3 Forhandlingsprosessen

Det første forhandlingsmøtet ble holdt i Abidjan i mai 1998. Forhandlingene ble avsluttet i Bonn i januar 1999. Det ble tilsammen holdt fem forhandlingsmøter. I forhandlingene deltok representanter fra 25 giverland. Forhandlingene ble ledet av Dr. Wolf Preuss, Tyskland. Afrikabankgruppens presidenten og andre representanter fra bankens ledelse deltok på alle møtene. Hovedtemaene for forhandlingene var fondets utlånspolitikk, påfyllingens nivå og byrdefordelingen mellom giverne.

Fastsetting av utlånspolitikken for fondet må sees i sammenheng med den pågående prosessen med å utvikle grunnleggende prinsipper for Afrikabankgruppens fremtidige virksomhetsområder. I utgangspunktet ønsket bankens ledelse et bredt mandat som omfattet alle utviklingspolitiske områder. Banken skulle selv opparbeide kapasitet og kompetanse på disse områdene. Formålet med en slik tilnærming var å muliggjøre selektivitet på landnivå ved at banken skreddersyr sine landstrategier til låntakerlandenes behov. Norge har sammen med flere andre giverland understreket behovet for at banken identifiserer sine komparative fordeler innenfor enkelte saksområder og sektorer, og konsentrer seg om å bygge opp solid kompetanse på disse avgrensende områdene. Videre etterlyste man et tettere samarbeide mellom Verdensbanken og Afrikabankgruppen, slik at de kan komplementere hverandre i sitt arbeide. Afrikabankgruppen burde også kunne basere noe av sin utlåning på utnyttelse av andre institusjoners ekspertise, slik som f.eks. gjennom samfinansiering med Verdensbankledede sektorinvesteringsprogrammer.

Det antas at en slik tilnærming vil styrke samarbeidet mellom de multilaterale institusjonene. På denne måten kan komplementaritet mellom institusjonene og andre aktører utnyttes optimalt, slik at Afrikabanken over tid kan erverve seg en ledende rolle i Afrika innenfor utvalgte utviklingspolitiske områder. I en tidlig fase av arbeidet med bankens mandat utarbeidet de nordiske landene en rapport, hvor det ble lagt vekt på at banken konsentrerer virksomheten innenfor enkelte kjerneområder. Rapporten ble i forhandlingen presentert som et felles nordisk innspill til prosessen.

Arbeidet med å fremme godt styresett antas å være et område hvor AfDF, på grunn av sin afrikanske karakter, har en komparativ fordel og kan spille en ledende rolle. Dette kan blant annet skje gjennom styrking av bankens dialog med låntakerlandene.

Afrikabankgruppens president hevdet at bankens statutter begrenser bankens mulighet til å operere innenfor den politiske dimensjonen av godt styresett. Dette synspunktet fikk støtte fra enkelte land som understreket at bankens statutter kun omhandler den økonomiske dimensjonen, og at det ikke er bankens rolle å drive med f.eks. konfliktløsning. Andre land, deriblant Norge, fremhevet at den økonomiske og politiske dimensjonen av godt styresett overlapper hverandre, og at de multilaterale institusjonene må ta dette til seg uten at dette gjør det nødvendig å endre statuttene. I forhandlingene var det enighet om at banken skal utvikle ett sett kriterier som gjør det mulig å vurdere utviklingen innenfor både den økonomiske og den politiske dimensjonen av godt styresett.

AfDF ble under forhandlingene oppfordret til å ta i bruk kriterier utarbeidet av Verdensbanken ved vurdering av mottakerlandets (i) makroøkonomiske politikk, (ii) struktur-politikk og (iii) politikk for vekst basert på rettferdighet og fattigdomsreduksjon. Kriteriene skal benyttes som beslutningsgrunnlag for bankens utlånsvirksomhet. Det ble understreket at kriteriene ikke er til for å straffe land, men for å sikre en effektiv fordeling av knappe ressurser på en effektiv måte. Norge fikk støtte for enkelte forslag som innfører en viss fleksibilitet i utlånskriteriene. Dette gjelder blant annet synspunktet om at fondet skal gi selektiv støtte til land som nylig er kommet ut av krig eller annen form for konflikt, og til land som viser vilje og evne til reform, men hvor utviklingen i landet i henhold til kriteriene ikke enda er tilfredsstillende.

Spørsmålet om nivået på påfyllingen og tilhørende byrdefordeling ble behandlet i sluttrunden av forhandlingene. Dette skyldes bl.a. at Japan, som er den største bidragsyter til fondet, tidlig i forhandlingene fremhevet at den pågående finanskrisen i Asia gjorde påfyllingen meget vanskelig for Japan. I tillegg pågikk det parallelt med AfDF VIII-forhandlingene, tilsvarende fondspåfyllingsforhandlinger i Verdensbanken. Selv om det ikke kom direkte frem under forhandlingene, var det klart at flere land ønsket at forhandlingene i Verdensbanken ble avsluttet før AfDF VIII.

Fondets forslag til påfyllingsnivå på AfDF VIII (SDR 3 150 millioner) var vesentlig høyere enn nivået på AfDF VII (SDR 2 182 millioner). Under AfDF VII var kjernepåfyllingen (tilførselen av nye ressurser fra giverlandene) på SDR 1 333 millioner. Resten av fondspåfyllingen kom som følge av reallokering av ressurser etter kansellering av gamle lån og tilleggsbidrag fra enkelte land.

De fleste giverlandene gav uttrykk for at fondets forslag til påfyllingsnivå var urealistisk høyt. Enkelte land hevdet også innledningsvis at de ikke ønsket en vesentlig høyere kjernepåfylling på AfDF VIII enn på AfDF VII.

Forslaget til fondet tok utgangspunkt i den samme byrdefordelingen som ble benyttet under AfDF VII. Norge arbeidet aktivt sammen med de øvrige nordiske land for en forbedret byrdefordeling med økning i andelen fra G7-landene.