Del 1
Hovedinnledning

1 Innledning

Globaliseringen skaper en verden av muligheter. Samtidig medfører globaliseringen internasjonale utfordringer som krever økt samarbeid på tvers av landegrensene. Landegrenser blir en stadig mindre viktig ramme for menneskelig samhandling. For å sikre enkeltmenneskers muligheter og trygghet i en globalisert verden må Norge føre en aktiv utenriks- og utviklingspolitikk. For å ivareta våre interesser må vi føre en politikk basert på internasjonalt samarbeid. Stadig flere sentrale rammebetingelser fastsettes på den internasjonale arena.

Regjeringen bygger sin utenrikspolitikk på menneskers behov for frihet og rettferdighet, fred og sikkerhet og demokrati og menneskerettigheter. Vi har et moralsk ansvar for å hjelpe mennesker ut av nød og fattigdom. Vårt verdigrunnlag reflekteres i vår sterke støtte til FN, vårt engasjement i fredsprosesser, vårt arbeid for menneskerettighetene, vår omfattende humanitære innsats og vår betydelige bistand til fattige land.

Utvidelsen av EU med ti nye medlemsland 1. mai 2004 var en milepæl i Europas historie. EU overskred øst-vest-skillet som tidligere splittet det kommunistiske og det demokratiske Europa. Norge har støttet utvidelsesprosessen fullt ut og Norge vil gjennom EØS-finaniseringsordningene bidra til sosial og økonomisk utjevning i EU i årene fremover. EU-utvidelsen gjør det mer krevende å ivareta norske interesser i forhold til EU. Regjeringen vil derfor prioritere å styrke samarbeidet med EUs organer og de enkelte medlemsland.

Norsk forsvar og sikkerhet vil også i fremtiden være fast forankret i NATO. Norsk og europeisk sikkerhet er fortsatt avhengig av et nært samarbeid med USA, og NATO er den organisasjonen som representerer det transatlantiske fellesskap. Det må føres en aktiv dialog i NATO om nye sikkerhetsutfordringer for å skape grunnlag for et fortsatt godt og nært samarbeid.

NATOs utvidelse med 7 nye medlemsland representerer en styrking av alliansen. Det gjør også det økende samarbeidet med Russland i NATO-Russlandrådet, et samarbeid Norge tillegger vekt.

Internasjonal terrorisme og spredningen av masseødeleggelsesvåpen fremstår som de to viktigste truslene mot den internasjonale fred og sikkerhet. Kampen mot disse truslene må baseres på et aktivt internasjonalt samarbeid. Regjeringen vil bidra aktivt til det arbeidet som gjøres i FN, NATO, EU og OSSE. Internasjonal terrorisme må bekjempes med et bredt spekter av virkemidler. Både humanitær, militær og politisk innsats er nødvendig for å bekjempe terrorismen og dens årsaker.

Innsats for fredelig konfliktløsning har i de senere år fått en viktig plass i norsk utenrikspolitikk. Dette arbeidet er høyt prioritert av regjeringen. Norge har høstet internasjonal anerkjennelse for vår innsats og de resultater vi har oppnådd på dette området. Blant annet i rollen som tilrettelegger for fredsprosessen mellom Sri Lankas regjering og Tamil-tigrene (LTTE) og for vår medvirkning i Sudan, Midt-Østen og andre konfliktområder. Fredelig konfliktløsning er også et bidrag til å bedre levevilkår for mennesker i de områdene som er berørt av konflikten. Dette er i seg selv god nok grunn til å engasjere seg. Fjerntliggende konflikter har også i økende grad direkte virkninger for vår egen sikkerhet, blant annet i form av flyktningestrømmer, organisert kriminell aktivitet og internasjonal terrorisme. Arbeidet med konfliktløsning er derfor sentralt også i et sikkerhetspolitisk perspektiv.

Respekten for menneskeverdet ligger til grunn for regjeringens sterke engasjement for internasjonale menneskerettigheter. Norge vil være en sterk pådriver for at FN skal rette søkelyset mot situasjonen i land der brudd på menneskerettighetene er særlig alvorlige. Europarådet og OSSE er viktige arenaer for Norges innsats for menneskerettighetene i vår egen region. Norges bilaterale dialoger om menneskerettigheter er et sentralt virkemiddel i vårt arbeid for å styrke menneskerettighetenes stilling, og vi har nå strukturerte dialoger med Kina, Indonesia og Vietnam.

Handel har til alle tider vært en viktig drivkraft for økonomisk utvikling og velferd. Norge er som et lite land med en åpen økonomi svært avhengig av forutsigbare og gode rammebetingelser for internasjonal handel med varer og tjenester. Samarbeidet i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) er derfor helt sentralt for Norge. Etter at det ble inngått en rammeavtale for de videre forhandlingene i Genève 31. juli 2004, vil det nå bli forhandlinger frem mot ministermøtet i Hong Kong i desember 2005. Norge vil være en aktiv deltaker i forhandlingene for å sikre viktige nasjonale interesser, samtidig som utviklingsland gis større mulighet til å delta i verdenshandelen.

Den globale politiske agenda har de senere årene endret seg betydelig. Ulike politikkområder med internasjonale dimensjoner knyttes stadig tettere sammen. Globale fattigdomsrelaterte spørsmål står nå også i sentrum av internasjonal finanspolitikk og sikkerhetspolitikk. Dette er avgjørende for muligheten til gjennomgripende resultater for arbeidet med fattigdomsbekjempelse. Dette en utfordring også for Norge. Derfor har Regjeringen lagt fram en ny Stortingsmelding om norsk utviklingspolitikk, og derfor legger Regjeringen også i år fram forslag om en betydelig økning av norsk bistand.

Gjennom Stortingsmelding nr. 35 (2003-2004) «Felles kamp mot fattigdom» presenterer Regjeringen en helhetlig utviklingspolitikk der perspektivet dreier seg om å legge forholdene til rette, nasjonalt og internasjonalt, for muligheten til å realisere de rettigheter som alle mennesker er gitt.

Regjeringen bygger sin utviklingspolitikk på FNs menneskerettighetserklæring og konvensjonene om sivile og politiske og økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter. Det voksende gapet mellom vår velstand og den globale fattigdommen som særlig gjør seg gjeldende i Afrika sør for Sahara, Sør-Asia og Latin-Amerika er en grunnleggende moralsk utfordring og en kilde til ustabilitet. Norsk utviklingspolitikk skal bidra til å møte disse utfordringene gjennom både bilateralt og multilateralt samarbeid.

I denne budsjettproposisjonen forsterkes de senere års satsing på utdanning, hiv/aidsbekjempelse og oppfølging av Johannesburg-toppmøtet om miljø og utvikling. Rapportering på norsk innsats i forhold til tusenårsmålene samt gjennomføringen av moderniseringsreformen for utviklingsforvaltningen er andre sentrale momenter i denne proposisjonen. Regjeringen prioriterer særlig de fattigste land og befolkningsgrupper gjennom en betydelig økning av bistanden til Afrika. I tillegg er den særskilte budsjettlinjen til overgangsbistand økt. Dette som følge av blant annet store behov knyttet til utviklingen i Sudan. Fattigdomsrettingen kommer også til uttrykk ved en sterk økning av bevilgningene til de fattigste landene gjennom FN-systemet og Verdensbankens utviklingsfond (IDA). Samarbeidet med privat sektor og frivillige organisasjoner vektlegges også sterkt.

Med utgangspunkt i enigheten om FNs tusenårsmål er det skapt et viktig grunnlag for felles kamp mot fattigdom. De åtte tusenårsmålene er derfor de overordnede målsettingene for utviklingssamarbeidet. For å nå målene vil det være avgjørende å kunne påvirke de store pengestrømmene i verden. Regjeringen ser strategiske allianser med likesinnede land som et viktig verktøy for dette arbeidet. Aktiv deltakelse i internasjonale fora, gjennom kontinuerlig og tydelig dialog, er blant de mest sentrale virkemidler til å påvirke utviklingen i den retning vi ønsker.

Regjeringen legger vekt på fokusering av innsatsen både geografisk og tematisk. Derfor tar en denne i proposisjonen et første steg i den konsentrasjon av utviklingssamarbeidet som Stortingsmelding nr. 35 (2003-2004) legger opp til. Slik kan Norges innsats bedre harmoniseres med øvrige, likesinnede giverland og aktører. Slik vil en også bidra sterkere til å underbygge det nasjonale eierskap til utviklingslandenes egen utvikling.

Tusenårsmål nr. 8 legger særlig vekt på den rike verdens bidrag til global fattigdomsbekjempelse. Dette målet krever oppfølging i form av mer rettferdige, internasjonale rammevilkår og gjeldslette samt bedre sammenheng i politikken og mer og bedre bistand. På linje med Danmark, Nederland og Sverige har Norge satt seg fore å legge fram egne nasjonale rapporter i forhold til oppfølgingen av det åttende tusenårsmålet. Den norske rapporten vil bli presentert i tilknytning til FNs generalforsamling. 2005 vil være det første året hvor man internasjonalt rapporterer status for oppfølgingen av alle tusenårsmålene fram mot 2015.

Samtidig som det skjer positive endringer i internasjonal politikk i retning av økt oppmerksomhet om utviklingsspørsmål finnes det store hinder for kampen mot fattigdom. De viktigste blant disse er voldelige konflikter, korrupsjon, hiv/aids-epidemien og miljøødeleggelser. Fredsbygging, bekjempelse av korrupsjon og hiv/aids, samt samarbeid om bærekraftig utvikling, er derfor prioritert i norsk utviklingspolitikk.

16. august 2004 ble et eget strategisk rammeverk for utviklingspolitikkens bidrag til fredsbygging lansert. Dette rammeverket dreier seg om tiltak for å forebygge konflikt, tiltak for å støtte opp under pågående fredsprosesser og gjenoppbyggingsinnsats etter at en konflikt er avsluttet. I alle disse fasene er det behov for bistand og andre utviklingspolitiske virkemidler. Rammeverket vektlegger derfor særlig hvordan man mer strategisk kan utnytte de utviklingspolitiske virkemidler i de enkelte land for å forebygge konflikt og fremme fred. Gjennom dette budsjettet stilles det midler til disposisjon for å følge opp dette rammeverket.

2 Tabelloversikter over budsjettforslaget

3 Generelle merknader til budsjettforslaget

Utenriksministeren og Statsråden for utviklingssaker har det konstitusjonelle ansvar for følgende kapitler på Utenriksdepartementets budsjett:

4 Overføring til neste budsjettermin – bruk av stikkordet «kan overføres»

Utbetalinger til prosjekter og tiltak kan avvike fra vedtatt årsbudsjett. Ubrukte bevilgninger ett år overføres følgelig til neste budsjettermin. Overføringene er i hovedsak knyttet til 70-poster og gjelder tilskudd til tiltak i utviklingsland, EØS-området samt tiltak i Russland/SUS.

I samsvar med Bevilgningsreglementet § 7 gis følgende oversikt over poster utenom postgruppe 30 – 49 som har stikkordet «kan overføres» knyttet til seg (poster med overførbare bevilgninger fra en budsjettermin til neste – beløp i mill. kroner):

5 Årsverksoversikt Utenriksdepartementet

6 Miljøomtale

Mål for virksomheten

Miljøvern og tiltak for å sikre en bærekraftig utvikling er en viktig del av norsk utenrikspolitikk, herunder utviklingspolitikken. Utenriksdepartementets hovedmål på miljøområdet er å bidra til å forebygge og løse globale og regionale miljøproblemer gjennom internasjonalt samarbeid og ved å integrere miljøhensyn i norsk utenrikspolitikk. Innen utviklingssamarbeidet baseres samarbeidet på strategiske satsinger innen utviklingslandenes egne miljøhandlingsplaner og prioriteringer. I tillegg til spesifikke tiltak innen miljø- og ressursforvaltning, skal miljøhensyn være en integrert del av det generelle norske utviklingssamarbeidet. Det vil også være viktig fremover å satse på ulike typer aktører som frivillige organisasjoner og multilaterale organisasjoner når det gjelder miljørettet bistand.

Internasjonalt samarbeid

Støtte til gjennomføring av FNs miljørelaterte tusenårsmål, handlingsplanen fra toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg og de multilaterale miljøavtalene vektlegges. Regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom, St.meld. nr. 35 (2003-2004) om en helhetlig utviklingspolitikk og Norges handlingsplan for bærekraftig utvikling er retningsgivende for arbeidet fra norsk side.

Internasjonale prosesser

FNs miljø- og utviklingskonferanse i Rio de Janeiro i 1992 utløste et omfattende internasjonalt miljøsamarbeid, både innenfor rammen av de tre Rio-konvensjonene (klimakonvensjonen, forørkningskonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold) og gjennom oppfølging av Agenda 21 – den globale handlingsplanen for bærekraftig utvikling som ble vedtatt i Rio.

FNs toppmøte om bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002 (Rio + 10) bidro til å løfte frem fattigdomsbekjempelse som et gjennomgripende mål i arbeidet for bærekraftig utvikling. I handlingsplanen fra toppmøtet ble det gitt spesiell oppmerksomhet til de såkalte «WEHAB»-områdene; vann, energi, helse, landbruk og biologisk mangfold. For å sikre systematisk og koordinert oppfølging av vedtakene fra toppmøtet i Johannesburg vil Norge fortsatt bidra til å styrke FN-systemets rolle i det internasjonale samarbeidet innen miljø og bærekraftig utvikling.

På vannområdet har Norge bidratt aktivt til oppfølging av Johannesburgmålene gjennom formannskapet i FNs Kommisjon for bærekraftig utvikling (CSD). Vann, sanitære forhold og bosettingsspørsmål var hovedtema for kommisjonens 12. sesjon i april 2004. Fra norsk side bidro en også i gjennomføringen av konferansen «Water for the Poorest» i Stavanger i november 2003 som ble arrangert av Det internasjonale vannakademiet.

Engasjementet på vannområdet vil forsterkes i 2005. Gjennom bi- og multilateral bistand vil det legges vekt på støtte til integrert vannressursforvaltning i utviklingslandene. Norge vil også delta aktivt i forberedelsene av CSD 13 som skal resultere i politiske anbefalinger om hva som må gjøres for å nå internasjonale målsettinger på områdene vann, sanitære tjenester og bosettinger.

På energiområdet har en fra norsk side bidratt gjennom tilslutningen til Johannesburgkoalisjonen av land som skal fremme energieffektivitet og økt bruk av fornybare energikilder. Norge deltok aktivt på konferansen om fornybare energikilder i Tyskland i juni 2004. Konferansen fokuserte blant annet på arbeidet med å styrke introduksjon av fornybar energi særlig i rurale områder og tiltak for energieffektivisering der det er relevant. Norge støtter dette arbeidet gjennom UNDP og Verdensbanken. Dette vil gis prioritet også i 2005.

Overkapasitet i mange lands fiskeflåte fører til overfiske som vanskeliggjør en langsiktig og bærekraftig forvaltning av fiskeriene. Havforurensing fra landbaserte kilder er et annet hovedproblem. Det er viktig å skape forståelse for prinsippene for en helhetlig forvaltning av havets levende ressurser. Norge har i denne sammenheng vært en aktiv pådriver for å fremme en mer økosystembasert forvaltning av kyst- og havområdene bl.a. gjennom Konvensjonen om biologisk mangfold og ved oppslutning om FAOs Retningslinjer for ansvarlig fiske. Norge deltar også aktivt i arbeidet under Havrettskonvensjonen.

Videre vil Norge fortsatt støtte programmer for bærekraftig utnyttelse av skog og fiskeriressurser i FAO. En vil også videreføre støtten til institutter underlagt Den konsultative gruppen for landbruksforskning for å utvikle en bedre forvaltning av naturressurser.

Regjeringen vil fortsatt bidra til oppfølgingen av den internasjonale overenskomsten om bruk av plantegenetiske ressurser for mat og landbruk. Avtalen som sikrer fri utveksling av genressurser innen viktige nyttevekster, vil være av stor betydning for forskning og utvikling i landbruket og dermed for den globale matvaresikkerheten. Avtalen er også viktig for å ta vare på det biologiske mangfoldet. Videre vil regjeringen støtte opp om arbeidet vedrørende tilgjengelighet til genressurser og rettferdig fordeling av utbyttet ved bruk av disse ressursene.

Internasjonale avtaler

Norge er part til en rekke internasjonale avtaler på miljøområdet. Oppfølgingen av de tre Rio-konvensjonene er omtalt nedenfor.

Klimakonvensjonen av 1994 forplikter partene til å innføre utslippsreduserende tiltak. Disse ble konkretisert i Kyotoprotokollen fra 1997, som pålegger industrilandene differensierte, kvantitative utslippsforpliktelser. Ikrafttredelse avhenger i praksis av russisk tiltredelse.

Konvensjonen om biologisk mangfold av 1992 er ratifisert av Norge. Norge har også ratifisert protokollen om handel med og håndtering av levende genmodifiserte organismer. Regjeringen vil fortsette å støtte utviklingsland i deres implementering av konvensjonen.

Konvensjonen om forørkning og tørke har som hovedmålsetting å opprettholde produktiviteten i de tørre og halvtørre økosystemene som grunnlag for fattigdomsreduksjon og bedre levekår. Det legges særlig vekt på forsvarlig forvaltning av jord-, vann- og energiressurser. En viktig målsetting er også å forebygge og redusere effekten av tørke og klimaendring. Gjennomføring av konvensjonen gis høy prioritet fra mange av de fattigste landene, særlig i Afrika, hvor landforringelse, forørkning og tørke utgjør en alvorlig trussel mot både fred og sikkerhet samt sosial og økonomisk utvikling. Støtte til gjennomføring av konvensjonen vil gis prioritet i det norske utviklingssamarbeidet både på nasjonalt og regionalt nivå, bl.a. i tilknytning til den økte satsningen innen landbruk.

Industrilandene har gjennom ratifikasjon av de multilaterale miljøavtalene og det internasjonale miljøsamarbeidet forpliktet seg til å bistå utviklingslandene i deres gjennomføring av de globale miljøavtalene. Det er opprettet flere finansieringsmekanismer. Den viktigste er Den globale miljøfasiliteten (GEF), som støtter tiltak med globale miljøfordeler. I 2005 vil det bli igangsatt påfyllingsforhandlinger for perioden 2006-2009. Arbeidet fortsetter i 2005 med å operasjonalisere/finansiere de to nye fondene under Klimakonvensjonen, MUL-fondet for klima og Det spesielle klimafondet. Fondene, som administreres av GEF, skal finansiere klimatiltak i utviklingsland. Norge støtter også Ozonfondet under Montrealprotokollen. Fondet støtter prosjekter for utfasing av ozon-ødeleggende stoffer i utviklingsland. Også her vil det bli ført påfyllingsforhandlinger i 2005. Videre støtter Norge Den globale finansieringsmekanismen for forørkningskonvensjonen.

Andre initiativ

Det gis støtte til Verdensbankens innsats på miljøområdet, bl.a. via et tematisk fond for miljø og sosial utvikling, som forvaltes av Verdensbanken i samråd med Norge. Fondet innen miljø og sosial utvikling skal demonstrere hvordan miljøtiltak på en mer effektiv måte kan bidra til fattigdomsbekjempelse. Aktivitetene omfatter rurale bygdeprosjekter som kopler strategier for fattigdomsbekjempelse med bærekraftig forvaltning av naturressursene og tiltak for å redusere forurensing særlig i byområder.

For å sikre at handelssystemet bidrar til å fremme bærekraftig utvikling har Norge gått inn for at miljøhensyn ivaretas på alle relevante områder i WTO. I de pågående WTO-forhandlingene vil Norge videreføre sitt arbeid for at handelsregelverket og multilaterale miljøavtaler forblir likestilte og sammen bygger opp om bærekraftig utvikling. Norge går bl.a. inn for avskaffelse av handelshindre på miljøvennlige varer og tjenester.

Regjeringens handlingsplan for bærekraftig utvikling følges opp i regi av statssekretærutvalget for Nasjonal Agenda 21. Dette sikrer politisk forankring i forhold til å gjennomføre de tiltak handlingsplanen angir, og det bidrar til å øke integrasjonen av arbeidet for bærekraftig utvikling på tvers av sektorer. I tråd med handlingsplanen arbeides det med å komme frem til et sett av konkrete og målbare indikatorer på området bærekraftig utvikling.

De nordiske land har hatt en felles nordisk strategi for bærekraftig utvikling siden 2001. Strategien har en tidsramme på 20 år og er inndelt i fireårsperioder med gjennomføring av konkrete aktiviteter. Strategien revideres hvert fjerde år, og det er nå utarbeidet en revidert strategi for perioden 2005-08 med nye mål og innsatser. Ansvaret for gjennomføringen av strategien tilligger først og fremst det enkelte nordiske land.

Regjeringen arbeider for økt sammenheng mellom ulike deler av egen politikk, bl.a. gjennom aktiv deltakelse i internasjonale prosesser i OECD og andre fora som er satt i gang på dette emnet.

Regionalt og bilateralt samarbeid

EU

Gjennom regjeringens Handlingsplan for økt kontakt med de nye EU-medlemslandene er det bygget opp et tettere miljøsamarbeid med disse landene, særlig landene i Østersjøregionen. Fokus for prosjektsamarbeidet har vært implementering av relevante miljøstandarder og kompetanseoverføring, renere produksjon og energieffektivisering. Under samarbeidsstrukturer i Østersjørådet er det satt fokus på maritim sikkerhet og vern av særlig utsatte naturområder.

Under de nye EØS-finansieringsordningene (2004-2009) er miljø og bærekraftig utvikling to av hovedinnsatsområdene. I forbindelse med inngåelsen av styringsdokumenter for de enkelte landene, vil de enkelte landenes prioriteringer innen miljøfeltet bli avklart. For 2005 vil de to nye finansieringsordningene innebære en vesentlig opptrapping av norsk innsats på miljøområdet i flere av de 10 nye medlemslandene i EU.

Russland

Norge har en betydelig egeninteresse av å bidra til å løse de store miljøproblemene i Nordvest-Russland. I tillegg til atomhandlingsplanen, deltar Norge aktivt i det multilaterale atomsikkerhetssamarbeidet, også gjennom tilskudd til internasjonale atomsikkerhetsfond.

Gjennom bevilgningen til atomhandlingsplanen legges det vekt på konkrete prosjekter med god miljøgevinst. Prioriteringer de siste to årene har vært opphugging av atomubåter, fjerning av strontiumbatterier fra russiske fyrlykter og ytterligere infrastrukturtiltak ved Nordflåtens nedlagte lager for atomavfall i Andrejevbukta. Et flertall av de norske prosjektene bidrar også til arbeidet med å hindre at radioaktivt materiale kommer på avveie og blir brukt til terrorformål. For å bidra til at det utvikles en god og bærekraftig russisk atomforvaltning prioriteres også samarbeidet mellom norske og russiske tilsyns- og forvaltningsmyndigheter høyt.

I den norske støtten til miljøprosjekter og miljørelaterte energiprosjekter i Nordvest-Russland er innsatsområdene knyttet til utvikling av mindre forurensende industriproduksjon, enøk og utvikling av fornybare energikilder, miljøovervåking og beskyttelse av nordlige havområder, kulturminnevern og vern av biologisk mangfold. Samarbeidet er hovedsakelig innrettet mot kunnskapsoverføring og kompetanseutvikling.

Vest-Balkan

Den norske støtten til de ODA-godkjente landene på Vest-Balkan går i hovedsak til støtte for fredsprosesser og viktige reform- og utviklingsprosesser i regionen, og til tiltak av kapasitet- og instistusjonsbyggende karakter. Av miljørelaterte tiltak gis det støtte til vann- og avløpsprosjekter, avfallshåndtering, skogbruksforvaltning og akvakultur. Det gis også støtte til prosjekter innen landbrukssektoren for å bidra til å fremme et mer rasjonelt og miljøvennlig landbruk.

På energisektoren gis det støtte til tiltak for å utbedre elektrisitetsnettverkene i landene på Vest-Balkan. Det er gitt støtte til spesifikke ENØK-tiltak for å forbedre energieffektiviseringen og omlegging av energiforbruket i miljøvennlig retning. Det gis også støtte til prosjekter som søker å bidra til bevisstgjøring av lokale myndigheter når det gjelder miljøvern og forurensing. I samarbeid med Miljøverndepartementet gis støtte til miljøprosjekter bl.a. gjennom det regionale programmet for gjenoppbygging på miljøområdet, REReP, under Stabilitetspakten for Sørøst-Europa.

Moldova, Kaukasus og Sentral-Asia

Støtten til miljøtiltak i Moldova, Kaukasus og Sentral-Asia kanaliseres gjennom norske og internasjonale organisasjoner, herunder FN og OECD. Det er gitt støtte til energieffektivitet og renere energiproduksjon, biogassprosjekter, opplæring og kompetanseoverføring av miljøtiltak generelt og tiltak i forbindelse med olje- og gassproduksjon. Videre er det gitt støtte til iverksettelse av internasjonale miljøkonvensjoner. Iverksettelsen av konvensjonen om kjemiske våpen i Sentral-Asia har mottatt betydelig støtte. De fleste av de prosjekter som får støtte i 2004 vil videreføres i 2005. Det antas at satsingen på miljøtiltak vil øke noe i 2005. Det er spesielt satsingen på tiltak for å få rent vann som tilsier en slik økning da det har vært en stigning i slike tiltak i 2004.

Nære havområder

Miljø- og ressursforvaltning i havområdene rundt Norge og i Østersjøen er underlagt en rekke regionale og bilaterale avtaler og samarbeidsordninger. Av de regionale kan særlig nevnes OSPAR-konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nørdøstlige Atlanterhav, Bonn-avtalen om forhindring av oljesøl i Nordsjøen og Fiskerikommisjonen for det nordøstlige Atlanterhav (NEAFC). På bilateralt plan er det i første rekke de forskjellige fiskeriavtalene som skal sikre bærekraftig utnyttelse av havets fornybare ressurser, og Norge har et nært samarbeid med Russland, EU og de øvrige randstatene om forvaltnings- og kontrolltiltak i så vel Barentshavet som Nordsjøen.

Utskipning av olje fra de russiske nordområdene øker i omfang med tankskip som passerer nær norskekysten. Regjeringen har tatt initiativ til et nærmere samarbeid med russiske myndigheter om varsling og oljevernberedskap, og vil følge opp dette.

Polare områder

I regi av Arktisk Råd drives et aktivt arbeid for miljøvern og bærekraftig utvikling i Nordområdene. Overvåkning av og tiltak mot langtransporterte og regionale miljøforurensninger har til nå vært gitt høyest prioritet. En omfattende studie av klimaendring i Arktis (Arctic Climate Impact Assessment) legges fram på ministermøtet i Arktisk Råd i Reykjavik i november 2004. Klimaendring antas både å komme raskt og få store utslag i nordområdene. De åtte arktiske land står for til sammen ca. 40 pst. av verdens utslipp av klimagasser. Dette sammen med de store virkningene av klimaendringene i nord, gjør det viktig at de arktiske land klarer å enes om felles tiltak for oppfølging av Arktisk Råds klimastudie. Tiltakene bør omfatte avbøtende tiltak, tilpasningsstrategier og fortsatt forskning og overvåkning.

Afrika

Støtte til regionale og subregionale miljøtiltak i Afrika er også gitt prioritet. Gjennom SADC (Southern African Development Community) støttes bl.a. programmer for biologisk mangfold og våtmarker.

For å styrke det regionale miljøsamarbeidet i Afrika, har Norge også bidratt med støtte til African Ministerial Conference on the Environment (AMCEN). AMCEN har tatt initiativ til en miljøhandlingsplan som senere er godkjent av NEPAD (New Partnership For African Development) som en plan for oppfølging av toppmøtet i Johannesburg. Dette er et viktig initiativ for å styrke det regionale samarbeidet på miljøområdet i Afrika. Norge har gjennom tilleggsmidler øremerket oppfølgingen av toppmøtet i Johannesburg bl.a. bidratt til oppfølging av handlingsplanen innen kyst- og havforvaltning (Nairobi og Abidjan-konvensjonene) og innen kapasitetsbygging .

Store deler av Afrika har opplevd matvarekrise de siste årene. Bærekraftig naturressursforvaltning er viktig for å øke matvaresikkerheten. Dette står derfor sentralt i mange av samarbeidsprogrammene både innen fiske (Mosambik, Angola, Sør-Afrika), skogbruk (Uganda) og landbruk (Malawi, Zambia, Etiopia, Mali).

Asia

Norge bidrar videre med samfinansieringsmidler til to miljørelaterte fond i Den asiatiske utviklingsbanken (AsDB) for henholdsvis vannsektoren og miljø og fattigdom. Vannfondet omfatter aktiviteter innen policydialog og utvikling av nasjonale aksjonsplaner, styrking av partnerskap på land og regionnivå, kapasitetsbygging i regionen og internt i AsDB innen vannsektorspørsmål, støtte til regionalt samarbeid om felles vannressurser samt informasjon/bevisstgjøring. Formålet med fondet for miljø og fattigdom er å vise hvordan miljøtiltak på en mer effektiv måte kan bidra til fattigdomsbekjempelse. Aktivitetene omfatter rurale bygdeprosjekter som kopler strategier for fattigdomsbekjempelse med bærekraftig forvaltning av naturressursene og tiltak for å redusere forurensing, særlig i byområder.

I Asia har stor økonomisk vekst, urbanisering og industrialisering medført betydelig miljøbelastning, herunder forurensing av luft og grunnvann. I flere av samarbeidslandene er det lagt planer for økonomisk utvikling som vil kunne øke miljøproblemene ytterligere. Miljøhensyn er gjennomgående svakt integrert i fattigdomsstrategiene.

Gjennom «UNEP Environmental Assessment Programme for Asia and the Pasific» blir det gitt støtte til et program som hjelper asiatiske land med å utarbeide tiltaksplaner til nasjonale og regionale miljøstatusrapporter. En ny avtale om støtte til Asia Forest Law Enforcement and Governance-prosessen ble inngått i mai 2004. Målet er å styrke samarbeidet mellom produsent- og konsumentland for å bekjempe ulovlig hogst og handel med tropisk tømmer.

Mellom-Amerika

Retningslinjene for bruk av regionbevilgningen for Mellom-Amerika består av tre hovedsatsningsområder, og ett av disse er å bidra til en bærekraftig bruk av naturressurser. I forhold til sin størrelse er Mellom-Amerika ett av de biogisk sett rikeste områdene i verden. Samtidig er store områder utsatt for økologisk uforsvarlig skogbruk, landbruk og kvegdrift som fører til omfattende økologiske, økonomiske og sosiale konsekvenser, herunder økt sårbarhet ved naturkatastrofer. Regionale tiltak som støttes ivaretar biologisk mangfold og økologisk og økonomisk bærekraft i landbruket. Likeledes støttes tiltak som kan øke og spre kunnskap om metoder for å begrense erosjon og annen forringelse av jorden. I Nicaragua støttes samarbeid om bærekraftig utvikling av naturressurser som grunnlag for økonomisk vekst. Tiltak for å støtte urfolks livsgrunnlag og rettigheter i forhold til tradisjonell bruk av naturressurser har også vært prioritert.

7 Likestilling internt i utenrikstjenesten

Likestilling er en integrert del av departementets personalpolitikk, med siktemålet å gi kvinner og menn like reelle muligheter til faglig og karrieremessig utvikling og til å bruke sin kompetanse. Departementet arbeider planmessig både i forhold til gjeldende norsk lovverk, relevante reglementer og personalpolitisk gjennom en egen handlingsplan for likestilling, for å oppnå dette. Gjennom aspirantopptaket, som er hovedrekrutteringsveien inn i utenrikstjenesten, legges det opp til lik rekruttering av kvinner og menn. Søkergrunnlaget er stort sett 50/50 kvinner og menn, og aspirantopptaket har de siste 10-15 år vist en tilnærmet lik fordeling mellom kjønnene.

Organisering

Likestillingsarbeidet i departementet er forankret i Administrativ avdeling. I overensstemmelse med bestemmelsene i tilpasningsavtalen for Utenriksdepartementet til Hovedavtalen er det opprettet et Likestillingsutvalg med representanter fra departementets administrasjon og tjenestemannsorganisasjonene. Lederfunksjonen ivaretas annet hvert år av representanter fra hhv. administrasjonen og tjenestemannsorganisasjonene.

Handlingsplan for likestilling

Gjeldende handlingsplan for likestilling i uten­rikstjenesten ble vedtatt våren 2002. Handlings­planen løper for femårsperioden 1.1.2002-31.12.2006 og avløser forrige handlingsplan for perioden 1996-2001. I tillegg til å fastsette de langsiktige likestillingsmålene som forventes oppfylt i perioden, har handlingsplanen en liste med tiltak som skal gjennomføres på kortere sikt. Denne delen av planen er gjenstand for en årlig evaluering i Utenriksdepartementets likestillingsutvalg, som ser på hvor langt man er kommet i å gjennomføre likestillingstiltakene og samtidig setter opp en liste med tiltak for det påfølgende året. Handlingsplanen og den årlige tiltakslisten vedtas i departementets forhandlingsutvalg.

Handlingsplanen angir følgende langsiktige likestillingsmål:

Mål 1: Øke kvinneandelen blant ledere i departementet og ved utenriksstasjonene.

• stasjonssjefer til minst 25 prosent

• ambassaderåder og ministerråder til 40 prosent

• seksjonsledere og over til minst 35 prosent

Mål 2: Bedre karrieremulighetene og satse bevisst på kompetanseheving for administrativt personale.

Mål 3: Øke andelen menn i den administrative tjenestegruppen.

Statistikk fordelt på kvinner og menn

Kjønnsfordeling i Utenrikstjenesten

Basert på statistikk av desember 2003 er kjønnsfordelingen i UD 52 pst. kvinner og 48 pst. menn. Ved inndeling av de ansatte i tjenestegruppene «Lederstillinger og høyere tjenestemannsstillinger», «Saksbehandlerstillinger» og «Teknisk personell og stillinger i administrative støttefunksjoner» avdekkes imidlertid store forskjeller i kjønnsfordeling innen de enkelte grupper . Gruppen «Teknisk personell og stillinger i administrative støttefunksjoner» domineres av kvinner med kun 13 pst. menn. «Saksbehandlerstillinger» fordeler seg med 64 pst. kvinner og 36 pst. menn.

I gruppen «Lederstillinger og høyere tjenestemannsstillinger» er 28 pst. kvinner og 72 pst. menn. Dette fordeler seg på de ulike underkategorier i denne stillingsgruppen som følger: 16 pst. av stasjonssjefene og 37 pst. av ambassaderådene/ministerrådene er kvinne. Kvinneandelen blant seksjonsledere og over ligger på 27 pst. Det er imidlertid tilnærmet kjønnsbalanse i underdirektørgruppen. Dette gir godt håp om at andelen kvinner i seksjonsledergruppen vil fortsette å vokse relativt raskt, rotasjonshastigheten mellom departementstjeneste og tjenestegjøring ved utenriksstasjon tatt i betraktning.

En hovedutfordring er å få opp kvinneandelen i stasjonssjefsgruppen og mellomledergruppen på utestasjonene. 16 pst. av stasjonssjefene er kvinner, mens 37 pst. av ambassaderådene og ministerrådene er kvinner.

Antallet kvinnelige søkere til disse stillingene er imidlertid lavt. I en spørreundersøkelse som ble gjennomført i 2002 oppgav 93 pst. av de kvinnene som svarte at de ser positivt på muligheten til å tjenestegjøre som stasjonssjef, men at familiehensyn står sentralt og vil være bestemmende for om de vil søke. 70 pst. legger vekt på generell kompetanseheving, herunder lederkompetanse. Mange ønsker dialog med administrasjonen om fremtidig karriere og mener personlig oppfordring vil være positivt når man vurderer å søke en stasjonssjefsstilling.

Når det gjelder tiltak som er iverksatt for å øke kvinneandelen kan nevnes at det er utviklet en modell for å «drive frem» gode kvinnelige lederkandidater til hjemme- og utestillinger. Modellen omfatter følgende elementer: Karriereutviklingssamtaler, kompetanseutvikling, mentorordning, coaching og regelmessige oppfølgingssamtaler. Videre oppfordres kvinner via personlige samtaler til aktivt å søke lederstillinger samtidig som det tilstrebes god deltakelse av kvinner på lederutviklingstiltak. Ved tilsetting i høyere stillinger videreføres moderate kjønnskvoteringstiltak der det legges vekt på at kvinner – ved ellers tilnærmet like kvalifikasjoner – skal foretrekkes.

En systematisk utvikling av kompetansebyggende tiltak for den administrative tjenestegruppen er et prioritert satsningsområde. Tiltak for å øke andelen kvinner som får opprykk innen den administrative tjenestegruppen og fra den administrative tjenestegruppen til saksbehandlergruppen, er iverksatt. Bl.a. er det i samarbeid mellom Utenrikstjenestens kompetansesenter (UKS), Partnerforum og Universitetet i Oslo v/institutt for kulturstudier etablert en administrative skole. Kurset er rettet mot medarbeidere som ønsker kompetanseheving i administrative saksbehandlerstillinger eller som ønsker å kvalifisere seg til utenrikstjenestegjøring i administrative stillinger.

Ved nyrekruttering til den administrative tjenestegruppen vil det bli lagt vekt på å rekruttere flere menn for å forbedre kjønnsbalansen i gruppen. Når det gjelder rekruttering til stillinger ved utenriksstasjonene skjer dette i det vesentlige ved intern rekruttering. For å bedre karrieremuligheter for administrative saksbehandlere er det opprettet avansementstillinger ved utenriksstasjonene øremerket den administrative gruppen.

Lønn

Det er ikke vesentlige forskjeller i avlønning av kvinner og menn i de ulike tjenestegruppene.