4 Merknader til de enkelte bestemmelser i overenskomsten

Fortalen viser til ønsket om å fastholde og styrke det gode naboforholdet mellom Norge og Den russiske føderasjon. Videre tas hensyn til overenskomst om sjøgrensen mellom Norge og Sovjetunionen i Varangerfjorden av 15. februar 1957 og dens beskrivelsesprotokoll av 29. november 1957. Det blir også henvist til de relevante bestemmelser i FNs havrettskonvensjon av 10. desember 1982.

Artikkel 1 beskriver grenselinjen mellom Norge og Den russiske føderasjon i Varangerfjordområdet som en grenselinje som avgrenser sjøterritoriet, den økonomiske sonen, kontinentalsokkelen og andre jurisdiksjonsområder etablert i samsvar med folkeretten. Sistnevnte omfatter partenes tilstøtende soner.

Artikkel 2 angir geografiske koordinater for grenselinjens seks punkter, inklusive tre punkter beskrevet i 1957-avtalen, og bestemmer at grenselinjen skal bestå av rette geodetiske linjer mellom disse. Alle koordinater er definert i det geodetiske referansesystemet WGS84.

Punkt 1 er endepunktet på den norsk-russiske riksgrense merket i 1947, omtalt som grensemerke nr. 415 i 1957-avtalen. Punkt 2 er endepunktet for sjøgrensen fastsatt i 1957-avtalen, dvs møtepunktet mellom yttergrensene for norsk og russisk territorialfarvann i 1957, da bredden på Norges sjøterritorium var 4 nautiske mil. Punkt 3 er i overenskomsten definert som møtepunktet for yttergrensene for henholdsvis norsk og russisk sjøterritorium i Varangerfjorden. Punkt 4 er beskrevet som midtpunktet mellom Kibergnes og Kapp Njemetsky i 1957-avtalen. Punkt 5 er et knekkpunkt på avgrensningslinjen for de økonomiske sonene og kontinentalsokkelen. Videre er punkt 6 endepunktet for avgrensningslinjen i henhold til denne overenskomsten, da det fortsatt pågår forhandlinger om avgrensningen fra dette punktet og nordover. Dette innebærer at linjen trukket mellom punktene 1, 2 og 3 vil være grensen mellom partenes sjøterritorium (42 km). Linjen trukket mellom punktene 3 til 4 og videre 4 km utenfor punkt 4, vil være grensen mellom henholdsvis norsk sjøterritorium og russisk økonomisk sone, kontinentalsokkel og tilstøtende sone (7 km). Den øvrige del av grenselinjen fram til punkt 6 utgjør grensen mellom partenes økonomiske soner, kontinentalsokler og tilstøtende soner (24 km).

Som vedlegg til overenskomsten følger en kartskisse for illustrasjonsformål. Det presiseres at ved uoverensstemmelse mellom beskrivelsen av linjen i overenskomsten og linjen på kartskissen, skal beskrivelsen av linjen i avtalens artikkel 2 gå foran.

Artikkel 3 regulerer den situasjon som vil oppstå dersom det oppdages grenseoverskridende petroleumsforekomster på den aktuelle del av kontinentalsokkelen. Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for at felt som ligger på begge sider av grenselinjen, kan utnyttes som en enhet. Dette vil kunne bidra til en mer kostnadseffektiv og rasjonell utnyttelse av petroleumsforekomsten.

Dersom en av partene er av den oppfatning at forekomsten strekker seg over på dennes kontinentalsokkel, kan denne parten gjøre dette gjeldende overfor den andre part. Ved en slik situasjon skal partene drøfte forekomstens utstrekning. Dersom forekomsten strekker seg over begge sider av avgrensningslinjen, skal partene inngå en avtale om utnyttelsen av denne grenseoverskridende forekomsten som en enhet. Avtalen mellom partene skal inneholde bestemmelser om hvordan forekomsten skal utnyttes mest effektivt, utpeking av operatør, hvordan forekomsten samt utbyttet av denne skal fordeles mellom partene og prosedyrer for å bilegge enhver form for uenighet i denne forbindelse. Selv om det treffes avtale om at et grenseoverskridende felt skal utnyttes som en enhet, vil partene fortsatt ha jurisdiksjon på hver sin side av grenselinjen.

Når partene blir enige om en avtale om utnyttelse av grenseoverskridende petroleumsforekomster på kontinentalsokkelen i Barentshavet i området nord for denne overenskomsts punkt 6, jf. artikkel 2, skal den nye avtalen også gjelde for petroleumsforekomster på kontinentalsokkelen som blir krysset av avgrensningslinjen i denne overenskomst. Dette gjelder med mindre noe annet avtales mellom partene.

Artikkel 4 bestemmer at partenes posisjoner vedrørende forhold som ikke reguleres av denne overenskomsten og folkerettens regler om havrettslige spørsmål, er uberørt av overenskomsten. Ingenting i overenskomsten skal påvirke partenes posisjoner vedrørende avgrensning i andre havområder eller på noen måte bli brukt i avgrensningsøyemed, med mindre noe annet avtales mellom partene. Dette innebærer at partenes syn på andre folkerettslige spørsmål ikke berøres av eller kan tolkes ut av overenskomsten.

Artikkel 5 bestemmer at overenskomsten er gjenstand for ratifikasjon og trer i kraft 30 dager etter datoen for utveksling av ratifikasjonsinstrumenter.

Overenskomsten inneholder ingen bestemmelser om hvor lenge den skal gjelde. Den inneholder heller ingen bestemmelser om oppsigelse. I samsvar med folkerettens regler forutsettes den å være i kraft på ubestemt tid.