3 Gjennomgang av Dublin II-forordningens bestemmelser

Forordningen består av niogtyve artikler. Den innledes med en fortale.

Fortalen viser bl.a. til at EUs Råd på sitt møte i Tampere den 15. og 16. oktober 1999 vedtok å arbeide for å opprette et felles europeisk asylsystem. Møtet i Tampere konkluderte videre med at dette systemet på kort sikt bør innebære en klar og praktisk anvendelig metode for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad.

Det fremheves videre at det skal sikres kontinuitet mellom systemet for fastsettelse av hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad, opprettet gjennom Dublin-konvensjonen, og systemet opprettet ved Dublin II-forordningen. Samtidig foretas nødvendige forbedringer på bakgrunn av de erfaringer som er gjort under Dublin-konvensjonens system.

Det skal også sikres samsvar mellom Dublin IIforordningen og Eurodac-forordningen.

Samtlige EU-stater med unntak av Danmark har deltatt i vedtakelsen av Dublin II-forordningen. Dublin-konvensjonen vil fortsatt gjelde mellom disse og Danmark inntil en avtale om sistnevntes deltakelse i forordningen inngås.

Artikkel 1angir forordningens saksområde.

Av artikkel 2 fremgår det at Dublin II-forordningen kun omfatter asylsøkere, og ikke personer som søker oppholdstillatelse på annet grunnlag.

Artikkel 3 sier at en asylsøknad skal behandles av en enkelt medlemsstat, som skal være den medlemsstat som etter forordningens kriterier er ansvarlig. En medlemsstat kan imidlertid velge å behandle en asylsøknad selv om slik behandling ikke er dens ansvar etter forordningen. Videre fremgår det at medlemsstatene beholder muligheten til å sende en asylsøker tilbake til en tredjestat etter første-asylstatsprinsippet, dersom dette er bestemt i nasjonal lovgivning og ikke er i strid med FNs flyktningekonvensjon. Asylsøkeren har krav på skriftlig underretning om anvendelsen av forordningen, dens frister og virkning på et språk som det med rimelighet kan forventes at hun eller han forstår.

Artikkel 3 nr. 1 og artiklene 5 til 14 nedfeller kriteriene for fastsettelse av hvilken stat som er ansvarlig for asylsaksbehandlingen. Kriteriene skal anvendes i den rekkefølge de er oppført i forordningen.

Artikkel 6 styrker beskyttelsen av enslige mindreårige asylsøkere ved at den stat hvor den mindreåriges familiemedlem lovlig befinner seg er ansvarlig for behandlingen av hans eller hennes asylsøknad, forutsatt at dette er til det beste for den mindreårige.

Av artikkel 7 fremgår det at ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad er den medlemsstat hvor asylsøkerens nærmeste familiemedlemmer lovlig oppholder seg som anerkjente flyktninger, forutsatt at de berørte personer ønsker det. I motsetning til hva som gjelder i resten av forordningen, er det etter dette ansvarsgrunnlaget ikke krav om at familien ble stiftet i hjemlandet.

Artikkel 8 sier at dersom asylsøkeren har et familiemedlem i en medlemsstat og det ennå ikke er truffet en første realitetsavgjørelse om dette familiemedlemmets asylsøknad, er vedkommende medlemsstat ansvarlig for behandlingen av asylsøknaden, forutsatt at de berørte personer ønsker det.

Artikkel 9 fastslår at den medlemsstat som har gitt tillatelse til at asylsøkeren har fått adgang til Dublin-området, blir ansvarlig for å behandle en asylsøknad. Den medlemsstat som har utstedt et oppholdsdokument eller visum blir ansvarlig etter denne regelen. Det forhold at oppholdsdokumentet eller visumet er utstedt på grunnlag av en falsk eller påtatt identitet eller etter framlegging av forfalskede, falske eller ugyldige dokumenter, er ikke til hinder for at ansvaret pålegges den medlemsstat som har utstedt dokumentet eller visumet.

Artikkel 10sier at dersom asylsøkeren ulovlig har krysset grensen til en medlemsstat fra et tredjeland, skal medlemsstaten der innreisen fant sted være ansvarlig for behandlingen av asylsøknaden. Ansvaret for behandlingen av en asylsøknad opphører tolv måneder etter at den ulovlige grensepasseringen fant sted. Etter utløpet av denne fristen, forflyttes ansvaret til den medlemsstat hvor det kan bevises at asylsøkeren har oppholdt seg sammenhengende i minst fem måneder.

Artikkel 11 sier at dersom en borger av et tredjeland reiser inn i en medlemsstat der han eller hun er fritatt for visumplikt, skal denne medlemsstaten være ansvarlig for behandlingen av hans eller hennes asylsøknad.

Av artikkel 12fremgår det at dersom asylsøknaden fremsettes i det internasjonale transittområdet på en lufthavn i en medlemsstat, er denne medlemsstat ansvarlig for behandlingen av søknaden.

Artikkel 13 fastslår at når det ikke kan avgjøres hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av søknaden på grunnlag av kriteriene i forordningen, skal medlemsstaten som først fikk framlagt asylsøknaden, være ansvarlig for behandlingen.

I henhold til artikkel 14 skal medlemsstatene på visse vilkår bevare familiens enhet når en streng anvendelse av ansvarskriteriene ellers vil medføre at forskjellige medlemsstater blir utpekt som ansvarlige for behandlingen av asylsøknader fra forskjellige familiemedlemmer.

Artikkel 15 sier at en medlemsstat kan, selv om den ikke er ansvarlig for behandlingen etter kriteriene fastsatt i forordningen, velge å føre familiemedlemmer samt andre forsørgede slektninger sammen av humanitære grunner. Regelen tar sikte på å opprettholde familiens enhet i de tilfeller som ikke oppfanges av forordningens bindende regler om dette.

En medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad etter Dublin II-forordningen, er etter artiklene 16 til 20 forpliktet til å overta ansvaret for eller ta tilbake en asylsøker som befinner seg på en annen medlemsstats territorium. Artikkel 16 til 20 inneholder dessuten en frist for å anmode andre medlemsstater om å overta ansvaret for en asylsøker. Overholdes ikke fristen, påhviler ansvaret for behandlingen av asylsøknaden den medlemsstaten der søknaden ble framlagt. Videre oppstilles frister for å besvare andre medlemsstaters anmodninger om å overta ansvaret for eller ta tilbake en asylsøker. Unnlatelse av å svare innen fristene likestilles med erkjennelse av ansvar for asylsøkeren. Det oppstilles også frister for overføring av asylsøkere mellom medlemsstatene. Dersom fristene oversittes, påhviler ansvaret medlemsstaten som fikk framlagt asylsøknaden.

Artiklene 21 til 23 regulerer administrativt samarbeid mellom medlemsstatene.

Artikkel 21 inneholder regler for utveksling av opplysninger mellom medlemsstatene som er nødvendige, relevante og ikke urimelige for: å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad, å behandle asylsøknaden og å gjennomføre enhver forpliktelse som følger av forordningen. EUs personverndirektiv, som er innlemmet i EØS-avtalen, gjelder i forhold til behandlingen av opplysninger, og særlig i forhold til de utvekslinger som omhandles i denne artikkel.

Artikkel 22 pålegger medlemsstatene å underrette Kommisjonen om hvilke nasjonale myndigheter som er ansvarlige for å oppfylle forpliktelsene som følger av forordningen. Videre skal medlemsstatene påse at disse myndighetene har de nødvendige ressurser for å kunne utføre sine oppgaver, herunder å kunne svare på anmodninger om opplysninger, om å overta ansvaret for og ta tilbake asylsøkere innen de fastsatte frister.

I henhold til artikkel 23 kan medlemsstatene på bilateralt grunnlag opprette administrative ordninger angående de praktiske detaljene ved gjennomføringen av forordningen med henblikk på å lette anvendelsen og øke effektiviteten.

Artiklene 24, 25 og 29 inneholder overgangsregler mellom Dublin-konvensjonen og Dublin II-forordningen, regler for beregning av frister samt ikrafttredelsesregler for medlemsstatene.

I henhold til artikkel 27 skal Kommisjonen bistås av en komité som kan vedta utfyllende regelverk. Norge vil i henhold til tilknytningsavtalen trekkes inn i komiteens arbeid.

Artikkel 28sier at senest tre år etter forordningens ikrafttredelse skal Kommisjonen avlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet om anvendelsen av forordningen, og eventuelt foreslå nødvendige endringer. Deretter skal Kommisjonen avlegge rapporter til de samme instanser samtidig med at den framlegger rapporter om gjennomføringen av Eurodac-systemet fastsatt i artikkel 24 nr. 5 i Eurodac-forordningen, dvs. hvert sjette år.