2 Nærmere om direktivene

Direktiv 93/104/EF om organisering av arbeidstiden

Direktivet, jf vedlegg 2, er et minimumsdirektiv som har til formål å forbedre arbeidstakernes arbeidsvilkår. For å verne arbeidstakernes helse og sikkerhet fastsetter direktivet visse minimumskrav i forbindelse med organisering av arbeidstiden. Direktivet henviser til EUs rammedirektiv på arbeidsmiljøområdet, direktiv 89/391/EØF som inngår i EØS-avtalen, samt til ILOs prinsipper for organisering av arbeidstiden, herunder prinsippene om nattarbeid.

Direktivets sentrale artikler fastsetter regler om lengden av daglige og ukentlige hvileperioder, pauser, maksimal ukentlig arbeidstid, herunder overtid. Direktivet har videre regler om ferie og visse forhold ved skiftarbeid og nattarbeid, blant annet regler om helsekontroll og omplassering av nattarbeidere.

Det er særskilt presisert at direktivets bestemmelser ikke kan gi et medlemsland gyldig grunn til å fastsette regler eller tillate inngåelse av avtaler som innebærer en senking av gjeldende vernebestemmelser. Direktivet inneholder imidlertid bestemmelser som i stor grad åpner for at det på visse vilkår kan tillates avvik fra direktivets hovedbestemmelser.

Artikkel 1 definerer direktivets virkeområde. I utgangspunktet gjelder direktivet alle typer virksomheter, både private og offentlige virksomheter. Følgende sektorer er unntatt på grunn av at det utføres arbeid av særlige art; luft-, jernbane-, vei- og sjøtransport, fart på innenriks vannveier og innsjøer, havfiske, andre aktiviteter til sjøs (herunder offshorevirksomhet), samt virksomhet som utøves av leger under utdanning.

Artikkel 2 definerer de viktigste begrepene i direktivet, slik som arbeidstid, hvileperiode, nattetid, nattarbeidere, skiftarbeid og skiftarbeider.

Artikkel 3 fastsetter at enhver arbeidstaker skal sikres en sammenhengende hvileperiode på minst 11 timer innenfor hver 24-timers periode.

Artikkel 4 fastsetter at enhver arbeidstaker skal sikres en pause dersom den daglige arbeidstiden overstiger 6 timer.

Artikkel 5 fastsetter at arbeidstakere har krav på en sammenhengende ukentlig hvileperiode på 24 timer i tillegg til den daglige fritiden på 11 timer, dvs. til sammen 35 timer ukentlig hviletid. Den ukentlige hvileperioden skal som hovedregel omfatte søndagen, og kan reduseres ned til 24 timer, dersom det foreligger saklige, tekniske eller organisatoriske grunner til dette.

Direktivet åpner for gjennomsnittsberegning av den ukentlige hviletiden over en periode på høyst 14 dager (jf artikkel 16).

Artikkel 6 fastsetter at den gjennomsnittlige ukentlige arbeidstiden, inkludert overtid, ikke skal overstige 48 timer. Rammen for den maksimale ukentlige arbeidstiden skal fastsettes ved lov eller gjennom tariffavtale. Medlemsstatene kan ved lov fastsette regler om en referanseperiode for gjennomsnittsberegning av den ukentlige arbeidstiden for en periode på høyst 4 måneder (jf artikkel 16). Det kan fastsettes ytterligere unntak fra beregningsperiodens lengde ved lov eller gjennom tariffavtale, jf artikkel 17.

Artikkel 7 fastsetter at enhver arbeidstaker skal sikres rett til en årlig betalt ferie på minst fire uker, i samsvar med vilkårene for rett til, eller tildeling av en slik ferie i henhold til nasjonal lovgivning eller praksis.

Artikkel 8 fastsetter at normalarbeidstiden for nattarbeidere ikke skal overstige 8 timer i gjennomsnitt over en 24-timers periode. Medlemsstatene kan selv fastsette referanseperioden for gjennomsnittsberegning, definert i samråd med partene i arbeidslivet eller i tariffavtale eller avtaler inngått mellom partene i arbeidslivet, jf artikkel 16.

For nattarbeid som innebærer særlig risiko eller betydelig fysiske eller mentale belastninger, skal det ikke arbeides mer enn 8 timer innenfor en periode på 24 timer. Det tillates ikke gjennomsnittsberegning i dette tilfellet.

Artikkel 9 fastsetter at arbeidstakere som regelmessig arbeider nattarbeid skal tilbys gratis helsekontroll innen de settes til arbeid og deretter med jevne mellomrom. Nattarbeidere som får helseproblemer, som det er påvist har sammenheng med nattarbeidet, skal når det er mulig overføres til dagarbeid som de er skikket til/passende dagarbeid.

Artikkel 10 gir medlemsstatene mulighet til å fastsette bestemmelser som stiller visse vilkår (garantier) for eller gir bestemte rettigheter til bestemte kategorier nattarbeidere som utsettes for sikkerhets- og helserisiko på grunn av sitt arbeid.

Artikkel 11 fastsetter at det skal treffes tiltak som pålegger arbeidsgiver, som regelmessig bruker nattarbeidere, å informere vedkommende myndighet om dette, dersom slike opplysninger kreves fremlagt.

Artikkel 12 fastsetter at medlemsstatene skal treffe tiltak for å sikre nattarbeidere og skiftarbeidere et nivå for vern av sikkerhet og helse som er tilpasset arbeidets art.

Artikkel 13 fastsetter at det skal treffes de tiltak som er nødvendig for at arbeidsgiver, som planlegger å organisere arbeidet etter en viss rytme, tar hensyn til det alminnelige prinsippet om at arbeidet skal tilpasses mennesket. Regelen tar særlig sikte på å dempe virkningene av monotont og ensformig gjentakelsesarbeid avhengig av virksomhetstype og kravene om sikkerhet og helse.

Artikkel 14 fastsetter at bestemmelsene i dette direktivet ikke får anvendelse der andre fellesskapsrettsakter inneholder mer spesifikke krav på området med hensyn til visse yrker eller former for virksomheter.

Artikkel 15 fastsetter at direktivet ikke skal berøre medlemsstatenes rett til å anvende eller innføre lover/forskrifter, eller til å fremme eller tillate anvendelsen av tariffavtaler/avtaler mellom partene i arbeidslivet, som er gunstigere for vern av arbeidstakernes helse og sikkerhet.

Artikkel 16 fastsetter nærmere regler om adgangen til gjennomsnittsberegning av ukentlig hviletid, ukentlig arbeidstid og nattarbeidets lengde, jf artikkel 5, 6 og 8.

Artikkel 17 regulerer adgangen til å gjøre unntak fra direktivets bestemmelser.

Etter artikkel 17.1 kan det gjøres unntak fra reglene om daglig hviletid, pauser, ukentlig hviletid, lengden på ukentlig arbeidstid og nattarbeid, samt perioden for gjennomsnitts-beregning av ukentlig arbeidstid og nattarbeid for visse typer av arbeid. Det kan blant annet gjøres unntak for arbeid der arbeidstidens lengde ikke kan måles eller forhåndsfastsettes, samt når arbeidstiden kan fastsettes av arbeidstakerne selv. Direktivet gir en ikke uttømmende liste over hvilke kategorier av arbeidstakere som kan unntas. Som eksempel kan nevnes; personer med lederfunksjoner, arbeidende familiemedlemmer og arbeidstakere med arbeid knyttet til religiøse seremonier.

Forutsetningen for unntaksmulighetene etter artikkel 17.1 er at de alminnelige prinsippene for vern av arbeidstakernes helse og sikkerhet overholdes.

I følge artikkel 17.2 kan det gjøres unntak gjennom lov eller tariffavtale fra de samme bestemmelser som under artikkel 17.1, med unntak av regelen om maksimal ukentlig arbeidstid i artikkel 6. Det kan gjøres unntak for en rekke virksomheter og arbeidsoperasjoner som nevnes i direktivet, herunder blant annet vakt- og overvåkningspersonell, arbeidstakere på havner og flyplasser, ansatte innen media, post- og telekommunikasjon, ambulansepersonell, brannvesen og sivilforsvar, samt personell ved sykehus og fengsel og ansatte innen gass-, vann- og el-produksjon samt annen offentlig servicevirksomhet.

Unntak fra de nevnte bestemmelser i direktivet kan også gjøres for industrivirksomhet med kontinuerlig drift, og andre aktiviteter som forskning, jordbruk og turisme, samt for arbeid i forbindelse med ulykker eller andre uforutsette hendelser.

Etter artikkel 17.3 kan det gjøres unntak fra de samme bestemmelser (dvs artikkel 3,4,5,8 og 16) gjennom tariffavtale som inngås mellom partene på sentralt, regionalt eller lavere plan. Unntakene kan avtales for samtlige sektorer.

Forutsetningen for unntaksmulighetene etter artikkel 17.2 og 17.3 er at arbeidstakerne tildeles tilsvarende kompenserende hviletid eller i særlige tilfeller, der slike kompenserende hviletider ikke er mulig, at det sørges for et passende vern av arbeidstakerne.

Ifølge artikkel 17.4 er det adgang til å gjøre unntak fra regelen om gjennomsnittsberegning av den maksimale ukentlige arbeidstiden, jf artikkel 16.2 I utgangspunktet tillates beregningsperioder for gjennomsnittsberegning på opptil 6 måneder. Det tillates videre at det ved tariffavtale eller ved avtale mellom partene i arbeidslivet inngås avtaler som fastsetter beregningsperioder på opptil 12 måneder. Unntak tillates bare i den grad det foreligger saklige, tekniske og organisatoriske grunner, samt at de alminnelige prinsipper for vern av arbeidstakernes helse og sikkerhet blir overholdt.

Artikkel 18 inneholder diverse sluttbestemmelser, herunder blant annet fristen for gjennomføring av direktivets bestemmelser, som er 23. november 1996. Videre åpner bestemmelsen for at medlemsstatene på visse vilkår kan unnlate å anvende artikkel 6 om maksimum ukentlig arbeidstid. Forutsetningen er at de alminnelige prinsippene for vern av arbeidstakernes helse og sikkerhet overholdes og at det fastsettes de nødvendige tiltak for å sikre at;

• ingen arbeidsgiver krever at en arbeidstaker arbeider mer enn 48 timer i løpet av en syvdagersperiode, beregnet som gjennomsnitt for referanseperiode som nevnt i artikkel 16 nr. 2, med mindre arbeidsgiver har fått arbeidstakers samtykke til å utføre et slikt arbeid,

• ingen arbeidstaker lider skade av at han/hun ikke er villig til å gi sitt samtykke til å utføre et slikt arbeid,

• arbeidsgiver fører ajourførte registre over alle arbeidstakere som utfører et slikt arbeid,

• registrene blir stilt til rådighet for myndighetene, som kan forby eller begrense muligheten til å overskride direktivets rammer for den gjennomsnittlige ukentlige arbeidstiden.

Direktiv 94/33/EF om vern av unge personer på arbeidsplassen

Direktivet, jf vedlegg 4, er et minimumsdirektiv som har til formål å beskytte unge personer mot økonomisk utnytting og mot ethvert arbeid som kan skade deres sikkerhet, helse og deres fysiske, mentale eller sosiale utvikling eller gripe forstyrrende inn i deres utdanning. Med unge personer menes personer under 18 år. Med barn menes personer som er under 15 år eller som følger obligatorisk heltidsundervisning. Med ungdom menes personer som har fylt 15 år og som ikke lenger følger obligatorisk heltidsundervisning. Den totale arbeidstid, medregnet eventuelt merarbeid for arbeidstakere under 18 år skal begrenses. Videre skal nattarbeid forbys, med unntak av arbeid i visse særlige virksomhetssektorer. Medlemsstatene skal også sørge for at arbeidsgiver sikrer unge arbeidsvilkår som er tilpasset deres alder.

Artikkel 1 fastsetter at direktivets formål er å sikre at medlemsstatene treffer nødvendige tiltak for å forby barnearbeid, og at minstealder for adgang til sysselsetting eller arbeid som utgangspunkt er 15 år. Medlemsstatene skal sørge for at ungdommers arbeid er strengt regulert og vernet i samsvar med reglene i dette direktivet.

Artikkel 2 fastsetter direktivets virkeområde, som omfatter enhver person under 18 år som har en arbeidsavtale eller et arbeidsforhold som definert i nasjonal lovgivning. Medlemsstatene kan ved lov eller forskrift fastsette at direktivet ikke kommer til anvendelse på tilfeldig eller kortvarig arbeid som utføres i privat husholdning eller i en familiebedrift, som verken betraktes som uheldig, skadelig eller farlig for unge personer.

Artikkel 3 definerer de viktigste begrepene i direktivet, slik som ung person, barn, ungdom, lett arbeid, arbeidstid og hvileperiode.

Artikkel 4 åpner for at det kan fastsettes unntak fra forbudet mot barnearbeid, dvs. for barn under 15 år (jf artikkel 1). Det kan fastsettes særlige regler for sysselsetting av barn som har fylt 14 år og som arbeider som ledd i en ordning med vekslende teoretisk og praktisk utdanning eller bedriftsintern opplæring. Barn som har fylt 14 år kan utføre lettere arbeid under nærmere fastsatte arbeidsvilkår. Barn som har fylt 13 år kan også utføre lettere arbeid i et begrenset antall timer i uken og i nærmere bestemte arbeidskategorier.

Artikkel 5 regulerer adgangen til bruk av barn for opptreden i kulturell, kunstnerisk, sportslig eller reklamemessig sammenheng. Det skal innhentes tillatelse fra vedkommende myndighet i hvert enkelt tilfelle, og tillatelse skal gis under bestemte vilkår.

Artikkel 6 pålegger arbeidsgiver en særlig plikt til å foreta en risikovurdering, iverksette nødvendige tiltak, herunder å gi tilstrekkelig informasjon og opplæring ved sysselsetting av unge personer. Dersom risikovurderingen viser at det kan være fare for de unges sikkerhet, fysiske eller mentale helse eller utvikling, skal det sikres gratis og relevant vurdering og kontroll av de unges helse. Foresatte skal få tilstrekkelig informasjon om eventuelle risikoer og alle tiltak som blir truffet med hensyn til sikkerhet og helse.

Artikkel 7 fastsetter forbud mot at unge personer skal sysselsettes i bestemte typer arbeid. Dette gjelder arbeid som innebærer særlig risiko for helseskade og som er nærmere definert i et eget vedlegg til direktivet. Opplistingen er ikke uttømmende. Som eksempel kan nevnes; arbeid med giftige og helsefarlige stoffer, stråling, støy og arbeid som objektivt sett overstiger unge personers fysiske eller psykiske kapasitet. Ungdom under yrkesopplæring kan likevel settes til slikt arbeid på nærmere bestemte vilkår.

Artikkel 8 fastsetter arbeidstiden for barn og ungdom (unge personer).

Arbeidstiden for barn er:

1. A.

   8 timer per dag og 40 timer per uke for arbeid som ledd i en ordning med vekslende teoretisk og praktisk opplæring eller utplassering i et foretak,

2. B.

   2 timer per undervisningsdag og tolv timer per uke for arbeid som utføres under skolegang, men utenfor skoletid. Den daglige arbeidstid må ikke under noen omstendighet overstige 7 timer. Grensen kan heves til 8 timer for barn som har fylt 15 år,

3. C.

   7 timer per dag og 35 timer per uke for lettere arbeid som utføres i en skolefri periode på minst en uke, disse grenser kan heves til 8 timer per dag og 40 timer per uke for barn som har fylt 15 år,

4. D.

   7 timer per dag og 35 timer per uke for lettere arbeid som utføres av barn som ikke lenger følger obligatorisk heltidsundervisning.

Arbeidstiden for ungdomer: 8 timer per dag og 40 timer per uke.

Dersom unge personer er ansatt hos flere arbeidsgivere, skal utførte arbeidsdager og arbeidstimer legges sammen.

Det gis adgang for myndighetene til å fastsette visse unntak fra de generelle rammebetingelsene om arbeidstid.

Artikkel 9 regulerer adgangen til å benytte unge personer til nattarbeid. Barn skal etter denne bestemmelsen ikke arbeide mellom kl. 20:00 og 06:00. Ungdom skal ikke arbeide mellom kl. 22:00 og 06:00 eller mellom kl. 23:00 og 07:00. Medlemsstatene kan ved lov eller forskrift tillate nattarbeid for ungdom som arbeider innen særskilte virksomhetssektorer. Ungdom som settes til nattarbeid, skal ha tilbud om gratis helsekontroll, med mindre de rent unntaksvis arbeider i denne perioden.

Artikkel 10 fastsetter rammer for daglige og ukentlige hvileperioder.

Barn skal ha en sammenhengende hvileperiode på minst 14 timer for hvert døgn. Ungdom skal ha en sammenhengende hvileperiode på minst 12 timer for hvert døgn. Det kan ved nasjonale bestemmelser fastsettes at disse hvileperiodene kan avbrytes ved aktivitet som karakteriseres av oppdelte eller korte arbeidsperioder i løpet av dagen.

Unge personer skal ha minst to dager hvileperiode i uken og om mulig i sammenheng. Hvileperioden kan reduseres, men må under ingen omstendighet være under 36 timer sammenhengende. Som utgangspunkt skal søndagen være omfattet av denne perioden.

Det kan ved nasjonale bestemmelser fastsettes regler som tillater fravikelse i ovennevnte hvileperioder for ungdom innenfor visse virksomhetssektorer. Dette gjelder arbeid som utføres i følgende sektorer; innen skipsfarts- og fiskerisektoren, i tilknytning til de væpnede styrker eller politiet, på sykehus eller lignende virksomheter, innen landbruket, innen turistnæringen eller i hotell- og restaurantbransjen og virksomhet som særpreges ved oppstykkede arbeidsperioder i løpet av dagen. Unntakene kan bare fastsettes i den grad det er objektive grunner for det og dersom ungdommene får tildelt en passende kompenserende hvileperiode.

Artikkel 11 fastsetter at barn som følger obligatorisk heltidsundervisning, i det omfang det er mulig, skal ha en helt arbeidsfri periode i løpet av skoleferien.

Artikkel 12 fastsetter krav til daglige pauser for unge personer på minst 30 minutter, om mulig sammenhengende, dersom arbeidstiden overstiger 4 1/2 time.

Artikkel 13 fastsetter at medlemsstatene ved nasjonale regler kan fravike direktivets bestemmelser om arbeidstid, nattarbeid og hvileperioder i force majeure tilfeller.

Artikkel 14 pålegger medlemsstatene å fastsette nødvendige tiltak som skal anvendes ved overtredelse av direktivets bestemmelser.

Artikkel 15 fastsetter regler for tilpasning av den tekniske utvikling av internasjonale regler mv på det området direktivet omhandler, blant annet i tilknytning til visse prosesser og arbeid som ikke kan utføres av unge personer.

Artikkel 16 inneholder en klausul mot nivåsenkning. Gjennomføring av direktivet gir ikke grunnlag for å senke den alminnelige nivå for vern av arbeidstakerne etter gjeldende nasjonale bestemmelser.

Artikkel 17 fastsetter diverse sluttbestemmelser, blant annet at fristen for gjennomføring i nasjonal rett i medlemslandene av direktivets bestemmelser er 22. juni 1996.