4 Forholdet til norsk rett

Lov av 9. juni 1903 nr. 7 om statskontrol med skibes sjødyktighet m.v. (sjødyktighetsloven) kap. 11 med tilhørende forskrifter, har bestemmelser som gjennomfører reglene i Den internasjonale konvensjon om forurensing fra skip av 1973, slik den lyder etter endring i protokollen av 1978 (MARPOL 73/78). I medhold av sjødyktighetslovens kap. 11 er det også gitt forskrifter om etablering av mottaksordninger for avfall fra skip. Gjennomføring av det nye skipsavfallsdirektivet vil langt på vei kunne gjøres med hjemmel i sjødyktighetsloven, men noen av direktivets krav vil gjøre det nødvendig å innføre enkelte nye bestemmelser i loven, og å utvide anvendelsesområdet for enkelte eksisterende bestemmelser.

Avfall fra skip er i norsk rett regulert i forskrift om hindring av forurensing fra skip m.m. av 16. juni 1983, kapittel V, som inntar kravene i Den internasjonale konvensjon om hindring av forurensing fra skip (MARPOL 73/78), og i forskrifter om etablering av mottaksordninger for avfall fra skip av 25. august 1981. Begge forskriftene er gitt i medhold av sjødyktighetsloven kapittel 11.

Kapittel V i forskrift om forurensing fra skip har regler om hindring av søppelforurensing fra skip, og setter forbud mot tømming av søppel med visse nærmere bestemte unntak. Forskrift om mottak av avfall fra skip pålegger alle havner hvor det er vanlig at skip laster, losser eller bunkrer, setter i land eller tar i mot passasjerer, å ha tilstrekkelig mottakskapasitet for skipsavfall. Videre skal havner som tar inn oljetankskip eller andre skip større enn 400 brutto registertonn (BRT), ha mottaksordning for oljeholdig avfall.

Det nye skipsavfallsdirektivet stiller imidlertid flere krav til skipsfarten enn det som følger av dagens system ved at skip pålegges en plikt til å levere avfall i havn. En slik leveringsplikt har ikke dagens forskrift, og sjødyktighetsloven har ikke bestemmelser som kan hjemle forskrifter som kan pålegge alle skip en slik leveringsplikt. Sjødyktighetsloven har heller ikke bestemmelser som naturlig kan hjemle en slik omfattende meldingsplikt som direktivet legger opp til. Videre er det tvilsomt om bestemmelsene om tilbakehold av skip i loven dekker tilbakehold på det grunnlag direktivet fastsetter. Det er således behov for å ta inn enkelte nye bestemmelser i lovens kapittel 11, og å utvide anvendelsesområdet for andre av kapitlets bestemmelser. Miljøverndepartementet vil i en egen lovproposisjon gjøre nærmere rede for lovteknisk utforming og de avveininger som knytter seg til de nødvendige endringer av sjødyktighetsloven.