5 Administrative og økonomiske konsekvenser

For Norges vedkommende vil direktivet gjelde for alle roroferger som opererer mellom havner i Norge og i utlandet, de fleste hurtigrutene og for riksvegferger som opererer i liten kystfart.

De økonomiske konsekvensene for næringen vil i det alt vesentlige knyttes til gjennomføringen av kravet til ferdskriver (direktivets artikkel 4 d) og til dels kravet om beredskapsplaner (direktivets artikkel 13 nr. 4). Totale kostnader er beregnet til ca. 9,4 millioner kroner.

Norge vil som vertsstat få økte utgifter i forbindelse med førstegangsbesiktelser og uanmeldte tilsyn på fremmede roroferger og hurtigbåter. I tillegg oppstår økte kostnader ved besiktelser knyttet til eventuelt eierskifte og skifte av driftsselskap. Merkostnaden er ikke av en vesentlig størrelse.

For norske domstoler vil en utvidelse av plikten til å holde sjøforklaring for fremmede skip kunne medføre noen flere sjøforklaringer enn i dag. Sjøforklaringer etter sjøulykker som omfattes av direktivet vil trolig også kunne bli noe mer omfattende som følge av at myndigheter fra særlig berørte EØS-stater har rett til å delta. Endelig vil plikten til å underrette Kommisjonen innebære et visst merarbeid i forhold til dagens ordning. På den annen side kan imidlertid ordningen med at en annen særlig berørt stat kan overta undersøkelsen, f.eks. flaggstaten, føre til færre sjøforklaringer enn i dag. Dette vil igjen bety en lettelse i arbeidsbyrden for domstolene.

Antallet sjøforklaringer i utlandet ved norsk konsulrett vil trolig gå noe ned når det gjelder norske utenriksstasjoner i andre EØS-stater. For øvrige berørte parter, som Sjøfartsdirektoratet, mannskap, redere og assurandører, er det ikke grunn til å tro at gjennomføringen av direktivet vil ha noen særlige økonomiske eller administrative konsekvenser.