4 Anlegg og etterbruk

4.1 Innledning

Det er to hovedmomenter som må inngå i vurderingen av idrettsanlegg som må oppføres for å kunne gjennomføre olympiske leker:

• kostnader

• behovet for anleggene i etterkant av lekene.

Begge disse momentene har stått sentralt i NIFs behandling av saken. Ulike vurderinger av etterbruksplanene var en hovedårsak til dissensen i Idrettsstyrets vedtak 27. mai.

Et OL er i utgangspunktet et idrettsarrangement. Idrettsstyrets vurderinger er derfor viktige som bakgrunn for den videre behandlingen av saken, og det er naturlig at planene for oppføring, finansiering og etterbruk av idrettsanleggene vurderes nøye. Samtidig er olympiske leker noe langt mer enn et idrettsarrangement - andre sektorer av stor samfunnsmessig betydning involveres både i for- og etterkant. Det vises i denne forbindelse til St.prp. nr 87 (1986-87) Om statsgaranti m.v. til Lillehammer kommune i forbindelse med søknad om å bli tildelt arrangement av olympiske vinterleker 1994, der Kultur- og vitenskapsdepartementet tilrår at Stortinget gir statsgaranti for OL på Lillehammer i 1994. Sentralt i vurderingen som lå til grunn for tilrådingen sto forventede ringvirkninger av ikke-idrettslig karakter.

Det forutsettes i søknaden av 2. mai at flere av de planlagte idrettsanleggene bygges om til formål av ikke-idrettslig karakter i etterkant av lekene. Mens slike løsninger ikke vil veie positivt ut fra et idrettspolitisk synspunkt, kan det stille seg annerledes i en helhetlig vurdering. Der hvor det foreligger planer for etterbruk av anlegg som ikke skal videreføres til idrettsbruk, er det formålet med og realismen i de alternative planene som er avgjørende i vurderingen av etterbruk.

Det er imidlertid ikke bare idrettsanlegg som må oppføres. Søker planlegger også store nybygg for andre formål, som medielandsby og deltakerlandsby. I en vurdering av kostnader og etterbruk må disse prosjektene tas med.

IOC har satt fokus på at De olympiske leker er i ferd med å bli et så stort arrangement at det er en utfordring for arrangørene og IOC selv. Det vises i denne sammenheng til en rapport utarbeidet for IOC av «Olympic Games Study Commission». I denne rapporten fokuseres det på virkemidler for å begrense omfanget av lekene uten at det virker negativt inn på arrangementenes kvalitet. Følgende momenter er sentrale i rapporten:

• Planlegging av olympiske leker må ta hensyn til lekene og IOCs ettermæle. Det er i denne sammenhengen viktig at arenaplaner tilpasses etterbruksbehov.

• Det skal oppmuntres til provisoriske anleggsløsninger så langt det er mulig.

• Lekene skal holdes samlet etter prinsippet «one Games - one City».

I søknaden fra Tromsø 2014 AS understrekes det at ovennevnte retningslinjer ligger til grunn for anleggsplanene.

4.2 Idrettsanleggene og statlig idrettspolitikk

4.2.1 Kort om anleggsplanene

De fleste idrettsanleggene planlegges lokalisert innenfor en radius av 15 kilometer fra bysentrum. Hovedunntaket er at anlegg for kamper i innledende runder i ishockey er lagt til Nordland og Finnmark.

Det er i alt planlagt 10 ishaller:

I henhold til søkers planer (jf. tabell side 84 i søknaden av 2. mai 2004), vil tre av hallene baseres på provisoriske innretninger i eksisterende idrettshaller. Dette gjelder «Ishockey 2» i Finnmark, «Ishockey 3» i Nordland og Tromsøhallen. De øvrige hallene vil være nybygg.

Utendørsidrettene planlegges gjennomført ved fire forskjellige anlegg; Movika, Kroken, Kantornes/Balsfjord og Håkøybotn, jf. tabell 4.2.

Det fremgår av tabell på side 84 i søknaden at anleggene for slalåm og storslalåm i Kroken vil basere seg på eksisterende anlegg som skal utbedres. De øvrige anleggene vil være nybygg.

I søknaden vises det til at Tromsø Alpinsenter AS har bruksrett på eiendommene for de planlagte øvelsene i Kroken, og at Arctic Center AS har bruksrett på eiendommene for de planlagte øvelsene i Håkøybotn. Det fremgår av søknaden at Tromsø 2014 AS har inngått intensjonsavtaler med Tromsø Alpinsenter AS og Arctic Center AS om bruk av arealene til et eventuelt OL.

De øvrige aktuelle arenaområdene er i kommunalt eller privat eie. Det foreligger ikke intensjonsavtaler som gir Tromsø 2014 AS bruksrett på disse eiendommene, noe som henger sammen med at lokaliseringen for flere av anleggene er uavklart. I søknaden presenteres alternative lokaliseringer for følgende arenaer/anlegg: Konkurranseanlegg for curling, hopp, langrenn, skiskyting og utfor/super-G herrer, hallen for skøyter kortbane/kunstløp, hallen for skøyter hurtigløp og hovedhallen for ishockey.

De samlede kostnader for idrettsanleggene er i søknaden anslått til 1 919 mill. kroner. I vedlegg til søknaden foreligger det kun kostnadsberegninger for de to største ishallene; hovedhallen for ishockey og skøyter hurtigløp. Tromsø 2014 AS legger til grunn en kostnadsramme på 500 mill. kroner (250 millioner for hver hall) for disse hallene.

Kostnadene for tilsvarende anlegg på Lillehammer var i 1994 (omregnet i 2004-kroner) henholdsvis 282 og 308 mill. kroner.

Etter Kultur- og kirkedepartementets vurdering er det flere usikkerhetsmomenter ved anleggsplanene i søknaden av 2. mai som gjør det vanskelig å foreta en fullverdig vurdering av realismen i søknaden. For alle anleggene er det lite bakgrunnsinformasjon om hvordan kostnadsrammene har blitt utarbeidet. Som vist til over, er det også usikkerheter knyttet til lokaliseringen av mange av anleggene.

Etter Kultur- og kirkedepartementets vurdering er kostnadsanslagene for bygging av idrettsanlegg for lave. Kostnadene til ombygging vil kunne bli betydelige. Eksempelvis anslås det i vedlegg til søknaden at ombygging av ishockeyhallen til museum vil koste ca. 165 mill. kroner. Det er senere kommet nye planer for etterbruk av ishockeyhallen, jf. kapittel 4.4, noe som gjør ombygging til museum mindre aktuelt.

Usikkerheter knyttet til lokalisering av anlegg vanskeliggjør vurderingen av kostnader. Ugunstige tomteforhold og miljørelaterte krav kan medføre økte kostnader.

4.2.2 Statlig idrettspolitikk og anvendelse av spillemidler

Det finansielle grunnlaget for den statlige idrettspolitikken kommer fra overskuddet i Norsk Tipping AS, hvorav 50 % fra og med 2005 går til idrettsformål, jf. Lov om pengespill m.v. av 28. august 1992 nr. 103 § 10. Stortinget har delegert myndigheten til fordeling av spillemidler til idrettsformål til Kongen i statsråd.

Ved et eventuelt OL i Tromsø i 2014 er det naturlig at idretten selv prioriterer arrangementet økonomisk. Det fremgår av protokollen fra møte 27. mai 2004 at Idrettsstyret er innforstått med at det vil bli benyttet spillemidler i finansieringen av idrettsanlegg. Styret legger til grunn 415 mill. kroner (2004-kroner). Idrettsstyret stiller seg negativt til at det benyttes midler utover dette beløpet.

Kultur- og kirkedepartementet har ikke lagt til grunn et konkret beløp i sin vurdering av anvendelse av spillemidler ved et eventuelt OL i Tromsø i 2014. Departementet har påpekt at anvendelsen av spillemidler minimum bør ligge på samme relative nivå som ved Lillehammer-OL, det vil si 22,3 % av anleggskostnadene. Etter de budsjettendringer som har funnet sted fra første til andre gangs behandling i Idrettsstyret er denne andelen per søknad av 2. mai steget til om lag 430 mill. kroner. Det fremgår videre av kapittel 4.2.1 at søkers kostnadsanslag for idrettsanleggene anses som underbudsjettert. Økte anleggskostnader vil føre til ytterligere bruk av spillemidler utover det nevnte beløp. Departementet påpeker at anvendelse av spillemidler til et eventuelt OL i Tromsø vil innebære en tilsvarende reduksjon av tilskudd til andre idrettsformål. Det vil være urimelig om bygging og rehabilitering av anlegg i kommunene skal bære denne kostnaden alene. Idrettsorganisasjonene må derfor bidra til finansieringen gjennom reduserte tilskudd.

Statlig idrettspolitikk kommer direkte til uttrykk gjennom de nedfelte prinsipper for anvendelse av spillemidlene. Den overordnede visjonen for statlig idrettspolitikk er «idrett og fysisk aktivitet for alle»,som uttrykt i St.meld. nr. 14 (1999-2000) Idrettslivet i endring - om statens forhold til idrett og fysisk aktivitet, som Stortinget har sluttet seg til, jf. Innst. S. nr. 147 (2000-2001). Det er tre grunnleggende mål for anvendelse av spillemidler:

1. «Staten vil støtte den frivillige, medlemsbaserte idretten økonomisk slik at idrettsorganisasjonene kan opprettholde og utvikle et omfattende og godt aktivitetstilbud, primært på lokalt nivå.

2. Den samlede anleggsmassen skal gi flest mulig anledning til å drive idrett og fysisk aktivitet. Anleggsmassen bør tilpasses aktivitetsprofilen i befolkningen. Den statlige idrettspolitikken skal bidra til at befolkningen har et bredt spekter av lokalt forankrede aktivitetstilbud både i regi av den frivillige medlemsbaserte idretten og gjennom mulighet for egenorganisert aktivitet.

3. Staten vil støtte norsk toppidrett økonomisk slik at grunnlaget for et etisk og faglig kvalifisert toppidrettsmiljø sikres, og at toppidretten fortsatt kan framstå som en kulturell identitetsskaper i det norske samfunn.»

Barn (6-12 år) og ungdom (13-19) år er primære målgrupper. Det er et viktig prinsipp at tilskudd fra spillemidlene ikke skal danne grunnlag for fortjenestebaserte eierformer eller omdannes til fortjeneste for private eiere.

Rapporten fra NIFs evalueringsgruppe fremhever at et nytt OL i Norge vil være positivt for toppidretten:

«For toppidretten vil derfor OL på hjemmebane bety bedre vilkår i tiden forut for lekene i form av mer oppmerksomhet, muligens større støtte over spillemidlene og et økt potensial for å skaffe sponsorer og andre midler. OL på hjemmebane vurderes å ha positiv effekt for toppidretten, da spesielt for vinteridrettene.» (s. 11).

Målene som trekkes spesielt frem i St.meld. nr. 14 (1999-2000) Idrettslivet i endring - om statens forhold til idrett og fysisk aktivitet, er i stor grad rettet mot å gi et lokalt tilbud til barn og ungdom gjennom tilskudd til aktiviteter innenfor den medlemsbaserte idretten og tilskudd til anleggsutbygging.

4.2.3 Etterbruk av idrettsanleggene

Vurderingen av et eventuelt OL i Tromsø i et idrettspolitisk perspektiv må inkludere planene for etterbruk av idrettsanlegg.

Det fremgår av avsnittet om anvendelse av spillemidler at disse primært er ment å bidra til finansieringen av idrettsanleggene. Hvorvidt etterbruksplanene for et eventuelt OL i Tromsø er forenlig med prinsipper og målsettinger for statlig idrettspolitikk bør spesielt vurderes i forhold til følgende momenter:

1. Behov i forhold til eksisterende anlegg lokalt, regionalt og nasjonalt.

2. Behov i forhold til planlagt utbygging, uavhengig av et eventuelt OL i Tromsø.

3. I hvor stor grad de planlagte OL-anleggene er tenkt videreført som idrettsanlegg, herunder også anleggenes eierform i etterkant av lekene.

Nedenfor gjennomgås søkers planer for anleggene, sett i forhold til punktene over. Gjennomgangen er ikke en fullstendig oversikt over etterbruksplanene.

a) Aking/skeleton/bob

«Et akeanlegg nær byen gir et godt kommersielt potensial, spesielt på sommeren, med taxibob og hjulkjelke for turister. I tillegg vil den lange vintersesongen her kunne gi det internasjonale miljøet en mulighet for en utvidet treningssesong.» (s. 67).

Det finnes allerede ett anlegg av samme type og standard på Lillehammer. Akeidrettens utbredelse er begrenset, nasjonalt så vel som internasjonalt. Det er Kultur- og kirkedepartementets vurdering at potensialet i etterbrukssammenheng er overvurdert i søknaden, både i idrettslig og kommersiell sammenheng.

b) Hoppanlegg

«Det hevdes med rette at Norge ikke har behov for flere anlegg av typen «riksanlegg», som skal konkurrere om de få internasjonale storarrangementer vi kan få. På den annen side er det viktig for hoppsporten at det finnes større bakker enn K 90 i Nord-Norge. Utviklingen i denne idretten går utvilsomt mot større bakker for begge kjønn. Hoppanlegget i Tromsø er ment å dekke dette behovet for landsdelen. Tilskuerkapasiteten som trengs for et Vinter-OL kan nedskaleres etter lekene.» (s. 20).

På nasjonal basis finnes i dag tre store anlegg som brukes i internasjonale konkurranser (i tillegg til skiflygningsanlegget i Vikersund): Nasjonalanlegget i Holmenkollen, VM-anlegget fra 1997 i Trondheim og OL-anlegget fra 1994 på Lillehammer. I Grønnåsen i Tromsø kommune er det bakker opp til K 70, og det finnes en K 90 bakke i Bardufoss. På bakgrunn av de utfordringene de nevnte anleggene står overfor, kan Kultur- og kirkedepartementet ikke se at det er behov for å bygge nok et stort hoppanlegg i Norge.

c) Ishockey/ishaller

«Innendørs ishaller finnes ikke i Nord-Norge. Norsk ishockey er avhengig av flere haller spredt over hele landet for å utvikle idretten (...) Nord-Norge er den landsdelen hvor ishockey idretten er aller dårligst utviklet. I dag finnes ikke en eneste ishall nord for Trondheim. Idrettsforbundet har nylig gått inn for å støtte en programsatsing som vil gi ekstra tippemidler til de haller som blir valgt ut i denne programsatsingen. Et Vinter-OL i Tromsø 2014 vil passe svært bra inn i dette opplegget.» (s. 20).

I tråd med søknadens fokus på behovet for ishockeyhaller i landsdelen er etterbruksplanene for noen av ishallene forbeholdt denne idretten:

Curlinghallen planlegges benyttet til ishockey etter lekene. Ishockey stør også sentralt i etterbruksplanene for treningshallen for curling og kunstløp/kortbane.

Som det fremgår av tabell 4.1, planlegges det i alt fire ishaller i Nordland og Finnmark. De to konkurransearenaene for ishockey legges til eksisterende fotballhaller som vil bli midlertidig omgjort til ishaller. De to treningshallene skal være kommunenes permanente ishaller etter lekene. Treningshallen i Tromsø (Tromsøhallen) er planlagt tilpasset som midlertidig treningsanlegg for ishockey.

De tre største hallene - hovedanlegget for ishockey, skøyter hurtigløp og skøyter kortbane/kunstløp - har etterbruksplaner som ikke er knyttet til ishockey:

Ishockey 1

«Alternativ etterbruk er grunnskole, kjøpesenter, messe, lagerlokaler, forskning og undervisning, museum, treningslokaler med mer. Den endelige beslutningen vil tas i samarbeid med idretten, Tromsø kommune, grunneiere og næringslivet i Tromsø for å finne god lokalisering og fornuftig etterbruk.» (s. 73).

Skøyter hurtigløp

«Etterbruken vil være som regionalanlegg for hurtigløp, men hvor andre idretter som friidrett og fotball kan kjøpe tid. Hallen drives som et kommersielt prosjekt, også for utstillinger og messer.» (s. 76).

Skøyter kortbane/kunstløp

«Hallen vil bygges om til en multifunksjonshall som vil være med på å utvide Tromsøs kulturscene. En slik har vært etterlyst i Tromsø i lang tid.» (s. 75).

I søkers planer for ishallene er ishockey prioritert med tanke på etterbruk. Samtidig har Norges Ishockeyforbund (NIHF) et mål om å få en større utbredelse av sin idrett og arbeider derfor med planer for utbygging av 30 nye haller i løpet av 10 år. Kultur- og kirkedepartementet har vurdert innspillet fra NIHF og har for perioden 2004-2007 gitt tilsagn om ekstra tilskudd av spillemidler på 4 mill. kroner per hall til inntil 12 haller. I tillegg kommer 6 mill. kroner i ordinære spillemidler per hall. Kostnadsnivået for bygging av hallene kan anslås til 25-35 mill. kroner per hall.

Etterbruksplanene for de tre største ishallene (Ishockey 1, skøyter hurtigløp og skøyter kortbane/kunstløp) er ikke knyttet til ishockey (som vist til ovenfor). Hovedanlegget for ishockey, skøyter hurtigløp og skøyter kortbane/kunstløp er de mest kostnadskrevende anleggene, både i forhold til bygging og drift/vedlikehold. Kultur- og kirkedepartementet påpeker at søknaden ikke gir tilstrekkelig informasjon til at det er mulig å vurdere realismen i etterbruksplanene for disse hallene.

d) Alpint

Øverste del av traseen for utfor og super-G som er planlagt på Blåtinden, vil ikke bli beholdt etter et eventuelt arrangement. Den nederste delen planlegges beholdt til kommersielt reiselivsformål. Anleggene som planlegges utbygget i Håkøybotn og Kroken (alpint, aking, bob, freestyle og snowboard) skal i utgangspunktet overføres til de kommersielle selskapene som har bruksrett i områdene i dag; Tromsø Alpinsenter AS og Arctic Center AS. Søker skal finansiere/delfinansiere utbyggingen som er påkrevd for å arrangere de nevnte OL-øvelsene. Vederlaget for å overføre anleggene til Tromsø Alpinsenter AS og Arctic Challenge AS skal i følge vedlegg til søknaden av 2. mai fastsettes på basis av en vurdering av grad av finansiering og den fremtidige inntjening som anleggene vil gi selskapene.

Tromsø har i dag et alpinanlegg i Kroken. Store deler av løypene som planlegges for 2014 er allerede etablert. Det ligger også et alpinsenter i Narvik som fungerer som hovedanlegg for landsdelen. Dette har blant annet blitt benyttet til avvikling av World Cup arrangementer. Det er Kultur- og kirkedepartementets vurdering at de eksisterende alpinanlegg tilfredsstiller behovet for konkurranseanlegg på dette nivået i landsdelen.

Kultur- og kirkedepartementet anser det som lite realistisk at kommersielle selskaper vil ha kapital til å gå inn med vederlag for å overta anleggene som gjenspeiler investeringene som blir gjort i forkant av lekene. Dermed er det en reell mulighet for at staten bidrar med investeringer som omdannes til fortjeneste for private eiere i etterkant av lekene. En slik utvikling ville være i strid med den statlige idrettspolitikken slik den er uttrykt av komitéflertallet i Innst. S. nr. 147 (2000-2001).

Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet av EUs konkurranselovgivning. Reglene om offentlig støtte setter i utgangspunktet forbud mot å gi støtte i form av statsmidler til foretak når denne kan true med å vri konkurransen i markedet. Støtte til idrettsanlegg som ikke benyttes i kommersielt øyemed vil normalt ikke være støtte i artikkel 61 (1) EØS' forstand. Motsatt er det hvis idrettsanlegget utnyttes kommersielt eller til vinnings formål i konkurranse med andre kommersielle aktører. Hvis det er en reell mulighet for at staten bidrar med investeringer som omdannes til fortjeneste for private eiere i etterkant av lekene, vil dette være i strid med EØS-reglene om offentlig støtte.

Anleggsplanene for langrenn og skiskyting anses som gode.

4.3 Andre nybygg - kostnader og etterbruk

Av andre nybygg er medielandsbyen og deltakerlandsbyen de største og mest krevende prosjektene med tanke på oppføring, finansiering og etterbruk.

Det fremgår av søknaden at det ikke er tatt noen beslutning med hensyn til lokalisering av medielandsbyen. I søknaden beskrives tre aktuelle alternativer; langs Stakkevollveien, på Tromsdalsfyllingen eller i Breivika.

Medielandsbyen er i søknaden planlagt bygget ved hjelp av statlige investeringsmidler, hvor arrangøren leier bygget i forbindelse med lekene. En slik løsning innebærer at staten er ansvarlig for en investering på 1 617 mill. kroner. I søknaden presenteres en rekke mulige etterbruksformål:

«Følgende tematiske etterbruksalternativer er vurdert, og vil stå sentralt i den videre diskusjonen:

• Næringsarealer, kontorarealer, olje/gass- og maritime næringer.

• En ny forskningspark. Nåværende område er lite og har begrensede utviklingsmuligheter. Gjennom målrettet satsing kan en ny forskningspark utvikles på linje med tilsvarende område som f.eks. i den finske byen Oulu, som har 120 000 m² til slikt formål.

• Undervisningsinstitusjoner. Høgskole med ingeniør- og økonomifag, kunstfag og lærerhøgskole kan tenkes utviklet her. Området kan også bli utvidelsesareal for Universitetet med et vitensenter. Et internasjonalt fredssenter kan også være en del av dette konseptet.» (s. 141).

En statlig investering i denne størrelsesorden bør forutsette klare planer for etterbruken. Det er stor grad av usikkerhet knyttet til de skisserte planene.

Deltakerlandsbyen er av søker forutsatt utbygget på Tromsdalsfyllingen av private investorer i forkant av lekene og lagt ut for salg på det private boligmarkedet, for deretter å leies inn i forbindelse med De olympiske leker. Finansielt er det paralleller til medielandsbyen, hvor arrangøren leier bygget i OL-perioden. I motsetning til planene for medielandsbyen, er de nødvendige investeringer ikke tatt inn i budsjettet. Det er heller ikke vist dokumentasjon på konkrete planer, i form av for eksempel intensjonsavtaler. Det fremgår av vedlegg til søknaden at investeringskostnadene er anslått til 2 500 mill. kroner.

Det er departementets vurdering at kostnadene til bygging av deltakerlandsby burde vært tatt inn i budsjettet. Det fremgår av tidligere omtale av statsgarantien at denne gjelder alle kostnader som er nødvendige for å gjennomføre arrangementet. På denne bakgrunn må det tas høyde for investeringskostnadene til deltakerlandsbyen i vurderingen av om det skal stilles statsgaranti for søknaden. Det foreligger ikke bakgrunnsmateriale som gjør det mulig å vurdere de totale kostnadene til deltakerlandsbyen og usikkerheter knyttet til det foreslåtte konseptet.

I forordet til søknaden fremheves det at fremtidige behov ved Universitetet i Tromsø (UiT) og Høgskolen i Tromsø (HiT) vil være sentrale i etterbrukssammenheng. Det antydes videre at hovedarenaen for ishockey og deler av medielandsbyen er bygg som helt eller delvis kan overtas av disse institusjonene i etterkant av lekene. Videre er det vedlagt brev fra både UiT og HiT, som beskriver betydelige arealbehov i tiden fremover.

Utdannings- og forskningsdepartementet har vurdert arealsituasjonen ved UiT og HiT. Departementet er av den oppfatning at arealsituasjonen ved institusjonene er tilfredsstillende ved ferdigstillelse av planlagte arealutvidelser. Vurderingen er gjort under forutsetning av at studenttallet vil være omlag det samme i 2015 som i dag, noe som betraktes som usikkert.

På bakgrunn av Utdannings- og forskningsdepartementets vurdering, må søknadens etterbruksplaner knyttet til utdanningsinstitusjonene vurderes som usikre.

Kultur- og kirkedepartementet påpeker at det er stor grad av usikkerhet knyttet til både kostnader og etterbruk av anleggene som planlegges oppført til OL i Tromsø i 2014. Et eventuelt arrangement krever omfattende investeringer i nybygg og skaper store utfordringer i forhold til etterbruk. Tromsø 2014 AS har søkt løsninger i tråd med retningslinjer fra «Olympic Games Study Commission», med bruk av provisoriske løsninger og ombygging av idrettshaller i henhold til behov i etterkant av lekene. Løsningene som presenteres i søknaden er etter departementets vurdering mindre tilfredsstillende, tatt i betraktning usikkerhetene knyttet til kostnader og etterbruk.

4.4 Ettersendt materiale om etterbruk

Kultur- og kirkedepartementet mottok 17. august et møtereferat fra Tromsø 2014 AS vedrørende en dagskonferanse om etterbruk som ble avholdt 26. juli 2004. I referatet identifiseres hallene som planlegges oppført i Tromsø som hovedutfordringen med tanke på etterbruk, og det legges frem nye planer for disse. Førbruk lanseres som et nytt begrep, hvor haller bygges og brukes i forkant av et eventuelt OL, for bare midlertidig å konverteres til OL-bruk i 2014. Dette knyttes til dagens behov for økt hallkapasitet i Tromsø. Fleksibilitet i bruk og etterbruk av hallene fremheves ytterligere, både i forhold til delt bruk mellom forskjellige idretter, og i samarbeid mellom idretten og andre sektorer.

I referatet fra etterbrukskonferansen er det redegjort for nye planer for de to største ishallene. Ombygging til badeland blir her lansert som et alternativ for etterbruk av hovedhallen for ishockey, begrunnet med at Tromsø kommune har stor mangel på svømmehaller for undervisning av skoleeleer. Hallen for hurtigløp på skøyter er tett knyttet til førbruksbegrepet. Anlegget planlegges bygget som en fotballhall i perioden 2006 til 2008. Planleggingen tar hensyn til å bygge en skøytebane senere som skal stå ferdig til 2014. I følge dette forslaget vil skøyteanlegget bli rigget ned etter lekene, og kjøleanlegget anvendt i et nytt utendørs kunstisanlegg i Tromsø. Utenom fotballsesongen planlegges hallen brukt til håndball, volleyball og/eller basketball. Alternativt planlegges hallen ombygget til nasjonalarena for innendørs friidrett.

I et idrettspolitisk perspektiv er det positivt at de nye etterbruksplanene i større grad tar hensyn til mulig etterbruk av idrettslig karakter, selv om det i stor grad er sommeridretter som tilgodeses. Etter Kultur- og kirkedepartementets vurdering er det ettersendte materialet likevel ikke tilstrekkelig konkret til at det kan endre departementets vurdering av søknadens planer for etterbruk av anlegg.