3 Bakgrunn og hovedspørsmål i forhandlingene

3.1 Forhandlingsprosessen

EUs råd ga 27. mars 2000 Europol fullmakt til å starte forhandlinger om samarbeidsavtaler med i alt 23 land og 3 organisasjoner, deriblant Norge. I første omgang skulle Europol inngå slike avtaler med EUs søkerland, Schengen-landene Norge og Island, Sveits samt Interpol. Rådsbeslutningen slo likevel fast at det ville være nødvendig med en omfattende prosess i Europol og EUs egne institusjoner før forhandlinger om avtaler som innebærer utveksling av personopplysninger, kunne innledes.

På bakgrunn av denne rådsbeslutningen tok Europol initiativ til en grundig gjennomgang av det norske nivået for personvern. Norge var det første landet hvor slik undersøkelse ble foretatt. Gjennomgangen ble innledet med et besøk i Norge i mars 2000, hvor representanter fra Europol møtte representanter fra en rekke berørte offentlige instanser i Norge. I tillegg redegjorde man fra norsk side skriftlig overfor Europol for lovgivningsmessige og praktiske sider ved norsk personvern og datasikkerhet.

Undersøkelsene ledet til en rapport til Europols styre om det norske nivået for personvern. Denne rapporten ble så behandlet av Det felles kontrollorgan. Rapporten ble behandlet av EUs råd 15. mars 2001. Rådet konstaterte da at det ikke forelå noen hindringer for at en avtale med Norge kunne inkludere utveksling av personopplysninger. Gjennomgangen av det norske datasikkerhets- og personvernnivå dannet grunnlag for utarbeiding av et spørreskjema som også har vært basis for gjennomgangen av forholdene i andre land.

En forhandlingsdelegasjon ble oppnevnt ved vedtak av Utenriksdepartementet 8. november 2000, og har bestått av

Ambassadør Per Ludvig Magnus, Utenriksdepartementet, forhandlingsleder

Spesialrådgiver Tormod Bakke, Justisdepartementet, senere førstestatsadvokat i Hedmark og Oppland statsadvokatembete, stedfortredende forhandlingsleder

Avdelingsdirektør, senere spesialrådgiver, Elisabeth Walaas, Utenriksdepartementet

Avdelingsdirektør Jan Bugge-Mahrt, Utenriksdepartementet

Rådgiver Ellen Ahnfelt, Justisdepartementet, senere rådgiver i Politidirektoratet

Politiinspektør Terje Sjøvold, Kriminalpolitisentralen, senere seksjonssjef i Politidirektoratet.

Seniorrådgiver Guro Slettemark, Datatilsynet, har i tillegg vært oppnevnt som rådgiver for delegasjonen i personvernspørsmål.

Før Rådets beslutning 15. mars 2001 gjennomførte den norske forhandlingsdelegasjonen to forberedende forhandlingsrunder med representanter for Europol i Europols hovedkvarter i Haag. Det ble i tillegg holdt løpende kontakt med Europol. Samtalene ble holdt med utgangspunkt i utkastet til modellavtale Europol hadde utarbeidet som ledd i forberedelsene til forhandlinger med tredjeland. Forhandlingsdelegasjonen gjennomførte også samtaler med det svenske EU-formannskapet og med formannen i Det felles kontrollorgan.

Den fremforhandlede avtalen ble behandlet av Europols styre og av Europols felles kontrollorgan 19. april og 2. mai 2001. EUs råd godkjente avtalen 27. juni 2001. Den ble undertegnet av Norge og Europol 28. juni 2001.

3.2 Samarbeidets omfang. Nasjonalt kontaktpunkt

Europols mandat omfatter en rekke kriminalitetsområder innenfor hovedområdet alvorlig internasjonal kriminalitet. I tillegg er det en forutsetning at kriminaliteten berører flere medlemsland i EU. Fra Europols side er det åpnet for at avtalene med tredjeland og organisasjoner kan omfatte alle eller et utvalg av disse kriminalitetsområdene, etter ønske fra det samarbeidende land. I tillegg kan avtalene inngås på forskjellig nivå. Samarbeidet kan omfatte bare utveksling av strategisk informasjon og statistikk, eller slik informasjonsutveksling og i tillegg utveksling av personopplysninger i straffesaker. Den mest omfattende typen samarbeid vil dessuten omfatte at det samarbeidende land stasjonerer en eller flere sambandsmenn ved Europol, og med tilsvarende mulighet for Europol i vedkommende land.

Fra Norges side var det før forhandlingene ble innledet klart at man ønsket et samarbeid innenfor samtlige kriminalitetsområder i Europols mandat, og med utstasjonering av en eller flere sambandsmenn ved Europol. Dette utgangspunktet er omtalt i Stortingsmelding nr. 18 (1999-2000) Om internasjonalt politisamarbeid. Justiskomiteen slutter seg i Innst. S. nr 177 (1999-2000) til dette. Denne målsettingen har vært utgangspunktet i forhandlingene

Avtalen omfatter alle kriminalitetsområder innenfor Europols mandat. Ved senere mandatutvidelser vil det være opp til Norge å vurdere om disse skal omfattes av avtalen. Europols ansvarsområde når det gjelder alvorlig internasjonal kriminalitet er nå så bredt at det vil være mulig for organisasjonen å styre vektlegging og ressursfordeling ut fra den faktiske kriminalitetsutviklingen.

Fra norsk side ønsker man å dra veksler på Europolsamarbeidet i bredest mulig grad, det vil si på all virksomhet som ligger innenfor Europol-konvensjonen. Avtalen mellom Norge og Europol åpner for utveksling av informasjon og deltakelse i prosjekter og bistand i forbindelse med etterforsking av alvorlige straffesaker med internasjonale forgreninger. Dette er gjenspeilet i avtalens artikkel 4, som sier at samarbeidet med Europol i tillegg til utveksling av operasjonell informasjon, også kan omfatte alle Europols øvrige oppgaver i henhold til Europol-konvensjonen.

Norge tar sikte på å utstasjonere en politisambandsmann ved Europol så snart det er praktisk mulig.

Europol kan også etter avtalen utstasjonere en sambandsmann i Norge. Norge skal tilstå sambandsmannen immunitet og privilegier som tilsvarer representanter for diplomatiske representasjoner i Norge. Det forutsettes at norske statsborgere eller personer med fast bosted i Norge - ikke vil bli utstasjonerte sambandsmenn for Europol i Norge, slik at det heller ikke vil bli aktuelt å tilstå immunitet og privilegier til denne kategori personer. Eventuelle utstasjonerte sambandsmenn vil lokaliseres ved Kriminalpolitisentralen (Kripos).

Kripos vil være det nasjonale kontaktpunkt for samarbeidet og ha hovedansvaret for den daglige kontakten med Europol.

3.3 Informasjonsutveksling

Formålet med informasjonsutvekslingen med Europol vil være forebygging og bekjempelse av straffbare handlinger som kommer inn under Europols mandat. Hvilke opplysninger det vil være aktuelt å utveksle, vil følge av dette formålet og i hvilken sammenheng opplysningene er aktuelle. Det må legges til grunn at opplysningene må være relevante for forebygging og/eller bekjempelse av alvorlige straffbare handlinger.

Norge vil bidra med informasjon og opplysninger i ulike sammenhenger. Det vil være aktuelt å bidra med opplysninger og informasjon til Europols rapporter og bulletiner. Slik informasjon vil ikke inneholde personopplysninger. Norge vil også etterspørre informasjon fra Europol som ikke inneholder personopplysninger, dvs. særlig strategisk informasjon og analysedata i forbindelse med kriminalitetsutvikling, modus, kriminelle grupper etc.

Mellom sambandsmennene som arbeider ved Europol vil det være løpende informasjonsutveksling. Den enkelte sambandsmann har tilgang til sine nasjonale politiregistre, enten gjennom direkte søk eller gjennom kommunikasjon med den nasjonale enheten. Hvorvidt en norsk sambandsmann skal ha tilgang til direkte søk i norske politiregister vil måtte tas stilling til på et senere tidspunkt i tilknytning til en rekke andre praktiske spørsmål i forbindelse med utstasjoneringen. Sambandsmennene vil, innenfor rammen av Europol-konvensjonen og nasjonal lovgivning, utveksle informasjon direkte. I denne sammenhengen vil det også være aktuelt å utveksle personopplysninger i forbindelse med konkrete straffesaker eller mistanke om lovbrudd. Slik rask og uformell informasjonsutveksling er en forutsetning for et effektivt samarbeid.

Utvekslingen av opplysninger direkte relatert til lovbrudd vil fra Norges side formidles til Europol enten direkte eller via sambandsmannen. Også forespørsler overfor Europol vil formidles direkte eller via sambandsmannen. Mellom Kripos og Europol vil det opprettes en datalinje, som knyttes til en egen server. Norske politimyndigheter vil ikke kunne foreta direkte søk i Europols informasjonssystem, i motsetning til medlemslandene. Norske forespørsler rettes til tredjelandskontoret i Europol, som har ansvaret for å vurdere hvorvidt søket faller inn under Europol-konvensjonen. Norge vil også kunne bli forespurt om opplysninger i forbindelse med en analysefil.

Opplysninger som lagres i Europols informasjonssystem eller i en analysefil, vil være regulert av Europol-konvensjonen og det øvrige regelverk. Europol må avgjøre uten unødig opphold, og når det er mulig innen 3 måneder, om personopplysninger skal lagres i Europols registre. Hvilke opplysninger Norge kan formidle er på sin side regulert av norsk lovgivning og må også falle innenfor avtalen mellom Norge og Europol.

På norsk side vil det være Kripos som mottar informasjon fra Europol. I særlige hastetilfeller vil Europol kunne formidle opplysninger direkte til andre politienheter. Kripos skal da varsles så raskt som mulig. Det vil være opp til Kripos å vurdere om det er aktuelt å lagre opplysninger fra Europol i et norsk politiregister. Avtalen stiller spesifikke krav til registre det kan lagres Europolinformasjon i. Opplysninger som er lagret i et norsk politiregister, vil være tilgjengelig for norsk politi, med de begrensninger som følger av nasjonal lovgivning. Opplysninger som lagres i norsk politiregister, kommer inn under nasjonalt regelverk, likevel slik at fristen (3 år) for å slette slike opplysninger vil være kortere enn etter nasjonalt regelverk. Norge forplikter seg til å ivareta et sikkerhetsnivå som sikrer at det ikke skjer spredning til uvedkommende. Etter avtalen er det bare norske politi- og tollmyndigheter som kan motta personopplysninger som stammer fra Europol.

3.4 Personvern og datasikkerhet

3.4.1 EUs personverndirektiv og norsk lovgivning

Europaparlamentets og Rådets direktiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger (personverndirektivet), etablerer felles prinsipper for behandling av personopplysninger i hele EØS-området (direktivet er innlemmet i EØS-avtalen, jf. St.prp. nr. 34 (1999-2000)). Direktivet gjelder for behandling av personopplysninger ved hjelp av elektroniske hjelpemidler (EDB), samt ved manuell behandling når personopplysningene inngår i et personregister. Direktivet gjelder ikke for ren privat behandling av personopplysninger, og heller ikke for behandling av personopplysninger innenfor de samfunnsområder som ikke er omfattet av fellesskapsretten.

Direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven), jf. Ot.prp. nr. 92 (1998-99) og Innst. O. nr. 51 (1999-2000). Loven og tilhørende forskrifter trådte i kraft 1. januar 2001. Loven inneholder blant annet vilkår for når personopplysninger kan behandles med EDB, regler for hvordan behandlingen skal skje, rettigheter for den hvis personopplysninger blir behandlet (for eksempel innsynsrett), og krav om konsesjon fra Datatilsynet for visse typer behandlinger. Datatilsynet skal føre kontroll med at loven etterleves, og har fått tilgang på flere former for sanksjoner, blant annet kompetanse til å ilegge tvangsmulkt dersom vedtak ikke følges opp.

3.4.2 Europols vurdering av norsk nivå for personvern

Den kartleggingen av norsk nivå for personvern som Europol gjennomførte forut for forhandlingene, tok utgangspunkt i den nye personopplysningsloven. Det ble lagt til grunn at det operative samarbeidet ikke ville være påbegynt før denne var trådt i kraft. Evalueringsrapporten uttrykte imidlertid anerkjennelse til det forhold at Norge allerede gjennom personregisterloven av 1978 hadde gjennomført et nivå for personvern som var i samsvar med Europols grunnleggende krav. Man noterte seg også som positivt det arbeid som var gjort på personvernsiden i forbindelse med gjennomføringen av Schengen-regelverket. Man vurderte også det øvrige regelverk som regulerer politiets håndtering av persondata, slik som strafferegistreringsloven med tilhørende regelverk. Rapporten konkluderte med at Norge hadde et tilfredsstillende nivå på datasikkerhets- og personvernsiden.

3.4.3 Innsyn, retting og sletting av personopplysninger

Spørsmål om innsyn, retting og sletting av personopplysninger har stått sentralt i forhandlingene med Europol. Europol-konvensjonen har en rekke bestemmelser som regulerer beskyttelsen av personopplysninger. I artikkel 14 henviser konvensjonen til Europarådskonvensjonen av 28. januar 1981 og fastslår at medlemslandene skal ha en databeskyttelsesstandard på minst dette nivå. På norsk side reguleres behandlingen av personopplysninger av nasjonal lovgivning, som oppfyller dette kravet.

Europol-konvensjonens bestemmelser oppstiller videre krav til at data som lagres eller overføres skal være korrekte og oppdaterte, at de skal være innsamlet på lovlig måte og at de skal tjene et lovlig formål. Overføring av data skal kun finne sted i den hensikt å forebygge eller etterforske straffbare handlinger. Data skal kun oppbevares innen rammene av definerte frister.

Europol-konvensjonens artikler 19 og 20 tar for seg individets rettigheter i forhold til data som lagres eller formidles av Europol. I henhold til artikkel 19 har en berørt person rett til å kreve innsyn i de opplysninger Europol har om ham. Dersom det ikke er grunn til å holde opplysningene tilbake har han krav på å få vite hva som er lagret om ham. Disse bestemmelsene gjenspeiles i avtalens artikkel 7, som i pkt 5 sier at enkeltpersoner skal ha rett til å få tilgang til opplysninger som gjelder dem selv, og som er oversendt i henhold til avtalen, eller til å få slike opplysninger kontrollert i samsvar med Europol-konvensjonen eller nasjonal lovgivning. Etter Europol-konvensjonen kan innsynsbegjæringen avslås av etterforskningsmessige hensyn eller for å beskytte tredjepersoner (kilder). Tilsvarende gjelder i norsk rett etter personopplysningsloven § 23. Avgjørelse om innsyn treffes av Europol. Etter avtalen (artikkel 7 pkt 5) skal Europol konsultere norske myndigheter før den endelige beslutningen om innsyn tas. Dersom innsyn avslås, må kravet om kontroll av opplysningene etterkommes.

Et eventuelt avslag på innsyn kan påklages til Det felles kontrollorgan (JSB), hvor det behandles av en egen klagenemnd.

Konvensjonen og samarbeidsavtalen inneholder også bestemmelser vedrørende retting og sletting generelt, samt hvor lenge personopplysninger kan lagres. Både Europol og Norge har plikt til å rette og slette opplysninger som er uriktige eller i strid med avtalen.

Dersom en berørt person blir skadelidende på grunn av ulovlig eller uriktig behandling av data er Europol eller det ansvarlige medlemsland erstatningsansvarlige, jf. Europol-konvensjonen artikkel 38. Tilsvarende vil gjelde for Norge etter avtalen.

3.4.4 Fortrolighet

Det er flere årsaker til at fortrolighet står sentralt ved behandling og utveksling av personopplysninger. Tilstrekkelig beskyttelse av personopplysninger er et viktig personvern- og rettssikkerhetshensyn. Siden det her vil dreie seg om tildels svært følsomme personopplysninger vil det være avgjørende at opplysningene er korrekte og at tilgangen til opplysningene er nøye avgrenset og kontrollert. Dette er også i politiets interesse. Politiorganisasjoner, som Europol eller norsk politi, er nødt til å sikre at personopplysninger og annen relevant informasjon behandles med nødvendig konfidensialitet. Dersom opplysninger kommer på avveie, kan de vanskeliggjøre kriminalitetsbekjempende tiltak, kompromittere operasjoner eller sette tredjepersoners sikkerhet i fare. Europol-konvensjonen artikkel 25 pålegger Europol å treffe tekniske og organisatoriske tiltak som skal hindre at data kommer på avveie. Tilsvarende regelverk og bestemmelser finnes på norsk side.

Informasjon i form av publikasjoner eller dokumenter som produseres graderes innenfor Europol etter et eget system (1 - 3) som regulerer tilgangen til disse, og som reflekterer opplysningenes følsomhet og faren ved spredning til uvedkommende. Tilgang til Europols informasjonssystem er basert på en strengt praktisert behovsprøving hvor bare personer med tjenestlig behov får tilgang til disse. Særlig i forhold til Europols analysefiler er kretsen av personer som har direkte tilgang til å legge inn eller hente ut opplysninger, svært begrenset.

3.5 Institusjonelle spørsmål

3.5.1 Generelt

Avtalen med Europol innebærer i første rekke et praktisk politisamarbeid gjennom utveksling av informasjon og utstasjonering av politisambandsmenn. Europol-samarbeidet innebærer liten grad av regelutvikling, og Norges samarbeid med Europol vil derfor ikke kunne sammenlignes med EØS-samarbeidet og Schengen-samarbeidet.

Samarbeid med Europol reiser likevel viktige institusjonelle spørsmål. Europol-konvensjonen oppretter egne organer som har viktige oppgaver i forhold til Europol-samarbeidet. Dette gjelder både i forhold til de politiske rammer som settes for Europol, rammer av mer administrativ karakter og i forhold til personvernspørsmål. Europols rolle må forventes å bli videreutviklet i fremtiden. Nye behov vil også kunne melde seg. Det er viktig at Norges samarbeid med Europol gis mulighet til å utvikles parallelt med den dynamiske utviklingen av Europol.

Bare EU-land kan delta i Europol med fulle rettigheter. Norge vil derfor ikke kunne delta på lik linje med EU-landene i Europols organer. Det har likevel vært en målsetting å sikre dialog med Europols styrende organer, både for å få tilgang på informasjon og for å kunne spille inn norske synspunkter og behov. Det har også vært viktig å sikre norske borgere samme personvernnivå som EU-borgere gjennom institusjonelle ordninger.

I forhandlingene har partene vært enige om den gjensidige interessen i å sikre ordninger for dialog mellom Norge og henholdsvis Styret og Det felles kontrollorgan, som kan ivareta de behov som er skissert foran. Samtidig er det klart at Norge, som ikke er part i Europol-konvensjonen, ikke kan få fulle rettigheter i disse organene. Partenes ambisjon om slik dialog, konsultasjon og samarbeid mellom Norge og Europols organer ble understreket av det svenske EU-formannskapet. I en uttalelse fra Rådets formannskap på rådsmøtet 28. mai 2001, heter det at samarbeidet mellom Norge og Europol - foruten det operative samarbeidet - kommer til å medføre nære og løpende kontakter mellom Norge og Europol, inkludert Europols organer og tilknyttede myndigheter. Formannskapet ber Europol og dets organer og tilknyttede myndigheter - som Styret, direktøren, lederne for de nasjonale enhetene og Det felles kontrollorgan - å treffe tiltak for samråd og informasjonsutveksling for å få i stand et nært samarbeid med Norge når det har betydning for anvendelsen av avtalen og for å sikre et høyt personvernnivå i dette samarbeidet. Formannskapet uttalte videre at i disse tiltakene bør det inkluderes passende ordninger for konsultasjoner og for informasjons- og meningsutveksling på ulike nivåer.

Denne uttalelsen er gjengitt i brevvekslingen som ble inngått mellom partene ved undertegningen. I brevvekslingen nedfelles også nærmere om Norges forhold til Europols styre og til Det felles kontrollorgan. Brevvekslingen er gjengitt i vedlegg 2 til denne proposisjon.

3.5.2 Forholdet til Europols styre

Det vil være av stor betydning at Norge holdes orientert om nye tiltak som planlegges i forhold til Europol. Europols fremtidige karakter vil også kunne ha betydning for samarbeidet med Norge.

I fortalen til avtalen slås det fast at det er en felles interesse mellom Norge og Europol å utvikle et tett og dynamisk samarbeid for å møte nåværende og fremtidige utfordringer knyttet til internasjonal kriminalitet. Samarbeidet mellom Norge og Europol bør således åpne muligheten for tilsvarende dynamisk utvikling som Europol-samarbeidet for øvrig vil ha.

Dersom Europols mandat eller definisjonene av kriminalitetsformene endres av EUs råd innenfor Europol-konvensjonens nåværende ramme, vil Norge bli forespurt om også avtalen mellom Norge og Europol skal endres tilsvarende. Norge vil da på selvstendig grunnlag vurdere om slike endringer skal skje. Særlig i slike tilfeller vil det være viktig at man fra norsk side kan uttrykke synspunkter på endringene på et tidligst mulig tidspunkt, slik at Norge på den måten kan forholde seg til, og eventuelt fremkomme med, synspunkter på om samarbeidet mellom Norge og Europol bør utvikle seg parallelt med Europol-samarbeidet.

I den brevveksling som ble foretatt mellom Norge og Europol samme dato som undertegningen av avtalen sikres det at Norge blir orientert om alle beslutninger og handlinger som er relevante for Norges samarbeid med Europol. Norge kan inviteres til møter i relevante organer i Europol, herunder Europols styre. Norge vil der kunne legge frem synspunkter på beslutninger og handlinger og på medlemslandenes vurderinger. Norge vil også kunne uttrykke synspunkter på andre områder av betydning for samarbeidet.

3.5.3 Forholdet til Det felles kontrollorgan

Avtalen mellom Norge og Europol vil innebære utveksling av til dels følsomme personopplysninger. Det har derfor vært viktig både fra Norges og Europols side at avtalen gir tilstrekkelige garantier for et høyt nivå for personvern. Ett viktig element er å sikre et betryggende regelverk omkring behandlingen av personopplysninger. Et annet viktig element er å sikre betryggende kontroll med praktiseringen av regelverket. Det felles kontrollorganet er nærmere beskrevet i proposisjonens kap. 2.3.

I og med at Norge har gjennomført EUs personverndirektiv gjennom EØS-avtalen, deler Norge og EU-landene et felles grunnlag i personvernspørsmål. I Schengen- samarbeidet er det opprettet et tilsvarende felles kontrollorgan for personvernspørsmål, Joint Supervisory Authority (JSA). Der deltar Datatilsynet som observatør. Datatilsynets erfaring med arbeidet i JSA er at den kompetansen tilsynsmyndigheten utøver i forhold til Schengen Informasjonssystem (SIS), har vært og er svært verdifull for Norges deltakelse i Schengen-samarbeidet.

Samarbeidet mellom Norge og Europol vil ikke skille seg nevneverdig fra EU-landenes samarbeid gjennom Europol for så vidt gjelder utveksling av personopplysninger. Opplysninger om norske borgere vil kunne bli overført til Europol og behandlet der i samsvar med avtalen, på samme måte som informasjon om borgere fra EU-land. Det har derfor vært viktig for Norge å sikre en dialog mellom Datatilsynet og Europols tilsynsorganer.

I brevvekslingen forplikter Europol seg til å søke å foreslå overfor kontrollorganet de tiltak og ordninger som Rådets formannskap ba om under Rådsmøtet 28.-29. mai 2001. Det presiseres imidlertid at Det felles kontrollorgan er et uavhengig organ, som Europol ikke kan binde. Den nærmere konkretiseringen for dialog mellom Norge og Det felles kontrollorgan vil finnes frem til på et senere tidspunkt.

3.5.4 Forholdet til de nasjonale Europol-enheter

Hvert medlemsland skal etter Europol-konvensjonen artikkel 4 utpeke en nasjonal enhet som skal fungere som bindeledd mellom Europol og de nasjonale kompetente myndigheter. Lederne for de nasjonale enhetene skal møtes for å bistå Europol med råd.

Avtalen mellom Norge og Europol bestemmer at Norge skal ha et tilsvarende kontaktpunkt. Dette skal være Kripos. Kripos vil dermed utføre mange av de samme oppgavene som medlemslandenes nasjonale enheter. Etter avtalens artikkel 5 kan Norge (ved Kripos) bli invitert til møtene mellom lederne for de nasjonale enhetene. Dette vil gi norske politimyndigheter mulighet til å diskutere operative og øvrige praktiske sider ved Europol-samarbeidet. Slike møter kan også gi Kripos viktig tilgang til informasjon og erfaringer fra medlemslandenes tilsvarende enheter om ivaretakelsen av funksjonen som nasjonalt kontaktpunkt.

3.5.5 Forholdet til EUs råd

EUs råd (justisministrene) legger rammer for Europols virksomhet og utvikling. Rådet er i Europol-konvensjonen uttrykkelig tillagt kompetanse på en rekke sentrale områder: Det er vedtaksmyndighet når det gjelder konvensjonsendringer, mandatutvidelser og endringer av samarbeidets definisjon av kriminalitetsformene. Det skal også vedta regler for behandling av personopplysninger og behandle rapporter fra Det felles kontrollorgan. Premissene for Europols virksomhet legges dermed i stor grad av Rådet.

Når Norge drøfter EUs justissamarbeid med EU, vil Norge også ta opp relevante Europol-spørsmål. Dette gjenspeiles i en felles forståelse mellom partene. I forbindelse med undertegningen uttalte Norge at man kan drøfte spørsmål av relevans for Europol-samarbeidet når Norge møter EU for diskusjoner om justissamarbeidet. Denne norske uttalelsen ble varslet på forhånd i et møte på politisk nivå i Schengen-samarbeidets fellesorgan 29. mai 2001. På dette møtet svarte formannskapet i Fellesorganet (det svenske EU-formannskapet) at Norge er velkommen til konsultasjoner med EU om disse spørsmål når Norge finner det nødvendig. I en protokoll fra undertegningen gjengis den norske uttalelsen, og at Europol er gjort kjent med at Rådet har notert seg Norges uttalelse og invitert Norge til å konsultere EU om disse spørsmål når Norge finner det nødvendig. Protokollen er gjengitt som vedlegg 3 til denne proposisjon.