3 Forhandlingsprosessen

Det første forhandlingsmøtet ble holdt i Valencia i mai 2001. Forhandlingene ble avsluttet i Oslo i september 2002. Det ble til sammen holdt seks forhandlingsmøter. I forhandlingene deltok representanter fra 26 giverland. Forhandlingene ble ledet av Karel van Kesteren, Nederland. Representanter fra bankens ledelse deltok på alle møtene. Hovedtemaene for forhandlingene var fondets utlånspolitikk, påfyllingens nivå og byrdefordelingen mellom giverne. I tillegg var innføring av nye regler for hvor stor andel av fondets bistand som skal kunne gis på gavevilkår, samt fordelingen av slike på kategorier land og formål, et sentralt tema. Likeledes ble det diskutert hvordan en skal kompensere for bortfallet av tilbakebetalinger til fondet som følger med en økt gaveandel.

Det generelle utgangspunkt for diskusjonen om fondets utlånspolitikk var den nye overordnede strategi for sin virksomhet som Afrikabankgruppen la frem i 1999. Denne framtidsplanen er bankgruppens forsøk på å definere sin rolle i en verdensøkonomi i endring. Sammen med en reorganisering internt er strategien tenkt å gjøre Afrikabankgruppen til en ledende finansinstitusjon for utvikling i Afrika og bedre i stand til å støtte bærekraftig økonomisk utvikling med fattigdomsreduksjon og rettferdighet som sentrale mål. Prioriteringer knyttet til den overordnede strategi ble fremforhandlet under AfDF VIII forhandlingene, og gjelder følgende:

• tre sektorprioriteringer på landnivå; jordbruk- og landsbygdutvikling, utvikling av menneskelige ressurser og utvikling av privat sektor,

• økonomisk integrasjon og samarbeid på regionalt nivå,

• tre tverrgående tema; godt styresett, miljø og likestilling.

Under forhandlingene var giverne opptatt av den rolle Afrikabankgruppen bør spille i forhold til andre finansinstitusjoner for utvikling og effekten av fondets aktiviteter. Det ble fremholdt at AfDF må bli mer selektivt og fokusert i sine prioriteringer, med vekt på visse områder innen det spekter som er omtalt i strategidokumentet. Det ble likeledes argumentert for at fondet gjennom kvantifiserbare indikatorer må kunne demonstrere resultater av sin støtte.

Videre la giverne vekt på at Afrikabankgruppen må styrke samarbeidet med andre utviklingspartnere, og særlig følge opp den samarbeidsavtale som er inngått med Verdensbanken. Norge og flere andre land understreket også at AfDF må styrke sin deltakelse i prosessen rundt nasjonale fattigdomsrettede utviklingsstrategier (såkalte «Poverty Reduction Strategy Papers») og fra norsk side ble det lagt spesielt vekt på at fondet selv baserer sin lånevirksomhet på landenes egne utviklingsstrategier for fattigdomsreduksjon. I denne sammenheng støttet giverne AfDFs egne planer for å dreie bevilgninger fra prosjekter til sektorprogrammer.

Afrikabankgruppens rolle i postkonflikt-land ble tidlig i forhandlingene gjenstand for bred diskusjon. Noen givere mente banken ikke skulle ha noen rolle i det hele tatt i en tidlig fase, men konsentrere seg om utvikling på mellomlang og lang sikt. Bankens president viste til at flere av bankens medlemsland var land i konflikt med store gjeldsrestanser til banken, og som en sentral institusjon i Afrika ville det være naturlig at banken i samarbeid med andre finansinstitusjoner og FN hadde et begrenset engasjement også i en tidlig fase i postkonflikt-land. Mange givere, også Norge, støttet dette syn. Norge fremholdt i den forbindelse at det vil kunne være nyttig med en tilnærming der de ulike organisasjonene foretar en felles evaluering av behovene og i nært samarbeid med myndighetene enes om en fornuftig arbeidsfordeling i en tidlig fase.

Det var også enighet blant giverne om at målrettede tiltak for å stabilisere forholdene etter konflikt primært bør finansieres på gavevilkår.

Som en del av diskusjonen rundt postkonflikt tok Afrikabankgruppen spesielt opp situasjonen i den Demokratiske Republikk Kongo (DRC). Afrikabankgruppen var den største multilaterale kreditor overfor DRC og en plan for gjeldssanering i samarbeid med Verdensbanken og IMF ble framlagt. DRC fikk avskrevet sine restanser til AfDF med midler fra Interimsfondet, mens situasjonen for AfDB ennå ikke er avklart. DRCs gjeldsrestanser til banken utgjør omlag 62 prosent av de totale restanser til AfDB. Norge har hele tiden satt en slik sanering i sammenheng med en omforenet politisk løsning og endelig fred i landet.

Parallelt med en tilsvarende diskusjon i forhandlingene om den 13. påfylling i IDA ble problematikken knyttet til økt gaveandel drøftet. På den ene siden stod USA som ønsket en betydelig økning i andelen, og på den andre de europeiske land som var skeptiske til en slik økning. USAs oppfatning er at det ikke er hensiktsmessig å låne penger til de fattigste og mest gjeldstyngede land, og spesielt ikke på områder som ikke umiddelbart genererer økte inntekter. Europeerne, også Norge, fremholdt at en betydelig økning i gaveandelen vil kunne begrense den langsiktige finansiering av rimelige lån til fattige land og at gavebistand i utgangspunktet bør kanaliseres via FN-systemet. De fleste land kunne likevel være med på en diskusjon om økning av gaveandelen for visse tematiske områder, slik Norge på et tidspunkt fremmet som kompromissforslag i IDA-forhandlingene. Forslaget gikk ut på at støtte på gavevilkår kunne ytes på områdene HIV/Aids, tiltak for å støtte opp om en postkonflikt-situasjon og gjenoppbygging etter naturkatastrofer. Diskusjonen i IDA-forhandlingene ble etter hvert fastlåst, særlig imellom USA og Storbritannia, og dette umuliggjorde også enighet om AfDF IX. Da forhandlingene i desember 2001 skulle ha vært avsluttet var det fremdeles ikke enighet i IDA, og det ble klart at Afrikafondet i løpet av 2002 ville gå tom for fondsmidler som underlag for utlånsvedtak. Det ble besluttet å avholde et møte for om mulig å sikre fondet tilstrekkelig finansiering fram til en endelig forhandlingsløsning forelå. I april 2002 bidro derfor en rekke land med drøyt 4 milliarder kroner for videre drift. Norge deltok i Interimsfondet med 322 millioner kroner som hadde dekning på budsjettet for 2002. Både operasjonelle føringer og gavenivå ble holdt uforandret fra AfDF VIII og det ble derfor ikke ansett nødvendig å innhente særskilt parlamentarisk godkjennelse. Interimsfondet vil integreres i den endelige løsning for AfDF IX, og innbetalte beløp trukket fra endelig tilskudd for land som bidro. I juli ble det inngått et kompromiss i IDA-forhandlingene og gaveandelen ble fastsatt til 18-21 prosent. Det var denne løsningen som lå til grunn for det siste forhandlingsmøtet for AfDF IX i Oslo i september.

Afrikabankgruppens forslag til løsning før det siste møtet var for øvrig en påfylling i størrelsesorden UA 2,5 milliarder (omlag 28,6 milliarder kroner). Dette var også utgangspunkt for Norges budsjetterte bidrag. Argumentene for en økning fra UA 2,2 milliarder under AfDF VIII var økte behov i låntagerlandene, bankgruppens interne reform, de økonomiske konsekvenser av 11. september og den rolle AfDB er tiltenkt innen «New Partnership for Africa's Development» (NEPAD) som ansvarlig for visse deler av implementeringen av initiativet.