2 Generelt om Dublin II-forordningen

I juli 2001 la Kommisjonen fram et forslag til forordning til erstatning for Dublin-konvensjonen - kalt Dublin II-forordningen. Formålet var i første rekke å integrere det mellomstatlige Dublin-samarbeidet i fellesskapsretten i tråd med Amsterdam-traktaten artikkel 63 nr. 1 bokstav a).

Både Dublin-konvensjonen og Dublin II-forordningen tar sikte på å sikre asylsøkere en effektiv adgang til prosedyrene for fastleggelse av flyktningestatus ved å motvirke at asylsøkere blir henvist fram og tilbake mellom stater uten å få søknaden behandlet. En asylsøker får rett til å få søknaden behandlet i én stat, og det gis regler for hvilken stat som har plikt til å behandle saken. Begge regelverk søker også å forhindre det misbruk av asylinstituttet som oppstår når samme person samtidig eller på forskjellige tidspunkter søker om asyl i flere medlemsstater med sikte på å forlenge sitt opphold i EU.

EU har erfart at samarbeidet i henhold til Dublin-konvensjonen ikke har fungert helt etter forutsetningene. Dublin II-forordningen søker derfor å rette opp mangler og uklarheter ved denne. Dublin II-forordningen søker å effektivisere prosedyren for fastleggelse av hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad, slik at realitetsbehandlingen av søknaden kommer raskere i gang. Videre gir forordningen større beskyttelse av familiens enhet og retten til familieliv ved at reglene søker å oppnå at familiemedlemmer får behandlet sine asylsøknader i samme stat. Samtidig styrkes beskyttelsen av enslige mindreårige asylsøkere.

Norge er blitt konsultert om EUs forhandlinger om forordningen gjennom møter i Den blandete komité som er opprettet i medhold av tilknytningsavtalens artikkel 3. Representanter fra Kommisjonen, Island samt EUs medlemsstater deltar i denne komité. Norge har fremmet synspunkter på ulike utkast til forordning.

Ikrafttredelsesdato for endring av tilknytningsavtalen ved innlemmelse av Dublin II-forordningen er regulert av avtalens bestemmelser. I henhold til avtalens artikkel 4 vil Dublin II-forordningen tre i kraft for Norge når Norge skriftlig meddeler Kommisjonen og Rådets generalsekretariatet at de forfatningsrettslige krav er oppfylt. Slik underretning må senest skje seks måneder etter at Kommisjonen underrettet Norge om rettsaktens vedtakelse. Norge ble underrettet om vedtakelsen av Dublin II-forordningen 11. mars 2003. Dublin II-forordningen vil derfor senest tre i kraft for Norge 11. september 2003.

Mellom EU-statene vil Dublin II-forordningen få anvendelse på asylsøknader framlagt fra 1. september 2003, jf. forordningens artikkel 29.