4 Departementets merknader

Nærings- og handelsdepartementet er kommet til at det må være staten som eier, altså Nærings- og handelsdepartementet (tidligere Industridepartementet), som bør påta seg det samlede økonomiske ansvaret for de latente historiske miljøforpliktelser på Raufoss-området og i Mjøsa (også Forsvarets andel) som måtte følge av offentligrettslige miljøpålegg etter forurensningslovens bestemmelser. Staten kan imidlertid ikke påta seg ansvar for andre miljøforhold i Raufoss-konsernet som for eksempel for virksomheter i utlandet.

På Raufoss-området vil departementet anta at eventuelt uregelmessige miljøforhold skriver seg fra en god stund bakover i tid. På den annen side kan det ikke helt utelukkes at nyere forhold har gjort seg gjeldende. Siden aksjekapitalen i Raufoss ASA er tapt er det ikke så mye mer de private aksjonærene i Raufoss ASA etter allmennaksjeloven kan hefte for med mindre det skulle være grunnlag for å rette ansvar mot dem etter reglene om ansvarsgjennombrudd, jf. allmennaksjeloven § 17-1. Dette synes lite aktuelt.

Hvis ikke staten påtar seg et slikt miljøansvar kan man risikere at restvirksomhetene i Raufoss-konsernet ikke lar seg selge, med de konsekvenser dette ville måtte få. Med forbehold om Stortingets samtykke underrettet departementet således styret i Raufoss ASA i brev av 19. juni 2003 om at selskapet kunne tilkjennegi overfor potensielle nye eiere at de ikke vil bli holdt økonomisk ansvarlig for eventuelle kostnader som følge av offentligrettslige pålegg eller erstatningsansvar etter forurensningsloven hva angår forholdene i Mjøsa eller eventuelt på Raufoss-området.

Nærings- og handelsdepartementet har vurdert juridiske problemstillinger ved de konkrete ansvarsforholdene knyttet til eventuell historisk relatert forurensning på Raufoss-området samt deponeringen av ammunisjon m.v. i Mjøsa. Departementets konklusjon er at staten etter forurensningsloven vil kunne holdes ansvarlig for eventuell forurensning som skjedde mens staten var eneeier. Et spørsmål vil da være forholdet om regress fra Raufoss ASA. Rettslig sett vil det kunne være hjemmel for å rette et ansvar mot nåværende aksjonærer av Raufoss (altså herunder de private), men det vil være gode muligheter for lempning etter skadeerstatningsloven § 5-2 da forurensningen skjedde på et tidligere tidspunkt da staten var eneansvarlig for særlovselskapet frem til 1968 og i perioden 1968-1990 da virksomhetene var statlig heleid aksjeselskap. Ved delprivatiseringen av Raufoss-konsernet i 1990 ble det i børsintroduksjonsprospektet ikke opplyst om den dumpingen av ammunisjon som hadde skjedd i Mjøsa tidligere. Det ble heller ikke opplyst om eventuelle forurensningsproblemer på selve Raufoss-området. De private aksjonærene fikk dermed ikke foranledning til å vurdere det potensielle ansvaret for forurensningsskader. Begge disse argumentene tilsier at det er rimelig at staten også bærer et økonomisk ansvar i miljø-spørsmålene frem til tidspunktene for salg av de ulike fabrikkene på Raufoss-området. Prinsippet «om at det er forurenseren som skal betale» bør følges.

Ved utskillelsen av Forsvarsdivisjonen i Raufoss-konsernet i 1998 til Nammo ble det avtalt at Nammo AS skulle ha regress mot Raufoss ASA når det gjelder ansvaret for mulig historisk forurensning fra før transaksjonstidpunktet. I henhold til denne avtalen vil det derfor være Raufoss ASA som i dag hefter for Nammos eventuelle miljøansvar. Tilsvarende garantibestemmelser av standard innhold har Raufoss ASA påtatt seg ved andre salg og vil måtte påta seg ved fremtidige salg. En oppløsning av Raufoss ASA vil, med mindre staten påtar seg miljøansvaret, kunne medføre at ansvaret for de latente miljøforpliktelsene går over til kjøperne av de ulike virksomhetene i Raufoss samt at Nammos regressrett mot Raufoss ASA langt på vei bortfaller.

Den 16. januar 2004 ble Raufoss Water & Gas AS avhendet. Fabrikken har fått en god industriell løsning med de nye eierne. I samsvar med departementets brev av 19. juni 2003 forutsetter avtaleverket at staten fram til kjøpetidspunktet påtar seg det samlede miljøansvaret, at det blir utstedt en miljøgaranti fra statens side overfor kjøper der kjøper blant annet vil bli holdt skadesløs for eventuelle miljøforhold fra før kjøpetidspunktet som måtte oppstå. Sluttføringen av salget avventer Stortingets samtykke til statlig miljøgaranti overfor kjøper. Inntil videre har kjøper blant annet holdt tilbake 10 mill. kroner av kjøpesummen på sperret konto inntil staten får formalisert sitt miljøansvar.

Arbeidet med salg av Koplingsvirksomheten (resterende del av Fluid) og Chassis er godt igang. Det finnes flere industrielle interessenter til disse virksomhetene. I disse salgsprosessene er det på tilsvarende måte som for Raufoss Water & Gas AS lagt til grunn at kjøper skal holdes skadesløs for eventuelle miljøforpliktelser på Raufoss-området og i Mjøsa som måtte oppstå som kan relateres til tiden før kjøpetidspunktet.

Det vil etter departementets syn være naturlig at staten ved Nærings- og handelsdepartementet også påtar seg det latente historiske miljøansvaret overfor tidligere kjøpere av industrivirksomhet/fast eiendom på Raufoss, som også kan bli holdt ansvarlige for eventuelle miljøforhold av historisk karakter på Raufoss-området. Slik som for Nammo AS har Raufoss ASA som nevnt avgitt 10-årsmiljøgarantier overfor andre private kjøpere av sivil virksomhet/fast eiendom på Raufoss etter 1990. Dette er bindinger som må løses opp i forbindelse med statens garantistillelse og selve avviklingen av Raufoss ASA. I forhold til Mjøsa-saken vil kun Nammo/Forsvaret være berørt, ikke andre private eiere i næringsparken på Raufoss, da Mjøsa-saken gjelder dumping av militær ammunisjon.

Statsgarantiene for de ulike virksomhetene kan kun gjelde frem til selve salgstidspunktene. Overfor eiendomsselskapet på Raufoss, Raufoss Næringspark ANS, er det behov for en mer grundig gjennomgang før de konkrete rammene for statens garanti fastlegges. Det vil videre være viktig å få klarlagt forholdet til Nammo AS. Et brev fra Nammo AS, datert den 19. januar 2004, er inntatt som trykt vedlegg til denne proposisjon.

I forhold til det praktiske arbeidet med å utstede samtlige av statsgarantiene er det hensiktsmessig at departementet får fullmakt fra Stortinget til å kunne avtale de nærmere vilkår garantiene i hvert enkelt tilfelle skal gis på. Et viktig forhold vil være en tidsbegrensning av ansvarsforholdet på Raufoss industriområde for salg i regi av Raufoss-konsernet, som allerede er foretatt, mens for de forestående salgene frem mot oppløsning av Raufoss vil kjøpetidspunktet være avgjørende for ansvarsforholdene.