Utgifter fordelt på kapitler

Inntekter fordelt på kapitler

Utenriksministeren

Programområde 02

Programområde 03

Statsråden for utviklingssaker

Programområde 03

Budsjettstrukturen under bistandsbudsjettet

I St.prp. nr. 1 (2001-2002) ble det lagt opp til en omlegging av budsjettstrukturen som innebar innføring av tematiske satsinger under regionbevilgningene (kap. 151-154) og de multilaterale organisasjonene (kap. 173). Den tematiske fordelingen konsentrerte seg rundt områdene helse/utdanning, hiv/aids, økonomisk utvikling og handel, miljø/energi og godt styresett i det bilaterale og det multilaterale samarbeidet. Innen det bilaterale samarbeidet var det i tillegg egne poster for regionalt samarbeid, mens det på den multilaterale delen av budsjettet var en egen post for institusjons- og systemreform. I utgangspunktet sluttet samarbeidsregjeringen seg til disse prioriteringene, men varslet at man ville vurdere hvorvidt dette var den mest hensiktsmessige måte å ivareta disse på, bl.a. på grunnlag av de erfaringer man ville få med den nye budsjettstrukturen. I Stortingets behandling, jf. Budsjett-innst. S. nr. 3 (2001-2002), ble de tematiske satsingene omtalt kun for det multilaterale samarbeidets vedkommende, og da med støtte til prioriteringene.

Internasjonalt utviklingssamarbeid er i dag basert på brede partnerskap, hvor en rekke aktører deltar. Deres felles utgangspunkt er målene fra FNs tusenårsforsamling (Tusenårsmålene). For at samarbeidet skal fungere mest mulig effektivt er det viktig at alle bidrar til en klar rolle- og ansvarsdeling, ikke minst på landnivå. Tusenårsmålene kan ikke nås uten felles innsats og maksimal utnyttelse av bistandsressursene. Det er disse målene som bør være utgangspunktet for norsk bistandsinnsats bilateralt og multilateralt, slik det også fremgår av Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse. Tusenårsmålene vil også være en overordnet referanseramme for systematisk overvåkning av utviklingssamarbeidet og i rapporteringssammenheng.

Budsjettstrukturen i 2002 har bidratt til synliggjøring av en del viktige satsinger. Samtidig har det begrenset Norges handlingsrom i internasjonale prosesser for en mer samordnet utviklingsinnsats. En utilsiktet konsekvens av omleggingen har vært at et viktig prinsipp for norsk utviklingssamarbeid - at det skal være basert på samarbeidslandenes egne planer og prioriteringer - er blitt vanskeligere å etterleve i praksis, som en følge av for mange føringer med hensyn til omfanget av støtten innen ulike tematiske områder. Det er naturlig med en del slike mål som et ledd i styringen av utviklingspolitikken, men disse bør primært være knyttet til nivå på innsatsen over tid. Utviklingssamarbeidets karakter gjør at det vil kunne forekomme fluktuasjoner i nivå fra ett år til et annet, uten at dette dermed er uttrykk for endring i prioriteringer. Slike justeringer vil ofte være en konsekvens av endringer i gjennomføringstempoet på grunn av lokale forhold.

Budsjettstrukturen i 2002 har også vært forvaltningsmessig mer krevende enn den tidligere strukturen. Dette gjelder både på den bilaterale og den multilaterale siden. En mer kompleks budsjettstyring har ikke ført til økt oversikt og politisk kontroll i løpet av året, men har snarere gjort prosessene knyttet til dette mer tungrodde. Intensjonen var å sikre en bedre politisk styring, mens erfaringene har nok vist at dette ikke er blitt resultatet.

Handlingsplanen for fattigdomsbekjempelse angir klare mål og satsingsområder for Norges utviklingspolitiske engasjement, og ligger til grunn for de prioriteringer som er gjort i budsjettforslaget for 2003. Områdeomtalen for programområde 03 redegjør nærmere for dette. Utgangspunktet for samarbeidet må være at utviklingslandene selv sitter i førersetet og tar ledelsen i utviklingsprosessen, og at Norge og andre internasjonale aktører slutter opp om dette. Planer og prioriteringer i det enkelte utviklingsland bør legges til grunn for beslutninger om innretningen av den norske støtten. Slike beslutninger bør tas i samråd med landet selv, og på bakgrunn av kunnskap om andre internasjonale aktørers engasjement. De ulike aktørers fortrinn bør utnyttes på en mest mulig effektiv måte. Regjeringen vil derfor legge vekt på å dra veksler på de fortrinn Norge har, og tilby samarbeid innen områder hvor Norge kan yte et særlig verdifullt bidrag innenfor en internasjonal koordinering og arbeidsdeling.

Innen den bilaterale delen av budsjettet (programkategori 03.10) er geografi lagt til grunn for inndelingen av kapitler/poster. Dette vil legge til rette for en størst mulig grad av tilpasning av innsatsen til utviklingslandenes egne planer for fattigdomsreduksjon. Under de multilaterale budsjettkapitlene (programkategori 03.30) er organisasjon det styrende prinsipp for inndelingen. Det legges opp til mindre grad av øremerking på tiltaksnivå, og økt satsing på støtte til prioriterte innsatser gjennom tilleggsmidler, herunder flergiverfond (jf. Tusenårsmålene og egne måltall). Denne satsingen er samlet på to poster, for henholdsvis tilleggsmidler via FN-systemet mv. (kap. 170, post 76) og samfinansiering via finansinstitusjoner (kap. 171, post 72).

Regjeringen har i budsjettforslaget lagt vekt på å sikre Stortinget tilfredsstillende styring og kontroll med utviklingspolitikken. Dette er gjort både gjennom den budsjettstruktur som foreslås og gjennom en grundig omtale av viktige tema. Regjeringen vil legge vekt på å sikre at rapportering til Stortinget synliggjør hvordan dette følges opp, herunder hvordan oppfølgingen av Tusenårsmålene blir ivaretatt. Her vil vi samarbeide med utviklingslandene selv og med andre internasjonale aktører. Ved siden av Tusenårsmålene vil Regjeringen operere med måltall som skal sikre oppfølgingen på noen få prioriterte områder innenfor hele bistandsbudsjettet. Det dreier seg om utdanning og helse, samt om miljø og ressursforvaltning i oppfølgingen etter Toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg (de såkalte WEHAB-sektorene, vann, energi, helse, landbruk og biologisk mangfold).

De tematiske satsingene vil altså dreie seg om 15 pst. for utdanning, mer enn 10 pst. når det gjelder helse og tilsammen 375 mill. kroner i addisjonelle midler over tre år til oppfølging av Johannesburg innenfor WEHAB-områdene (miljø- og ressursforvaltning). I tillegg har Regjeringen i handlingsplanen for fattigdomsbekjempelse satt et mål om at minimum 40 pst. av norsk bistand skal gå til MUL-land. Mens helsemålet er nådd, og innsatsen opprettholdes på et høyt nivå, må det betydelige investeringer til på utdanningssektoren. I tillegg til rapporteringen i forhold til Tusenårsmålene, vil det bli rapportert til Stortinget hvordan en ligger an i forhold til disse måltallene. I budsjettet for 2003 er en i rute i forhold til alle fire måltall. Dette er det redegjort nærmere for i områdeomtalen for programområde 03.

Internasjonalt samarbeid

Siden FNs miljø- og utviklingskonferanse i Rio de Janeiro i 1992 har det pågått et omfattende internasjonalt samarbeid for å finne løsninger på de globale miljøproblemene. Dette har omfattet samarbeid både innen rammen av de tre Rio-konvensjonene, klimakonvensjonen, forørkningskonven-sjonen og konvensjonen om biologisk mangfold, samt følge opp Agenda 21, den globale handlingsplanen for en bærekraftig utvikling som ble vedtatt i Rio. FNs toppmøte om bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002 gjorde opp status for fremdriften siden Rio og staket ut kursen videre. Fattigdomsbekjempelse vil stå sentralt i arbeidet for bærekraftig utvikling i årene fremover, og det samme vil innsats på de 5 såkalte WEHAB-områdene (vann, energi, helse, landbruk og artsmangfold).

I handlingsplanen fra Toppmøtet forplikter partene seg til handling på forskjellige områder. Målene for vannforsyning, sanitære forhold og fiskerier er kvantifiserbare og tidfestede, mens målsetningene for bevaring av artsmangfold og utfasing av miljø- og helsefarlige kjemikalier er mindre presise. Planen inneholder ingen reelle forpliktelser vedrørende overgang til fornybare energikilder. Norge deltar imidlertid i en koalisjon av land som skal fremme energieffektivitet og økt bruk av fornybare energikilder.

Norge deltar også aktivt i det internasjonale samarbeidet om vannsikkerhet. 2003 er FNs internasjonale vannår.

For å sikre oppfølging av resultatene fra Toppmøtet i Johannesburg vil Norge bidra til å styrke FN-systemets rolle i det internasjonale miljøarbeidet og FNs miljøprogram (UNEP) som FNs hovedorgan på miljøområdet.

Norge er part til en rekke internasjonale avtaler på miljøområdet. De viktigste av disse er omtalt nedenfor.

Klimakonvensjonen av 1994 forplikter partene til å innføre utslippsreduserende tiltak. Disse ble konkretisert i Kyotoprotokollen fra 1997, som pålegger industrilandene differensierte forpliktelser. Det forventes at et tilstrekkelig antall stater vil ha tiltrådt protokollen innen utgangen av 2002 til at den kan tre i kraft tidlig i 2003. Protokollen inneholder bestemmelser om såkalte fleksible mekanismer: felles gjennomføring, kvotehandel og den grønne utviklingsmekanismen.

Konvensjonen om forørkning av 1994 har til hovedmålsetting å opprettholde produktiviteten i de tørre og halvtørre økosystemene som grunnlag for bedre levekår. Det legges særlig vekt på forsvarlig forvaltning av jord-, vann- og energiressurser. En viktig målsetting er også å forebygge og redusere effekten av tørke og klimaendring.

Helse- og miljøfarlige kjemikalier transporteres over store avstander via luft- og havstrømmer og som ledd i den internasjonale handelen med produkter. Konvensjon om forbud mot og regulering av visse særlig farlige kjemikalier vil ventelig tre i kraft i 2003.

Konvensjonen om biologisk mangfold av 1992 er ratifisert av Norge. Norge har også ratifisert Protokollen om handel med og håndtering av levende genmodifiserte organismer. Norge deltar videre aktivt i den mellomstatlige skogdialogen under FNs skogforum.

For å sikre at handelssystemet bidrar til å fremme bærekraftig utvikling har Norge gått inn for at miljøhensyn må tas inn i alle relevante områder i pågående WTO-forhandlinger.

Industrilandene har gjennom det internasjonale miljøsamarbeidet forpliktet seg til å bistå utviklingslandene i deres gjennomføring av de globale miljøavtalene. Flere finansieringsmekanismer er opprettet. Den viktigste er Den globale miljøfasiliteten (GEF), som ble opprettet i 1991 for å støtte opp om tiltak som gir globale miljøfordeler. Den tredje påfyllingen, som ble forhandlet i år, innebærer en viss økning i forhold til GEF II, til ca. USD 2,9 mrd. Norge støtter også Den globale finansieringsmekanismen for forørkningskonvensjonen. En bedre samordning og utnyttelse av ulike finansieringsmekanismer vil være viktig for en effektiv gjennomføring av de internasjonale miljøavtalene.

Regionalt samarbeid

Gjennom miljøsamarbeidet i EØS-avtalen arbeider Norge med å bekjempe de grenseoverskridende miljøproblemene og å etablere høye felles miljøstandarder.

I handlingsplanen «Norge og søkerlandene til EU» er miljø en av de prioriterte sektorene for prosjektsamarbeid med søkerlandene.

Miljøproblemene i Nordvest-Russland har et omfang og en nærhet som gjør at Norge har en betydelig egeninteresse i å bidra til å redusere dem. Det er en økende utnyttelse av regionens naturressurser, særlig petroleums- og skogressursene. Tiltak støttes over prosjektsamarbeidet med Russland og de øvrige SUS-landene og handlingsplanen for atomsaker.

Overkapasitet i verdens fiskeflåte fører til overfiske som vanskeliggjør en langsiktig og bærekraftig forvaltning av fiskeriene. Havforurensing fra landbaserte kilder er et annet hovedproblem. Det er viktig å skape forståelse for, og enighet på globalt nivå om prinsippene for en helhetlig forvaltning av havets levende ressurser. Samarbeidet med Russland og EU om forvaltnings- og kontrolltiltak i henholdsvis Barentshavet og Nordsjøen er av særlig viktighet.

I regi av Arktisk Råd videreutvikles og styrkes samarbeidet fra Den arktiske miljøvernstategien (AEPS) for å sikre en bærekraftig utvikling i regionen. Norge deltar aktivt i miljøvernsamarbeidet under Antarktistraktaten.

I tilknytning til gjennomføringen av den afrikanske utviklingsplanen, NEPAD, er det tatt initiativ til å utarbeide en egen miljøkomponent. Dette er et viktig initiativ for å styrke det regionale samarbeidet på miljøområdet i Afrika.

Bilateralt samarbeid

Miljø vil også være viktig område i det bilaterale utviklingssamarbeidet. Samarbeidet må baseres på strategiske satsninger innen landenes egne miljøhandlingsplaner og prioriteringer. Det norske samarbeidet må sees i sammenheng med annen bilateral og multilateral støtte på miljøområdet.