2 Nærmere om forordningen

2.1 Forordningens virkeområde

Forpliktelsene i forordningen gjelder i hovedsak bare for «EF-luftfartsselskaper», jf artikkel 1. I artikkel 2 nr 1 bokstav b er et EF-luftfartsselskap definert som et luftfartsselskap som har gyldig lisens utstedt av en medlemsstat i samsvar med bestemmelsene i forordning (EØF) nr 2407/92, det vil si luftfartsforetak med gyldig lisens hvor hovedforetaket og eventuelt forretningskontor ligger i en medlemsstat. Forordningen omfatter da både nasjonal luftfart, luftfart innen EU og luftfart til og fra EU utført av slike luftfartsselskap.

Etter innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen, jf EØS-komiteens beslutning nr 34/98, skal EFTA/EØS-landene likestilles med EU-landene i forhold til forordningen.

Forordningen regulerer ikke erstatningsansvaret for andre luftfartsselskaper selv om disse måtte utføre flygninger til, fra eller innenfor EØS-området. Dette skyldes at det er problematisk å ensidig gjøre endrede ansvarsregler gjeldende overfor ikke-EØS land. Fra et passasjersynspunkt kan dette være uheldig. Derfor oppstiller forordningen en viss opplysningsplikt overfor passasjerene for luftfartsselskap som ikke er hjemmehørende i EØS-området som utfører flygninger til, fra eller innenfor EØS-området, og som opererer med erstatningsvilkår som ikke tilfredsstiller forordningens krav, se punkt 2.8 nedenfor. I forbindelse med arbeidet med forordningen i EU ble det vedtatt en erklæring om at når medlemsstatene forhandler luftfartsavtaler med tredjeland, skal de vurdere fra sak til sak om forordningens regler bør søkes innarbeidet i avtalen (jf dok 11272/96 DG D II). Dette bør også være norsk politikk i perioden frem til et nytt Warszawa-system foreligger.

Forordningen gjelder bare erstatningsansvar for personskade, dvs erstatningsansvar ved ulykke, såfremt en passasjer blir drept eller lider skade på legeme eller helbred, og ulykken fant sted om bord i et luftfartøy eller i forbindelse med passasjerens påstigning eller avstigning, jf artikkel 1. Forordningen gjelder ikke tingsskade.

2.2 Oppheving av økonomiske ansvarsgrenser

Forordningen fastsetter i artikkel 3 at et EF-luftfartsselskaps erstatningsansvar dersom en passasjer blir drept eller skadd på legeme eller helbred ved en ulykke, ikke skal være underlagt noen økonomisk begrensning, enten den er fastsatt i lov, konvensjon eller avtale.

2.3 Ansvarsgrunnlaget

Artikkel 3 nr 2 fastsetter at et EF-luftfartsselskap for et beløp på inntil 100 000 SDR (ca 1 mill. kroner) ikke kan avvise eller begrense sitt ansvar ved å bevise at selskapet og dets ansatte har tatt alle nødvendige forholdsregler for å unngå skaden, eller at det var umulig for selskapet eller dets ansatte å ta slike forholdsregler. Med andre ord blir EF-luftfartsselskaps erstatningsansvar for personskade opp til 100 000 SDR (ca 1 mill. kroner) rent objektivt. For tap utover 100 000 (ca 1 mill. kroner) SDR blir ansvarsgrunnlaget subjektivt ansvar med omvendt bevisbyrde, i samsvar med Warszawa-konvensjonens regler.

2.4 Passasjerenes medvirkning

Forordningen bestemmer i artikkel 3 nr 3 at et EF-luftfartsselskap helt eller delvis kan fritas for erstatningsansvar i samsvar med gjeldende lovgivning dersom det beviser at den skadde eller drepte personen ved uaktsomhet har forårsaket eller medvirket til skaden.

2.5 Forsikring

Artikkel 3 nr 1 bokstav b presiserer kravet til forsikring etter artikkel 7 i rådsforordning (EØS) nr 2407/92 av 23. juli 1992 om lisenser til luftfartsselskap, og krever at et EF-luftfartsselskap skal være forsikret for minst 100 000 SDR (ca 1 mill. kroner) per passasjer, og utover det opptil et rimelig beløp. Rådsforordning (EØS) nr 2407/92 er gjennomført i norsk rett ved forskrift 15. juli 1994 nr 691 om EØS-avtalen i luftfarten.

2.6 Adgang til å gjøre krav gjeldende overfor tredjemann

Artikkel 4 presiserer at forordningens erstatningsregler ikke medfører en endelig kanalisering av ansvaret i forhold til eventuelle andre ansvarlige. Det vil si at forordningen ikke uten videre innebærer at et EF-luftfartsselskap er den eneste erstatningspliktige eller at et EF-luftfartsselskap som utreder erstatning i henhold til forordningen, ikke kan gjøre et regresskrav gjeldende overfor andre (f eks fabrikanten) som helt eller delvis er ansvarlig for ulykken.

2.7 Betaling av forskudd

Artikkel 5 pålegger EF-luftfartsselskap å utbetale et forskuddsbeløp til den erstatningsberettigede. Forskuddsbeløpets størrelse avhenger av de umiddelbare økonomiske behov og omfanget av den lidte skade. Hvor passasjeren har omkommet i ulykken skal beløpet under ingen omstendigheter utgjøre mindre enn 15 000 SDR (ca 150 000 kroner) uttrykt i ECU perpassasjer. Utbetalingen skal skje omgående og senest 15 dager etter at identiteten til den erstatningsberettigede er fastslått.

Det presiseres at forskuddsbetalingen ikke er ensbetydende med erkjennelse av ansvar. Beløpet skal kunne motregnes mot et eventuelt erstatningsbeløp som utbetales på grunnlag av et EF-luftfartsselskaps ansvar, men skal kunne kreves tilbakebetalt bare i visse nærmere bestemte tilfeller.

2.8 Krav til transportvilkårene og til informasjon om transportvilkårene

Artikkel 6 stiller krav til transportvilkårene og informasjon om transportvilkårene.

Etter artikkel 6 nr 1 skal bestemmelsene om erstatningsansvar (artikkel 3) og om betaling av forskudd (artikkel 5) inngå i EF-luftfartsselskapenes transportvilkår. Billetten eller et tilsvarende dokument skal inneholde et sammendrag av disse bestemmelsene i et klart og forståelig språk. EF-luftfartsselskapenes agenturer, reisebyråer, innsjekkingsskranker og utsalgssteder skal på anmodning gi en passasjer fyllestgjørende opplysninger om disse bestemmelsene, jf artikkel 6 nr 2.

Artikkel 6 nr 3 gjelder luftfartsselskaper som er etablert utenfor EØS-området men som utfører flygninger til, fra eller innenfor EØS-området. Dersom et slikt luftfartsselskap ikke anvender betingelser som tilsvarer forordningens artikkel 3 (erstatningsansvar) og artikkel 5 (forskuddsbetaling), plikter det klart og tydelig å opplyse passasjerene om dette ved kjøp av billetter i selskapets agenturer, i reisebyråer eller ved innsjekkingsskrankerinnenfor EØS. Dette skal gjennomføres ved at luftfartsselskapet utleverer et skjema med sine vilkår til passasjerene. Det skal ikke være tilstrekkelig at billetten eller et tilsvarende dokument bare angir en ansvarsgrense.

2.9 Vurdering av forordningen

Senest to år etter at forordningen har trådt i kraft skal Kommisjonen utarbeide en rapport om dens anvendelse, hvor det bl a skal tas hensyn til den økonomiske utviklingen og utviklingen i internasjonale fora, jf artikkel 7. Rapporten kan eventuelt vedlegges forslag om revisjon av forordningen. I innledningen til forordningen er det videre presisert at Rådet bør ta forordningen opp til ny vurdering snarest mulig etter at ICAO har revidert Warszawa-konvensjonen.

2.10 Ikrafttreden

I henhold til forordningens sluttbestemmelse trer den i kraft ett år etter kunngjøring i De Europeiske Fellsesskaps Tidende, det vil si 18. oktober 1998. Fristen for gjennomføring av forordningen for EU-medlemsstatene er samme dag. Fristen for gjennomføring av forordningen i norsk rett er 1. november 1998.