3 Haagsystemet

For den som ønsker designrett i flere stater, kan systemet med nasjonale søknader være komplisert, dyrt og tidkrevende. Søknadene må være utformet i samsvar med nasjonale krav til innhold og språk, og fastsatte avgifter må betales til de respektive nasjonale myndigheter.

For å forenkle søknadsprosessen ble det vedtatt en avtale i London 6. november 1925 om internasjonal deponering av design (Haagoverenskomsten). Etter denne avtalen kan én søknad videreføres til de statene som er utpekt i søknaden. En søknad kan dermed medføre designrett i alle de utpekte statene.

Endrede versjoner av Haagoverenskomsten ble vedtatt 2. juni 1934 i London og 28. november 1960 i Haag. I dag har den opprinnelige avtalen fra 1925 gått ut av bruk. Avtalene fra 1934 og 1960 er uavhengige av hverandre og har til dels forskjellige parter. 16 stater er part i avtalen fra 1934, mens 25 stater er part i avtalen fra 1960. Norge og de øvrige nordiske landene er ikke part i noen av disse avtalene.

I Stockholm i 1967 ble det vedtatt bestemmelser om WIPOs administrasjonen av avtalene og søknadssystemene. Som fellesbetegnelse på søknadssystemene brukes Haagsystemet.

Den foreløpig siste avtalen under Haagsystemet er Genèveavtalen av 1999. Det viktigste formålet med den nye avtalen er å åpne for at flere stater skal kunne slutte seg til Haagsystemet. Regelverket har blitt bedre tilpasset stater som har obligatorisk nyhetsgranskning. Dette gjelder blant annet USA og Japan. Mellomstatlige organisasjoner kan bli part i avtalen, og avtalen gjør det dermed mulig å knytte Haagsystemet sammen med regionale søknadssystemer, f.eks. for EF-design.

Søknader innlevert i medhold av Genèveavtalen fra 1999, vil ikke få virkning i stater som bare er tilsluttet avtalene fra 1934 eller 1960 (jf. Genèveavtalen artikkel 31).

Genèveavtalen er undertegnet av 29 stater. Foreløpig har 6 stater blitt part i avtalen (Estland, Island, Moldova, Romania, Slovenia og Ukraina), men flere stater forbereder tiltredelse. Avtalen har foreløpig ikke trådt i kraft.