledes av Fiskeridepartementet og skal sluttføre sitt arbeid innen utgangen av august 2001.

14.3.8 Oppdrettsnæringen

Havbruk har de siste årene vært assosiert med rikdom, vekst og Norges fremtid. Det er uten tvil et stort potensiale, både i oppdrett av laks og av andre arter som torsk, kveite m.m. Regjeringen ønsker å fortsette forskningen på dette området. Også i Finnmark og i samiske bosettingsområder skal innbyggerne kunne høste av det potensialet som ligger i havbruk.

Regjeringen har som mål at nye konsesjoner for matfiskoppdrett av laks og ørret skal bidra til at hele kysten tas i bruk. Regjeringen tar derfor sikte på at de konsesjonene som skal tildeles i 2001, vil lokaliseres til områder som har gode forutsetninger for å drive oppdrett, men som har hatt få eller ingen konsesjoner ved tidligere tildelinger. Ved den geografiske fordelingen av konsesjoner, vil departementet også legge vekt på om kommunene har lagt forholdene til rette for en videre utvikling av havbruksnæringen.

Det legges opp til å tildele to konsesjoner lokalisert til Hellemofjorden i Tysfjord kommune. Dette for å styrke det lulesamiske samfunnet i Musken. Det vil bli knyttet spesielle tilleggsforutsetninger til disse konsesjonene.

14.3.9 Laksefiske

De ville laksebestandene er i mange områder av stor betydning for samisk kultur og samfunnsliv. Dette gjelder ikke minst i Finnmark, som sammen med Kolahalvøya har de mest livskraftige bestandene av atlantisk villaks i hele artens utbredelsesområde. Her har vi også Tanavassdraget, der det tradisjonelle samiske laksefisket utgjør en svært viktig kulturbærer.

Regjeringen er nå i ferd med å ta et vesentlig løft for å sikre de ville laksebestandene, jf. St.meld. nr. 33 (1999–2000) Om regjeringens miljøvernpolitikk og St.meld. nr. 24 (2000–2001) Om rikets miljøtilstand. I den forbindelse vil det bli lagt stor vekt på villaksens betydning som trivsels-, nærings- og kulturgrunnlag i de samiske områdene. Som del av dette vil rettighetshavere og lokalsamfunn få et større ansvar for forvaltningen av laksefisket, samtidig som Sametinget vil bli trukket inn i lakseforvaltningen i samiske områder der laksefisket utgjør et viktig materielt grunnlag.

14.3.10 Tiltak – fiskeri

• Regjeringen vil gå gjennom problemstillingene omkring infrastruktur og mottaksanlegg og vurdere egnede virkemiddeltiltak.

• Regjeringen vurderer nå forslag fra Grensedragningsutvalget om regler for snurrevad.

• Regjeringen vil legge til rette for en forsvarlig forvaltning av kongekrabben og i den forbindelse vurdere forslagene som kommer fra arbeidsgruppen nedsatt av Fiskeridepartementet.

• Det legges opp til å tildele to oppdrettskonsesjoner, med spesielle tilleggsforutsetninger, lokalisert til Hellemofjorden i Tysfjord kommune

• Rettighetshavere og lokalsamfunn vil få et større ansvar for forvaltningen av laksefisket, samtidig som Sametinget vil bli trukket inn i lakseforvaltningen i områder med samisk bosetting.

14.4 Næringskombinasjoner

Kombinasjonstilpasning gir en fleksibel utnyttelse av naturressursene. Denne formen for ressursutnyttelse kjennetegnes av allsidighet og balanse i ressursuttaket. Marginale ressurser gir ofte ikke tilstrekkelig økonomisk grunnlag for å basere næringsdrift på én type virksomhet eller ett yrke.

Næringslivet i de samiske bosettingsområdene har gått gjennom mange av de samme endringsprosessene som i landet for øvrig, med tiltakende spesialisering innen primærnæringene. Faktorer som klima, ressurs- og arealgrunnlag samt tradisjon og geografisk lokalisering har likevel gjort at næringskombinasjoner spiller en større rolle i samiske enn i de fleste norske bosettingsområder. Et slående trekk ved samenes materielle tilpasning er allsidigheten i ulike typer kombinasjon av næringer. Denne allsidigheten har vært en nødvendig forutsetning for eksistens i marginale områder. Etter hvert som ulike servicenæringer har vokst fram, er disse i stor grad blitt en del av kombinasjonstilpasningen i samiske lokalsamfunn. Kombinasjonstilpasning av nyere virksomheter synes like naturlig som de mer tradisjonelle næringskombinasjonene.

Regjeringen vil arbeide for at rammevilkårene for næringskombinasjonene tilpasses behovene og at det fortsatt legges til rette for kombinasjonsbruk i områder med samisk befolkning. Støtte til og utvikling av næringskombinasjoner bør være et særlig ansvar for Samisk utviklingsfond.

14.4.1 Duodji – samisk håndverk og husflid

Duodji er i ferd med å få økt betydning som næring og har stor betydning, spesielt for samiske kvinner. Mange av de tidligere reindriftsutøverne som har gått ut av reindriften, blant annet flere kvinner, ønsker å satse på duodji som ny næringsvei. Støtte til næringskombinasjoner fra Samisk utviklingsfond gir god mulighet til å utøve duodji sammen med andre næringer. En utfordring er å forbedre distribusjon og markedsføring av duodjiprodukter.

Gjennom «læreplan i duodji» har duodji fått en plass som fag i skolen. Duodji har også status som verneverdig fag. Det er utviklet retningslinjer for å avlegge svennebrev i duodji. Svennebrevordningen har sikret formidling av verdifull kompetanseoverføring fra eldre og erfarne duodjiutøvere til lærlinger. Det er viktig å videreutvikle lærlingeordningen for å sikre rekruttering til faget.

Sametinget understreker det betydelige utviklingspotensialet duodji har som fag, kultur og næring, dersom rammebetingelsene legges til rette. Sametinget peker også på betydningen av duodji for kvinner, for samisk språk og som identitetsskapende samisk aktivitet. For blant annet å stimulere til næringsetablering, har Sametinget utarbeidet et femårig utviklingsprogram for duodji.

14.4.2 Innlandsfiske

Innlandsfiske har fra gammelt av vært en viktig del av næringsgrunnlaget for den samiske befolkningen. Fremdeles er innlandfiske en viktig inntektskilde for enkelte kombinasjonsutøvere. I dag er det imidlertid mange produktive innsjøer hvor det i en lengre periode ikke har vært drevet fiske, og hvor kvaliteten på fiskebestandene er blitt dårlig. Kultivering av utvalgte vann vil kunne øke mengden kvalitetsfisk både for næringsfiskere og fritidsfiskere, og dermed inntektsmulighetene i enkelte samiske områder. En økt satsing på innlandsfiske bør følges opp av en bevisst satsing på forskning og kompetanseoppbygging for å finne optimalt bærekraftig høstingsnivå i ulike typer innsjøer, samt mer kostnads- og arbeidseffektive fiskeredskaper og metoder. Ved hjelp av regionale virkemidler skal det bygges et mottaks- og serviceanlegg for innlandsfisk i Karasjok. Innlandsfiskenæringen er avhengig av et slikt mottaksanlegg som er tilgjengelig når fisket pågår. Salg og markedsføring av fisken bør i størst mulig grad koordineres for å få ned kostnadene i forbindelse med omsetningen.

På ulike måter kan innlandsfiske inngå som aktivitetstilbud i en målrettet reiselivssatsing. En sentral utfordring vil være å få til samarbeid mellom innlandsfiskere og fritidsfiskere.

På sikt kan oppdrett av ulike arter innlandsfisk bli en vekstnæring i samiske områder. For å få til dette, er det nødvendig med forskning og utviklingsarbeid for å finne frem til landbaserte oppdrettsanlegg som er sikre i forhold til forurensning, rømming og sykdomsspredning. Oppdrettsfisk vil kunne øke mengden fisk til mottaksanlegg for innlandsfisk, og således forlenge slaktesesongen og øke lønnsomheten for slike anlegg.

14.4.3 Tiltak

• Regjeringen vil arbeide for at rammevilkårene for næringskombinasjonene tilpasses behovene og at det fortsatt legges til rette for kombinasjonsbruk i områder med samisk befolkning.

• Regjeringen vil arbeide for at Sametinget kan få økt innflytelse og ansvar i næringspolitikken.

14.5 Jordbruk

14.5.1 Status

I følge Sametingets jordbruksplan, er næringslivet i samiske bosettingsområder preget av at en stor andel (12,9 pst.) er sysselsatt i primærnæringene (jordbruk, skogbruk og fiske), tilsvarende tall for Nord-Norge er 7,7 pst. og landet for øvrig ca. 4 pst. Datagrunnlaget er 16 kommuner i de tre nordligste fylkene. I disse kommunene har det i perioden 1989 til 1999 vært en nedgang i antall bruk på 35 pst., fra 1160 bruk til 757 bruk. I samme periode var nedgangen i landet som helhet på 28 pst. (SSB-jordbrukstellingene).

I de samiske bosettingsområdene er det en klar tendens til sentralisering av jordbruket mot noen fjord- og innlandskommuner. Ytre fjord- og kystkommuner har hatt en dramatisk nedgang i antall bruk. For en del kystkommuner er nedgangen så stor at det er snakk om en utradering av jordbruket. Det er de sjøsamiske områdene som rammes hardest. Melkeproduksjonen er fortsatt bærebjelken i distriktsjordbruket, så også i de samiske områdene. Melkeproduksjonen har den største verdiskapningen pr. bruk og gir betydelige ringvirkninger for kommuner og lokalsamfunn. I perioden 1989 til 1999 har antall melkeproduksjonsbruk blitt redusert med 25 pst. Største delen av denne nedgangen kan knyttes opp mot ordningen med kjøp og salg av melkekvoter. Denne ordningen har slått uheldig ut for jordbruket i de samiske områdene. I stor grad har melkeproduksjons- og kjøttproduksjonsbrukene i samiske områder dratt god økonomisk nytte av de spesielle distriktstilskuddene på melk og kjøtt (NILF notat nr. 2001-8).

Bruk med sau og geit har blitt redusert med 42 pst. eller nærmere 300 bruk i perioden 1989-1999. For nasjonen som helhet har reduksjonen vært på 21 pst. i samme periode. På den annen side er gjennomsnittsstørrelsen nærmest fordoblet fra 23 vinterfora sau/melkegeiter i 1989 til 32 vinterfora sau/melkegeiter i 1999. Gjennomsnittsstørrelsen på sau-/geitbruk i samiske kommuner er i dag over landsgjennomsnittet (SSB-jordbrukstellingene).

14.5.2 Virkemidler

Gjennom de generelle landbrukspolitiske virkemidlene kanaliseres virkemidler i et betydelig omfang til jordbruket i samiske bosettingsområder. Regjeringen har spesielt lagt vekt på å styrke økonomien på melkeproduksjonsbruk i marginale områder. I tillegg er 2,0 mill. kr av bygdeutviklingsmidlene, som fordeles over jordbruksavtalen, avsatt til Sametinget som virkemidler til samisk jordbruk og næringskombinasjoner. Utover dette forvalter Sametinget midler gjennom Samisk Utviklingsfond og driftsstøtte til næringskombinasjoner og duodji. Overfor jordbruket kan Sametinget yte følgende støtte: investeringer i bygninger og miljøtekniske tiltak, investeringstilskudd ved kjøp av maskiner og redskaper, driftstilskudd ved næringskombinasjoner hvor jordbruket inngår som delkomponent i kombinasjon med enten reindrift, fiske, utmarksnæring eller duodji, felles tiltak, tiltaksprosjekter m.m.

14.5.3 Jordbrukspolitiske mål, retningslinjer og tiltak innenfor samiske områder

I St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon, kap. 5.5.6 Landbruket i Nord-Norge, har regjeringen gitt en del signaler om ønsket utvikling på landbrukssektoren i landsdelen. I meldingen heter det: «På grunn av de vanskelige naturgitte forhold, små og spredte landbruksmiljø og lange avstander for transport av innsatsfaktorer og landbruksprodukter vil det i de tre nordligste fylkene være en særlig utfordring å opprettholde livskraftig landbruk som grunnlag for sysselsetting og bosetting».

Meldingen trekker opp tre strategier for satsingen på nordnorsk landbruk: styrke den tradisjonelle produksjonens posisjon i markedet gjennom profilering på ren mat og arktisk klima, utvikle nye og revitalisere tradisjonelle næringskombinasjonstilpasninger, både innenfor ressursbasert og tjenesteytende sektor og utvikle et kompetansesenter for nordnorsk landbruk som skal medvirke til å styrke landbruket i landsdelen.

Meldingen peker videre på den rollen landbruket har for bevaring av samisk kultur og levemåte: «Landbruket er også en viktig næringsgren i de samiske bosettingsområdene og dermed en del av det materielle grunnlaget for den samiske kulturen. Samisk næringstilpasning har tradisjonelt vært preget av kombinasjonsnæringer. Det er derfor viktig at grunnlaget for at slike tilpasninger kan opprettholdes i disse områdene:»

Sametinget har utarbeidet en egen Samisk jordbruksplan. Under Sametingets plenumssak 8/01 Jordbruket i samiske områder, ble følgende overordnede mål vedtatt: å sikre stabil sysselsetting slik at man gjennom dette kan bevare og utvikle samisk språk og kultur. For å oppnå dette, går Sametinget inn for følgende innsatsområder: inkorporere samisk landbrukspolitisk sone i et nasjonalt landbruksperspektiv, verdiskapingsprogram for samisk jordbruk, tilpasse Sametingets virkemiddelbruk innenfor jordbruket.

For å møte utfordringene i samisk jordbruk står følgende utfordringer sentralt: bedre produksjonsbetingelsene, redusere kostnadene, øke verdiskapingen og øke kompetansen.

Regjeringen vil:

• invitere Samtinget til å drøfte utformingen av jordbrukspolitikken generelt, og utfordringene i det samiske jordbruket spesielt, i forkant av de årlige jordbruksoppgjørene

• sammen med Sametinget utrede et verdiskapingsprogram for samiske områder. Programmet må samordne utfordringer og muligheter knyttet til jordbruk, reindrift, fiske og tradisjonelt håndverk ut fra den sterke tradisjonelle integrasjonen som har eksistert mellom disse næringene i samiske bosettingsområder.

• sammen med Sametinget vurdere andre landbrukspolitiske tiltak innenfor rammen av nasjonal landbrukspolitikk

• vurdere tiltak for å sikre melkeproduksjonen og andre produksjonsformer i de samiske områdene

• bidra til utvikling av modeller som sikrer en langsiktighet i bruken av utmarksressursene i samiske bosettingsområder

• følge opp prosjektet «Landbruksbygg i arktisk», med sikte på å utvikle billigere og bedre landbruksbygg

• integrere utfordringer knyttet til samisk jordbruk og innlandsfiske som en del av ansvarsområdet til kompetansesenteret for nordnorsk landbruk. Det vil være viktig at samiske institusjoner og fagmiljøer blir knyttet til nettverket som totalt skal utgjøre senterets fagsentre.

• øke satsningen på samarbeidstiltak og samdrifter i jordbruket i samiske områder.

14.6 Industri og bergverk

I Norge har det vært en sterk omstilling innen mineralnæringen fra metallgruver til produksjon av industrimineraler. Mange av disse nye mineralske råstoffene er lavkostprodukter. Kystnær beliggenhet vil derfor være av vesentlig betydning for lønnsomheten. I Finnmark er mindre enn én promille av arealet tatt i bruk til mineralutvinning. I enkelte tilfeller vil det kunne oppstå interessekonflikter mellom mineralnæringen og samiske interesser.

Norsk mineralindustri har en omsetning på 7 milliarder kroner og sysselsetter 5500 personer. Næringen er viktig for distriktene, og den er spredt ut over hele landet, spesielt langs kysten. Når det gjelder antall ansatte i mineralproduksjonen, er Finnmark på femteplass etter fylkene Nordland, Møre og Romsdal, Rogaland og Vestfold. I Indre Finnmark er det i dag ingen utvinning av mineralressurser, med unntak av to natursteinsbedrifter som er i startfasen i Kautokeino.

I Finnmark har Norges geologiske undersøkelse (NGU) og større prospekteringsselskaper gjennomført relativt omfattende kartlegginger og undersøkelser etter gull, kobber og nikkel, med forholdsvis dårlig resultat. Det ser i dag ikke ut til at området har et stort potensiale for malmforekomster, selv om ny kunnskap og nye letemetoder kan gi andre konklusjoner. Diamantfunn i Finland har således ført til interesse for å lete etter diamantførende bergarter (kimberlitter) i Finnmark. Foreløpig er imidlertid interessen fra utenlandske selskaper liten, og selskapene konsentrerer sitt arbeid i Finland og Sverige. Etter NGUs vurdering står ikke Finnmark foran en sterk pågang fra prospekteringsselskaper med mindre man legger forholdene så godt til rette at selskapene vil investere i nye undersøkelser av mineralressurser.

14.6.1 Mineralloven

Etter at forslag til ny minerallov (Ot.prp. nr. 35 (1998–99) Om lov om erverv av og drift på mineralressurser) ble trukket tilbake våren 2000 (ot. meld. nr. 1 (1999–2000)), har regjeringen arbeidet med å vurdere deler av proposisjonen på nytt. Dette gjelder spesielt forholdet mellom mineralnæringens behov og grunneiernes interesser. I forbindelse med dette arbeidet vil også forholdet mellom minerallovgivningen og samiske rettigheter bli gjennomgått.

14.7 Reiseliv

Regjeringen har redegjort for hovedutfordringene i næringspolitikken overfor reiselivsnæringene i St.meld. nr. 15 (1999–2000) Lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer. Svært sentralt i politikken er at verdiskapingen og lønnsomheten i næringen må økes, blant annet for at næringene skal kunne konkurrere om den framtidige arbeidskraften. Satsing på reiselivsprodukter som turistene etterspør, utvikling av attraktive reisemål i de ulike landsdelene samt markedsføring og profilering av Norge som reisemål, er sentrale satsingsområder.

Samisk kultur bør i fremtiden kunne være den vesentlige innsatsfaktoren i reiselivsnæringen i samiske områder. I forbindelse med Stortingets behandling av reiselivsmeldingen, St.meld. nr. 15 (1999–2000) Lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer, uttalte Stortingets næringskomité:

Komitéen mener at reiseliv også i de samiske områdene vil kunne bli en bærekraftig næring, som kan sikre sysselsetting og bosetting. Komitéen ser positivt på en utvikling av samiske reiselivstilbud. Det vil være viktig at samisk kultur gjenspeiles i dette tilbudet. Komitéen mener at reiselivsvirksomhet i kombinasjon med andre næringer, har et stort potensial i samiske områder. Komitéen vil vektlegge at målet for samisk reiseliv må være lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter av høy kvalitet. Komitéen ser det som viktig at sa-miske miljøer både lokalt, regionalt og nasjonalt er med på å utvikle samisk reiseliv og nye reiselivsprodukter. En helhetlig samisk reiselivsplan kan her være en premissleverandør for reiselivets plass i samisk nærings- og kulturliv.

Kulturminner, museer og salg av duodji danner potensiale for samisk reiseliv. Imidlertid skaper stor turisttrafikk og ukritisk bruk av samisk kultur i reiselivssammenheng en rekke utfordringer. Samisk reiseliv må utformes på samiske premisser, og det vil være avgjørende med lokal deltakelse i slik virksomhet.

Næringslivet i de samiske områdene består i hovedsak av små og mellomstore bedrifter. Reiselivsbedrifter med lokal forankring er ofte kombinert med andre næringer. Det satses gjerne på individuell turisme, med hovedvekt på opplevelse, både med kultur- og naturbaserte produkter. En hovedforutsetning må være at slike bedrifter er levedyktige og økonomisk bærekraftige. SND har medvirket til etableringer innen småskalaproduksjon når det gjelder håndverk, mat og anlegg for aktiviteter. Noe av innsatsen har vært rettet mot nettverksbygging og etableringer for kvinner.

Reindriftsnæringen synes å ha et svært attraktivt potensiale som reiselivsprodukt. Reindriftsbasert turisme kan være en mulig binæring. Et problem er at reiseliv knyttet til reindriftsaktiviteter vil kunne kreve transport utover det som dagens motorferdsellov hjemler. Et annet potensiale er bruk av utmarks- og maritime miljøer og ressurser. Det er viktig at dette skjer med lokal tilpasning slik at verdiskapingen kan beholdes lokalt.

Turisme i samiske områder har utvilsomt et stort utviklingspotensiale. Men en slik utvikling forutsetter en langsiktig planlegging, en kompetanseforhøyelse og økt samordning. Dette er et arbeid der de respektive fylkenes turistorganisasjoner har et stort ansvar. En helt klar forutsetning er også at viljen til å drive turistsatsing kommer fra samene selv. Med et slikt utgangspunkt kan man få til en bærekraftig turisme i disse områdene som verken truer områdets natur eller samenes kultur.

15 Arealforvaltning i områder med samisk bosetting

Siden areal- og naturressursene er begrensede ressurser med grunnleggende samfunnsmessig be-tydning, er det nødvendig med en langsiktig planlegging og forvaltning av disse. Arealbruken, som fastsettes med rettsvirkninger i den kommunale planleggingen, blir bestemmende for hvilke bygge- og anleggstiltak, og hvilken virksomhet, som er tillatt på de forskjellige arealene. Kompetansen til å gjøre planvedtak som binder arealdisponeringen er i utgangspunktet lagt til kommunene.

St.meld nr. 29 (1996–97) Regional planlegging og arealpolitikk fastslår at bl.a. følgende hensyn skal ivaretas i planleggingen:

• helse, trivsel og levekår

• økologisk bærekraftig utvikling

• biologisk mangfold

• rekreasjon og friluftsliv

• behovene til grupper med spesielle arealbehov

Hensynet til biologisk mangfold er spesielt framhevet. Sikring av biologisk mangfold skjer i arealplanleggingen generelt og bl.a. ved å opprette særskilte verneområder etter naturvernloven. Mange verneområder er, eller vil bli, opprettet som del av nasjonale planer for barskog, nasjonalparker og andre store verneområder og gjennom tematiske verneplaner. Pr. oktober 2000 var ca. 7,4 pst. av fastlandsarealet vernet i medhold av naturvernloven. Mange eksisterende og planlagte store verneområder ligger i Midt- og Nord-Norge og berører samiske områder, særlig knyttet til reindrift.

15.1 Plan- og bygningsloven

Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet har gått sammen om et felles rundskriv om arealbruk og byggetiltak i reinbeiteområder. I rundskrivet redegjøres det for spørsmål i sammenheng med behandlingen av reindriftsinteressene i planlegging og i byggesaksbehandling etter plan- og bygningsloven. Rundskrivet omhandler også reindriftsretten og behandlingen av bygninger og anlegg etter reindriftsloven.

Plan- og bygningsloven er et viktig virkemiddel for utformingen og organiseringen av de fysiske omgivelsene, og for å ivareta kvaliteter i nærmiljøet. Loven legger opp til et system for helhetlig planlegging for statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet.

Kommunal planlegging kan være av vesentlig betydning for å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, næring og samfunnsliv. Tydeliggjøring av planprosessene og en sterk forpliktelse for planmyndighetene til å tilrettelegge for medvirkning fra samiske organisasjoner og den samiske befolkningen, er viktige forutsetninger for et godt resultat. Det vil også være viktig å få utviklet en arealpolitikk som sikrer at samiske interesser blir ivaretatt gjennom plansystemet.

Sikring av reindriftsarealene er en avgjørende forutsetning for framtidig reindrift. Ved siden av det vernet reindriftsloven gir, er planleggingen etter plan- og bygningsloven et godt virkemiddel for å få vurdert og sikret at områder av stor verdi ikke tas i bruk for andre formål.

Det vil bli vurdert hvordan, og på hvilke områder, det kan være hensiktsmessig å bruke rikspolitiske retningslinjer, f.eks. for arealer, landskap og naturgoder i områder for reindrift og for samisk kultur. Siktemålet med rikspolitiske retningslinjer er å klarlegge og konkretisere nasjonale mål i forhold til innhold og saksbehandling i planleggingen. Kommunal- og regionaldepartementet tar sikte på bruk av rikspolitiske retningslinjer for å formidle samiske interesser i planarbeidet etter plan- og bygningsloven, jf § 17, 1. ledd. Arbeidet vil skje i samarbeid med Miljøverndepartementet, Landbruksdepartementet og Sametinget, og vil bli samordnet med regjeringens oppfølging av planlovutvalgets innstilling.

Regjeringen har i St.meld. nr. 31 (2000–2001) Kommune, fylke, stat – en bedre oppgavefordeling, foreslått en rekke tiltak for å samle og styrke det regionale utviklingsansvaret. Stortingets flertall har sluttet seg til at fylkeskommunen får tilført oppgaver og ansvar med sikte på å utvikle dens rolle som regional utviklingsaktør, jf. Innst. S. nr. 307 (2000–2001). Ett av tiltakene som ble foreslått, og som har fått Stortingets tilslutning, er å legge beslutningsmyndigheten i innsigelsessaker vedrørende kommunale arealplaner til fylkeskommunen. Sametingets innsigelsesrett i forhold til kommunale arealplaner vil ikke bli endret som følge av St.meld. nr. 31. Regjeringen vil arbeide videre med de nærmere rammene tilknyttet overføring av innsigelsesmyndighet til fylkeskommunen, herunder forholdet til Sametinget.

15.1.1 Planlovutvalget

Planlovutvalget skal arbeide for å gjøre plan- og bygningsloven (PBL) til et bedre virkemiddel for å ta vare på biologisk mangfold. Det vil samtidig være et viktig virkemiddel for å trygge naturgrunnlaget, også naturgrunnlaget for samiske interesser.

Planlovutvalget har i 2001 avgitt sin første rapport, NOU 2001: 7 «Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven», der samiske interesser er omtalt i pkt. 16.3.17.

Planlovutvalget skal etter sitt mandat vurdere flere spørsmål av betydning for reindriften. I utredningen foreslås formålsparagrafen utbygget slik at den uttrykkelig sier at loven blant annet skal ivareta vern av naturmiljøet generelt, og naturgrunnlaget for samisk kultur og næring. Utvalget har også vurdert og skissert muligheter for klargjøring og endring av arealbrukskategorien «landbruks-, natur- og friluftsområder», med sikte på nyansering av denne arealbrukskategorien. Blant annet skisseres muligheten for at spesielle områder for reindriften gjennom kommuneplanens arealdel skal kunne sikres fortrinn i områder med flerbruk. Videre har utvalget pekt på behovet for en bedre samordning mellom reindriftsloven og plan- og bygningsloven, bl.a. i forhold til reindriftens planleggingsbehov på tvers av kommune- og fylkesgrenser med samordning i forhold til næringens distriktsplaner.

Utvalget vil arbeide videre med disse spørsmålene, blant annet med sikte på at spesielle områder for reindriften lettere kan sikres i arealplaner. Utvalgets arbeid vil pågå ut 2002.

15.2 Forsvaret og reindriften

Reindriften er en arealkrevende næring. For å kunne gi militære avdelinger tilfredsstillende opplæring og trening, har også Forsvaret behov for å kunne disponere store arealer til skyte- og øvingsfelt. I de områdene hvor begge disse arealkrevende aktivitetene foregår ved siden av hverandre, kan det derfor oppstå interessekonflikter.

Forsvarets målsetting er at reindriften sikres tilfredsstillende arealer, samtidig som Forsvaret får tilfredsstilt behovet for øving. Dette setter store krav til fleksibilitet og kommunikasjon mellom Forsvaret og reindriftsutøverne. Et eksempel er Mauken-Blåtind saken, hvor reineierne i det aktuelle området har protestert mot Forsvarets planer om sammenbinding av skytefeltene Mauken og Blåtind. Et annet eksempel er utfordringene reindriften og Forsvaret står overfor når det gjelder å avklare hvordan arealene skal disponeres i Halkavárre skytefelt i Finnmark. Evne og vilje til å utvise fleksibilitet og å opprettholde dialog bør være en hovedutfordring for både Forsvaret og reindriftsnæringen, med sikte på å unngå arealkonflikter for fremtiden.

15.3 Økologisk bærekraft og overbeiteproblematikk

Økologisk bærekraft forutsetter at beitegrunnlaget forvaltes slik at beitebalansen sikres på lang sikt. Dette innebærer at reintallet må tilpasses beitepotensialet i et område. I Finnmark har lavbeiteressursene utviklet seg i en negativ retning og dermed gjort rammebetingelsene for næringen vanskelig.

I forbindelse med reindriftsforhandlingene for avtaleåret 2000/2001 ble avtalepartene enige om at forhold som berører reintallsregulering skal følges opp gjennom reguleringer med hjemmel i reindriftsloven. Reindriftsforvaltninga er i gang med en utredningsprosess for å gi Reindriftsstyret grunnlag for å fastsette rammevilkårene for distriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde i løpet av 2001 og for Øst-Finnmark i 2002. Driftsenhetene i hvert distrikt skal så bli enige om reintallsfordelingen mellom driftsenhetene. Dersom distriktene ikke kan bli enige om fordelingen, vil dette bli gjort av Områdestyrene. Andre viktige momenter for å skape trygge rammevilkår, er fastsettelse og overholdelse av beitetider samt distriktsinndeling av fellesbeitene (vår/høst og vinterbeiter). Dette forutsettes gjennomført innen utgangen av mars 2002.

Disse tiltakene vil forhåpentligvis bidra til at reindriften i Finnmark igjen kommer inn i et økologisk bærekraftig mønster.

15.4 Forvaltning av vassdrag

Tiltak innen Olje- og energidepartementets ansvarsområder innebærer ofte inngrep av stor samfunnsmessig betydning. I den sammenhengen settes det i gang omfattende planlegging i form av konsekvensutredninger som skal ivareta alle viktige interesser. Samiske interesser utredes gjennom slik planlegging.

Ved vassdragstiltak blir samiske interesser forsvarlig ivaretatt gjennom konsesjonsbehandling. Samiske interesser blir ansett som allmenne interesser som både kan utløse konsesjonsplikt og som vektlegges ved avgjørelsen av om det skal gis konsesjon. Ved konsesjon til vassdragsreguleringer kan det blant annet pålegges vilkår om reindriftsfond for å fremme reindriften i det berørte distriktet. For øvrig søkes det gjennom konsesjonsbehandling å avbøte eventuell skade på samisk kultur og næringsgrunnlag i den utstrekning dette er mulig og hensiktsmessig.

Forholdet mellom forvaltningen av naturressurser og samiske interesser og rettigheter vil også bli nærmere vurdert i forbindelse med arbeidet som pågår med oppfølgingen av Samerettsutvalgets andre delinnstilling (NOU 1997: 4).

Direktoratet for naturforvaltning har gitt nye retningslinjer for driften av «Samlet plan for vassdrag» inntil vassdragssortering er gjennomført etter de nye retningslinjene. Disse sier bl.a. at det ved behandling av saker om flytting av vannkraftprosjekter fra kategori II til kategori I, fordi lokal motstand er opphørt, skal reindriftsinteresser og andre samiske interesser høres spesielt. Flytting til kategori I innebærer at prosjektet kan konsesjonsbehandles.

I St.meld. nr. 37 (2000–2001) Om vasskrafta og kraftbalansen gikk regjeringen inn for å instruere Statkraft SF om å skrinlegge vannkraftprosjektene i Beiarn, Bjølloga og Melfjord. Stortinget har samtykket i regjeringens tilrådning, jf. Innst. S. nr. 263 (2000–2001).

15.5 Tiltak

• Regjeringen tar sikte på bruk av rikspolitiske retningslinjer for å ivareta samiske interesser i planleggingen.

• Planlovutvalget har lagt grunnlaget for en nyansering av arealbrukskategorien landbruks-, natur- og friluftsområder og vil arbeide videre med disse spørsmålene med sikte på at spesielle områder for reindriften lettere kan sikres i arealplaner.

• Naturgrunnlaget for samisk kultur og næring skal være et viktig formål i planleggingen.

• Regjeringen vil gå inn for mer forpliktende bruk av fylkesplanen i forhold til reindriften, bl.a. fordi reindriften stort sett går over flere kommuner.