2 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/91/EF av 16. desember 2002 om energieffektivitet i bygninger

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR —

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 175 nr. 1,

under henvisning til forslag fra Kommisjonen 1

,

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 2

,

under henvisning til uttalelse fra Regionkomiteen 3

,

etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 251 4

og

ut fra følgende betraktninger:

1. I henhold til traktatens artikkel 6 skal miljøvernkrav integreres i utformingen og gjennomføringen av Fellesskapets politikk og virksomhet.

2. Naturressursene, som i henhold til traktatens artikkel 174 skal utnyttes forsiktig og rasjonelt, omfatter oljeprodukter, naturgass og fast brensel, som er viktige energikilder, men også de viktigste kildene til utslipp av karbondioksid.

3. Økt energieffektivitet utgjør en viktig del av samlingen av politiske og andre tiltak som er nødvendige for å etterkomme Kyoto-protokollen, og bør inngå i enhver samling av politiske tiltak med sikte på å oppfylle ytterligere forpliktelser.

4. Styring av energietterspørselen er et viktig verktøy for Fellesskapet for å påvirke det globale energimarked og dermed forsyningssikkerheten på mellomlang og lang sikt.

5. I sine konklusjoner av 30. mai 2000 og av 5. desember 2000 sluttet Rådet seg til Kommisjonens handlingsplan om energieffektivitet og anmodet om særskilte tiltak i byggesektoren.

6. Bolig- og servicesektorene, som hovedsakelig består av bygninger, står for mer enn 40 % av Fellesskapets endelige energiforbruk og vokser fortsatt, en utvikling som vil øke deres energiforbruk og dermed også deres utslipp av karbondioksid.

7. Rådsdirektiv 93/76/EØF av 13. september 1993 om begrensning av utslipp av karbondioksid ved bedring av energieffektiviteten (SAVE) 5

   , som krever at medlemsstatene utvikler, gjennomfører og rapporterer om programmer på området energieffektivitet i byggesektoren, begynner nå å vise gode resultater. Det er likevel behov for et ytterligere juridisk virkemiddel for å fastsette mer konkrete tiltak med sikte på å utnytte det store potensialet for energiøkonomisering og redusere de store forskjellene mellom medlemsstatenes resultater i denne sektor.

8. I henhold til rådsdirektiv 89/106/EØF av 21. desember 1988 om tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om byggevarer 6

   kreves det at byggverk og deres varme-, kjøle- og ventilasjonsanlegg skal planlegges og oppføres på en slik måte at det nødvendige energiforbruk ved utnyttelse av bygget blir lavt, idet det tas hensyn til lokale klimatiske forhold og til beboerne.

9. I forbindelse med tiltak for ytterligere å øke bygningers energieffektivitet bør det tas hensyn til klimatiske og lokale forhold samt inneklima og kostnadseffektivitet. De bør ikke være i strid med andre vesentlige krav til bygninger som tilgjengelighet, forsiktighet og bygningens planlagte anvendelsesformål.

10. Bygningers energieffektivitet skal beregnes på grunnlag av en metode som kan differensieres på regionalt plan, og som i tillegg til varmeisolasjon omfatter andre faktorer som spiller en stadig viktigere rolle, for eksempel varme- og klimaanlegg, bruk av fornybare energikilder og utforming av bygningen. En felles tilnærming til denne prosessen, som gjennomføres av kvalifiserte og/eller godkjente sakkyndige som på grunnlag av objektive kriterier er garantert uavhengige, vil bidra til like vilkår med hensyn til medlemsstatenes innsats for energiøkonomisering i byggesektoren og gi bedre innsyn for potensielle eiere eller brukere med hensyn til energieffektiviteten på Fellesskapets eiendomsmarked.

11. Kommisjonen vil videreutvikle standarder som EN 832 og prEN 13 790, også med hensyn til klimaanlegg og belysning.

12. Bygninger påvirker energiforbruket på lang sikt, og nye bygninger bør derfor oppfylle minstekrav til energieffektivitet som er tilpasset det lokale klima. Beste praksis bør i denne forbindelse rettes mot maksimal anvendelse av faktorer som er relevante for å oppnå økt energieffektivitet. Fordi mulighetene for å anvende alternative energiforsyningssystemer allment sett ikke er maksimalt utnyttet, bør de tekniske, miljømessige og økonomiske mulighetene for alternative energiforsyningssystemer vurderes; dette kan gjøres én gang av medlemsstaten gjennom en undersøkelse som resulterer i en liste over energiøkonomiseringstiltak, ut fra gjennomsnittlige lokale markedsvilkår, som oppfyller kriteriene for kostnadseffektivitet. Før bygging igangsettes kan det kreves særskilte undersøkelser dersom tiltaket eller tiltakene anses som gjennomførbare.

13. Større restaurering av eksisterende bygninger over en viss størrelse bør anses som en mulighet til å treffe kostnadseffektive tiltak for å oppnå økt energieffektivitet. Større restaurering er tilfeller der de samlede kostnadene for restaureringen av bygningsskall og/eller energinstallasjoner som oppvarming, varmtvannsforsyning, klimaanlegg, ventilasjon og belysning overstiger 25 % av bygningens verdi, unntatt verdien av tomten bygningen står på, eller der mer enn 25 % av bygningsskallet restaureres.

14. Økt samlet energieffektivitet i en eksisterende bygning innebærer imidlertid ikke nødvendigvis en total restaurering av bygningen, men kan være begrenset til de delene som er mest relevante for bygningens energieffektivitet, og som er kostnadseffektive.

15. Restaureringskrav for eksisterende bygninger bør ikke være uforenlige med bygningens planlagte funksjon, kvalitet eller karakter. Det bør være mulig å inntjene tilleggskostnader knyttet til slik restaurering innenfor et rimelig tidsrom i forhold til den forventede tekniske levetid, gjennom økt energiøkonomisering.

16. Sertifiseringen kan støttes gjennom programmer som bidrar til lik tilgang til økt energieffektivitet, kan bygge på avtaler mellom interesseorganisasjoner og et organ utnevnt av medlemsstatene, eller kan foretas av energitjenesteleverandører som samtykker i å forplikte seg til å foreta de påviste investeringer. Ordningene som innføres bør overvåkes og følges opp av medlemsstatene, som også bør fremme bruken av incitamentordninger. I den utstrekning det er mulig bør sertifikatet beskrive bygningens faktiske situasjon når det gjelder energieffektivitet, og det bør kunne revideres i samsvar med denne. Bygninger som huser offentlige myndigheter og bygninger som ofte oppsøkes av allmennheten, bør fungere som forbilder når det gjelder miljø- og energimessige hensyn, og bør derfor regelmessig underlegges energisertifisering. Disse opplysningene om energieffektivitet bør spres til allmennheten ved at energisertifikatene plasseres på steder der de vises tydelig. I tillegg bør oppslag som viser offisielt anbefalte innetemperaturer sammen med faktisk målt temperatur, motvirke feil bruk av varme-, klima- og ventilasjonsanlegg. Dette bør bidra til at unødig energibruk unngås og at det sikres et behagelig inneklima (varmekomfort) i forhold til utetemperaturen.

17. Medlemsstatene kan også anvende andre midler/tiltak enn de som er nevnt i dette direktiv, for å oppmuntre til økt energieffektivitet. Medlemsstatene bør oppmuntre til god energiforvaltning, idet det tas hensyn til bygningenes bruksintensitet.

18. I de seneste år har antall klimaanlegg økt i søreuropeiske stater. Dette skaper store problemer på tidspunkter med stor belastning, øker prisen på elektrisitet og forstyrrer energibalansen i disse statene. Strategier som fører til bedre termisk ytelse i bygninger om sommeren bør prioriteres. Passiv kjøleteknikk bør derfor videreutvikles, og særlig slik teknikk som forbedrer inneklimaet og mikroklimaet rundt bygninger.

19. Regelmessig vedlikehold av kjeler og klimaanlegg utført av kvalifiserte personer bidrar til at anleggene er riktig innstilt i samsvar med produktspesifikasjonen og sikrer på den måten at de virker best mulig ut fra miljø-, sikkerhets- og energihensyn. Hver gang utskifting kan være aktuelt med tanke på kostnadseffektivitet, er det hensiktsmessig å foreta en uavhengig vurdering av hele varmeanlegget.

20. Fakturering av beboernes utgifter til oppvarming, klimaanlegg og varmt vann beregnet på grunnlag av det faktiske forbruk, vil kunne bidra til energiøkonomisering i boligsektoren. Beboerne bør kunne regulere sitt eget forbruk av varme og varmt vann, i den grad slike tiltak er kostnadseffektive.

21. I samsvar med nærhets- og forholdsmessighetsprinsippet som fastsatt i traktatens artikkel 5, bør alminnelige prinsipper og mål for et system av krav til energieffektivitet fastsettes på fellesskapsplan, men detaljene ved gjennomføringen bør overlates til medlemsstatene slik at hver medlemsstat kan velge den ordning som passer best for statens særlige situasjon. Dette direktiv er begrenset til det minimum som er nødvendig for å nå disse mål, og går ikke lenger enn det som er nødvendig for dette formål.

22. Det bør være mulighet for å hurtig tilpasse beregningsmetodene og for at medlemsstatene regelmessig reviderer minstekravene for bygningers energieffektivitet med hensyn til teknisk utvikling, blant annet når det gjelder konstruksjonsmaterialets isolerende egenskaper (eller kvalitet), og til utviklingen innenfor standardisering.

23. De tiltak som er nødvendige for gjennomføringen av dette direktiv, bør vedtas i samsvar med rådsbeslutning 1999/468/EF av 28. juni 1999 om fastsettelse av nærmere regler for utøvelsen av den gjennomføringsmyndighet som er tillagt Kommisjonen 7

    -.

VEDTATT DETTE DIREKTIV:

Artikkel 1

Mål

Målet for dette direktiv er å fremme økt energieffektivitet i bygninger i Fellesskapet, idet det tas hensyn til uteklima og lokale forhold samt krav til inneklima og kostnadseffektivitet.

I dette direktiv fastsettes krav med hensyn til:

1. den allmenne rammen for en beregningsmetode for integrert energieffektivitet i bygninger,

2. anvendelsen av minstekrav til energieffektiviteten i nye bygninger,

3. anvendelsen av minstekrav til energieffektiviteten i eksisterende store bygninger som skal gjennomgå større restaurering,

4. energisertifisering av bygninger, og

5. regelmessig kontroll av kjeler og klimaanlegg i bygninger samt en vurdering av varmeanlegg med mer enn 15 år gamle kjeler.

Artikkel 2

Definisjoner

I dette direktiv menes med:

1. «bygning»: en konstruksjon med tak og vegger, der det brukes energi for å påvirke inneklimaet; en bygning kan bety en bygning som helhet eller deler av den som er utformet eller endret for særskilt bruk,

2. «en bygnings energieffektivitet»: den mengde energi som faktisk forbrukes eller beregnes brukt for å dekke de ulike behov knyttet til en standardisert bruk av bygningen, som blant annet kan omfatte oppvarming, varmt vann, kjøling, ventilasjon og belysning. Denne mengden skal gjengis i en eller flere tallindikatorer som beregnes idet det tas hensyn til isolasjon, tekniske egenskaper og installasjonsegenskaper, utforming og plassering i forhold til klimahensyn, utsettelse for sol og innvirkning fra tilstøtende bygninger, egen energiproduksjon og andre faktorer, herunder inneklima, som påvirker energietterspørselen,

3. «energisertifikat for en bygning»: et sertifikat godkjent av medlemsstaten eller en juridisk person utpekt av den, som viser en bygnings energieffektivitet beregnet etter en metode som bygger på den allmenne rammen fastsatt i vedlegget,

4. «kraftvarme» (CHP): samtidig omdanning av primærbrensel til mekanisk eller elektrisk energi og termisk energi, som oppfyller visse kvalitetskriterier for energieffektivitet,

5. «klimaanlegg»: en kombinasjon av alle komponenter som kreves for å oppnå en form for luftbehandling der temperaturen kontrolleres eller senkes, eventuelt i kombinasjon med regulering av ventilasjon, luftfuktighet og luftrenhet,

6. «kjel»: et samlet kjel/brenner-anlegg som er beregnet på å overføre varme som frigjøres ved forbrenning, til vann

7. «nominell nytteeffekt (uttrykt i kW)»: største varmeeffekt, fastsatt og garantert av produsenten, ved kontinuerlig drift, samtidig som den driftsvirkningsgrad produsenten har oppgitt, overholdes,

8. «varmepumpe»: en innretning eller et anlegg som trekker ut varme ved lav temperatur fra luft, vann eller jord og leverer varmen til bygningen.

Artikkel 3

Vedtakelse av en metode

Medlemsstatene skal anvende en metode, på nasjonalt eller regionalt plan, for beregning av bygningers energieffektivitet på grunnlag av den allmenne rammen fastsatt i vedlegget. Del 1 og 2 av denne rammen skal tilpasses til den tekniske utvikling etter framgangsmåten nevnt i artikkel 14 nr. 2, idet det tas hensyn til standarder eller normer som er gjennomført i medlemsstatens lovgivning.

Denne metoden skal fastsettes på nasjonalt eller regionalt plan.

En bygnings energieffektivitet skal uttrykkes på en klar måte og kan omfatte en indikator for CO₂-utslipp.

Artikkel 4

Fastsettelse av krav til energieffektivitet

1. Medlemsstatene skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at det fastsettes minstekrav til energieffektivitet for bygninger på grunnlag av metoden nevnt i artikkel 3. Når medlemsstatene fastsetter krav, kan de skille mellom nye og eksisterende bygninger og ulike kategorier av bygninger. Disse kravene skal ta hensyn til alminnelige forhold knyttet til inneklima, for å unngå mulige negative virkninger som utilstrekkelig ventilasjon, samt lokale forhold og bygningens planlagte funksjon og alder.Disse kravene skal gjennomgås med jevne mellomrom som ikke bør overstige fem år og, ved behov, ajourføres for å gjenspeile den tekniske utvikling i byggesektoren.

2. Kravene til energieffektivitet skal anvendes i samsvar med artikkel 5 og 6.

3. Medlemsstatene kan vedta å ikke fastsette eller anvende kravene nevnt i nr. 1 for følgende kategorier av bygninger:

   • bygninger og monumenter som er offisielt vernet som del av et utvalgt miljø eller på grunn av deres særlige arkitektoniske eller historiske verdi, der overholdelse av kravene ville endre deres karakter eller utseende på en uakseptabel måte,

   • bygninger som brukes til gudstjeneste og annen religiøs virksomhet,

   • midlertidige boliger som det er planlagt å bruke i to år eller mindre, industrianlegg, verksteder og landbruksbygninger med lavt energibehov som ikke brukes til boligformål, og landbruksbygninger som ikke brukes til boligformål og som brukes av en sektor som omfattes av en nasjonal sektoravtale om energieffektivitet,

   • bygninger som brukes til boligformål og som det er planlagt å bruke mindre enn fire måneder per år,

   • frittstående bygninger med et samlet bruksareal på mindre enn 50 m².

Artikkel 5

Nye bygninger

Medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre at nye bygninger oppfyller minstekravene til energieffektivitet nevnt i artikkel 4.

For nye bygninger med et samlet bruksareal på mer enn 1 000 m², skal medlemsstatene sikre at tekniske, miljømessige og økonomiske muligheter for alternative systemer som

• desentraliserte energiforsyningssystemer som bygger på fornybar energi,

• kraftvarme,

• fjernvarme- eller nærvarmeanlegg for oppvarming eller kjøling, dersom det er tilgjengelig,

• varmepumper, under visse omstendigheter,

• vurderes og tas hensyn til før byggingen igangsettes.

Artikkel 6

Eksisterende bygninger

Medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre at når bygninger med et samlet bruksareal på mer enn 1 000 m² gjennomgår større restaurering, oppgraderes deres energieffektivitet for å oppfylle minstekravene i den grad det er teknisk, funksjonelt og økonomisk mulig. Medlemsstatene skal utlede disse minstekravene til energieffektivitet på grunnlag av de krav til energieffektivitet som fastsettes for bygninger i samsvar med artikkel 4. Kravene kan fastsettes enten for den restaurerte bygningen som en helhet eller for de restaurerte systemene eller komponentene når disse er del av en restaurering som skal utføres i løpet av et begrenset tidsrom, med det ovennevnte mål å forbedre bygningens samlede energieffektivitet.

Artikkel 7

Energisertifikat

1. Medlemsstatene skal sikre at det når bygninger bygges, selges eller leies ut framlegges et energisertifikat for eieren eller av eieren for den mulige kjøper eller leietaker, alt etter omstendighetene. Sertifikatet skal ikke være gyldig i mer enn ti år.

   Sertifisering av leiligheter eller enheter beregnet på særskilt bruk i boligkomplekser kan bygge på:

   • en felles sertifisering av hele bygningen for boligkomplekser med et felles varmeanlegg, eller

   • en vurdering av en annen representativ leilighet i samme boligkompleks.

Medlemsstatene kan utelukke kategoriene nevnt i artikkel 4 nr. 3 fra anvendelsen av dette nr.

1. Energisertifikatet for bygninger skal omfatte referanseverdier som gjeldende rettsregler og standardverdier for referansemåling, for å gi forbrukerne mulighet til å sammenligne og vurdere bygningens energieffektivitet. Sertifikatet skal følges av anbefalinger med hensyn til kostnadseffektiv økning av energieffektiviteten.

   Formålet med sertifikatene skal bare være å gi opplysninger, og eventuelle følger av disse sertifikatene i form av rettergang eller annet, skal avgjøres i samsvar med nasjonale regler.

2. Medlemsstatene skal treffe tiltak for å sikre at det for bygninger med et samlet bruksareal på mer enn 1 000 m² som brukes av offentlige myndigheter og institusjoner som tilbyr offentlige tjenester til et stort antall personer, og som derfor ofte oppsøkes av disse personene, plasseres et energisertifikat som ikke er eldre enn ti år, på en framtredende plass der det er godt synlig for allmennheten.

   Intervaller for anbefalte og faktiske innetemperaturer og, der det er hensiktsmessig, andre relevante klimafaktorer kan også vises tydelig i disse bygningene.

Artikkel 8

Kontroll av kjeler

For å redusere energiforbruk og begrense utslipp av karbondioksid, skal medlemsstatene enten

1. treffe de nødvendige tiltak for å gjennomføre regelmessig kontroll av kjeler som oppvarmes med ikke-fornybart flytende eller fast brensel med en nominell nytteeffekt på 20 kW til 100 kW. Slike kontroller kan også gjennomføres av kjeler som bruker andre typer brensel.

   Kjeler med en nominell nytteeffekt på mer enn 100 kW skal kontrolleres minst hvert annet år. For gasskjeler kan dette tidsrommet forlenges til fire år.

   For varmeanlegg med kjeler med en nominell nytteeffekt på mer enn 20 kW som er eldre enn 15 år, skal medlemsstatene treffe de nødvendige tiltak for å gjennomføre en engangskontroll av hele varmeanlegget. På grunnlag av denne kontrollen, som skal omfatte en vurdering av kjelens effektivitet og størrelse i forhold til bygningens oppvarmingsbehov, skal de sakkyndige gi brukerne råd om utskifting av kjelene, andre endringer av varmeanlegget og alternative løsninger, eller

2. treffe tiltak for å sikre at det gis råd til brukerne om utskifting av kjeler, andre endringer av varmeanlegget og alternative løsninger som kan omfatte kontroller for å vurdere kjelens effektivitet og størrelse. Den samlede virkningen av denne tilnærmingen bør i store trekk tilsvare virkningen av bestemmelsene i bokstav a). Medlemsstater som velger dette alternativet skal hvert annet år sende Kommisjonen en rapport om likeverdigheten av deres tilnærming.

Artikkel 9

Kontroll av klimaanlegg

For å redusere energiforbruk og begrense utslipp av karbondioksid, skal medlemsstatene treffe de nødvendige tiltak for å gjennomføre en regelmessig kontroll av klimaanlegg med en nominell nytteeffekt på mer enn 12 kW.

Denne kontrollen skal omfatte en vurdering av klimaanleggets effektivitet og størrelse i forhold til bygningens kjølebehov. Brukerne skal få egnede råd om mulig utbedring eller utskifting av klimaanlegget og om alternative løsninger.

Artikkel 10

Uavhengige sakkyndige

Medlemsstatene skal sikre at sertifiseringen av bygninger, utarbeidingen av de medfølgende anbefalingene og kontrollen av kjeler og klimaanlegg gjennomføres på en uavhengig måte av kvalifiserte og/eller godkjente sakkyndige, uansett om de er selvstendig næringsdrivende eller ansatt i offentlige organer eller private foretak.

Artikkel 11

Revisjon

Kommisjonen skal bistås av komiteen nedsatt ved artikkel 14 for å vurdere dette direktiv i lys av erfaringer som er gjort med hensyn til anvendelsen av det, og, ved behov, fremme forslag med hensyn til blant annet

1. mulige tilleggstiltak i forbindelse med restaurering i bygninger med et samlet bruksareal på mindre enn 1 000 m²,

2. allmenne incitamenter for ytterligere energieffektiviseringstiltak i bygninger.

Artikkel 12

Opplysninger

Medlemsstatene kan treffe de nødvendige tiltak for å opplyse brukerne av bygningen om ulike metoder og rutiner som bidrar til å gi økt energieffektivitet. Etter anmodning fra medlemsstatene skal Kommisjonen bistå medlemsstatene i gjennomføringen av slike opplysningskampanjer, som kan inngå i fellesskapsprogrammer.

Artikkel 13

Tilpasning av rammen

Nr. 1 og 2 i vedlegget skal revideres med jevne mellomrom, som ikke skal være kortere enn to år.

Eventuelle endringer som er nødvendige for å tilpasse nr. 1 og 2 i vedlegget til den tekniske utvikling skal vedtas etter framgangsmåten nevnt i artikkel 14 nr. 2.

Artikkel 14

Komité

1. Kommisjonen skal bistås av en komité.

2. Når det vises til dette nummer, får artikkel 5 og 7 i beslutning 1999/468/EF anvendelse, samtidig som det tas hensyn til bestemmelsene i beslutningens artikkel 8.

   Tidsrommet fastsatt i artikkel 5 nr. 6 i beslutning 1999/468/EF skal være tre måneder.

3. Komiteen fastsetter sin forretningsorden.

Artikkel 15

Innarbeiding i nasjonal lovgivning

1. Medlemsstatene skal innen 4. januar 2006 sette i kraft de lover og forskrifter som er nødvendige for å etterkomme dette direktiv. De skal umiddelbart underrette Kommisjonen om dette.

   Disse bestemmelsene skal, når de vedtas av medlemsstatene, inneholde en henvisning til dette direktiv, eller det skal vises til direktivet når de kunngjøres. Nærmere regler for henvisningen fastsettes av medlemsstatene.

2. Medlemsstatene kan, i mangel av kvalifiserte og/eller godkjente sakkyndige, få et ytterligere tidsrom på tre år til å anvende bestemmelsene i artikkel 7, 8 og 9. Når medlemsstatene benytter seg av denne muligheten, skal de underrette Kommisjonen og framlegge en egnet begrunnelse sammen med en tidsplan for den videre gjennomføring av dette direktiv.

Artikkel 16

Ikrafttredelse

Dette direktiv trer i kraft den dag det kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

Artikkel 17

Adressater

Dette direktiv er rettet til medlemsstatene.

Utferdiget i Brussel, 16. desember 2002.

Vedlegg

Allmenn ramme for beregning av energieffektivitet i bygninger (artikkel 3)

1. Beregningsmetoden for energieffektivitet i bygninger skal omfatte minst følgende faktorer:

   1. bygningens termiske egenskaper (ytre bygningsskall og innvendige skillevegger osv.). Disse egenskapene kan også omfatte lufttetthet,

   2. varmeanlegg og varmtvannsforsyning, herunder isolasjonsegenskaper,

   3. klimaanlegg,

   4. ventilasjon,

   5. innebygget lysanlegg (hovedsakelig den sektor som ikke brukes til boligformål),

   6. bygningers plassering og orientering, herunder uteklima,

   7. passive solenergisystemer og solbeskyttelse,

   8. naturlig ventilasjon,

   9. inneklima, herunder planlagt inneklima.

2. I denne beregningen skal det, når det er relevant, tas hensyn til den positive virkningen av følgende faktorer:

   1. aktive solenergisystemer og andre varme- og elektrisitetssystemer som bygger på fornybare energikilder,

   2. elektrisitet fra kraftvarmeanlegg,

   3. fjernvarme- eller nærvarmeanlegg for oppvarming eller kjøling,

   4. naturlig lys.

3. I forbindelse med denne beregningen bør bygninger inndeles på egnet måte i kategorier som:

   1. enfamiliehus av ulike typer,

   2. boligkomplekser,

   3. kontorer,

   4. utdanningsinstitusjoner,

   5. sykehus,

   6. hoteller og restauranter,

   7. idrettsanlegg,

   8. bygninger for engros- og detaljhandel,

   9. andre typer energiforbrukende bygninger.