2 Bakgrunn

Den afrikanske utviklingsbanken (AfDB) opprettet i 1973 Det afrikanske utviklingsfondet (AfDF). Norge har vært medlem av fondet siden starten, og har deltatt i alle fondspåfyllingene. Spørsmålet om norsk medlemskap er behandlet i St. prp. nr. 104 for 1972-73, jf. Innst. S. nr. 327 samme år. Stortinget ga sin tilslutning til medlemsskapet 6. juni 1973.

Hovedmålsettingen til fondet er å finansiere fattigdomsreduserende tiltak i det enkelte låntakerland. Lånene fra fondet er rentefrie (med et mindre administrasjonsgebyr) og har opptil 50 års nedbetalingstid, inkludert en avdragsfri periode på 10 år.

AfDF og AfDB, som ofte omtales som Afrikabankgruppen, har felles styre og administrasjon. Det øverste beslutningsorganet er guvernørstyret som møtes en gang i året på årsmøtet. Mellom årsmøtene ledes banken av et styre på 18 eksekutivdirektører - 12 fra regionale medlemsland og 6 fra ikke-regionale medlemsland. Sammen med Sveits og India utgjør de nordiske landene en egen valggruppe som har felles eksekutivdirektør i bankens styre. Stillingene som eksekutivdirektør, rådgiver og assistent roterer mellom valggruppens medlemsland. De nordiske landene samarbeider tett i saker som berører viktige politikkområder i banken.

AfDF har i perioden 1974 til 2001 lånt ut nærmere 131 milliarder kroner (11,4 milliarder UA - Units of Account - som svarer til «Special Drawing Rights», SDR i IMF). Dette er det nominelle, uindekserte beløp. For samme periode kan utlånsvirksomheten deles inn i seks sektorer med følgende prosentvise fordeling: landbruk 27 prosent, sosial sektor (helse, utdanning) 20 prosent, transport 18 prosent, offentlige tjenester (elektrisitet, vann) 13 prosent, industri 2 prosent og annet (innbefattet lån som dekker flere sektorer) 20 prosent.

I 2001 gikk 27 prosent av fondets utlånsmidler til flersektorlån, 24 prosent til landbruk, 18 prosent til sosial sektor, 16 prosent til transport og 13 prosent til offentlige tjenester.