4 Sluttresultatet av forhandlingene

De operasjonelle føringer ble gradvis fastlagt på innledende møter i forhandlingene, mens økt gaveandel, finansieringen av dette og totalt påfyllingsnivå stod i fokus i sluttfasen av forhandlingene. De følgende strategiske mål vil ligge til grunn for virksomheten under AfDF IX:

• Fattigdomsreduksjon skal fortsatt være det overordnede mål, og en revisjon av strategien for dette legges fram. Tusenårsmålene skal være referansepunktet.

• Større konsentrasjon av fondets virksomhet, på grunnlag av bankgruppens komparative fortrinn.

• Økt utviklingseffekt, bl.a. gjennom bedre måling av resultater og innarbeiding av erfaringer i prosjekter og programmer.

• Større sammenheng mellom de nasjonale utviklingsplaner og fondets landstrategier.Fondets landstrategier må samsvare med de nasjonale planer.

• Forbedret koordinering og samarbeid, særlig i forhold til Verdensbanken, for å maksimere effekten av internasjonal støtte og redusere de administrative byrder knyttet til utviklingssamarbeid.

• Økt deltakelse, åpenhet og offentlighet.Målgruppers deltakelse i alle deler av prosjektsyklusen er viktig, også gjennom økt tilgjengelighet til planer og strategier.

• Styrket institusjonell kapasitet.Mye har blitt gjort de senere år for å effektivisere Afrikabankgruppen gjennom reorganisering internt, og dette arbeidet skal konsolideres og videreføres.

I tillegg til ovenstående policyføringer ble det enighet om at følgende operasjonelle prioriteringer skal gjelde for AfDF IX:

• Utvikling i landbruk og på landsbygda. Landbruk skal være den viktigste sektoren.

• Utdanning og helse. Særlig primærhelse og -utdanning. Fondet skal arbeide nært med særorganisasjonene, som f.eks. WHO, i kampen mot smittsomme sykdommer.

• Godt styresett. Fondet skal øke innsatsen for låntagerlandenes muligheter til å styre og overvåke offentlig forbruk, forsterke regelverk og fremme åpenhet og ansvarlighet.

• Privat sektor. Fondet skal arbeide nært med Verdensbanken/IDA og fremme et godt investeringsklima, og videreføre støtten til små og mellomstore bedrifter.

• Regional integrasjon. Dette er viktig for økonomisk vekst, både gjennom utbygging av infrastruktur og bedret markedsadgang.

• Likestilling og bærekraftig miljø. Disse skal innarbeides og ivaretas i alle prosjekter.

• Postkonflikt. Det er enighet om en begrenset rolle for AfDF i postkonflikt-land, fokusert på mellomlang sikt, og i samarbeid med andre partnere.

Etter at gaveandelsspørsmålet var avklart i IDA-forhandlingene lå det til rette for en løsning også for AfDF IX, og Afrikabankgruppen tok i sitt forslag utgangspunkt i IDA-løsningen. Dette innebærer for AfDF en økning av gaveandelen fra 7,5 prosent til 18-21 prosent. Økningen skal i sin helhet tilfalle de fattigste av de afrikanske landene, definert som land med BNP pr. innbygger under USD 360. Dette er beregnet å resultere i en gaveandel på 23-27 prosent for disse landene. Fordelingen av gavemidler på temaområder og formål vil bli noe mer fleksibelt anvendt enn tilfellet er for IDA. AfDF vil ikke i samme grad som IDA bli styrt av prosent-mål for enkeltformål, men vil noe friere kunne allokere midler, i tråd med nasjonale utviklingsplaner, i første rekke til områdene HIV/Aids, gjenoppbygging etter konflikt og naturkatastrofer, utdanning, helse, vann og sanitær.

Når det gjelder kompensasjon for tapte inntekter grunnet høyere gaveandel forholder det seg slik at de store kostnadene vil påløpe om 30-40 år, grunnet både avdragsfrihet i 10 år, lang nedbetalingstid og inflasjon. Dette vil kunne redusere AfDFs muligheter til å støtte de fattigste landene. Da det i uoverskuelig framtid ikke synes realistisk at de rike land samlet sett vil øke sin bistand i en slik grad at den oppveier for bortfallet av tilbakeføring av midler til AfDF, vil en stor økning av gaveandelen på sikt kunne føre til redusert ressurstilgang for de fattigste landene. Det var stor uenighet mellom giverlandene rundt dette spørsmålet. De fleste, herunder Norge, la vekt på en forpliktende løsning der en allerede under denne påfylling innbetaler et relativt beskjedent beløp som settes til side for forrentning og dekning av senere kostnader. Den andre gruppen, med store givere som USA, Frankrike, Tyskland, Italia og Japan foretrakk å betale for inntektstapet når det oppstår - hvilket vil bety store nominelle beløp om 30-40 år. Det ble ikke oppnådd enighet, og det er som en midlertidig løsning vedtatt å sette av omlag 170 millioner kroner av AfDF IX. Dette tilsvarer det gjennomsnittlige bortfallet av inntekter for hver påfylling fram til 2054 med en gaveandel på 21 prosent.

Det endelige påfyllingsnivå ble UA 2,37 milliarder, eller omlag 27 milliarder kroner. Dette var noe mindre enn Afrikabankgruppen hadde håpet, men likevel en liten økning fra forrige påfylling. Særlig Frankrike og Japan bidro til å trekke påfyllingsnivået ned, og begge land reduserte sin andel - Frankrike betydelig. USA og Nederland økte sine andeler av påfyllingen, og Norge opprettholdt sin andel på 3,54 prosent (jf. vedlegg).

Giverlandenes bidrag utgjorde i utgangspunktet kun 78,4 prosent av påfyllingen, og for å redusere dette gapet besluttet enkelte land å tillate raskere trekk på de gjeldsbrev som utstedes som betaling. Dette gir økte renteinntekter for AfDB. For Japan var det nødvendig at flere land bidro for å redusere dette gapet for at de selv skulle kunne yte mer, og Norge besluttet derfor å innbetale et frivillig bidrag som ikke påvirker vår andel av påfyllingen. Dette bidraget er differansen mellom Norges beregnede andel av en påfylling på UA 2,5 milliarder, som har ligget til grunn for utarbeidelsen av budsjettet for 2003 og den endelige løsningen på UA 2,37 milliarder, og utgjør 53 millioner kroner. Deler av det resterende gapet vil bli dekket av visse overføringer fra AfDB til AfDF.