1 Relevante endringer i regelverket for inntektssikringsordningene de siste 10-15 årene
Tabell 1.1
| År | Ytelse | Endring |
|---|---|---|
| 1991 | Det innføres sanksjonsmuligheter for leger som har regelstridig praksis ved utstedelse av legeerklæring slik at disse kan utelukkes fra å skrive legeerklæringer i inntil seks måneder. Det samme gjelder om de ikke innen rimelig tid gir trygden de nødvendige opplysninger for å avgjøre en uføresak. Disse sanksjonsmulighetene har i liten grad vært benyttet. | |
| 1991 | Uførepensjon | Kravet til geografisk og yrkesmessig mobilitet skjerpes.Ot.prp. nr. 3 (1990–1991). |
| 1991 | Uførepensjon | Innskjerping i de medisinske inngangsvilkårene. Det ble ved forskrift stilt krav til at ervervsevnen skulle være varig nedsatt og at nedsettelsen i vesentlig grad skulle skyldes sykdom. Forskriftsendringen var begrunnet i den sterke veksten i nye uførepensjonister på slutten av 1980-tallet. Man antok at dette skyltes en liberalisering av inngangsvikårene slik at personer som medisinsk sett ikke fylte vilkårene hadde fått uførepensjon.Ot.prp. nr. 62 (1990–1991). |
| 1993 | Rehabiliteringspenger | Større krav til aktiv behandling. Det forutsettes at behandlingen skal være et ledd i en medisinsk behandlingsplan. Dette skulle gi anledning til en mer aktiv og systematisk oppfølging av stønadsmottakeren. Ot.prp. nr. 39 (1992-1993). |
| 1993 | Rehabiliteringspenger Sykepenger | Innstramming av sykdomsvilkåret for rehabiliteringspenger og sykepenger, innskjerping av kravet til årsakssammenheng mellom sykdommen og funksjonsnedsettelsen/ arbeidsuførheten, og begrepet «funksjonsnedsettelse» ble innført for rehabiliteringspenger. Innstrammingen av sykdomsvilkåret var begrunnet i at det hadde vært en gradvis liberalisering av sykdomsbegrepet ved at naturlige problemer, konflikter eller vanskelige livssituasjoner ble sidestilt med sykdom. Det ble også vist til at det er uklare grenser mellom sykdommer i medisinsk forstand, og tilstander mennesker befinner seg i som følge av ulike sosiale forhold, og at en vanskelig livssituasjon kan utvikle seg til sykdom i medisinsk forstand. Ot.prp. nr. 39 (1992-1993). |
| 1994 | Rehabiliteringspenger | Det innføres en tidsbegrensning for å kunne få rehabiliteringspenger på 52 uker, med mulighet for å gjøre unntak. Dette er begrunnet i at mange går på medisinsk rehabilitering i flere år uten å vise tegn på bedring. Det vurderes slik at det er få lidelser som ikke viser positive resultater etter to års med medisinsk behandling og rehabilitering. Ot.prp. nr. 39 (1992-1993). |
| 1994 | Rehabiliteringspenger Attføringspenger | Attføringspengene deles i to ytelser – rehabiliteringspenger og attføringspenger. Rehabiliteringspenger skal sikre inntekt under medisinsk behandling mens attføringspenger skal sikre inntekt under yrkesrettet attføring. Ansvaret for den yrkesrettede attføringen overføres fra trygdeetaten til Aetat, mens trygdeetaten beholder hovedansvaret for å vurdere de medisinske inngangsvilkårene. Endringen var begrunnet i at Aetat hadde et generelt ansvar for tiltak som er rettet mot arbeidsmarkedet, og var allerede sterkt inne i vurderingen og behandlingen av de yrkeshemmede. Det ble lagt vekt på at yrkeshemmede skulle få hjelp og service av samme etat som betjente andre arbeidssøkere. Ved å samle virkemidlene i en etat ville man kunne få en mer gjennomtenkt og planmessig bruk av yrkesrettede tiltakskjeder. Endringen var også motivert i et ønske om en styrking av attføringssektoren for å motvirke at yrkeshemmede støtes ut av arbeidslivet. Man ønsket derfor å føre en arbeidsmarkedspolitikk overfor yrkeshemmede som bygget på de integrerings- og normaliseringsprinsipper som var lagt til grunn i andre deler av samfunnet. Når det gjelder den yrkesrettede attføringen, ble det forutsatt at det skulle legges vekt på den enkeltes muligheter og ikke på begrensningene. Ot.prp. nr. 58 (1992-1993) og St.meld. nr. 39 (1991-1992). Gjennomføringen av attføringsreformen har vært evaluert av NOVA. Hovedinntrykket er at det lokale samarbeidet mellom etatene fungerer tilfredsstillende. Det forekommer imidlertid saker der etatene er uenige om det foreligger et uutnyttet potensial for attføring som gir grunnlag for yrkesrettede tiltak eller ikke. Evalueringen viser at andelen som utskrives til arbeid eller skole etter endt attføring har økt, men at relativt mange avbryter attføringen av helsemessige og andre årsaker og blir tilbakesendt til trygdeetaten for vurdering av uførepensjon. NOVA rapport (9a-9b/1997) evaluering av attføringsreformen (Hvinden m.fl.). |
| 1994 | Attføringspenger | Aldersgrensen for attføringspenger ble hevet fra 16 til 19 år. Dette var begrunnet med at de aller fleste, som følge av reform-94, vil være under utdanning til de fyller 19 år. Ved å øke aldersgrensen til 19 år, ville man unngå forskjellsbehandling mht. studiefinansiering for ungdom som finansierer sine studier på vanlig måte gjennom Lånekassen, og de som kommer inn under attføringsordningen. Ot.prp. nr. 58 (1992-1993). |
| 1994 | Dagpenger | Krav om arbeidstidsreduksjon skjerpes fra 20 til 40 prosent. Dette ble begrunnet med at det er vanskelig å formidle arbeidssøkere med liten arbeidstidsreduksjon til annen jobb. Skjerping av kravet kan dermed bidra til at delvis sysselsatte lettere kan få annet deltidsarbeid i tillegg. |
| 1994 | Uførepensjon | Fibromyalgi-kjennelsen i Trygderetten. Trygderetten uttalte i en prinsippkjennelse at det ikke kan kreves varig sykdom som vilkår for rett til uførepensjon. Ankesak nr. 2922/93. |
| 1994 | Uførepensjon | Innføring av ett års hvilende pensjonsrett i forbindelse med arbeidsforsøk. Endringen innebærer at uførepensjonister som prøver seg i arbeid kan få tilbake uførepensjonen i en periode på ett år uten ny vurdering. Dette ble innført for at flere uførepensjonister skal kunne prøve seg i arbeid uten å være redd for å miste pensjonen sin hvis de ikke skulle lykkes med å være i arbeid. |
| 1995 | Uførepensjon | Innskjerping av lovbestemmelsen om de medisinske vilkårene. Kravet til at sykdommen skal være varig og at sykdommen skal være hovedårsaken til reduksjonen i ervervsevnen lovfestes. Endringen kom på bakgrunn av Fibromyalgi-kjennelsen. |
| 1997 | Dagpenger | Kravet til arbeidsinntekt ble hevet til minst 1,25 G siste kalenderår og minst 3 G de tre siste kalenderår. Inntekt i forbindelse med arbeidsmarkedstiltak gir ikke lenger opptjening til rett til dagpenger. Dette ble begrunnet med at dagpengeordningen først og fremst er beregnet for dem som har hatt en fast og reell tilknytning til arbeidslivet. En ønsker å styrke tilknytningen til arbeid og dermed minske avhengigheten av trygder kombinert med korte deltidsjobber. Ot.prp. nr. 35 (1995–1996). |
| 1997 | Dagpenger | Dagpengeperioden reduseres fra maksimalt 2x80 uker til maksimalt 156 uker (78 uker ved lav inntekt). Dette skulle hindre at arbeidssøkere blir gående for lenge på dagpenger fremfor å komme i arbeid. Som kompensasjon for den kortere dagpengeperioden ble den såkalte ventestønaden innført. Ot.prp. nr. 35 (1995–1996). |
| 1997 | Ventestønad (Dagpengebasert tillegg) | Ventestønad innføres for personer som har avsluttet en lang dagpengeperiode og som står uten dagpengerettigheter. Innføringen av ventestønaden er begrunnet i at dagpengeperioden ble redusert fra maks 2x80 uker til maks 156 uker. |
| 1997 | Uførepensjon | Ny bestemmelse om samordning av uførepensjon med ytelser fra arbeidsgiver som blir avtalt i forbindelse med fratreden eller reduksjon av arbeidstiden (gavepensjon). Bakgrunnen for endringen var at enkelte arbeidsgivere som ønsker nedbemanning i bedriften, har brukt «gavepensjon» som tilbud til eldre arbeidstakere for å få dem til å slutte. Arbeidsgiver har da garantert en samlet inntekt med uførepensjon i bunn. Målet var å unngå at offentlige ordninger skulle delfinansiere utstøting fra arbeidslivet eller en ikke-ønsket førtidspensjonering. Ot.prp. nr. 8 (1996-1997). |
| 1997 | Uførepensjon | Utvidelse av perioden for hvilende pensjonsrett (frysperioden) fra ett til tre år. Uførepensjonister som prøver seg i arbeid får dermed en utvidet rett til å få tilbake pensjonen dersom arbeidsforsøket ikke lykkes. Bakgrunnen for endringen var at helseproblemene i en del tilfeller først blir synlige etter en stund – og i en del tilfeller etter at arbeidsforholdet har vart i mer enn ett år slik at vedkommende risikerte å måtte søke om uførepensjon på nytt. Begrensningen på ett år kunne også være noe kort for personer som på grunn av endringer i arbeidsmarkedet, var usikre på om de ville få beholde arbeidet sitt. Dette kunne bidra til at en del avholdt seg fra å prøve seg i arbeidslivet. En periode på tre år ble vurdert å være lenge nok til å kunne ta stilling til om vedkommende er i stand til å etablere et varig arbeidsforhold, eller om han/hun måtte gå tilbake til uførepensjon. Ot.prp. nr. 8 (1996-1997). |
| 1997 | Uførepensjon | Heving av inntektsgrensen for revurdering av uføregraden (friinntekten) fra 1/2 til 1 G. Endringen skulle gi uførepensjonister større muligheter til inntektsøkning og avansement i arbeidslivet. Dette skulle være et viktig virkemiddel for å motivere uførepensjonerte til større yrkesaktivitet. Det ble imidlertid pekt på at endringen også kunne ha negative konsekvenser ved at en økt friinntekt kunne dempe motivasjonen til å øke arbeidsinnsatsen ut over friinntektsgrensen, fordi uførepensjonen da blir redusert. En slik virkning ville ikke være i tråd med arbeidslinja og at den kunne bidra til at enkelte uførepensjonister tilpasset seg regelverket. Ot.prp. nr. 8 (1996-1997). Hevingen av friinntektsgrensen fra ½ til 1G har ført til at flere uførepensjonister har lønnet arbeid ved siden av trygden, og det er tendens til en viss opphoping av inntekt rundt 1G. Andelen som får redusert uføregrad har imidlertid vært relativ konstant. Dagens ordning med friinntekt på 1G kombinert med ventetid på ett år har uheldige terskelvirkninger når inntekten overstiger friinntektsgrensen. Når friinntekten overskrides, blir uførepensjonen revurdert og ny uføregrad fastsatt på grunnlag av den faktiske arbeidsinntekten. Uførepensjonister med tidligere lav eller middels høy inntekt vil kunne få samlet lavere inntekt eller få lite igjen for å øke arbeidsinntekten utover friinntektsgrensen. For å unngå uheldige terskelvirkninger foreslo Sandmanutvalget å avvikle ordningen med friinntekt på 1 G. Dette skulle bidra til at det alltid vil lønne seg å øke arbeidsinntekten. Ot.prp. nr. 102 (2001-2002). |
| 1997 | Uførepensjon | Praksis om ett års ventetid før den uføre kan ha friinntekt ved siden av uførepensjonen lovfestes. Bakgrunnen for bestemmelsen var at det bør gå en viss tid før uførepensjonisten kan ha arbeidsinntekt opptil grunnbeløpet uten at dette skal påvirke uføregradsvurderingen. En ventetid på ett år ble ansett for å være rimelig. Ot.prp. nr. 8 (1996-1997). Ventetiden på ett år før en uførepensjonist kan tjene 1 G uten reduksjon i ytelsen har blitt sett på som lite fleksibel. Begrunnelsen for ventetiden har vært at reglene om friinntekt kan medvirke til uheldige tilpasninger dersom det var mulig å tjene 1 G kort tid etter at uførepensjonen er innvilget. Dette innebærer at uførepensjonister som har mulighet for ekstrainntekt må avstå fra dette i ett år. På den måten vil de kunne miste kontakten med arbeidslivet. Ot.prp. nr. 102 (2001-2002). |
| 1997 | Uførepensjon | Forsøk med at uførepensjonister som øker arbeidsinnsatsen kan få beholde uførepensjonen med en uføregrad ned til 20 prosent. Målet var å stimulere til økt arbeidsinnsats. Ordningen er forlenget ut 2005. Ot.prp. nr. 8 (1996-1997). |
| 1997 | Rehabiliteringspenger | Tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren ble likestilt med behandling. Endringen var begrunnet i et ønske om å starte tilbakeføringen til arbeidslivet så tidlig som mulig. Ot.prp. nr. 32 (1996–1997). |
| 1998 | Rehabiliteringspenger Uførepensjon | Aldersgrensen for rehabiliteringspenger og uførepensjon økes fra 16 til 18 år. Forslaget begrunnes med at det er behov for å harmonisere aldersgrensene i stønadsordningene for unge uføre for å målrette stønaden bedre og stimulere til attføring og arbeid. Det ble også lagt vekt på at en adgang til å motta uførepensjon allerede ved 16 års alder kan være uheldig for motivasjonen og muligheten til å komme inn i en aktiv tilværelse, og at det var mest naturlig at retten til disse ytelsene oppstår fra det tidspunkt foreldrenes forsørgingsplikt opphører. Ot.prp. nr. 8 (1996-1997). |
| 1998 | Uførepensjon | Strengere krav til medisinsk lidelse for å få garantert minstetilleggspensjon som ung ufør. Dette skulle bidra til at ordningen ble bedre målrettet mot fødte og unge uføre som ikke har hatt mulighet til å delta i inntektsgivende arbeid på grunn av en tidlig omfattende medisinsk lidelse, og skulle bidra til å avgrense mot yngre med mer diffuse og sammensatte problemer som ville kunne overvinne uførheten i ung alder ved utdanning eller yrkesrettet attføring. Ot.prp. nr. 8 (1996-1997). |
| 1998 | Uførepensjon | Frysing av retten til garantert minste tilleggspensjon for unge uføre. Endringen innebar at personer som fyller vilkårene for garantert tilleggspensjon, får mulighet til å prøve seg i arbeid og likevel beholde retten til garantipensjonen i 10 år. Endringen skulle sikre at unge uføre gis reelle muligheter til å forsøke seg i inntektsgivende arbeid, uten risiko for å miste retten til garantert minste tilleggspensjon. Ot.prp. nr. 8 (1996-1997). |
| 1998 | Overgangsstønad | Krav om yrkesrettet aktivitet som vilkår for å få overgangsstønad etter at barnet er fylt tre år. Hensikten er å styrke enslige forsørgeres muligheter til selvforsørging og kvalifisering gjennom arbeid eller utdanning. Ot.prp. nr. 8 (1996-1997). Evaluering gjort av SSF viser at reformen fra 1998 i stor grad virker etter sin hensikt, men at enkelte grupper har visse problemer med å fullføre påbegynt utdanning. Dette gjelder særlig personer som i ung alder blir alene om omsorgen for barn, som har aleneomsorgen for flere barn eller som blir enslige når det yngste barnet nærmer seg eller har passert den øvre aldersgrensen på åtte år. |
| 1998 | Overgangsstønad | Overgangsstønad kan gis fram til det yngste barnet er åtte år, men ikke i mer enn tre år i denne perioden. Bakgrunnen er at det kan være svært vanskelig å komme ut i arbeidslivet etter mange år med trygdeytelser. Det er derfor en fordel at forsørgeren forholdsvis tidlig kommer i arbeid eller tar utdanning. Ot.prp. nr. 8 (1996-1997). |
| 1998 | Overgangsstønad | Når forsørgeren trenger utdanning for å komme i arbeid, kan perioden med overgangsstønad utvides med ytterligere to år før barnet fyller åtte år. Dette er begrunnet i at en stønadsperiode på maksimalt tre år kan bli for kort for dem som trenger utdanning. Slik at stønadstiden bør kunne utvides med opptil to år når disse årene brukes til nødvendig utdanning. Hensikten er å stimulere enslige forsørgere til selvforsørging og kvalifisering gjennom utdanning. Ot.prp. nr. 8 (1996-1997). |
| 1998 | Overgangsstønad | Innføring av bestemmelse om at overgangsstønaden etter en særskilt vurdering kan gis i ytterligere seks måneder når forsørgeren må vente på skolestart, arbeid eller barnetilsyn. Endringen skal gjøre det mulig for enslige forsørgere å motta stønad etter særskilt vurdering utover 3 (+2) år dersom forsørgeren f. eks. må vente på skolestart, oppstart av arbeidsforholdet eller for å få tilsyn til barna. Ot.prp. nr. 8 (1996-1997). |
| 1998 | Overgangsstønad | Innføring av bestemmelse om at overgangsstønaden ikke faller bort før barnet fyller ti år dersom forsørgeren eller barnet har en forbigående sykdom som hindrer forsørgeren i å være i inntektsgivende arbeid. Bestemmelsen er begrunnet i et behov for å sikre inntekt ved forbigående sykdom hos forsørgeren eller barnet, Ot.prp. nr. 8 (1996-1997). |
| 1998 | Overgangsstønad | Overgangsstønaden økte til 1,85 G. Endringen skulle gi enslige forsørgere bedre inntektssikring i en overgangsperiode. |
| 2000 | Rehabiliteringspenger | Det ble åpnet for at arbeidstrening som behandling også kan skje hos annen arbeidsgiver. Hensikten var å gi mulighet for en noe større fleksibilitet i saker der behandlingsapparatet eller brukeren selv har skaffet muligheter for arbeidstrening, og hvor det er behov for forsiktig utprøving. Ot.prp. nr. 6 (1999-2000). |
| 2000 | Uførepensjon | Skjerping av attføringskravet for uførepensjonister (Administrativt tiltak). Endringen ble innført for at flere skal forsøke attføring før uførepensjon tilstås. |
| 2002 | Attføringspenger Rehabiliteringspenger | Beregningsreglene løsrives fra pensjonsberegningssystemet. Endringen skulle synliggjøre at dette er korttidsytelser og at målet for mottakerne av ytelsene er å komme tilbake til arbeidslivet. Det ble derfor ansett som uheldig at disse to ytelsene ble beregnet etter de samme regler som uførepensjon. Det ble derfor lagt til grunn at beregningen av disse ytelsene skulle ta utgangspunkt i at ytelsene skal kompensere for tap i den inntektsevnen som mottakeren hadde før sykdommen, skaden eller lytet oppstod, i stedet for å bygge på tidligere eller fremtidige inntektsmuligheter. Det var i tillegg en målsetning å forenkle regelverket. Ot.prp. nr. 48 (1998-1999). ISF rapport 2004:14 viser at de fleste gruppene av stønadsmottakere fikk en høyere ytelse etter det nye regelverket framfor det gamle. Grupper uten opptjeningstid eller med lav tidligere inntekt har fått vesentlige forbedringer ved at minsteytelsene ble hevet. De som har hatt relativt høy inntekt tidligere tjener mest på reformen. Noen grupper kommer imidlertid dårligere ut, dette gjelder blant annet stønadsmottakere med tidligere lav inntekt, stønadsmottakere som har fått godskrevet omsorgspoeng, og personer som tidligere mottok stønad til husholdsutgifter. Det pekes videre på at den betydelige økningen i minsteytelsen vil kunne føre til svakere incentiver til å skaffe seg arbeid for dem med lav tidligere inntekt, og at omleggingen fra behovsprøvd barnetillegg til barnetillegg etter fast sats vil føre til et lavere stønadsnivå for barnefamilier. |
| 2002 | Attføringspenger | Det innføres plikt til å sende meldekort for mottakere av attføringspenger. Bruk av meldekort skulle være en påminnelse til stønadsmottakerne om at den relasjon de har til Aetat både gir rettigheter og plikter. Innføring av meldekort skulle sikre en jevn kontakt mellom mottaker og Aetat i ventetidsfaser hvor det vanligvis ikke er andre naturlige oppfølgingspunkter, men hvor det som ellers kan inntreffe forhold som påvirker retten til videre ytelser. Dette skulle bidra til å bedre oppfølgingen, samtidig som det ville redusere antall feilutbetalinger på attføringspenger og medvirke til reduksjon av bevisst misbruk. Ot.prp. nr. 48 (1998-1999). Innføringen av de nye melderutinene medførte i en overgangsperiode enkelte tilvenningsproblemer. I den første perioden etter innføringen av de nye rutinene for attføringsytelsene var andelen meldekort som ble sendt i retur, høyere enn for meldekortene for dagpenger. Dette stabiliserte seg imidlertid etter noe tid, og andelen meldekort for attføringsytelser som må sendes i retur, var høsten 2002 på om lag samme lave nivå som for meldekortene knyttet til dagpenger. Aetat Arbeidsdirektoratet forenklet i tillegg spørsmålene på meldekortet for attføringsytelser for å unngå misforståelser knyttet til utfyllingen. Det er videre fra 2003 lagt til rette for at attføringspengemottakene kan benytte seg av eMelding slik at de kan sende inn meldekortene over internett. Det er pr. januar 2006 41 prosent av attføringspengemottakerne som sender meldekort elektronisk. (Tilsvarende for dagpenger er 55 prosent.) |
| 2002 | Individstønad | De tidligere kursstønad og SPA (ytelse i forbindelse med spesielle attføringstiltak) slås sammen til en ytelse. Det ble ansett som lite hensiktsmessig å ha to tilnærmet like individstønader til personer som deltok i arbeidsmarkedstiltak gjennom Aetat. |
| 2002 | Ventelønn | Maks ventelønnsperiode ble redusert til tre år for tjenestemann som må fratre før fylte 50 år, inntil fire år for aldersgruppen 50-55 år og inntil 12 år for aldersgruppen over 55 år. Samtidig ble administreringen av ventelønnsordningen overført fra Statens Pensjonskasse til Aetat, begrepet «høvelig arbeid» ble tatt ut av forskriften og det ble samtidig innført regler om bortfall av ventelønn for tidsrom vedkommende ikke kan anses som reell arbeidssøker etter ftrl. § 4-5. Dette innebærer at det innføres strengere krav til geografisk og yrkesmessig mobilitet, Det innføres med dette også krav til å ta imot tilbud om deltidsarbeid, møte til konferanse til Aetat og til å delta i arbeidsmarkedstiltak. Pensjonsgivende variable tillegg inkluderes i beregningsgrunnlaget. Formålet var å harmonisere ordningen med regelverket for dagpenger under arbeidsløshet. Overføringen av ansvaret for ventelønnsordningen til Aetat og endringer i regelverket skulle bidra til at overtallige fra staten raskere blir formidlet til nytt arbeid. |
| 2003 | Dagpenger | Krav om tap av arbeidstid økes fra 40 til 50 prosent. Erfaring tilsier at det er vanskelig å formidle arbeidssøkere med liten arbeidstidsreduksjon til annen jobb. Skjerping av kravet kan dermed bidra til at delvis sysselsatte lettere kan få annet deltidsarbeid i tillegg. Det blir mindre attraktivt å tilpasse seg som delvis sysselsatt – økt insentiv til å søke mer arbeid/heltidsarbeid. Det blir også mindre attraktivt å foreta delvis permittering/å bli delvis permittert. Ot.prp. nr. 15 (2002-2003). |
| 2003 | Dagpenger | Kravet til minsteinntekt for rett til dagpenger under arbeidsløshet heves fra 1,25 til 1,5 ganger folketrygdens grunnbeløp. Begrunnelsen var at dagpengeordningen først og fremst er beregnet for dem som har hatt en fast og reell tilknytning til arbeidslivet. En ønsker å styrke tilknytningen til arbeid og dermed minske avhengigheten av trygder kombinert med korte deltidsjobber. Ot.prp. nr. 15 (2002-2003) |
| 2003 | Dagpenger | Forskriftshjemmel for å fastsette aktivitetskrav som understøtter det at personer som mottar dagpenger skal være reelle arbeidssøkere (forskrift er fastsatt). Begrunnelsen var OECDs konklusjoner om at effekten av aktivitetskrav som beslaglegger fritid gjennom blant annet krav til søkeadferd, innkalling til konsultasjon med arbeidsmarkedsmyndighetene og krav om tiltaksdeltakelse (gjerne av typen jobbklubb ), synes å være mer effektivt for overgang til arbeid enn effekter av ulike kvalifiseringstiltak |
| 2003 | Dagpenger | Avvikling av ferietilleggsordningen. Begrunnelsen var at feriepengene utbetales året etter opptjeningsåret, og at mange som mottok feriepenger var kommet i jobb. Ordningen representerte derfor i noen grad lite målrettede overføringer til personer i arbeid. Det er videre få arbeidstakere som oppgir at de faktisk tar ferie. Det at ferietillegget ga høyere kompensasjonsgrad til personer som var ledige i mer enn 8 uker kunne videre gi en uheldig insentiveffekt. (Ferietillegget ble gjeninnført 1/1-06). |
| 2003 | Dagpenger | Maksimal stønadsperiode reduseres fra 156 til 104 uker. Begrunnelsen var at dagpenger ved arbeidsledighet skal gi økonomisk trygghet for arbeidsledige mens de leter etter nytt arbeid. For dagpengemottakere bør arbeidssøking være en fulltidsaktivitet slik at ikke unødig tid går vekk før de er i nytt arbeid. Dagpengeordningen skal særlig være tilrettelagt for personer som har hatt fast og reell tilknytning til arbeidslivet og arbeidsinntekt som viktigste kilde til livsopphold. Regelverket skal oppmuntre til aktiv jobbsøking. Mange som har svært lange ledighetsperioder, vil ikke være aktive arbeidssøkere hele tiden. På bakgrunn av analyser er det grunn til å tro at overgangen fra ledighet øker med 30-60% når ledighetsperioden nærmer seg slutten. Reduksjonen av dagpengeperioden fra tre til to år antas derfor å øke overgangen til jobb for dagpengemottakere som er i ferd med å nå to års ledighetsperiode. Den tidligere lange varigheten er i noen grad et resultat av ledighetssituasjonen på 1990-tallet (konjunkturledigheten dominerte). I dag forklares ledigheten først og fremst av strukturelle forhold. Forskningen viser at overgang til arbeid i stor grad påvirkes av dagpengeperiodens lengde og krav til arbeidssøkerne om aktiv jobbsøking kombinert med god oppfølging av Arbeids- og velferdsetaten. Relativt få er berørt (f.eks. hadde bare om lag 6 prosent av de registrert helt ledige en ledighetsperiode ut over 81 uker, og om lag 11 prosent er registrert med ledighetsperiode ut over ett år (2001-tall)). |
| 2003 | Dagpenger | Antall ventedager før man får rett til dagpenger økes fra 3 til 5 dager. Begrunnelsen var at ventetiden var ment å være en form for egenandel for stønadssøkeren. Den skulle blant annet motivere vedkommende til å komme raskt i gang med jobbsøking. Alle rammes, men reduksjonen i ytelse for den enkelte er liten. Endringen rammet relativt sett mest de som er kortest ledig. |
| 2003 | Rehabiliteringspenger | Den maksimale perioden som rehabiliteringspenger kan ytes med en uføregrad ned til 20 prosent økes fra seks til tolv måneder. Dette skulle gi mulighet for at man gradvis skulle kunne øke arbeidsinnsatsen over en lengre periode og dermed gjøre veien tilbake til arbeidslivet lettere. Ot.prp. nr. 56 (2002-2003). |
| 2004 | Dagpenger | Reduksjon av kort dagpengeperiode fra 76 uker til 52 uker. Begrunnelsen var at man ønsket en harmonisering av regelverket og gjenoppretting av prinsippene bak utformingen av lange og korte stønadsperioder: Kort dagpengeperiode bør være halvparten av lang periode. |
| 2004 | Rehabiliteringspenger | Innstramming av bestemmelsen om unntak fra tidsbegrensningen for rehabiliteringspenger. Begrunnelsen var å motvirke uønsket passivisering hos stønadsmottakeren. Ot.prp. nr. 10 (2003-2004). Foreløpige effekter av regelverksendringene er belyst i en rapport utarbeidet av Rikstrygdeverket høsten 2005. Undersøkelsen kan indikere en utvikling i retning av at en større andel av gruppen som har avgang fra ordningen kommer tilbake i arbeid enn tidligere. Det er også en utvikling i retning av at flere i gruppen som har mottatt rehabiliteringspenger over ett år kommer tilbake i arbeid. Rapporten gir ikke grunnlag for å si noe om mer langsiktige effekter av regelverksendringen. Agderforskning konkluderer i sin delevaluering med at reformen ikke er særlig vellykket. Hovedbildet er ifølge forskerne ingen radikal endring i trygdeetatens oppfølging og praksis med hensyn til rehabiliteringssaker, selv om det er en økt bevissthet blant saksbehandlerne om betydningen av tidlig intervenering og arbeidsrettet oppfølging. Forskerne mener at en grunn til at en ikke finner de «store» endringene i praksis kan ha sammenheng med en generell oppfatning i trygdeetaten om at man ikke fra politisk hold kan vedta en raskere helsebedring. I tillegg oppfattes det som uheldig at denne reformen kom parallelt med innføringen av tidsbegrenset uførestønad. |
| 2004 | Rehabiliteringspenger | Når medlemmet har mottatt rehabiliteringspenger i seks måneder, skal trygdekontoret vurdere om yrkesrettet attføring bør prøves. Formålet var å sikre at spørsmålet om behovet for yrkesrettet attføring blir vurdert så tidlig som mulig, slik at nødvendige attføringstiltak skal kunne settes i verk så raskt som mulig. Ot.prp. nr. 10 (2003-2004). |
| 2004 | Rehabiliteringspenger | Det lovfestes at rehabiliteringspenger skal kunne utbetales i en begrenset periode når saken er til behandling i Aetat for vurdering av yrkesrettet attføring. Dette ble innført for å unngå stans i løpende ytelser når en sak skal overføres til Aetat i forbindelse med at vedtaksmyndigheten for de medisinske vilkårene for rett til attføring overføres fra trygdeetaten til Aetat. Ot.prp. nr. 57 (2003-2004). |
| 2004 | Rehabiliteringspenger Attføringsspenger | Minsteytelsen for rehabiliterings- og attføringspenger er hevet fra 1,6 til 1,8 G. I forbindelse med behandlingen av forslaget om innføring av tidsbegrenset uførestønad ble minsteytelsen for både rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad fastsatt til 1,8 G. |
| 2004 | Attføringspenger | Vedtaksmyndigheten for de medisinske vilkårene for attføring, og vurderingen av forutgående trygdetid og overføres fra trygdeetaten til Aetat. Endringen skulle forenkle og effektivisere saksbehandlingen, og bidra til å korte ned både saksbehandlingstiden og den totale trygdetiden. Samtidig som det ville være fordelaktig for brukerne å kunne forholde seg til en etat. Samlet skulle endringen innebære en raskere gjennomstrømning på rehabilitering og attføring og en raskere overgang til arbeid. Ot.prp. nr. 13 (2003-2004). |
| 2004 | Attføringspenger | Aldersgrense for skolegang som tiltak ble hevet fra 22 til 26 år. Begrunnelsen var at ungdom under 26 år er i en ordinær studiesituasjon, og at ordinær utdanning ikke skal finansieres over trygdens midler. Ot.prp. nr. 13 (2003-2004). ECON har evaluert endringen og finner at færre unge søker attføring, færre får innvilget attføring, og færre begynner på utdanningstiltak. Effektene er likevel mindre enn forventet, og mange unge får unntak. ECON mener også å finne negative effekter av aldersgrensen. ECON Rapport 2006-023 Stønad til skolegang som attføringstiltak – Virkninger av regelendringer. |
| 2004 | Attføringspenger | Innføring av varighetsbegrensing på tre år for ytelser til skolegang. Endringen skulle øke fokus på at målet med attføring skal være arbeid og ikke utdanning. Ot.prp. nr. 13 (2003-2004). |
| 2004 | Sykepenger | Skjerping av attføringskravet. Attføring skal vurderes så tidlig så tidlig som mulig dersom det viser seg at bedriftsinterne tiltak ikke fører fram, og senest innen utgangen av sykepengeperioden. Endringen skulle sikre at behovet for attføring ble vurdert så tidlig som mulig. Ot.prp. nr. 10 (2003-2004). |
| 2004 | Sykepenger | Innføring av aktivitetskrav for rett til sykepenger utover åtte uker. Dette skulle tydeliggjøre plikten til aktive tiltak og krav til hyppige revurderinger slik at man unngår en forsinket tilbakevending til ordinært arbeidsliv. Endringen var en følge av oppfølgingen av IA-avtalen og avtalens virkemidler. Ot.prp. nr. 48 (2003-2004). |
| 2004 | Sykepenger | Legeerklæring må legges fram senest når arbeidsuførheten har vart i åtte uker. Hensikten var å legge til rette for en mer individuelt tilpasset oppfølging av den enkelte sykemeldte. Ot.prp. nr. 48 (2003-2004). |
| 2004 | Sykepenger | Målretting av ordningen med aktiv sykemelding, blant annet ved at legen alltid skal vurdere gradert sykmelding før aktiv sykmelding, og at tidsperioden for aktiv sykmelding begrenses til 8 uker. Endringen skulle sikre riktig bruk av aktiv sykmelding. Ot.prp. nr. 48 (2003-2004). |
| 2004 | Sykepenger | Innføring av tilretteleggingstilskudd for IA-bedrifter. Tilskuddet ble innført som et generelt tiltak i IA- avtalen i 2002, men forbeholdt IA-virksomheter i 2004. Dette var et virkemiddel for å stimulere virksomheter til å bli IA- virksomheter. |
| 2004 | Sykepenger | Legen og annet helsepersonell plikter i samarbeid med arbeidstakeren og eventuelt arbeidsgiveren å gi nærmere vurdering av arbeidstakerens funksjonsevne. Bestemmelsen skulle sikre at legen i forbindelse med førstegangs og senere sykmeldinger alltid skal vurdere om vedkommende kan være i arbeid eller arbeidsrelatert aktivitet. Ot.prp. nr. 48 (2003-2004). |
| 2004 | Uførepensjon | Tidligere uførepensjon ble delt i en tidsbegrenset og en varig ytelse. Tidsbegrenset uførestønad skal innvilges for en periode på ett til fire år når det er en viss mulighet for at stønadsmottakeren kan komme tilbake i arbeid på heltid eller deltid. Ytelsen beregnes som rehabiliteringspenger og attføringspenger. Gjennom dette skulle det markeres at ikke alle som er arbeidsuføre kan forvente å få en varig trygdeytelse. Det at stønaden er tidsbegrenset kan videre være et insitament for stønadsmottakeren til å forsøke seg i arbeid i stønadsperioden. Det vil videre være lettere for stønadsmottakere som har hatt tidsbegrenset uførestønad i en begrenset periode å komme tilbake i arbeid enn for personer som har hatt uførepensjon i flere år. Ot.prp. nr. 102 (2001-2002). |
| 2004 | Uførepensjon | Innføring av stønadstak for mottakere av tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon. Dette innebærer at ytelsen og pensjonsgivende inntekt ikke skal kunne overstige inntektsnivået før uførhet. Formålet var å sikre gode insentiver og unngå stønadsfeller. Stønadstaket ble innført i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 102 (2001–2002). |
| 2004 | Uførepensjon | Gradering skal nå gjøres med 5 prosent intervaller mot tidligere 10 prosent intervaller. Begrunnelsen for endringen var at man ønsket å unngå de uheldige terskelvirkninger som var i det gjeldende graderingssystemet. De samme gradingsintervallene gjelder ved revurdering av uføregraden til personer som allerede mottar uførepensjon. Ot.prp. nr. 102 (2001-2002). |
| 2004 | Uførepensjon | Tidsbegrenset uførestønad skal kunne ytes ved en uføregrad ned til 20 prosent. Det samme gjelder dem som har deltatt i arbeidsforsøk med hvilende pensjonsrett. Begrunnelsen for endringen var at stønadsmottakeren skulle kunne øke arbeidsinnsatsen kort tid etter at stønaden var innvilget. Dette skulle øke muligheten for tilbakeføring til arbeid. Ot.prp. nr. 102 (2001-2002). |
| 2004 | Overgangsstønad | Varigheten for overgangsstønad under nødvendig utdanning forlenges med ett år for visse grupper enslige forsørgere. Dette var begrunnet i at en utvidet stønadsperiode under utdanning ville kunne gi den aktuelle gruppen enslige forsørgere økt kompetanse, gjøre det lettere å få hensiktsmessig arbeid, og dermed øke mulighetene for selvforsørging. |
| 2005 | Uførepensjon | Lovfesting av skjerpet krav om at attføring skal være forsøkt før det kan tilstås uføreytelse. Attføring skal etter lovendringen alltid forsøkes med mindre åpenbare grunner tilsier at attføring ikke er hensiktsmessig. Endringen skal sikre at personer med nedsatt funksjonsevne i størst mulig grad skal kunne beholde eller skaffe seg arbeid, og nytte sine evner til beste for seg selv og samfunnet. Alle som på grunn av sykdom har behov for hjelp til å komme tilbake i arbeid eller få innpass i arbeidslivet skal derfor ha både rett og plikt til å prøve å gjennomføre høvelige attføringstiltak. Ot.prp. nr. 9 (2004-2005). |
| 2005 | Uførepensjon | Lovfesting av krav om at det skal foreligge en funksjonsvurdering. Det stilles krav om dokumentasjon på at funksjonsevnen er vurdert av lege eller annet fagpersonell. Bakgrunnen for endringen er undersøkelser som Rikstrygdeverket har foretatt som viser at det foreligger en del mangler når det gjelder opplysninger knyttet til vurderingen av funksjons- og arbeidsevne i uføresaker. Ot.prp. nr. 9 (2004-2005). |
| 2006 | Rehabiliteringspenger Tidsbegrenset uførestønad | Innføring av krav til å utarbeide oppfølgingsplan og krav til stønadsmottakerne om å medvirke til det. Utarbeidelse av en oppfølgingsplan, der det fremgår hva som er målet med behandlingen/rehabiliteringen, og hvilke tiltak som må settes inn for å nå disse målene, skulle gjøre det enklere å følge opp den enkelte. Planen vil også gjøre det tydeligere hva som er de enkelte aktørers ansvar og hva stønadsmottakeren selv må bidra med. Oppfølging er videre et nødvendig virkemiddel dersom målsettingen med tidsbegrenset uførestønad skal kunne realiseres, dvs. at vedkommende til tross for uførheten etter en tid kan vende tilbake til arbeidslivet. Ot.prp. nr. 21 (2005-2006). |
| 2006 | Attføringspenger | Perioden for tilbakeføringsvedtak ble utvidet til 16 uker. Hensikten var å unngå at stønadsmottakeren fikk stans i livsoppholdsytelsen, mens vedkommende ble vurdert for andre trygdeytelser. |
| 2006 | Dagpenger | Oppheving av kravet om å starte egen næringsvirksomhet og kravet om å ta arbeid med lavere lønn enn dagpengene som vilkår for å anses for å være reell arbeidssøker. Bakgrunnen var at disse vilkårene ansett å være i strid med European Social codex. Vilkårene ble dessuten ikke praktisert. Ot.prp. nr. 21 (2005–2006). |
| 2006 | Dagpenger | Ferietillegget gjeninnføres. Begrunnelsen var å bedre inntektssikring til langtidsledige. Ot.prp. nr. 22 (2005–2006). |
| 2006 | Uførepensjon | Rett til hvilende pensjon for uførepensjonister som prøver seg i arbeid utvides fra tre til fem år. Endringen skal gjøre det lettere for uførepensjonister å etablere seg i arbeidslivet. Ot.prp. nr. 21 (2005–2006). |
| 2006 | Tidsbegrenset uførestønad | Innføring av behovsprøvd barnetillegg etter samme regler som for uførepensjonister. Dette er et målrettet tiltak mot langtidssyke med lav inntekt som har forsørgingsansvar for barn. |