Del 5
Internasjonale forhold og ansvarsdeling
16 Nordisk og internasjonalt samarbeid
16.1 Nordisk samarbeid – harmonisering av samepolitikken
Samene som urfolk lever i fire land: Norge, Sverige, Finland og Russland. Samene har alltid lagt stor vekt på samarbeid på tvers av landegrensene. I utviklingen av en helhetlig samepolitikk er det også viktig å se de samiske spørsmålene i et nordisk perspektiv.
16.1.1 Nytt nordisk samarbeid om samiske spørsmål
5. april 2000 ble det opprettet et fast samarbeid mellom de ansvarlige ministrene for samiske spørsmål i Finland, Sverige og Norge. Det er en hovedmålsetting for dette nye samarbeidet at det skal bidra til å sikre samisk kultur og språk og gjøre det lettere å komme fram til samordning av nasjonale tiltak og fellesprosjekter. For å få god orientering, drøfting og behandling av samiske spørsmål av felles nordisk interesse, ble det besluttet at ministrene skal møtes regelmessig. To viktige saker som ble drøftet, var nye samarbeidsformer på nordisk nivå for samiske spørsmål og arbeidet med sikte på en nordisk samekonvensjon. I tilknytning til det nye samarbeidet møtes også sameministrene og presidentene ved sametingene i Finland, Sverige og Norge til regelmessige fellesmøter for orientering, drøfting og behandling av samiske spørsmål som berører felles nordiske interesser. Målsettingen med det nye samarbeidet er å styrke og utvikle det samiske folks språk, kultur, næringer og samfunnsliv.
Dette samarbeidet, og ministrenes regelmessige møter om samiske spørsmål skal ha nær tilknytning til Nordisk Ministerråd. Det første fellesmøtet med sametingspresidentene ble avholdt høsten 2000. Tema for møtet var fremtidige samarbeidsformer, arbeidet med sikte på en nordisk samekonvensjon, samerettsutredningene i Finland, Sverige og Norge, situasjonen for skoltesamene (østsamene) og enkelte spørsmål knyttet til samisk høyere utdanning.
Ansvaret for sammenkalling og ledelse av ministermøtene skal gå på omgang mellom de tre landene. I 2001 har Sverige sekretariatsfunksjonen.
16.1.2 Nordisk samarbeidsorgan for same- og reindriftsspørsmål
Nordisk samarbeidsorgan for same- og reindriftsspørsmål ble opprettet ved Kgl. res. av 26. juni 1964 på grunnlag av Nordisk Råds rek. Nr 13/1962 for behandling av felles same- og reindriftsspørsmål. Dette samarbeidsorganet skal være et kontaktorgan på embetsnivå mellom de tre landenes regjeringer for informasjon og diskusjon av felles reindriftsspørsmål og samiske spørsmål generelt. Samarbeidsorganet fungerer som sekretariat for det nye nordiske samarbeidet fra 2000. Det landet som har formannskapet i Nordisk samarbeidsorgan for same- og reindriftsspørsmål, ivaretar sekretariatsfunksjonene for ministermøtene og møtene mellom ministrene og sametingspresidentene. Samarbeidsorganet skal informere Nordisk Ministerråds sekretariat om de sakene som tas opp i møtene. Forslag til nye vedtekter og nytt navn til samarbeidsorganet er under utforming.
16.1.3 Nordisk samekonvensjon
Under Nordisk Råds 46. sesjon i Reykjavik i 1995 ble det avholdt et ministermøte om samiske saker. Ministrene fra Finland, Sverige og Norge fremmet et initiativ til å starte arbeidet med sikte på en samekonvensjon.
Det ble nedsatt en arbeidsgruppe med deltakelse fra de ulike departementene og sametingene i de enkelte landene og med mandat å utrede på hvilke områder man ser behov og grunnlag for et nærmere samarbeid. Arbeidet ble organisert i samarbeid med Samerådet. I juni 1998 ble det fremlagt en rapport om behovet og grunnlaget for en nordisk samekonvensjon.
På ministermøtet 5. april 2000 besluttet ministrene i de tre landene at rapporten skulle sendes på høring i de respektive landene. Høringsinstansene anbefaler at det arbeides videre med sikte på en samekonvensjon og at et ekspertutvalg får i oppgave å se nærmere på en del sentrale sider ved en slik konvensjon.
16.1.4 Samisk parlamentarisk råd
Samisk parlamentarisk råd ble vedtatt opprettet av de tre sametingene i 1996. I 1997 undertegnet lederne for sametingene en avtale om å formalisere samarbeidet. Man så et behov for et felles organ som arena for diskusjoner i saker som angår felles spørsmål og politikkutforming. Den 2. mars 2000 undertegnet sametingene i Finland og Norge denne avtalen. Sverige står foreløpig utenfor.
Samisk parlamentarisk råd skal bidra til samordning i saker som berører samer i flere stater eller samene som ett folk, samt bidra til utviklingen av praktiske samarbeidsformer mellom sametingene. Videre har man et håp om at rådet vil få en aktiv rolle i arbeidet med FNs urfolkserklæring, etableringen av et permanent forum for urfolk i FN, urfolkssaker i Barentssamarbeidet og i arbeidet overfor Arktisk råd.
16.2 Internasjonalt urfolkssamarbeid
Internasjonal virksomhet omfatter flere faser:
informasjon om prosesser og beslutninger
forberedelser forut for møter og konferanser
deltakelse på møter og konferanser
oppfølging av møter og konferanser
I Norge er det en etablert praksis at interesseorganisasjoner, institusjoner og ressurspersoner ofte trekkes inn i en eller flere av de nevnte fasene av internasjonalt arbeid. Når det gjelder Sametingets spesielle stilling som folkevalgt organ, er det viktig å sikre Sametinget innflytelse og at Sametingets kompetanse blir benyttet.
For regjeringen har det lenge vært viktig å ha nær kontakt med Sametinget i internasjonale urfolkssaker. I tillegg til de verdifulle bidragene Sametinget kan gi på disse områdene, vil et nært samarbeid gi et viktig signal internasjonalt og kunne tjene som eksempel for andre lands regjeringer.
Fra Sametingets side er det uttrykt ønske om å kunne engasjere seg mer i alle de nevnte fasene i internasjonalt arbeid. Det gjelder særlig urfolkssaker, men også i øvrige saker som er av interesse for samepolitikken, herunder kvinners og barns situasjon.
Sametinget har ingen formell rettslig status med hensyn til å representere Norge ved internasjonale forhandlinger. I den grad representanter fra Sametinget skal kunne forhandle eller delta på vegne av den norske stat, vil dette skje gjennom oppnevnelse i norske forhandlingsdelegasjoner.
Regjeringen legger stor vekt på at internasjonale urfolksspørsmål drøftes og forhandles gjennom et nært samvirke mellom regjeringen og urfolksrepresentanter. Norske holdninger til internasjonale urfolksspørsmål utformes derfor i nært samarbeid med Sametinget. Det legges også stor vekt på at Sametinget i den grad det er mulig skal være representert i internasjonale sammenhenger hvor urfolksspørsmål står på dagsorden. Sametinget har vært representert i den norske delegasjonen i de mest aktuelle internasjonale saker som gjelder urfolks rettigheter.
16.2.1 FNs erklæring om urfolks rettigheter
I 1982 opprettet FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) en arbeidsgruppe for urfolk som består av fem medlemmer fra FNs underkommisjon for forhindring av diskriminering og beskyttelse av minoriteter. Arbeidsgruppens mandat er å rette søkelyset på urfolks situasjon verden over, og å fremme forslag til internasjonale rettslige standarder for nasjonalstatenes politikk overfor urfolk. Gruppen har fremmet et utkast til FN-erklæring om urfolks rettigheter. En internasjonal erklæring har, i motsetning til internasjonale konvensjoner, ingen juridisk bindende virkning for statene.
Utkastet til erklæring om urfolks rettigheter inneholder en rekke bestemmelser som utelukkende gjelder for urfolk, og er i så måte unikt i FN-sammenheng. Det er første gang et menneskerettighetsforum i FN utarbeider standarder spesielt for urfolk.
I erklæringsutkastet finnes blant annet bestemmelser om urfolks rettigheter knyttet til språk, religion, kultur, utdanning, landrettigheter, selvstyreordninger mv. Utkastet har i flere år vært gjenstand for forhandlinger mellom stater i en arbeidsgruppe nedsatt av FNs menneskerettighetskommisjon, der urfolksrepresentanter og andre involverte organisasjoner har observatørstatus.
Arbeidsgruppen har hatt liten fremgang, og en rekke spørsmål gjenstår. Et av de særlig vanskelige spørsmålene gjelder urfolks rett til selvbestemmelse og hva som ligger i dette begrepet. Dette spørsmålet er nærmere drøftet i kap. 4.
Norge har deltatt fra starten av forhandlingene, med en delegasjon bestående av representanter fra Utenriksdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Sametinget. Under forhandlingsrunden om urfolkserklæringen i 2000 valgte Sametinget å ikke delta i den norske delegasjonen. Bakgrunnen for dette var misnøye med prosessen forut for de internasjonale forhandlingene og med de norske posisjonene i forhold til spørsmålet om selvbestemmelse.
Regjeringen vil i forkant av framtidige forhandlingsmøter ta sikte på å få til en mer formell prosess og en bedre dialog med Sametinget. Regjeringen vil delta aktivt i fortsettelsen for å få sluttført forhandlingene, og vil arbeide for at erklæringen kan bidra til en styrking av vernet for verdens urfolk. I denne sammenheng vil regjeringen holde nær kontakt med andre stater med sikte på å få fortgang i arbeidet.
16.2.1.1 Artikkel 3 i utkastet til FN-erklæring om urfolks rettigheter
Utkastet til FN-erklæring om urfolks rettigheter inneholder også en artikkel om urfolks rett til selvbestemmelse (artikkel 3), som er formulert på samme måte som en bestemmelse om folkenes rett til selvbestemmelse i de to FN-konvensjonene av 1966 om hhv. økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og sivile og politiske rettigheter. Denne bestemmelsen ble formulert med avkoloniseringen for øyet der nasjonal frigjøring var det sentrale. Knapt noen stater har i forhandlingene vært villig til å akseptere dette forslaget uten endringer eller presiseringer.
På forhandlingsmøtet om FN-erklæringen om urfolk i Genève i november 2000 uttalte den norske delegasjonen at retten til selvbestemmelse er en rettighet som skal utøves innenfor eksisterende uavhengige og demokratiske stater. Det ble videre uttrykt at i denne sammenhengen omfatter selvbestemmelsesretten urfolkenes rett til å delta på alle beslutningsnivåer i saker som gjelder lovgivning og administrasjon, og i arbeidet med å opprettholde og utvikle sine politiske og økonomiske systemer. En del urfolksrepresentanter oppfattet dette som uakseptable begrensninger på urfolks rett til selvbestemmelse. Dette ble begrunnet med at det i folkeretten er et anerkjent prinsipp at alle folk har rett til selvbestemmelse. Fra urfolks side hevdes det at det ikke er ønskelig å begrense selvbestemmelsesretten for urfolk til å gjelde bare innenfor eksisterende stater, fordi urfolk må ha den samme retten som alle andre folk har.
16.2.2 Permanent forum for urfolksspørsmål
Regjeringen har deltatt aktivt i arbeidet med opprettelse av permanent forum for urfolksspørsmål innen FN. Arbeidsgruppen for urfolk, WGIP, under FNs Underkommisjon for fremme av og beskyttelse av menneskerettigheter, har arbeidet med å komme frem til konkrete forslag. Forslaget ble utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av FNs Menneskerettighetskommisjon. Norge hadde formannskapet i denne arbeidsgruppen da arbeidet ble sluttført. ECOSOC (FNs økonomiske og sosiale råd) vedtok i juli 2000 å opprette et Permanent forum for urfolksspørsmål. Det antas at forumets første møte vil bli holdt i 2002. Forumet skal være et ekspertorgan med medlemmer fra myndigheter og fra urfolk. Forumet skal bestå av 16 representanter, 8 nominert av FNs medlemsstater og valgt av ECOSOC, og 8 utpekt av ECOSOCs formann etter konsultasjoner med urfolksorganisasjoner og grupper. I arbeidet med å utpeke urfolksrepresentanter spiller Samerådet, som frivillig organisasjon, en aktiv rolle. I tillegg til forumets faste 16 representanter vil FNs medlemsstater, urfolksorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner, FN-organisasjoner osv. ha observatørstatus ved forumets møter.
Forumet skal behandle saker innenfor ECOSOCs mandat, dvs. saker som angår verdens urfolk innenfor økonomisk og sosial utvikling, kultur, utdanning, helse og menneskerettigheter.
Opprettelse av forumet vil nødvendiggjøre en gjennomgang av de eksisterende mekanismer som arbeider med urfolksspørsmål, bl.a. WGIP. Det må også tas stilling til hvor sekretariatet for forumet skal plasseres.
16.2.3 Opprettelse av en spesialrapportør for urfolk
FNs Menneskerettighetskommisjon vedtok på sin siste sesjon å opprette en spesialrapportør for urfolk. Norge var medforslagsstiller til forslaget. I mandatet heter det at spesialrapportøren skal rapportere til Kommisjonen om menneskerettighetssituasjonen for urfolk. Han/hun forutsettes å innhente informasjon fra både stater og urfolk. Spesialrapportøren skal også komme med anbefalinger og forslag til tiltak som kan hindre brudd på urfolks menneskerettigheter.
16.2.4 Barentssamarbeidet
Innenfor Barentssamarbeidet har urfolksspørsmål en viktig plass. I Barentsregionen lever tre urfolk – samer, nenetser og vepsere. Få steder i verden er det et så nært samarbeid urfolkene i mellom, på tvers av landegrensene. Det er også nær kontakt til regjeringsnivået i deltakerlandene Norge, Sverige, Finland og Russland. Representanter for urfolk deltar på alle felter innen Barentssamarbeidet.
Det er opprettet et eget regionalt samarbeidsorgan mellom urfolkene. I 1999 utarbeidet urfolksgruppen en handlingsplan for urfolkene i Barentsregionen. Prioriterte oppgaver er tiltak for å styrke og bevare urfolkenes språk, kultur, deres tradisjonelle nærings- og håndverksvirksomhet, samt arbeide for økonomisk utvikling. Forbedring av levekår og helse for urfolkene på russisk side er en annen viktig oppgave.
Urfolksamarbeidet i Barentsregionen er et regionalt samarbeid som foregår på urfolkenes egne premisser. Sametinget på norsk side og norske kommuner med samisk befolkning spiller en aktiv rolle. Fra statlig side støttes arbeidet gjennom finansiering av tiltak og prosjekter, og ved at urfolkene blir hørt i alle viktige samarbeidsspørsmål.
Barentsrådet vedtok på sitt møte i mars 1999 å inkludere ungdomspolitikk som et av sine utviklingsområder. I juni 1999 ble det etablert en arbeidsgruppe med representanter fra de departementene i Finland, Russland, Sverige, Danmark, Island og Norge som har ansvaret for ungdomspolitiske spørsmål. Det er også etablert nettverk for samarbeid mellom ungdomsorganisasjoner og grupper i regionen (Barents Regional Youth Forum). Urfolksungdom har egne representanter i nettverket.
En handlingsplan ble vedtatt på Ungdomsministerkonferansen i Tromsø i mai 2001. Gjennom handlingsplanen skal det stimuleres til samarbeidsprosjekter i Barentsregionen, spesielt til samarbeid mellom urfolksungdom. Prosjekter som fremmer urfolkenes kultur vil bli prioriterte. Det vil bli lagt vekt på utvikling av informasjon til ungdom. Gjennom et samarbeid landene i mellom, skal levekår kartlegges og forskningssamarbeidet styrkes.
Det nordiske samarbeidet på kulturområdet er, innenfor rammen av Barentssamarbeidet, utvidet til å omfatte den samiske befolkning på Kola. Med de bånd som knytter den samiske befolkning sammen, er dette et samarbeid som bør fortsette. Det er også et uttrykk for det nære naboskap som i nord eksisterer mellom Norge og Russland. Samarbeidet med andre urfolksgrupper på Kola bør videreføres.
16.2.5 Arktisk Råd
Det formaliserte samarbeidet mellom de arktiske landene er relativt nytt. Samarbeidet om en felles miljøvernstrategi (Arctic Environmental Protection Strategy – AEPS) i Arktis startet for ca. 10 år siden. Da Arktisk Råd ble opprettet i 1996 var det for å utvide det arktiske samarbeidet til også å omfatte økonomisk, sosial og kulturell utvikling i nord. Anerkjennelse av urfolkenes spesielle kunnskaper og den betydning videreføringen av disse har for forståelsen av de arktiske samfunn, står sentralt i ministerdeklarasjonen om etableringen av Arktisk Råd. Full involvering og aktiv deltakelse av representanter for urfolk er også et sentralt anliggende for det arktiske samarbeidet.
Arktisk Råd er det eneste regionale samarbeidsorganet som omfatter alle de åtte arktiske land; de fem nordiske, USA, Canada og Russland. Et spesielt trekk ved Arktisk Råd er at urfolksorganisasjoner i Arktis kan få status som permanente deltakere. De permanente deltakere har anledning til å delta på alle møter og aktiviteter i regi av Arktisk Råd. Seks urfolksorganisasjoner har pr. i dag slik status. Disse er Samerådet, Inuit Circumpolar Conference (ICC), Russian Association of Indigenous Peoples of the North (RAIPON) Aleut International Association (AIA), Arctic Athabaskan Council og Gwich’in Council International.
Arktisk Råds urfolkssekretariat i København er opprettet for å bistå de permanente deltakerne faglig og praktisk i forbindelse med deres deltakelse i Arktisk Råd.
Arktisk Råd har fem faste programmer som administreres av en arbeidsgruppe for hvert program. Disse er:
Det arktiske miljøovervåkingsprogrammet (AMAP)
Programmet for bevaring av arktisk fauna og flora (CAFF)
Beredskapsprogram for utslipp ved ulykker (EPPR)
Program for beskyttelse av det marine miljø (PAME)
Programmet for bærekraftig utvikling (SDP)
De permanente deltakerne deltar aktivt på arbeidsgruppemøter, og er med på å initiere ulike prosjekter. Ofte er en eller flere av urfolksorganisasjonene prosjektansvarlig sammen med arbeidsgruppen. Dette er tilfelle både når det gjelder et biodiversitetsprosjekt og et helse/miljø-prosjekt i Russland.
Samerådet har tatt initiativ til prosjekter om kystfiske og innlandsfiske innenfor rammen av Arktisk Råds Program for bærekraftig utvikling. Norge legger vekt på at urfolkene får anledning til å delta aktivt i det arktiske samarbeidet. I 2000 ble det for første gang opprettet en egen underpost på statsbudsjettet med en bevilgning på kr 250 000 til støtte til urfolks deltakelse i Arktisk Råd. Denne bevilgningen skal i første rekke gå til de samiske og russiske urfolksrepresentantene. For 2001 er det bevilget kr 400 000.
Regjeringen koordinerer de norske forberedelsene til ministermøtene i Arktisk Råd som holdes annethvert år og til møtene på embetsnivå som holdes to til tre ganger i året. Foruten ulike fagdepartementer er Sametinget og Landsdelsutvalget involvert i forberedelsesprosessen. Sommeren 1999 ble det startet et ettårig prosjekt for utvikling av en nasjonal strategi for bærekraftig utvikling i nord i relasjon til Arktisk Råds program for bærekraftig utvikling. Sametinget har deltatt i styringsgruppen for prosjektet. Innenfor rammen av prosjektet ble det avholdt internasjonale seminarer på tre områder av spesiell interesse for Norge. Disse var innenfor olje og gass, levende marine ressurser og reindrift. På bakgrunn av erfaringene og anbefalingene fra reindriftseminaret, har Arktisk Råd godkjent et norsk prosjektforslag om bærekraftig reindrift.
Regjeringen anser det som viktig at Sametinget blir konsultert og deltar i det arktiske samarbeidet. Sametingspresidenten blir derfor invitert til å være med på Arktisk Råds ministermøter. Det er et ønske om å videreføre og styrke dialogen med Sametinget for å sikre at samiske synspunkter reflekteres i norsk politikk overfor Arktisk Råd.
16.2.6 Ressursmessige og strukturelle rammer for Sametingets internasjonale deltakelse
Internasjonalt engasjement og deltakelse er ressurskrevende. Regjeringens tilskudd til Sametingets internasjonale virksomhet går i dag i sin helhet til Sametingets deltakelse i relevante fora i FN. Sametinget har vist til at økt engasjement vil kreve større rammer for å dekke økte reiseutgifter og større bemanning i Sametingets administrasjon. Sametinget har også vist til at opprettelse av et kontor i Oslo vil redusere utgiftene når det gjelder internasjonalt arbeid og internasjonale kontakter.
Prosessen i forbindelse med opprettelsen av FNs urfolksforum er i stor grad avsluttet. Det må derfor antas at arbeidsmengden for Sametinget i denne sammenhengen vil reduseres noe. Spørsmålet om opprettelse av et kontor for Sametinget i Oslo må utredes nærmere.
Utenriksdepartementet har kontakt med Sametinget på en rekke ulike fagområder. Her er det behov for rutiner og strukturer som sikrer en best mulig koordinering.
16.2.7 Presentasjon av samisk kunst og kultur i utlandet
Samiske forhold er en naturlig del av presentasjonen av Norge og norske forhold i utlandet. Medvirkning av samiske kunstnere og kulturinstitusjoner i profilerings- og kulturarbeidet er en naturlig og selvfølgelig del i vår kulturutveksling med utlandet.
Utenriksdepartementet produserer en artikkelserie om norske forhold rettet mot utenlandske målgrupper. Utenriksstasjonene benytter artiklene aktivt i sin Norgespresentasjon, og serien er også tilgjengelig elektronisk. I serien inngår en artikkel om samene i Norge.
Videre har det vært naturlig å støtte samisk deltakelse i relevante internasjonale møteplasser, ved konferanser om minoriteter og lignende. Det er for eksempel gitt reisestøtte til samisk deltakelse i Paris på et internasjonalt seminar om minoritetsspråk.
I Utenriksdepartemenets kulturutveksling med utlandet inngår profesjonelle samiske kunstnere og samiske kulturuttrykk. Kunstnere som Mari Boine ble for eksempel benyttet i kultursatsingen Bethlehem 2000 og gruppen Jienat vil medvirke under rasismekonferansen i Sør-Afrika høsten 2001.
I kulturutvekslingen med land i sør kan sa-miske kulturinnslag ha spesiell interesse og relevans. Det kan i denne forbindelse nevnes et interessant utstillingskonsept som vil vise arbeider av samtidskunstnere fra urfolk i Guatemala, Venezuela og samene i Norge. Utstillingen skal først og fremst vises i Venezuela, men det kan også bli aktuelt med visninger i Guatemala og Norge.
16.3 Tiltak
Regjeringen vil i samråd med Sametinget utarbeide prosedyrer og strukturer for konsultasjoner med tanke på internasjonalt urfolksarbeid i FN og ILO.
Det opprettes et intern samarbeidsgruppe i Utenriksdepartementet som, sammen med Sametinget, skal utarbeide nødvendige strukturer og rutiner for samarbeidet mellom Sametinget og Utenriksdepartementet.
17 Samordning av samepolitikken
Regjeringen ønsker å føre en samordnet og konsekvent samepolitikk, og den statlige politikken overfor samene skal i størst mulig grad baseres på samenes egne premisser.
Opprettelsen av Sametinget økte kravet til informasjonsflyt mellom departementene i arbeidet med samiske saker. Sametinget har, blant annet i sin årsmelding for 1999 og i brev til Stortingets kommunalkomité av 10.11.2000, hevdet at regjeringen har problemer med å samordne dette politikkområdet. Det har fra Sametingets side vært et ønske om at samordningsansvaret for samepolitikken, og hvordan dette ansvaret skal utføres, blir lovfestet. Et annet ønske har vært at samordningsansvaret for samiske saker legges til statsministerens kontor.
Det er ikke hensiktsmessig å lovfeste hvordan den enkelte regjering samordner sin samepolitikk. Enhver regjering kan organisere sitt arbeid slik den selv ønsker. Det er ikke vanlig at statsministerens kontor administrerer fagområder. Statsministerens kontor har et overordnet ansvar for regjeringens arbeid generelt og skal være sekretariat for statsministerens daglige virke. Men regjeringen vil kontinuerlig vurdere om det er behov for endringer i organiseringen og administreringen av det enkelte departement og de enkelte fagområder.
Sektoransvarsprinsippet innebærer at den enkelte fagmyndighet har ansvaret for tjenestetilbudet til alle grupper av befolkningen. Fagmyndighetene på ulike sektorer og forvaltningsnivåer har på sine områder det samme ansvar for den samiske befolkningen som for resten av befolkningen. I tråd med sektoransvarsprinsippet skal de ulike fagmyndighetene vurdere om det er behov for tilpasninger eller tiltak på egne ansvarsområder. Opprettelsen av Sametinget som et selvstendig politisk organ og den lovbestemte oppfølgingen av tingets virksomhet skaper en ny utfordring for departementene i forhold til den tradisjonelle departementsrollen som forvalter av sektorpolitikken.
17.1 Samordning som virkemiddel
Den samiske befolkningen vil som hovedregel omfattes av generelle regler og tiltak. I noen tilfeller vil det imidlertid være nødvendig å endre eller tilpasse generelle ordninger for å sikre den kulturelle dimensjonen. Generelt er en samepolitisk sak enhver sak som har særlig betydning for den samiske befolkningen eller for områder med samisk bosetting.
Samordning kan innebære at det foretas politiske prioriteringer som medfører at enkeltes interesser prioriteres på bekostning av andres. Alle departementene har en selvstendig plikt til selv å sørge for at saker blir samordnet i forhold til andre departementer så langt dette er nødvendig.
Generelt vil hensikten med samordning være behovet for å se fagområder i sammenheng, og spesielt behovet for:
helhetstenkning eller helhetsløsninger ut fra brukerhensyn
tilstrekkelig informasjon som grunnlag for beslutninger og gjennomføring av tiltak
effektivitet (ressursbesparende, utnytte begrensede ressurser bedre/få mer ut av innsatsen)
å unngå overlapping mellom ulike innsatsområder
å sikre kvaliteten på styringen
Samordning kan dreie seg om saksbehandlingsrutiner, etablering av særskilte enheter/instanser/organer, endring i virksomhetens organisering eller felles rammer og/eller aktiviteter.
17.2 Kommunal- og regional- departementets samordnings- ansvar for samepolitikken
Siden 1980 har Kommunal- og regionaldepartementet hatt det sentrale ansvaret for samordningen av arbeidet med samiske spørsmål. Dette samordningsansvaret omfatter en rekke politikkområder, som i det store og hele er omtalt i denne meldingen. De samepolitiske sakene spenner faglig svært vidt og innebærer en variasjon i politikkområdet som ikke er vanlig for departementsavdelinger. Dette stiller spesielle krav til departementets bruk av virkemidler, arbeidsmåter og kompetanse på feltet.
For å ivareta behovet for å se ulike sider ved samepolitikken i sammenheng, har Kommunal- og regionaldepartementet et særskilt ansvar for å følge utviklingen på feltet på tvers av de ulike sektorgrensene. Dette innebærer en kontinuerlig avveining av synspunkter, hensyn og interesser mellom fagdepartementene, med tilhørende sektorinteresser, og samiske interesser representert ved Sametinget, ut fra samerettslige bestemmelser. Sentrale oppgaver for Kommunal- og regionaldepartementet i forhold til sektordepartementene er å:
formidle samepolitiske mål, prinsipper og retningslinjer
skaffe informasjon om planlegging og gjennomføring av tiltak av vesentlig betydning for samiske spørsmål
gi konkrete innspill i saker
avklare prinsipielle spørsmål om myndighetenes forhold til Sametinget, herunder statsråders eventuelle parlamentariske ansvar for Sametingets virksomhet
Kommunal- og regionaldepartementet skal gjennom sin samordning sikre at den samlede effekten av ulike sektortiltak blir størst mulig og at kvaliteten på saksbehandlingen er tilfredsstillende. Dette innebærer blant annet et utstrakt samarbeid med de ulike departementene og Sametinget.
Samordningsutvalget for samiske spørsmål ble opprettet av regjeringen i 1991. Kommunal- og regionaldepartementet har ledelsesansvar og er sekretariat for utvalget. Utvalget drøfter multilaterale saker mellom departementene. Utvalget utgjør også et viktig nettverk i samepolitiske spørsmål på administrativt nivå, og oversikten over aktuelle saker på feltet har blitt betydelig forbedret etter at utvalget ble opprettet. Elleve departementer deltar fast i utvalget, mens andre departementer får invitasjon til å delta når saker som berører dem skal drøftes.
For å styrke arbeidet i forhold til samer og nasjonale minoriteter, ble det fra 15. juni 2001 opprettet en egen Same- og minoritetspolitisk avdeling i Kommunal- og regionaldepartementet. De senere årene har det vært utnevnt en egen statssekretær for samiske saker i Kommunal- og regionaldepartementet.
Regjeringen ønsker å foreta en evaluering av samordningen av samiske saker i statsforvaltningen. Det tas sikte på at evalueringen gjennomføres i løpet av 2002. Også i 1998 foretok Statskonsult en gjennomgang av Kommunal- og regionaldepartementets arbeid på det samepolitiske området.
Regjeringen vil utarbeide en veileder for behandlingen av samiske saker. Veilederen vil, i likhet med tilsvarende veiledere utarbeidet for distriktsmessige konsekvensutredninger og konsekvenser for likestilling, være et hjelpemiddel for å avklare om en sak har konsekvenser for samiske interesser, og gi et faglig grunnlag for å foreta vurderinger i slike saker. Regjeringen tar sikte på at en veileder vil være utarbeidet i løpet av 2001.
17.2.1 Samordning av samiske saker i statsbudsjettet
Regjeringen ser det som særlig viktig å styrke samordningen av samiske saker i budsjettprosessen. Det ble i 1998 innført nye prosedyrer for regjeringens arbeid med samiske saker i budsjettsammenheng. Saken ble omtalt i St.meld. nr. 41 (1996–97) Om norsk samepolitikk. Målet var å klargjøre Kommunal- og regionaldepartementets samordningsansvar, departementenes fagansvar og Sametingets rolle i budsjettprosessen. Departementenes faglige ansvar innebærer et budsjettmessig oppfølgingsansvar, også for de ordningene som er overført fra departementene og som Sametinget forvalter. Et sentralt punkt i de nye prosedyrene er at samiske saker fremstilles samlet på budsjettkonferansene.
Kommunal- og regionaldepartementet har ansvar for å initiere og samordne de nødvendige prosessene i budsjettsammenheng. Departementet utarbeider et årlig rundskriv om behandling og samordning av samiske saker i statsbudsjettet. Kommunal- og regionaldepartementet utarbeider hvert år i tillegg en publikasjon med oversikt over de samlede bevilgningene til samiske formål.
17.2.2 Rutiner for konsultasjon med Sametinget
Kommunal- og regionalministeren inviterer hvert år Sametinget til møte hvor mål og prioriteringer i Sametingets budsjettforslag drøftes. Dette er viktig for å skape en god og åpen dialog mellom departementet og Sametinget, og på denne måten følge opp den plikten regjeringen har til å konsultere landets urfolk i saker som samene selv betrakter som viktig for egen samfunnsutvikling. Det vil være naturlig at både Sametinget og departementene tar initiativ til møter i enkeltsaker.
17.3 Tiltak
Regjeringen vil etablere regelmessige møter på politisk nivå mellom departementene og Sametinget.
Det vil bli foretatt en evaluering av regjeringens samordning av samiske saker.
Regjeringen vil utarbeide en veileder for arbeidet med samiske saker for departementene. Målsettingen med veilederen er å sikre at det tas hensyn til samiske interesser i sentralforvaltningens politikkutforming og saksbehandling.
18 Økonomiske og administrative konsekvenser
Satsingsforslag på de ulike departementenes ansvarsområder må tas opp i forbindelse med den ordinære budsjettbehandlingen.
Regjeringen ønsker å videreføre prinsippet om at fagmyndighetene på ulike sektorer og forvaltningsnivåer skal ha samme ansvar for den samiske befolkningen som for den øvrige befolkningen.
Overføring av myndighet fra fagdepartementene til Sametinget innebærer at ressurser til å forvalte den myndigheten også må overføres til Sametinget. Selv om Sametinget har overtatt forvaltningen av en tilskuddsordning eller en institusjon, og har avgjørende innflytelse over disse, har fagdepartementet fremdeles et overordnet ansvar for ordninger som Sametinget forvalter. Departementene skal etablere rutiner for konsultasjon med Sametinget, legge til rette for en god og åpen dialog, og følge opp overførte ordninger både faglig og budsjettmessig.