3 Tusenårsmålene og status for måloppnåelse

FNs tusenårsmål er referanserammen for en felles vurdering av resultatoppnåelse på verdensbasis, i ulike regioner og enkeltland og for utviklingslandene som gruppe. For hvert av de åtte tusenårsmålene er det definert en eller flere målsettinger som skal nås innen 2015. Året 1990 danner grunnlaget for å måle framgangen. For hver målsetting er det definert et felles sett av indikatorer som angir utviklingen. For enkelte indikatorer er tilgangen på data ikke fullstendig eller mangler. FN arbeider imidlertid med å forbedre indikatorene så vel som datagrunnlaget. Det vil likevel være svært begrenset hva man kan rapportere av endring fra ett år til det neste, og et flerårig perspektiv må legges til grunn.

FNs generalsekretær la i 2003 fram den andre globale rapporten om tusenårsmålene. I 2005 vil det ha gått fem år etter FNs tusenårsforsamling, og FN har da lagt opp til en omfattende rapport som vil omhandle status for alle tusenårsmålene. Regjeringen vil gjøre bruk av disse og senere rapporter i budsjettproposisjonene for de enkelte år.

Generalsekretærens rapporter vil bli basert på bl.a. nasjonale rapporter. UNDP spiller en viktig rolle i å bidra til at det blir utarbeidet slike, og i kapasitetsbygging for at lokale myndigheter i utviklingsland etter hvert skal ha ansvaret for slik rapportering. Landene skal selv bestemme hvor ofte slike rapporter skal utarbeides. Det vanlige vil være intervaller på fra tre til fem år. Det tas sikte på at landrapporter skal være utarbeidet for 100 utviklingsland i løpet av 2004. I juli 2004 var det til sammen utarbeidet 77 slike landrapporter. Elleve av disse omhandler norske hovedsamarbeidsland (Mosambik, Nepal, Tanzania, Zambia) og andre samarbeidsland (Afghanistan, Angola, Det Palestinske området, Kina, Guatemala, Kenya, Madagaskar, Nicaragua og Vietnam). Rapportene fra disse landene er lagt til grunn for rapporteringen under programkategori 03.10 Bilateral bistand. Seks land har laget sin andre rapport.

Utsiktene til å nå målsettingene for 2015 under de ulike tusenårsmålene er blandede. Indikatorene viser en viss framgang for utviklingslandene sett under ett, men framgangen er i de fleste tilfelle mindre enn hva som har vært forutsatt for at målsettingene skal nås innen 2015. Resultatene viser forøvrig stor geografisk variasjon, særlig mellom regioner, men også mellom land i samme region. Framgangen har generelt vært størst i Øst-Asia og deler av Sør-Asia. Særlig i Øst-Asia er det berettiget håp om at de fleste tusenårsmålene kan nås. I Afrika sør for Sahara og til dels også i deler av Sentral-Asia er det derimot liten eller ingen framgang å spore. Også i deler av Latin-Amerika har framgangen vært liten.

Utviklingslandene ligger totalt sett godt an til å nå målsetningen om å redusere andelen av befolkningen som lever på mindre enn én dollar dagen. Fra 1990 til 1999 ble denne andelen redusert fra 29 til 23 pst. Reduksjonen skyldes imidlertid særlig en kraftig reduksjon i Øst-Asia (en halvering fra 28 pst. til 14 pst.). Alle andre regioner og sub-regioner ligger etter, og i Afrika sør for Sahara har både antallet og andelen ekstremt fattige økt i løpet av tiårsperioden.

Utsiktene til å nå mange av målsettingene under tusenårsmålene er forholdsvis dårlige. Utviklingen har f.eks. ikke vært tilstrekkelig til at det er sannsynlig at målsettingen om å sikre full grunnskoleutdanning for alle barn innen 2015 vil kunne nås. Likestillingsindikatorene viser framgang, spesielt innen utdanning, men det er fortsatt langt fram til lik deltakelse for kvinner og menn i samfunnslivet, slik det aktuelle målet forutsetter.

De beskjedne resultatene når det gjelder reduksjon i dødeligheten blant barn gir særlig grunn til bekymring. Dersom det ikke gjøres en kraftinnsats, ligger dødeligheten blant barn an til å bli redusert med bare en firedel i perioden 1990-2015, noe som er langt under målsettingen om en reduksjon med to tredeler. Barnedødeligheten i Afrika gikk praktisk talt ikke ned i perioden 1990-99, noe som også har sammenheng med fortsatt høy dødelighet for sykdommer som malaria og tuberkulose og framveksten av hiv/aids-epidemien.

De utilstrekkelige resultatene i utviklingslandene sett under ett så langt, har blant annet sammenheng med at de rike landenes innsats ikke har vært i tråd med forutsetningene. Selv om indikatorene som FN har utarbeidet for det åttende tusenårsmålet viser et sammensatt bilde, er hovedtendensen klar: De rike landene må snarest trå til med innsats på bred front, særlig i forhold til de minst utviklede landene, dersom tusenårsmålene skal kunne nås.

Bistand fra OECD-landene som andel av medlemslandenes samlede bruttonasjonalinntekt (BNI) er en viktig indikator under det åttende tusenårsmålet. Denne andelen gikk ned fra 0,33 pst. i 1990 til 0,22 pst. i 2001. Reduksjonen illustrerer en langvarig trend, til tross for at FN lenge har hatt som mål at giverlandenes bistand skal utgjøre 0,7 pst. av deres (BNI). Bare fem land oppfyller dette målet. Det er positivt at tall fra OECD nå viser at den samlede bistanden fra medlemslandene økte til om lag USD 57 mrd. i 2002, tilsvarende 0,23 pst. av medlemslandenes BNI og videre til USD 68,5 mrd. i 2003.

Det åttende tusenårsmålet innebærer at det skal tas hensyn til de særlige behovene til de minst utviklede landene. FN har lenge hatt som mål at de rike landene skal gi 0,15 pst. av sin bruttonasjonalinntekt som bistand til de minst utviklede landene. Bistanden til de minst utviklede landene har imidlertid aldri nådd dette nivået, og bistanden til denne gruppen land som andel av OECD-landenes samlede BNI ble redusert fra 0,09 pst. i 1990 til 0,05 pst. i 2001.

De minst utviklede landene kommer også dårlig ut når det gjelder andelen av den samlede, tollfrie eksporten til industriland, til tross for at flertallet av industriland har foretatt betydelige forbedringer i markedsadgangen fra MUL. Eksporten fra utviklingslandene som helhet har økt fra 49 til 65 % i perioden 1996 til 2002. Den samlede eksporten fra de minst utviklede land som andel av den totale eksport har imidlertid vist en fallende tendens. Dette til tross for at flertallet av industriland har foretatt betydelige forbedringer i markedsadgangen fra disse land.

For de andre indikatorene under det åttende tusenårsmålet er situasjonen mer positiv. Dette gjelder ikke minst andelen av den bilaterale bistanden som er ubundet. Denne andelen økte fra 59,1 pst. i 1990 til 81,1 pst, i 2000. Også andelen av den bilaterale bistanden som går til grunnleggende sosiale tjenester har økt, fra 8,1 pst. i 1995/1996 til 13,8 pst. i 1999/2000, selv om det fortsatt er langt igjen til FNs mål om at 20 pst. av bistanden skal gå til disse formål.