2 Nærmere omtale av de sentrale artiklene i direktivet

Direktivet er et minimumsdirektiv og er derfor ikke til hinder for at medlemsstatene fastsetter regler om arbeids- og ansettelsesvilkår som er gunstigere for arbeidstakerne.

Direktivet endrer direktiv 77/187/EØF i lys av virkningene av det indre marked, tendensene i medlemsstatenes lovgivning når det gjelder redning av virksomheter i økonomiske vanskeligheter, EF-domstolens rettspraksis, Rådets direktiv 75/129/EØF av 17. februar 1975 om tilnærmelse av medlemsstatenes lovgivning vedrørende masseoppsigelser og den lovgivning som allerede gjelder i de fleste medlemsstater. Nedenfor gis en oversikt over de av direktivets artikler som er nye i forhold til direktiv 77/187/EØF.

Artikkel 1 presiserer direktivets virkeområde, herunder at direktivet får anvendelse for offentlige og private foretak som driver økonomisk virksomhet, enten formålet med virksomheten er gevinst eller ikke. En administrativ omorganisering av en offentlig forvaltningsmyndighet eller overdragelse av administrative funksjoner mellom offentlige forvaltningsmyndigheter er ikke en overdragelse i direktivets forstand.

Artikkel 2 presiserer at «arbeidstakernes representanter» og tilsvarende uttrykk skal forstås i henhold til medlemsstatenes lovgivning eller praksis. Medlemmer av selskapers administrasjons-, ledelses- eller kontrollorganer som representerer arbeidstakerne i disse organer i visse medlemsstater er ikke lenger unntatt fra begrepet. Direktivet definerer «arbeidstaker» som en person som er beskyttet som arbeidstaker i henhold til nasjonal arbeidsrett. Direktivet berører ikke nasjonal lovgivning med hensyn til definisjonen av arbeidskontrakt eller arbeidsforhold. Medlemsstatene kan likevel ikke utelukke arbeidskontrakter eller arbeidsforhold alene på grunn av det antall arbeidstimer som er utført eller skal utføres, eller at det dreier seg om et midlertidig arbeidsforhold.

Artikkel 3inneholder regler om at medlemsstatene kan vedta egnede tiltak for å sikre at overdrager opplyser erverver om rettigheter og forpliktelser som vil bli overdratt til erververen. Videre presiserer direktivet at det er opp til medlemsstatene å bestemme om reglene om overføring av rettigheter og plikter skal komme til anvendelse for nærmere angitte pensjonsytelser utenfor de lovfestede trygdeordninger i medlemsstatene. Medlemsstatene skal uansett vedta nødvendige tiltak for å ivareta interessene til arbeidstakere m.v. når det gjelder ervervede rettigheter av nærmere angitte pensjonsytelser, jf. ordningene nevnt ovenfor.

Artikkel 4 a gir regler om at det er frivillig for medlemslandene å la reglene om overføring av rettigheter og plikter komme til anvendelse når det er innledet konkursbehandling eller annen insolvensbehandling mot overdrageren, med sikte på avvikling av overdragerens aktiva under tilsyn av kompetent offentlig myndighet. Dersom direktivet er gitt anvendelse på en overdragelse under insolvensbehandling som nevnt ovenfor, kan medlemslandene på nærmere angitte vilkår begrense erververens ansvar og gi arbeidstakernes representanter adgang til å inngå avtale om endrede lønns- og arbeidsvilkår med sikte på å bevare ansettelsesmuligheter. Medlemsstatene skal treffe nødvendige foranstaltninger med sikte på å forhindre misbruk av insolvensbehandling for å omgå direktivets bestemmelser om arbeidstakernes rettigheter.

Artikkel 5 gir nærmere regler om medlemsstatenes forpliktelser til å treffe nødvendige foranstaltninger for å sikre at de overførte arbeidstakerne er representert på en egnet måte, når det overfor overdrageren er innledet konkursbehandling eller annen tilsvarende insolvensbehandling jf. artikkel 4 a, eller dersom en virksomhet ikke bevarer sin uavhengighet.

Artikkel 6 presiserer reglene for informasjon og høring, bl.a. mht. det nærmere innhold og tidspunktet for når slik informasjon/høring skal finne sted. I den forbindelse presiseres at arbeidsgivers plikter gjelder uten hensyn til om beslutning om overdragelse er truffet av en virksomhet som kontrollerer arbeidsgiveren.

Artikkel 7 gir en regel om at direktivet ikke berører medlemsstatenes rett til å fremme eller tillate tariffavtaler som er mer fordelaktige for arbeidstakere.

Artikkel 7 a inneholder en regel om at medlemsstatene skal innføre i sin rett nødvendige bestemmelser for å sikre at enhver arbeidstaker og arbeidstakers representanter kan gjøre sine rettigheter etter direktivet gjeldende for en rettslig instans.