4 Sosial- og helsedepartementets forslag
4.1 Generelt
Departementets forslag til erstatning til de berørte kvinnene bygger i sin helhet på delinnstillingen fra Erstatningsutvalget for stråleskader. Departementet har gitt sin tilslutning til utvalgets konklusjoner slik de fremgår av innstillingen.
4.2 Den videre fremgangsmåte
4.2.1 Det ordinære erstatningsansvar
Ved erstatningsutmålingen ønsker Sosial- og helsedepartementet å benytte en annen behandlingsmåte enn det som følger av de vanlige retningslinjer for saksbehandling i denne type saker (rundskriv G-83/92). Grunnen til at departementet ønsker dette, er at det nå har gått svært lang tid siden kvinnene ble stråleskadet, og at det er behov for å få utbetalt erstatningene så raskt som mulig. En prosess hvor den enkelte sak må legges frem for andre departement vil forsinke prosessen ytterligere. Departementet viser dessuten til den særskilte kompetanse erstatningsutvalget er i besittelse av når det gjelder disse spørsmål.
Fremgangsmåten for den videre behandlingen blir dermed at Erstatningsutvalget for stråleskader vurderer og behandler den enkelte sak, og forhandler med de erstatningsberettigede kvinnene. På denne bakgrunn vil utvalget fremme tilbud til kvinnene. Tilbudet blir fremsatt med det forbehold at Sosial- og helsedepartementet godkjenner det aksepterte tilbudet, samt at Stortinget bevilger utvalget midler til formålet. Det blir i tilbudene også presisert at utvalgets konklusjoner m.h.t. årsakssammenheng m.v. ikke er bindende ved eventuelle senere rettssaker. Når tilbudene er akseptert av den enkelte kvinne, legges disse puljevis frem for Sosial- og helsedepartementet for godkjenning. Departementet ønsker å legge opp til en slik puljevis godkjenning, for på den måten å kunne foreta utbetalinger fortløpende.
4.2.2 Billighetserstatning
Sosial- og helsedepartementet ønsker i denne saken å gå utenom fremgangsmåten for den alminnelige Billighetserstatningsordningen, av samme hensyn som beskrevet under 4.2.1. Sakenes antall og omfang tilsier dessuten ikke behandling innenfor det vanlige apparatet for billighetserstatningssaker. Billighetserstatning til pasienter som utvalget behandler, vil derfor måtte baseres på et særskilt opplegg og ut fra spesielt fastsatte retningslinjer. Erstatningsutvalget ønsker her å legge seg på en ordning med en billighetserstatningsutmåling med utgangspunkt i mènerstatningsberegning. Det vil bli foretatt grupperinger, med ulike nivåer for erstatningens størrelse. Den enkelte sak vil deretter bli innordnet den enkelte gruppe på grunnlag av skadeomfang. Det vil med andre ord dreie seg om en form for standardisert kompensasjonsordning. Erstatningsutvalget vil således ikke gå inn i forhandlinger med den enkelte kvinne. Det vil bli gitt konkrete tilbud, som det i neste omgang vil være opp til kvinnen å akseptere. Godkjenning fra Sosial- og helsedepartementet vil skje puljevis, på samme måte som for den ordinære erstatningen.
4.3 Erstatningsberegningen
4.3.1 Det ordinære erstatningsansvar
Det foreligger til behandling totalt ca. 110 saker som omfattes av det ordinære erstatningsansvar. Dette gjelder i første omgang de kvinner som ble behandlet i perioden 1982-86, men også 3-4 andre enkeltsaker som grunnet feilbehandling er omfattet av ansvaret. Enkelte av kvinnene har ikke skader som gir grunnlag for erstatning, men det er på nåværende tidspunkt usikkert hvor mange dette gjelder. Erstatningsansvaret bygger på arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningslovens § 2-1, og gir grunnlag for både mènerstatning etter § 3-2 og dekning av økonomisk tap etter § 3-1.
4.3.1.1 Mènerstatning.
Når det gjelder mènerstatning, har utvalget oppgitt at det vil bli foretatt en individuell gjennomgang av den enkelte sak, og en eventuell mènerstatning vil bli beregnet med utgangspunkt i det skadeomfang som er konstatert i etterundersøkelsen, og etter de prinsipper og retningslinjer innstillingen gjør rede for.
Departementet ber om at det avsettes 15 mill. kroner til dekning av mènerstatning for ca. 100 saker med ansvarsgrunnlag.
4.3.1.2 Utgifter/inntektstap
Departementet tar sikte på å legge alminnelige erstatningsrettslige regler til grunn ved beregning av tap pga. utgifter. Det må foretas konkrete vurderinger i den enkelte sak.
Det er antatt at ca. 40 % av kvinnene har lidt et større eller mindre inntektstap grunnet sine skader. Tapsberegningene vil være konkrete og individuelle og lar seg neppe standardisere i særlig grad.
I de to sakene som ble avgjort ved forlik i 1993 og 1994, ble det som allerede omtalt utbetalt erstatning på henholdsvis kr 330.000 og 925.000. Begge de to kvinnene hadde relativt omfattende skader.
Den usikkerhet som her gjør seg gjeldende, gjør det vanskelig med presise beregninger, og i mangel av holdepunkter for noe annet legges til grunn en «gjennomsnittlig» erstatning på kr 500.000 for ca. 100 kvinner. Dette vil gi et beløp i størrelsesorden ca. 50 mill. kroner.
Totalbeløpet for det ordinære erstatningsansvaret vil således ligge i størrelsesorden ca. 65 mill. kroner.
4.3.2 Billighetserstatning
Utvalget behandler til sammen ca. 156 saker som faller inn under denne ordningen. Dette er saker hvor kvinnene har fått strålebehandling i tidsrommet 1975 - 1981, og hvor det ikke foreligger et individuelt grunnlag som gir rett til full erstatning.
Denne ordningen tar utgangspunkt i en del prinsipper som kommer til anvendelse i den alminnelige Billighetserstatningsordningen. Erstatningene bygger på en vurdering av skadens omfang og betydning for den enkelte, og vil ut ifra dette beregnes som mènerstatning. Erstatningenes størrelse vil ligge fra ca. kr 50.000 til 260.000.
Regjeringen ber om at det avsettes 20 mill. kroner til dekning av billighetserstatning til kvinnene som ble behandlet i perioden 1975 - 81.
4.3.3 Klageadgang
Når det gjelder det ordinære erstatningsansvar, dvs. sakene fra perioden etter 1982, vil det være snakk om privatrettslige disposisjoner. Dette innebærer at det ikke vil være noen klagerett for den enkelte pasient i henhold til forvaltningsloven, da forvaltningsloven ikke regulerer privatrettslige disposisjoner.
I forbindelse med billighetserstatningene, kan det reises spørsmål om disse må anses som enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Det ville i så fall medføre klagerett, jf. forvaltningslovens § 28. Spørsmålet er her om ordningen er å anse som utøvelse av offentlig myndighet, eller om det i likhet med det ordinære erstatningsansvar er snakk om privatrettslige disposisjoner.
Departementet er av den oppfatning at dette ikke er offentlig myndighetsutøvelse. Departementet opptrer i denne sammenheng som sykehuseier, og gir tilbud til den enkelte utover det som følger av loven. Det er således ikke som forvaltningsorgan at departementet tilbyr erstatning.
Vedtakene om erstatning vil etter dette ikke være gjenstand for klage i henhold til forvaltningsloven.
4.3.4 Totalt bevilgningsbehov
Totalt bevilgningsbehov blir etter dette 85 millioner kroner.
Regjeringen vil i en senere proposisjon foreslå reduksjon av andre bevilgninger med tilsvarende beløp.