3 Generelt om overenskomstens hovedinnhold

Overenskomsten fastsetter en grenselinje for sjøterritoriet, de økonomiske soner, kontinentalsokkelen og de tilstøtende soner fram til krysningspunktet mellom midtlinjen og det russiske sektorkravet. Sjøgrensen som ble fastsatt ved 1957-avtalen fastholdes. For områdene innenfor Varangerfjordens munning oppdateres og utfylles 1957-avtalen. Utenfor Varangerfjordens munning trekkes en grenselinje nordøstover, som i det vesentlige sammenfaller med en forenklet midtlinje. Lengden på grenselinjen innenfor munningen av Varangerfjorden vil være 45 km. Utenfor munningen, fram til krysningspunktet mellom midtlinjen og det russiske sektorkravet, utgjør lengden på grenselinjen 28 km. Til sammen utgjør grenselinjen som er omhandlet i overenskomsten 73 km.

Grenselinjen avklarer hvor langt henholdsvis norsk og russisk jurisdiksjon og myndighetsutøvelse kan strekke seg i dette havområdet.

I samsvar med det som er vanlig i avgrensningsavtaler, regulerer overenskomsten fremgangsmåten dersom det konstateres mineralforekomster, typisk olje eller gass, som strekker seg over begge sider av grenselinjen. Det etableres en samarbeidsplikt med nærmere angitte prosedyrer dersom en slik grenseoverskridende forekomst blir konstatert.

Overenskomsten inneholder ingen fiskeribestemmelser, slik at norske og russiske rettigheter og forpliktelser på hver side av grenselinjen vil følge de vanlige reglene i havretten. Det gjeldende fiskerisamarbeidet med Russland vil være upåvirket av denne overenskomst.

Selv om 1957-avtalen står ved lag, vil i samsvar med alminnelig folkerett de materielle bestemmelser i denne overenskomst gå foran og erstatte 1957-avtalen.