4 Tilhøvet til norsk rett

Det er i dag inga eiga regulering av bruken av elektroniske signaturar og tilhøyrande tenester i norsk rett. I fleire samanhengar har det likevel vore etterlyst lovregulering som skal leggje til rette for at elektronisk kommunikasjon og bruk av nett som infrastruktur for samhandling skal verte like akseptert, tillitsvekkjande og ha same juridiske truverd som tradisjonell skriftleg kommunikasjon og dokumentasjon, sjå m.a. St. meld. nr. 41 (1998-99) «Om elektronisk handel og forretningsdrift».

Delar av direktivet om elektroniske signaturar stiller absolutte krav overfor statane og som difor må gjennomførast i lov eller forskrift. Enkelte av føresegnene i direktivet står statane derimot fritt til å gjennomføre, t.d. regulering av ei frivillig akkrediteringsordning, eller «godkjenningsordning» av sertifikatutferdarar. Det er òg mogleg å sikre at verknadene av enkelte føresegner vert oppnådde på annan måte enn ved lovregulering dersom det er mest føremålstenleg, t.d. ved å oppmuntre til sjølvregulering av marknaden.

Til hausten vil Nærings- og handelsdepartementet fremje ein eigen odelstingsproposisjon med framlegg til lov om elektroniske signaturar, som vil gjennomføre europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/93/EF i norsk rett. Dette framlegget vil gjennomføre heile direktivet, men likevel slik at departementet rår til at føresegnene om ei frivillig akkrediteringsordning bør vurderast på eit seinare tidspunkt.