2 Opplysnings- og varslingsplikter som gjelder uten hensyn til taushetsplikten

2.1 Sammendrag

I en del tilfeller pålegger lovgivningen en plikt til å handle uten hensyn til taushetsplikt. Alle har en plikt til å søke å avverge en del alvorlige straffbare handlinger, jf. straffeloven § 196. Alle har også plikt til å varsle om opplysninger som godtgjør at en uskyldig person er tiltalt eller dømt for lovbrudd av en viss alvorlighetsgrad, jf. straffeloven § 226.

Offentlig ansatte og en del andre yrkesgrupper har også plikt til å melde fra til den kommunale barnevernstjenesten dersom det er grunn til å tro at et barn utsettes for omsorgssvikt, ikke får behandling for alvorlig skade, viser alvorlige atferdsproblemer eller utsettes for menneskehandel, jf. barnevernsloven § 13-2.

I en del tilfeller kan forvaltningen få vite om straffbare forhold m.m. som ikke er så alvorlige at de utløser en plikt til å melde etter de generelle reglene om dette. I slike tilfeller vil forvaltningen likevel kunne ha adgang til å gi opplysninger etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5, 6 eller 7; se nærmere nedenfor i punkt 6.6 til 6.8.

Avvergingsplikten og opplysningsplikten er for øvrig nøye omtalt i NOU 2020: 17 Varslede drap? punkt 8.3 (side 105 til 109).

2.2 Plikt til å søke å avverge nærmere bestemte straffbare handlinger – straffeloven § 196, eller alvorlige ulykker – straffeloven § 287

2.2.1 Avvergingsplikt etter straffeloven § 196

Alle har plikt til å søke å avverge enkelte alvorlige straffbare handlinger eller følgen av dem, enten ved anmeldelse eller på annen måte. Grunnvilkåret for avvergingsplikten er at man holder det som «sikkert eller mest sannsynlig» at lovbruddet vil skje, eller at følgen vil inntreffe. Dette gjelder en del lovbrudd mot statens sikkerhet og mange alvorlige lovbrudd rettet mot andres liv, helse eller frihet. Det fremgår av straffeloven § 196 hvilke lovbrudd dette gjelder. Eksempler på lovbrudd som man har plikt til å søke å avverge, er drap, voldtekt av barn under 14 år, annen voldtekt og mishandling og mishandling i nære relasjoner. Også en rekke andre lovbrudd er nevnt i straffeloven § 196.

Fra 1. januar 2021 ble flere lovbrudd omfattet av avvergingsplikten. Dette gjelder blant annet grov seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, jf. straffeloven § 303 og kjønnlemlestelse, jf. straffeloven § 284. Samtidig ble det innført unntak fra avvergingsplikten for voldtekt (seksuell omgang m.m.) av barn under 14 år og grov seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år når vilkårene i straffeloven § 308 er oppfylt. Straffeloven § 308 gir mulighet for bortfall av straff dersom de involverte er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.

Får man informasjon som gjør det sikkert eller mest sannsynlig at noen for eksempel planlegger å drepe eller voldta en person, inntreffer altså avvergingsplikten. Det samme gjelder dersom man har fått slik kunnskap om at en person er forsøkt drept og fortsatt lever, men trenger øyeblikkelig hjelp for å overleve.

Avvergingsplikten går foran lovbestemt taushetsplikt. På samme måte som taushetsplikten, er avvergingsplikten personlig. Det vil si at en tjenesteperson plikter å søke å avverge et forestående lovbrudd, selv om vedkommendes overordnede eller kolleger mener at det ikke er grunnlag for å varsle. Rettstilstanden på dette punktet må kunne regnes som klar, selv om enkelte har argumentert for en annen løsning.

Ved vurderingen av om vilkårene i straffeloven § 196 er oppfylt, er det tilstrekkelig at vurderingen er forstandig, og det må legges vekt på om det etisk sett vil være naturlig for en alminnelig borger i den aktuelle situasjonen å forsøke å avverge lovbruddet.

2.2.2 Særlig om avverging av mishandling i nære relasjoner – straffeloven § 282

Straffeloven § 282 gjelder mishandling i såkalte «nære relasjoner», og fastsetter straff for den som alvorlig eller gjentatt mishandler en person man står i en nær relasjon til. Både fysisk og psykisk mishandling omfattes. Grov overtredelse straffes etter straffeloven § 283. Straffeloven § 282 første ledd lyder:

• Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler
• sin nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer,
• sin eller nåværende eller tidligere ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje,
• sin slektning i rett oppstigende linje,
• noen i sin husstand, eller
• noen i sin omsorg.

Det kan være vanskelig å avgjøre om krenkelser i nære relasjoner er så alvorlige eller gjentatte at de rammes av denne bestemmelsen. Også andre straffebud som ikke er omfattet av avvergingsplikten kan være aktuelle. Gir en person sin ektefelle en ørefik, er det straffbart etter straffeloven § 271 om kroppskrenkelse, men slaget kan også være en del av gjentatte krenkelser som gjør at det kan oppstå spørsmål om overtredelse av straffeloven § 282.

Den som vurderer avvergingsplikten sin, skal ikke måtte ta stilling til spørsmålet om det allerede er begått tilstrekkelig alvorlige handlinger til at noen vil kunne straffes for brudd på straffeloven § 282. Spørsmålet er om det man kjenner til, medfører at en holder det som «sikkert eller mest sannsynlig» at det vil skje slike krenkelser.

Dersom man foretar en forsvarlig vurdering og varsler, vil ikke taushetsplikten være brutt, selv om en senere rettslig vurdering viser at forholdet ikke ble rammet av straffebudet mot mishandling i nære relasjoner. Det avgjørende er at man hadde informasjon som gjorde det «mest sannsynlig» at slike krenkelser ville bli begått om man ikke varslet. For en nærmere vurdering av disse spørsmålene viser vi til litteraturen (Holmboe, Leer-Salvesen & Vatnar, 2019 a, 2019 b).

2.2.3 Hjelpeplikt – avverging av fare for at en person mister livet eller blir påført betydelig skade på kropp eller helse, og av fare for en alvorlig ulykke

Etter straffeloven § 287 første ledd bokstav a har alle plikt til «etter evne å hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse». Det kreves ikke at faren skyldes en straffbar handling, og hjelpeplikten gjelder også dersom faren oppstår fordi personen vil ta sitt eget liv eller skade seg selv. Pasienter har rett til å nekte helsehjelp i særlige situasjoner, se pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9. Situasjoner som omfattes av hjelpeplikten i straffeloven § 287, vil typisk være situasjoner som også omfattes av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 7, som imidlertid bare oppstiller en adgang, ingen plikt, til å dele opplysninger.

Det følger videre av § 287 første ledd bokstav b at alle har plikt til «ved anmeldelse eller på annen måte etter evne å avverge brann, oversvømmelse, sprengning eller lignende ulykke som medfører fare for menneskeliv eller betydelig skade på kropp og helse». Det er heller ikke her noe vilkår at ulykken skyldes en straffbar handling.

Også denne hjelpeplikten er personlig og går foran taushetsplikten.

Etter § 287 andre ledd straffes ikke brudd på denne hjelpeplikten når plikten ikke kan oppfylles uten å utsette en selv eller andre for særlig fare eller oppofrelse. Det kreves for eksempel ikke at man går inn i et brennende hus for å forsøke å slukke brannen eller berge ut personer. Derimot er det normalt ikke nok til at hjelpeplikten ikke skal gjelde at det kan være ubehagelig å varsle om forhold som er betrodd en under forutsetning om taushetsplikt, for eksempel at en person planlegger å ta sitt eget liv.

2.2.4 Forholdet til varslingsplikt etter barnevernsloven

En del av de saksforholdene som kan skape en avvergingsplikt etter dette underpunktet, kan også skape en varslingsplikt til barnevernet dersom det er barn involvert. Se punkt 2.7 nedenfor om hva man skal gjøre dersom flere avvergings- eller varslingsplikter oppstår.

2.3 Plikt til å varsle om opplysninger som godtgjør at en uskyldig person er tiltalt eller dømt – straffeloven § 226

Alle har plikt til å varsle om opplysninger som «godtgjør» at en uskyldig person er uskyldig tiltalt eller dømt for et lovbrudd med strafferamme på mer enn ett års fengsel, jf. straffeloven § 226. Denne plikten går også foran lovbestemt taushetsplikt, og plikten gjelder selv om den uskyldig domfelte har sonet straffen eller er død.

Regelen gjelder selvsagt der man har opplysninger som «godtgjør» at feil person er tiltalt eller dømt. Men den gjelder også der riktig person er tiltalt eller dømt for en handling, men opplysningene viser at han eller hun er uskyldig i strafferettslig forstand. Det kan være opplysninger om at vedkommende ikke har utvist nødvendig skyld, er utilregnelig eller av andre grunner ikke oppfyller alle straffbarhetsvilkårene. Enkelte har stilt seg kritiske til at varslingsplikten også skal gjelde i slike situasjoner, men rettstilstanden må regnes som klar.

Vilkåret «godtgjør» er strengt. Det er ikke tilstrekkelig at opplysningene taler mot at vedkommende er skyldig. På den andre siden kreves det ikke at opplysningene alene skal være avgjørende for å vise vedkommendes uskyld.

Visse yrkesgrupper har en særlig streng taushetsplikt som gjør at det skal mer til for at de skal kunne pålegges vitneplikt. Det gjelder for eksempel prester, advokater, leger, sykepleiere og psykologer. Dersom en person med en slik yrkesmessig taushetsplikt har opplysninger som kan hindre at en uskyldig blir straffet, gjelder taushetsplikten likevel ikke for disse opplysningene. Varslingsplikten går dermed foran taushetsplikten. Det gjelder også om opplysningene gjelder spørsmålet om vedkommendes tilregnelighet, eller de gir grunnlag for å anvende en vesentlig mildere straffebestemmelse, se straffeprosessloven § 119 tredje ledd. Forholdet mellom vitneplikten og taushetspliktsreglene er også behandlet nedenfor under punkt 2.8.

2.4 Plikt til å varsle barnevernet om at barn blir utsatt for omsorgssvikt eller viser alvorlige atferdsvansker – barnevernsloven § 13-2

Etter barnevernsloven § 13-2 første ledd skal enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltingsorgan, uten ugrunnet opphold melde fra til barnevernstjenesten i følgende situasjoner:

• Når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt.
• Når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling.
• Når det er grunn til å tro at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring.
• Når et barn har vist alvorlige atferdsvansker ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd, ved problematisk bruk av rusmidler, eller ved å ha vist annen form for utpreget normløs atferd.
• Når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.

Det følger av loven at meldeplikten går foran taushetsplikten. Den enkelte ansatte kan rådføre seg med kolleger og overordnede, men meldeplikten er personlig. Det betyr at en ikke kan instrueres til å la være å varsle hvis en mener det er grunnlag for det, selv om kolleger eller overordnede er uenige, og at vurderingen verken kan overlates til andre tjenester eller til andre ansatte i samme tjeneste. Det er mulig å kontakte barnevernstjenesten for veiledning uten å oppgi identiteten til barnet dersom man er bekymret for et barns situasjon.

Det er viktig at det dokumenteres hvilke vurderinger som er gjort av spørsmålet om det er grunnlag for å melde fra til barnevernstjenesten (Sivilombudsmannen, 2018b). Melderen trenger ikke å ha sikker viten, men må ha «grunn til å tro» at slike forhold er til stede. Her er det viktig å understreke at melderens skjønn er avgjørende. Taushetsplikten er ikke brutt selv om det senere viser seg at melderen feiltolket situasjonen (Sivilombudsmannen, 2018a). I Prop. L 169 (2016–2017) punkt 14 heter det:

«Dersom det i ettertid skulle vise seg at barnets situasjon er mindre alvorlig enn antatt eller at mistanken som førte til at bekymringsmelding ble sendt blir avkreftet, har den som ga opplysninger til barneverntjenesten dermed likevel ikke brutt sin taushetsplikt. Så lenge det på det tidspunkt opplysningene ble gitt var grunn til å tro at barnet ble mishandlet eller at det forelå andre former for alvorlig omsorgssvikt, har den som ga opplysningene til barneverntjenesten gjort det som var vedkommendes plikt.»

I forarbeidene til ny barnevernslov, Prop. 133 L (2020–2021), vises det blant annet til nevnte punkt 14, og sitatet gir fremdeles uttrykk for gjeldende rett.

Det kan oppstå situasjoner der man både har meldeplikt etter § 13-2 og en avvergingsplikt etter straffeloven § 196. Denne avvergingsplikten er omtalt i punkt 2.2.1.

De organene som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernsloven, kan også pålegge myndigheter å gi en rekke taushetsbelagte opplysninger, jf. barnevernsloven § 13-4 første til fjerde ledd.

Barnevernsloven § 13-4 femte ledd fastsetter at også yrkesutøvere som opptrer i medhold av helsepersonelloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, familievernkontorloven og privatskolelova plikter å gi opplysninger etter reglene i bestemmelsens første til fjerde ledd. Det samme gjelder meklere i ekteskapssaker og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, og de som utfører slike oppgaver på vegne av organisasjoner.

Opplysningsplikten til barnevernet er både hjemlet i barnevernsloven § 13-2 og i tilsvarende bestemmelser i andre særlover. Dette gjelder barnehageloven § 46, opplæringslova § 15-3, privatskolelova § 7-4, sosialtjenesteloven § 45, folketrygdloven § 25-11, integreringsloven § 49, helsepersonelloven § 33, familievernkontorloven § 10, ekteskapsloven § 26 a og krisesenterloven § 6. For en del tjenester er det altså hjemmel for meldeplikt både i barnevernsloven og i særloven.

2.5 Helsepersonells plikt til å varsle nødetater – helsepersonelloven § 31

Etter helsepersonelloven § 31 skal helsepersonell «varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom». Denne varslingsplikten går foran taushetsplikten (se Befring & Ohnstad, 2019, s. 210-215). Regelen er imidlertid begrenset til å bidra til å avverge skade, og den gir ikke hjemmel til å gi taushetsbelagte opplysninger for å bistå politiet i etterforskningen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med de alminnelige reglene om varslingsplikter, blant annet i straffeloven §§ 196 og 287, men går samtidig lenger enn disse straffebudene.

2.6 Plikt til å varsle om dyremishandling m.m. – dyrevelferdsloven § 5

Etter dyrevelferdsloven § 5 skal enhver «som har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell», snarest mulig varsle Mattilsynet eller politiet. Denne regelen gjelder «med de begrensninger som følger av annen lovgivning». Dermed vil lovbestemt taushetsplikt gå foran denne varslingsplikten.

Det er her viktig å merke seg at også reglene i forvaltningsloven kan gi adgang til å dele opplysninger i slike saker. Taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 er ikke til hinder for at et forvaltningsorgan etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 og 6

• «gir andre forvaltningsorganer opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag», eller
• «anmelder eller gir opplysninger (jfr. også nr. 5) om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver».

Dette vil for eksempel si at forvaltningsansatte som blir klar over alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell av dyr, må vurdere om det er ønskelig av allmenne omsyn å varsle politiet eller Mattilsynet. Det fremgår av dyrevelferdsloven § 3 at dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dette prinsippet er et argument for at det ofte vil være ønskelig av allmenne omsyn å gi opplysninger om dyremishandling eller annen alvorlig svikt. Regelen i dyrevelferdsloven § 5 om varslingsplikt gjør at der det foreligger opplysningsrett etter forvaltningsloven § 13 b første ledd, vil det i slike tilfeller være en opplysningsplikt.

Se punkt 6.6 og 6.7 for en nærmere omtale av reglene i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 og 6.

I dyrehelsepersonelloven § 21 nr. 5 er det fastsatt at taushetsplikten etter loven ikke er til hinder for «at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre». I lovens forarbeider er det uttalt at denne regelen gjør at taushetsplikten viker for behovet for å varsle etter § 5. I helsepersonelloven § 23 er det uttrykkelig fastsatt at taushetsplikt ikke er til hinder for at helsepersonell varsler om «slik mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell at det anses rettmessig å gi opplysningene videre til Mattilsynet eller politiet». Dyrehelsepersonell og helsepersonell kan altså ha plikt til å varsle, selv om varslingen røper taushetsbelagte forhold.

Se nærmere om unntak fra taushetsplikt for helsepersonell og dyrehelsepersonell i punktene 8.5.5 og 8.6 nedenfor.

2.7 Forholdet mellom reglene om avvergingsplikt i straffeloven og meldeplikt etter barnevernsloven § 13-2

Flere av de situasjonene som kan skape en meldeplikt etter barnevernsloven, kan også utløse en avvergingsplikt etter straffeloven. Denne avvergingsplikten kan oppfylles ved anmeldelse til politiet eller på annen måte. Forholdet mellom bestemmelsene er blant annet behandlet av Holmboe (2017, s. 137-139).

Meldeplikten til barnevernet gjelder ved omsorgssvikt, når et barn som er livstruende eller på annen måte alvorlig sykt, ikke får behandling, når et barn viser alvorlige atferdsvansker og ved menneskehandel.

Omsorgssvikt overfor barn vil ofte kunne være straffbart etter straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner, og da utløse en avvergingsplikt etter straffeloven § 196. Det samme gjelder en del seksuallovbrudd. Når det er grunn til å tro at et barn vil bli utsatt for kjønnslemlestelse, jf. straffeloven § 284, vil det oppstå meldeplikt til barnevernet, men også en plikt til å søke å avverge lovbruddet dersom man holder faren for kjønnslemlestelse som mest sannsynlig, jf. straffeloven § 196.

Dersom et barn viser alvorlige eller gjentatte atferdsproblemer, for eksempel ved kriminalitet, vil det være grunnlag for en plikt til å melde fra til barnevernet. Hvis det foreligger alvorlig kriminalitet, for eksempel ran, vil det også foreligge en plikt etter straffeloven § 196 til å søke å avverge nye lovbrudd eller følgene av det begåtte lovbruddet. Varslingsplikten etter barnevernsloven § 13-2 er begrunnet i hensynet til den unge selv, mens avvergingsplikten etter straffeloven § 196 er begrunnet i hensynet til å beskytte andre mennesker mot alvorlige lovbrudd.

Når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel, vil det oppstå en meldeplikt til barnevernet. Grov menneskehandel omfattes dessuten av avvergingsplikten etter straffeloven § 196.

Mange av de situasjonene som vil utløse meldeplikt etter barnevernsloven, kan altså også utløse avvergingsplikt etter straffelovens regler. Det må vurderes konkret om det er tilstrekkelig å melde fra kun til barnevernet i en slik situasjon. Her må det blant annet legges vekt på hvor akutt faren er. Det kan være nødvendig å varsle politiet dersom det er fare for at barnet vil bli utsatt for skade raskere enn barnevernet kan forventes å reagere.

Det er likevel bare en delvis overlapping mellom barnevernsloven og straffeloven her. Også situasjoner som ikke vil omfattes av avvergingsplikten etter straffeloven, vil utløse meldeplikt etter barnevernsloven. I tillegg vil avvergingsplikten gjelde også i mange tilfeller der det ikke er barn som er i fare.

En annen forskjell mellom bestemmelsene er hva som kreves for at plikten skal inntre. Etter barnevernsloven må det være «grunn til å tro» at det vil skje omsorgssvikt m.m. Dette innebærer at det må foreligge omstendigheter som gir melderen grunn til bekymring for barnets situasjon. Kunnskapskravet etter straffeloven § 196 er derimot at man finner det «sikkert eller mest sannsynlig» at et slikt lovbrudd har skjedd eller vil skje. Brudd på straffelovens regler er straffesanksjonert, mens barnevernsloven ikke inneholder noen strafferegler. I alvorlige tilfeller kan det likevel bli aktuelt med straff for tjenestefeil etter straffeloven §§ 171 eller 172.

Felles for bestemmelsene er at den enkelte som har informasjonen, selv har et personlig ansvar. Dersom den enkelte ansatte selv mener det er grunnlag for å varsle enten politiet eller barnevernet, kan ikke han eller hun instrueres om å la være å varsle. Det kan imidlertid etableres rutiner for at en leder skal stå for selve varslingen.

Et annet fellestrekk er at dersom det på tidspunktet opplysningene ble gitt, var grunn til å tro at barnet ble utsatt for omsorgssvikt m.m., kan den som har vurdert saken og varslet, ikke utsettes for sanksjoner, selv om det skulle vise seg at situasjonen ikke er så alvorlig som varsleren fryktet. Se ovenfor under punkt 2.4.

2.8 Vitneplikt

Etter prosesslovgivningen er hovedregelen at retten ikke kan ta imot vitneprov om ting som et vitne har taushetsplikt om, se særlig straffeprosessloven § 118 og § 119 og tvisteloven § 22-3 og § 22-5. Det gjelder likevel visse unntak.

Når vitnet har taushetsplikt som følge av arbeid for stat eller kommune, samt visse andre stillinger, kan vitnet pålegges å vitne dersom departementet har samtykket, jf. straffeprosessloven § 118 og tvisteloven § 22-3. Retten kan imidlertid overstyre departementets beslutning. Den kan beslutte at vitnemål skal gis, selv om departementet har nektet, og den kan beslutte at vitnemål ikke skal gis, selv om departementet har samtykket i fritak fra taushetsplikten.

Visse yrkesgrupper har en særlig streng taushetsplikt som gjør at det skal mer til for at de skal kunne pålegges vitneplikt. Uten samtykke av den som har krav på hemmelighold, kan retten ikke ta imot forklaring av prester i Den norske kirke, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker, meklingsmenn i ekteskapssaker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere om noe som er betrodd dem i deres stilling. Her er utgangspunktet at vitneplikt ikke kan pålegges, jf. straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5. Det gjelder likevel et unntak «når forklaringen trengs for å forebygge at noen uskyldig blir straffet», jf. straffeprosessloven § 119 tredje ledd. Denne bestemmelsen må ses i sammenheng med plikten etter straffeloven § 226 til å varsle om at en uskyldig person er tiltalt eller domfelt, jf. omtalen ovenfor i punkt 2.3. Unntaket fra taushetsplikten gjelder likevel også for mindre alvorlige straffbare handlinger som ikke gir grunnlag for en straffesanksjonert varslingsplikt etter straffeloven § 226 (Keiserud m.fl., 2020, s. 534).

I uttrykket «uskyldig» ligger ikke bare om vedkommende har begått den handlingen saken gjelder, men også om han eller hun har utvist den nødvendige skyld, har skyldevne (er tilregnelig), og om det foreligger en straffrihetsgrunn som nødverge eller nødrett. En psykiater som har observert en mistenkt person, kan altså pålegges vitneplikt dersom det er nødvendig for å ta stilling til om vedkommende har skyldevne (er strafferettslig tilregnelig).

Denne rettsoppfatningen er fastslått i Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 29. januar 2013, inntatt i Rt. 2013 s. 113. Avgjørelsen er kritisert i helsejuridisk litteratur (Befring & Ohnstad, 2019, s. 162 og Duvaland, 2016, s. 165), hvor det hevdes at straffeprosessloven § 119 bør forstås slik at den gir unntak fra taushetsplikten bare der opplysningen gjelder at en annen person er den egentlig skyldige. Strafferettslig sett er det imidlertid klart at en utilregnelig person uten skyldevne er «uskyldig» i en straffbar handling etter straffeloven § 20, slik at unntaket fra taushetsplikten gjelder (Keiserud m.fl., 2020, s. 862; Øyen, 2019, s. 395). En unnlatelse av å opplyse om manglende skyldevne (utilregnelighet) ville også kunne straffes etter straffeloven § 226. Det samme gjelder der det foreligger en annen straffrihetsgrunn. Etter vår vurdering må det kunne regnes som sikker rett at vitneplikten også gjelder der en siktet eller tiltalt ikke har utvist nødvendig skyld eller mangler skyldevne, eller det foreligger en annen straffrihetsgrunn, selv om den siktede er den som har begått handlingen.

2.9 Psykisk helsevern

I psykisk helsevernloven § 3-6 første ledd første punktum er det oppstilt en egen varslingsplikt for kommunelegen, den kommunale helse- og omsorgstjenesten, sosialtjenesten, politiet og kriminalomsorgen til å varsle helsetjenesten i bestemte situasjoner. Dersom det «må antas» at en person oppfyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern, og vedkommende ikke oppsøker behandling selv, skal de nevnte instansene varsle helsetjenesten om situasjonen. Formålet med varslingsplikten er å bidra til at alvorlig psykisk syke personer som ikke selv søker kontakt med det psykiske helsevernet, skal komme i kontakt med helsetjenesten og bli undersøkt av en lege. De samme instansene er også pålagt å yte «nødvendig bistand» til å bidra til at vedkommende blir undersøkt av lege.

2.10 Annen opplysningsplikt

Det finnes også flere bestemmelser om opplysningsplikt som gjelder uten hensyn til taushetsplikten, men som først inntrer ved forespørsel om de aktuelle opplysningene. Disse opplysningspliktene innebærer altså ikke en plikt til å dele opplysningene på eget initiativ. Dette gjelder for eksempel vareførselloven § 7-11 og tollavgiftsloven § 8-2, utlendingsloven § 84, barnevernsloven § 13-4 første til femte ledd og straffegjennomføringsloven § 7 a. Denne typen opplysningsplikt behandles under punkt 8 om utvalgte etater.