2 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2560/2001 av 19. desember 2001 om betalinger i euro på tvers av landegrensene

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR -

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 95 nr. 1,

under henvisning til forslag fra Kommisjonen 1

,

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 2

,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank 3

,

etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 251 4

og

ut fra følgende betraktninger:

1. Europaparlaments- og rådsdirektiv 97/5/EF av 27. januar 1997 om pengeoverføringer på tvers av landegrensene 5

   hadde som formål å bedre pengeoverføringstjenestene på tvers av landegrensene og særlig å gjøre dem mer effektive. Målet var å gjøre det mulig, særlig for forbrukerne og små og mellomstore bedrifter, å effektuere pengeoverføringer på en hurtig, pålitelig og rimelig måte fra en del av Fellesskapet til en annen. Kostnadene ved slike pengeoverføringer og betalinger på tvers av landegrensene er vanligvis fremdeles svært høye sammenlignet med kostnadene ved innenlands betalinger. Det framgår av resultatene av en undersøkelse foretatt av Kommisjonen og offentliggjort 20. september 2001 at forbrukerne får utilstrekkelige eller ingen opplysninger om overføringskostnadene, og at de gjennomsnittlige kostnadene ved pengeoverføringer på tvers av landegrensene knapt er endret siden 1993, da en tilsvarende undersøkelse ble foretatt.

2. Kommisjonsmelding til Europaparlamentet og Rådet av 31. januar 2000 om massebetalinger i det indre marked, europaparlamentsresolusjon av 26. oktober 2000 om kommisjonsmeldingen og av 4. juli 2001 om hjelp til markedsdeltakere ved overgang til euro samt rapportene fra Den europeiske sentralbank av september 1999 og september 2000 om bedring av betalingstjenestene på tvers av landegrensene understreker det umiddelbare behov for merkbare forbedringer på dette området.

3. I henhold til kommisjonsmelding til Europaparlamentet, Rådet, Den økonomiske og sosiale komité, Regionkomiteen og Den europeiske sentralbank av 3. april 2001 om forberedelsene til innføringen av sedler og mynter i euro, har Kommisjonen til hensikt å benytte alle midler den har til rådighet og treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at kostnadene ved transaksjoner på tvers av landegrensene tilnærmes kostnadene ved innenlands transaksjoner, og at ideen om eurosonen som et «innenlands betalingsområde» konkretiseres og klargjøres overfor borgerne.

4. Sammenlignet med målet som ble stadfestet ved innføringen av euro som oppgjørsvaluta, dvs. å oppnå et om ikke ensartet, så i det minste lignende gebyrsystem for euro, er det ikke oppnådd noen vesentlige resultater når det gjelder å minske kostnadene ved betalinger på tvers av landegrensene sammenlignet med kostnadene ved innenlands betalinger.

5. Betalinger på tvers av landegrensene øker i volum i takt med gjennomføringen av det indre marked. I dette området uten grenser er betalinger blitt enda lettere gjennom innføringen av euro.

6. Det faktum at avgiftsnivået for betalinger på tvers av landegrensene fremdeles er høyere enn for innenlands betalinger hemmer handelen på tvers av landegrensene, og hindrer dermed at det indre marked virker på en tilfredsstillende måte. Dette vil sannsynligvis også påvirke tilliten til euroen. For å lette det indre markeds virkemåte, må det derfor sørges for at avgiftene for betalinger på tvers av landegrensene i euro er de samme som for betalinger i euro innenfor en medlemsstat, noe som også vil styrke tilliten til euroen.

7. Prinsippet om avgiftslikhet bør gjelde for elektroniske betalingstransaksjoner på tvers av landegrensene i euro fra 1. juli 2002, idet det tas hensyn til tilpasningsperiodene og institusjonenes ekstra arbeidsmengde i forbindelse med overgangen til euro. For å gjøre det mulig å sette i verk den nødvendige infrastruktur og de nødvendige vilkår, bør det fastsettes en overgangsperiode for pengeoverføringer på tvers av landegrensene fram til 1. juli 2003.

8. Det anbefales ikke på det nåværende tidspunkt å anvende prinsippet om avgiftslikhet på papirsjekker, siden de er av en slik art at behandlingen av dem ikke er like effektiv som for andre betalingsmidler, særlig elektroniske betalinger. Prinsippet om åpenhet om avgifter bør imidlertid også gjelde for sjekker.

9. For at det skal være mulig for en kunde å vurdere kostnadene ved en betaling på tvers av landegrensene, må kunden få opplysninger om størrelsen på avgiften og eventuelle endringer av denne. Det samme gjelder i tilfeller der en annen valuta enn euro er involvert i betalinger på tvers av landegrensene i euro.

10. Denne forordning berører ikke institusjonenes mulighet til å tilby en totalavgift for forskjellige betalingstjenester, forutsatt at betalinger på tvers av landegrensene og innenlands betalinger ikke forskjellsbehandles.

11. Det er også nødvendig å gjøre det lettere for betalingsinstitusjonene å effektuere betalinger på tvers av landegrensene. Med henblikk på dette bør det oppmuntres til standardisering, særlig bruk av internasjonale bankkontonummer (IBAN) 6

    og bankidentifikasjonskoder (BIC) 7

    , som er nødvendige ved automatisk behandling av pengeoverføringer på tvers av landegrensene. Det anses som avgjørende at disse kodene brukes i størst mulig utstrekning. Dessuten bør andre tiltak som medfører ytterligere kostnader oppheves, for å minske kostnadene som belastes kundene ved betalinger på tvers av landegrensene.

12. For å lette byrdene for institusjonene som effektuerer betalinger på tvers av landegrensene, er det nødvendig gradvis å fjerne forpliktelsen til systematisk nasjonal innberetning i forbindelse med betalingsbalansestatistikk.

13. For å sikre overholdelse av denne forordning bør medlemsstatene sørge for at det finnes egnede og effektive framgangsmåter for klage eller anke, med henblikk på å løse eventuelle tvister mellom oppdragsgiver og oppdragsgivers institusjon eller mellom mottaker og mottakers institusjon, idet eksisterende framgangsmåter benyttes der det er aktuelt.

14. Det er ønskelig at Kommisjonen innen 1. juli 2004 framlegger en rapport om anvendelsen av denne forordning.

15. Det bør fastsettes en framgangsmåte som gjør det mulig å anvende denne forordning på betalinger på tvers av landegrensene som effektueres i en annen medlemsstats valuta, når vedkommende medlemsstat har besluttet dette -

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Artikkel 1

Formål og virkeområde

Denne forordning fastsetter regler for betalinger på tvers av landegrensene i euro for å sikre at avgiftene for slike betalinger er de samme som for betalinger i euro innenfor en medlemsstat.

Forordningen får anvendelse på betalinger på tvers av landegrensene i euro på inntil 50 000 euro som effektueres innenfor Fellesskapet.

Denne forordning får ikke anvendelse på betalinger på tvers av landegrensene som effektueres mellom institusjoner for egen regning.

Artikkel 2

Definisjoner

I denne forordning menes med

1. «betalinger på tvers av landegrensene»,

   1. «pengeoverføringer på tvers av landegrensene», dvs. transaksjoner som effektueres på initiativ av en oppdragsgiver via en institusjon eller dens filial i en medlemsstat for å stille et pengebeløp til disposisjon for en mottaker i en institusjon eller dens filial i en annen medlemsstat; oppdragsgiver og mottaker kan være samme person,

   2. «elektroniske betalingstransaksjoner på tvers av landegrensene», dvs.

      • overføringer av midler på tvers av landegrensene effektuert ved hjelp av et elektronisk betalingsmiddel, bortsett fra overføringer som bestilles og foretas av institusjoner,

      • kontantuttak på tvers av landegrensene ved hjelp av et elektronisk betalingsmiddel samt påfylling av (og uttak fra) et betalingsmiddel med elektroniske penger ved kontantautomater og bankautomater i lokalene til utstederen eller en institusjon som ved avtale er forpliktet til å godta betalingsmiddelet,

   3. «sjekker på tvers av landegrensene», dvs. papirsjekker som definert i Genève-konvensjonen av 19. mars 1931 om vedtakelse av enhetlige lover for sjekker, som er belastet en institusjon beliggende i Fellesskapet og benyttet til betalinger på tvers av landegrensene innenfor Fellesskapet,

2. «elektronisk betalingsmiddel», et fjernbetalingsmiddel og et betalingsmiddel med elektroniske penger som gjør det mulig for innehaveren å effektuere en eller flere elektroniske betalingstransaksjoner,

3. «fjernbetalingsmiddel», et middel som gir innehaveren tilgang til midler på sin konto i en institusjon, og som kan benyttes til å effektuere en betaling til en betalingsmottaker. Dette krever vanligvis bruk av en personkode og/eller et lignende identitetsbevis. Fjernbetalingsmidler omfatter særlig betalingskort (kredittkort, debetkort, debetkort med betalingsutsettelse eller faktureringskort) samt kort for effektuering av banktransaksjoner per telefon eller hjemmefra. Denne definisjonen omfatter ikke pengeoverføringer på tvers av landegrensene,

4. «betalingsmiddel med elektroniske penger», et betalingsmiddel som kan påfylles, enten det dreier seg om et forhåndsbetalt kort eller et dataminne, der verdienheter er lagret elektronisk,

5. «institusjon», enhver fysisk eller juridisk person som gjennom sin næringsvirksomhet foretar betalinger på tvers av landegrensene,

6. «avgifter», alle avgifter som en institusjon krever, og som er direkte forbundet med en betaling på tvers av landegrensene i euro.

Artikkel 3

Avgifter for elektroniske betalingstransaksjoner og pengeoverføringer på tvers av landegrensene

1. Fra 1. juli 2002 skal avgiftene som en institusjon krever for elektroniske betalingstransaksjoner på tvers av landegrensene i euro på inntil 12 500 euro, være de samme som avgiftene som institusjonen krever for tilsvarende betalinger i euro som effektueres innenfor medlemsstaten der institusjonen er beliggende.

2. Senest fra 1. juli 2003 skal avgiftene som en institusjon krever for pengeoverføringer på tvers av landegrensene i euro på inntil 12 500 euro, være de samme som avgiftene som institusjonen krever for tilsvarende pengeoverføringer i euro som effektueres innenfor medlemsstaten der institusjonen er beliggende.

3. Fra 1. januar 2006 skal beløpet 12 500 euro økes til 50 000 euro.

Artikkel 4

Innsyn i avgifter

1. Enhver institusjon skal på forhånd stille opplysninger om avgifter som kreves for betalinger på tvers av landegrensene og for betalinger som effektueres innenfor medlemsstaten der institusjonen er beliggende, til rådighet for sine kunder i en lettfattelig skriftlig form, eventuelt også i elektronisk form, i henhold til nasjonale regler.

   Medlemsstatene kan fastsette at sjekkhefter skal være forsynt med en advarsel til forbrukerne om avgiftene for bruk av sjekker på tvers av landegrensene.

2. Enhver endring av avgifter skal meddeles som angitt i nr. 1, før endringen trer i kraft.

3. Dersom en institusjon krever avgifter ved valutaveksling til og fra euro, skal den gi sine kunder:

   1. opplysninger på forhånd om alle vekslingsavgifter den vil kreve, og

   2. separate opplysninger om de forskjellige vekslingsavgifter som er krevd.

Artikkel 5

Tiltak for å lette pengeoverføringer på tvers av landegrensene

1. En institusjon skal eventuelt, på anmodning fra den enkelte kunde, oversende kundens internasjonale bankkontonummer (IBAN) samt institusjonens bankidentifikasjonskode (BIC).

2. Kunden skal på anmodning fra institusjonen som effektuerer pengeoverføringen, oversende institusjonen mottakerens IBAN samt BIC til mottakerens institusjon. Dersom kunden ikke oversender nevnte opplysninger, kan institusjonen beregne tilleggsavgifter for kunden. I så fall skal institusjonen stille opplysninger om tilleggsavgiftene til rådighet for kundene i henhold til artikkel 4.

3. Fra 1. juli 2003 skal institusjonene angi kundens IBAN og institusjonens BIC på kontoutskriftene til den enkelte kunde, eller som et vedlegg til dem.

4. Med hensyn til fakturering av varer og tjenester på tvers av landegrensene i Fellesskapet, skal en leverandør som godtar betaling via pengeoverføring oversende sine kunder sitt IBAN og sin institusjons BIC.

Artikkel 6

Medlemsstatenes forpliktelser

1. Medlemsstatene skal innen 1. juli 2002 oppheve enhver nasjonal innberetningsplikt i forbindelse med betalingsbalansestatistikk for betalinger på tvers av landegrensene på inntil 12 500 euro.

2. Medlemsstatene skal innen 1. juli 2002 oppheve enhver nasjonal bestemmelse om minstekrav til opplysninger som skal gis om mottakeren som hindrer at betalingen effektueres automatisk.

Artikkel 7

Overholdelse av denne forordning

Overholdelse av denne forordning skal sikres ved hjelp av sanksjoner som er virkningsfulle, står i forhold til overtredelsen og virker avskrekkende.

Artikkel 8

Revisjonsbestemmelse

Kommisjonen skal innen 1. juli 2004 framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport om anvendelsen av denne forordning, særlig om:

• utviklingen av infrastrukturen til systemer for betalinger på tvers av landegrensene,

• hensiktsmessigheten ved å bedre forbrukertjenestene ved en styrking av konkurransevilkårene med hensyn til yting av betalingstjenester på tvers av landegrensene,

• virkningen av anvendelsen av denne forordning for avgifter på betalinger som effektueres innenfor en medlemsstat,

• hensiktsmessigheten ved å øke beløpet fastsatt i artikkel 6 nr. 1 til 50 000 euro fra 1. januar 2006, samtidig som det tas hensyn til eventuelle konsekvenser for foretakene.

Rapporten skal eventuelt være vedlagt forslag til endringer.

Artikkel 9

Ikrafttredelse

Denne forordning trer i kraft den tredje dag etter at den er kunngjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

Denne forordning får anvendelse også på betalinger på tvers av landegrensene som effektueres i en annen medlemsstats valuta når denne medlemsstaten underretter Kommisjonen om sin beslutning om å utvide anvendelsen av denne forordning til sin valuta. Kommisjonen skal offentliggjøre meldingen i EFT. Utvidelsen får anvendelse 14 dager etter nevnte offentliggjøring.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Brussel, 19. desember 2001.