2 Bakgrunn

Den afrikanske utviklingsbanken (AfDB) opprettet i 1972 Det afrikanske utviklingsfondet (AfDF). Norge har vært medlem av fondet siden starten, og har deltatt i alle fondspåfyllingene. Spørsmålet om norsk medlemskap er behandlet i St prp nr 104 for 1972-73, jfr Innst S nr 327 samme år. Stortinget ga sin tilslutning til medlemsskapet 6. juni 1973.

Hovedmålsettingen til fondet er å finansiere fattigdomsreduserende tiltak i det enkelte låntakerlandet. Lånene fra fondet er tilnærmet rentefrie og har en avdragsfri periode på 10 år, med opptil 40 års nedbetalingstid.

AfDF og AfDB, som ofte omtales som Afrikabankgruppen, har felles styre og administrasjon. Det øverste beslutningsorganet er guvernørstyret som møtes en gang i året i form av årsmøtet. Mellom årsmøtene ledes banken av et styre på 18 eksekutivdirektører - 12 fra regionale medlemsland og 6 fra ikke-regionale medlemsland. Sammen med Sveits og India utgjør de nordiske landene en egen valggruppe som har felles eksekutivdirektør i bankens styre. Stillingene som eksekutivdirektør, rådgiver og assistent, roterer mellom valggruppens medlemsland. De nordiske landene samarbeider tett i saker som berører viktige politikkområder i banken.

AfDF har i perioden 1974 til 1997 lånt ut omlag 92 milliarder kroner (9 011 millioner SDR-Special Drawing Rights). For samme periode kan utlånsvirksomheten deles inn i seks sektorer med følgende prosentvise fordeling: landbruk 32 prosent, transport 19 prosent, sosial sektor (helse, utdanning) 17 prosent, offentlige tjenester (elektrisitet, vann) 15 prosent, strukturtilpasningslån 13 prosent, industri 4 prosent. Legger vi sammen AfDFs utlånsvirksomhet til offentlige tjenester og transport under samlebegrepet infrastruktur, utgjør denne sektoren 34 prosent.

I 1997 gikk 40 prosent av fondets utlånsmidler til strukturtilpasningslån, 20 prosent til sosial sektor, 19 prosent til landbruk, 15 prosent til transport og 6 prosent til offentlige tjenester.