Del 1
Innledende del

1 Innledning

Regjeringen legger med dette fram forslag om bevilgninger på statsbudsjettet 2004 for Nærings- og handelsdepartementet med tilhørende virksomheter og ordninger.

1.1 Et målrettet arbeid for økt norsk konkurranseevne

Næringspolitikken utgjør en sentral del av regjeringens politiske plattform. Det overordnede målet for næringspolitikken er å legge til rette for størst mulig verdiskaping i norsk økonomi. På denne måten sikres også grunnlaget for høy velferd og gode velferdsordninger.

Gjennom de siste årene har norsk konkurranseutsatt næringsliv møtt betydelige utfordringer som følge av høy kronekurs, høyt rentenivå og sterk lønnsvekst. Gjennom en ansvarlig finanspolitikk og et vellykket inntektspolitisk samarbeid mellom regjeringen og partene i arbeidslivet har det lyktes å snu utviklingen.

Konjunkturutviklingen i Norge gir likevel fortsatt grunn til bekymring. En svak konjunkturutvikling internasjonalt er en av hovedårsakene til dette. Deler av næringslivet har i 2003 ikke oppnådd tilfredsstillende resultater, og enkelte regioner har vært særlig hardt rammet av konkurser og nedbemanning. En god og helhetlig næringspolitikk er mer nødvendig enn på lenge for å gi økt vekst i norsk økonomi, flere lønnsomme bedrifter og redusert arbeidsledighet.

Finanspolitikken påvirker aktivitetsnivået i økonomien gjennom skatte- og avgiftsystemet og de offentlige budsjetter, og virker også inn på pengepolitikken. Pengepolitikken fastsetter rentenivået som har betydning for utviklingen av valutakursen. Finans- og pengepolitikken påvirker på denne måten aktivitetsnivået i økonomien og utgjør viktige rammebetingelser for næringslivet.

Mulighetene for å realisere høy verdiskaping avhenger også av en rekke andre faktorer. Tilgangen på kompetent arbeidskraft med relevant utdannelse, utforming av lover og regler, infrastruktur, tilgang til finansiering i kapitalmarkedene og utformingen av skattesystemet er eksempler på viktige rammebetingelser. Det er de samlede rammebetingelsene som legger grunnlaget for verdiskapingen i norsk økonomi. Regjeringen har som ambisjon at Norge skal være et av verdens mest nyskapende land. På viktige områder skal Norge ligge i fremste rekke internasjonalt når det gjelder kunnskap, teknologi og verdiskaping. For å oppnå dette har regjeringen satt i gang arbeidet med å utvikle en innovasjonspolitikk. Første skritt i denne politikken presenteres i en helhetlig innovasjonsplan høsten 2003. Målet er å legge til rette for gode rammebetingelser på tvers av næringer og over hele landet. Gjennom dette ønsker regjeringen å legge til rette for nødvendig omstilling i næringer med strukturelle utfordringer og lav lønnsomhet samt sikre fremvekst av nye næringer.

1.2 Langsiktige utfordringer for norsk næringspolitikk

Innenlandsk bruk av petroleumsformuen eller bruk av avkastningen av denne innebærer at økonomien stimuleres gjennom økt etterspørsel. Vare- og tjenesteproduserende virksomheter som av ulike årsaker er skjermet mot konkurranse fra utlandet, vil i en situasjon med lite tilgjengelig relevant arbeidskraft komme til å tilby høyere lønninger for å sikre seg tilgang på arbeidskraft. Økt lønnsnivå kan dekkes inn ved økte priser i virksomheter som er skjermet fra internasjonal konkurranse. For konkurranseutsatt sektor er det derimot ikke mulig å velte økte lønnskostnader over på prisene i samme grad. Konkurranseutsatt sektor vil derfor måtte avstå arbeidskraft og resultatet er en nedbygging av konkurranseutsatt sektor.

En slik utvikling kan føre til at vekstevnen i økonomien svekkes ved at næringslivet i mindre grad utsettes for internasjonal konkurranse og andre impulser utenfra. Videre vil skjermet næringsvirksomhet måtte erstattes med ny virksomhet som er rettet mot de internasjonale markedene, når det i framtiden blir nødvendig å bygge opp igjen konkurranseutsatt sektor. Dette blir ekstra krevende etter en tidligere nedbygging. Derfor er det spesielt viktig for norsk økonomi å opprettholde god omstillingsevne. Samtidig kan stor offentlig finansiell rikdom gjøre det særlig utfordrende å oppnå forståelse for nødvendigheten av omstilling.

Utgiftene til pensjon i folketrygden vil kunne øke med om lag 10 prosentpoeng målt som andel av BNP fram til 2050. Dette er nesten tre ganger sterkere enn gjennomsnittet for øvrige OECD-land. Pensjonskommisjonen vil høsten 2003 legge fram sin endelige rapport. Utformingen av framtidens pensjonssystem er en vesentlig rammebetingelse for norsk verdiskaping framover. Særlig sentralt er det å sikre at finansieringsbyrden av framtidige forpliktelser reduseres, at det sikres større sammenheng mellom innbetaling og oppsparte pensjonsrettigheter, at det stimuleres til lengre yrkesdeltakelse og at regelverket i offentlig og privat sektor harmoniseres slik at en oppnår økt mobilitet mellom sektorene.

Arbeidskraft og kompetanse står for størstedelen av Norges nasjonalformue. Den sterke veksten i norsk økonomi gjennom mesteparten av 1990-tallet har resultert i høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet. Det har imidlertid vært en vekst i arbeidsløsheten det siste året. Arbeidsledigheten i 2. kvartal 2003 var på 4,7 pst. mot 3,9 pst. for 2002. Dette er likevel lavt sammenlignet med EU der ledigheten i 2002 var på 7,7 pst. Bare Nederland og Luxembourg hadde en lavere ledighet enn Norge dette året. For regjeringen er det et mål å få ned ledigheten.

De tradisjonelle industrinæringer i Norge har møtt nye utfordringer ved at timelønnskostnadene sammenlignet med våre handelspartnere har økt betydelig de senere år. Med lav lønnsspredning i Norge er høyt utdannet arbeidskraft relativt sett billigere enn ufaglært og faglært arbeidskraft. Dette taler for at norsk næringsliv må øke kunnskapsinnholdet i produserte varer og tjenester for å kunne være konkurransedyktig internasjonalt.

Boks 1.1 Utviklingen i lønnskostnader i industrien

Målt i felles valuta økte lønnskostnadene for norske industriarbeidere med til sammen 16 pst. mer enn hos handelspartnerne i perioden 1996-2002. Tapet av kostnadsmessig konkurranseevne i denne perioden var større enn gevinsten gjennom første del av 1990-tallet. Høyere lønnsvekst enn handelspartnerne forklarer 3/4-deler av denne svekkelsen siden 1996, mens sterkere kronekurs forklarer 1/4-del. Dersom en kun ser på de tre siste årene, forklarer høyere lønnsvekst om lag 40 pst. av svekkelsen. Lønnskostnadene for arbeidere i norsk industri lå i fjor anslagsvis 34 pst. høyere enn hos våre handelspartnere.

Gjennom et nært samarbeid mellom regjeringen og partene i arbeidslivet, lyktes det å få i land et moderat oppgjør våren 2003. Lønnsutviklingen i 2003 vil dermed trolig være på linje med lønnsutviklingen hos handelspartnerne.

Kilde: NOU 2003: 20 Etter inntektsoppgjørene 2003.

1.3 Økt produktivitet og omstilling gir bedre konkurranseevne

Den samlede verdiskapingen for et land kan økes bl.a. gjennom at vi arbeider mer, eller ved at vi får mer ut av arbeidsinnsatsen, dvs. at vi blir mer produktive. Med en befolkning som allerede har relativt høy yrkesdeltakelse i forhold til andre land, er det ikke realistisk å øke verdiskapingen vesentlig gjennom økt arbeidsinnsats. Næringspolitikken bør derfor være innrettet mot å fremme produktiviteten. De seneste beregninger fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene indikerer en høyere produktivitetsutvikling for Fastlands-Norge enn hos handelspartnerne i perioden 1993-2002, henholdsvis 2,5 og 2,0 pst. målt ved bruttoprodukt. Ser en på all markedsrettet virksomhet under ett - dette omfatter enheter som henter mer enn halvparten av sine inntekter fra salg i markedet - er veksten sterkere i Norge enn hos våre handelspartnere. Det er særlig i tjenesteytende næringer og varehandel produktivitetsutviklingen har vært sterk. En av faktorene bak dette er økt bruk av IKT i disse sektorene.

For norsk industri er bildet mindre positivt, ettersom den årlige produktivitetsveksten er anslått til 0,6 pst. mot 3,7 pst. hos våre handelspartnere i samme periode. Deler av dette henger sammen med forskjeller i næringsstruktur. Produktivitetsutviklingen har vært relativt svak i de delene av industrien som er kunstig eller naturlig skjermet mot internasjonal konkurranse. Økt internasjonal konkurranse gjennom handelsliberalisering vil dermed kunne ha en positiv effekt på produktivitetsutviklingen i norsk industri.

Det som bestemmer et lands velferdsutvikling over tid, er dets produktivitetsutvikling. At andre land oppnår særlig høy produktivitetsutvikling er positivt for Norge da dette gir disse landene en høyere betalingsevne og dermed åpner for økt eksport. I tillegg vil importvarer fra disse landene bli relativt billigere. Derimot er det grunn til bekymring dersom produktivitetsutviklingen i Norge er særlig lav. Dette kan skyldes lav omstillingsevne i økonomien, og vil på sikt gi redusert velferd og fare for økt ledighet.

1.4 Innovasjon og entreprenørskap som nøkkel til økt verdiskaping i norsk økonomi

En aktiv og ambisiøs innovasjonspolitikk som bl.a. inkluderer entreprenørskapspolitikk og næringsrettet forskningspolitikk, er nødvendig for å øke omstillingsevnen i norsk økonomi. Regjeringen vil derfor legge fram en helhetlig innovasjonsplan høsten 2003. Utvikling av en helhetlig innovasjonspolitikk er krevende og er - også i internasjonal sammenheng - å anse som et nybrottsarbeid. I den sammenheng er det viktig å se framleggelsen av planen som første trinn i regjeringens arbeid med utvikling og implementering av en helhetlig innovasjonspolitikk. Det overordnede målet for planen vil være å legge til rette for økt verdiskaping over hele landet. En helhetlig innovasjonspolitikk innebærer bl.a. at flere politikkområder ses i sammenheng. Sentrale politikkområder som inngår i planen er derfor:

• generelle rammebetingelser for næringslivet

• kunnskap og kompetanse

• forskning, utvikling og kommersialisering

• entreprenørskap (oppstart av ny virksomhet)

• fysisk og elektronisk infrastruktur

Regjeringen tar sikte på økt samarbeid med private aktører i den videre politikkutformingen. Organiseringen av det videre arbeidet med innovasjonspolitikken vil derfor bli omtalt spesielt.

Næringslivets investeringer i innovasjon er svært varierende. 10 pst. av norske foretak har om lag 95 pst. av innovasjonskostnadene. Vi bruker klart mindre ressurser på innovasjon enn gjennomsnittet i EØS-området. Dette gjenspeiler seg bl.a. i at andelen av høyteknologiprodukter er lav i norsk eksport.

Entreprenøren er tennpluggen i en markedsøkonomi. Nettopp muligheten for å utvikle egne ideer til produkter som vinner markedsandeler fordi de er bedre og/eller billigere enn eksisterende produkter, er det som gir opphav til dynamikk og vekst. Med store petroleumsinntekter og et godt utbygd offentlig velferdssystem står vi i fare for å få for få entreprenører i Norge. En stor utfordring synes da også å være mangelen på motivasjon til å starte bedrifter. Det er mye som tyder på at bygging av en entreprenørskapskultur vil være en av hovedutfordringene for norsk innovasjonspolitikk. Det er avgjørende at entreprenøren er del av et større miljø, har tilgang på risikovillig kapital og personer med markedskompetanse. Entreprenørskap er derfor et hovedelement i utformingen av en helhetlig innovasjonspolitikk. Omleggingen av virkemiddelapparatet og opprettelsen av et nytt innovasjons- og internasjonaliseringsselskap har også til hensikt å bedre støtte opp om entreprenørene i en tidlig fase. Det er nå etablert et felles mål om økt innovasjon og en felles tenking rundt målgrupper og virkemiddelbruk.

Entreprenørskap i utdanning er blant de aller viktigste tiltakene for å skape en kultur for entreprenørskap. For å fremme en kultur for entreprenørskap er det viktig å utvikle positive holdninger til entreprenørskap allerede i ung alder. Fokus på entreprenørskap må derfor starte i grunnskolen og videreføres innenfor høyere utdanning. Kunnskaper og ferdigheter om hvordan man etablerer en virksomhet er nødvendig å lære, og utvikles best gjennom «learning by doing». Ungdomsbedrifter og studentbedrifter er utmerkede eksempler på denne type læringsmetode.

Nye produkter genereres ofte av ny kunnskap gjennom forskning og utvikling (FoU). Økt privat og offentlig FoU vil derfor øke omstillingsevnen i norsk økonomi. Forskning skaper gevinster som ikke bare tilfaller forskerne eller forskningsinstitusjonen; det dannes også kunnskap og kompetanse som hele samfunnet kan dra nytte av. Forskning i privat regi er totalt sett lavere i Norge enn hos våre viktigste handelspartnere. Dette kan delvis forklares med en næringsstruktur preget av mye råvarebasert produksjon og et stort innslag av mindre bedrifter. Norske bedrifter investerer ikke nødvendigvis mindre i FoU enn sine utenlandske konkurrenter i samme bransjer. Innenfor råvarebaserte bransjer som metaller og oljeproduksjon forskes det relativt mye i norske bedrifter. Samtidig med lave tall for privat FoU i Norge, er den offentlige andelen av FoU i Norge blant de høyeste i OECD. Gitt det høye relative inntektsnivået i Norge, er det grunn til å tro at norsk næringsliv i større grad vil bli kunnskaps- og kompetansebasert. Det er også grunn til å tro at den relative betydning av de råvarebaserte industriene vil bli mindre dersom vi skal oppleve en vekst på linje med andre OECD-land på lengre sikt.

En vesentlig del av opptrappingen av FoU-innsatsen skal foregå i grunnforskningsmiljøene ved institusjonene innenfor høyere utdanning. Opptrappingen må samtidig knyttes til næringslivets utviklingsbehov og legges opp slik at den utløser FoU og verdiskaping i næringslivet. Som et ledd i dette har det vært betydelig vekst i de offentlige forskningsbevilgningene de to seneste årene og kapitalen i Fondet for forskning og nyskaping er økt til 30 mrd. kroner fra 3 mrd. kroner da fondet ble opprettet i 1999. Stortinget utvidet fra 1. januar 2003 SkatteFUNN-ordningen til å gjelde alle bedrifter. I 2002 kom det mer enn 3 100 søknader, hvorav 2 670 ble godkjent. De godkjente prosjektene har et totalbudsjett på 4,5 mrd. kroner som samlet vil gi et anslått skattefradrag på ca. 760 mill kroner. Hoveddelen av prosjektene gjelder forskning i de enkelte bedriftene.

1.5 En aktiv politikk for å fremme norsk næringslivs konkurranseevne

Forutsigbare og gode rammebetingelser er helt avgjørende for utviklingen av norsk næringslivs konkurranseevne. Stabile rammevilkår reduserer næringslivets kostnader knyttet til usikkerhet. Det er lettere å utarbeide rasjonelle planer, spesielt for langsiktige investeringer, når bedriftenes rammebetingelser er stabile. Erfaring tilsier at stabile rammevilkår også er viktig når det gjelder valg av lokaliseringsland, selv om dette ikke i seg selv verken er et tilstrekkelig eller et nødvendig vilkår for at Norge skal beholde og tiltrekke seg lønnsom næringsvirksomhet. Stabilitet i form av en jevn og balansert økonomisk utvikling er imidlertid viktig for verdiskapingen, og er derfor et mål i politikkutformingen. Stabilitet i skatte- og avgiftssystemet er av særlig betydning for verdiskapingen.

En ansvarlig økonomisk politikk

Ved framleggelsen av 2003-budsjettet var rentedifferansen mot utlandet om lag 4 prosentpoeng, og kronekursen hadde økt sin verdi i forhold til euro og dollar med 15-20 pst. Dette representerte en betydelig utfordring for norsk konkurranseutsatt næringsliv. Bakgrunnen for presset i norsk økonomi var i hovedsak høyere lønnsvekst sammenlignet med våre handelspartnere og en viss opptrapping av bruken av oljepenger. Fra 1993 til 2002 var årlig timelønnsvekst i industrien 4,6 pst. i Norge, mens den var 3,8 for våre handelspartnere. Samtidig var produktivitetsutviklingen i norsk industri svakere. Ansvarlighet i den økonomiske politikken har vært en nøkkel til å snu det negative bildet. Siden fjorårets budsjettframleggelse har Norges Bank satt ned sin styringsrente med 4 prosentpoeng. Presset i norsk økonomi er lavere enn på samme tid i fjor. Samtidig vil en sterk vekst i bruken av oljeinntekter nå kunne gi renteoppgang og økt verdi på norske kroner. Det vil kunne sette den forbedring i konkurransesituasjon vi har sett siste halvår, i fare. Regjeringen legger derfor handlingsregelen til grunn i budsjettarbeidet.

Lavere skatter og avgifter

Nærings- og handelsdepartementet legger vekt på at skattesystemet utformes slik at det i minst mulig grad virker negativt inn på verdiskapingen, dvs. at det i minst mulig grad vrir ressursbruken. De fleste skatte- og avgiftslettelser har en positiv effekt på verdiskapingen ved at det gir en bedre ressursutnyttelse samlet sett. Globaliseringen legger også begrensninger både på det samlede nivået på skatter og avgifter og på utformingen av skattesystemet. Frie kapitalbevegelser og økende mobilitet av arbeidskraft internasjonalt innebærer at det samlede skattetrykket bør ligge om lag på linje med nivået i våre viktigste konkurrentland. Regjeringen har i Sem-erklæringen lagt opp til å redusere skatte- og avgiftsnivået med 31 mrd. kroner i perioden 2001-05. De samlede skatte- og avgiftslettelser fra Samarbeidsregjeringens tiltredelse til og med forslag til statsbudsjett for 2004 utgjør vel 19,8 mrd. kroner. De skatte- og avgiftslettelsene som så langt er vedtatt, har i stor grad vært rettet mot næringslivet. Skatte- og avgiftslettelsene innebærer at næringslivet beholder mer av egen inntekt og bidrar på denne måten til økt kapital for vekst og verdiskaping.

EU og Lisboa-strategien

EU er Norges viktigste eksportmarked. EØS-avtalen sikrer norske bedrifter adgang til det indre marked på linje med bedrifter i EU-landene. Stabil tilknytning til det indre marked gjennom EØS-avtalen er en viktig del av de generelle rammevilkårene for verdiskaping i Norge. Nærings- og handelsdepartementet koordinerer det nasjonale arbeidet med å utvikle det indre marked og representerer Norge i EUs rådgivende komité for det indre marked.

EUs Lisboa-strategi er en overordnet næringspolitisk strategi som forsøker å se ulike politikkområder i sammenheng for å oppnå en målsetting om å gjøre EU til den mest konkurransedyktige regionen i verden innen 2010. Som en del av arbeidet med strategien utarbeides det såkalte strukturindikatorer for å muliggjøre sammenligning og gjensidig læring. Nærings- og handelsdepartementet følger opp dette og gav i juni 2003 ut rapporten «EUs Lisboa-strategi - hva gjør Norge?». Dette arbeidet er også en oppfølging av NOU 2001: 29 Best i test?.

I utformingen av vår politikk kan vi lære mye av EU og EUs medlemsland. Av viktige målsettinger som vi deler med EU er en balansert økonomisk utvikling, økt sysselsetting i alle grupper, bedring av økonomiens virkemåte gjennom forenkling og strukturpolitiske tiltak og økt innovasjon og forskning. Vi bør også dra nytte av andre lands praksis og erfaring som impulser til utformingen av nærings- og handelspolitikken.

Utvidelsen av EU fra 1. mai 2004

Utvidelsen av EU 1. mai 2004 representerer nye muligheter for norsk næringsliv. De nye EU-landene i øst er blant Norges raskest voksende eksportmarkeder. Mange norske bedrifter har etablert virksomhet i disse landene. Utvidelsen innebærer også at norske bedrifter får en tettere kobling til et marked der bl.a. arbeidskraftskostnadene er betydelig lavere enn hos oss. I utgangspunktet vil det bli lettere for arbeidstakere fra søkerland å søke arbeid i Norge etter utvidelsen fordi borgere i EØS er i en annen kategori enn personer fra andre land. Arbeidsgivere i Norge kan aktivt etterspørre arbeidskraft fra søkerlandene. Ved tidligere EU-utvidelser har det ikke skjedd en markert forflytning av arbeidskraft fra land med høy ledighet til andre, trolig på grunn av forskjeller i bl.a. språk og kultur.

I juni 2003 kom Norge, Island, Liechtenstein og EU til enighet om en avtale om utvidelse av EØS som omfatter de nye medlemslandene i EU. Norge har fått tollfrie kvoter for de produkter av sild og makrell som utgjør det alt vesentlige av norsk eksport til søkerlandene.

Boks 1.2 Hvorfor er de nye medlemslandene så viktige?

Handelen med de nye medlemslandene i EU er fortsatt beskjeden og utgjør bare om lag 3 pst. av vår totale utenrikshandel. Imidlertid er potensialet for vekst stort. Ifølge en studie utført for det danske Erhvervsministeriet i 2000 er det for eksempel et urealisert vekstpotensial i samhandelen mellom Norge og Østersjøregionen (dvs. Polen og Baltikum) på 8,5 mrd kroner. En rekke faktorer taler for at de nye medlemslandene i EU vil få økt betydning for norsk økonomi. Deres attraktive posisjon ligger bl.a. i at:

• de er stabile demokratier

• de har hatt en vellykket overgang til markedsøkonomi

• de har en geografiskog kulturell nærhet

• de har høyt utdannet og rimelig arbeidskraft

• nivået på norske investeringer i området er foreløpig lavt

• EØS-avtalen sikrer likebehandling av utenlandske og innenlandske eiere samtidig som EU-medlemskap trolig vil bidra til å øke søkerlandenes attraktivitet for utenlandske investeringer.

Kilde: Handlingsplanen for søkerlandene (Utenriksdepartementet)

God markedsadgang internasjonalt

Handel øker verdiskapingen i de land som deltar. Norsk verdiskaping er avhengig av utstrakt handel. Handelspolitikken skal derfor legge til rette for at markedene er åpne og konkurranseutsatte. Lave handelsbarrierer er dessuten sentrale for å sikre en næringsstruktur som reflekterer våre konkurransemessige fortrinn. Når det gjelder handel med varer er det særlig landbrukssektoren som fortsatt er preget av høye handelsbarrierer.

Grunnleggende i handelspolitikken er arbeidet for å styrke det internasjonale handelssystemet gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO). WTO arbeider for nedbygging av handelsbarrierer og for å harmonisere de globale reglene for bl.a. næringsstøtte. For et lite land som Norge, som alene ikke har stor tyngde i flernasjonale forhandlinger, er dette arbeidet særlig viktig.

For Norge som en liten, åpen økonomi er et vellykket utfall i tråd med WTOs målsetting om reduserte handelshindre basert på et multilateralt forpliktende og forutsigbart handelsregelverk, av stor betydning for den økonomiske utvikling i årene som kommer. Forhandlingene skal etter planene avsluttes innen utgangen av 2004. Norsk verdiskaping skjer først og fremst ved produksjon av tjenester og industrivarer. Fra Nærings- og handelsdepartementets side ser vi det derfor som særlig viktig at hensynet til norsk verdiskaping er veiledende for norske forhandlingsposisjoner. På denne måten kan Norge bidra til en bred forhandlingsløsning som ivaretar våre offensive interesser og bidrar til økt norsk verdiskaping i framtiden.

EFTA står sentralt i arbeidet for å oppnå økt markedsadgang for norske bedrifter i land utenfor EU. EFTA har 19 frihandelsavtaler med tredjeland, og nye forhandlinger med ulike samhandelspartnere er planlagt. Nærings- og handelsdepartementet prioriterer ressursbruken på dette området ut fra et verdiskapingsperspektiv.

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs

Arbeidskraften er den viktigste ressursen for norsk næringsliv. Regjeringen legger stor vekt på tiltak som bidrar til høy yrkesdeltakelse. Det er viktig at rammevilkårene er slik at eldre og andre som kan falle utenfor arbeidsstyrken, har incentiver og muligheter til å forbli yrkesaktive. Økt mangfold kan også bidra til økt verdiskaping. Dette er grunnlaget for initiativet som tar sikte på å øke andelen kvinner i styrene i norske allmennaksjeselskaper.

Globaliseringens krav til fleksible og innovative bedrifter krever fleksibilitet og større grad av mobilitet på arbeidsmarkedet. Den økte betydningen av kompetanse i arbeidsstyrken skyldes bl.a. den teknologiske utviklingen og økt omstillingstakt. Høy og relevant kompetanse gir seg uttrykk i høyere produktivitetsnivå og høyere lønnsevne.

Kvalitetsreformen i høyere utdanning vil bringe kandidatene raskere ut i arbeidslivet og sikre større samsvar mellom studentenes valg av utdanning og arbeidslivets behov. Kompetansereformen har som målsetting å gi den enkelte voksne bedre muligheter for opplæring og kompetanseheving. Reformen er basert på individets, arbeidslivets og samfunnets behov for kompetanse.

I dag kan forskjeller i ansettelses- og arbeidsvilkårene mellom privat og offentlig sektor føre til at overgang vanskeliggjøres. Det er derfor viktig å sikre økt mobilitet mellom offentlig og privat virksomhet.

Forenkling for næringslivet

Omfattende krav til rapportering og dårlig regelverk skaper unødig merarbeid, hemmer produktiviteten i næringslivet og gjør det vanskelig å nå de egentlige målene med reguleringen. Tilsvarende gjelder når kvaliteten på offentlige tjenester svikter. I noen tilfeller vil den samlede kostnaden ved reguleringene være større enn nytten. I slike tilfeller bør reguleringene avvikles. Forenklingsarbeidet er en næringspolitisk hovedsak for regjeringen. Målet er at norsk regelverk skal være minst mulig ressurskrevende å etterleve og framstå som et fortrinn for bedrifter lokalisert i Norge.

Bedre infrastruktur

Store avstander og utfordrende topografi gjør utbygging av infrastruktur som vei, jernbane, fly- og sjøtransport sentralt i norsk næringspolitikk. Transportkostnader er en betydelig komponent på utgiftssiden i norske bedrifters regnskaper.

Elektronisk kommunikasjonsinfrastruktur med god kapasitet reduserer avstandsulemper og bidrar til effektivisering og verdiskaping. Regjeringens strategi for bredbåndsutviklingen innebærer at markedsaktørene skal stå for utbyggingen mens myndighetene skal legge til rette for konkurranse og stimulere utviklingen gjennom etterspørsel og tilrettelegging for tjeneste-, innholds- og kompetanseutvikling. I mai 2003 var dekningen noe over 60 pst. i forbrukermarkedet, ca. 65 pst. i bedriftsmarkedet og vel 55 pst. i offentlig sektor. Det er forventet at den andelen av privatmarkedet som har et bredbåndstilbud vil øke fra 65 pst. i dag til om lag 85-90 pst. fram mot 2005. Det vises forøvrig til St.meld. nr. 49 for 2002-2003 Breiband for kunnskap og vekst.

Det er en utfordring å bygge opp og opprettholde tillit til bruken av IT-systemer og elektronisk kommunikasjonsinfrastruktur og sikre infrastrukturen. Regjeringen la derfor i juni 2003 fram en nasjonal strategi for informasjonssikkerhet.

Utnyttelse av elektronisk infrastruktur krever i enkelte tilfeller elektronisk signatur og elektronisk identifikasjon. Regjeringen arbeider systematisk for å innføre elektronisk signatur og elektronisk identifikasjon i offentlig sektor og i samfunnet.

Eierskap

I en stadig mer global markedsøkonomi vil et lands lovgivning og kultur for eierstyring og selskapsledelse utgjøre en konkurranseparameter i kampen om å tiltrekke seg kapital og prosjekter. Uklarhet rundt beslutningsprosesser og habilitetskonflikter samt forskjell i tilgang på relevant informasjon om et selskap skader for aksjemarkedet, og reduserer verdien på alle selskapene som er notert der. Dette understreker at arbeidet for bedre eierstyring og selskapsledelse også er et arbeid for økt norsk konkurranseevne. Fra statens side er derfor eierstyring og selskapsledelse viktig langs to dimensjoner. For det første vil økt tillit gjennom bedre eierstyring gjøre kapitalen billigere for alle norske bedrifter. For det andre vil utøvelsen av det statlige eierskapet påvirke utviklingen av verdien av statens egen aksjeportefølje.

Regjeringen vil bidra til å styrke den private kapitaltilgangen i Norge, og legge grunnlag for et aktivt norsk eierskap. Det er et mål å redusere det omfattende statlige eierskapet i norsk næringsvirksomhet.

2 Nærings- og handelsdepartementets prioriterte politikkområder

2.1 Konkurranseevne, omstilling og innovasjon

Det overordnede målet for næringspolitikken er å legge til rette for størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi. Verdiskaping skjer i hver enkelt av landets bedrifter når det de produserer, har større verdi enn hva det koster å frambringe produktene. For at en bedrift skal kunne skape en slik merverdi, må prisen på hver solgte enhet overstige merkostnaden ved å produsere enheten, og i tillegg må det være et visst bidrag til å dekke faste kostnader og gi tilstrekkelig avkastning på egenkapitalen. Verdiskapingen blir altså større desto høyere prisene ligger i forhold til kostnadene - eller desto lavere kostnadene er i forhold til hva produktene kan selges for.

Økt verdiskaping i en bedrift kan oppnås på to forskjellige måter. På den ene side må bedriften forsøke å få best mulig priser på sine produkter, f.eks. ved å finne fram til de markeder der betalingsvilligheten er høyest og ved å drive produktutvikling for å opprettholde og helst øke sine markedsandeler. På den annen side må bedriften hele tiden forsøke å presse kostnadene nedover, bl.a. ved ikke å bruke større faktorinnsats enn det som er strengt nødvendig, ikke å betale mer enn nødvendig for den ressursinnsatsen som går med, følge med på den teknologiske utviklingen og til enhver tid organisere virksomheten så effektivt og målrettet som mulig.

For den enkelte bedrift er verdiskaping og konkurranseevne nesten samme sak. Er kostnadene lave nok, kan bedriften overleve i et marked med sterk priskonkurranse. Er prisene høye nok, blir bedriften tilsvarende konkurransedyktig i faktormarkedene og vil kunne tiltrekke seg den best kvalifiserte arbeidskraften og de mest kompetente investorene. Med dagens endringstakt i de fleste markeder kreves det imidlertid noe mer enn bare et godt utgangspunkt dersom verdiskapingen skal opprettholdes over tid. Bedriften må også kunne omstille seg raskt og effektivt til varierende etterspørsel, skiftende tilgang på arbeidskraft og kapital, endrede konkurransevilkår, teknologisk framgang og nye rammebetingelser av mange slag. Det er viktig å ha en god konkurranseposisjon i utgangspunktet, men det er enda viktigere å ha god omstillingsevne.

Selv om vi her bare fokuserer på den økonomiske virksomheten i enkeltbedrifter, framkommer flere viktige næringspolitiske tiltaksområder. Arbeidsmarkedene må fungere godt slik at bedriftene har tilgang på de kategoriene av arbeidskraft og de typene kompetanse som det er størst behov for. Det tilsvarende gjelder for kapitalmarkedene, energimarkedet og markedene for ulike typer vareinnsats. Videre bør kunnskap om teknologiske framskritt spres hurtig slik at nye produkter kan lanseres og forbedrede produksjonsmetoder kan tas i bruk for å gi bedriftene konkurransefortrinn. Det er også viktig med god bedriftsledelse.

Verdiskapingen i en bransje eller en næring er simpelthen summen av verdiskapingen i bedriftene som utgjør bransjen eller næringen. Konkurranseevne er derimot ikke helt det samme på bransjenivå som på bedriftsnivå. Dette skyldes ganske enkelt at bransjen består av flere bedrifter. Dermed kan bransjens verdiskaping opprettholdes selv om enkelte bedrifter blir ulønnsomme og må legges ned, såfremt andre bedrifter kan utvide sin produksjon og nye, lønnsomme bedrifter etableres i tilstrekkelig omfang.

Hvis både innsatsfaktormarkedene og produktmarkedene for bedriftene i en næring har virksom konkurranse og fungerer godt, vil utskiftingen av ulønnsomme bedrifter til fordel for mer lønnsom virksomhet skje som følge av markedets virkemåte. Priskonkurranse vil legge press på kostnadsnivåene i bedriftene, og de som er minst effektive og har høyest kostnader, vil få størst problemer med å overleve i markedet. Og skal en nyetablert bedrift bli lønnsom, må den nødvendigvis ha lave nok kostnader til å kunne hevde seg i priskonkurransen.

Ved siden av generelle rammebetingelser som påvirker markedenes virkemåte, er konkurransepolitikken avgjørende for å bidra til at det er de minst lønnsomme bedriftene som legges ned og de mest kostnadseffektive som etableres eller øker sine markedsandeler.

Omstilling på bransjenivå kan naturligvis skje gjennom omstilling på bedriftsnivå, ved at bedriftene i bransjen hver for seg blir mer kostnadseffektive eller utvikler nye produkter. Men i tillegg kommer altså prosessen der bedrifter etableres og nedlegges. Rammebetingelsene bør være slik at denne prosessen kan pågå uten å medføre unødige samfunnsøkonomiske kostnader. Dette er en konsekvens av det overordnede målet for næringspolitikken: Når samlet verdiskaping skal være størst mulig, er det ikke nok å betrakte én og én bedrift separat. Samlet verdiskaping kan naturligvis øke dersom en ulønnsom bedrift omstiller seg, men den kan også øke hvis bedriften legges ned og erstattes av annen og mer lønnsom virksomhet.

Såkalte næringsklynger er et annet eksempel på at det ikke er tilstrekkelig å fokusere på enkeltbedrifter. Kjennetegnet på en næringsklynge er at bedriftene i klyngen har gjensidige fordeler av å være lokalisert i nærheten av hverandre, som regel geografisk. Klyngegevinsten kan skyldes en slags felles stordriftsfordel ved at økt markedsstørrelse gir rom for lavere priser. Den kan også oppstå ved at grupper av ansatte i bedriftene danner faglige nettverk for å holde seg oppdatert om teknologisk utvikling og nye produksjonsmetoder. Et poeng i den forbindelse er at det i hovedsak er bedriftene selv som høster klyngegevinstene, selv om hver enkelt bedrift ikke nødvendigvis får nøyaktig like stor gevinst som den skaper i klyngen.

Konkurranseevnen til en bransje eller en klynge er mindre interessant enn konkurranseevnen til bedriftene som utgjør bransjen eller klyngen. Dette stiller seg annerledes hvis vi hever perspektivet fra enkeltnæringer til land.

I de fleste velutviklede nasjonaløkonomier finner vi et bredt spekter av næringer, og iallfall større land har nesten alle de næringer som trengs for å oppnå et moderne velstandsnivå i befolkningen. Mindre land som Norge har ofte et noe smalere eller mer spesialisert næringsspekter, og er dermed mer avhengig av internasjonal handel. Og for å kunne betale for importen, trenger landet eksportinntekter.

Landets internasjonale konkurranseevne avhenger av i hvilken grad en klarer å balansere næringsstrukturen effektivt i forhold til hvilke produkter det samfunnsøkonomisk sett lønner seg å eksportere og hvilke det er mer lønnsomt å importere.

På tilsvarende vis som for enkeltbedrifter kan vi skille mellom landets konkurranseposisjon i utgangspunktet og dets evne til omstilling når de økonomiske forholdene internasjonalt endres. At konkurranseposisjonen er gunstig, må i så fall bety at landet har bygd opp de eksportnæringer der en kan hevde seg i internasjonal konkurranse, og at størrelsesforholdet mellom eksport- og importkonkurrerende produksjon er slik at nasjonalinntekten ville reduseres dersom fordelingen av ressursinnsats mellom de to typene produksjonsvirksomhet ble endret. Og på samme måte som for bedrifter og næringer er evnen til omstilling vel så interessant som hvor ideell næringsstrukturen er på et gitt tidspunkt. Internasjonale økonomiske forhold og rammebetingelser endrer seg raskt, og i praksis er det ikke mulig å holde næringsstrukturen optimal til enhver tid. Ambisjonen må i stedet være å legge til rette for at det kan skje kontinuerlig omstilling i samfunnsøkonomisk lønnsom retning.

En viktig forutsetning for å få til samfunnsøkonomisk lønnsom omstilling, er at markedene fungerer godt. Da vil markedsprisene gi riktige signaler om lønnsomheten av ulike økonomiske virksomhetsområder. Informative markedspriser betinger bl.a. en aktiv konkurransepolitikk, et effektivt skattesystem og generell tilbakeholdenhet med direkte markedsreguleringer. Dette er allikevel langt fra nok. I tillegg til å vite hva man skal omstille seg fra, trenger man noe nytt å omstille seg til.

Hvis vi ser bort fra rene vedlikeholdsinvesteringer, vil et investeringsprosjekt som oftest innebære å gjøre noe som er nytt for den som gjennomfører investeringen. Det nye kan være en forbedret produksjonsmetode eller -organisering som leder til lavere kostnadsnivå i eksisterende markeder, det kan være et nytt produkt eller en produktforbedring som bringer økt inntjening, det kan være en ny anvendelse av eksisterende produkter osv. Innovasjon er helt nødvendig for å få til verdiskapende omstilling.

Dersom målet er størst mulig samlet verdiskaping og best mulig konkurranseevne, må næringspolitikken på denne bakgrunn ha innovasjonspolitikk, inkludert entreprenørskapspolitikk og næringsrettet forskningspolitikk, som sine sentrale tiltaksområder.

2.2 Regjeringens plan for en helhetlig innovasjonspolitikk

Regjeringen har som ambisjon at Norge skal være et av verdens mest nyskapende land der bedrifter og mennesker med pågangsmot og skaperevne har gode muligheter for å utvikle lønnsom virksomhet. På viktige områder skal Norge ligge i tet internasjonalt når det gjelder kunnskap, teknologi og verdiskaping. I arbeidet for å oppnå dette skal regjeringen utvikle en helhetlig innovasjonspolitikk. Det overordnede målet er å legge til rette for økt verdiskaping over hele landet - en verdiskaping som skal gi fellesskapet de ressursene det trenger til å kunne nå overordnede velferdspolitiske mål.

Innovasjon er en sentral drivkraft bak næringslivets konkurranseevne og lønnsomhet. Innovasjon skjer bl.a. når et nytt produkt, en ny tjeneste, en ny produksjonsprosess, organisasjonsform eller anvendelse lanseres i markedet eller tas i bruk i produksjon for å skape økonomiske verdier. Mange politikkområder har betydning for innovasjon og må ses i sammenheng.

En helhetlig innovasjonspolitikk inkluderer rammebetingelser for innovasjon gitt gjennom lover og regler, skattepolitikk, konkurransepolitikk og arbeidsmarkedspolitikk. Videre er utdannings- og forskningspolitikken sentral fordi mennesker, kompetanse og kreativitet er avgjørende for næringslivets innovasjonsevne. Infrastruktur - både fysisk og elektronisk - er også av betydning.

Regjeringen legger i løpet av høsten 2003 frem en plan for en helhetlig innovasjonspolitikk. Planen er å anse som første trinn i regjeringens arbeid med utvikling og iverksettelse av en helhetlig innovasjonspolitikk og konsentrerer seg om følgende områder som antas å ha særlig betydning for innovasjon:

• generelle rammebetingelser for næringslivet

• kunnskap og kompetanse

• forskning, utvikling og kommersialisering

• entreprenørskap (oppstart av ny virksomhet)

• fysisk og elektronisk infrastruktur

Flere av regjeringens allerede igangsatte prosesser bygger opp under fokuset og målsettingene i planen. Dette gjelder bl.a. den gjennomførte omorganiseringen av Norges forskningsråd og den nylig vedtatte omorganiseringen av direkte næringsrettede virkemidler, jf. St.prp. nr. 51 for 2002-2003 Virkemidler for et innovativt og nyskapende næringsliv.

Utvikling av en helhetlig innovasjonspolitikk er krevende og er - også i internasjonal sammenheng - å anse som et nybrottsarbeid. For å sikre framdrift i det videre arbeidet har regjeringen besluttet å opprette et nytt regjeringsutvalg for innovasjon. Regjeringen vil videre legge opp til økt samarbeid mellom offentlige myndigheter og private aktører i den videre politikkutformingen.

2.3 Forenkling for næringslivet

Nærings- og handelsministeren har hovedansvaret for å koordinere regjeringens moderniserings- og forenklingsarbeid overfor næringslivet. Nærings- og handelsdepartementet har ansvaret for å utarbeide handlingsplanen Et enklere Norge for tiltak som skal bedre næringslivets rammevilkår. Formålet er å redusere de administrative byrdene for næringslivet for dermed å legge til rette for størst mulig verdiskaping. En revidert handlingsplan legges fram i oktober 2003.

Regelverk som berører næringslivet påvirker ressursbruken i økonomien gjennom de krav som reguleringene pålegger ulike former for næringsvirksomhet. Gjennomføringen av reguleringene krever ressurser både i bedriftene og i offentlig forvaltning. Dårlige ordninger (regelverk eller tjenesteutøving) skaper unødig merarbeid både for dem som reguleres og for myndighetene, og gjør det vanskelig å nå målene som ligger til grunn for reguleringen. Et godt utformet regelverk med forutsigbare og gode rammebetingelser vil også fremme entreprenørskap/innovasjon ved at bedriftene dermed kan bruke mer tid på produksjon og utvikling.

Det er blitt stadig større fokus på - og aksept for - behovet for forenklinger. Nærings- og handelsdepartementet har de siste årene arbeidet mye med forbedringer i eksisterende regelverk, men har den siste tiden fornyet eget forenklingsarbeid. Fokus har blitt vridd noe fra i hovedsak å arbeide med eksisterende regelverk, til å legge større vekt på arbeid med nytt regelverk, reformer og andre tiltak. Å sørge for at nytt regelverk blir av best mulig kvalitet og at konsekvensene for næringslivet blir vurdert i forkant av innføringen av nytt regelverk og andre ordninger, vil kunne gi store gevinster på lang sikt. Dette vil derfor bli prioritert framover.

Det er behov for et tett samarbeid med næringsliv og næringsorganisasjoner. Regjeringen har derfor etablert et Kontaktforum for forenkling overfor næringslivet. Her deltar aktuelle næringsorganisasjoner i de halvårlige møtene.

IT i offentlig forvaltning er et viktig verktøy i moderniserings- og forenklingsarbeidet. Bruken av IT er sterkt økende, og det er avgjørende at også hensynet til næringslivet som bruker vurderes slik at de nye arbeidsmetodene blir effektiviserende for alle parter. Regjeringen har som målsetting at effektive offentlige tjenester skal være et konkurransefortrinn for næringslivet.

En bevisst statlig IT-politikk er særlig viktig i arbeidet med overgangen til elektronisk innrapportering. Alle offentlige etater skal i løpet av 2004 kunne motta innrapporteringer elektronisk. Det er her det største potensialet til lettelser i skjemabelastningen ligger. Derfor er dette høyt prioritert. Det sentrale prosjektet på området er det såkalte AltInn-prosjektet, et samarbeid mellom Skattedirektoratet, Statistisk sentralbyrå og Brønnøysundregistrene som skal være operativt i november 2003. Dette forventes å gi betydelige lettelser for brukerne. Det er avgjørende å få samordnede systemer for elektronisk innrapportering. Derfor skal alle systemene bygge på felles datadefinisjoner. Parallelt med dette pågår arbeidet med å få innført og tatt i bruk elektroniske signaturer, noe som er viktig for å kunne utnytte mulighetene ved elektronisk kommunikasjon.

Regjeringens strategi for forenkling for næringslivet har fem hovedområder:

a. Strukturgjennomgang av regelverk

Det er behov for å fornye eksisterende reguleringer, redusere reguleringsmengden og gjøre tilgrensende reguleringer mer konsistente. Det er i dag ikke nedfelt generelle prosedyrer for en systematisk oppdatering eller fornyet vurdering av foreliggende lovverk. Eksisterende lover og forskrifter kommer opp til ny vurdering mer eller mindre tilfeldig og i ulik grad på forskjellige forvaltningsområder. Justisdepartementet arbeider med å systematisere dette. Den omfattende revideringen av regelverket for helse, miljø og sikkerhet (HMS) som pågår i de ulike HMS-etatene, er et godt eksempel på arbeid som vil forbedre strukturen sett fra et brukerperspektiv.

b. Bedre beslutningsgrunnlag for nytt regelverk m.m.

Nærings- og handelsdepartementet opprettet i fjor en prosjektgruppe - §rakel - som skal bidra til bedre utredning av konsekvenser for bedriftene. §rakel er et kompetansesenter som tilbyr rådgivning om metoder for å kartlegge og anslå betydningen av offentlige tiltak for etablering og drift av næringsvirksomhet. §rakel bistår også forvaltningen med å utarbeide nytt regelverk og reformer, både på planleggingsstadiet og i regelutformingen. For å kunne anslå næringsmessige konsekvenser av ulike tiltak, arbeides det med å legge til rette for bruk av bedriftspaneler i de sammenhenger der slike utredningsverktøy er velegnede. Nærings- og handelsdepartementet har en kontinuerlig dialog med næringslivet om forbedring av konsekvensutredningene. Erfaringene fra det første året i virksomhet viser at beslutningsunderlaget ved forslag om nytt regelverk ofte har vært mangelfullt. Bistand fra §rakel har bidratt til at konsekvenser for næringslivet er blitt synliggjort, og dermed kommet bedre med inn i beslutningsprosessen. Arbeidet i §rakel er imidlertid av langsiktig karakter, der kompetanseoppbygging, informasjon og utvikling av metoder/verktøy er sentralt.

c. Reduksjon av næringslivets byrder knyttet til innrapporteringsplikter

Arbeidet med å redusere næringslivets byrder knyttet til skjema/innrapporteringsplikter er et prioritert område for regjeringen. Målsettingen er at ingen offentlig etat skal be om andre opplysninger enn dem de faktisk har bruk for. Bedriftene skal aldri måtte gi samme opplysning mer enn én gang, og det skal være et rimelig forhold mellom den nytte som det offentlige har av rapporteringen, og den byrden som pålegges bedriftene.

Arbeidet er delt inn i fire tiltaksområder:

• enklere innrapporteringsmetoder, inklusiv elektronisk innrapportering

• samordning og gjenbruk

• regelverksendringer

• holdningsendringer

For å oppnå målsettingen er Brønnøysundregistrenes arbeid sentralt. I 2002 viser deres tall at statlige etaters samordningsarbeid har gitt en belastningsreduksjon på 90,4 årsverk, noe som er det beste som er oppnådd så langt. Gjennomsnittlig skjemabelastning på bedriftsnivå har gått ned fra 44,9 timer pr. år i 1998 til 40,5 i 2002. Selv om disse tallene ikke er fullstendige, viser de en klar trend. Dette indikerer videre at det er et potensial for videre forenkling, særlig ved overgang til elektronisk innrapportering. Også dette er imidlertid et langsiktig arbeid.

d. Bedre regelverk på enkeltområder

Nærings- og handelsdepartementet har også en pådriverrolle i forhold til forbedringer i regelverk som berører næringslivet, men hvor ansvaret for det aktuelle regelverk ligger andre steder. Bl.a. følger departementet de pågående arbeidene innen områdene skatt, arbeidsliv, HMS og byggesak. På eget område tar departementet sikte på å fremme en Ot.prp. om ny minerallov i løpet av høsten 2003. Gjennom forslaget samles minerallovgivningen i én lov som erstatter fem lover på området. Dagens lovverk er vanskelig tilgjengelig. Målet har derfor vært å lage en brukervennlig og moderne lov som det er oversiktlig å finne fram i, og som gjelder for alle typer mineraler. Samtidig med at lovstrukturen er forbedret, har vi gått bort fra vanskelig tilgjengelige spesialbegreper i lovgivningen. Forslaget innebærer også en bedre koordinering i forhold til annet lovverk. Videre vil departementet i løpet av september sende på høring et forslag om endringer i serveringsloven. Etter forslaget vil bevillingsplikten for serveringssteder som ikke skjenker alkohol, oppheves. Det vil dermed bli fri adgang til å starte denne type serveringsvirksomhet. Bevillingsplikten opprettholdes imidlertid for serveringssteder med alkoholservering. Både den bevillingspliktige og den ikke bevillingspliktige serveringsnæringen underlegges et kontrollsystem slik at kampen mot kriminaliteten i bransjen kan effektiviseres.

e. En næringsvennlig offentlig sektor

Det er vesentlig med en helhetlig tilnærming til regelforenkling. Regjeringens visjon er en offentlig sektor der næringslivet opplever forvaltningen som ryddig og ubyråkratisk, og norsk offentlig tjenesteyting som et konkurransefortrinn internasjonalt. Bruk av IT i forvaltningen og arbeidet med organisering av statlige tilsyn er prioriterte tiltak i denne sammenheng. Opprettelsen av nytt innovasjons- og investeringsselskap skal bidra til å samordne et bredt spekter av innovasjonsrettede virkemidler. Selskapet skal i sterkere grad fungere som en inngangsport for henvendelser til det offentlige virkemiddelapparatet.

2.4 En framtidsrettet IT-politikk

Nærings- og handelsdepartementet har koordineringsansvaret for regjeringens IT-politikk. En helhetlig og offensiv IT-politikk forutsetter en bred innsats for å utvikle gode rammebetingelser og infrastrukturer og å legge til rette for tiltak som fremmer utvikling og bruk av IT i hele samfunnet.

eNorge 2005

eNorge 2005 ble lansert i mai 2002 og er en samlet plan for regjeringens IT-politikk. Gjennom eNorge-planen har regjeringen formulert tre overordnede mål for IT-politikken:

• verdiskaping i næringslivet - utvikling og bruk av informasjonsteknologi skal bidra til verdiskaping gjennom økt innovasjon og konkurransekraft i norsk næringsliv

• effektivitet og kvalitet i offentlig sektor - informasjonsteknologi skal brukes til å effektivisere offentlig sektor og tilby nye og bedre tjenester til brukerne

• deltakelse og identitet - alle skal kunne utnytte informasjonsteknologiens muligheter, og IT skal bidra til å bevare og videreutvikle vår kulturarv, identitet og våre språk

Analyser fra OECD og EU viser at anvendelse av IT kombinert med gode generelle rammebetingelser er blant de viktigste drivkrefter for økonomisk vekst. Bruk av IT gjør det mulig for bedriftene å konkurrere uavhengig av avstand til markedet. Det kan også bidra til mer effektive produksjonsprosesser, mer spesialisering, endringer i etablerte verdikjeder og en mer miljøvennlig form for verdiskaping. Investeringer i IT forutsetter endringer i både organisering og arbeidsprosesser for å gi full gevinst. Opptil 90 pst. av ressursinnsatsen som følger en vellykket IT-implementering, kan ligge i kompetanse og organisasjonsutvikling.

I 2004 vil det særlig rettes oppmerksomhet mot bredbånd, infrastrukturen i Norge, tillits- og sikkerhetsspørsmål knyttet til IT og norsk elektronisk innhold. Nærings- og handelsdepartementet har også et ansvar for elektronisk handel og forretningsdrift og IT-næringens rammebetingelser. Flere av de ovennevnte temaene er omtalt i St.meld. nr. 49 for 2002-2003 Breiband for kunnskap og vekst, som regjeringen la fram 5. september 2003. De omtales derfor ikke ytterligere i det etterfølgende.

Elektronisk forretningsdrift

Elektronisk handel og forretningsdrift mellom bedrifter gir gevinster bl.a. gjennom prosessendringer og effektivisering internt i organisasjonen, bedre integrasjon og samhandling mellom bedrifter og tilgang til nye markeder, tilbydere og salgskanaler.

Foreløpig er det bare en liten del av den totale handelen som skjer over nettet, men elektronisk handel og forretningsdrift er i vekst, spesielt når det gjelder forbrukerhandel på nettet. Viktige rammebetingelser er nå kommet på plass, bl.a. har myndighetene gjennom e-regelprosjektet gjennomgått regelverket for å fjerne rettslige hindringer for elektronisk kommunikasjon. Myndighetene må imidlertid fortsatt jobbe målbevisst for å videreutvikle politikken og tilrettelegge rammebetingelsene slik at aktørene ikke møter unødvendige hindringer i implementering og utvikling av elektronisk forretningsdrift. Fellesforum for elektronisk handel som drives av Nærings- og handelsdepartementet, er et viktig forum for å bidra til å sette søkelyset på aktuelle problemstillinger.

God tilgang til offentlige data for kommersiell utnytting og videreforedling er viktig for å nå målsettinger om tjenestekvalitet og verdiskaping. Regjeringen vil legge til rette for transparente og forutsigbare rammebetingelser for tilgang til offentlige grunnlagsdata. Det er ikke tilfelle i dag. Regjeringen legger derfor opp til en rask og grundig implementering av det kommende EU-direktivet om anvendelse og kommersiell utnyttelse av offentlig sektors dokumenter. Det er også aktuelt å vurdere andre rammebetingelser på innholdsfeltet.

Elektroniske signaturer og PKI 1

Tillit til elektroniske transaksjoner er et viktig fundament for å realisere potensialet i elektronisk handel, elektronisk forretningsdrift og tilbudet av elektroniske tjenester fra det offentlige. Elektronisk signatur og PKI er viktige elementer som bidrar til å etablere slik tillit. Regjeringen vil styrke arbeidet med å gjøre slike løsninger tilgjengelige for bedrifter og befolkningen på en enkel og rimelig måte. Regjeringen akter også å sørge for at det offentliges bruk av slike løsninger blir mest mulig samordnet, slik at brukernes muligheter til å nyttiggjøre seg elektroniske tjenester fra det offentlige styrkes.

Elektronisk signatur skal tilbys av markedet, men myndigheter vil stille grunnleggende krav til sikkerhet og pålitelighet ved slike signaturer. Videre vil myndigheter stille krav til samspill mellom de ulike markedsløsningene, slik at brukere ikke stenges ute fra bruk av enkelte tjenester på nettet. Det skal også bli mulig å gjenbruke elektroniske signaturer utstedt av en offentlig etat eller f.eks. en bank til å kommunisere sikkert elektronisk med en annen etat eller en annen privat tjenestetilbyder.

Informasjonssikkerhet

Tidligere handlet informasjonssikkerhet om å iverksette et sett av tekniske kontrolltiltak. Løsningene var ofte basert på et reaktivt handlingsmønster og sikkerhetsproblemene ble løst uavhengig av hverandre. Utviklingen i retning av et mer komplekst trusselbilde, informasjonens stadig viktigere rolle som konkurransefaktor og pålegg i lover og regler har imidlertid medført at denne tradisjonelle tilnærmingen til IT-sikkerhet ikke lenger strekker til.

For å sikre en helhetlig tilnærming la regjeringen i juni 2003 fram en nasjonal strategi for informasjonssikkerhet med fire hovedmål:

• samfunnskritisk infrastruktur for elektronisk informasjonsutveksling skal være robust og sikker

• etablering av en sikkerhetskultur med henblikk på å få bevisstgjort alle aktører

• utvikle en allmenn tilgjengelig samfunnsinfrastruktur for elektronisk signatur, autentisering og sikker overføring av sensitiv informasjon

• styrke koordineringen av de myndigheter som arbeider med informasjonssikkerhet

Økt bevissthet om informasjonssikkerhet hos alle vil bidra til økt og tryggere bruk av nettbaserte tjenester. Dette vil også styrke arbeidet med å utvikle tiltak for å sikre samfunnskritisk infrastruktur.

2.5 Handlingsplan for offentlige innkjøp

Regjeringen vil styrke konkurransepolitikken og utvide bruken av konkurranseutsetting i offentlig sektor. Samtidig ønsker regjeringen å gjennomgå næringslovgivningen for å legge til rette for nyskaping, ivareta små og mellomstore bedrifters behov og legge til rette for økt offentlig og privat samarbeid. Som ledd i oppfølging av disse målene har nærings- og handelsministeren iverksatt en handlingsplan for offentlige innkjøp og små og mellomstore bedrifter.

Effektivisering

Årlig anskaffer det offentlige varer, tjenester og bygg- og anlegg for omkring 220 mrd. kroner. Tiltak som innebærer effektivisering av offentlige anskaffelser på henholdsvis 1-2 pst., vil innebære at det offentlige kan spare eller utnytte verdier for 2,2-4,4 mrd. kroner på en bedre måte. Et sentralt tiltak i handlingsplanen er å evaluere regelverkets samfunnsøkonomiske effekter, inkludert behovet for regelverksforbedringer.

Små og mellomstore bedrifter

Et av hovedmålene i handlingsplanen er at det skal bli lettere å konkurrere om offentlige kontrakter, særlig for små og mellomstore bedrifter. En avgjørende forutsetning for effektiv konkurranse om disse kontraktene er at det offentlige opptrer som en profesjonell og krevende kunde. Tiltak som sikrer bred deltagelse fra små og nyskapende bedrifter, vil styrke konkurransekraften i norsk næringsliv. Det skal gjennomføres tiltak for å unngå unødvendige dokumentasjonskrav overfor leverandørene, forbedre Internettside med informasjon til leverandørene, sikre begrunnelsesplikt fra oppdragsgiver og tilby en bedre kunngjøringsdatabase overfor leverandørene.

Offentlig og privat samarbeid (OPS)

Offentlig privat samarbeid er en offentlig tjeneste som utvikles og/eller drives av private (eller sammen med det offentlige) etter forespørsel fra det offentlige, og der risiko fordeles mellom privat og offentlig sektor. OPS bør primært brukes som et virkemiddel for mer effektiv produksjon av goder. Når en har bestemt hvilke goder det offentlige skal tilby, vil det være samfunnsøkonomisk lønnsomt at produksjonen skjer på beste og mest kostnadseffektive måte. Her kan ulike former for OPS være et egnet virkemiddel på enkelte områder. Nærings- og handelsdepartementet vil utarbeide en veileder som skal gjøre det lettere for det offentlige å inngå kontrakter om offentlig privat samarbeid, bl.a. forholdet til innkjøpsreglene.

Opprettelse av en klagenemnd for offentlige anskaffelser

For å gi raskere og rimeligere klagemuligheter, besluttet Stortinget at det skulle opprettes en uavhengig klagenemnd. Klagenemnda trådte i funksjon 1. januar 2003. Den har allerede mottatt over 130 klagesaker til behandling i løpet av første halvår. Det er konstatert lovbrudd i rundt 50 pst. av de realitetsbehandlede sakene. Dette viser behovet for en slik klagenemnd og ikke minst utfordringene med opplæring, avklaring og etterlevelse i forhold til regelverket.

Ulovlige direkteanskaffelser

Nærings- og handelsdepartementet har fått en rekke indikasjoner på at mange offentlige oppdragsgivere kjøper direkte fra en leverandør uten forutgående konkurranse. Erfaringene fra klagenemnda viser også dette. Formålet bak anskaffelsesregelverket er å sikre det offentlige kostnadseffektive innkjøp og samtidig tilgodese næringslivets interesser gjennom effektiv konkurranse. Effektiv håndhevelse av anskaffelsesregelverket vil også kunne forebygge korrupsjon og korrupsjonslignende forhold. På denne bakgrunn nedsatte Nærings- og handelsdepartementet en arbeidsgruppe mot ulovlige direkteanskaffelser (AUDA). Arbeidsgruppen har nå framlagt sitt forslag og mener eksisterende sanksjonsmidler ikke er tilstrekkelige for å hindre ulovlige anskaffelser. For å bøte på dette anbefaler arbeidsgruppen en rekke endringer. Arbeidsgruppens rapport har vært på høring og vil bli fulgt videre opp i departementet.

2.6 Skipsfartspolitikk

Regjeringen arbeider med en ny stortingsmelding om skipsfartspolitikken som planlegges lagt fram for Stortinget i vårsesjonen 2004. Formålet med en egen melding om skipsfart er å kunne gjennomgå hele bredden av sentrale spørsmål innen skipsfartspolitikk.

Skipsfartsnæringen står overfor en rekke nasjonale og internasjonale utfordringer. Et overordnet spørsmål er hvordan verdiskaping i denne konkurranseutsatte næringen vil utvikle seg over tid. Det legges vekt på at en til rettelegging for kunnskapsdrevet næringsutvikling og innovasjon også er viktig for å sikre skipsfartsnæringen.

Skipsfart har en sentral rolle i verdenshandelen som et miljøvennlig transportalternativ, og det er også et nasjonalt mål å vri større deler av transporten fra vei til sjø og bane. Den norske flåten er verdens tredje største, noe som gir norske myndigheter en særegen rolle i det internasjonale arbeidet med miljø og sikkerhet til sjøs.

Viktige temaer som vil bli drøftet i meldingen er hvordan vi kan opprettholde og øke kompetanse, kvalitet og verdiskapingen i den norske maritime sektor. Internasjonalt er arbeidet for å åpne markeder for skipsfartstjenester og for å bedre miljø og sikkerhet av stor betydning. Bedre beskyttelse mot terror har fått øket fokus. Nasjonalt er det viktig å gjøre skipsfart langs norskekysten sikker, miljøvennlig og konkurransedyktig for næringslivet.

3 Oversiktstabeller for budsjettet

Utgifter fordelt på kapitler

Utgifter fordelt på postgrupper

Inntekter fordelt på kapitler

4 Oversikt over tilsagnsfullmakter

Fullmakten under Statens veiledningskontor for oppfinneres tilskuddsordning for utviklingsarbeider og stipend foreslås videreført med samme beløp som for 2003 (1 mill. kroner) under nytt budsjettkap. 2421 i regi av nytt innovasjons- og internasjonaliseringsselskap. Det gjelder også tilsagnsfullmakten knyttet til Forsknings- og utviklingskontrakter som foreslås videreført med samme beløp som for 2003 (100 mill. kroner) under nytt kap. 2421.

Fullmakten til Norges forskningsråd (NFR) foreslås redusert med 32,5 mill. kroner, fra 172,5 til 140 mill. kroner. Av fullmakten for 2003 var 65 mill. kroner knyttet til støtte til videreføring av Haldenprosjektet i 2004 og 2005, med 32,5 mill. kroner for hvert av årene. For 2004 omfatter fullmakten bare sistnevnte år, og den kan dermed reduseres med 32,5 mill. kroner.

I tillegg foreslås fullmakten til Eksportfinans ASA til å gi tilsagn om dekning av framtidig underskudd under 108-ordningen videreført. Ordningen omfatter finansiering av kontrakter om eksport av kapitalvarer, og fra 2002 også skip. På grunnlag av Stortingets årlige vedtak gis Eksportfinans ASA tilsagn om statlig tilskudd til å dekke framtidige underskudd på en avregningskonto som er knyttet til nye lånetilsagn i vedkommende år. Underskuddet blir dekket to år i ettertid med bevilgning over kap. 934, post 73, jf. Forslag til vedtak VII, 2.

Det har gjennom flere år blitt gitt en tilsagnsfullmakt under kap. 900 Nærings- og handelsdepartementet, post 21 Spesielle driftsutgifter, på 2,5 mill. kroner. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2003 ble denne utvidet til 7,5 mill. kroner. En tilsagnsfullmakt kan formelt bare knyttes til tilskuddsbevilgninger, dvs. i tilknytning til bevilgninger i postgruppene 50-89. For å videreføre ordningen foreslås det en særskilt fullmakt til å inngå forpliktelser for inntil 7,5 mill. kroner ut over gitt bevilgning, jf. Forslag til vedtak VIII.

5 Oversikt over garantifullmakter

Nærmere om de enkelte garantiene

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND)/Nytt innovasjons- og internasjonaliseringsselskap - landsdekkende garantiordning for realinvesteringer og driftskapital

Gjennom den ordinære budsjettbehandlingen høsten 2002 ble det fastsatt en garantiramme på 40 mill. kroner til realinvesteringer og driftskapital. I forbindelse med revidert budsjett våren 2003 ga Stortinget en tilleggsbevilgning under kap. 2420, post 55 hvorav på 50 mill. kroner var øremerket til tapsfond for garantier til driftskreditt i fiskerinæringen. Med et tapsprosent på 25 gir det en utvidelse av garantirammen for 2003 på 200 mill. kroner. For 2004 foreslås ordningen videreført på generell basis innenfor en ramme på 40 mill. kroner i regi av det nye innovasjons- og internasjonaliseringsselskapet. Det anslås at en ramme på 300 mill. kroner til å dekke gammelt ansvar og nye tilsagn under ordningen vil være tilstrekkelig for 2004, jf. nærmere omtale under kap. 2421, post 50 og Forslag til vedtak IX, 1.

Industribanken/SND/Nytt innovasjons- og internasjonaliseringsselskap, statsgaranti for tidligere innlån i Den norske Industribank A/S

I henhold til tidligere lov om Den norske Industribank A/S skulle staten svare for riktig betaling ved forfall av de lån som banken tok opp. SND overtok oppfølgingen av låneporteføljen etter at Industribanken ble integrert i SND i 1993. Det er lagt opp til at det nye innovasjons- og internasjonaliseringsselskapet skal overta forvaltningen fra 2004. SNDs netto utestående obligasjonsgjeld (fratrukket egenbeholdningen av obligasjoner) som staten har garantert for, var i underkant av 34 mill. kroner ved utløpet av 2002. Statens garantiansvar for Industribankens innlån vil bli ytterligere redusert i løpet av 2003. For 2004 vil det være tilstrekkelig med en garantiramme på om lag 29 mill. kroner.

Svensk-Norsk Industrifond (SNI)

Stortinget har de siste årene samtykket i at Nærings- og handelsdepartementet kan gi en garanti til SNI for låneopptak inntil motverdien av 80 mill. svenske kroner (SEK). Sammen med en svensk garanti på 20 mill. SEK skulle dette gi fondet anledning til å låne ut noen av sine bundne midler og opprettholde normal utlånsaktivitet. Fullmakten har aldri vært utnyttet. Fordelingen av garantiansvaret har sammenheng med at den norske stat dekket 20 pst. (50 mill. SEK) av grunnkapitalen i fondet og den svenske stat 80 pst. (200 mill. SEK). På bakgrunn av en evalueringsrapport som ble lagt fram i mai 2001, har Nærings- og handelsdepartementet sammen med det svenske Näringsdepartementet satt ned en arbeidsgruppe som skal vurdere hvordan en kan videreføre SNI med en ny profil. Den endelige utformingen er ennå ikke avklart, men det er brakt på det rene at det ikke vil være behov for å videreføre garantien til fondet i 2004.

Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK)

For GIEKs ordninger Alminnelig ordning, Garantier ved investeringer i og eksport til utviklingsland, SUS/Baltikum-ordningen, Gammel særordning for utviklingsland og Anbudsgarantiordningen vises det til nærmere omtale under kap. 2460. Jf. også Forslag til vedtak IX, 2 og 3 vedrørende de to førstnevnte ordningene. Anbudsgarantiordningen er i tillegg omtalt under kap. 934 Internasjonaliseringstiltak, post 70 Eksportfremmende tiltak.

Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer A/S (GI)

Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer A/S ble etablert i 1975. Staten overtok alle aksjene i GI i 1983. Administrasjonen er tillagt GIEK. Samtlige garantier under instituttet er innfridd. Det er ikke aktuelt å gi nye garantier. GI har vært opprettholdt på grunn av løpende rettstvister knyttet til Reksten-komplekset.

Det har vært uenighet mellom boets største kreditor Aker RGI og GI om instituttets rett til ytterligere dividende i boet. Aker RGI mente instituttet hadde mottatt 26 mill. kroner for mye ved tidligere utlodninger og hadde derfor ikke rett til mer. Aker RGI anla på denne bakgrunn voldgiftssak mot instituttet i mai 1998. Voldgiftssaken ble stilt i bero i påvente av behandling av dividende-saken for Gulating Lagmannsrett. Gulating Lagmannsretts dom i saken i GIs favør ble anket av boet og Aker RGI. Boet/Aker RGI vant ankesaken i Høyesterett.

På bakgrunn av Høyesteretts avgjørelse om at GI ikke har rett til ytterligere dividende i boet har Aker RGI tatt opp igjen voldgiftssaken mot GI. Aker RGI krever tilbakebetaling av det de mener er for mye utbetalt dividende. Beløpet som kreves tilbakebetalt er nå 126 mill. kroner. Saken verserer fortsatt i rettsapparatet.

Andre garantier

Garantier for lån fra norsk eller internasjonal kredittinstitusjon på inntil 27,5 mill. USD for nye tilsagn og gammelt ansvar til Estland, Latvia, Litauen, Albania, Bulgaria og Romania

Norges andel av støtten utgjorde til sammen 27,5 mill. USD tilsvarende ca. 189,75 mill. kroner, jf. St.prp. nr. 65 og Innst. S. nr. 165 for 1992-93. Latvia ønsket ikke sitt lån utbetalt. Det ble til sammen utbetalt ca. 20,5 mill. USD. Eksportfinans ASA står som långiver med staten som garantist. I retningslinjene presiseres at det stilles statlig garanti for betalingsbalanselån med løpetid inntil sju år. Albania fikk etter søknad i 1996 innvilget 10 års løpetid på bakgrunn av landets vanskelige økonomiske situasjon. Samtlige lån er nå tilbakebetalt med unntak av lånet til Albania på 2,5 mill. USD. Det forfaller til betaling i april 2006.

Garanti til Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling (EBRD), garantikapital

Norge har delvis innbetalt sin eierandel av EBRDs grunnkapital, mens resten er garantikapital. Av Norges andel av EBRDs opprinnelige grunnkapital ble 30 pst. innbetalt, mens 70 pst. var garantikapital. Garantiansvaret utgjorde 87,5 mill. Euro. I 1996 ble det vedtatt 100 pst. kapitalutvidelse i EBRD som Norge sluttet seg til. Av utvidelsen skulle 22,5 pst. innbetales, mens 77,5 pst. var garantikapital tilsvarende 96,87 mill. Euro. Til sammen utgjør den norske garanti rammen dermed 184,37 mill. Euro. Garanti ansvaret øker med 12 108 750 Euro pr. år inntil 2005 da hele garantirammen er oppfylt. Ved utgangen av 2004 vil ansvaret dermed være økt til 172 261 250 Euro.

Baltisk investeringslån

Ved utvidelsen av Nordisk investeringsprogram i Baltikum i 1996 ble det statlige garantiansvaret for lån via Den nordiske investeringsbanken økt fra 30 til 60 mill. ECU, jf. St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 10 for 1995-96. Garantiansvaret er fordelt mellom de nordiske land. Norges samlede garantiansvar utgjorde 11 340 000 Euro. Ansvaret trappes gradvis ned og vil i løpet av 2003 være redusert til 3 647 700 Euro.

Garanti for lån til NOAH Holding AS

I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 103 for 1990-91 vedtok Stortinget en særskilt garantiramme på 250 mill. kroner for lån som skulle stilles til disposisjon for Norsk avfallshandtering AS, nå NOAH Holding AS, som skulle stå for oppbygging av tilstrekkelig behandlingskapasitet for spesialavfall. De anleggene som garantien opprinnelig ble gitt for å etablere, er ferdigstilt. Det er derfor ikke nødvendig å fornye garantien. Det er imidlertid foreslått en utbetalingsfullmakt for å dekke påløpt garantiansvar under ordningen for 2004, jf. Forslag til vedtak V. Statens garantiansvar er i beskjeden grad redusert hittil i 2003. For 2004 kan garantiansvaret begrenses til 135 mill. kroner.

Garanti for driftskreditt til Moxy Trucks AS

Garantien ble videreført innenfor en ramme på 30 mill. kroner i 2002, jf. St.prp. nr. 37 og Innst. S. nr. 90 for 2001-2002 Moxy Trucks AS - forlengelse av statlig garanti. På grunnlag av driftsproblemer gjorde selskapets bank ansvar under garantien gjeldende overfor staten i desember 2002. Det ble åpnet konkurs i selskapet i februar 2003. På grunnlag av et pantesikret krav i boet ble det i juni 2003 bevilget 30 mill. kroner til avskriving av garantiansvaret under nytt kap. 959 Moxy Trucks AS, post 70, jf. nærmere omtale i St.prp. nr. 65 for 2002-2003 Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003. Tapet under den statlige garantien er begrenset innenfor en ramme på 30 mill. kroner som vil bli utbetalt i inneværende år.

Tapsfond for garantiordninger

Ved etableringen av SND i 1993 ble det etablert særskilte tapsfond for SNDs garantiordning med bevilgninger over statsbudsjettets kap. 2420, post 52. Til og med 1998 ble denne tapsfondsmodellen videreført med en tapsfondsbevilgning på 10 mill. kroner pr. år. Det ble ikke gitt bevilgning til tapsfond for denne ordningen i 1999. For 2000 og 2001 ble tapsfondsbevilgningen til risikolån under kap. 2420, post 51 benyttet som et felles tapsfond for risikolån og garantier. Denne ordningen ble videreført i 2002 og 2003 under ny post 55. For 2004 foreslås ordningen videreført under kap. 2421, post 50 Nyskaping, i regi av nytt innovasjons- og internasjonaliseringsselskap.

Tap på GIEKs garantiordning for eksport til og investeringer i utviklingsland forutsettes dekket av tapsavsetnings-/grunnfond som tidligere er bevilget over Utenriksdepartementets budsjett med til sammen 300 mill. kroner.

Videre er det foretatt en engangsavsetning på 47,4 mill. kroner til å dekke eventuelle utbetalinger på betalingsbalanselån til Estland, Latvia, Litauen, Albania, Bulgaria og Romania og en avsetning på ca. 20,7 mill. kroner til dekning av eventuelle tap under garantiansvaret knyttet til Baltisk investeringslån.

6 Bruk av stikkordet «kan overføres»

På grunnlag av forslag i Gul bok for 1995 sluttet Stortinget seg til en endring av bevilgningsreglementets § 7 slik at stikkordet «kan overføres» i visse tilfeller også kan knyttes til andre poster enn bygg- og anleggs- og materiellbevilgninger når dette anses påkrevd for å oppnå best mulig resultat av vedkommende bevilgning.

Under Nærings- og handelsdepartementet foreslås stikkordet knyttet til enkelte poster utenom postgruppen 30-49. Disse er oppført i tabellen nedenfor. Bruk av stikkordet begrunnes ut fra følgende to forhold:

1. Bevilgningen gjelder bygg- og anleggs- og materiellbevilgninger.

2. Utbetaling på tilsagn om tilskudd gitt i 2004 må helt eller delvis kunne foretas i 2005 eller senere budsjetterminer for å sikre at alle vilkår i tilsagnet er oppfylt før midlene utbetales.

Under Nærings- og handelsdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49

7 Satsing på likestilling gir verdiskaping gjennom økt mangfold i næringslivet

Innledning - bakgrunn

Likestillingsloven pålegger offentlige myndigheter skjerpet aktivitetsplikt for å fremme likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder. Som ledd i oppfølgingen gis det nedenfor en redegjørelse for Nærings- og handelsdepartementets arbeid med å bidra til økt mangfold i næringslivet. I denne forbindelse gis en særskilt omtale av kvinneprosjekter i regi av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). Videre gjøres det greie for arbeidet med å oppnå en bedre balanse mellom kjønn i styrer og ledelse i større norske selskaper, i tillegg til heleide statlige selskaper og foretak.

Hvorfor satse på mangfold?

Økt verdiskaping er et av regjeringens hovedmål. En del av det tilretteleggende arbeidet for å oppnå dette er å bidra til økt mangfold i næringslivet, både blant bedrifter og entreprenører. I utviklingen av norsk næringslivs konkurranseevne er det en rekke forhold som spiller inn. Et av de viktigste konkurransefortrinnene Norge har og som det må satses ytterligere på framover, er en høyt utdannet arbeidsstyrke. Det er av stor betydning at norsk næringsliv har dyktige ledere, styrerepresentanter og i tillegg kompetente entreprenører og bedriftseiere. I denne sammenheng er det viktig å ta utgangspunkt i hele den norske humankapitalen.

Nærings- og handelsdepartementet er opptatt av at styrer representerer et mangfold hvor representantene ikke bare har forskjellig kjønn, men også ulik kompetanse, erfaring, bakgrunn/kultur, personlighet, alder osv. Økt mangfold vil kunne frambringe mer nytenking og perspektiver som kan gi større og bedre beslutningsgrunnlag i styrearbeid og ledelse, i tillegg til økt innovasjon. Større mangfold vil også øke forståelsen av internasjonale forhold og andre lands kulturer. Dette er viktig for norske bedrifters internasjonale orientering. Videre vil økt mangfold også kunne resultere i mer fokus på etikk i styrearbeidet. Alt dette vil bidra til økt verdiskaping.

Nærings- og handelsdepartementet er av den oppfatning at norsk næringsliv pr. i dag går glipp av betydelige verdier ved å ikke bedre utnytte den ressursen som kvinnelige styrerepresentanter og ledere representerer. Norge er et av de landene i Europa med høyest yrkesdeltakelse blant kvinner. Samtidig er mer enn halvparten av de som tar høyere utdanning i Norge i dag kvinner. Kvinneandelen i lederposisjoner i norsk næringsliv er i forhold til dette fortsatt lav.

I mars 2002 presenterte regjeringen derfor et mål om at det skal være minst 40 pst. av begge kjønn i styrene for alle allmennaksjeselskaper, statsforetak, statlige aksjeselskaper og statlige særlovselskaper. Regjeringen er innstilt på å lovregulere dette for allmennaksjeselskapene dersom ikke målet er nådd i 2005. For statsforetakene, statlige aksjeselskaper og statlige særlovselskaper har regjeringen i 2003 nådd målet om minst 40 pst. i gjennomsnitt av begge kjønn i styrene.

Undersøkelser fra 2003 viser at blant de 238 største selskapene i Norge er 38 pst. uten kvinner i styret og 41 pst. uten kvinner i ledergruppen 2. I styrene i de 575 allmennaksjeselskapene var det pr. august 2003, 8,5 pst. kvinner (eier- og ansattevalgte representanter, eksklusiv vararepresentanter) 3. I 65 pst. av styrene var ingen kvinner representert. Videre viser statistikken at det er de største bedriftene som har den høyeste andelen kvinner i lederposisjoner.

Sammenlikner vi med tallene fra 2002, ser vi at utviklingen går riktig vei, men sakte. Regjeringen ønsker å gjøre det den kan for å framskynde denne prosessen.

Mangfold i styrer i statsforetak, statsaksjeselskap m.m.

Nærings- og handelsdepartementet har eierandeler i mange virksomheter. Virksomhetene hvor departementet har 100 pst. eierskap, er aksjeselskapene SND Invest AS, Kings Bay AS, Bjørnøen AS, ECC AS, Entra Eiendom AS og BaneTele AS. Videre eier departementet statsforetakene SIVA SF og Statkraft SF. Det eier også to særlovselskaper: Statens nærings- og distriktsutbyggingsfond (SND) og Statens Bankinvesteringsfond.

I mars 2003 nådde staten (ikke bare for selskaper under Nærings- og handelsdepartementet) målet om minimum 40 pst. av både kvinner og menn i styrene. Tall fra 1. august 2003 viser at for de ovennevnte 10 heleide selskapene utgjør de kvinnelige styrerepresentantene valgt av departementet i gjennomsnitt 45,8 pst., eksklusiv vararepresentanter. I St.meld. nr. 22 for 2001-2002 Et mindre og bedre statlig eierskap, framgår det at det er lagt til grunn et prinsipp om at styresammensetningen skal være kjennetegnet av kompetanse, kapasitet og mangfold ut fra det enkelte selskaps egenart. Målet er å sette sammen styrende organer som er best mulig tilpasset statens formål med eierskapet og selskapets virksomhetsområde. Staten vil tilstrebe en god balanse mellom kjønnene ved valg av styremedlemmer.

Tiltak for å bidra til økt mangfold i styrer og ledelse

Regjeringen vedtok i mars 2002 flere målsettinger og tiltak for å bedre kvinneandelen i styrene i allmennaksjeselskap, statsforetak, statsaksjeselskap og særlovselskap. I brev i desember 2002 oppfordret statsråden styrelederne i alle allmennaksjeselskapene til å arbeide for å få flere kvinner inn i styret. Statsråden kom i brevet med konkrete forslag til tiltak for å oppnå dette

Følgende viktige tiltak som Nærings- og handelsdepartementet satte i gang i 2002 vil bli videreført fram mot 2005:

• Jevnlige kontaktmøter mellom statsråden og de viktigste arbeidsgiver- og arbeidstaker organisasjonene for å få til styrket samarbeid, mer fokus og økt rekruttering av kvinner til styrer og ledelse.

• Årlig statistikk over kvinneandelen blant representantene som velges til styrene i virksomheter 100 pst. eid av staten, dvs. statsforetak, statsaksjeselskap og særlovselskap. Nærings- og handelsdepartementet holder også oppsyn med om andre eierdepartementer følger opp regjeringens mål overfor sine eide selskaper når det gjelder kjønnsrepresentasjon i styrene.

• Årlig kartlegging av andelen kvinner i styrer og i administrerende direktørs ledergruppe blant de største selskapene i Norge, dvs. selskaper med mer enn 250 ansatte. Kartleggingen omfatter allmennaksjeselskaper, aksjeselskaper og bedrifter med andre selskapsformer i både offentlig og privat sektor. I alt omfatter dette om lag 230 bedrifter 4. Statsråden deler årlig ut en pris til tre selskaper som har utmerket seg i forhold til arbeidet med mangfold i bedriftsledelsen.

• Samarbeid med Brønnøysundregistrene om utarbeiding av statistikk over andelen kvinner i styrene i de rundt 600 allmennaksjeselskapene som finnes i Norge.

Kvinnesatsingsprosjekter i SND

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) har hatt en satsing på kvinneprosjekter i flere år. For SNDs arbeid er kvinner en prioritert målgruppe og satsingen på kvinner er gjennomgående i SNDs strategi når det gjelder bruk av de ulike virkemidlene. Programmet Kvinner i Fokus har som målsetting å øke andelen kvinner i ledende stillinger i næringslivet gjennom kompetansetiltak og å øke andelen kvinnelige bedriftseiere gjennom rollemodeller/finansiering. SND avsatte 16 mill. kroner til kvinnesatsing i 2002.

Det vil i det følgende bli gitt en gjennomgang av ordningen Landsdekkende innovasjonsordning, fond (kap. 2420, post 55 i statsbudsjettet for 2002 og 2003) som gjelder både menn og kvinner. Dette kan illustrere integreringen av kjønns- og likestillingsperspektivet innenfor et av Nærings- og handelsdepartementets virkeområder. Målet med den landsdekkende innovasjonsordningen er å bidra til økt innovasjon blant entreprenører og små og mellomstore bedrifter gjennom risikolån, garantier og utviklingstilskudd. Det er fra Nærings- og handelsdepartementets side ikke satt likestillingsmål for ordningen, men SND har satt egne interne måltall for kjønnsperspektivet for en del av sine virkemidler i forhold til dette. Dette gjelder også for budsjettmidler som SND forvalter for andre departementer.

Når det gjelder virkemidlene SND disponerer, prioriterer de i utgangspunktet innovative prosjekter der evne og mulighet til å gjennomføre prosjektet vektlegges. Videre skal prosjektene innebære en viss risiko og gi tilstrekkelig lønnsomhet. SNDs virkemidler skal i minst mulig grad benyttes til prosjekter som er innenfor områder hvor det er et fungerende marked. Dette medfører at det oftest er de mest innovative og krevende prosjektene som blir valgt.

Det er en utfordring å få kvinnelige entreprenører og bedriftseiere til å satse på innovative, risikofylte og kapitalkrevende prosjekter.

SND registrerer prosjekter som betegnes kvinnesatsing når prosjektet oppfyller ett eller flere av følgende kriterier:

• kvinneandelen i prosjektet skal være større enn kvinneandelen i bedriften

• kvinner utgjør mer enn 30 pst. av styremedlemmene eller ledelsen i bedriften

• formålet med prosjektet er å øke antall kvinnelige eiere/etablerere, styremedlemmer, ledere eller sysselsatte

I sakene hvor støtte er innvilget, er andel prosjekter som betegnes kvinnesatsing som følger:

Nærmere beskrivelse av prosjekter i 2002 hvor det er innvilget utviklingstilskudd eller risikolån og som berører kvinner:

Av den første tabellen går det fram at det under Utviklingstilskudd har vært en økning fra 2001 til 2002 i bruk av midler til kvinneprosjekter ,mens det for Landsdekkende risikolån har vært en nedgang. Hvis en for 2002 inkluderer prosjekter hvor kvinneandelen er større enn 50 pst., øker andelen av innvilgede saker og beløp som berører kvinner. Det må understrekes at disse tallene ikke gir et fullstendig bilde av situasjonen. Det vil kunne være mange tilfeller hvor midler har gått til prosjekter som kommer kvinner og kvinnelige arbeidsplasser i bedrifter til gode, uten at dette lar seg registrere på en enkel og konsekvent måte. I tillegg kan det være noe variasjon i hvordan prosjekter registreres av den enkelte saksbehandler i SND. I gruppen som ikke er klassifisert som kvinneprosjekter ligger også prosjekter hvor det ikke har vært mulig å klassifisere på kjønn.

Kvinnesatsingen i SND har spesielt vært konsentrert om tre områder: synliggjøring, kompetansehevingog nettverksbygging. I tillegg kommer innsatsen SND legger ned i lokale tiltak gjennom distriktskontorene.

Det finnes ordninger i SND som retter seg direkte mot kvinner, både når det gjelder finansiering, kompetansehevende og holdningsskapende tiltak.

De viktigste tiltakene er:

• Nettverkskreditter rettet mot kvinner som ønsker å starte og utvikle næringsvirksomhet hvor en nettverksgruppe får stilt til disposisjon en bestemt sum som felleskapital. Denne felleskapitalen har gruppa full råderett over og medlemmene låner ut penger til hverandre. I 2002 har det blitt etablert 19 nye nettverksgrupper. Siste undersøkelse i 2003 viste at det var ca. 175 grupper med en omsetning på 236 mill. kroner. Fram til og med 2003 var det til sammen rundt 900 medlemmer i gruppene.

• Styrekompetanseprogrammet kvalifiserte i 2002 ca. 300 personer til styrearbeid og halvparten av deltakerne var kvinner. Deltakerne kommer fra forskjellige deler av landet, bransjer og bedrifter av ulik størrelse. Kurset gjennomføres i samarbeid med Handelshøyskolen BI, som er faglig ansvarlig for programmet. Til sammen har det vært ca. 800 personer som har deltatt i programmet siden oppstarten. Programmet inneholder i tillegg en styredag der hensikten er nettverks- og kompetansebygging. SND har en styredatabase med oversikt over mer enn 600 kvinner og menn som har gjennomført eksamen i kurset. En måling foretatt i 2002 viste at flere kvinner enn menn i databasen ble etterspurt til styreverv, og mer enn 90 pst. av kvinnene svarte ja på forespørselen.

• Mentorprogrammet har som mål å få fram flere kvinnelige ledere, og støtte dem i deres karriereutvikling. I 2002 har 30 par (adepter og mentorer) gjennomført programmet. Totalt har 56 par gjennomført kurset hittil. Programmet gjennomføres i samarbeid med Administrativt forskningsfond ved Norges Handelshøyskole.

• Fyrtårnprogrammet er et leder- og bedriftsutviklingsprogram for kvinnelige bedriftseiere som går over ett år. Prosjektet skal bringe fram vellykkede bedrifter eid og ledet av kvinner og skal bidra til å synliggjøre kvinner i næringslivet. 28 kvinnelige bedriftseiere/ledere deltok i 2002 og 75 bedriftseiere totalt har deltatt i programmet så langt. Det er tidligere laget en dokumentarserie på NRK om Fyrtårndeltakere, og det er også skrevet bok om prosjektet.

• Prosjektet Kvinner og innovasjon ble startet opp i 2002 og skal bidra til flere innovative kvinnelige etablerere. Det er i 2002 gjennomført en forstudie for å kartlegge målgruppens behov.

Budsjett 2004

Regjeringen har som mål å bidra til en videre utvikling av kjønns- og likestillingsperspektivet i næringslivet over sine budsjetter og virkemidler. De virkemidler som fra 2004 det nye innovasjons- og internasjonaliseringsselskapet disponerer, er sentrale i en slik sammenheng. Denne målsettingen er senest understreket og lagt til grunn for organiseringen av det nye samordnede selskapet både av regjeringen og Stortinget, jf. St.prp. nr. 51 og Innst. S. nr. 283 for 2002-2003.

Selv om det fra og med 2002 ikke er gitt øremerkede midler over Nærings- og handelsdepartementets budsjett til kvinnesatsing i SND, har SND/det nye selskapet fortsatt et ansvar for å prioritere og videreføre arbeidet på området. Innenfor de fokus- og målgrupper Stortinget har vedtatt for det nye selskapet, vil det følgelig være et mål spesielt å tilrettelegge for å øke kvinneandelen. Midler til landsdekkende utviklingstilskudd og tapsfond for landsdekkende risikolån er foreslått bevilget under kap. 2421, post 50 Nyskaping, fond, for 2004.

SNDs styre har i 2003 vedtatt en strategi for en helhetlig kvinnesatsing i SND. Målet er å samordne nasjonale, regionale og bransjerettede tiltak rettet mot økt verdiskaping for og blant kvinner for bedre måloppnåelse og sterkere synliggjøring av satsingen. Det ble videre vedtatt å opprette et prosjekt over tre år for å implementere strategien som har til hensikt å øke kvinneandelen av SNDs midler fra 17 til 25 pst., samt øke denne i intern ledelse, råd og utvalg.

På bakgrunn av at virkemidlene til SND skal innlemmes i det nye selskapet fra 1. januar 2004, vil det ikke bli gjort noen endringer i forhold til SND når det gjelder målstruktur for eksisterende ordninger. Dette gjelder også for kjønnsperspektivet.

8 Fornyelse, organisasjons- og strukturendringer i statsforvaltningen

Nytt innovasjons- og internasjonaliseringsselskap

Enheten vil bli organisert som et særlovselskap og få ansvaret for forvaltningen av de næringsrettede virkemidlene som i dag ligger under Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, Statens veiledningskontor for oppfinnere, Norges Eksportråd og Norges Turistråd. Selskapet skal formelt opprettes 1. januar 2004 og regjeringen vil fremme en Ot.prp. høsten 2003. Det vises til nærmere omtale under kap. 2421.

Sjøfartsdirektoratet

Det er besluttet å flytte Sjøfartsdirektoratet til Haugesund innen 2006. Nærings- og handelsdepartementet arbeider også med en revisjon av Sjødyktigsloven for å modernisere loven og tilsynsarbeidet på sjøsikkerhetsområdet. Det vises til nærmere omtale under kap. 907.

Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard

Bergvesenet og Bergmesteren for Svalbard ble slått sammen 1. januar 2003. Den nye etatens navn er Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard. Hovedkontoret er i Trondheim. Bergmesterstillingen for Svalbard og kontoret i Longyearbyen er opprettholdt, mens Bergmesterens tidligere kontor i Oslo er avviklet. Det vises til nærmere omtale under kap. 906.

Justervesenet

Justervesenets virksomhet skal moderniseres. Omleggingen vil innebære økt ansvarliggjøring av eiere av måleinstrumenter og at kontrolltjenester i større grad utføres av private service- og kalibreringsfirmaer. Justervesenets oppgave vil i større grad fokusere på inspeksjoner basert på stikkprøver og utforming av krav og kontrollopplegg basert på risikoanalyser og samfunnsøkonomiske vurderinger. Det tas sikte på å sende ut forslag til nødvendig lovendring ved årsskiftet 2003-2004. Det vises til nærmere omtale under kap. 902.

Norsk Akkreditering

Norsk Akkreditering foreslås opprettet som et eget forvaltningsorgan 1 januar 2004. Norsk Akkreditering er pr. i dag en avdeling i Justervesenet. Norsk Akkreditering har fått en skriftlig henvendelse fra European Cooperation for Accreditation om at den norske organiseringen ikke er i tråd med de kravene som stilles om akkrediteringsordningens behov for uavhengighet og habilitet. Det vises til nærmere omtale under kap. 903.

Norsk Romsenter

Det etableres et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter som fra 1. januar 2004 skal overta stiftelsen Norsk Romsenters oppgaver og ansatte.

I Dok. nr. 3: 6 for 1998-99 Riksrevisjonens gjennomgang av bruken av stiftelser i statlig forvaltning, påpekes behov for å endre tilknytningsform for Norsk Romsenter. Regjeringen foreslo på denne bakgrunn i St.prp. nr. 51 for 2002-2003 Virkemidler for et innovativt og nyskapende næringsliv, å omdanne Norsk Romsenter fra stiftelse til statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Forslaget fikk tilslutning ved Stortingets behandling av proposisjonen 18. juni 2003, jf. Innst. S. nr. 283 for 2002-2003.

Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA)

KOFA ble opprettet 1. januar 2003 som ledd i oppfølgingen av tilråding i Ot.prp. nr. 3 for 2001-2002 Om endringer i lov om offentlige anskaffelser. KOFA er administrativt underlagt Nærings- og handelsdepartementet og er etablert med leder og sekretariat. Eksterne sakkyndige er engasjert som medlemmer i nemnda.

Forvaltning av AltInn-løsningen

AltInn- prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Brønnøysundregistrene, Skattedirektoratet og Statistisk sentralbyrå. AltInn-prosjektet utvikler en Internettbasert innrapporteringskanal som gjør at næringsdrivende og privatpersoner kan utføre sine lovpålagte innrapporteringer på en enkel, sikker og effektiv måte.

AltInn-prosjektet som utviklingsprosjekt avsluttes i mai 2004 og skal gå over i mer permanent drift. Målsettingen er at AltInn-løsningen skal bli den foretrukne elektroniske kanalen for alle som innhenter informasjon fra næringslivet. AltInn-arbeidet er i dag det mest sentrale prosjektet for arbeidet med overgang til elektronisk innrapportering til statlige etater. For å oppnå målsettingen med arbeidet foreslår regjeringen at det etableres en permanent forvaltningsenhet for å overta og videreutvikle de ikke-etatsspesifikke oppgavene knyttet til løsningen. Nærmere omtale av forvaltningen av AltInn-løsningen er gitt under kap. 904.

Standard Norge

Organisasjonen ble stiftet 24. juni 2003 som et resultat av en samling av de fire standardiseringsorganisasjonene: Norges Standardiseringsforbund (NSF, det tidligere sentralorganet), Norsk Allmennstandardisering (NAS), Norges Byggstandardiseringsråd (NBR) og Norsk Teknologisenter (NTS). Standard Norge vil etter planen starte sin virksomhet 1. november 2003. Organisasjonens viktigste oppgave i 2004 blir å få en mest mulig rasjonell utnyttelse av sine samlede ressurser i tråd med målene for omorganiseringen. Det vises til nærmere omtale under kap. 913.

Regelverksforenkling

Nærings- og handelsministeren har hovedansvaret for å koordinere moderniserings- og forenklingsarbeidet overfor næringslivet. Nærings- og handelsdepartementet har ansvar for å utarbeide regjeringens handlingsplan Et enklere Norge for tiltak som skal bedre næringslivets rammevilkår. Formålet er å redusere de administrative byrdene for næringslivet for dermed å legge til rette for størst mulig verdiskaping. En revidert handlingsplan legges fram i oktober 2003.

Statseierskapsutvalget

Regjeringen satte ved kongelig resolusjon 15. november 2002 ned et utvalg for å foreta en bred gjennomgang med sikte på en bedre organisering og forvaltning av det statlige eierskapet, Statseierskapsutvalget. Det vises til nærmere omtale av utvalgets arbeid under programkategori 17.30.

9 Sektorovergripende miljøvernpolitikk

9.1 Problemer og utfordringer knyttet til miljø og næringsliv

Næringslivet opplever miljø som en rammebetingelse, et forretningsgrunnlag og en innsatsfaktor. På lengre sikt vil potensialet for verdiskaping være nært knyttet til miljøtilstanden i Norge. Imidlertid vil deler av næringsvirksomhet og energiproduksjon ha negative miljømessige konsekvenser i form av avfall og utslipp til luft, vann og jord. En god nærings- og miljøpolitikk vil derfor søke å minimere disse konsekvensene samtidig med at hensynet til langsiktig verdiskaping ivaretas. Både Nærings- og handelsdepartementet og underliggende etater arbeider for å nå denne målsettingen.

Begrepet bærekraftig utvikling er blitt en viktig rettesnor for miljøarbeidet, sett både fra næringslivet og myndighetenes side. I forbindelse med framleggelsen av Nasjonalbudsjettet for 2004 legger regjeringen også fram en egen handlingsplan for bærekraftig utvikling, Nasjonal Agenda 21. Regjeringen har også startet en dialog med næringslivet om næringslivets rolle i arbeidet med bærekraftig utvikling.

Den relative betydningen av tjenesteytende sektor i økonomien øker, og dette vil også gjenspeiles i de miljøutfordringene næringslivet står overfor. Mens industrien har kunnet redusere sin miljøbelastning gjennom å endre produksjonsprosesser eller rense utslipp, vil tjenesteytende sektor i større grad drive sitt miljøarbeid gjennom bedring av rutiner, gjenvinning av avfall, krav til underleverandører og reduksjon av energibruk.

9.2 Mål for departementets arbeid

For deler av næringslivet kan miljø være en rammebetingelse som begrenser produksjonen eller på andre måter legger føringer for produksjonsmulighetene. Dette gjelder bl.a. for prosessindustrien. For slike næringer er det sentralt å bidra til en mest mulig effektiv forebygging og håndtering av utslippene. For å kunne oppnå dette og samtidig opprettholde konkurranseevnen i industrien, er det viktig å bidra til utvikling av kostnadseffektive miljøvirkemidler og samkjøring av nasjonal og internasjonal politikk, både i EU og globalt i FN-systemet.

Regjeringen vil motivere næringslivet til å ligge i forkant i gjennomføringen av miljøtiltak. Dette bidrar til et bedret miljø, legger grunnlaget for at norsk næringsliv kan utvikle et fortrinn innenfor miljøteknologi og kan styrke konkurranseevnen i næringslivet på lengre sikt.

For andre deler av næringslivet kan produkter og tjenester som bidrar til å løse miljøproblemer, være en viktig del av forretningsgrunnlaget og åpne for helt nye markeder (miljøteknologi og miljøtjenester). Slike virksomheter vil ofte kunne etableres som følge av miljøkrav/reguleringer myndighetene stiller til andre deler av næringslivet, og dermed åpne for framvekst av en ny virksomhet. Eksempler på dette er norskutviklede panteautomater og tjenester innenfor oljevernberedskap.

En rekke næringer i Norge har sin basis i et rent miljø. Reiselivsnæringen i Norge er i betydelig grad basert på attraktive natur- og miljøkvaliteter. Vekst i reiselivsnæringen kan føre til slitasje og belastninger på attraktiv natur dersom aktivitetene ikke foregår i forsvarlige former. Oppdrett og fiskeri er avhengige av tillit internasjonalt til at Norskekysten er lite forurenset. For disse næringene er det derfor positivt at britiske myndigheter i juni 2003 vedtok midlertidig stans i utslippene av technetium- 99 fra Sellafield-anlegget.

Sentrale mål for miljøarbeidet er å:

• bidra til en politikk og en ressursbruk nasjonalt og internasjonalt som kan forene miljøhensyn, handelspolitiske hensyn og næringshensyn

• bidra til å utvikle og ta i bruk miljøvennlig teknologi, miljøvennlige produkter og tjenester

• arbeide aktivt i internasjonale organisasjoner for å forebygge og redusere miljøskader innenfor skipsfarten

Bidra til en politikk og en ressursbruk som kan forene miljøhensyn, handelspolitiske hensyn og næringshensyn

En viktig oppgave er å bidra til utforming av overordnede retningslinjer og virkemidler på områder der nærings- og miljøpolitikk griper inn i hverandre. I den forbindelse deltar Nærings- og handelsdepartementet bl.a. i arbeidet med å følge opp Göteborgprotokollen (sur nedbør) og deltar også i de internasjonale forhandlingene for å redusere klimagassutslipp (Kyotoprotokollen) og miljøtiltak for skipsfarten i IMO (International Maritime Organization).

Med bakgrunn i forpliktelsene i Kyotoprotokollen presenterte regjeringen St.meld. nr. 15 for 2001-2002 som en tilleggsmelding til St.meld. nr. 54 for 2000-2001 Norsk klimapolitikk, i mars 2002. I Tilleggsmeldingen foreslås det bl.a. at det for perioden 2005-2007 innføres et kvotesystem for de delene av industrien som i dag er fritatt for CO₂-avgift, endring av sluttbehandlingsavgiften for avfall og økt satsing på bioenergi, i tillegg til at dagens CO₂-avgift videreføres. Meldingen fikk sin tilslutning i Stortinget i juni 2002. Stortinget gikk inn for at statens gebyrinntekter fra bedrifter som ikke overholder kvoteplikten, skal kanaliseres tilbake til industrien i form av støtte til miljø- og omstillingstiltak eller forskning på miljøteknologi. Miljøverndepartementet vil legge fram en egen Ot.prp. med forslag til regelverk for et kvotesystem.

Arbeidet med å utarbeide virkemidler for å nå forpliktelsene i Göteborgprotokollen har pågått gjennom hele 2003. Miljøverndepartementet har allerede inngått en intensjonsavtale med Prosessindustriens Landsforening (PIL) om reduksjon av utslippene av svoveldioksid. For nitrogenoksider (NO_X) pågår det et arbeid for å framme konkrete forslag til nye tiltak og virkemidler.

På Ministerkonferansen i Doha ble det enighet om at miljø skulle prioriteres i forhandlingene og at WTO-medlemmene skulle legge vekt på handelsliberalisering for miljøtjenester og miljøvarer. Norge har selv et liberalt handelsregime for miljøtjenester og har på bakgrunn av Doha-mandatet og norske offensive interesser på miljøtjenesteområdet reist krav til 35 land i denne sektoren. Kravene tar høyde for markedslettelser for et bredt utvalg av miljøtjenester, som bl.a. representerer utvikling av ny miljøteknologi siden Uruguay-runden.

Regjeringen er opptatt av at det i de offentlige finansieringsordningene stilles krav til miljøaspektene i de prosjektene det søkes støtte til. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) har siden 1996 hatt rutiner for å vurdere miljø som en konkurransefaktor i tilknytning til analyse og vurdering av eksterne forhold i alle SND-saker.

Et hovedmål for Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard er å redusere de miljømessige konsekvenser av mineraluttak og bidra til en balansert miljøforvaltning. I samarbeid med Statens Forurensningstilsyn arbeides det kontinuerlig med å redusere avrenningen fra nedlagte gruver og med å sikre at eksisterende gruvedrift utføres med henblikk på å minimere forurensning og skader på terrenget.

Norges geologiske undersøkelse (NGU) har i sin strategiplan for perioden 2001-05 målsettinger om bedre kunnskap om natur og miljø og bedre planlegging og arealforvaltning. NGU deltar aktivt i et prosjekt som ser på muligheten for å lagre CO₂ i kystnære sedimentære lag under havbunnen.

Akkreditering er en offentlig anerkjennelse av en organisasjons kompetanse til å utføre sine oppgaver i henhold til gitte kvalitetssystemer. En rekke prøvingslaboratorier i Norge som er akkreditert gjennom Norsk Akkreditering, utfører miljørelatert prøving innen områder som kjemisk og biologisk testing av vann, luft, slam, kloakk og avfall og analyse av farlige kjemikalier og oljerester. I tillegg foretas akkrediterte miljøkontroller av virksomheter som ønsker å tilfredsstille EMAS-forordringens krav (Eco-management and Audit Scheme, en felles europeisk miljøstyrings- og miljørevisjonsordning innført av EU).

Ved at utslipp av forurensende stoffer analyseres på akkrediterte laboratorier sikres et beslutningsgrunnlag som er så korrekt som mulig. Det finnes i dag ca. 30 akkrediterte laboratorier, spredt over hele landet, som har miljøanalyser som hovedbeskjeftigelse.

Det er seks norske laboratorier som er inspisert og godkjent av Norsk Akkreditering i samsvar med OECDs krav til god laboratoriepraksis. På disse laboratoriene undersøkes miljøeffekten av stoffer som brukes i for eksempel offshoreindustrien eller i landbrukets sprøytemidler.

Bidra til å utvikle og ta i bruk miljøvennlig teknologi og tjenester

En viktig oppgave for Nærings- og handelsdepartementet er å bidra til at det utvikles velfungerende markeder for produkter, prosesser og tjenester som gjør det mulig å redusere forurensning og effektivisere råvare- og energibruk. FoU-aktiviteter som genererer nye produkter, prosesser og tjenester som kan bidra til redusert forurensning, effektiv energibruk, ny anvendelse av IKT og utvikling av spesialprodukter med høyere foredlingsgrad, prioriteres høyt av Norges forskningsråd.

Innenfor næringsrettet forskning har miljø fått en plassering i det overordnede programmet Energi, miljø, bygg og anlegg (EMBA). Noen områder i programmet gis en særlig høy prioritet, bl.a. gasskraftverk med CO₂-håndtering, fornybare energikilder med nullutslipp, hydrogen og småskala bruk av naturgass til energiformål.

I romvirksomhet er størstedelen av programutgiftene innenfor jordobservasjon miljømotiverte, og det arbeides aktivt for å sikre satellittdata for bruk på alle de miljøvernpolitiske resultatområdene.

Aktiv deltakelse i internasjonale organisasjoner for å redusere miljøskader innenfor skipsfarten

Det er et mål i norsk skipsfartspolitikk å bidra til at skipsfarten er like miljøsikker som alternative transportformer, og at de tekniske og operasjonelle forhold i norsk maritim virksomhet forebygger miljøskader. Skipsfarten er en internasjonal næring, og det er derfor et mål i seg selv å få globale regler. Dette innebærer at regelverket må utarbeides i FNs maritime organisasjon (IMO) for å få størst mulig gjennomslagskraft. Nærings- og handelsdepartementet har hovedansvaret for Norges forhold til IMO. I tillegg til det globale regelverket har det vært økt fokus på å få til regionale tiltak, særlig i Nordsjøsammenheng. I tillegg har EU hatt økt fokus på miljøspørsmål relatert til skip, og det har de siste årene kommet stadig nytt regelverk på området bl.a. som følge av ulykken med skipet Prestige utenfor Spania i november 2002.

9.3 Resultater fra aktiviteten i 2002

Nærings- og handelsdepartementet har deltatt løpende i interdepartementalt arbeid med miljøpolitiske spørsmål knyttet til nasjonal lovgivning, avgiftsutredninger og internasjonale miljøforhandlinger.

Norges forskningsråd følger opp miljørelatert forskning gjennom brukerstyrte prosjekter innenfor de fleste av sine programmer. Av Nærings- og handelsdepartementets bevilgning til Forskningsrådet i 2002 er 113 mill. kroner definert som miljørelevant forskning. Midlene har blitt brukt til aktiviteter som skal bidra til forskning på reduksjon av klimagassutslipp og til å tilrettelegge for økt bruk av IKT i norsk næringsliv (for å redusere miljøbelastning). Forskningsrådet har fulgt opp Nærings- og handelsdepartementets underliggende ambisjon i departementets miljøhandlingsplan for 2001-2005 ved å vurdere hvert enkelt prosjekt med hensyn til miljøkonsekvenser.

Alle prosjektene som SND finansierer, vurderes i forhold til miljømessige forhold. I 2002 gikk 312 mill. kroner eller 8 pst. av SNDs bevilgninger til prosjekter som skal føre til økt miljøeffektivitet gjennom forbedring av produkter, produksjonsprosesser og/eller systemløsninger. Det har vist seg vanskelig å få fram prosjekter med fokus på miljø innenfor flere av SNDs ordninger.

Nærings- og handelsdepartementet er opptatt av at det settes fokus på miljøspørsmål i forbindelse med statlig støttet eksportfinansiering. Departementet har derfor, sammen med Eksportfinans og Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK), tatt initiativ overfor OECD og medvirket til at det i november 2001 ble oppnådd enighet mellom alle medlemmene i eksportkredittgruppen unntatt USA og Tyrkia om «Common Approaches on Environment and Officially Supported Export Credits». Common Approaches er implementert fra og med 1. januar 2002.

Bergvesenet har siden 1989 arbeidet for å kartlegge, begrense og etterkontrollere forurensningen i nedlagte gruveområder. I løpet av 2002 har etaten bl.a. intensivert tiltakene i Sulitjelma. Arbeidene forventes fullført i 2004. Ved Løkken er prøvefrekvensen øket, og avrenningen har der stabilisert seg på et akseptabelt nivå. Det er lokalisert to nye potensielle forurensningskilder i Folldal, og arbeidet med å kartlegge tilførselen av forurensning til Folla startet høsten 2002.

9.4 Tiltak på miljøområdet

Den nye loven for offentlig innkjøp trådte i kraft 1. juni 2001. I §6 slås det fast at statlige, kommunale og fylkeskommunale organer under planlegging av den enkelte anskaffelse skal ta hensyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen. Som en oppfølging av loven har Nærings- og handelsdepartementet gitt ut en miljøveileder som skal gi den enkelte innkjøper veiledning om hvordan man kan ta miljøhensyn ved planlegging av anskaffelsen og hvilke miljøkrav som kan stilles til leverandøren og til selve produktet.

I henhold til St.meld. nr. 36 for 2000-2001 SND: Ny giv, ny vekst, nytt næringsliv skal SND ta en rekke miljøhensyn i sine vurderinger. SND skal også formidle et tilbud om å bidra til å utløse de forretningsmessige mulighetene som en bedrifts miljøsatsing kan ha, men også til å unngå eller løse miljøproblemer.

Konkret oppfølging og resultater på de åtte miljøvernpolitiske resultatområdene

Resultatområde 1 - Vern og bruk av biologisk mangfold

FNs maritime organisasjon (IMO) arbeidet på et møte i mars 2003 videre med utkastet til konvensjon for ballastvann. Siktemålet med konvensjonen er å redusere eller forhindre overføring av miljøskadelige organismer fra et område til et annet. Det er planlagt en diplomatkonferanse i 2004 hvor det forventes at konvensjonsutkastet vil bli vedtatt.

Resultatområde 2 - Friluftsliv

Ved større næringsutbygginger skal konsekvenser for friluftslivet dokumenteres. Som tiltak vil Nærings- og handelsdepartementet videreføre dialogen med reiselivsnæringen med sikte på at miljøprofilen ivaretas på en best mulig måte, jf. St.meld. nr. 15 for 1999-2000 Lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer.

Resultatområde 3 - Kulturminner og kulturmiljøer

Nærings- og handelsdepartementet legger vekt på miljømessige forhold inklusive hensyn til kulturminner ved konsekvensutredninger om etablering av ny næringsvirksomhet. Dette har blitt fulgt opp ved at Nærings- og handelsdepartementet sender alle konsekvensutredninger på høring til relevante myndigheter på kulturminneområdet (Riksantikvaren, fylkeskommunene og Miljøverndepartementet).

Bergvesenet har kartlagt bygningsmassen på Nærings- og handelsdepartementets gamle gruveeiendommer. Nærings- og handelsdepartementet mottok en rapport i juli 2002, og vurderer ulike alternativer for videre oppfølgning.

Resultatområde 4 - Overgjødsling og oljeforurensning

IOPC Fondet (internasjonalt erstatningsfond for oljesøl)/IMO: IMO vedtok i oktober 2000 å øke rederiansvaret og maksimalutbetalingene fra IOPC Fondet med 50 pst. Dette trer i kraft i oktober 2003. I mai 2003 ble det framforhandlet en protokoll som etablerer et supplerende oljefond i tillegg til CLC (Oljesølerstatningskonvensjonen)/IOPC Fondet. Spørsmål om norsk ratifikasjon av protokollen vil bli fremmet som egen sak.

Utfasing av oljetankskip: IMO vedtok i 2001 akselerert utfasing av oljetankskip med enkeltskrog. De nye reglene trådte i kraft høsten 2002. Etter Prestige-ulykken i november 2002 fremmet EU-statene et forslag til IMO om ytterligere utfasing av enkeltskrog. Dette forslaget ventes å få sin endelige behandling i IMO i desember 2003. Uavhengig av prosessen i IMO vedtok EU i juli 2003 en forordning som får virkning regionalt i EØS-området.

Resultatområde 5 - Helse- og miljøfarlige kjemikalier

Konvensjonen om utfasing av miljøgiften TBT ble vedtatt på en diplomatkonferanse i IMO i oktober 2001. Konvensjonsteksten innebærer forbud mot å påføre nytt bunnstoff som inneholder organiske tinnforbindelser (TBT) på skip og plattformer fra 1. januar 2003 og et forbud mot å ha slikt bunnstoff påført fra 1. januar 2008.

Resultatområde 6 - Avfall og gjenvinning

I de sektorvise resultatmålene på avfallsområdet legges det vekt på å stimulere til en avfallshåndtering som kan forene hensynet til naturmiljøet og verdiskapingen i samfunnet og til en mer markedsmessig håndtering av avfallet. Nærings- og handelsdepartementet legger dette perspektivet til grunn i innspill til virkemiddelutforming på avfallsområdet i forbindelse med høringssaker og i forhold til EUs direktiver på området.

Resultatområde 7 - Klimaendringer

Nærings- og handelsdepartementet vil samarbeide tett med både industrien og Miljøverndepartementet slik at kvotesystemet for perioden 2005-2007 ikke vil medføre nedleggelse av aktivitet som er lønnsom under det globale regimet fra 2008.

Resultatområde 8 - Internasjonalt miljøvernsamarbeid og miljøvern i polarområdene

I IMO kan stater søke om å få godkjent kystområder som Particulary Sensitive Sea Areas (PSSA). Det pågår et interdepartementalt samarbeid med sikte på å framme en norsk PSSA-søknad vedrørende deler av den norske økonomiske sonen i Barentshavet. Det forventes at Norges søknad vil bli behandlet i IMO i løpet av 2004.

9.5 Grønn stat

Nærings- og handelsdepartementet er en kontorbasert virksomhet med de konsekvenser for miljøet som slik virksomhet medfører. Det er foretatt en generell kartlegging av de områdene som antas ha størst miljøkonsekvens og disse vil være grunnlag for departementets arbeid med en intern handlingsplan.

Det arbeides med å integrere miljøledelse i departementets ordinære styringssystemer. Gjennomføring av dette vil inngå i handlingsplanen basert på en nytte/kostnadsvurdering.

For flere av de aktuelle miljøindikatorene må departementet samarbeide med Statens Forvaltningstjeneste i Regjeringskvartalet både med hensyn til kartlegging av status og tiltak for å redusere miljøbelastningen. Dette gjelder bl.a. energibruk, avfallshåndtering og innkjøp over sentrale avtaler.

I forholdet til underliggende virksomheter har departementet tatt inn omtale av Grønn stat i tildelingsbrevene til den enkelte virksomhet, og dette vil bli fulgt opp i forbindelse med den regulære styringsdialogen mellom virksomhetene og departementet.

Miljømotiverte utgifter på Nærings- og handelsdepartementets budsjett