2 Frihandelsforhandlingene mellom EFTA og Chile. Bakgrunn og gjennomføring
2.1 Bakgrunn
Et bærende prinsipp i EFTA-statenes frihandelspolitikk har vært parallellitet med EU. Hensikten med prinsippet har vært å sikre EFTA-eksportører tilsvarende handelsbetingelser i tredjelandsmarkeder som EU-eksportører. Parallellitetspolitikken har sitt grunnlag i EFTA-ministrenes erklæring fra Bergen i juni 1995. EU inngikk en frihandelsavtale med Chile 18. november 2002 som trådte i kraft 1. februar 2003. For å vurdere grunnlaget for forhandlinger om en frihandelsavtale ga EFTAs ministermøte på Lillehammer 1. juni 1999 klarsignal til forberedende samtaler med Chile. Under disse samtalene kom det frem at et felles grunnlag for forhandlinger var til stede. Både Chile og EFTA-statene ønsket seg en ambisiøs avtale i tråd med WTOs regelverk.
Frihandelsavtalen med Chile er en av EFTA-statenes mest omfattende frihandelsavtaler. Den er bygget over samme lest som EFTA-Singapore-avtalen med sterke elementer fra EU-Chile-avtalen. Foruten tradisjonell frihandel med industrivarer og fiskeprodukter, inkluderer avtalen forpliktelser innen tjenester og etableringer, immaterielle rettigheter, offentlige anskaffelser og samarbeid på konkurranseområdet. I WTO opererer Chile med bundne tollsatser på 25 prosent for industrivarer, mens gjennomsnittlig effektiv tollsats på industrivarer er 6 prosent. Så snart frihandelsavtalen mellom EFTA og Chile trer i kraft, vil Chile oppnå nulltoll på 90 prosent av sine eksportvarer til Norge og de andre EFTA-landene. Etter Chiles nedtrappingsperiode vil avtalen sikre norske varer tollfri markedsadgang i Chile på bred basis. Avtalen vil også medføre et egnet forum for eliminering av en rekke ikke-tollmessige barrierer, blant annet tekniske handelshindre.
I avtalen forplikter partene seg til å gi hverandre like gunstig etableringsadgang som den som gis nasjonale aktører. Dette kan blant annet ha stor betydning for norske utstyrsleverandører innen fiskeri og oppdrett.
Gjennom Bergenserklæringen ble EFTAs tredjelandssamarbeid utvidet til også å gjelde land og regioner utenfor Europa. Utenfor Europa har EFTA avtaler med en rekke land i middelhavsregionen, men de eneste oversjøiske avtalene utenom den med Chile, er inngått med Mexico og Singapore. Avtalen med Chile kan ha betydning utover utviklingen av det bilaterale samarbeidet, ettersom Chile kan fungere som innfallsport til resten av regionen. Landet har inngått en rekke bilaterale frihandelsavtaler og er assosiert medlem av tollunionen Mercosur, der Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay er medlemmer. EFTA har allerede en samarbeidserklæring med Mercosur fra 12. desember 2000.
2.2 Forhandlingsprosessen
På EFTAs ministermøte på Lillehammer 1. juni 1999 ble det fastslått at et felles grunnlag for forhandlinger var til stede. Forhandlingene har foregått på embetsnivå i Genève og Santiago i perioden fra 4. desember 2000 til 23. mars 2003. EFTA-statene har opptrådt som en samlet gruppe i forhandlingene på basis av fellesposisjoner utarbeidet internt i EFTA.
Island har ledet EFTA-siden i forhandlingene. Nærings- og handelsdepartementet har ledet den norske delegasjonen. Landbruksdepartementet har ledet forhandlingene om den bilaterale landbruksavtalen mellom Norge og Chile. Finansdepartementet ved Toll- og avgiftsdirektoratet har ledet forhandlingene om toll- og opprinnelsesspørsmål. Utenriksdepartementet, Justisdepartementet, Finansdepartementet og andre berørte departementer har bistått Nærings- og handelsdepartementet i forhandlingene om blant annet etableringer og juridiske spørsmål.
På norsk side har sentrale spørsmål blitt avklart gjennom løpende kontakt med de enkelte berørte departementene og i en egen intern referansegruppe for tredjelandsspørsmål. Gruppen, som ledes av Nærings- og handelsdepartementet, består av representanter fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Helsedepartementet, Justisdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Olje- og energidepartementet, Patentstyret, Samferdselsdepartementet, Toll- og avgiftsdirektoratet og Utenriksdepartementet. Forhandlingene ble avsluttet og avtalen parafert 23. mars 2003. Regjeringen traff beslutning om undertegning av avtalen ved kongelig resolusjon av 7. juni, og Nærings- og handelsministeren undertegnet avtalen på vegne av Norge på EFTAs ministermøte i Kristiansand 26. juni 2003.
2.3 Samhandelen mellom Norge og Chile
Chile er blant Norges største handelspartnere i Sør-Amerika. Samhandelen med Chile utgjør likevel ikke mer enn om lag 0,2 prosent av Norges totale utenrikshandel og har vist en synkende tendens de siste årene.11
Fra å ha en verdi på om lag 1 milliard kroner i 1996, er verdien av samhandelen i 2002 på knapt 600 millioner kroner. Eksporten ble redusert med 75 prosent i dette tidsrommet, mens importen steg med 8 prosent. Norges eksport til Chile utgjorde i underkant av 160 millioner kroner i 2002. De viktigste eksportartiklene var maskiner, gass og elektrisk utstyr. Importen fra Chile var samme år på drøye 420 millioner kroner og besto hovedsakelig av vin, frukt og grønnsaker.
De norske investeringene i Chile har økt betydelig i de senere årene, fremfor alt innen oppdrett og oppdrettsrelaterte næringer. I juni 2003 hadde 33 norske selskaper etablert seg med fast representasjon i Chile. Enkelte store norske selskaper har gjort oppkjøp av større omfang, mens en rekke små og mellomstore bedrifter leverer varer og tjenester til oppdrettsnæringen. Norske bedrifter tilbyr også ingeniør- og andre tjenester til gruveindustrien. For norsk skipsfart er Chile et middels stort marked. Det ble etablert et norsk-chilensk handelskammer i Santiago i 2001.
2.4 Den politiske og økonomiske utviklingen i Chile
General Augusto Pinochets maktovertakelse i 1973 innebar en endring av den økonomiske politikken. Chile meldte seg i 1976 ut av Andespakten, en regional handelsavtale som det nye regimet oppfattet som proteksjonistisk og negativ til utenlandsinvesteringer. Et liberalt regelverk for utenlandsinvesteringer ble innført og i 1979 ble det satt en felles tollsats for alle varer på 10 prosent. Tollnivået ble riktignok senere justert noe opp. Penge- og finanspolitikken på 80-tallet kan karakteriseres som stram. For øvrig gjennomførte regimet blant annet privatiseringer, arbeidsmarkedsreformer, pensjonsreform og skattereformer.
Da Chile gjeninnførte demokratiet og sentrum-venstre-alliansen Concertación de partidos por la Democracia overtok makten i 1990 etter å ha vunnet valget året før, hadde landet opplevd en årlig gjennomsnittlig vekst i BNP på 6,3 prosent de seks foregående årene.22
Den nye regjeringen fortsatte i hovedsak den liberale økonomiske politikken og en streng penge- og finanspolitikk. I perioden 1993-97 var den årlige veksten i BNP på 7,3 prosent i gjennomsnitt.
Den økonomiske veksten ble i årene 1998-2002 redusert, til et gjennomsnitt på 2,4 prosent pr. år. Dette kan ha sammenheng med en forverring av internasjonale konjunkturer, økt bedriftsbeskatning og innføring av nye regler på arbeidsmarkedet. Eksport av varer og tjenester anses imidlertid fortsatt for å være en av økonomiens viktigste kilder til vekst.
Det har siden 1990 blitt forhandlet frem en rekke bilaterale handelsavtaler, samtidig som landet i 1995 ble medlem av Verdens handelsorganisasjon WTO. Chile ble i 1996 som nevnt assosiert medlem av Mercosur, og i 2002 undertegnet landet bilaterale handelsavtaler med EU og USA. Disse avtalene har blitt fulgt av ensidige reduksjoner i Chiles importvern overfor alle land.
Den sittende regjeringen til President Ricardo Lagos fra sentrum-venstre-alliansen har i perioden frem til 2006 blant annet som mål å styrke den økonomiske veksten, avskaffe ekstrem fattigdom, reformere helsevesenet, treffe tiltak for å bedre de eldres situasjon, styrke utdanningen og fremme satsing på ny teknologi.