2 Nærmere om forordningen

Forordningen må ses i sammenheng med direktiv 97/5/EF om pengeoverføringer på tvers av landegrensene som ble vedtatt av EU i 1997. Direktivet gir bestemmelser for foretak som utfører betalingsoverføringer, om informasjonsplikt overfor kundene og til hvilken tid betalingsoverføringer skal være utført. Videre inneholder direktivet et forbud mot at det gjøres fradrag i det overførte beløp for kostnader hos betalingsmottakeren. Direktivet er inntatt i EØS-avtalen vedlegg IX (finansielle tjenester) og er gjennomført i norsk rett ved forskrift av 2. juni 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet.

Formålet med direktiv 97/5/EF var å forbedre tjenestene knyttet til grensekryssende pengeoverføringer, og gjøre disse tjenestene mer effektive. Målet var å gjøre det mulig, særlig for forbrukere og små og mellomstore bedrifter, å gjennomføre pengeoverføringer på en hurtig, pålitelig og rimelig måte innenfor Fellesskapet. Direktivet inneholder imidlertid ingen bestemmelser om kostnadenes størrelse.

Forordning (EF) 2560/2001 skal sikre at det indre marked fungerer tilfredsstillende, samt å styrke tilliten til valutaen euro. Forordningen fastsetter at gebyret for slike betalinger mellom medlemsstatene ikke kan være høyere enn gebyr for betalinger i euro som foretas innenfor en medlemsstat. Forordningen får anvendelse på grensekryssende betalinger i form av grensekryssende elektroniske betalingstransaksjoner, samt grensekryssende pengeoverføringer.

Det følger av forordningens fortale punkt 9 at kunden bør kunne vurdere omkostningene forbundet med grensekryssende betalinger. Euroforordningen inneholder derfor bestemmelser om institusjonens informasjonsplikt i forhold til ulike typer av gebyrer. Institusjonen skal gi kunden skriftlige og lett forståelige opplysninger om gebyrene som kreves. Slike opplysninger skal gis på forhånd, og skal omfatte gebyr for både grensekryssende og innenlands betalinger.

Forordningen regulerer videre tiltak som skal gjøre det lettere for institusjonen å utføre grensekryssende betalinger bl.a. gjennom opplysninger om kundens IBAN-nummer og institusjonens BIC-nummer. IBAN-nummer er kundens internasjonale bankkontonummer. BIC-nummer er institusjonens identifikasjonsnummer. Dersom kunden ber om det, skal institusjonen opplyse om kundens IBAN-nummer og institusjonens BIC-nummer. Kunden på sin side skal på anmodning fra institusjonen opplyse om mottakers IBAN-nummer og mottakende institusjons BIC-nummer. Det åpnes i den forbindelse for at banken, dersom kunden ikke gir slike opplysninger, kan kreve ekstragebyr for transaksjonen. Slikt ekstragebyr skal institusjonen opplyse om.

For å gjøre det lettere for institusjonene å gjennomføre grensekryssende betalinger, pålegger forordningen også EU-statene å oppheve visse forpliktelser i nasjonal lovgivning. Dette gjelder for det første rapporteringsplikt i forbindelse med grensekryssende betalinger på inntil 12 500 euro til betalingsbalansestatistikken. Det legges til grunn at dette ikke gjelder nasjonale krav om rapportering av grensekryssende betaling der hovedhensikten er å fremme andre formål enn en god betalingsbalansestatistikk, som for eksempel kontrollhensyn.

I følge forordningen kan medlemsstater utenfor eurosonen beslutte å utvide forordningens anvendelsesområde til også å gjelde den nasjonale valuta. Dersom en velger å la forordningen få anvendelse på nasjonal valuta, plikter også andre medlemsland å pålegge sine institusjoner å gjøre forordningens bestemmelser gjeldende på den nasjonale valutaen. Hvorvidt euroforordningen bør gjøres gjeldende for norske kroner, vil drøftes nærmere i forbindelse med gjennomføring av forordningen i norsk rett.