4 Forholdet til norsk rett

Lov av 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) regulerer avtaler og oppdrag om finansielle tjenester med finansinstitusjoner. Loven gjelder avtaler om finansielle tjenester som tilbys publikum av finansinstitusjoner og visse andre foretak. Dette gjelder for eksempel avtaler om innskudd, herunder betalingstjenester, utlån og kausjon.

Finansavtaleloven § 9 tredje ledd gir hjemmel til å regulere pengeoverføringer over landegrensene. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det gitt forskrift av 2. juni 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet (betalingsoppdragforskriften), som gjennomfører direktiv 97/5/EF om pengeoverføringer på tvers av landegrensene. Forskriften gjelder imidlertid bare for selve pengeoverføringstjenestene, og regulerer ikke kostnadene ved slike overføringer.

Med hjemmel i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-13 kan Kongen gi forskrifter om prisfastsetting og kostnadsbelastning for tjenester som ytes av finansinstitusjoner. Kompetansen er ved kgl.res. 10. juni 1988 nr. 457 delegert til Finansdepartementet. Det er ikke gitt forskrifter i medhold av denne bestemmelsen som regulerer prisfastsetting og kostnadsbelastning for grensekryssende betalinger.

Det finnes heller ikke andre bestemmelser som regulerer kostnadene ved slike grensekryssende overføringer i euro.

Gjennomføringen av forordningen i norsk rett vil derfor kreve lovendring.

Forordninger må gjennomføres i norsk rett som sådan, jf. EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a). Det vil bli redegjort nærmere for de konkrete lovendringer som er nødvendige for å gjennomføre forordningen i en egen odelstingsproposisjon.