2 Nærmere om de enkelte bestemmelser i konvensjonen

Bestemmelsene i konvensjonen kan deles inn i tre hovedkategorier – kriminalisering, utlevering og forebygging. Statene må kriminalisere offentlig oppfordring til terrorhandlinger, det å verve noen til å delta i eller på annen måte bidra til slike handlinger, og det å lære bort metoder eller teknikker som kan brukes til å begå slike handlinger. Konvensjonen inneholder videre bestemmelser om utlevering og gjensidig bistand i straffesaker, og om forebyggende tiltak mv.

I fortalen uttrykker partene sin felles bekymring for økt terrorisme og trusler om terrorisme, og de understreker behovet for å strafforfølge slike forbrytelser.

Artikkel 1 definerer hva som menes med en terrorhandling i konvensjonens forstand. Som terrorhandlinger regnes de handlinger som omfattes av ti nærmere opplistede FN-konvensjoner, inkludert 1999-konvensjonen om finansiering av terrorisme. De ti konvensjonene er spesifisert i et eget vedlegg til konvensjonen.

Artikkel 2 knesetter formålet med konvensjonen: Å gjøre statene bedre i stand til å forhindre terrorisme og de negative virkninger terrorhandlinger har for menneskerettighetene, særlig retten til liv.

Artikkel 3 bestemmer at hver stat skal iverksette egnede og nødvendige tiltak for å forhindre terrorhandlinger. Statene skal bl.a. iverksette tiltak for å forbedre og utvikle samarbeidet mellom nasjonale myndigheter for å forhindre terrorisme.

Artikkel 4 bestemmer at statspartene, i den utstrekning det er hensiktsmessig, skal bistå hverandre i forebyggingen av terrorhandlinger, blant annet ved å utveksle informasjon.

Artikkel 5 forplikter partene til å kriminalisere en offentlig oppfordring til å begå terrorhandlinger.

Artikkel 6 forplikter statene til å oppstille straff for den som rekrutterer en person til å begå eller delta i en terrorhandling, uavhengig av om han eller hun direkte skal begå, eller bare medvirke til, at en slik handling blir begått.

Etter artikkel 7 må statene gjøre det straffbart å lære bort metoder eller teknikker for å begå eller medvirke til en terrorhandling. Som eksempel nevnes særskilt å gi instruksjon om fremstilling eller bruk av sprengstoff, våpen, eller skadelige eller farlige stoffer.

Artikkel 8 presiserer at handlingene som er beskrevet i artikkel 5–7 skal være straffbare uavhengig av om en terrorhandling faktisk blir begått. Kriminaliseringsforpliktelsen omfatter dermed forberedelseshandlinger.

Artikkel 9 fastsetter nærmere regler om kriminalisering av ulike former for medvirkning til de handlingene som er nevnt i artikkel 5–7. I tillegg fastsettes det at forsøk på handlinger beskrevet i artikkel 6 og 7 skal være straffbart.

Artikkel 10 regulerer juridiske personers ansvar. Statene forplikter seg til å treffe nødvendige tiltak for å etablere juridiske personers ansvar for deltakelse i de straffbare handlingene som er fastsatt i artikkel 5–7 og 9.

Artikkel 11 bestemmer at statene skal sørge for at straffereaksjonene for handlingene som beskrevet i artikkel 5–7 og 9 er virkningsfulle, står i forhold til overtredelsen og virker avskrekkende.

Artikkel 12 bestemmer at gjennomføringen av forpliktelsene etter artikkel 5–7 og 9 skal skje i overensstemmelse med statenes menneskerettighetsforpliktelser.

Etter artikkel 13 skal statene treffe tiltak som er nødvendige for å beskytte og støtte ofre for terrorhandlinger begått på deres eget territorium. Med forbehold for nasjonal lovgivning kan slike tiltak omfatte økonomisk bistand til ofrene for terrorisme.

Artikkel 14 gir forholdsvis vidtrekkende jurisdiksjonsregler.

Artikkel 15 pålegger statene å etterforske opplysninger om at en påstått gjerningsperson kan oppholde seg på statens territorium. Bestemmelsen fastsetter også nærmere rettigheter for den påståtte gjerningspersonen.

Artikkel 16 begrenser konvensjonens anvendelsesområde. Som utgangspunkt får konvensjonen ikke anvendelse når en straffbar handling etter artikkel 5–7 og 9 er begått i én stat og den påståtte gjerningsperson er borger i denne staten og oppholder seg på dennes territorium.

Artikkel 17 bestemmer at statene skal yte hverandre størst mulig bistand i forbindelse med etterforskning, strafforfølgning eller utlevering for straffbare handlinger fastsatt i artikkel 5–7 og 9.

Artikkel 18 bestemmer at en stat som ikke utleverer en påstått gjerningsperson som befinner seg på statens territorium, skal oversende saken til sine kompetente myndigheter (påtalemyndigheten) for strafforfølgning.

Artikkel 19 gir bestemmelser om utlevering. De straffbare handlingene fastsatt i artikkel 5–7 og 9 skal uten videre anses som forhold som kan gi grunnlag for utlevering.

Etter artikkel 20 skal ingen av de straffbare handlingene nevnt i artikkel 5–7 og 9, for så vidt gjelder utlevering og gjensidig rettslig bistand i straffesaker, kunne anses som en politisk forbrytelse, en straffbar handling forbundet med en politisk forbrytelse eller en politisk motivert straffbar handling. Utlevering eller gjensidig rettslig bistand i straffesaker kan dermed ikke nektes på slikt grunnlag.

Artikkel 21 gir forskjellige tolkningsregler, bl.a. skal ingen av konvensjonens bestemmelser tolkes slik at de medfører en plikt til utlevering dersom vedkommende risikerer å bli utsatt for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Artikkel 22 slår fast at partene uoppfordret kan sende hverandre informasjon som kan komme til nytte under en pågående etterforskning.

Artikkel 23 slår fast at konvensjonen kan tiltres både av Europarådets medlemsstater og av stater som ikke er medlemmer, men som har deltatt i utarbeidelsen av konvensjonen. Bestemmelsen gir også nærmere regler om når konvensjonen trer i kraft.

Artikkel 24 regulerer adgangen for stater som ikke er medlemmer av Europarådet, og som heller ikke har deltatt i utarbeidelsen av konvensjonen, til å tiltre konvensjonen.

Artikkel 25 gir partene anledning til å angi det territorium eller de territorier (underlagt den aktuelle partens suverenitet) som konvensjonen skal gjelde for.

Artikkel 26 angir de gjeldende multilaterale og bilaterale traktatene som konvensjonen skal utfylle.

Artikkel 27 gir bestemmelser om endring av konvensjonen.

Artikkel 28 har bestemmelser om revisjon av vedlegget der de ti FN-konvensjonene er opplistet, se også artikkel 1.

Artikkel 29 gir regler om tvisteløsning.

Artikkel 30 gir bestemmelser om at statene med jevne mellomrom skal rådføre seg med hverandre, bl.a. for å utarbeide forslag for å lette eller bedre den effektive bruken og gjennomføringen av konvensjonen.

Artikkel 31 gir regler om hvordan partene skal gå frem dersom de ønsker å si opp konvensjonen.

Artikkel 32 angir forhold partene skal underrettes om.

I vedlegget er det listet opp ti FN-konvensjoner som er relevante i kampen mot terrorisme. Listen må ses i sammenheng med konvensjonens artikkel 1, som definerer hva som skal regnes som en terrorhandling.