3 Tusenårsmålene og status for måloppnåelse

FNs tusenårsmål er referanserammen for en felles vurdering av resultatoppnåelse på verdensbasis, i ulike regioner og enkeltland og for utviklingslandene som gruppe. For hvert av de åtte tusenårsmålene er det definert en eller flere målsettinger som skal nås innen 2015. Året 1990 danner grunnlaget for å måle framgangen. For hver målsetting er det definert et felles sett av indikatorer som angir utviklingen. For enkelte indikatorer er tilgangen på data ikke fullstendig eller mangler. FN arbeider imidlertid med å forbedre indikatorene så vel som datagrunnlaget. Det vil likevel være svært begrenset hva man kan rapportere av endring fra ett år til det neste, og et flerårig perspektiv må legges til grunn.

Det er i 2006 seks år siden FNs tusenårsforsamling. I juni 2005 la organisasjonen fram sin nyeste rapport om status for tusenårsmålene, en rapport som bl.a. var en del av grunnlaget for FNs store tusenårstoppmøte i september 2005.

Generalsekretærens rapporter vil bli basert på bl.a. nasjonale rapporter. UNDP spiller en viktig rolle i å bidra til at det blir utarbeidet slike, og i kapasitetsbygging for at lokale myndigheter i utviklingsland etter hvert skal ha ansvaret for slik rapportering. Landene skal selv bestemme hvor ofte slike rapporter skal utarbeides. Det vanlige vil være intervaller på fra tre til fem år. Det ble tatt sikte på at landrapporter skulle være utarbeidet for 100 utviklingsland i løpet av 2004. Pr. første halvår 2006 er det utarbeidet 145 slike landrapporter. Av disse omhandler 13 norske hovedsamarbeidsland (Mosambik, Nepal, Tanzania, Zambia) og andre samarbeidsland (Afghanistan, Angola, Det Palestinske området, Kina, Guatemala, Kenya, Madagaskar, Nicaragua og Vietnam). Rapportene fra disse landene er lagt til grunn for rapporteringen under programkategori 03.10 Bilateral bistand. En rekke land har laget sin andre rapport.

Utsiktene til å nå målsettingene for 2015 under de ulike tusenårsmålene er blandede. Indikatorene viser en viss framgang for utviklingslandene sett under ett, men framgangen er i de fleste tilfeller mindre enn hva som har vært forutsatt for at målsettingene skal nås innen 2015. Resultatene viser forøvrig stor geografisk variasjon, særlig mellom regioner, men også mellom land i samme region. Framgangen har generelt vært størst i Øst-Asia og deler av Sør-Asia. Særlig i Øst-Asia er det berettiget håp om at de fleste av tusenårsmålene kan nås. I Afrika sør for Sahara og til dels også i deler av Sentral-Asia er det derimot liten eller ingen framgang å spore. Også i deler av Latin-Amerika har framgangen vært liten.

Utviklingslandene ligger totalt sett godt an til å nå målsetningen om å redusere andelen av befolkningen som lever på mindre enn én dollar dagen. Fra 1990 til 2001 ble denne andelen redusert fra 29 pst. til 21 pst. Reduksjonen skyldes imidlertid særlig en kraftig reduksjon i Øst-Asia (om lag en halvering fra 33 pst. til 16,6 pst. i samme tidsrom). Alle andre regioner og sub-regioner ligger etter, og i Afrika sør for Sahara har både antallet og andelen ekstremt fattige økt i løpet av denne perioden. Utviklingstendensene i flere afrikanske land sør for Sahara gir imidlertid håp om vekst på lengre sikt, hvilket kan bidra til å heve levestandarden.

Utsiktene til å nå mange av målsettingene under tusenårsmålene er forholdsvis dårlige. Utviklingen har f.eks. ikke vært tilstrekkelig til at det er sannsynlig at målsettingen om å sikre full grunnskoleutdanning for alle barn innen 2015 vil kunne nås. Likestillingsindikatorene viser framgang, spesielt innen utdanning, men det er fortsatt langt fram til lik deltakelse for kvinner og menn i samfunnslivet, slik det aktuelle målet foreskriver.

De beskjedne resultatene når det gjelder reduksjon i dødeligheten blant barn gir særlig grunn til bekymring. Dersom det ikke gjøres en kraftinnsats, ligger dødeligheten blant barn an til å bli redusert med bare 25 pst. i perioden 1990-2015, noe som er langt under målsettingen om en reduksjon med 2/3. Barnedødeligheten i Afrika er blitt redusert i svært beskjeden grad fra 1990-2003, noe som også har sammenheng med fortsatt høy dødelighet for sykdommer som malaria og tuberkulose, og framveksten av hiv- og aidsepidemien

De utilstrekkelige resultatene i utviklingslandene sett under ett så langt, har bl.a. sammenheng med at de rike landenes innsats ikke har vært i tråd med forutsetningene. Selv om indikatorene som FN har utarbeidet for det åttende tusenårsmålet viser et sammensatt bilde, er hovedtendensen klar: De rike landene må snarest trå til med innsats på bred front, særlig i forhold til de minst utviklede landene, dersom tusenårsmålene skal kunne nås. For eksempel har vaksineringen av verdens barn mot meslinger vist seg som et av de mest suksessfylte offentlige helsetiltak gjennom tidene. Likevel døde 454 000 barn av denne sykdommen i 2004.

Bistand fra OECD-landene som andel av medlemslandenes samlede brutto nasjonalinntekt (BNI) er en viktig indikator under det åttende tusenårsmålet. Denne andelen gikk ned fra 0,33 pst. i 1990 til 0,23 pst. i 2002, men har siden økt til sitt opprinnelige nivå på 0,33 pst i 2005 (foreløpige tall). Til tross for at FN lenge har hatt som mål at giverlandenes bistand skal utgjøre 0,7 pst. av deres BNI, er det så langt bare fem land som oppfyller dette målet. Det er imidlertid positivt at ytterligere seks land har forpliktet seg til å nå målet om 0,7 pst. innen 2015, og tall fra OECD viser også at medlemslandenes samlede BNI-andel har økt noe de siste par årene. Utspill så vel fra EU som fra G-8 bærer bud om betydelige økninger i bistandsvolum i årene framover.

Det åttende tusenårsmålet innebærer at det skal tas hensyn til de særlige behovene til de minst utviklede landene. FN har lenge hatt som mål at de rike landene skal gi minst 0,15 – 0.20 pst. av sin BNI som bistand til de minst utviklede landene. Bistanden til disse landene har imidlertid aldri nådd dette nivået, og bistanden til denne gruppen land som andel av OECD-landenes samlede BNI ble redusert fra 0,09 pst. i 1990 til 0,08 pst i 2004. Også denne andelen har imidlertid vist en økende tendens de seneste par år.

De minst utviklede landene kommer også dårlig ut når det gjelder andelen av den samlede, tollfrie eksporten til industriland, til tross for at flertallet av industriland har foretatt betydelige forbedringer i markedsadgangen fra minst utviklede land. Eksporten fra utviklingslandene som helhet har økt i perioden 1996 til 2002. Den samlede eksporten fra de minst utviklede land som andel av den totale eksport har imidlertid vist en fallende tendens. Dette til tross for at flertallet av industriland har foretatt betydelige forbedringer i markedsadgangen fra disse land.

For de andre indikatorene under det åttende tusenårsmålet er situasjonen mer positiv. Dette gjelder ikke minst andelen av den bilaterale bistanden som er ubundet. Denne andelen økte fra 67,6 pst. i 1990 til 91,3 pst. i 2004. Også andelen av den bilaterale bistanden som går til grunnleggende sosiale tjenester har økt, fra 11,3 pst. i 1997/1998 til hele 16 pst. i 2003/2004.