2 Nærmere om innholdet i forordningen

Bestemmelsene i grenseforordningen omhandler reglene for all passering av indre og ytre Schengen-grenser og for overvåkning av yttergrensene. Utøvelse av grensekontroll på ytre grenser er fullt ut et nasjonalt ansvar. Forordningens innledning består av 29 punkter som i det vesentlige gjengir hovedinnholdet i forordningen, særlig prinsipper for hvordan grensekontrollen skal utføres. Forordningen inneholder videre 40 artikler og 8 vedlegg.

Artikkel 1 fastsetter at det ikke skal foretas grensekontroll av personer som passerer indre grense, samt at forordningen fastsetter reglene for grensekontroll av personer over ytre grense.

Artikkel 2 fastlegger definisjoner av sentrale begreper som brukes i forordningen.

Artikkel 3 fastlegger anvendelsesområdet for forordningen.

Artikkel 4 angir hvor passering av ytre grenser kan skje.

Artikkel 5 oppstiller innreisevilkårene for tredjelandsborgere.

Artikkel 6 angir hvordan grensekontrollørene skal utføre sine plikter.

Artikkel 7 fastlegger hva kontrollen på grenseovergangsstedene skal og kan omfatte, og at slik kontroll skal skje i samsvar med bestemmelsene i kapittel II.

Artikkel 8 regulerer vilkår for når inn- og utreisekontrollen kan lempes.

Artikkel 9 oppstiller krav til utformingen av grenseovergangsstedene, særlig på lufthavnene.

Artikkel 10 fastlegger reglene for når tredjelandsborgeres reisedokumenter skal stemples.

A rtikkel 11 regulerer prinsipper for når vilkårene for oppholdstid kan anses oppfylt.

Artikkel 12 omhandler grenseovervåking og presiserer at hovedformålet med grenseovervåkningen er å hindre ulovlig grensepassering, bekjempe grenseoverskridende kriminalitet og iverksette tiltak overfor personer som har passert grensen på ulovlig måte.

Artikkel 13 regulerer tilfeller når tredjelandsborgere skal nektes innreise.

Artikkel 14 pålegger medlemsstatene å sette inn tilstrekkelig personell til å gjennomføre grensekontrollen.

Artikkel 15 fastslår at grensekontrollen skal skje i samsvar med grenseforordningen og nasjonal rett.

Artikkel 16 omhandler samarbeid mellom medlemsstatene. Det operative samarbeidet skal samordnes av Grensekontrollbyrået. Norge deltar i byråets virksomhet, se nærmere St.prp. nr. 71 (2004-2005).

Artikkel 17 omhandler muligheten for felles kontroller på basis av bilaterale avtaler.

Artiklene 18 og 19 fastslår at det gjelder særlige regler for forskjellige typer grenser og transportmidler og for bestemte grupper personer, som følger av vedlegg VI og VII.

Artiklene 20, 21 og 22 omhandler passering av indre grenser og medlemslandenes kontroller på eget territorium.

Artiklene 23 til og med 31 omhandler reglene for gjeninnføring av grensekontroll på indre grenser, samt prosedyrene i slike tilfeller.

Artikkel 32 og 33 fastslår at vedleggene III, IV og VIII kan endres etter en særlig prosedyre for behandling i en komité bestående av representanter fra medlemsstatene. Norge og Island skal ha rett til å delta i denne komiteen, se forordningens innledning punkt 24.

Artikkel 34 pålegger medlemsstatene ulike meddelelser til Kommisjonen.

Artikkel 35 sier at grenseforordningen ikke skal berøre fellesskapsregler om lokal grensetrafikk, mens artikkel 36 gir særregler for Ceuta og Melilla.

Artikkel 37 omhandler øvrige meddelelser til Kommisjonen, mens artikkel 38 pålegger Kommisjonen å forelegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet om anvendelsen av avsnitt III (indre grenser). Artikkel 39 lister de rettsakter som oppheves som følge av ikrafttredelsen av grenseforordningen, mens artikkel 40 sier at grenseforordningen skal tre i kraft i EU 13. oktober 2006.

Forordningens 8 vedlegg omhandler nærmere retningslinjer for utførelse av grensekontrollen.

De någjeldende Schengen regler om grensekontroll og grensepassering følger hovedsakelig av bestemmelsene i Schengen-konvensjonen artikler 2 til 8 og tilhørende beslutninger samt Felleshåndboken om grensekontroll. Dette regelverket oppheves når forordningen trer i kraft. Regelverket er gjennomført i gjeldende utlendingslov med tilhørende forskrift samt i rundskriv, se nærmere Ot. prp. nr. 56 (1998-1999).

Med bakgrunn i at grenseforordningen i all hovedsak er en kodifisering og delvis en videreutvikling av regelverket, vil gjennomføringen bare kreve en mindre endring i utlendingsloven og enkelte forskriftsendringer.