2 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/98/EF av 17. november 2003 om viderebruk av informasjon fra offentlig sektor

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR —

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 95,

under henvisning til forslag fra Kommisjonen 1 ,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité 2 ,

under henvisning til uttalelse fra Regionkomiteen 3 ,

etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 251 4 , og

ut fra følgende betraktninger:

1. I henhold til traktaten skal det opprettes et indre marked og et system som sikrer at konkurransen i det indre marked ikke vris. Harmonisering av regler og praksis i medlemsstatene i forbindelse med bruken av informasjon fra offentlig sektor bidrar til at disse målene nås.

2. Utviklingen mot et informasjons- og kunnskapssamfunn påvirker livet til alle borgere i Fellesskapet, blant annet ved at de får tilgang til og mulighet for å tilegne seg kunnskap på nye måter.

3. Digitalt innhold spiller en viktig rolle i denne utviklingen. Innholdsproduksjon har i de senere år ført til en rask økning i antall arbeidsplasser, og tendensen fortsetter. De fleste av disse arbeidsplassene er skapt i små nystartede foretak.

4. Den offentlige sektor samler inn, framstiller, gjengir og formidler et bredt spekter av informasjon på mange områder, f.eks. informasjon om samfunnsmessige forhold, økonomi, geografi, værforhold, turisme, næringsliv, patentrettigheter og utdannelse.

5. Et av hovedformålene med å opprette et indre marked er å skape vilkår som fremmer utviklingen av tjenester som omfatter hele Fellesskapet. Informasjon fra offentlig sektor er et viktig utgangsmateriale for produkter og tjenester med digitalt innhold, og vil bli en enda viktigere innholdskilde gjennom utviklingen av trådløse innholdstjenester. En bred tverrnasjonal geografisk dekning vil også være vesentlig i denne sammenhengen. Større muligheter for å viderebruke informasjon fra offentlig sektor bør blant annet gi europeiske foretak mulighet til å utnytte sitt potensial og bidra til økonomisk vekst og flere arbeidsplasser.

6. Det er betydelige forskjeller mellom medlemsstatenes regler og praksis med hensyn til utnyttelsen av informasjonskilder, noe som hindrer full utnyttelse av det økonomiske potensialet i denne viktige dokumentkilden. Offentlige myndigheters tradisjonelle praksis med hensyn til å utnytte informasjon fra offentlig sektor har også utviklet seg på svært forskjellige måter. Dette bør det tas hensyn til. Det bør derfor sikres et minimum av harmonisering av nasjonale regler og praksis for viderebruk av dokumenter fra offentlig sektor i tilfeller der forskjeller i nasjonale forskrifter og praksis eller manglende klarhet er til hinder for et velfungerende indre marked og en tilfredsstillende utvikling av informasjonssamfunnet i Fellesskapet.

7. Uten et minimum av harmonisering på fellesskapsplan kan dessuten nasjonalt lovgivningsarbeid, som allerede er innledet i mange medlemsstater for å møte de teknologiske utfordringene, føre til enda mer betydelige forskjeller. Virkningen av slike forskjeller og usikkerhet med hensyn til lovgivningen vil få større betydning i takt med utviklingen av informasjonssamfunnet, som allerede har medført en sterk økning i tverrnasjonal viderebruk av informasjon.

8. Det er behov for en allmenn ramme for vilkårene for viderebruk av dokumenter fra offentlig sektor for å sikre rettferdige og avpassede vilkår uten forskjellsbehandling for viderebruk av slik informasjon. Offentlige myndigheter samler inn, framstiller, gjengir og formidler dokumenter for å ivareta sine offentlige oppgaver. Bruk av slike dokumenter av andre grunner anses som viderebruk. Medlemsstatenes politikk kan gå videre enn de minstestandardene som angis i dette direktiv, og dermed tillate mer omfattende viderebruk.

9. Dette direktiv inneholder ingen forpliktelse til å tillate viderebruk av dokumenter. Beslutningen om hvorvidt viderebruk skal tillates skal fortsatt treffes av vedkommende medlemsstat eller offentlige myndighet. Dette direktiv bør få anvendelse på dokumenter som gjøres tilgjengelige for viderebruk når offentlige myndigheter utsteder lisens til, selger, formidler, utveksler eller utleverer informasjon. For å unngå kryssubsidiering bør viderebruk omfatte videre bruk av dokumenter innenfor en slik myndighet, i forbindelse med virksomhet som ikke hører inn under dens offentlige oppgaver. Virksomhet som ikke hører inn under dens offentlige oppgaver vil vanligvis omfatte utlevering av dokumenter som framstilles og prissettes utelukkende på kommersielt grunnlag og i konkurranse med andre markedsdeltakere. Definisjonen av «dokument» skal ikke omfatte dataprogrammer. Direktivet bygger på de foreliggende tilgangsordningene i medlemsstatene og endrer ikke de nasjonale reglene for tilgang til dokumenter. Det får ikke anvendelse i tilfeller der borgere eller foretak i henhold til den relevante tilgangsordningen bare kan få utlevert et dokument dersom de kan godtgjøre en berettiget interesse. På fellesskapsplan anerkjennes det i artikkel 41 (rett til god forvaltning) og 42 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter at alle borgere i Unionen og enhver fysisk eller juridisk person som er bosatt eller har sitt forretningskontor i en medlemsstat skal ha rett til tilgang til dokumenter fra Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen. Offentlige myndigheter bør oppmuntres til å gjøre sine dokumenter tilgjengelige for viderebruk. Offentlige myndigheter bør fremme og oppmuntre til viderebruk av dokumenter, herunder offisielle tekster av lovgivende og administrativ art i de tilfeller der vedkommende offentlige myndighet har rett til å godkjenne slik viderebruk.

10. Definisjonene av «offentlig myndighet» og «offentligrettslig organ» er hentet fra direktivene om offentlig innkjøp (92/50/EØF 5 , 93/36/EØF 6 , 93/37/EØF 7 og 98/4/EF 8 ). Offentlige foretak omfattes ikke av disse definisjonene.

11. I dette direktiv fastsettes en allmenn definisjon av betegnelsen «dokument», i tråd med utviklingen i informasjonssamfunnet. Den omfatter enhver gjengivelse av handlinger, kjensgjerninger eller informasjon – og enhver samling av slike handlinger, kjensgjerninger eller slik informasjon – uansett medium (skrevet på papir, eller lagret elektronisk eller som et lydopptak, bildeopptak eller audiovisuelt opptak), som innehas av offentlige myndigheter. Et dokument som innehas av en offentlig myndighet, er et dokument som den offentlige myndighet har rett til å tillate viderebruk av.

12. Fristen for å svare på anmodninger om viderebruk bør være rimelig og i tråd med tilsvarende frister for å besvare anmodninger om tilgang til dokumentet i henhold til relevante tilgangsordninger. Rimelige frister i hele Unionen vil stimulere til at det skapes nye samlinger av informasjonsprodukter og -tjenester på felleseuropeisk plan. Når en anmodning om viderebruk er innvilget, bør offentlige myndigheter gjøre dokumentene tilgjengelige innenfor et tidsrom som gjør det mulig å utnytte dokumentenes økonomiske potensial fullt ut. Dette er særlig viktig for innhold av dynamisk art (f.eks. trafikkopplysninger), der den økonomiske verdien avhenger av at det er umiddelbar tilgang til opplysningene og at de oppdateres regelmessig. Ved bruk av lisens kan det inngå i lisensvilkårene at dokumentene skal være tilgjengelige innen en viss frist.

13. Mulighetene for viderebruk kan bedres gjennom en begrensning av behovet for å digitalisere papirbaserte dokumenter eller behandle digitale filer for å gjøre dem gjensidig kompatible. Offentlige myndigheter bør derfor gjøre dokumenter tilgjengelige i alle allerede foreliggende formater eller språkversjoner og, dersom det er mulig og hensiktsmessig, i elektronisk form. Offentlige myndigheter bør se velvillig på anmodninger om utdrag fra foreliggende dokumenter i tilfeller der det vil være enkelt å etterkomme anmodningen. Offentlige myndigheter bør imidlertid ikke være forpliktet til å framlegge et utdrag av et dokument dersom det ville medføre uforholdsmessig stor anstrengelse. For å gjøre viderebruk enklere bør offentlige myndigheter gjøre sine dokumenter tilgjengelige i et format som, i den grad det er mulig og hensiktsmessig, ikke er avhengig av at en bestemt programvare brukes. I den grad det er mulig og hensiktsmessig bør offentlige myndigheter ta hensyn til mulighetene for viderebruk av dokumenter av og for funksjonshemmede personer.

14. Dersom det kreves avgifter, bør den samlede inntekten ikke overskride de samlede kostnadene for innsamling, framstilling, gjengivelse og formidling av dokumenter, samt en rimelig kapitalforrentning, samtidig som det tas hensyn til eventuelle krav om at vedkommende offentlige myndighet skal være selvfinansierende. Framstilling omfatter å skape og å sette sammen, og formidling kan også omfatte brukerstøtte. Kostnadsdekning og en rimelig kapitalforrentning i samsvar med gjeldende regnskapsprinsipper og den relevante metoden for kostnadsberegning for vedkommende offentlige myndighet utgjør en øvre grense for avgiftene for å unngå for høye priser. De øvre grensene for avgifter som fastsettes i dette direktiv berører ikke medlemsstatenes eller offentlige myndigheters rett til å anvende lavere avgifter eller ikke anvende avgifter overhodet, og medlemsstatene bør oppmuntre offentlige myndigheter til å gjøre dokumenter tilgjengelige mot avgifter som ikke overskrider marginalkostnadene for å gjengi og formidle dokumentene.

15. Det er en forutsetning for utviklingen av et informasjonsmarked i Fellesskapet at vilkårene for viderebruk av dokumenter fra offentlig sektor er klare og tilgjengelige for allmennheten. De potensielle brukerne bør derfor gjøres tydelig oppmerksom på alle gjeldende vilkår for viderebruk av dokumentene. Medlemsstatene bør, når det er relevant, oppmuntre til opprettelse av elektroniske registre over tilgjengelige dokumenter for å fremme og gjøre det lettere å anmode om viderebruk. De som anmoder om å viderebruke dokumenter bør underrettes om tilgjengelig klageadgang i forbindelse med vedtak eller praksis som berører dem. Dette vil være særlig viktig for små og mellomstore foretak som ikke nødvendigvis er vant til å samhandle med andre medlemsstaters offentlige myndigheter og kjenner klageadgangen i den forbindelse.

16. Offentliggjøring av alle allment tilgjengelige dokumenter fra offentlig sektor – ikke bare i forbindelse med den politiske prosessen, men også rettslige og forvaltningsmessige framgangsmåter – er et grunnleggende middel for å utvide retten til kunnskap, som er et grunnleggende demokratisk prinsipp. Denne målsettingen får anvendelse på institusjoner på alle plan, dvs. lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

17. I noen tilfeller vil viderebruk av dokumenter finne sted uten noen lisensavtale. I andre tilfeller vil det bli utstedt en lisens som fastsetter vilkår for lisenstakerens viderebruk med hensyn til ansvar, riktig bruk av dokumenter, garanti for at de ikke endres, og kildeangivelse. Dersom offentlige myndigheter utsteder lisens for viderebruk av dokumenter, bør lisensvilkårene være rettferdige og tydelige. Elektronisk tilgjengelige standardlisenser kan også spille en viktig rolle i denne forbindelse. Medlemsstatene bør derfor sørge for at standardlisenser er tilgjengelige.

18. Dersom vedkommende myndighet beslutter at visse dokumenter ikke lenger skal være tilgjengelige for viderebruk, eller at disse dokumentene ikke lenger skal ajourføres, skal den ved første anledning offentliggjøre disse beslutningene, om mulig i elektronisk form.

19. Vilkårene for viderebruk bør ikke innebære forskjellsbehandling for tilsvarende kategorier av viderebruk. Dette bør for eksempel ikke hindre vederlagsfri utveksling av informasjon mellom offentlige myndigheter når de utfører offentlige oppgaver, selv om andre parter må betale for viderebruk av de samme dokumentene. Det bør heller ikke hindre at det vedtas en differensiert avgiftspolitikk for kommersiell og ikke-kommersiell viderebruk.

20. Offentlige myndigheter bør respektere konkurransereglene når de fastsetter prinsippene for viderebruk av dokumenter, og så langt mulig unngå ekslusivavtaler mellom dem selv og private partnere. For å yte en tjeneste av allmenn økonomisk interesse kan det imidlertid noen ganger være nødvendig med enerett til viderebruk av visse dokumenter fra offentlig sektor. Dette kan være tilfellet dersom ingen kommersiell forlegger vil offentliggjøre opplysningene uten en slik enerett.

21. Dette direktiv bør gjennomføres og anvendes i fullt samsvar med prinsippene om vern av personopplysninger i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger 9 .

22. Tredjemanns immaterialrettigheter berøres ikke av dette direktiv. For å unngå tvil må det understrekes at betegnelsen «immaterialrettigheter» her bare omfatter opphavsrett og beslektede rettigheter (herunder sui generis-rett). Dette direktiv får ikke anvendelse på dokumenter som omfattes av industriell eiendomsrett, f.eks. patenter, registrerte mønstre og varemerker. Direktivet berører ikke forekomsten av eller eiendomsretten til offentlige myndigheters immaterialrettigheter, og det begrenser ikke på noen måte utøvelsen av disse rettighetene ut over de grensene som er fastsatt i dette direktiv. De forpliktelsene dette direktiv pålegger bør få anvendelse bare i den grad de er forenlige med bestemmelsene i internasjonale avtaler om vern av immaterialrettigheter, særlig Bern-konvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk (Bern-konvensjonen) og avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterialrettigheter (TRIPS-avtalen). Offentlige myndigheter bør imidlertid utøve sin opphavsrett på en måte som letter viderebruk av dokumenter.

23. Verktøy som hjelper potensielle brukere å finne dokumenter som er tilgjengelige for viderebruk og vilkårene for viderebruk kan gjøre det betydelig lettere å bruke dokumenter fra offentlig sektor på tvers av landegrensene. Medlemsstatene bør derfor sikre at det foreligger praktiske ordninger som hjelper brukere som forsøker å finne dokumenter som er tilgjengelige for viderebruk. Lister, helst elektronisk tilgjengelige, over de viktigste dokumentene (dokumenter som viderebrukes i stort omfang eller vil kunne viderebrukes i stort omfang), og nettportaler med lenker til desentraliserte lister over informasjonskilder er eksempler på slike praktiske ordninger.

24. Dette direktiv berører ikke europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF av 22. mai 2001 om harmonisering av visse sider ved opphavsrett og beslektede rettigheter i informasjonssamfunnet 10 og europaparlaments- og rådsdirektiv 96/9/EF av 11. mars 1996 om rettslig vern av databaser 11 . Det fastsetter vilkårene for offentlige myndigheters utøvelse av sine immaterialrettigheter i det indre informasjonsmarked når de tillater viderebruk av dokumenter.

25. Ettersom målene for det foreslåtte tiltaket, nemlig å gjøre det lettere å skape informasjonsprodukter og -tjenester som bygger på dokumenter fra offentlig sektor på fellesskapsplan, å fremme en effektiv tverrnasjonal bruk av dokumenter fra offentlig sektor i private foretak for å skape verdiøkende informasjonsprodukter og –tjenester, og å begrense konkurransevridning på fellesskapsmarkedet, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og de derfor, fordi tiltaket virkelig omfatter og får virkninger i hele Fellesskapet, bedre kan nås på fellesskapsplan, kan Fellesskapet treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som omhandlet i traktatens artikkel 5. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går dette direktiv ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene. Dette direktiv bør føre til et minimum av harmonisering slik at ytterligere forskjeller mellom medlemsstatene unngås i forbindelse med viderebruk av dokumenter fra offentlig sektor —

VEDTATT DETTE DIREKTIV:

Kapittel I

Alminnelige bestemmelser

Artikkel 1

Gjenstand og virkeområde

1. I dette direktiv fastsettes et minste sett av regler for viderebruk av dokumenter som innehas av offentlige myndigheter i medlemsstatene, og for hvordan slik viderebruk kan fremmes i praksis.

2. Dette direktiv får ikke anvendelse på:

   1. dokumenter som stilles til rådighet uten at det omfattes av de offentlige oppgavene til de berørte offentlige myndighetene i henhold til lov eller andre bindende regler i medlemsstaten eller, i mangel av slike regler, som fastsatt i samsvar med vanlig administrativ praksis i vedkommende medlemsstat,

   2. dokumenter som tredjemann har immaterialrettigheter til,

   3. dokumenter som i henhold til tilgangsordningene i medlemsstatene ikke er tilgjengelige, blant annet av hensyn til:

      • vern av nasjonal sikkerhet (dvs. statens sikkerhet), forsvar eller offentlig sikkerhet,

      • fortrolig behandling av statistiske opplysninger eller forretningsopplysninger,

   4. dokumenter som innehas av allmennkringkastere og deres datterforetak, og av andre organer og deres datterforetak, i forbindelse med utførelsen av en allmennkringkastingsoppgave,

   5. dokumenter som innehas av utdannings- og forskningsvirksomheter, for eksempel skoler, universiteter, arkiver, biblioteker og forskningsinstitutter, herunder, der det er relevant, organisasjoner opprettet for å overføre forskningsresultater,

   6. dokumenter som innehas av kulturinstitusjoner som museer, biblioteker, arkiver, orkestre, operascener, ballettscener og teatre.

3. Dette direktiv bygger på og berører ikke foreliggende tilgangsordninger i medlemsstatene. Dette direktiv får ikke anvendelse i tilfeller der borgere eller foretak i henhold til tilgangsordningen må godtgjøre en særlig interesse for å få tilgang til dokumentene.

4. Dette direktiv opprettholder og berører på ingen måte nivået av personvern med hensyn til behandling av personopplysninger i henhold til bestemmelsene i fellesskapsretten og nasjonal lovgivning, og det endrer særlig ikke de forpliktelser og rettigheter som er fastsatt i direktiv 95/46/EF.

5. Forpliktelsene som pålegges i henhold til dette direktiv skal få anvendelse bare i den grad de er forenlige med bestemmelsene i internasjonale avtaler om vern av immaterielle rettigheter, særlig Bern-konvensjonen og TRIPS-avtalen.

Artikkel 2

Definisjoner

I dette direktiv menes med:

1. «offentlig myndighet»: statlige, regionale eller lokale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger dannet av én eller flere slike myndigheter eller offentligrettslige organer,

2. «offentligrettslig organ»: ethvert organ

   1. som er opprettet særlig med det formål å oppfylle behov i allmennhetens interesse som ikke er av industriell eller kommersiell art, og

   2. som er en juridisk person, og

   3. som er finansiert hovedsakelig av statlige, regionale eller lokale myndigheter, eller andre offentligrettslige organer, eller som er underlagt slike organers administrative kontroll, eller som har et administrasjonsorgan, ledelsesorgan eller kontrollorgan der mer enn halvparten av medlemmene er utpekt av statlige, regionale eller lokale myndigheter eller andre offentligrettslige organer,

3. «dokument»:

   1. ethvert innhold, uansett medium (skrevet på papir, eller lagret elektronisk eller som et lydopptak, bildeopptak eller audiovisuelt opptak),

   2. enhver del av et slikt innhold,

4. «viderebruk»: fysiske eller juridiske personers bruk av dokumenter som innehas av offentlige myndigheter, for andre kommersielle eller ikke-kommersielle formål enn det opprinnelige formålet i forbindelse med den offentlige oppgaven som dokumentene ble framstilt for. Utveksling av dokumenter mellom offentlige myndigheter som utelukkende skjer i forbindelse med deres offentlige oppgaver, skal ikke anses som viderebruk,

   «personopplysninger»: opplysninger som definert i artikkel 2 bokstav a) i direktiv 95/46/EF.

Artikkel 3

Allment prinsipp

Når viderebruk av dokumenter som innehas av offentlige myndigheter er tillatt, skal medlemsstatene sikre at disse dokumentene kan viderebrukes for kommersielle eller ikke-kommersielle formål i samsvar med vilkårene fastsatt i kapittel III og IV. Dersom det er mulig, skal dokumentene gjøres tilgjengelige i elektronisk form.

Kapittel II

Anmodninger om viderebruk

Artikkel 4

Krav til behandlingen av anmodninger om ­viderebruk

1. Offentlige myndigheter skal, dersom det er mulig og hensiktsmessig, i elektronisk form, behandle anmodninger om viderebruk og gjøre dokumentene tilgjengelige for søkeren for viderebruk eller, dersom det kreves en lisens, utarbeide lisenstilbudet til søkeren innen en rimelig frist som tilsvarer fristene fastsatt for behandling av anmodninger om tilgang til dokumenter.

2. Dersom det ikke er fastsatt noen frister eller andre regler for utlevering av dokumenter, skal offentlige myndigheter behandle anmodningen og utlevere dokumentene som skal viderebrukes til søkeren eller, dersom det kreves en lisens, utarbeide lisenstilbudet til søkeren innen en frist på høyst 20 virkedager etter at anmodningen er mottatt. Denne fristen kan forlenges med 20 virkedager dersom en anmodning er omfattende eller komplisert. I slike tilfeller skal søkeren innen tre uker etter den første anmodningen underrettes om at behandlingen krever mer tid.

3. Ved et eventuelt avslag på anmodningen skal de offentlige myndighetene underrette søkeren om årsakene til avslaget på grunnlag av relevante bestemmelser i tilgangsordningen i vedkommende medlemsstat eller nasjonale bestemmelser vedtatt i henhold til dette direktiv, særlig artikkel 1 nr. 2 bokstav a), b) og c), eller artikkel 3. Dersom et avslag gis på grunnlag av artikkel 1 nr. 2 bokstav b), skal den offentlige myndigheten vise til den fysiske eller juridiske personen som er rettighetshaver, der denne er kjent, eller alternativt til lisensgiveren som den offentlige myndigheten har innhentet det relevante materialet fra.

4. Alle avslag skal inneholde en henvisning til klageadgangen i tilfelle søkeren ønsker å klage på vedtaket.

5. Offentlige myndigheter som omfattes av artikkel 1 nr. 2 bokstav d), e) og f) skal ikke være forpliktet til å oppfylle kravene i denne artikkel.

Kapittel III

Vilkår for viderebruk

Artikkel 5

Tilgjengelige formater

1. Offentlige myndigheter bør gjøre sine dokumenter tilgjengelige i alle allerede foreliggende formater eller språkversjoner, og, dersom det er mulig og hensiktsmessig, i elektronisk form. Dette innebærer ikke at offentlige myndigheter er forpliktet til å framstille eller tilpasse dokumenter for å etterkomme anmodningen, og heller ikke til å framlegge utdrag fra dokumenter dersom dette ville medføre en uforholdsmessig stor anstrengelse og ikke bare et enkelt håndgrep.

2. Det kan ikke på grunnlag av dette direktiv kreves at offentlige myndigheter skal fortsette å framstille en viss type dokumenter med sikte på en privat eller offentlig organisasjons viderebruk av slike dokumenter.

Artikkel 6

Avgiftsprinsipper

Dersom det kreves en avgift, skal den samlede inntekten fra utlevering og tillatelse til viderebruk av dokumenter ikke overskride kostnadene for innsamling, framstilling, gjengivelse og formidling, samt en rimelig kapitalforrentning. Avgiftene bør være kostnadsbaserte innenfor den relevante regnskapsperioden og beregnes i samsvar med gjeldende regnskapsprinsipper for de berørte offentlige myndigheter.

Artikkel 7

Innsyn

Vilkår og standardavgifter for viderebruk av dokumenter som innehas av offentlige myndigheter skal fastsettes på forhånd og offentliggjøres, og når det er mulig og hensiktsmessig skal offentliggjøringen skje elektronisk. På anmodning skal den offentlige myndigheten angi beregningsgrunnlaget for den offentliggjorte avgiften. Vedkommende offentlige myndighet skal også angi hvilke faktorer som vil bli tatt hensyn til ved beregning av avgifter i atypiske tilfeller. Offentlige myndigheter skal sikre at de som anmoder om å viderebruke dokumenter underrettes om klageadgang i forbindelse med vedtak eller praksis som berører dem.

Artikkel 8

Lisenser

1. Offentlige myndigheter kan tillate viderebruk av dokumenter uten vilkår, eller de kan fastsette vilkår som omhandler relevante forhold, når det er hensiktsmessig gjennom en lisens. Disse vilkårene skal ikke legge unødvendige begrensninger på mulighetene for viderebruk og skal ikke brukes for å begrense konkurranse.

2. I medlemsstater der lisenser brukes skal medlemsstatene sikre at standardlisenser for viderebruk av dokumenter fra offentlig sektor som kan tilpasses til hver enkelt lisenssøknad, er tilgjengelige og kan behandles elektronisk. Medlemsstatene skal oppmuntre alle offentlige myndigheter til å bruke standardlisensene.

Artikkel 9

Praktiske ordninger

Medlemsstatene skal sikre at det foreligger praktiske ordninger som gjør det lettere å finne dokumenter som er tilgjengelige for viderebruk, for eksempel lister, helst i elektronisk form, over de viktigste dokumentene, og nettportaler med lenker til desentraliserte lister over informasjonskilder.

Kapittel IV

Likebehandling og rettferdig handel

Artikkel 10

Likebehandling

1. Gjeldende vilkår for viderebruk skal ikke innebære forskjellsbehandling for tilsvarende kategorier av viderebruk.

2. Dersom dokumenter viderebrukes av en offentlig myndighet som ledd i dens kommersielle virksomhet som ikke hører inn under dens offentlige oppgaver, skal de samme avgifter og andre vilkår anvendes for utlevering av dokumenter til denne virksomheten som til andre brukere.

Artikkel 11

Forbud mot eksklusivavtaler

1. Alle potensielle markedsdeltakere skal ha mulighet til å viderebruke dokumenter, selv om en eller flere markedsdeltakere allerede utnytter verdiøkende produkter på grunnlag av disse dokumentene. Kontrakter eller andre avtaler mellom de offentlige myndighetene som innehar dokumentene og tredjemann skal ikke medføre enerett.

2. Dersom imidlertid enerett er nødvendig for å yte en tjeneste i allmennhetens interesse, skal begrunnelsen for å tildele en slik enerett regelmessig vurderes på nytt, og under alle omstendigheter hvert tredje år. Eksklusivavtaler som inngås etter at dette direktiv har trådt i kraft, skal være åpne for innsyn og offentliggjøres.

3. Foreliggende eksklusivavtaler som ikke oppfyller kravene til unntak i henhold til nr. 2, skal opphøre ved kontraktens utløp eller under alle omstendigheter senest 31. desember 2008.

Kapittel V

Sluttbestemmelser

Artikkel 12

Gjennomføring

Medlemsstatene skal innen 1. juli 2005 sette i kraft de lover og forskrifter som er nødvendige for å etterkomme dette direktiv. De skal umiddelbart underrette Kommisjonen om dette.

Disse bestemmelsene skal, når de vedtas av medlemsstatene, inneholde en henvisning til dette direktiv, eller det skal vises til direktivet når de kunngjøres. Nærmere regler for henvisningen fastsettes av medlemsstatene.

Artikkel 13

Ny vurdering

1. Kommisjonen skal foreta en ny vurdering av anvendelsen av dette direktiv før 1. juli 2008 og oversende resultatene av denne vurderingen, sammen med eventuelle forslag til endring av direktivet, til Europaparlamentet og Rådet.

2. Den nye vurderingen skal særlig rettes mot dette direktivs virkeområde og virkninger, herunder omfanget av økningen i viderebruk av dokumenter fra offentlig sektor, følgene av avgiftsprinsippene og viderebruken av offisielle tekster av lovgivende og administrativ art, samt ytterligere muligheter for å gjøre det indre marked mer velfungerende og fremme utviklingen av den europeiske innholdsindustrien.

Artikkel 14

Ikrafttredelse

Dette direktiv trer i kraft den dag det kunngjøres i Den europeiske unions tidende .

Artikkel 15

Adressater

Dette direktiv er rettet til medlemsstatene.

Utferdiget i Brussel, 17. november 2003.