1 Innledning og sammendrag

I denne proposisjonen ber regjeringen om Stortingets samtykke til godtakelse av endring av avtale av 19. januar 2001 mellom Norge, Island og Det europeiske fellesskap om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat (avtalen om tilknytning til Dublin-regelverket), jf. St.prp. nr. 38 (2000-2001). Gjennom denne avtalen fikk reglene i Dublin-konvensjonen, inngått mellom EU-statene i 1990, anvendelse i forholdet mellom EU-statene, Norge og Island. Dublin-konvensjonen gir regler om hvilken stat som er ansvar for behandlingen av en asylsøknad i henhold til FNs flyktningekonvensjon av 1951. Ved den foreslåtte endringen blir Dublin II-forordningen av 18. februar 2003 innlemmet i tilknytningsavtalen til erstatning for Dublin-konvensjonen. Dublin II-forordningen regulerer de samme spørsmålene som Dublin-konvensjonen, men tar sikte på å modernisere og effektivisere reglene.

Da Schengen-samarbeidet trådte i kraft mellom et flertall av EU-statene i 1995, ble personkontrollen på grensene mellom Schengen-statene opphevet. De åpne grensene i Europa gjør det enkelt for alle å reise fritt, også for de som vil søke asyl i flere stater, eller som forsvinner når de ikke lenger har rett til opphold. Dublin-samarbeidet har dermed en nær forbindelse til Schengen-samarbeidet.

Det fremgår av artikkel 7 i Schengen-samarbeidsavtalen at «det bør avtales en egnet ordning om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat i Den europeiske union eller i Island eller i Norge», og at en slik ordning bør være etablert innen det operative Schengen-samarbeidet iverksettes for de nordiske stater, jf. St.prp. nr. 50 (1998-99). Schengen-samarbeidet ble iverksatt 25. mars 2001 og Dublin-samarbeidet ble iverksatt 1. april 2001.

Avtalen om tilknytning til Dublin-regelverket omfatter Dublin-konvensjonen, samt to beslutninger av Dublin-konvensjonens vedtaksorgan «artikkel 18-komiteen». Avtalen knytter også Norge og Island til rådsforordning nr. 2725/2000 EF om opprettelse av Eurodac for sammenligning av fingeravtrykk med henblikk på en effektiv gjennomføring av Dublin-konvensjonen (Eurodac-forordningen). Videre muliggjør avtalen norsk og islandsk tilknytning til både nåværende og fremtidige vedtak på dette området.

Amsterdam-traktaten gjorde Schengen-samarbeidet til en del av EU-samarbeidet. I henhold til Amsterdam-traktaten artikkel 63 nr. 1 bokstav a) skal det innen 2004 vedtas en felleskapsrettsakt til erstatning for Dublin-konvensjonen.

Dublin II-forordningen ble vedtatt i EUs råd 18. februar 2003.

I likhet med Dublin-konvensjonen regulerer ikke Dublin II-forordningen vilkårene for å innvilge asyl. Norsk rett samt internasjonale forpliktelser vil således fortsatt regulere hvem som skal gis asyl i Norge.

Artikkel 4 i tilknytningsavtalen sier at Kommisjonen umiddelbart skal underrette Norge og Island om vedtakelsen av en ny rettsakt. Norge må på sin side gi underretning om godtakelse av rettsakten til Rådets generalsekretariat og Kommisjonen innen tretti dager etter at den er vedtatt. I dette tilfelle må underretningen inneholde et forbehold om Stortingets samtykke til godkjennelse fordi gjennomføringen av rettsakten i Norge nødvendiggjør lovendring, jf. Grl. § 26, annet ledd. Senest innen seks måneder etter underretningen fra EU-siden må Norge skriftlig meddele Kommisjonen og Rådets generalsekretariat at de forfatningsrettslige krav er oppfylt.

Forordningen i engelsk originalversjon med norsk oversettelse følger vedlagt.