3 Bemerkninger til de enkelte artiklene i overenskomsten

Til de enkelte materielle bestemmelsene i overenskomsten bemerkes:

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde. Overenskomsten vil gjelde personer som er bosatt (hjemmehørende) i enten den ene av statene eller i begge stater. Den omfatter både inntekts- og formuesskatt til tross for at formuesskatter ikke blir utlignet i Storbritannia.

Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden vil være omfattet av overenskomsten. Nytt i forhold til gjeldende overenskomst er at Storbritannia har opphevet skatten på utbyggingsområder («development land tax»). I likhet med de overenskomster Storbritannia har sluttet med andre stater, omfatter overenskomsten fortsatt bare de britiske inntektsskatter til staten, mens britiske kommuneskatter faller utenom. Oppregningen er for Norges vedkommende ajourført i samsvar med opphevelsen av sjømannsskatten og Skattefordelingsfondet, samt endringene i beskatningen av utenlandske artister.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

Det følger av punkt 1 (a) og (b) i artikkel 3 at overenskomsten også vil få anvendelse for de respektive lands kontinentalsokler for så vidt gjelder utøvelse av rettigheter med hensyn til havbunnen og undergrunnen samt deres naturherligheter. I likhet med Norges øvrige skatteavtaler er det fastslått at overenskomsten ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland. Det følger av definisjonen av «Det Forente Kongeriket» (dvs. Storbritannia og Nord-Irland), at overenskomsten ikke får anvendelse på the Isle of Man, Jersey, Gibraltar og Guernsey. Derimot omfattes Hebridene, Orkenøyene og Shetland.

Definisjonen av «person» i punkt 1 (f) er som nevnt ovenfor endret, i det den nå uttrykkelig utelukker interessentskaper (partnerships). Dette er gjort av hensyn til interne regler i Storbritannia. Det innebærer ingen endring i hvordan disse skal beskattes i henhold til skatteavtalen. Dette skal skje på den enkelte deltakers hånd i den stat hvor deltakeren anses bosatt, ettersom et interessentskap ikke er et eget skattesubjekt og uansett som sådan ikke anses å ha eget bosted etter artikkel 4.

Definisjonen av «internasjonal trafikk» er også endret. Etter overenskomsten er det avgjørende om foretaket som driver virksomheten er bosatt (hjemmehørende) i Norge eller Storbritannia, ikke om foretaket har sin virkelige ledelse i en av de to statene. Om bakgrunnen for endringen vises det til omtalen av artikkel 8 punkt 1.

For øvrig er definisjonen av «regionale forvaltningsmyndigheter» utelatt som antatt overflødig.

Artikkel 4 definerer uttrykket «person bosatt i en kontraherende stat». Staten og regionale og lokale forvaltningsmyndigheter er nå uttrykkelig omfattet, uten at dette innebærer noen realitetsendring. Punktene 2 og 3 inneholder nærmere kriterier for avgjørelse av spørsmål om skattemessig bopel i tilfelle en person etter intern lovgivning i Norge og Storbritannia stater anses for skattemessig bosatt i begge stater. Bestemmelsen følger OECDs mønster.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket «fast driftssted». Denne definisjonen danner rammen for skattlegging etter artikkel 7 av fortjeneste som en person bosatt i en av statene oppebærer ved forretningsvirksomhet i den annen stat.

Punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD-mønsteret, mens punkt 3 er forskjellig fra så vel mønsteret som den gjeldende overenskomst. Stedet for et bygningsarbeid eller et anleggs-, installasjons- eller monteringsprosjekt, eller kontroll- eller rådgivningsvirksomhet tilknyttet slike, er å anse som et fast driftssted såfremt stedet opprettholdes eller virksomheten sammenlagt varer mer enn tolv måneder i løpet av en tjuefiremåneders periode. At kontroll- eller rådgivningsvirksomhet også nå er omfattet, er nytt. Den saklige begrensningen følger norsk mønster i senere overenskomster, mens tidsbegrensningen er som i gjeldende overenskomst. Når det gjelder forretningsvirksomhet på kontinentalsokkelen er det fastsatt særregler i artikkel 21, jf. bemerkningene nedenfor.

Punktene 4-7 følger OECD-mønsteret. Punkt 4 angir hva som ikke omfattes av begrepet «fast driftssted». I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring, utstilling eller utlevering ikke skal utgjøre fast driftssted. Punkt 5 regulerer når en representant skal anses for å være «avhengig» og således anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Punkt 6 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

Artiklene 6-27 inneholder bestemmelser som har til formål å forhindre dobbeltbeskatning av forskjellige former av inntekt og formue, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av den samme inntekt eller formue. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektsartene er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den stat hvor vedkommende inntektsart har sin kilde.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten) og er i samsvar med OECDs mønster. Det samme gjelder inntekt oppebåret ved direkte bruk, utleie eller annen utnyttelse av fast eiendom.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i den ene stat utøver i den annen stat. Slik virksomhet kan bare inntektsbeskattes i den sistnevnte stat hvis den utøves gjennom et fast driftssted der. Mens artikkel 5 omhandler når et «fast driftssted» foreligger, fastlegger artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjenesten som kan skattlegges i den stat hvor foretaket driver slik virksomhet. Artikkelen tilsvarer OECDs mønster, med unntak av at punkt 4 i mønsteret er strøket som overflødig.

Punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av fortjenesten til det faste driftsstedet, nemlig at det skal tilskrives den fortjenesten som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt selvstendig foretak, som utøvde samme eller lignende virksomhet under samme eller lignende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretaket som har det faste driftsstedet («armlengdeprinsippet»). Det er bare inntekt som kan tilskrives det faste driftsstedet som kan beskattes i staten hvor det faste driftssted er. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet, faller utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste ved internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 (i). Skips- og luftfartsinntekter som skriver seg fra annen virksomhet faller utenfor bestemmelsen og reguleres av de alminnelige bestemmelsene i artikkel 7.

Punkt 1 fastsetter at inntekt fra slik virksomhet bare kan beskattes i den stat hvor foretaket er hjemmehørende. Dette er en endring i forhold til gjeldende avtale som gir beskatningsretten til den stat hvor foretakets virkelige ledelse har sitt sete. Beskatning basert på bosted er i overensstemmelse med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere år, og er i følge OECDs kommentarer foreslått som en alternativ løsning til regelen basert på virkelig ledelse. I de fleste tilfeller gir de to metoder det samme skattemessige resultat. Etter norsk syn er imidlertid en bostedsregel lettere å praktisere i tilfeller hvor det ikke klart fremgår i hvilken stat den virkelige ledelse for foretaket har sitt sete. Dette gjelder i sær når foretaket drives av selskap eller annen sammenslutning med solidarisk ansvarlige deltakere. I følge den nye avtalen beskattes hver deltaker i den stat hvor deltakeren er bosatt. Samme løsning vil en ofte komme til etter gjeldende avtale.

Punkt 2 viderefører regelen i den gjeldende overenskomstens artikkel 8 punkt 4, men med samme endring som i punkt 1. Fortjeneste ved bruk, vedlikehold eller leie av containere (innbefattet tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere) benyttet til transport av varer, skal bare kunne skattlegges i den stat hvor foretaket som oppebærer fortjenesten fra driften er hjemmehørende - med mindre det dreier seg om transport utelukkende mellom steder innen den annen stat.

I punkt 3 er det tatt inn en bestemmelse som klargjør at punkt 1 og 2 også gjelder fortjeneste når foretaket deltar i en «pool», felles forretningsforetagende eller et internasjonalt driftskontor.

I punkt 4 er det gitt særregler for hvordan bestemmelsene skal anvendes i forhold til fortjeneste som oppebæres av konsortiet SAS.

Artikkel 9 omhandler foretak som har fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder foretak med interessefellesskap, for eksempel mor- og datterselskaper, samt selskaper under felles kontroll og ledelse.

Artikkelens punkt 1 gir adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom foretaket og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak i tilsvarende transaksjoner under samme eller lignende omstendigheter. Når korrigering foretas i slike tilfelle, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengdestandard, slik disse er beskrevet i OECDs retningslinjer av 1995 om internprising (Transfer Pricing Guidelines).

Punkt 2 inneholder bestemmelser om eventuell justering av den skattepliktige inntekt for foretak i den annen stat, når det oppstår spørsmål om å endre inntektsfastsettelsen til det tilknyttede foretaket etter bestemmelsene i punkt 1. Bestemmelsen i punkt 2 er utformet på en annen måte enn OECD-mønsteret, slik at det kommer klart frem at retting i et land ikke automatisk vil føre til tilsvarende retting i det annet land, men at slik korresponderende retting vil være basert på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender. Overenskomsten er i tråd med OECD-mønsteret og avviker på en del punkter fra gjeldende avtale.

Etter artikkelens punkt 1 kan dividender skattlegges i den stat hvor aksjeeieren er bosatt. De samme inntektene kan etter punkt 2 dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemmehørende, men den skattesats som kan anvendes er begrenset. Det er ikke skjedd endringer i satsene for kildeskatt eller i vilkårene for å bli innrømmet lav sats i forhold til gjeldende overenskomst. Etter punkt 2 er kildeskattesatsen begrenset til 5 prosent på dividender utbetalt til et selskap som direkte eller indirekte kontrollerer minst 10 prosent av de stemmeberettigede aksjene i det utdelende selskap. For alle andre tilfeller begrenses kildeskattesatsen, som før, til maksimum 15 prosent. Begrunnelsen for reduksjon av kildebeskatning på dividendeutdeling fra datter- til morselskap er hensynet til å begrense såkalt kjedebeskatning av samme inntekt. Britene har for tiden ikke kildeskatt på utbytter.

Etter den gjeldende overenskomsten har norske aksjonærer rett til skatterefusjon/godtgjørelse («tax credit») i britisk skatt dersom en person bosatt i Storbritannia ville hatt en slik rett. Denne regelen opphører fordi ordningen for personer bosatt i Storbritannia er vesentlig endret, slik at det i realiteten ikke vil innebære noen skatterefusjon for norske aksjonærer. I og med at ordningen med refusjon er bortfalt, vil britene ikke kreve kildeskattemessig kompensasjon (abatement) på kildeskatt som utbetales til personer i Norge.

Definisjonen av dividender i punkt 3 er endret fra gjeldende overenskomst og er nå stort sett i overensstemmelse med det reviderte OECD-mønsteret.

Etter punkt 4 gjelder ikke punktene 1 og 2 dersom de rettigheter hvorav dividendene utdeles reelt er knyttet til forretningsvirksomhet med fast driftssted eller fast sted i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Dividendene beskattes i så fall som næringsinntekt i samsvar med reglene i artikkel 7 eller artikkel 14.

Det er i artikkelens punkt 6 tilføyet en regel som skal hindre misbruk av overenskomsten. Dersom hovedformålet eller et av hovedformålene knyttet til utstedelsen eller avhendelsen av aksjene hvorav dividendene utdeles var å oppnå de fordelene bestemmelsene i artikkelen gir, vil disse fordelene ikke bli innrømmet. I en noteveksling som fant sted samme dag som avtalen ble undertegnet, er det klarlagt at dersom bestemmelsen i punkt 6 medfører at en skattyter ikke kan påberope seg fordelene i artikkel 10, så kan begge stater beskatte inntekten i henhold til sin interne lovgivning. Notevekslingen gjelder også de tilsvarende bestemmelser i artiklene 11, 12 og 21.

Artikkel 11 inneholder bestemmelser om skattlegging av renter. Slike inntekter skal etter bestemmelsen i punkt 1 bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt. Dette er forskjellig fra OECD-mønsteret, som gir beskatningsrett også til den stat hvor rentene skriver seg fra. Det samsvarer imidlertid med gjeldende norsk skattelovgivning, som for tiden ikke gir hjemmel for å beskatte renter som utbetales fra kilde i Norge til mottaker bosatt i utlandet.

I punkt 2 er uttrykket «renter» definert ved en henvisning til intern rett i de to land. Definisjonen som er fastsatt i OECD-mønsteret er ikke helt dekkende for de to lands interne rett, og en har funnet det mest hensiktsmessig å vise til intern rett i stedet for å gi en mer detaljert definisjon i selve overenskomsten.

Punkt 3 har en tilsvarende regel som i artikkel 10 punkt 4, og som gjelder rentebærende fordring som reelt er knyttet til et fast driftssted eller fast sted. Punkt 3 er endret i forhold til gjeldende overenskomst ved at ordene «hvor rentene skriver seg fra» er tatt ut. Dermed kan renteinntekter som det faste driftsstedet/stedet oppebærer fra et tredjeland også beskattes i den stat hvor driftsstedet/stedet befinner seg. Dette ville også blitt resultatet etter gjeldende avtale, idet inntekt med kilde fra tredje stat vil være omfattet av punkt 3 i artikkel 21.

I punkt 5 er det tilføyet en regel som skal hindre misbruk, jf omtalen til artikkel 10 punkt 6.

Artikkel 12 inneholder bestemmelser om skattlegging av royalty, som tilsvarer rentebestemmelsene i artikkel 11. Hovedregelen er således at royalty bare kan skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt, jf. punkt 1.

Definisjonen av royalties i punkt 2 er uendret fra gjeldende overenskomst og er nå i overensstemmelse med det reviderte OECD-mønsteret, i det betaling for retten til å bruke industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr er holdt utenfor artikkelens virkeområde.

Tilsvarende det som følger av artikkel 10 punkt 4 for dividender og artikkel 11 punkt 3 for renter gjelder ikke punkt 1 dersom den rettighet eller eiendom som foranlediger betalingen av royalty reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller utøvelsen av fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, som rettighetshaveren har i den annen kontraherende stat. Etter artikkel 12 punkt 3 skattlegges i så fall royaltyen i samsvar med bestemmelsene i henholdsvis artikkel 7 eller artikkel 14. Punkt 3 er endret i forhold til gjeldende overenskomst tilsvarende som punkt 3 i artikkel 11 om renter.

I punkt 5 er det tilføyet en regel som skal hindre misbruk, jf. omtalen til artikkel 10 punkt 6.

Artikkel 13 omhandler formuesgevinst. Bestemmelsen svarer stort sett til OECD-mønsteret, som bygger på det prinsipp at retten til å beskatte gevinster bør tilligge den stat som var berettiget til å beskatte vedkommende formuesgode og dets avkastning før realisasjon fant sted.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger. En tilsvarende regel er etter britisk ønske tatt inn i punkt 2 for ikke-børsnoterte aksjer eller interesser som en person bosatt i en stat har i et partnership (interessentskap) eller i en trust (stiftelse), som henter sin verdi eller vesentlige verdi fra fast eiendom som ligger i den annen stat.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, kan i henhold til artikkelens punkt 3, skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftssted/sted befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted/sted.

I henhold til punkt 4 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy skattlegges kun i den stat hvor personen som oppebærer gevinsten er bosatt. Det er her foretatt endringer i utformingen av teksten i forhold til gjeldende overenskomst, slik at det blir klarere at gevinstbeskatningen ved salg av skip skal skje uavhengig av hvor rederiet som opererer skipet hører hjemme. Det er føyet til et nytt avsnitt i dette punktet som klargjør beskatning av gevinster som SAS-konsortiet oppebærer.

I punkt 5 er det gitt særregler om gevinst ved avhendelse av containere mv., jf. bemerkningene til punkt 2 i artikkel 8.

Det er tatt inn en ny «utflyttingsregel» i punkt 6. Den bygger på regelen i sktl. § 2-3 tredje ledd, og følger i store trekk mønsteret for hva som er tatt inn i andre skatteavtaler Norge har inngått i den senere tid.

Gevinst ved avhendelse av andre formuesgjenstander enn dem som er spesielt nevnt, kan etter punkt 7 bare skattlegges i avhenderens bostedsstat. Visse gevinster knyttet til virksomheten på kontinentalsokkelen er omhandlet i artikkel 23 punkt 8.

Artikkel 14 gjelder beskatningen av inntekt ved utøvelse av fritt yrke. I likhet med OECDs mønsteravtale fastsetter artikkelens punkt 1 at inntekt ved utøvelse av fritt yrke bare skal kunne skattlegges i den stat hvor yrkesutøveren er bosatt, med mindre vedkommende vanligvis råder over et fast sted (kontor eller lignende) for virksomheten i den annen kontraherende stat. I så fall kan sistnevnte stat skattlegge den del av inntekten som kan henføres til tjenestene utøvet ved det faste sted. Uttrykket «fast sted» er ikke definert i overenskomsten. Det er imidlertid gitt en nærmere beskrivelse i punkt 2 av hvilke yrkesgrupper som er omfattet av uttrykket «fritt yrke». Ut fra tjenestenes karakter (lege, advokat, arkitekt mv.) vil det oftest være aktuelt med kontorlokaler av ulike slag. Kontorlokaler er imidlertid ikke et nødvendig kriterium for å etablere fast sted. Bestemmelsens ordlyd er noe endret idet det nå er presisert at bestemmelsen bare gjelder for fysiske personer. Det er imidlertid klar forståelse at den tidligere bestemmelsen hadde samme innhold.

Punkt 1 (b) utvider arbeidsstatens beskatningsrett i forhold til OECD-mønsteret, og innebærer at arbeidsstaten også kan skattlegge inntekten dersom yrkesutøveren oppholder seg i arbeidsstaten i et eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i løpet av en tolvmåneders periode. Overskrides nevnte frist blir yrkesutøveren også skattepliktig til arbeidsstaten for de første 183 dager. Regelen i dette punktet korresponderer med bestemmelsene i artikkel 15 punkt 2 (a) om lønnsmottakere. For arbeidsopphold som overstiger 183 dager i et tidsrom som angitt, blir det derfor av mindre viktighet å trekke en ofte problematisk grense mellom selvstendige yrkesutøvere og lønnsmottakere.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15. Som i OECD-mønsteret fastslår punkt 1 at det tilkommer den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge hans lønnsinntekter, med mindre arbeidet utføres i en annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres rett til å skattlegge dem.

Et unntak gjelder likevel i henhold til punkt 2, for personer som er bosatt i en stat og som arbeider i den annen stat i et tidsrom som ikke overstiger 183 dager i løpet av en tolvmåneders periode, den såkalte 183-dagers regel. I dette tilfellet vil arbeidstakerens bostedsstat ha eksklusiv beskatningsrett forutsatt at lønnen er betalt av eller på vegne av en arbeidsgiver som er bosatt i arbeidstakerens bostedsstat og lønnen ikke kan tilskrives et fast driftssted som arbeidsgiveren har i arbeidsstaten. Er disse tre vilkårene ikke oppfylt, har også arbeidsstaten rett til å beskatte inntekten. Angivelsen av tidsperioden samsvarer med OECDs reviderte mønster, og er noe endret i forhold til gjeldende overenskomst uten at dette endrer innholdet. Ved beregningen av 183-dagers regelen skal en regne med ethvert kalenderdøgn arbeidstakeren på noe tidspunkt har vært tilstede i vedkommende stat. Vilkåret i punkt 2 (b) er derimot forskjellig fra OECD-mønsteret, men i samsvar med gjeldende overenskomst. En betingelse for fritaket for beskatning i arbeidsstaten er at arbeidsgiveren må være bosatt i samme stat som arbeidstakeren, mens OECD-mønsteret åpner for at arbeidsgiveren kan være bosatt i hvilken som helst annen stat enn arbeidsstaten.

Etter punkt 3 gjelder unntaket i punkt 2 ikke hvor det foreligger arbeidsutleie. Med utleide arbeidstakere menes i denne sammenheng personer som har et formelt arbeidstakerforhold og får utbetalt sin lønn av et utenlandsk foretak, som ikke selv har et selvstendig oppdrag i den annen stat, men stiller arbeidskraften til disposisjon for et foretak der og under dettes instruksjon og ansvar. Punkt 3 presiserer at slike arbeidstakere ikke kan kreve skattefritak etter punkt 2.

Punkt 4 gir særregler for lønn som tilkommer sjøfolk og flymannskaper ombord på skip eller fly i internasjonal fart. Som nevnt ovenfor i tilknytning til bl.a. artikkel 3 og 8, er det her skjedd en endring ved at det nå blir bostedsstaten for foretaket som driver virksomheten som har beskatningsretten. Flyvende personell i SAS bosatt i Norge skal uansett bare beskattes i Norge.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse mv. Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor det selskap som utreder dem er hjemmehørende.

Artikkel 17 fastsetter i punkt 1 at artister eller idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 14 om inntekt av fritt yrke og artikkel 15 om lønnsarbeid i privat tjeneste. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre den stat beskatningsretten hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, selv om godtgjørelsen er utbetalt til tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet.

I punkt 3 er det gjort unntak fra punkt 1 og 2 når besøket i den ene staten helt eller hovedsakelig er understøttet av offentlige midler fra den ene eller begge statene. I så tilfelle skal beskatning bare skje i den stat hvor mottakeren er bosatt. Regelen er etter norsk ønske noe endret i forhold til gjeldende overenskomst.

Artikkel 18 inneholder bestemmelser om private pensjoner, livrenter, underholdsbidrag og sosiale trygdeytelser. I henhold til punkt 1 skal slike utbetalinger bare kunne skattlegges i den stat hvor mottageren er bosatt. Punkt 2 inneholder en definisjon av uttrykket «livrenter».

Det er et unntak fra punkt 1 i punkt 3. På grunn av forskjellige regler for beskatning av underholdsbidrag i de to land, er det i punkt 3 fastsatt at slike bidrag likevel bare skal beskattes i utbetalingsstaten dersom bidraget ikke er fradragsberettiget på betalernes hånd. På denne måte unngås en økonomisk dobbeltbeskatning av disse ytelser. For tiden er det ikke full fradragsrett for slike utbetalinger i Storbritannia, slik tilfellet derimot er i Norge.

Artikkel 19 gjelder beskatning av offentlige lønns- og pensjonsutbetalinger. Bestemmelsen følger i store trekk OECD-mønsteret, med unntak av den subsidiære beskatningsretten for bopelsstaten når det gjelder pensjoner. Beskatningsretten er som hovedregel tillagt den stat som utreder slik godtgjørelse, jf. punkt 1 (a) og punkt 2 (a).

Etter norsk intern rett kan pensjonsytelser som utbetales til personer som er bosatt i utlandet som hovedregel ikke skattlegges her. For at resultatet ikke skal bli at utbetalingene unntas fra enhver beskatning, er det fastsatt i punkt 2 (a) at pensjonene i så tilfelle kan beskattes i bopelsstaten.

I punkt 3 er det videre fastsatt at bestemmelsene i denne artikkel om eksklusiv beskatningsrett for utbetalingsstaten ikke skal komme til anvendelse på lønns- og pensjonsutbetalinger som er ytet i anledning av offentlig forretningsvirksomhet.

Artikkel 20 fastsetter at studenter og forretningslærlinger som er bosatt i en stat og som midlertidig oppholder seg i den annen stat ikke skal beskattes i oppholdsstaten av pengebeløp som de i anledning av sine studier mv. mottar fra kilder utenfor denne staten. Bestemmelsen tilsvarer OECDs mønsteravtale og den gjeldende overenskomsten.

Artikkel 21 gjelder annen inntekt, dvs. inntekt som ikke er omhandlet i overenskomstens øvrige bestemmelser. Bestemmelsen omfatter ikke bare inntekter av en annen art, men også inntekter fra kilder som ikke er nevnt i de øvrige bestemmelser i avtalen. Overensstemmende med OECD-mønsterets bestemmelser er det fastsatt at slike inntekter bare kan skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt.

Overenskomsten er forskjellig fra gjeldende overenskomst når det gjelder inntekter fra truster og dødsboer. I punkt 2 er det fastsatt at punkt 1 ikke får anvendelse på slike inntekter. Inntekter på trustens eller boets hånd som ville falt inn under andre artikler i overenskomsten hvis de hadde blitt utbetalt direkte til den begunstigede (the beneficiary), skal bli behandlet i overensstemmelse med disse artiklene. Skatt i anledning disse inntektene som er betalt av en forvalter (trustee) eller personlig representant, skal anses betalt av den begunstigede.

Unntak fra punkt 1 er videre gjort i punkt 3, der det foreskrives at inntekter som er knyttet til et fast driftssted eller et fast forretningssted for fritt yrke, skal beskattes etter artiklene 7 og 14.

Overenskomsten har etter britisk ønske med et nytt punkt 4. Dersom inntekten som omhandlet i punkt 1 er høyere som følge av et særlig forhold mellom personen nevnt der og en annen person, eller mellom begge og tredjemann, så skal artikkelens regler få anvendelse bare på et så høyt beløp som ville ha vært avtalt mellom dem hvis det særlige forholdet ikke hadde foreligget. Bestemmelsen har sin bakgrunn i det arbeid som pågår i OECD med hensyn til beskatning av finansielle instrumenter. I OECD-kommentarene til denne bestemmelse er det vist til at enkelte land har møtt vanskeligheter når det gjelder inntekt fra visse ikke-tradisjonelle finansielle instrumenter når de involverte parter har et interessefellesskap. For å unngå disse problemene, har OECD i kommentarene til nevnte bestemmelse anbefalt å få inn denne bestemmelsen. Dette punktet begrenser anvendelsen av artikkel 21 på samme måte som punkt 4 i artikkel 11 begrenser anvendelsen av artikkel 11 når det gjelder beskatningen av renteinntekter.

Artikkel 21 har i likhet med artiklene 10, 11 og 12 fått tilføyet en antimisbruksregel i punkt 5.

Artikkel 22 gjelder formuesbeskatningen. Formue som består i fast eiendom, kan etter punkt 1 skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger. Formue som består i 1øsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast forretningssted, kan etter punkt 2 skattlegges i den stat hvor driftsstedet eller forretningsstedet befinner seg.

Formue som består i skip og luftfartøyer, og løsøre knyttet til driften av disse, kan i henhold til punkt 3 bare skattlegges i den stat som etter artikkel 8 har rett til å skattlegge fortjenesten ved utøvelse av slik virksomhet. Bestemmelsen har fått tilføyet en særbestemmelse for SAS-samarbeidet i et nytt annet avsnitt.

Det er i punkt 4 fastsatt at formue som består av containere, inkludert tilhengere og tilknyttet utstyr for transport av containere, brukt til transport av varer bare skal kunne skattlegges i den stat hvor eieren er bosatt. Dette gjelder likevel ikke hvor containere eller tilhengere og tilknyttet utstyr blir benyttet til transport utelukkende mellom steder innen den annen stat.

Alle andre deler av formue som tilhører en person bosatt i en av statene, kan etter punkt 5 bare skattlegges i denne staten.

Storbritannia utskriver for tiden ingen formuesskatt.

Artikkel 23 inneholder forskjellige bestemmelser som får anvendelse på visse virksomheter utenfor kysten (kontinentalsokkelaktiviteter). Overenskomsten bygger på artikkel 23 i gjeldende overenskomst, men det er foretatt en god del endringer. Som tidligere slår punkt 1 fast at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som måtte følge av overenskomsten for øvrig.

I punkt 2 er det gitt en definisjon av uttrykket «virksomhet utenfor kysten» som angir hvilke virksomheter og arbeider som er undergitt særregulering i artikkelen. Den virksomhet som det refereres til er «virksomhet som utøves utenfor kysten i en kontraherende stat knyttet til undersøkelse eller utnyttelse av havbunnen og undergrunnen og deres naturforekomster i denne stat».

Punkt 3 gir hovedregelen for beskatning av næringsinntekt og fastslår at aktiviteter på kontinentalsokkelen skal anses utøvet gjennom et fast driftssted i den stat hvor virksomheten foregår. Dette prinsippet gjelder i alle Norges nyere skatteavtaler som omfatter kontinentalsokkelen.

Punkt 4 erstatter gjeldende overenskomsts punkt 7, og gjelder selvstendig personlige tjenester (fritt yrke) som utøves som ledd i virksomhet utenfor kysten. Punktet tilsvarer hovedregelen for næringsvirksomhet i punkt 3 ved at slike tjenester skal anses utøvet gjennom et fast sted i kyststaten, jf. artikkel 14.

En har funnet det hensiktsmessig å fastsette en nedre terskel med hensyn til omfang i tid for anvendelse av reglene i punkt 3 og 4. Således er det i overenskomstens punkt 5 (a) bestemt at fast driftssted eller fast sted bare foreligger dersom virksomheten varer sammenlagt mer enn 30 dager i løpet av en periode på 12 måneder. Derved vil beskatningsretten ved kortvarige og sporadiske oppdrag på kontinentalsokkelen kunne tilkomme vedkommende persons hjemstat, noe som både for skattemyndighetene og selskapene innebærer administrative fordeler. De nærmere vilkår som er fastsatt i punkt 5 (a) tar sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått ved at likeartede oppdrag blir utført av flere foretak med interessefellesskap.

I punkt 5 (b) gjøres det unntak fra hovedreglene i punkt 3 og 4 for produksjonsvirksomhet ved utnyttelse av midtlinjefelt som er undergitt særregulering i overenskomstens artikkel 24.

Punktene 5, 6 og 8 i gjeldende overenskomst er strøket som unødvendige.

Overenskomstens punkt 6 inneholder et viktig unntak fra hovedregelen om at all virksomhet kan skattlegges i sokkelstaten. I følge første punktum skal fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som i sin eksisterende tilstand er konstruert hovedsakelig med henblikk på transport av forsyninger eller personell, eller for tauing eller ankerhåndtering, således bare være gjenstand for beskatning i den stat hvor den person som oppebærer fortjeneste ved driften av det er bosatt (hjemmehørende). At rekkevidden av unntaket er begrenset fremgår av annet punktum i punkt 6. Her presiseres det at fortjeneste som oppebæres i tidsrom hvor skipet eller luftfartøyet er avtalesluttet hovedsakelig for andre formål enn de som er nevnt i første punktum, skal beskattes i henhold til hovedregelen, det vil si at fortjenesten kan skattlegges i sokkelstaten. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det ofte er vanskelig å trekke grensen mot skip som er bygget med henblikk på for eksempel transportvirksomhet, men som har spesialutrustning for andre formål så som brannslukking eller dykkeroperasjoner. Sistnevnte tjenester har ikke vært ment å skulle være omfattet av unntaksreglene.

Punkt 6 svarer til gjeldende overenskomsts punkt 9, med unntak av tilføyelsen som klargjør at også taubåter og ankerhåndteringsfartøyer brukt til andre formål enn tauing og ankerhåndtering skal følge hovedregelen. Denne tilføyelsen vil lette grensedragningen mellom de fartøy som omfattes av unntaksregelen og de som følger hovedregelen.

I overenskomstens punkt 7, som erstatter punkt 10 i gjeldende overenskomst, er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik lønnsinntekt kan etter punkt 7 (a) skattlegges i sokkelstaten fra første dag. Reglene er endret i forhold til gjeldende overenskomst ved at også bostedsstaten har beskatningsrett. Punkt 7 (b) fastsetter imidlertid at lønnsinntekt for tjeneste ombord i skip eller luftfartøy som er omfattet av unntaksbestemmelsen i punkt 6, bare skal kunne skattlegges i den stat hvor den person som oppebærer fortjenesten ved driften av fartøyet er bosatt (hjemmehørende). Dette er i tråd med gjeldende overenskomst.

I punkt 8 er reglene i gjeldende overenskomst punkt 11 videreført. Bestemmelsen klargjør beskatningssituasjonen med hensyn til visse avhendelsesgevinster som har tilknytning til den stat hvor kontinentalsokkelaktivitetene foregår. Det gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster (herunder retten til, andeler i eller andre fordeler forbundet med de naturforekomster som er gjenstand for undersøkelsene eller utnyttelsen), eiendom som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, eller aksjer som henter sin verdi fra slike rettigheter eller slik eiendom.

Artikkel 24 inneholder særbestemmelser om beskatning ved utnyttelse av olje- og gassfelt som krysser delelinjen (midtlinjen) mellom de to stater. Artikkelen har bare betydning for midtlinjefelt som i henhold til særskilt overenskomst mellom de to staters regjeringer undergis felles utnyttelse. Artikkelen får dessuten bare anvendelse dersom det i overenskomsten vedrørende utnyttelsen av feltet uttrykkelig er fastsatt at dens bestemmelser skal gjelde. Bestemmelsen har hittil bare vært aktuelle for Statfjord- og Murchison-feltet. Etter overenskomsten skal den også få virkning for Frigg-feltet, fra den tid som følger av den nye artikkel 27 i overenskomsten.

Artikkel 25 gjelder Statfjord-reservoarene. Bestemmelsen er lik gjeldende overenskomst artikkel 25, med unntak av at virkningsbestemmelsene i gjeldende overenskomst er slettet fordi de ikke lenger er nødvendige i en ny overenskomst. Selv om den nye bestemmelsen ikke lenger uttrykkelig viser til artikkel 24, er det klart at artikkel 24 om midtlinjefelt skal få anvendelse når det gjelder utnyttelsen av Statfjord-feltet. Artikkel 25 inneholder også bestemmelser om transport med skip av olje fra Statfjord-feltet. Fortjeneste ved slik transport skattlegges i den stat hvor den person som oppebærer fortjenesten er bosatt (hjemmehørende). Det samme gjelder for beskatning av eventuell formuesgevinst og formue. Dersom transportvirksomheten utøves av en sammenslutning bestående av deltakere bosatt i hver av de to stater, har hver stat beskatningsretten for deltakerne bosatt i vedkommende stat.

Artikkel 26 inneholder bestemmelser vedrørende Murchison-reservoaret. Bestemmelsen er lik gjeldende overenskomst artikkel 26, med unntak av at virkningsbestemmelsene i gjeldende overenskomst er slettet fordi de ikke lenger er nødvendige i en ny overenskomst. Artikkel 24 om midtlinjefelt skal få anvendelse når det gjelder Murchison-feltet. Det er også fastsatt særregler for beskatning av transport gjennom rørledning av petroleum fra feltet. Disse bestemmelser omfatter både fortjeneste oppebåret ved slik transportvirksomhet, gevinst ved anvendelse av driftsmidler eller rettigheter i slike, samt formue. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at hver at statene har eneretten til å skattlegge sine rettighetshavere.

Artikkel 27 inneholder bestemmelser vedrørende Frigg-feltet. Overenskomstens bestemmelser om midtlinjefelt, jf. artikkel 24, skal gjelde for Frigg-feltet. Bestemmelsen om Frigg-feltet er ny, men viderefører reglene som til nå har stått i den særskilte Frigg-overenskomsten av 10. mai 1976 som er inngått mellom Norge og Storbritannia. Disse reglene er tatt ut av den reviderte Frigg-overenskomsten av 25. august 1998. Det har derfor vært nødvendig å fastsette et særskilt virkningstidspunket for anvendelsen av artikkel 24. Dette er gjort i artikkel 27 punkt 4.

Artikkel 28 omhandler fremgangsmåten ved unngåelse av dobbeltbeskatning.

Både Norge og Storbritannia anvender det såkalte godskrivelsessystemet (kredit-systemet), jfr, henholdsvis punkt 2 (a) og punkt 1 (a). Dobbeltbeskatning unngås etter dette systemet ved at bostedsstaten innrømmer som fradrag i den skatt som beregnes, et beløp som svarer til den skatt som vedkommende person har betalt i den annen stat av samme inntekt eller formuesgevinst. Fradraget er imidlertid begrenset til den del av skatten i bostedsstaten som svarer til den inntekt eller formuesgevinst som kan skattlegges i kildestaten.

For å hindre kjedebeskatning i Storbritannia er det i tillegg fastsatt at ved utdeling av dividender fra et selskap hjemmehørende i Norge til et selskap hjemmehørende i Storbritannia der det britiske selskapet kontrollerer - direkte eller indirekte - minst 10 pst. av stemmetallet i det norske selskapet, så skal det britiske selskapet få et skattefradrag ikke bare for den kildeskatt som er betalt i Norge, men også for selve den skatt det norsk selskap har betalt av det overskudd hvorav dividendene utdeles (underliggende selskapsskatt). Tilsvarende bestemmelse er ikke tatt inn fra norsk side. Det følger likevel av skatteloven § 16-30 flg. at også norske selskaper som mottar utbytte fra Storbritannia kan få fradrag for underliggende selskapsskatt betalt i Storbritannia dersom vilkårene for øvrig er til stede.

Artiklene 29-33 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (art. 29), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige overenskomster (art. 30), utveksling av opplysninger (art. 31), og medlemmer av diplomatiske eller faste delegasjoner og konsulære stasjoner (art. 32) og begrensning av skattefritak (art. 33). Sistnevnte bestemmelse tar sikte på å hindre ikke-beskatning av visse inntekter som er fritatt for beskatning i Storbritannia. Bestemmelsen har nå fått et nytt punkt 2 som klargjør at bestemmelsen også gjelder for avhendelsesgevinster.

Artiklene 34 og 35 inneholder sluttbestemmelsene. Etter artikkel 34 skal de to stater gjøre kjent for hverandre når de konstitusjonelle skritt som er nødvendige for at overenskomsten skal tre i kraft er gjennomført. Overenskomsten trer i kraft på datoen for den siste av disse bekjentgjørelser. Overenskomsten får i Storbritannia virkning med hensyn til inntektsskatt og formuesgevinstskatt for ethvert ligningsår som begynner på eller etter 6. april i det kalenderåret som følger etter det år da denne overenskomst trer i kraft. For selskapsskatt er det tilsvarende tidspunkt ethvert finansår som begynner på eller etter 1. april i det kalenderåret som følger etter det år da denne overenskomst trer i kraft. Med hensyn til petroleumsinntektsskatt får overenskomsten virkning for enhver inntektsperiode som begynner på eller etter 1. januar i det kalenderåret som følger etter det år da denne overenskomst trer i kraft.

Overenskomsten får i Norge virkning med hensyn til skatter av inntekt og formue som vedkommer ethvert kalenderår begynner på eller etter 1. januar i det kalenderåret som følger etter det år da denne overenskomst trer i kraft.

Den gjeldende overenskomst av 3. oktober 1985 opphører samtidig med at nåværende overenskomst tar til å gjelde.

Artikkel 35 omhandler oppsigelse og opphør av overenskomsten. I henhold til denne bestemmelsen kan overenskomsten tidligst sies opp om fem år. Videre er det fastsatt at uavhengig av denne overenskomstens opphør, skal overenskomsten fortsette å ha virkning for den felles utnyttelse av felt som omhandlet i artikkel 24 i utkastet (Olje- og gassfelt som krysser midtlinjen).