3 Forhandlingene om IDA 15

Forhandlingene om den 15. kapitalpåfyllingen av IDA for perioden 1. juli 2008 til 30. juni 2011 ble formelt innledet 5. mars 2007 og ble etter fem forhandlingsmøter avsluttet 14. desember 2007. I forhandlingene deltok representanter fra 45 giverland. Som under IDA 14 deltok også enkelte representanter for mottakerlandene i forhandlingene. Dette bidro positivt til diskusjonene ved at forhandlingstemaene også ble belyst direkte fra mottakerlandenes perspektiv.

Det var enighet om at IDA-forhandlingene må bli mer selektive og fokuserte. Dette innebærer at man ikke bør bruke unødig tid og ressurser på spørsmål det allerede er bred enighet om (f.eks. landeierskap, godt styresett, utdanning, likestilling og at økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon er gjensidig styrkende elementer), at detaljene i IDAs virke bør være en sak for styret og at forhandlingene og sluttrapporten derfor bør fokusere på et begrenset antall viktige nye temaer. De operasjonelle føringene fastlegges gradvis gjennom forhandlingsmøtene og nedfelles i en rapport som oppsummerer forhandlingsresultatet.

Det var enighet om at man i IDA 15 forhandlingene skulle fokusere spesielt på følgende utvalgte temaer som utgjør særlige utfordringer for IDAs bidrag til å oppnå FNs tusenårsmål:

• IDAs rolle og relevans i det internasjonale utviklingssamarbeidet i lys av en stadig mer kompleks bistandsarkitektur og flere nye aktører.

• Globale utfordringer som klima og smittsomme sykdommer.

• Til tross for omfattende gjeldslettetiltak de senere årene, er det tendenser til nye og til dels store lånopptak. Ansvarlig långivning og en god gjeldshåndtering er viktig for å hindre en ny gjeldskrise.

• IDAs rolle og effektivitet i utviklingssamarbeidet på landnivå og utfordringer i forhold til å oppnå resultater. Sentralt her er systemet for fordelingen av IDAs ressurser basert på landenes reforminnsats og måloppnåelse, måling av resultater og behovet for at alle givere inkl. IDA tilpasser seg mottakerlandenes egne utviklingsstrategier og harmoniserer sin virksomhet.

• IDAs rolle i sårbare stater, det vil si stater som er i konflikt eller som nylig har kommet ut av konflikt, og land der grunnleggende institusjoner og markeder av andre grunner ikke eksisterer eller fungerer.

Med utgangspunkt i behovet for ekstern finansiering av FNs tusenårsmål og IDAs klare fattigdomsorientering med fokus på Afrika, og økt innsats i sårbare stater, ble det fra Verdensbankens side lagt opp til et påfyllingsnivå som ville sikre at IDAs andel av total bistand ble opprettholdt, gitt de bistandsøkninger som giversamfunnet har forpliktet seg til etter den FN-ledete konferansen om finansiering for utvikling i Mexico i 2002. Samtidig hadde giverne i 2005 i forbindelse med det multilaterale gjeldsletteinitiativet MDRI forpliktet seg til å opprettholde realnivået på IDA, gitt det tap som Verdensbanken påføres gjennom at fremtidige tilbakebetalinger faller bort.

Verdensbanken tok på dette grunnlaget til orde for en økning i påfyllingen på 25 pst. sammenlignet med IDA 14. Dette fikk aksept av giverne fordi man innså at man måtte mobilisere giverbidrag til å dekke IDAs gjeldslettekostnader under HIPC- og MDRI-initiativene. Helt siden HIPC-initiativet ble iverksatt i 1996 og MDRI i 2005 har det vært en forutsetning at gjeldsletten skal komme i tillegg til annen bistand og i tillegg til regulære bidrag til IDA. Fra norsk side påpekte man derfor at dekning av IDAs HIPC- og MDRI-kostnader ikke burde inkluderes når man beregnet IDAs andel av total bistand. Selv om det var generell oppslutning om at IDAs andel av total bistand burde opprettholdes, viste forhandlingene at det var ulik vilje og evne til å bidra til at dette målet lot seg oppfylle.

Norge tok også opp andre tema under forhandlingene. Dette gjaldt ikke minst spørsmålet om i hvilken grad banken etterlever sine egne prinsipper for kondisjonalitet, integrering av likestillingshensyn og hvordan Verdensbanken kan bidra bedre til giverkoordinering på landnivå og styrking av samarbeidet med FN.

Et annet spørsmål som ble diskutert, var regional integrasjon og økt innsats i forhold til regionale programmer, ikke minst i Afrika.

Under IDA 13 forhandlingene ble større åpenhet rundt forhandlingsprosessen initiert. Dette ga mulighet for innspill fra det sivile samfunn. Denne åpenheten fortsatte under IDA 15 forhandlingene. Utkast til det endelige forhandlingsresultatet ble lagt ut på Internett, med adgang for alle interesserte til å komme med innspill og kommentarer før sluttforhandlingene. Forhandlingene var preget av at de foregikk i en periode hvor spørsmålet om hvordan FNs tusenårsmål skal kunne nås, ikke minst i Afrika, sto høyt på den internasjonale dagsorden. Det ble i den sammenheng fokusert både på utviklingspolitiske prioriteringer for IDA og på det store behovet for finansiell bistand - herunder fra IDA - i bestrebelsene på å nå tusenårsmålene.