3 Nærmere om hovedinnholdet i de enkelte artiklene

Direktivets artikkel 1b definerer fjernsynsselskap som fysisk eller juridisk person som har redaksjonelt ansvar for sammensetningen av tilbudet av fjernsynsprogrammer, og som sender dem eller som lar en tredjemann sende dem.

I artikkel 1f utvides definisjonen av reklame til også å gjelde meddelelser som har til formål å fremme egen virksomhet.

Telekjøp defineres i artikkel 1c som kringkasting av direkte tilbud til seerne med henblikk på levering av varer og tjenester mot betaling.

Artikkel 2 presiserer tidligere jurisdiksjonsbestemmelser. Ansvarlig medlemsstat er den som har kringkastingsselskapet underlagt sin myndighet. Etablering vil fortsatt være det sentrale grunnlaget for bedømmelsen. På bakgrunn av rettspraksis fra EF-domstolen fastsettes nærmere kriterier for å fastslå når en medlemsstat har jurisdiksjon over et fjernsynsselskap.

Artikkel 2a om adgangen til å stanse videresending, innfører en to måneders frist for Kommisjonen til å avgjøre om medlemsstatens tiltak er i tråd med fellesskapsretten.

Medlemsstatenes myndigheter gis i artikkel 3 nr 1 en rett til å fastsette nærmere eller strengere regler på områder som omfattes av direktivet.

Artikkel 3 nr 2 justeres i forhold til tidligere bestemmelse og stiller krav til at myndighetene påser at fjernsynsselskapene rent faktisk etterkommer direktivets bestemmelser.

Direktivets artikkel 3 nr 3 pålegger medlemsstatene å gi berørte tredjemenn som bor i medlemsstatene en rett til å kreve at direktivet følges av kringkasterne. Denne klageretten gjelder overfor myndighetene i ethvert medlemsland uavhengig av om klageren har rettslig klageinteresse.

Artikkel 3a nr 1 er ny og skal sikre at begivenheter av vesentlig samfunnsmessig interesse ikke avskjæres fra å kunne bli vist på fjernsynskanaler som kan mottas vederlagsfritt av en betydelig del av seerne i den enkelte medlemsstat. Medlemsstatene kan utarbeide en liste over aktuelle begivenheter og samtidig avgjøre om begivenheten skal kunne sendes direkte eller som opptak, og om begivenhetene skal sendes i sin helhet eller om visningsretten bare skal gjelde bestemte deler. Listen kan inneholde både nasjonale og internasjonale begivenheter.

Medlemsstatene pålegges i artikkel 3a nr 2 å underrette Kommisjonen om tiltak i henhold til artikkel 3a nr 1. Kommisjonen må innen tre måneder ta stilling til om tiltakene er i samsvar med fellesskapsretten og underrette øvrige medlemsstater.

I artikkel 3a nr 3 pålegges medlemsstatene å sikre at fjernsynsselskapene underlagt egen jurisdiksjon overholder andre lands lister på en måte som ikke fratar en vesentlig del av borgerne i disse landene tilgang til begivenhetene i vederlagsfrie fjernsynskanaler.

Begrepet telekjøp tilføyes i unntakskategorien i artikkel 4 og 5 over innslag som ikke skal medtas ved beregning av sendetid for europeiske verk generelt, og europeiske verk produsert av uavhengige produsenter. Det er nå unntak for reklame, nyheter, underholdningsprogrammer med konkurranseelement, tekst-tv-tjenester og sportsbegivenheter.

Direktivets artikkel 6 endrer kriteriene for hva som skal anses som europeiske verk etter artikkel 4 og 5. Produksjoner fra europeiske tredjeland utenfor EØS-området skal anses som europeiske verk dersom verkene hovedsakelig er utført med medvirkning av eller i samproduksjon med produsenter bosatt i ett eller flere medlemsland. Det er i fortalen til direktivet presisert at kriterier som eiendomsrett til produksjonsselskapet, antallet programmer som leveres til samme fjernsynsselskap og innehavere av sekundærrettigheter bør tillegges betydning ved fastleggingen av begrepet uavhengige produsenter.

I direktivets artikkel 7 fjernes toårskriteriet for visning av kinematografiske verk på fjernsyn.

Artikkel 8 oppheves. Bestemmelsens tidligere innhold om språkpolitiske hensyn dekkes av artikkel 3 nr 1.

I artikkel 9 fremgår det at reglene om europeiske programkvoter ikke får anvendelse på fjernsynssendinger beregnet på et lokalt publikum dersom sendingen ikke inngår i et riksdekkende nett.

Begrepet telekjøp innføres i artikkel 10 til 13 ved siden av reklame. Bakgrunnen er at direktivet innfører en egen definisjon av telekjøp.

Direktivet innfører i artikkel 14 et forbud mot telekjøp av medisinsk behandling og legemidler som omfattes av rådsdirektiv 65/65/EØF.

Begrepet telekjøp innføres i artikkel 15 ved siden av reklame. Bakgrunnen er som for artiklene 10 til 13 at direktivet innfører en egen definisjon av telekjøp.

Artikkel 16 innfører et forbud mot telekjøpsendinger som kan påvirke mindreårige til å inngå avtaler om salg eller leie av varer eller tjenester.

I artikkel 17 nr 2er forbudet mot sponsing av foretak som har som hovedvirksomhet å produsere reseptpliktige legemidler eller medisinsk behandling fjernet. Artikkel 17 nr 3 åpner for at virksomheter som produserer legemidler eller tilbyr medisinsk behandling kan sponse kringkastingsprogram. Betingelsen er at identifikasjon av sponsor ikke skjer ved henvisning til reseptpliktige legemidler eller medisinsk behandling.

I direktivets artikkel 18 nr 1 unntas telekjøpsvinduer fra de mengdereglene om reklame som gjelder for telekjøp, reklameinnslag eller andre former for reklame.

I artikkel 18 nr 2 presiseres klokketime-prinsippet som hovedregel for beregningsgrunnlaget av tillatt mengde reklame.

Artikkel 18 nr 3 unntas meldinger fra fjernsynsselskapet i forbindelse med dets egne programmer og tilleggsprodukter direkte avledet av disse programmene, offentlige meddelelser og vederlagsfrie innslag om veldedige formål fra mengdereglene om reklame.

Mengdebegrensning av telekjøpsvinduer reguleres i artikkel 18a.

Mengdebegrensning av rene telekjøpskanaler reguleres i artikkel 19.

Direktivets artikkel 19afastsetter at direktivets kapittel I, II, IV, V, VI, VIa og VII får tilsvarende anvendelse på kanaler som driver utelukkende selvfremmende virksomhet. I denne type kanaler er øvrige former for reklameinnslag tillatt under forutsetning av at kanalen følger time- og døgnbegrensningen.

I artikkel 20 om sendinger som kun er beregnet på å mottas innenlands og som ikke kan mottas i andre medlemsstater, innføres en henvisning til artikkel 18a om mengderegulering av telekjøpsvinduer.

Artikkel 21 oppheves, men bestemmelsen flyttes med mindre endringer til artikkel 3 nr 2.

Artikkel 22 omhandler beskyttelse av mindreårige. Det skilles i nr 1 og 2 klart mellom programmer som er forbudt, og programmer som kan tillates sendt forutsatt at det treffes hensiktsmessige tiltak mot at mindreårige kan se dem. Nr 1 og 2 innebærer kun en redigeringsmessig endring, men for sistnevnte innføres en regel i nr 3 om at medlemsstatene pålegges å sørge for merking. Merkingen gjelder ukodede programmer og skal være i form av akustisk advarsel før programstart eller ved et gjennomgående visuelt symbol.

Artikkel 22a inneholder kun redaksjonelle endringer.

I artikkel 22b pålegges Kommisjonen innen ett år å undersøke mulige fordeler og ulemper ved andre tiltak som tar sikte på å lette foreldrenes eller foresattes kontroll med hvilke programmer mindreårige kan se.

Den enkeltes rett til beriktigelse utvides ved at artikkel 23 nr 1pålegger medlemslandene å sørge for at retten ikke hindres av urimelige vilkår.

Ved direktivets artikkel 23a opprettes et kontaktutvalg under ledelse av Kommisjonen. Utvalget skal for øvrig bestå av representanter for fagmyndighetene i de enkelte medlemsland. Utvalget har til oppgave å bidra til en effektiv gjennomføring av direktivet ved regelmessig samråd om konkrete problemer, særlig om anvendelsen av jurisdiksjonsbestemmelsene, samt å lette utvekslingen av informasjon mellom medlemsstatene og Kommisjonen om blant annet den lovgivningsmessige utviklingen på fjernsynsområdet. Utvalget har den senere tid særlig drøftet reguleringen av senderettigheter fra viktige begivenheter.