3 Rammeavtalen

3.1 Generelle merknader

Som tidligere nevnt er formålet med rammeavtalen å legge forholdene til rette for legging og drift av tilknytningsrørledninger for utnyttelse av ledig kapasitet i eksisterende infrastruktur og for samordning av nye transportløsninger (jfr. definisjonen av tilknytningsrørledninger i artikkel 3 punkt 1 c i rammeavtalen). Slik rørledning kan bare legges og drives i henhold til tillatelse gitt av den kompetente regjering. Før en tillatelse gis skal det søkes oppnådd enighet med den annen regjering om vilkårene. En tilknytningsrørledning som har sin inngangsflens tilknyttet et anlegg under norsk jurisdiksjon vil være avhengig av tillatelse fra norsk side for hele ledningens lengde frem til utgangsflensen tilknyttet en installasjon under britisk jurisdiksjon, mens den del av rørledningen som ligger på britisk kontinentalsokkel også vil være avhengig av britisk tillatelse. Derimot vil bare den del av en britisk tilknytningsrørledning som ligger på britisk kontinentalsokkel være avhengig av britisk tillatelse. Denne forskjellen er en følge av partenes divergerende syn på folkeretten på dette området.

Partene skal påse at tilknytningsrørledninger ikke påfører forurensningsskade og skal harmonisere konstruksjons- og sikkerhetsregler. Sentralt er ellers regler om inspeksjon og om opphør av bruken.

3.2 Merknader til de enkelte bestemmelser

De fleste bestemmelsene i rammeavtalen bygger på bestemmelsene i den reviderte tekst til Frigg-overenskomsten. Det vises derfor til de relevante merknadene i Del 2 til Frigg-overenskomsten ovenfor.

I fortalenviser partene bl.a. til relevante konvensjoner på området, og bekrefter at spørsmål som ikke er regulert i De forente nasjoners havrettskonvensjon av 1982 fortsatt er underlagt regler og prinsipper i den alminnelige folkerett, og som videre er oppmerksomme på at enkelte rørledninger kan være underlagt egne ordninger, som kan ha bestemmelser som avviker fra folkeretten, og at partene ønsker å etablere praktiske ordninger for å fremme legging og drift av og for jurisdiksjon over tilknytningsrørledninger.

Artikkel 1 angir anvendelsesområdet for avtalen som er legging og drift av tilknytningsrørledninger.

Artikkel 2 omhandler alminnelige bestemmelser. Den angir formålet med avtalen og slår fast at ingen av partene skal hindre eller forsinke legging og drift av tilknytningsrørledninger eller transport av petroleum fra den annen parts kontinentalsokkel. Den slår videre fast at avtalen ikke berører de suverene rettigheter eller den jurisdiksjon som partene har i henhold til folkeretten.

I Artikkel 3 er inntatt definisjoner av sentrale begreper. «Tilknytningsrørledninger» omfatter de rørledninger

• som befinner seg på kontinentalsokkelen,

• som krysser delelinjen mellom den norske og den britiske del av sokkelen,

• som forbinder en infrastruktur på den ene siden av delelinjen med infrastruktur på den annen, og

• som forbinder en infrastruktur under norsk jurisdiksjon med en infrastruktur under britisk jurisdiksjon.

Rammeavtalen gjelder således ikke for ilandføringsrørledninger.

Artikkel 4 omhandler tillatelser, bemyndigelser, godkjenninger og samtykker. Etter denne bestemmelsen kan legging og drift av en tilknytningsrørledning bare igangsettes når det er gitt tillatelse til det. Tillatelsen skal gis av den part som har jurisdiksjon over den installasjon eller rørledning som tilknytningsrørledningen opprinnelig starter fra. Dette vil i realiteten si at den skal gis av den part som har jurisdiksjon over den del av kontinentalsokkelen som petroleumsstrømmen opprinnelig utgår fra. De ulike formuleringene i punkt 2 og 3 er en følge av partenes ulike syn på folkeretten, redegjort for ovenfor. Før en part gir en tillatelse skal det søkes oppnådd enighet om betingelsene for tillatelsen. Dersom tillatelsen gis uten at slik enighet er oppnådd, kan spørsmålet om prosedyrereglene er fulgt henvises til voldgift. Fastleggelsen av rørledningens trasé krever imidlertid begge regjeringers samtykke.

Etter artikkel 5 skal valg og bytte av operatør for legging og drift av rørledningen godkjennes av begge regjeringer.

Artikkel 6 regulerer prioritet og tredjeparts tilgang til transport i tilknytningsrørledninger. De to regjeringene skal påse at eiere av en tilknytningsrørledning inntar i de avtaler som inngås med brukere av rørledningen, bestemmelser om transportprioritet i rørledningen. Petroleum som uttas som produksjonsavgift in natura, skal ha samme transportprioritet som den petroleum avgiften er beregnet for. Artikkelen inneholder ellers bestemmelser om de to regjeringenes kompetanse til å bistå potensielle brukere for å få tilgang til ledig transportkapasitet. Den regjering som er bedt om å bistå en potensiell bruker plikter å rådføre seg med den annen regjering før den treffer beslutning om pålegg til eieren om tilgang i rørledningen eller om betingelser eller vilkår for transporten. Den skal også gi den annen regjering minst 21 dagers varsel før beslutningen meddeles den som har søkt om bistand. Dersom de to regjeringer ikke blir enige om et gjensidig akseptabelt svar på søknaden, kan hver av regjeringene kreve at spørsmålet om betingelsene ellers i denne artikkel er oppfylt behandles ved voldgift.

Etter artikkel 7, 8 og 9 forplikter de to regjeringene seg til å gjøre det de kan for å sikre at legging og drift av tilknytningsrørledninger ikke skal forårsake forurensning eller annen skade. De skal rådføre seg med hverandre om felles konstruksjons- og sikkerhetsregler og om felles tiltak i krisesituasjoner.

Artikkel 10 har bestemmelse om telekommunikasjon.

Artikkel 11 har bestemmelser om utveksling og behandling av fortrolige opplysninger.

Artikkel 12 fastslår at inntekt og formue skal skattlegges i henhold til det enkelte lands lovgivning, inkludert dobbeltbeskatningsavtalen av 3. oktober 1985 med protokoller.

Artikkel 13 har bestemmelser om måling av den petroleum som går inn i eller ut av rørledningen og om harmonisering, kalibrering og vedlikehold av måleutstyret.

Artikkel 14 har bestemmelser om inspeksjon. De to lands inspektører skal samarbeide om å påse at sikkerhetsregler og standarder etterleves, og de to regjeringene skal legge forholdene til rette for inspektørenes tilsyn. Etter punkt 4 kan en inspektør på gitte vilkår beordre øyeblikkelig stans av hele eller deler av virksomheten. De to regjeringenes kompetente myndigheter skal umiddelbart varsles om tiltaket og skal deretter samrå seg med hverandre om de etterfølgende tiltak.

Artikkel 15 har bestemmelser om de tiltak som kan iverksettes for å sikre fortsatt bruk av en tilknytningsrørledning når tillatelsen til legging og drift utløper, oppgis eller tilbakekalles. Punkt 3 sikrer en regjering rett til å fortsette driften av rørledningen når den andre ikke finner å kunne fortsette den. Dersom de to regjeringene er enige om at driften av en tilknytningsrørledning ikke kan fortsette, skal de etter artikkel 16 be eieren fremlegge en plan for disponering av rørledningen. Planen skal godkjennes av de to regjeringene. I punkt 4 er oppstilt en rekke forhold som de to regjeringene må vurdere før de tar stilling til planen. Dersom partene ikke kommer til enighet om planen skal godkjennes eller ikke, kan hver av dem henvise til voldgift spørsmålet om den annen har foretatt de vurderinger eller ellers forholdt seg som foreskrevet i bestemmelsen.

Artikkel 17 har bestemmelser om voldgift. Bestemmelsen fastsetter innledningsvis at tvister først skal søkes løst ved forhandlinger mellom de to regjeringer. Dersom tvisten ikke løses ved forhandlinger eller på noen annen måte som de to regjeringer måtte bli enige om, skal tvisten på anmodning fra en av regjeringene forelegges for en voldgiftsdomstol. Artikkelen har bestemmelser om voldgiftsdomstolens sammensetning. Domstolen fastsetter selv sine rettergangsregler og dens avgjørelser skal være bindende og betraktes som avtale mellom de to regjeringene.

Etter artikkel 18 kan de to regjeringene til enhver tid ved avtale endre avtalen eller bringe den til opphør. Artikkelen har bestemmelse om fremgangsmåten for fremleggelse av endringsforslag.

Etter artikkel 19 trer rammeavtalen i kraft når de to regjeringene har underrettet hverandre om at alle nødvendige interne krav er oppfylt. Avtalen blir derfor ikke bindende ved undertegning men første ved etterfølgende meddelelse.