4 Forhandlingsprosessen omkring IDAs og AfDFs kompensasjon for MDRI

I diskusjonen om gjennomføringen av MDRI har det særlig blitt fokusert på hvordan og hvor mye IDA og AfDF skulle kompenseres. Videre har enkelte land ønsket strengere betingelser knyttet til gjeldssletten enn det som følger av HIPC-prosessen.

Givernes bidrag til IDAs og AfDFs kompensasjon for MDRI er basert på politiske forpliktelser over mange år. Bidrag til MDRI skiller seg derfor noe fra de regulære påfyllingene av utviklingsfondene. Samtidig må det påpekes at kompensasjonen til IDA og AfDF for MDRI er mer forpliktende enn giverlandenes bidrag for samme type kompensasjon for den gjeldsletten disse institusjonene gir under HIPC-initiativet.

Det ble i forhandlingsprosessen reist spørsmål ved om alle G8-landene i praksis vil etterleve sin lovnad om «dollar-for-dollar compensation» til IDA og AfDF for gjeldssletten. Fra norsk side tok man først til orde for at hele kompensasjonen burde bli betalt over et kortere tidsrom enn 40-50 år, og 2015 ble foreslått som frist. En kortere nedbetalingsperiode kunne ha redusert den politiske, finansielle og legale usikkerheten omkring kompensasjonen. Forslaget fikk ikke tilslutning. Etter press fra bl.a. Norge sendte G8s finansministere et brev til Verdensbanken høsten 2005 hvor de bekreftet sin vilje til å kompensere IDA. Et tilsvarende brev ble sendt fra G7s finansministere til Den afrikanske utviklingsbanken (ikke G8, ettersom Russland ikke er medlem av AfDF).

Et viktig element ved kompensasjonen er at man på grunnlag av tidligere bidrag til utviklingsfondene har beregnet hva fremtidige bidrag må være for at finansiering av MDRI skal kunne sies å være addisjonell. Dette ble vedtatt etter press bl.a. fra de nordiske landene og Nederland.

Fra norsk side har man under forhandlingene hele tiden understreket at MDRI ikke burde medføre nye omfattende rapporteringsrutiner, verken for giver- eller mottakerland, men at Verdensbankens eksisterende rammeverk for budsjett- og regnskapskontroll bør benyttes.

Et eksempel kan illustrere hvordan dette foregår; dersom land x i et år skulle betalt 20 millioner til IDA, og samtidig mottatt 100 millioner i nye lån/gaver fra IDA under dagens modell (før MDRI), ville landet fått netto 80 millioner. Første steg i gjeldsettergivelsesoperasjonen er full sletting av all gjeld til IDA, samtidig som nye overføringer fra IDA reduseres tilsvarende. Landet vil derfor i utgangspunktet motta 80 millioner - det samme beløp som var disponibelt for landet før gjeldssletten. Andre steg er at landet vil få en andel av kompensasjonen som tilføres IDA, og som blir fordelt etter kriteriene referert til over («Performance Based Allocation»). Om landet har godt styresett, gode institusjoner og en sunn prosjektportefølje vil det derfor normalt motta mer enn 80 millioner etter gjeldssletten. Kompensasjonen (eller opptopping av IDA-14 og AfDF-10) vil bli fordelt mellom de fattigste mottakerland i IDA (såkalte «IDA-only» land) og AfDF (såkalte «AfDF-only» land).

Dette innebærer også at andre av de fattigste land, som ikke har en stor gjeldsbyrde, vil få økte overføringer som følge av MDRI, selv om de ikke får gjeldsslette.

Verdensbanken og IMF har utarbeidet et rammeverk for analyser av lands gjeldsbærekraft. Dette er ment å hindre at fattige land på ny opparbeider seg en gjeldsbyrde de ikke kan håndtere. Dette er først og fremst et ansvar for låntakerlandene, men også for låneinstitusjoner som Verdensbanken og kreditorland. En utfordring er å få nye kreditorer som Kina med på felles analyser av gjeldsbærekraft. Det er også et spørsmål om samstemthet i vestlige lands politikk, da nasjonale eksportgaranti-institutter eksempelvis ikke alltid har opptrådt i tråd med IMF og Verdensbankens analyser for gjeldsbærekraft.