Nasjonal kreftplan (1999–2003)

Nasjonal kreftplan (1999–2003), jf. St.prp.nr. 61 (1997–1998) og Innst. S. nr. 226 (1997–1998), innebar en offentlig satsing på i overkant av 2 mrd. kroner. Resultatet var en betydelig styrking av kreftomsorgen, herunder forebyggende tiltak, utvidelse av mammografiprogrammet, økt strålebehandlingskapasitet, kompetanseoppbygging og utdanning av helsepersonell. Fra 2004 er fokus rettet mot oppfølging og integrering i det ordinære helsetilbudet, og hoveddelen av midlene ble overført til de regionale helseforetakene, Kreftregisteret og Sosial- og helsedirektoratet. I tillegg er prosjekter i Norges forskningsråd innen kreftforskning og forebyggende tiltak innen fysisk aktivitet, ernæring og tobakk videreført, jf. omtale i St.prp. nr. 1 (2004–2005) kap. 701 post 50 og kap. 732 post 79.

Om rapporten

Rapporten Nasjonal strategi for arbeid innenfor kreftomsorgen – kvalitet, kompetanse og kapasitet er utarbeidet av en arbeidsgruppe oppnevnt av departementet høsten 2003. Arbeidsgruppen viser til at det er svært viktig å fortsette satsingen på forebygging av kreftsykdommer, herunder tiltak for sunt kosthold, mer mosjon, røykfrihet og begrensning av skadelig soling og radon. Det bør videre legges til rette for bedre organisering av behandlingstilbudet og økt kapasitet. Kvaliteten bør styrkes gjennom at nye metoder innen diagnostikk og behandling med dokumentert positiv effekt gjøres lettere tilgjengelig, samt gjennom oppbygging av helsepersonellets kompetanse. Det er fortsatt et forbedringspotensial når det gjelder rehabiliteringstilbud etter kreftbehandling og mulighetene for lindrende behandling i livets sluttfase.

Rapporten ble høsten 2004 sendt på omfattende høring. Høringsinstansene var i hovedsak enig om at rapporten var grundig og faglig god. Noe kritikk ble rettet mot manglende samfunnsperspektiv i tilnærmingen til forebygging og manglende prioritering mellom forslagene til tiltak. Rapporten, med de tilpassinger som høringsuttalelsene tilsier, vil være utgangspunkt for strategien.

Status

Av foreslåtte tiltak er følgende iverksatt eller under iverksetting:

• Det er i revidert nasjonalbudsjett for 2005 bevilget 2 mill. kroner til å etablere en ordning der fagmiljøet systematisk vurderer nye behandlingsopplegg, i første omgang for kreftsykdommer. En viktig målsetting er å utvikle felles nasjonale standarder for behandling, slik at pasientene sikres likeverdig behandling uavhengig av bosted. Arbeidet skal ledes av Sosial- og helsedirektoratet i samarbeid med Nasjonalt kunnskapssenter, jf. St.prp. nr. 65 (2004–2005) kap. 720. Det foreslås bevilget 5 mill. kroner til formålet i 2006.

• Det er bevilget 18 mill. kroner til de regionale helseforetakene for delfinansiering av dyre legemidler, herunder til kreftbehandling, jf. omtale St.prp. nr. 65 (2004–2005) kap. 732 post 71–75. Bevilgningen foreslås videreført i 2006.

• Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF har fått departementets godkjenning til å opprette et nasjonalt kompetansesenter for studier av langtidseffekter etter kreftbehandling.

• De regionale helseforetakene får i oppgave å overta finansieringen av fem overlegestillinger for barnekreft, som siden 1984 har vært finansiert av Kreftforeningen, jf. omtale under kap. 732.

• Tilskuddet til lindrende behandling og omsorg ved livets slutt utenfor sykehus er gjort permanent, jf. omtale under kap. 761 post 67.

Satsingsområder framover

Forebygging

Det kreftforebyggende arbeidet må bygge på erfaringene fra Nasjonal kreftplan (1999–2003) og de rammene som er lagt for folkehelsearbeidet i St.meld. nr. 16 (2002–2003) Resept for et sunnere Norge (folkehelsemeldingen), jf. Innst. S. nr. 230 (2002–2003) og omtale under programkategori 10.10 Folkehelse. Folkehelsemeldingen har fokus på de faktorene som påvirker helsen, ettersom den enkelte påvirkingsfaktor ofte bidrar til ulike helseproblemer. Denne tilnærmingen bidrar til å synliggjøre at en lang rekke samfunnssektorer og politikkområder har avgjørende betydning for befolkningens helseforhold. Fokus på sosiale ulikheter og kjønnsperspektivet må derfor stå sentralt. Det videre viktig at helsehensyn må ivaretas i areal- og samfunnsplanlegging.

Når det gjelder tiltak innenfor fysisk aktivitet og kosthold vil hovedfokus framover være på å gjøre de sunne valgene enklere, tilrettelegge for lavterskeltiltak i lokalsamfunn og nærmiljø og å styrke det forebyggende arbeidet i helsetjenesten. Utdanning og kompetanseheving, herunder etter- og videreutdanning innrettet mot helsepersonell og lærere, skal prioriteres og det skal satses på holdningsskapende arbeid. Det vil også bli satset på forskning og kunnskapsutvikling.

Regjeringen har som mål at andelen unge røykere skal halveres i løpet av få år og en langsiktig visjon om en røykfri ungdomsgenerasjon, jf. Folkehelsemeldingen. En tobakksforebyggende politikk må rettes inn mot å hindre passiv røyking, redusere rekruttering av nye røykere og redusere antall dagligrøykere. Framover vil det spesielt være behov for å styrke helsetjenestens rolle og engasjement i røykeavvenning.

Arbeidet med å redusere radon i nye boliger skal videreføres. Ulike strategier og tiltak knyttet til kartlegging, byggeteknikk og kommunenes arbeid med areal- og reguleringsplaner vil bli vurdert. Videre vil det bli satset spesielt på informasjon og rådgivning i områder med særlig høy radonkonsentrasjon.

Det er et mål å redusere forekomsten av hudkreft gjennom å endre befolkningens solingsvaner og å sikre en bedre UV-varsling.

Kommunehelsetjenesten og pleie- og omsorgstjenesten

Det er varslet en stortingsmelding om omsorg for framtiden. Utgangspunktet for arbeidet med meldingen er blant annet den forventede økingen i antallet eldre i befolkningen. Den demografiske utviklingen vil medføre utfordringer også i forhold til kreftomsorgen, både med hensyn til kapasitet og organisering.

Kreftpasienter er en gruppe pasienter som har behov for godt koordinerte tjenester både i kommunen og på spesialisthelsetjenestenivå. Departementet er i gang med å følge opp ulike tiltak for å bedre samhandlingen, foreslått i NOU 2005: 3 Fra stykkevis til helt. En sammenhengende helsetjeneste (Wisløffutvalget). Noen av de omtalte tiltakene følges også opp i Regjeringens varslede stortingsmelding om omsorg for framtida.

Det er også nedsatt en arbeidsgruppe med representanter for Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunenes Sentralforbund og Sosial- og helsedirektoratet som analyserer endring i oppgavefordeling mellom kommunenes helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenesten. Gruppen skal gi innspill til departementets oppfølging av NOU 2005: 3.

Som oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2004–2005) har Helse- og omsorgsdepartementet bedt Sosial- og helsedirektoratet om å utrede hvordan forskning og fagutvikling innen allmennmedisin kan organiseres og finansieres. Videre er det som del av oppfølgingen av fastlegeordningen ønskelig å fokusere på innholdet i og kvalitetsforbedring i allmennlegetjenesten. Allmennlegens oppgave i kreftomsorgen er blant annet tidlig diagnostisering, henvisning til spesialisthelsetjenesten og samarbeid med pleie- og omsorgstjenesten når det gjelder lindrende behandling av kreftpasienter.

Ot.prp. nr. 27 (2002–2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. åpner for at utøvere av alternativ behandling lovlig, under visse betingelser, kan gi behandling til kreftpasienter, jf. Innst. O. nr. 98 (2002–2003). Proposisjonen har videre som mål blant annet å fremme samarbeid mellom alternative utøvere og personell i den offentlige helse­tjenesten, samt å styrke forskning og annen kunnskapsbygging om alternativ behandling.

Spesialisthelsetjenesten

Forskning har vist at behandlingsvolum og kvalitet i kreftbehandling henger tett sammen. Helsedepartementet påla derfor i 2004 de regionale helseforetakene at «der det finnes klar dokumentasjon på sammenhengen mellom volum og kvalitet, eksempelvis innen deler av kreftkirurgien, skal dette legges til grunn for organisering av tjenesten». Samtlige regionale helseforetak har samlet og funksjonsfordelt tilbudet innen kreftkirurgi, herunder for brystkreft, lungekreft, eggstokkreft og endetarmskreft. Tilsvarende prosesser vurderes fortløpende også for andre kreftformer.

Gjennom Nasjonal kreftplan (1998–2003) har Statens strålevern etablert en tverrfaglig gruppe som har arbeidet med kvalitetssikring innen stråleterapi (KVIST-gruppen). Gruppens arbeid har skapt positive holdninger og rutiner i kvalitetssikring innen strålebehandling. Dette arbeidet skal videreutvikles, og det tas også sikte på utvidelse til diagnostisering.

Etter en gradvis utvidelse ble Mammografiprogrammet, som er et samarbeid mellom Kreftregisteret, Statens strålevern, Nasjonalt folkehelseinstitutt og helseforetakene, landsdekkende i 2004. Alle kvinner mellom 50 og 69 år tilbys med dette røntgenundersøkelse av brystene hvert annet år. Formålet er å oppdage svulster på et så tidlig stadium at effektiv behandling kan iverksettes og dødeligheten reduseres. Departementet forbereder en evaluering av programmet, herunder dets effekt på dødelighet av brystkreft.

Forekomst og utvikling

Det blir stadig flere med diabetes i Norge. Per i dag har om lag 25 000 personer type 1-diabetes, og sykdommen er mest vanlig hos barn, ungdom og unge voksne. Sannsynligvis har 90 000–120 000 mennesker kjent type 2-diabetes, og like mange antas å ha uoppdaget diabetes. Sykdomsutviklingen er ofte langsom med diffuse symptomer. Det kan derfor ta lang tid før riktig diagnose blir stilt, og ofte foreligger det følgesykdommer allerede ved diagnosepunktet.

Sammenliknet med friske har personer med diabetes betydelig økt risiko for å utvikle alvorlige følgesykdommer, herunder hjertesykdommer, øyesykdommer, blindhet, og nyresykdom. Videre kan så mange som halvparten av alle diabetespasienter ha plager i form av sansetap, smerter, og balansevansker. Et ukjent antall sliter med psykiske følgetilstander som tvangslidelser, spiseforstyrrelser og vansker med å mestre rollen som kronisk syk.

Forebygging

Både type 1-diabetes og type 2-diabetes skyldes en kombinasjon av genetiske og miljømessige faktorer. Type 1-diabetes kan i dag ikke forebygges, selv om de viktigste genene som disponerer for denne sykdommen er kjent. Endringer i livsstil kan imidlertid redusere forekomsten av type 2-diabetes, samt forhindre og utsette utvikling av følgesykdommer. Det generelle folkehelsearbeidet mot overvekt/fedme og for bedre kosthold, økt fysisk aktivitet og røykfrihet vil være viktige bidrag, jf. kap. 719. Videre har ordningen med grønn resept som mål å styrke fastlegenes veiledning om kosthold og fysisk aktivitet og minske bruken av medikamenter for blant annet pasienter med type 2 diabetes. Det vises også til oppfølgingen av handlingsplanen for fysisk aktivitet 2005–2009.

Barn og unge er en gjennomgående prioritert målgruppe for folkehelsearbeidet, og det arbeides blant annet med tiltak for å redusere sukkerforbruket. Nasjonalt råd for ernæring har utarbeidet flere tiltak i et forslag til strategi for ernæringsarbeidet 2005–2009. Departementet er i gang med å vurdere hvordan forslagene skal følges opp.

Økt satsing på skolefruktordningen vil bidra til at flere barn og unge får et bedre hverdagskosthold. Det arbeides også generelt med å redusere bruk av søte matvarer som en del av skolemåltidet, blant annet gjennom oppfølging av retningslinjer for skolemåltidet i grunnskolen og videregående skole. Det vises i denne forbindelse til den kommende utredningen om skolemåltid. Videre pågår det et arbeid for bedre merking av sukkerinnhold i matvarer.

Regjeringen foreslår også å endre avgiftsgrunnlaget for avgift på alkoholfrie drikkevarer til blant annet å omfatte alle drikkevarer som er tilsatt sukker, noe som er beskrevet i budsjettframlegget fra Finansdepartementet.

Behandling

God behandling gjør at pasientene får et lengre liv med færre følgesykdommer. De viktigste elementene i behandlingen er pasientopplæring, egenkontroll, egnet kosthold, fysisk aktivitet og medikamenter.

De fleste med diabetes får sitt behandlingstilbud i primærhelsetjenesten. Sosial- og helsedirektoratet peker på en rekke tiltak, hvorav noen allerede er igangsatt og har potensial for videreutvikling. Blant tiltakene kan nevnes:

• Øke tilgjengeligheten til diabetessykepleiere, ernæringsfysiologer m.fl. for veiledning om kosthold og fysisk aktivitet.

• Bedre fotpleie og tilgang til fotterapeuter.

• Norsk selskap for allmennmedisins (NSAM) handlingsprogram for diabetes i allmennpraksis.

• Norsk kvalitetsforbedring av laboratorievirksomhet utenfor sykehus (Noklus) – delprosjekter.

Både NSAM og Noklus yter viktige bidrag til standardiseringen av diabetesbehandlingen. NSAM utarbeidet første gang i 1988 et handlingsprogram eller kliniske retningslinjer for diabetes i allmennpraksis. Retningslinjene ble sist revidert i 2005 og brukes av over halvparten av allmennlegene. Utvik­lingsarbeidet har til nå vært basert på frivillig innsats fra personer tilknyttet NSAM.

Gjennom Noklus arbeides det med kvalitetssikring av utstyr for diabetespasienters egenmåling av blodsukker og kvalitetsforbedring av blodsukkermålingen hos disse pasientene. Gjennom underprosjektet Noklus diabetes foretas det systematiske registreringer i datajournaler hos et utvalg allmennpraktikere (eget skjemavedlegg til elektronisk pasientjournal) av blant annet relevante laboratoriedata, eventuelle komplikasjoner og igangsatte tiltak. På denne måten kan den enkelte lege på en oversiktlig måte følge sine diabetespasienter over tid og se effekten av de oppfølgingstiltak som iverksettes. I 2005 deltar 180 leger.

Diabetes er en av de kroniske sykdommene hvor god egenbehandling ofte er en forutsetning for at behandlingen skal bli vellykket. Egenbehandling krever god innsikt i egen sykdom og forutsetter nødvendig opplæring. Helsetjenesten har ansvar for at det tilrettelegges for slik læring og for gjennomføring av ulike helsepedagogiske tiltak. I følge spesialisthelsetjenesteloven er pasientopplæring en av sykehusenes hovedoppgaver – i tillegg til behandling, utdanning og forskning. De regionale helseforetakene er pålagt å iverksette tiltak for opplæring av pasienter i alle helseforetak. Det har blant annet ført til at det nå finnes mer enn 30 lærings- og mestringssentra. I tillegg er det planer om å etablere 17 nye. Ved godt over halvparten av de etablerte finnes det tilbud til pasienter med diabetes. Dette kommer i tillegg til individuelle konsultasjoner med helsepersonell hvor kontroll av sykdomsforløpet, gjensidig informasjonsutveksling og opplæring inngår.

Pasienter med alvorlige kroniske sykdommer trenger andre tilbud fra helsetjenesten og andre samarbeidsformer enn personer med akutte tilstander. For å sikre optimal behandling av denne pasientgruppen – og øvrige kronikergrupper – har de regionale helseforetakene utarbeidet strategier for tettere samarbeid med primærhelsetjenesten og desentralisering av spesialisthelsetjenester, herunder utvikling av lokalsykehusfunksjonen, jf. kap. 732 Regionale helseforetak.

Det finnes begrenset systematisk kunnskap om hvordan omsorgen og behandlingen av diabetespasienter fungerer i spesialisthelsetjenesten. Sosial- og helsedirektoratet legger til grunn at behandlingen mange steder er god, men at den ikke er optimal alle steder. For å sikre behandling av god kvalitet, vil det bli iverksatt flere tiltak.

Ett av de viktigste tiltakene vil i følge Sosial- og helsedirektoratet være å opprette nasjonale medisinske kvalitetsregistre for diabetes. I bestillerdokumentet for 2004 og for 2005 pålegges de regionale helseforetakene å opprette nye nasjonale medisinske kvalitetsregistre. Det har blant annet ført til at Helse Øst RHF har vedtatt å etablere et nasjonalt register for diabetessykdommer hos barn, jf. kap. 728 Forsøk og utvikling mv., post 21 Spesielle driftsutgifter og kap. 732 Regionale helseforetak. Videre har Helse Vest gitt Noklus i oppdrag å bidra til etablering av et diabetesregister for voksne, blant annet basert på data fra det strukturerte diabetesskjema som benyttes i prosjektet Noklus diabetes, jf. omtale ovenfor. I tillegg skal det utvikles faglige retningslinjer for diabetesbehandling i spesialisthelsetjenesten, samt vurderes tiltak for å sikre tverrfaglige behandlingstilbud.

Forskning

Sosial- og helsedirektoratet legger til grunn at sammenliknet med andre nordiske land, har diabetesforskningen i Norge blitt styrket de til siste årene. Den holder god kvalitet, men kan øke ytterligere i omfang.

Departementet kanaliserer avsatte midler til forskning primært via Norges forskningsråd og de regionale helseforetakene, jf. kap. 701 Norges forsk­ningsråd og kap. 732 Regionale helseforetak, post 78 Tilskudd til forskning og nasjonale medisinske kompetansesentre.

Norges forskningsråd har utarbeidet nye programplaner innenfor medisin og helse for perioden 2006–2010. Her er det lagt til rette for en styrking av forskning på pasienter med kroniske sykdommer som diabetes. Dette gjelder både epidemiologisk forskning på forebygging og årsaker til kroniske sykdommer i Program for folkehelse, og pasientrettet klinisk forskning både i primær- og spesialisthelsetjenesten gjennom Program for klinisk forskning. Pasientforløp og samhandling mellom tjenestenivåene er også viktig for diabetespasienter, og dette er et særskilt satsingsområde i nytt program for Helse- og omsorgsforskning. Departementet legger til grunn at dette, sammen med forskning i regi av helseforetakene, vil være et vesentlig bidrag til økt forskningsaktivitet om diabetes.

Forekomst av psykiske vansker og lidelser hos barn og unge

Norske barn og unge er gjennomgående friske, og har god fysisk og psykisk helse.

Det er vanlig å skille mellom psykiske vansker eller plager ut fra symptombelastning og psykiske lidelser som tilfredsstiller diagnosekriterier. Forekomsten av psykiske vansker kan brukes til å beregne måltall for forebyggende tiltak. I følge Nasjonalt folkehelseinstitutt (2005) har mellom 15 og 20 pst. av alle barn og unge i Norge psykiske vansker. Halvparten av barn med psykiske vansker i førskolealder, vokser av seg plagene. Blant 15–16 åringene har rundt 17 pst. psykiske vansker, 25 pst. av jentene og 9 pst. av guttene.

I Oslo er forekomsten betydelig høyere, 24 pst. totalt, 27 pst. om foreldrene har innvandrerbakgrunn, 22 pst. om foreldrene ikke har innvandrerbakgrunn. Ungdom med samisk bakgrunn har samme symptombelastninger som andre ungdommer.

Forekomsten av psykiske lidelser kan brukes til å beregne måltall for behandlingsbehov. Ifølge Nasjonalt folkehelseinstitutt (2005) har om lag 8 pst. av landets barn og unge en psykisk lidelse som er behandlingstrengende enten i kommunehelse­tjenesten eller i spesialisthelsetjenesten. I Oslo er andelen høyere, anslått til rundt 10 pst., i distriktene er andelen lavere, anslått til rundt 6 pst. I alt om lag 6,5 pst. av landets 7–9-åringer er behandlingstrengende. Blant ungdom er andelen høyere, blant førskolebarn er andelen lavere. Forekomsten av psykiske vansker blant barn under 3 år er ukjent. Samlet skiller barn og unge med innvandrerbakgrunn seg ikke ut, men noen grupper blant dem er særlig belastet. Også blant disse er kjønnsforskjellene betydelige, og ulike for første og annen generasjons innvandrere.

De vanligste lidelsene i aldersgruppen 13–17 år er angst, depresjon, adferdsforstyrrelser og ADHD, med to tredeler av lidelsene blant jentene og en tredel blant guttene. Blant den andel av 15–16-åringene i ungdomsskolen som har størst psykiske vansker, søker kun 40 pst. faglig hjelp for vanskene.

Det er liten kunnskap om omfanget av eldre barn og unge som både har en diagnostisert psykisk lidelse og samtidig har et rusproblem. Folkehelseinstituttets analyser av ungdomsdelen av helseundersøkelsen i Oslo viser at blant alle 15-åringene i Oslo har 9 pst. både psykiske vansker og et rusmisbruk. Blant de 24 pst. barn og unge i Oslo som har psykiske vansker, har 39 pst. også et alkoholmisbruk, blant dem der begge foreldre har innvandrerbakgrunn er andelen 13 pst., mens blant dem som har blandet bakgrunn er andelen 45 pst. Sett i lys av aldersgruppen er disse tall svært høye, unntatt for dem som har to foreldre med innvandrerbakgrunn. Barn med psykiske lidelser har forhøyet risiko for å utvikle rusproblemer i ungdomsalder. Unge med tidligere angstforstyrrelser og depressive lidelser har dobbelt risiko for å utvikle rusproblemer. Ungdom med rusproblemer har tredobbelt risiko for å utvikle depresjon, og firedoblet risiko for selvmordsforsøk når de er deprimerte. Ungdom med rusproblemer har høyere forekomst av angstlidelser, stemningslidelser og atferdsforstyrrelser og de er oftere traumatisert. Angstlidelsene og adferdsforstyrrelsene opptrer ofte forut for rusproblemet.

Status

Satsingen på barn og unges psykiske helse er et prioritert område både gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse og regjeringens strategiplan for barn og unges psykiske helse som ble lagt fram høsten 2003. Strategiplanens tittel Sammen om psykisk helse gir uttrykk for en helhetlig politisk tenking for å bedre barn og unges psykiske helse. Strategiplanen inneholder 100 konkrete tiltak som faller inn under sju departementers ansvarsområde. Tiltakene er generelle og rettet mot alle barn og unge, og særskilte og rettet mot barn og unge i risikogrupper og mot barn og unge som har psykiske problemer. Sosial- og helsedirektoratet følger opp arbeidet med strategiplanen og rapporterer årlig om framdriften i tiltakene.

Regjeringens strategiplan Sammen om barne- og ungdomskriminalitet (2005–2008) inneholder tiltak som skal bidra til å sikre samordnet og individuell tilpasning som legger best mulig til rette for å snu en utvikling som kan føre til en kriminell karriere.

I tråd med Regjeringens prioriteringer har utbygging av tjenester for barn og unge med psykiske lidelser hatt en langt sterkere vekst enn tjenester for voksne både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Det vises her til rapportering under post 62 (kommunene) og under post 75 (spesialisthelsetjenesten) som bygger på Samdata-rapporter. Tilgangen på kvalifisert personell til arbeid med barn og ungdom i kommunene har vært god, med unntak av psykologer. Det er likevel fortsatt store geografiske variasjoner i tjenestetilbud, dekningsgrad og ventetid mellom kommuner, helseforetak og regioner.

Det har vært satset aktivt på å øke kunnskapen om psykisk helse blant ungdom og lærere. Helse- og omsorgsdepartementet stimulerer til forskning som er relevant for barns og unges psykiske helse gjennom tildelinger til forskning bl.a. i regi av Norges forskningsråd, Nasjonalt folkehelseinstitutt, regionale helseforetak, regionsentrene for barn og unges psykiske helse og andre kompetansesentre som har fokus på barn og unge. Barn og unge med atferdsproblemer får bedre hjelp takket være bruk av dokumenterte behandlingsmetoder. Helse- og omsorgsdepartementet har et nært samarbeid med Barne- og familiedepartementet om utvikling av slike metoder.

Utfordringer

Den store geografiske variasjon i tjenestetilbud, dekningsgrad og ventetid mellom kommuner, helseforetak og regioner krever mer målrettet innsats. Det er fortsatt behov for en sterk satsing på det forebyggende psykososiale arbeidet. Det er behov for en økt satsing på tidlig intervensjon og kunnskap om egnede kartleggingsverktøy for å avdekke psykiske problemer og tegn på omsorgsvikt, mistrivsel og utviklingsavvik hos de minste barna. Kvinners psykiske helse under svangerskap og fødsel må prioriteres. Særlig bør gravide med rus- og psykiske problemer følges opp. En særlig utfordring er å følge opp gravide med rus- og/eller psykiske problemer, og kvinner som er utsatt for vold i svangerskapet. Det er videre behov for å vurdere nye tiltak for å sikre en bedre førstelinjetjeneste for barn og unge i kommunene. Kompetansen i kommunene på psykisk helsearbeid for barn og unge må styrkes, både gjennom utdanningstiltak og rekruttering av bl.a. psykologer.

Samarbeid og oppgavefordeling mellom spesialisthelsetjeneste og kommunene skal styrkes. Psykisk helsevern for barn og unge skal utvikle mer systematisk samarbeid med førstelinjetjenesten med sikte på tidlig intervensjon og styrket innsats for småbarns psykiske helse. Barn med spesielle behov og barn i vanskelige livssituasjoner er fortsatt en utfordring og krever målrettede tiltak. Dette gjelder bl.a. småbarn, barn på asylmottak, barn med samtidig behov for omsorgstjenester og tjenester fra psykisk helsevern og barn av psykisk syke/rusmisbrukende foreldre.

Barn og ungdoms medvirking skal synliggjøres bl.a. gjennom kartlegging av pasienterfaringer, større delaktighet i egen behandling og jevnlige brukerundersøkelser. Arbeidet med faglige retningslinjer og kvalitetsindikatorer som spesielt fokuserer på tjenester til barn og unge er igangsatt.

I spesialisthelsetjenesten melder samtlige fem regionale helseforetak om økende tilstrømming av barn og unge som søker behandling i psykisk helsevern for barn og unge, noe også tall fra Samdata viser. I 2004 ble om lag 39 600 barn og unge behandlet i psykisk helsevern. De hyppigste henvisningsårsakene var atferdsvansker, tristhet/depresjon og hyperaktivitet.

I opptrappingsplanen for psykisk helse er det lagt til grunn at 5 pst. av barnebefolkningen i alderen 0–18 år har behov for behandlingstilbud fra spesialisthelsetjenesten. Oslo og Finnmark har lagt til grunn et behov på omlag 5,5 pst. Tallet på behandlingstrengende barn og unge i spesialisthelsetjenesten varierer i internasjonale undersøkelser fra 4 til 7 pst.

Store samfunnsmessige forandringer har ført til endrede forutsetninger for barns oppvekst. Både barnet, familien og de som skal hjelpe må i dag forholde seg til en mer kompleks virkelighet. En høy frekvens av selvmord blant unge, tidlig bruk av rusmidler i ungdomsmiljøer, mobbing og trakassering i ungdomsmiljøer tyder på at mange barn og unge i dagens samfunn kan ha det vanskelig.

Det er usikkert om problemene generelt øker, men norske undersøkelser tyder på at det har vært en reell øking av depresjon blant unge jenter fra 1992 til 2002. Rapporter fra hjelpeapparatet kan tyde på at det også har skjedd en øking av villet egenskade blant unge jenter og av adferdsforstyrrelser blant barn.

Man mangler i dag nødvendig oversikt over forekomsten av psykiske lidelser for å utvikle et tilbud som er tilpasset det faktiske behov barn og unge har for tjenester innen psykisk helse. Det er et mål at Nasjonalt folkehelseinstitutt innen utgangen av opptrappingsperioden skal ha etablert et diagnosebasert system for innsamling av data om psykiske lidelser i befolkningen generelt og blant barn og unge. Som en oppfølging av dette har Folkehelseinstituttet fra 2005 satt i gang et arbeid med å overvåke utviklingsforstyrrelser og psykiske lidelser blant barn og unge. Arbeidet skal videreutvikles i 2006.

Forekomst av psykiske lidelser gir alene ikke grunnlag for å vurdere måltall for behandling i spesialisthelsetjenesten. Behandlingsbehovet i spesialisthelsetjenesten er avhengig av både tilgjengelige behandlingstilbud for barn og unge i kommunehelsetjenesten, og i hvilken grad kommunehelsehelsetjenesten velger å henvise videre til spesialisthelsetjenesten.

Sentrale utredninger

Helsetjenester til mennesker med psykiske lidelser

Statens helsetilsyn uttrykker bekymring over enkelte områder i en rapport til Helse- og omsorgsdepartementet (2005). I følge Helsetilsynet er det grunn til å tro at det er barn og unge som tas hånd om av barneverntjenesten som burde hatt andre tilbud, og at barn som gruppe tildeles for lite ressurser av opptrappingsplanmidlene til kommunene. Kommunene har utfordringer med å identifisere, følge opp og viderehenvise barn og unge med psykiske problemer. Fastlegens rolle i dette arbeidet bør bli tydeligere, og det mangler tilstrekkelig kvalifisert personell i en del kommuner. Spesialisthelsetjenestens tilbud er også for dårlig utbygd, og det er kapasitetsproblemer en del steder.

Tjenestetilbudet til barn og unge

I samarbeid med seks andre departementer har Helse- og omsorgsdepartementet gitt Sintef i oppdrag å utarbeide en kunnskapsstatus om det samlede tjenestetilbudet til barn og unge. Regjeringen ønsker gjennom dette å se rollene til barnevernet, barnehagen, skolen, fritidssektoren, pedagogisk-psykologisk tjeneste, fastlegen, helsestasjons- og skolehelsetjenesten, familievernet og politiet i sammenheng, og vurdere helheten i tilbudene. Kunnskapsstatusen skal foreligge høsten 2005 og vil danne grunnlag for videre innsats for å styrke tjenestetilbudet.

Tilgjengelighet av tjenester

Som en del av den forskningsbaserte evalueringen av opptrappingsplanen har Sintef utgitt en delrapport (2005) som studerer virkningene av opptrappingsplanen i forhold til tilgjengelighet til tjenester til barn og unge med psykiske problemer. Hovedfokus er rettet mot aktiviteten ved helsestasjoner, skolehelsetjeneste og den pedagogisk-psykologiske tjenesten. Sentrale funn er at opplevd ressursknapphet begrenser samarbeidet mellom instanser. Økt grad av samarbeid vil gi den enkelte tjenesteyter bedre kjennskap til – og forståelse av tilbudet som ytes ved de tilstøtende tjenestene. En bedre oversikt over det totale hjelpetilbudet vil kunne bidra til at flere barn og ungdommer får et bedre tilgjengelig tjenestetilbud, det vil si rett hjelp fra den rette instans til rett tid.

Fastlegens rolle

Som et ledd i evalueringen av fastlegereformen har Sintef (2005) utført et forskningsprosjekt som bl.a. har kartlagt og evaluert hvordan fastlegen samarbeider med kommunale instanser og spesialisthelsetjenesten om barn og unge med psykiske problemer. Rapporten peker på at barn og unge med psykiske problemer representerer en brukergruppe som krever fleksible lavterskeltilbud. Forskernes vurderinger gjør det nødvendig å vurdere om det bør skje en videreutvikling av fastlegeordningen i dette perspektiv.

Departementet vil derfor arbeide videre med utvikling av samordnende tiltak mellom fastleger, andre hjelpetiltak i kommune- og spesialisthelsetjeneste.

Spesialisthelsetjenester

Tilgjengelighet til spesialisthelsetjenester

For barn og unge består bruken av spesialisttjenester innen psykisk helsevern i all hovedsak av polikliniske tiltak. 95 pst. av pasientene får polikliniske tiltak og bare 5 pst. blir innlagt. På nasjonalt nivå får nå 3,6 pst. (2004) av dem under 18 år et behandlingstilbud. Bruken av tjenestene øker med alderen, mens 0,7 pst. av dem under seks år mottar behandling, er andelen 5,1 pst. for dem over 13 år. Flere behandlingsårsverk har gitt økt tilgjengelighet til tjenesten.

Det har de siste årene vært en kraftig vekst i antall pasienter som mottar behandlingstilbud i psykisk helsevern for barn og unge. I perioden 1998–2004 har antall pasienter økt med 91 pst.

Ventetider

Det er fortsatt sterk vekst i tjenester for barn og unge. Samtidig øker etterspørselen av tjenestene kraftig, og midtveis i 2005 er det tilnærmet 4000 barn og unge som står på venteliste for behandling. En firedel av barna hadde ventet lenger enn tre måneder og 17 pst. hadde en ventetid på over seks måneder. Om lag 40 pst. hadde ventet mindre enn en måned. Ventetiden varierer kraftig mellom regionene. I regjeringens strategiplan for barn og unges psykiske helse og i bestillerdokumentene til regionale helseforetak for 2004 er det markert som et mål å få redusert ventetiden for vurderingssamtale for barn og unge til ti dager. Det går fram av årlige meldinger 2004 fra de regionale helseforetakene at et slikt mål kan beslaglegge ressurser som kan gå ut over behandlingskapasiteten. Departementet vil vurdere innføring av kvalitetsindikatorer som angir ventetid for vurdering av behandlingsbehov.

Døgnplasser

I følge en kartlegging utført i 2004 legger de regionale helseforetakene opp til å etablere ca. 400 døgnplasser totalt for barn og ungdom fram til 2008, dvs. 100 færre plasser enn opprinnelig forutsatt. Det vises til redegjørelse i St.prp. nr. 1 (2004–2005). I de senere årene har det utviklet en rekke ambulante arbeidsmåter som alternativer til innleggelse, delvis i samarbeid med barnevernet. Det er imidlertid store forskjeller mellom helseforetakene når det gjelder bruk av slike ambulante tjenester. En kartlegging og systematisering av erfaringene med bruk av ambulante arbeidsmåter i forhold til barn og unge skal gi grunnlag for en nærmere vurdering av behovet for døgnplasser for barn og unge.

Styrket samarbeid

Det er behov for at barn og unge som mottar hjelp fra barneverntjenesten, får nødvendig bistand fra psykisk helsevern for barn og unge og fra tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Dette er presentert i bestillerdokumentene til de regionale helseforetakene for 2005 samtidig som Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og familiedepartementet har iverksatt tiltak for å styrke samarbeidet både på regionalt og nasjonalt nivå.

Kombinert psykisk lidelse og rusproblem

Regionsentrene for barn og unges psykiske helse skal ha kompetanse om eldre barn og unge som både har en diagnostisert psykisk lidelse og samtidig har et rusproblem, og psykisk helsevern for barn og unge skal ha et tilbud til denne gruppen. Dette er et forholdsvis nytt område. Som grunnlag for å utvikle bedre tjenester er det er behov for større kunnskap om antall eldre barn og unge som både har en diagnostisert psykisk lidelse og et rusproblem. Departementet vil derfor vurdere hvordan behovet for kompetanse i helsetjenesten kan bygges ut.

Bruk av individuelle planer

En undersøkelse utført av Sintef om psykisk helsevern for barn og unge viste at 20 pst. av pasientene hadde en individuell plan i 2004, eller hadde fått påbegynt et arbeid med å utarbeide en plan. Bruk av individuell plan er mer utbredt for pasientgrupper med antatt mer alvorlige og sammensatte vansker, sammenliknet med pasientgrupper med antatt lettere problematikk. Dette tyder på at individuell plan brukes bevisst og målrettet til en viss grad. Resultatene indikerer at institusjoner, kommuner og helseregioner har kommet ulikt langt i å etablere rutiner for utarbeidelse av individuelle planer.

Departementet har i 2005 gitt klare føringer til regionale helseforetak og kommuner om at arbeidet med utarbeidelse av individuelle planer intensiveres, slik at alle barn og unge med psykiske lidelser med rett til å få utarbeidet individuell plan får utarbeidet en slik plan av psykisk helsevern/kommunene dersom foreldrene ønsker dette.

Utviklingsområder – nye mål

Forventningene til de regionale helseforetakene presenteres i de årlige bestillerdokumentene. I tilknytning til en videre styrking ble det i statsbudsjettet for 2005 presentert særlige tiltak som opprettelse av ambulante funksjoner, økt tilgjengelighet i form av lengre åpningstider ved poliklinikker og samarbeidsavtaler mellom første- og andrelinjetjenesten. Det vil bli presisert at dette også omfatter tjenester for barn og unge. Samarbeidsavtalene bør også inkludere barnevern når dette er aktuelt.

Departementet vil i tillegg fokusere på å få betydelig kortere ventetid for barn og unge med psykisk sykdom. For 2005 la departementet til grunn at de regionale helseforetakene må redusere ventetiden for poliklinisk behandling innen psykisk helsevern for barn og unge med minst 20 pst. i forhold til 2004. Det vil bli stilt krav om prioritering av barn og unge og om ytterligere reduksjon av ventetiden fram mot 2008.

Barn og unge med innvandrerbakgrunn

Det er behov for å styrke kompetansen for å kunne forebygge og behandle psykiske vansker blant store grupper av barn og unge med innvandrerbakgrunn. Vi vet for lite om både når og hvordan flerkulturelle utviklingsforløp hos barn fører til mestring, trivsel og god psykisk helse, og når og hvordan flerkulturelle utviklingsforløp fører til psykiske problemer og lidelser. Nasjonalt folkehelseinstitutt har startet oppbygging av en kunnskapsbase med befolkningsbaserte oppfølgingsdata for å få kunnskap om hvordan barn og unge med innvandrerbakgrunn i Norge mestrer og utvikler sin psykiske helse.

Kommunale tiltak rettet mot barn og unge

Til tross for at kapasitetsøkingen i kommunale tjenester som er finansiert over opptrappingsplanen nå viser en kraftigere øking enn tilbudet til voksne, er det store variasjoner mellom kommunene. Mange kommuner synes fortsatt å ha utilstrekkelige tilbud til barn og unge i risikosonen eller som har utviklet psykiske problemer. Med unntak av psykologer, er rekrutteringen av fagpersonell god.

Det har fra 2001 vært gjort forsøk med familiesentre i seks kommuner med sikte på å utvikle et helhetlig tilbud til barn og unge. Familiesentrene skal være et lavterskeltilbud og en møteplass med tjenester som forebyggende barnevern, pedagogisk-psykologisk tjeneste, åpen barnehage, svangerskapskontroll, helsestasjon og familierådgivning. I 2003 ble tilbudet utvidet til å gjelde ungdom, spesielt utsatt ungdom. Forsøket ble avsluttet i 2004, og evalueringen vil foreligge høsten 2005. Familiesentrene har vist seg å kunne bidra til å fremme fokus på psykisk helse og samordne tjenestetilbudet til barn, unge og deres familier. Det er betydelig interesse for å etablere flere sentre. Det finnes nå om lag 50 sentre rundt i landet. Departementet gir midler til et nettverk av kommuner som ønsker å videreføre modellen.

Det er et mål å styrke det forebyggende psykiske helsearbeidet til barn og unge i helsestasjons- og skolehelsetjenesten gjennom å øke tilgjengeligheten og å tilpasse tilbudet bedre til barns og unges behov. For å nå dette målet skal tjenesten styrkes med 800 årsverk i opptrappingsperioden. I tillegg er ansvaret for forebyggende psykososialt arbeid tydeliggjort gjennom egen forskrift. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er så langt styrket med 365 årsverk og dette utgjør 46 pst. av målet om 800 nye årsverk i løpet av hele opptrappingsperioden.

I regjeringens strategiplan for barn og unges psykiske helse er det lagt vekt på organisering av tjenesteapparatet ut fra barns, unges og familiens behov for lave terskler, tilgjengelighet, kontinuitet og helhet. En god førstelinjetjeneste for psykiske lidelser hos barn og unge er et vesentlig element for å oppnå dette.

Det må foretas en kartlegging av det psykososiale arbeidet i helsestasjons- og skolehelsetjenesten for å vurdere om disse tjenestene kan utvides med nye oppgaver knyttet til utredning, tidlig intervensjon og oppfølging.

Dersom tjenesten skal få utvidet sitt ansvarsområde, vil det være behov for en ytterligere styrking av kompetanse og kapasitet. Dette vil bli vurdert blant annet i sammenheng med evalueringen av familiesentrene, den omfattende kunnskapsoppsummeringen over barn og unges samlede hjelpetilbud og evalueringen av fastlegens samarbeid med andre innstanser om barn og unge med psykiske problemer. Resultatet av det pågående arbeidet med å øke tilgangen på psykologer i kommunene vil også bli vurdert.

I Innst. S. nr. 184 (2002–2003) til St.meld. nr. 6 (2002–2003) Om tiltaksplan mot fattigdom ba Stortinget regjeringen vurdere om andelen av psykiatrimidlene til kommunene skal være høyere enn dagen 20 pst.

I statusrapport for opptrappingsplanen 1999–2001 som ble lagt fram i St.prp. nr. 1 (2002–2003), gikk det fram at andelen av de øremerkede midlene som kommune da satte av til tiltak for barn og unge, var om lag 15 pst. I budsjettproposisjonen ble det forutsatt at andelen ble økt til om lag 20 pst. I de årlige rundskrivene med nasjonale mål og hovedprioriteringer rettet mot kommunenes helse- og sosialtjeneste har det fra 2003 gått fram at minimum 20 pst. av de øremerkede midlene bør rettes mot barn og unge.

Som en følge av vurderingen fra Statens helsetilsyn om at barn som gruppe tildeles for lite ressurser av opptrappingsplanmidlene til kommunene, og behovet for en bedre førstelinjetjeneste for barn og unge, vil forutsetningen om minst 20 pst. bli opprettholdt, men kommunene vil bli bedt om å vurdere ytterligere prioritering av barn og unge i den gjenstående del av opptrappingsperioden. Utbygging av en god førstelinjetjeneste for barn og unge må representere en systematisk satsing på tidlige og lett tilgjengelige tiltak i tråd med barn og unges behov. Samtidig vil et bedre tilbud til barn og unge i kommunene kunne redusere presset på og ventetiden i spesialisthelsetjenesten.

Nærmere om ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske lidelser

Helse- og omsorgsdepartementet har i det foregående gitt en omfattende orientering om pågående og planlagte tiltak for å bedre tilbudet til barn og unge med psykiske lidelser. Stortinget har i tillegg bedt Regjeringen om å vurdere om innføring av en ventetidsgaranti kan være et egnet virkemiddel for å redusere ventetiden.

På bakgrunn av en interpellasjonsdebatt i Stortinget i mars 2004, ble Nasjonalt råd for prioriteringer i helsetjenesten bedt om å vurdere om syke barns rettigheter er tilstrekkelig ivaretatt i de lovfestede pasientrettigheter og prioriteringsforskriften. Nasjonalt råd for prioriteringer i helsetjenesten konkluderte med at dagens regelverk er tilstrekkelig, men at mye tyder på at praksis ikke er i samsvar med lovgivers intensjon. Etter rådets syn skal alder ikke være et prioriteringskriterium. Under like alvorlige og ressurskrevende tilstander er det likevel grunn til å gi barn prioritet framfor voksne fordi tiltakets effekt kan ha betydning for et langt liv. Nasjonalt råd for prioriteringer i helsetjenesten anbefalte bl.a. at det er et særskilt behov for å kartlegge hvordan barn prioriteres i psykisk helsevern for barn og unge.

I tråd med anbefalingen vil departementet ta initiativ til en kartlegging av prioriteringspraksis innenfor helseforetakene når det gjelder barn innen psykisk helsevern og hvordan barnevernsbarnas spesielle behov blir ivaretatt. Departementet har oppnevnt en egen strategigruppe som skal sørge for at prioritering blir et felles strategiområde for helseforetakene for også i denne sammenheng å markere behovet for å gi disse gruppene spesiell prioritet. Kartleggingen vil bli gjort i samarbeid med strategigruppen. På bakgrunn av kartleggingen vil det bli vurdert å utarbeide eventuelle retningslinjer i samarbeid med fagmiljøene.

Juridiske spørsmål

Pasientrettighetsloven § 2-1 inneholder bestemmelse om at spesialisthelsetjenesten er pålagt å fastsette en konkret, individuelt vurdert frist for når retten til nødvendig helsehjelp senest skal være oppfylt. Fristen skal fastsettes på grunnlag av en skjønnsmessig medisinskfaglig vurdering av pasientens tilstand med utgangspunkt i de vurderingskriterier som følger av forskrift om prioritering av helsetjenester og rett til helsehjelp. Dersom pasientens rettighet ikke oppfylles innen utløpet av fristen, får fristoverskridelsen den konsekvens at pasienten får en subsidiær rett til spesialisthelsetjeneste privat eller i utlandet.

Et sentralt formål med rettighetsfesting er å båndlegge skjønnsutøvelsen, slik at borgeren gis et rettskrav og dermed ikke er prisgitt forvaltningens eller andres skjønnsmessige vurdering i konkurransen om knappe ressurser. Retten til nødvendig helsehjelp båndlegger i stor grad skjønnsutøvelsen til de regionale helseforetak. Likevel skal det foretas skjønnsmessige vurderinger for å avgjøre:

• hvem som er rettighetspasienter – vurderes ut fra kriterier nærmere fastsatt i forskrift

• hvaslags undersøkelse eller behandling som skal gis – beror på en medisinskfaglig vurdering av hva som er nødvendig

• innen hvilkenfrist den aktuelle undersøkelse eller behandling skal gis ut fra hva som er medisinsk forsvarlig

Retten til nødvendig helsehjelp gjelder for alle pasienter, også de barn og unge som har behov for undersøkelse og behandling innen psykisk helsevern. Formålet med en særskilt lovfesting av en ventetidsgaranti for den sistnevnte pasientgruppen måtte derfor være en ytterligere båndlegging av skjønnsutøvelsen når det gjelder den aktuelle pasientgruppen. Det er skjønnsutøvelsen med hensyn til fristfastsettelsen som Stortinget har bedt regjeringen vurdere nærmere gjennom utredning av spørsmålet om en lovfestet ventetidsgaranti.

Det mest nærliggende alternativ for en ventetidsgaranti ville være en maksimalfrist, f.eks. 30 dager, men hvor det vil måtte gjøres individuelle vurderinger av om hensynet til faglig forsvarlighet tilsier behov for undersøkelse eller behandling før utløpet av fristen. En slik standardisert frist er allerede lovfestet når det gjelder vurdering av henvisningen, jf. pasientrettighetsloven § 2-2. Etter denne bestemmelsen skal henvisningen vurderes innen 30 dager.

Avhengig av hvilken standardisert frist som skulle gjelde ville en slik ventetidsgaranti kunne innebære at det for enkelte pasienter blir oppstilt en rett til undersøkelse og behandling før den frist som ville blitt satt etter den generelle bestemmelsen i pasientrettighetsloven § 2-1 annet ledd. For barn og unge med behov for behandling av psykiske problemer vil det likevel være slik at tidshensynet i de fleste tilfeller er helt avgjørende, og at undersøkelse og behandling bør startes snarest mulig. En fordel ved en standardisert ventetidsgaranti ville derfor være at man eliminerte faren for at behandlingsapparatet tilpasset fristfastsettelsen ut fra kapasitetshensyn.

Som en konsekvens av at retten til nødvendig helsehjelp er basert på flere skjønnsmessige vurderinger enn selve fristfastsettelsen, er det en risiko for vridningseffekter, både innen den aktuelle pasientgruppe og overfor andre pasientgrupper som følge av en ventetidsgaranti. I et system med begrensede ressurser vil en slik garanti kunne få betydning for vurderingen av hvilken undersøkelse og behandling pasienten har krav på. Man risikerer med andre ord at barn og unge innen psykisk helsevern får et kvalitativt dårligere tilbud for å redusere ventetiden. Man risikerer også at det strammes inn i vurderingen av hvem som er rettighetspasienter i strid med det som er lovens formål, mao. at det skal mer til før man anser vedkommende for å fylle de vilkår som følger av lov og forskrift.

Vridningseffekter overfor andre grupper er omtalt i Ot.prp. nr. 63 (2002–2003). Bakgrunnen for dette var at familie- kultur- og administrasjonskomiteen i Innst. S. nr. 121 (2002–2003) hadde tilrådd at regjeringen skulle fremme forslag om at «barn og unge med tiltak fra barnevernet skal ha lovhjemlet rett til behandling for rus og psykiatri». I den forbindelse uttalte departementet:

«Det å prioritere særskilte grupper i loven ville bryte med dette prioriteringsprinsippet som er nedfelt gjennom pasientrettighetsloven og nevnte forskrift. Det har i flere sammenhenger kommet opp spørsmål om å prioritere ulike pasientgrupper. Faren ved en slik særbehandling er at alle pasienter innen slike særgrupper da vil bli prioritert foran alle andre pasientgrupper, også pasienter med meget alvorlige sykdomstilstander og påtrengende behandlingsbehov.»

På grunnlag av en samlet vurdering av rettslige forhold og de tiltak som er satt i gang for bl.a. å redusere ventetiden for barn og unge innen psykisk helsevern, anser ikke departementet en lovfestet ventetidsgaranti som et egnet virkemiddel for å styrke tilbudet til barn og unge. På denne bakgrunn fremmes det derfor ikke et forslag om ventetidsgaranti for behandling av barn og unge som er psykisk syke.

Grønn stat – innføring av miljøledelse i statlige virksomheter

Helse- og omsorgsdepartementets egen virksomhet er en ren kontorbedrift, og anses i liten grad å påvirke det ytre miljø. Administrasjonsavdelingen i departementet har ansvaret for miljøledelsen, knyttet opp mot drift av bygning og IKT. De viktigste tiltakene for departementets virksomhet på miljøsiden er ivaretatt av Statsbygg (energisparing), og gjennom fellestjenester og anskaffelser organisert av Statens forvaltningstjeneste. Forvaltningstjenesten sørger blant annet for hente- og leveringsavtaler for det aller meste av avfall fra departementets virksomhet, hvorav hoveddelen er sortert. I tillegg er det inngått en egen avtale for retur av brukt IT-utstyr. Alle leverandører som har leveranser av en viss størrelse, pålegges å ta med brukt emballasje i retur. Departementet har også lagt til rette for bruk av videokonferanser og telefonmøter, for å redusere reisevirksomheten. Tiltakene satt i regi av Statsbygg, Statens forvaltningstjeneste og departementet selv anses å slå gunstig ut miljømessig og økonomisk.

Nasjonalt folkehelseinstitutt, Statens strålevern og Statens legemiddelverk har i tråd med tildelingsbrevene for 2004 igangsatt arbeidet med å innføre miljøledelse innen utgangen av 2005. I løpet av de siste to årene er det jobbet aktivt med utformingen av miljøkrav innenfor satsingsområdene innkjøp, energibruk, og avfallshåndtering. Nasjonalt folkehelseinstitutt vil fra 2006 formulere eksplisitte miljømål og miljøindikatorer knyttet til tiltaksområdene slik at miljøledelse blir en integrert del av styringssystemet.

Norsk pasientskadeerstatning startet i 2004 arbeidet med miljøledelse etter statlige krav. Som ledd i arbeidet er det foretatt en kartlegging av hvordan virksomheten påvirker det ytre miljø. Det er tatt utgangspunkt i de fire kjerneområdene innkjøp, avfall, transport og energi. Sammen med mål for miljøarbeidet er det satt opp miljøforbedrende tiltak med frister og oppfølgingsansvarlige. Med bakgrunn i kartleggingen av dagens situasjon er det i første omgang prioritert tiltak for mer miljøbevisste innkjøp og tiltak for å redusere avfall og papirforbruk. På disse områdene vil det raskt kunne oppnås en miljøgevinst. Deretter vil det bli fokusert på tiltak innen områdene transport og energi.

Regionale helseforetak fikk oppdraget i styringsdokumentet for 2004, jf. krav i protokoll fra foretaksmøter i januar 2005 der det framgår at alle statlige virksomheter, herunder regionale helseforetak, skal innføre miljøledelse som integrert del av sitt styringssystem innen 2005. I henhold til rapportering i årlig melding for 2004 har alle regionale helseforetak startet opp arbeidet med sikte på implementering innen 2005.

Sosial- og helsedirektoratet har i tråd med tildelingsbrevene for 2004 satt i gang arbeidet med å innføre miljøledelse i løpet av 2005. Administrasjonsdivisjonen i direktoratet har ansvaret for miljøledelsen særlig knyttet opp mot bygningers drift og IT. Ved innflytting i rehabiliterte lokaler i 2003 ble det stilt omfattende miljøkrav til utleieren ved valg av materialer og energiøkonomisering. Miljøkrav blir nå stilt ved innkjøp, energi og avfallshåndtering.

Statens helsetilsyn skriver i sin årsrapport 2004 at de har gjennomført følgende tiltak i miljøvennlig retning: Redusert energiforbruk ved bedre styring av ventilasjonsanlegget (slås av i helger og netter), returordninger på papir, lysstoffrør og toner, alt elektrisk utstyr som fases ut samles og leveres som spesialavfall, miljø var et av kriteriene ved valg av firma for daglig renhold av Helstilsynets lokaler, samt oppfordring om økt bruk av videokonferanser i Helsetilsynet, Helsetilsynet i fylkene og fylkesmennene. Helsetilsynets rapportering for 2004 viser at de er godt i gang med miljøarbeidet. I tildelingsbrevet for 2005 er det gjentatt at innen 2005 skal statlige etater og virksomheter ha innført miljøledelse som en integrert del av organisasjonens styringssystemer.

Likestillingsvurdering innenfor eget fagbudsjettområde

Departementet prioriterer kvinnehelse som et eget satsingsområde. En strategiplan for kvinners helse ble presentert i St.meld. nr. 16 (2002–2003) Resept for et sunnere Norge. Kvinnehelsestrategien inkluderer økt forskning og bedre kunnskap på området. Kjønnsperspektivet skal være sentralt i helse- og omsorgssektoren, både i forskning, politikkutforming, forebygging og tjenester. Kvinnehelsestrategien har et tidsperspektiv på ti år (2003–2013).

Bakgrunnen for en egen kvinnehelsestrategi er et ønske om å møte kvinner på en mer likeverdig måte enn hva som tidligere har vært tilfelle. NOU 1999: 13 Kvinners helse i Norge avdekket en gjennomgående mangel på kjønnsspesifikk kunnskap og kjønnsperspektiv i helsetjenestene. Utvalget understreket betydningen av at kjønnsperspektivet ivaretas i kunnskapsproduksjon, formidling, helsetjenester og velferdsordninger, og det påpekte spesielt behovet for mer kunnskap og forståelse av årsakssammenhenger om sykdommer som rammer kvinner. Et kjønnsperspektiv på medisinsk behandling, forebyggingsstrategier og tjenestyting vil synliggjøre uønsket ulikhet mellom kvinner og menn.

Departementet har i 2004 og 2005 bedt de regionale helseforetakene om å legge vekt på at helsetjenestene skal utvikles i et kjønnsperspektiv, og at spesielle utfordringer knyttet til kvinners og menns helse må møtes med tilstrekkelig kunnskaper og ressurser.

Kjønnsperspektiv og bevisstgjøring om kjønnsforskjeller i all klinisk forskning er ivaretatt gjennom signaler til de regionale helseforetakene og til Norges forskningsråd, og er nedfelt i rådets nye programplaner. Forskningsrådet har utarbeidet en statusrapport for forskning på kvinners helse, hvor det pekes på behov for ytterligere forskning på en rekke områder. Forskning på kvinners helse ble styrket med 3 mill. kroner i 2004 og med ytterligere 6 mill. kroner i 2005. Midlene gikk blant annet til osteoporoseforskning, psykisk helse og den norske mor og barn-undersøkelsen i regi av Nasjonalt folkehelseinstitutt. I 2006 vil det fortsatt bli satset på forskning på kvinner helse gjennom Norges forskningsråd.

Handlingsprogram for forebygging og behandling av osteoporose og osteoporotiske brudd ble lagt fram i 2005. Sosial- og helsedirektoratet skal i løpet av 2005 utarbeide faglige retningslinjer for forebygging og behandling av osteoporose og følge opp tiltakene i planen.

De regionale helseforetakene har vært opptatt av å sikre god brystkreftbehandling, og har sammen med Sosial- og helsedirektoratet gjennomgått organiseringen av utredning og behandling av brystkreft. Det tas sikte på en viss sentralisering av operasjonstilbudene for å styrke kunnskapsgrunnlaget.

Departementet legger opp til at det skal satses for å utvikle kunnskap om forekomst, risikofaktorer, forløp og behandling av fibromyalgisyndromet.

Forskning på kjønnsforskjeller ved bivirkning av legemidler kan bli enklere gjennom etableringen av et reseptbasert legemiddelregister. Statens legemiddelverk arbeider for å få en mer lik kjønnsfordeling i medisinske effektstudier av legemidler. Forskningsprosjektet Kvinner og bivirkninger ser på bivirkninger av psykofarmaka innen alderspsykiatrien, og skal videreføres i 2006.

Kjønnsperspektivet vektlegges også i oppfølgingen av strategiplan for forebygging av hiv og seksuelt overførbare sykdommer, der oppmerksomheten særlig har vært rettet mot hivpositive kvinner med innvandrerbakgrunn og homofile menn som viser seg spesielt utsatt når det gjelder hivsmitte. Kjønnsperspektivet er særlig relevant i arbeidet med ungdom og seksualitet.

For å styrke jenters selvtillit og bevisstgjøring om egen kropp, er treningsopplegget Sett dine egne grenser gjennomført som en del av handlingsplan for forebygging av uønsket svangerskap 2004– 2006. Forebygging av uønsket svangerskap og abort blant ungdom drives blant annet ved at det gis gratis p-piller rekvirert av lege til 16–19-åringer sammen med god veiledning i samliv, seksualitet og prevensjon.

Det er gjennomført en strategiplan mot spiseforstyrrelser. Denne revideres i 2005 og videreføres med nye tiltak. Behandlingskapasiteten i spesialisthelsetjenesten til personer med sykelig overvekt er i ferd med å bygges ut. Kunnskapsutvikling og behandling av spiseforstyrrelser er et satsingsområde.

Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse under Ullevål universitetssykehus arbeider med fler- og tverrfaglige problemstillinger og krysskulturell kommunikasjon. Styrking av opplæring og veiledning av helsepersonell for å kunne yte bedre helsetjenester til kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn er en viktig oppgave ved enheten.

Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress ble etablert i 2004 lokalisert til Ullevål universitetssykehus. Oppgavene er blant annet å arbeide for å hindre vold og seksuelle overgrep mot kvinner, og for at kvinner som har vært utsatt for overgrep skal få et godt hjelpetilbud. Handlingsplanen vold i nære relasjoner 2004–2007 ble lagt fram i 2004. Planen omfatter også også forskning på feltet.

I forbindelse med oppfølgingen av fastlegeordningen er Rikstrygdeverket bedt om å inkludere kjønnsvariabler i sin statistikk knyttet til administrering av fastlegenes lister. Norges forskningsråd er gjennom retningslinjer for den forskningsbaserte evalueringen av fastlegeordningen bedt om at kjønnsperspektivet anvendes i analysene der dette lar seg gjøre. Departementet vil følge opp videre hvorvidt fastlegeordningen har ulike konsekvenser for menn og kvinner, det være seg leger eller pasienter.

Oppfølging av likestillingslovens bestemmelse om redegjørelsesplikt

Helse- og omsorgsdepartementet har i alt 201,5 ansatte (inkl. to ansatte i fødselspermisjon), hvorav 38 pst. er menn og 62 pst. er kvinner. Departementet har 46 embetsstillinger fordelt på 52 pst. kvinner og 48 pst. menn. Det er ingen eller liten forskjell på avlønningen av kvinner og menn i samme stillingskategori. Ulikheter viser seg i stillingskategoriene seniorrådgiver og førstekonsulent. I førstnevnte er gjennomsnittslønnen for menn nærmere 3 pst. høyere enn gjennomsnittslønnen for kvinner. I stillingskategorien førstekonsulent er gjennomsnittslønnen for kvinner 3 pst. høyere enn gjennomsnittslønnen for menn. Heltidsansatte utgjør 89,5 pst. av antall ansatte, hvorav 42,6 pst. er menn. Departementet har videre 21 ansatte som arbeider deltid eller har redusert stilling, og alle disse er kvinner. Av disse 21 arbeider fem deltid. Videre har departementet 11 ansatte i ulønnet permisjon. Av disse er det 18 pst. menn og 82 pst. kvinner. Departementet har likestilling som en integrert del av sin overordnede og daglige lønns- og personalpolitikk.

Nasjonalt folkehelseinstitutt har om lag 700 ansatte, hvorav to tredeler er kvinner. Kvinner utgjør 37 pst. av ledere ved instituttet, mens 40 pst. av toppledergruppen er kvinner. I vitenskapelige seniorstillinger er det en lavere kvinneandel enn for instituttet generelt, mens rekrutteringsgrunnlaget til disse stillingene har en kvinneandel på . Det er fortsatt et noe høyere lønnsnivå for menn enn kvinner, selv om det korrigeres for stillingstype og alder. Men i 2004 økte gjennomsnittslønnen mer for kvinner enn menn, så det er en positiv utvikling. På tiltakssiden legges det bl.a. vekt på å øke rekruttering av menn til stillinger med stor overvekt av kvinner. Folkehelseinstituttet vil også legge vekt på å sørge for at kvinner får videreutvikle og synliggjøre sin kompetanse og delta i meritterende aktiviteter slik at kvinneandelen øker i vitenskapelige seniorstillinger og lederstillinger. Instituttet har flere personalpolitiske virkemidler som har betydning i et likestillingsperspektiv, som fleksible arbeidsordninger, barnehage og et trivelig arbeidsmiljø.

Norsk pasientskadeerstatning har følgende kvinneandel blant de ansatte: 65 pst. i arbeidsstokken, 46 pst. blant ledere og 63 pst. andel i total lønnsmasse. Andelen menn i ledende stillinger er høyere enn i den totale arbeidsstokken. Dette medfører også at menn har en høyere andel av total lønnsmasse. Etter de siste lokale lønnsforhandlingene, oppnådde NPE en lønnsmessig utjevning. Det er etablert en ordning med stedfortredere for ledere, og av 13 stedfortredere er 7 kvinner og 6 menn. Likestillingstiltak vurderes løpende som en del av personalpolitikken. Status og eventuelle nye tiltak diskuteres mellom NPEs ledelse og tillitsvalgte.

Regionale helseforetak har en relativt jevn kjønnssammensetning av styrene, jf tabell ovenfor. I 2005 utnevnes nye styrer for de regionale helseforetakene og helseforetakene. Eier er opptatt av å sikre likestillingsperspektivet i styresammensettingen også i de nye styrene. Det ble derfor satt som et eierkrav i foretaksmøtene i januar 2005 at de regionale helseforetakene skal sikre styresammensetning i underliggende helseforetak som ivaretar kjønnsmessig balanse i samsvar med gjeldende krav om at hvert kjønn skal være representert med minst 40 prosent. Her følger en kort omtale av noen relevante forhold fra hver region for driftsåret 2004. Helse Øst melder i sin årsberetning for 2004 at tre av styrene i foretaksgruppen er ledet av kvinner (37,5 pst.). Av de eieroppnevnte styrerepresentantene er det 22 kvinner (44,9 pst.). 42,5 pst. av de ansatte i Helse Øst RHF er kvinner. Videre melder Helse Øst at det i avtaleverket og i interne prosedyrer i det regionale helseforetaket er vektlagt kjønnsnøytrale løsninger. Helse Sør melder i sin årsberetning for 2004 at tre av åtte helseforetaksstyrer ledes av en kvinne, mens alle administrerende direktører for helseforetakene i 2004 var menn. Blant de ansatte i Helse Sør RHF er det en lik fordeling mellom kvinner og menn. Helse Sør er opptatt av å styrke kvinneandelen blant helseforetakslederne, både ved ekstern rekruttering og utvikling av interne kandidater. I Helse Vest skal helseforetakene arbeide aktivt med likestillingstiltak i forbindelse med lønnsforhandlinger, rekruttering og i planleggingen av arbeidsturnus. Deltidsarbeid, lønnsforskjeller og andre likestillingsutfordringer er kartlagt og noen av helseforetakene har satt mål om å redusere omfanget av ufrivillig deltid. Helse Midt-Norge melder i sin årsberetning for 2004 at det i styrene i foretaksgruppen er 32 kvinner (43 pst.) og 42 menn. To av de underliggende foretakene ledes av kvinner. Mulighet for videre- og etterutdanning skal være likt fordelt mellom kjønn, det samme skal muligheter til å få permisjon. Helse Nord melder at kvinneandelen blant ansatte i Helse Nord RHF i 2004 var i underkant av 50 pst. Ledergruppen i Helse Nord RHF besto i 2004 av syv menn og én kvinne. I følge styrets årsberetning for 2004 er kvinner underrepresentert i lederstillinger på mellom- og toppnivå i helseforetakene, i forhold til sin andel av de ansatte. Likestilling er ett av satsingsområdene i overordnet personalpolitikk.

Sosial- og helsedirektoratet hadde i 2004 491 ansatte, av dette er 69 pst. kvinner. 11 pst. av arbeidsstokken er deltidstilsatte, av dette er 77 pst. kvinner. I gruppen deltidstilsatte er lønnsforskjellen mellom kvinner og menn 15 trinn, fra 45 til 60. Blant fast ansatte til og med rådgivernivå er det små lønns forskjeller mellom kvinner og menn. Gruppen seniorrådgivere har snitt lønnstrinn 60 for kvinner og 64 for menn. Gruppen fagstillinger/prosjektledere utgjør 8 pst. og har 57 pst. kvinner. Her ser vi den største forskjellen i lønnstrinn med kvinner 58 og menn 66. Legene trekker gruppen menn opp og avdelingsbibliotekarer trekker gruppen kvinner ned. Assisterende direktører og avdelingsdirektører utgjør 6 pst. av bemanningen, 37 pst. av disse er kvinner. Gjennomsnittlig lønnstrinn for kvinner er 74 og for menn 77. Direktoratet har i 2004 hatt som mål å få til en jevnere fordeling av kvinner og menn spesielt i lederstillinger. Dette målet er oppnådd hva angår toppledergruppen hvor fordelingen nå er 4 kvinner og 4 menn. Tiltak som har bidratt til dette har vært bevisst satsing på interne lederemner til ledige lederstillinger der hvor disse vurderes som godt kvalifisert, bl.a. har man latt ledere fungere i engasjementer internt for kortere perioder i lederstillinger før ekstern kunngjøring. I avdelingsdirektørgruppen er fordelingen 8 kvinner og 14 menn. I november 2004 er det gjennomført en arbeidsmiljøkartlegging. De foreløpige resultatene viser det er forskjeller i kvinner og menns opplevelser av trivsel og kompetanseutvikling på arbeidsplassen, og direktoratet vil gjennom et tett samarbeid med lederne og bedriftshelsetjenesten sette inn konkrete tiltak på avdelingsnivå og i oppfølging og utvikling av lederne. For å få til en jevnere og mer rettferdig fordeling mellom stillingsgrupper og kvinner/menn og bruke lønnspolitikken som et aktivt virkemiddel for å oppnå dette, er det i 2005 nedsatt en partssammensatt gruppe som skal utarbeide en lønnspolitikk for direktoratet og bl.a. ha kjønnsperspektivet som en del av mandatet.

Statens helsetilsyn hadde i 2004 86 ansatte, hvorav 60 pst. er kvinner. Det er likevel flere menn enn kvinner på direktørnivå. På de andre stillingsnivåene er det flest kvinner. Helsetilsynet har i sitt lønnspolitiske dokument fastslått at de skal være en organisasjon hvor lønnssystemet skal bidra til reell likestilling mellom kjønnene. Dette er foreløpig ikke oppnådd. Menn har en gjennomsnittlig årslønn som er rundt 10 pst. høyere enn kvinners. Noe av årsaken er overvekt av kvinner i lavere stillinger. Kvinnene står for en større andel av sykefraværet i virksomheten (om lag 70 pst.) enn kvinneandelen skulle tilsi. Tallene er ikke urovekkende og gir ikke grunnlag for å iverksette spesielle tiltak. Statens helsetilsyn har sluttet seg til regjeringens moderniseringsprogram hvor det blant annet står at en forutsetning for bedre offentlig sektor er at personalpolitikken må virke motiverende. Dette omfatter også likestillingsområdet.

Statens legemiddelverk er en etat med høy kvinneandel. I nyrekruttering er Legemiddelverket bevisst på at en jevnere kjønnsfordeling vil virke positivt for både arbeidsmiljø og faglig utvikling. Toppledergruppen består av 7 personer hvor 71 pst. utgjør kvinner. Mellomledergruppen utgjøres av 13 personer hvorav 69 pst. utgjøres av kvinner. Likestilling er tatt inn som virkemiddel i tilpasningsavtalen til hovedavtalen.

Statens strålevern er involvert i likestillingsarbeidet ved å integrere kjølnns- og likestillingsperspektivet i den faglige virksomheten. Det arbeides med å få en jevn fordeling mellom kvinner og menn på alle nivåer i organisasjonen, videre legges det vekt på at det ikke skal være lønnsforskjeller som følge av kjønn. I 2004 ble kvinnene tildelt om lag 70 pst. av potten ved de lokale lønnsforhandlingene, mens kvinneandelen av de tilsatte er 55 pst.

Nasjonalt kompetansenettverk for autisme

Det tas sikte på å knytte Nasjonalt kompetansenettverk for autisme (Autismenettverket) til helseforetakssystemet 1. januar 2006. Dette vil medføre at regionale helseforetak får sektoransvar for at det ytes slike tjenester til innbyggerne i regionen. Ett regionalt helseforetak forutsettes å ivareta ansvaret på vegne av alle helseregionene. Bevilgningen foreslås flyttet til kap. 732 post 70.

Nasjonalt kompetansesystem for døvblinde

Det tas sikte på å knytte Nasjonalt kompetansesystem for døvblinde (Døvblindesystemet) til helseforetakssystemet 1. januar 2006. Dette vil medføre at regionale helseforetak får sektoransvar for at det ytes slike tjenester til innbyggerne i regionen. Det forutsettes at ett regionalt helseforetak skal ivareta ansvaret på vegne av alle helseregionene ved å inngå avtale om drift med de ulike enhetene i Døvblindesystemet. Bevilgningen til Nasjonalt kompetansesystem for døvblinde foreslås flyttet til kap. 732 post 70.

Pasienttransport

Ansvaret for pasienttransport og transport av helsepersonell i spesialisthelsetjenesten ble flyttet fra trygdeetaten til regionale helseforetak 1. januar 2004. Finansieringsansvaret for pasienttransport har vært delt mellom staten og regionale helseforetak. I St.prp. nr. 65 (2004–2005) ble det foreslått at hele finansieringen flyttes til regionale helseforetak fra 2006.

Regionale helseforetak har siden 2004 vært ansvarlig for anbudsrunder og inngåelse av transport- og oppgjørsavtaler med transportører. Vedtaket om at alle utgifter skal dekkes av regionale helseforetak innebærer at ansvaret for direkte oppgjør (utbetaling og kontroll) til transportører også skal ligge hos helseforetakene. Dette er tjenester som regionale helseforetak har kjøpt hos trygdeetaten. De fem regionale helseforetakene har inngått enkeltvise avtaler med Rikstrygdeverket for perioden 1. januar 2004 – 31. desember 2005 som regulerer dette. Avtalene omfatter også behandling av enkeltsaker på lokale trygdekontor og informasjon (førstelinjen). Det er nå initiert et arbeid mellom partene med sikte på å inngå nye avtaler fra 1. januar 2006 som tar hensyn til endringen i finansieringsansvar og flyttingen av ansvar for direkte oppgjør til helseforetakene.

Opptreningsinstitusjoner og helsesportssentra

Opptreningsinstitusjoner, helsesportsentra mv. er godkjent med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven. Stønad til opphold i opptreningsinstitusjoner, helsesportsentra mv. ytes med hjemmel i folketrygdloven § 5-20. Finansieringsansvar og bestilleransvar for opptreningsinstitusjoner, helsesportsentra mv. og lungesykehus skal flyttes til regionale helseforetak 1. januar 2006. I 2003 ble deler av bevilgningen til disse institusjonene flyttet til regionale helseforetak. Regionale helseforetak forbereder avtaler i 2005 som skal gjøres gjeldende 1. januar 2006. I 2006 flyttes midler til regionale helseforetak fordelt slik institusjonene er geografisk fordelt. Det forutsettes at midlene fra 2007 fordeles etter kostnadsnøkkel. Ved inngåelse av avtaler forutsettes regionale helseforetak å vurdere hvilke tjenester det er behov for i regionen. Tjenestene i opptreningsinstitusjonene, helsesportsentrene mv. forutsettes å ses i sammenheng med øvrige tjenester i regionen, slik at disse tjenestene blir en del av en helhetlig tjeneste.

Forvaltning av helserefusjoner i trygdeetaten

Det skal foretas en gjennomgang av helserefusjonsområdet i trygdeetaten, jf. St.prp. nr. 46 (2004–2005) og Innst. S. nr. 198 (2004–2005) om ny arbeids- og velferdsforvaltning. Målet er forenkling av oppgaveløsingen, økt brukervennlighet og bedre styring med ressursene. Oppgavene er bl.a. knyttet til:

• direkte oppgjørsordninger mellom trygdeetaten og fysioterapeuter, fastleger, psykologer, legespesialister med driftsavtale, apotek, bandasjist, logopeder-audiopedagoger og private laboratorier og røntgeninstitutt

• oppgjørsordning for statlige helseinstitusjoner og helseinstitusjoner som mottar driftstilskudd fra regionale helseforetak

• oppgjørsordninger mot regionale helseforetak publikum i forbindelse med pasienttransport

• refusjon ved behandling hos tannlege og kiropraktor

• frikort ved egenandelstak 1 og 2

• refusjon av utgifter til legemidler på blå resept

• bidrag til en rekke formål etter § 5-22 på grunnlag av søknad fra pasient/lege.

Forvaltningsoppgavene er knyttet til oppgjør og utbetaling, behandling av søknader, informasjon, rådgivning, kontroll, registrering, klagesaker og annen oppfølging.

Helse- og omsorgsdepartementet har satt i gang en kartlegging av feltet, som skal være fullført innen utgangen av september 2005. Etter at kartleggingen er gjennomført vil det bli utredet alternative modeller for organisering og oppgaveløsing.

Utgangspunkt for en gjennomgang og vurdering av feltet må være at oppgaver og ansvar skal være organisert på en måte som:

• Tilfredsstiller krav til brukervennlighet og nærhet til brukere

• Sikrer effektiv ressursutnyttelse og faglig forsvarlig oppgaveløsing

• Forenkler og i større grad digitaliserer saksbehandlingen

• Sikrer god forvaltning og gode økonomiske styringsdata.

Departementet vil komme tilbake til saken.

Vedtak nr. 57, 25. november 2004

Ved behandlingen av Budsjett-innst. S. I (2004–2005) fra finanskomiteen om forslag om nasjonalbudsjett og statsbudsjett for 2005 vedtok Stortinget følgende anmodning:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til Nasjonal plan for forebygging, forskning og behandling av Diabetes for Stortinget i løpet av 2005.»

Det redegjøres for oppfølging av vedtaket i kapitel 8 Nasjonal plan for forebygging, forskning og behandling av diabetes.

Vedtak nr. 121, 8. desember 2004

Ved behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 11 (2004–2005) fra sosialkomiteen om forslag om bevilgninger på statsbudsjett for 2005 vedtok Stortinget følgende anmodning:

«Stortinget ber Regjeringen gjennomgå situasjonen til private rusverninstitusjoner som ikke omfattes av spesialisthelsetjenesten, og komme tilbake til Stortinget med vurdering av tiltak for å sikre dette tilbudet til rusmiddelmisbrukere.»

Det redegjøres for oppfølgingen av vedtaket under kap. 761 post 70 Frivillig rusmiddelforbyggende arbeid mv.

Vedtak nr. 123, 8. desember 2004

Ved behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 11 (2004–2005) fra sosialkomiteen om forslag om bevilgninger på statsbudsjett for 2005 vedtok Stortinget følgende anmodning:

«Stortinget ber Regjeringen om at dersom Statens legemiddelverks utredning angående legemiddelet Remicade gir grunnlag for å endre refusjonsvilkår, legges saken frem for Stortinget med sikte på en avklaring i Revidert nasjonalbudsjett våren 2005.»

I St.prp. nr. 65 (2004–2005) redegjorde Helse- og omsorgsdepartementet for at saken vil bli vurdert i sammenheng med en helhetlig gjennomgang av finansieringen av dyre legemidler i sykehus. Det vises til omtalen av vedtak nr. 572.

Vedtak nr. 281, 17.mars 2005

Ved behandlingen av Innst. S. nr. 122 (2004–2005) fra sosialkomiteen om dokument 8-forslag om utarbeide kriterier for en minstenorm for legedekning ved norske sykehjem vedtok Stortinget følgende anmodning:

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide kriterier for en minstenorm for legedekning ved norske sykehjem og legge kriteriene fram for Stortinget i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen for 2006.»

Det redegjøres for oppfølgingen av vedtaket i innledningen til programkategori 10.60, jf. overskriften Nærmere omtale av enkelte saker.

Vedtak nr. 381, 31. mai 2005

Ved behandlingen av Innst. S. nr. 212 (2004–2005) fra sosialkomiteen om ventetidsgaranti for behandling av barn og ungdom som er psykisk syke vedtok Stortinget følgende anmodning:

«Stortinget ber Regjeringen innføre en ventetidsgaranti for behandling innen barne- og ungdomspsykiatrien, dersom dette kan være et egnet virkemiddel for å redusere ventetiden. Stortinget ber Regjeringen legge fram en sak om ventetidsgaranti for behandling av barn og unge som er psykisk syke, så snart som mulig.»

Det redegjøres for oppfølgingen av vedtaket i kapitel 9 Barn og unges psykiske helse, jf. underoverskriften Nærmere om ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske lidelser.

Vedtak nr. 519, 16. juni 2005

Ved behandlingen av Innst. S. nr. 245 (2004–2005) fra kommunalkomiteen om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2006 vedtok Stortinget følgende anmodning:

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide en oversikt som viser de økonomiske virkningene av innlemmingen av vertskommunetilskuddet for de aktuelle kommunene. Denne oversikten må presenteres i statsbudsjettet for 2006.»

Det redegjøres for oppfølgingen av vedtaket under kap. 761 post 61 Tilskudd til vertskommuner.

Vedtak nr 520, 16. juni 2005

Ved behandlingen av Innst. S. nr. 245 (2004–2005) fra kommunalkomiteen om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2006 vedtok Stortinget følgende anmodning:

«Stortinget ber Regjeringa i samband med statsbudsjettet for 2006 leggja fram forslag som sikrar ei føreseieleg økonomisk ordning for kommunar som er avhengige av skyssbåtar til helsepersonellet sitt.»

Det vises til tidligere orienteringer i saken, senest gitt i St.prp. nr. 60 (2004–2005) Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2006 (kommune-proposisjonen), side 42.

Helse- og omsorgsdepartementet har foretatt flere kvalitetskontroller på kostnadene knyttet til transport av helsepersonell i kommunene, med spesielt fokus på kommuner som benytter båt. 71 kommuner fikk korrigert sitt tilskudd i forhold til det som var lagt til grunn i saldert budsjett (jf. rundskriv H-11/04 fra KRD). Etter denne omfordelingen har tre kommuner som benytter båt i sin transport av helsepersonell mottatt ekstra tilskudd.

Disse kommunene har mottatt ekstra skjønnsmidler som kompensasjon for mindreinntekter på grunn av for lav inngående fordeling ved innlemming av tilskuddet til transport av helsepersonell. Departementet har etter dette ikke mottatt flere henvendelser fra kommuner knyttet til den økonomiske ordningen. Overgangsordningen vil være gjennomført i 2009 og tilskuddet vil da i sin helhet være fordelt etter kriteriene i inntektssystemet. Det vises til forslag til romertallsvedtak nr. VI.

Vedtak nr. 521, 16. juni 2005

Ved behandlingen av Innst. S. nr. 245 (2004–2005) fra kommunalkomiteen om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2006 vedtok Stortinget følgende anmodning:

«Stortinget ber Regjeringen om å gjennomgå det samlede heldøgnstilbudet for mennesker med psykiske lidelser innenfor sykehusavdelingene, de distriktspsykiatriske sentrene og de psykiatriske sykehjemmene ut fra forutsetningen om at det samlede heldøgnstilbudet skal styrkes, og legge fram en samlet plan for den videre utbyggingen for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2006.»

Det redegjøres for oppfølgingen av vedtaket under kap. 743 post 75 Tilskudd til styrking av psykisk helsevern, jf. underoverskriften Døgnplasser i spesialisthelsetjenesten.

Vedtak nr. 522, 16. juni 2005

Ved behandlingen av Innst. S. nr. 245 (2004–2005) fra kommunalkomiteen om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2006 vedtok Stortinget følgende anmodning:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at finansieringsordningen for særlig ressurskrevende brukere endres slik at den enkelte kommunes utgifter utover innslagspunktet legges til grunn for den statlige kompensasjonen.»

Det redegjøres for oppfølgingen av vedtaket under kap. 761 post 64 Ressurskrevende brukere.

Vedtak nr. 523, 16. juni 2005

Ved behandlingen av Innst. S. nr. 245 (2004–2005) fra kommunalkomiteen om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2006 vedtok Stortinget følgende anmodning:

«Stortinget ber Regjeringen følge opp vedtaket om å legge fram en sak om brukerstyrt personlig assistanse (BPA) der rettighetsfesting for brukerne, tjenestens omfang og innhold samt ulike modeller for statlig medfinansiering utredes. Saken skal legges fram i forbindelse med statsbudsjettet for 2006.»

Det redegjøres for oppfølgingen av vedtaket under kap. 761 post 66 Tilskudd til brukerstyrt personlig assistanse.

Vedtak nr. 524, 16. juni 2005

Ved behandlingen av Innst. S. nr. 245 (2004–2005) fra kommunalkomiteen om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2006 vedtok Stortinget følgende anmodning:

«1. Stortinget ber Regjeringen påse at det utarbeides individuell plan etter helse- og sosiallovgivningen for utflytting av unge funksjonshemmede fra eldreinstitusjon. Utflyttingen må tidfestes.

2. Stortinget ber Regjeringen vurdere eventuelle virkemidler for å stimulere til utflytting av unge funksjonshemmede fra eldreinstitusjon, herunder gjeninnføring av tilskudd.»

Det redegjøres for oppfølgingen av vedtaket i innledningen til programkategori 10.60 Omsorgstjenester, jf. underoverskriften Unge personer med nedsatt funksjonsevne i alders- og sykehjem.

Vedtak nr. 571, 17. juni 2005

Ved behandlingen av Innst. S. nr. 240 (2004–2005) fra finanskomiteen om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2005 vedtok Stortinget følgende anmodning:

«Stortinget ber Regjeringen utsette kravet om økonomisk balanse for helseforetakene til utgangen av 2006. Med unntak av Helse-Sør må halvparten av balansekravet innfris i 2005.»

Det redegjøres for oppfølgingen av vedtaket under kap. 732 Regionale helseforetak, jf. avsnittet Plan og melding fra de regionale helseforetak, under­avsnittet Økonomiske krav.

Vedtak nr. 572, 17. juni 2005

Ved behandlingen av Innst. S. nr. 240 (2004–2005) fra finanskomiteen om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2005 vedtok Stortinget følgende anmodning:

«Stortinget ber Regjeringen endre forskriften om stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr under følgende paragraf gjeldende refusjon etter folketrygdloven § 5-15 – § 15 Legemiddelliste endres slik at det under vilkårene for refusjon under legemiddelet Remicade tilføyes ny bokstav c som skal lyde: Rikstrygdeverket kan når særlige grunner taler for det, godkjenne at det, etter søknad, ytes stønad også på andre indikasjoner for preparatet. Gjelder inntil en ny permanent ordning er på plass.»

Det redegjøres for oppfølgingen av vedtaket under kap. 2751 post 70 Legemidler.

Vedtak nr. 579, 17. juni 2005

Ved behandlingen av Innst. S. nr. 240 (2004–2005) fra finanskomiteen om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2005 vedtok Stortinget følgende anmodning:

«Stortinget ber Regjeringen utvide ordningen med at kiropraktorer og manuellterapeuter skal kunne sykmelde inntil 8 uker og henvise til relevant spesialist og fysioterapi på gitte vilkår, til å gjelde hele landet. Dette skal omfattes av refusjonsordningen uten at pasienten må være henvist av lege. Ordningen trer i kraft så raskt som praktisk mulig.»

Det redegjøres for oppfølgingen av vedtaket under 2755 post 73 Kiropraktolandling.