8 Utvalgte etater

8.1 Sammendrag

Behandlingen ovenfor har i stor grad fulgt systematikken i forvaltningsloven. I dette punktet går vi kort gjennom spørsmålene sektor for sektor. Den som leser veilederen tvers igjennom, vil se at en del temaer er behandlet flere steder. I punktet her er det meningen at leseren skal finne en kort oversikt over hvor han eller hun kan finne mer stoff på sitt område.

8.2 Barnehager

Både private og offentlige barnehager er underlagt forvaltningslovens regler om taushetsplikt, jf. barnehageloven § 44.

Søkere som konkurrerer ved samme opptak til barnehage, er i utgangspunktet parter i samme sak, men her er det gjort unntak fra de alminnelige reglene om parters adgang til å se opplysninger om andre parter. Det heter i forskrift om saksbehandlingsregler ved opptak i barnehage § 5 andre ledd:

«Retten til innsyn gjelder ikke for opplysninger om andres personlige forhold etter forvaltningsloven § 13 annet ledd, herunder bl.a. opplysninger om fysisk og psykisk helse, familie- og hjemforhold, boligforhold, økonomi eller klientforhold til det offentlige.»

For kommunale barnehager vil kommunen være «samme organ», jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 3 og punkt 6.4 ovenfor. En privat barnehage vil være ett organ. I en del tilfeller er private barnehager organisert i konserner. Det kan nok i en del tilfeller være praktisk å drøfte spørsmål med konsernets administrasjon, eller med andre barnehager i konsernet. Uttrykket «etat» brukes imidlertid tradisjonelt om offentlige organer. Det er derfor ikke grunnlag for å betrakte et konsern som driver private barnehager, for å være samme «etat» i bestemmelsens forstand. Det vil si at barnehagen må innhente samtykke fra foreldrene for å dele taushetsbelagt informasjon.

Informasjonsdeling ved bytte av barnehage er regulert i barnehageloven § 47 a andre ledd. Regelen gjelder både kommunale og private barnehager. Barnehagen må ha tillatelse fra barnets foreldre for å utlevere personopplysninger om barnet ved bytte av barnehage.

Etter barnehageloven § 2 a skal barnehagen og skolen samarbeide i forbindelse med overgangen fra barnehagen til skolen og skolefritidsordning. Barnehagen må ha tillatelse fra barnets foreldre for å utlevere personopplysninger om barnet til skolen.

8.3 Skolen

8.3.1 Forvaltningslovens regler

Forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjelder både for offentlige skoler, jf. opplæringslova § 15 -1 første ledd, private skoler godkjent etter opplæringslova § 2-12, jf. § 15-1 andre ledd og for friskoler, jf. privatskolelova § 7-3.

I saker om skolemiljøet vil en elev eller foreldre som melder fra om mangler ved skolemiljøet etter opplæringslova § 9A-6 være part i saken. Det vil bero på en konkret vurdering om andre elever eller lærere også skal anses som parter. Hvis de er det, vil taushetspliktsreglene ikke gjelde overfor dem. Men i forvaltningsloven § 18 a til § 18 d og § 19 er det fastsatt flere unntak fra retten til partsinnsyn. Det følger av § 19 første ledd bokstav d at en part ikke har krav på å gjøre seg kjent med opplysninger som det av hensyn til hans helse, eller hans forhold til personer som står ham nær, må anses utilrådelig at han får kjennskap til. I slike tilfeller skal opplysningene på anmodning likevel gjøres kjent for en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det. Det følger av § 19 andre ledd at en part heller ikke har krav på innsyn i en annen persons helseforhold eller andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre, med mindre det er av vesentlig betydning for parten. Dersom en elev melder fra om at andre elever mobber ham eller henne, og skolen treffer tiltak mot disse elevene, kan det oppstå spørsmål om innsyn i mobbesaken. I så fall kan for eksempel opplysninger om den mobbede elevens eller den påståtte mobberens helsetilstand unntas fra de andres innsyn etter forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav a.

Når statsforvalteren undersøker en sak om mangler ved skolemiljøet, kan han kreve alle relevante opplysninger fra skolen og skoleeieren, jf. opplæringslova § 9 A-6 tredje ledd. Denne plikten til å svare går foran taushetsplikten. Dette må også gjelde helseopplysninger som er gitt frivillig til skolen som ledd i saken. Man kan for eksempel tenke seg at en elev som mener seg krenket, søker å dokumentere situasjonen med en legeattest. Derimot kan ikke statsforvalteren i en slik situasjon få innsyn fra skolehelsetjenesten eller annet helsepersonell som har behandlet eleven, uten at det foreligger samtykke fra den opplysningene gjelder, eller et annet delingsgrunnlag etter helsepersonelloven (Helgeland, 2018, s. 208). Man må altså skille mellom opplysninger som parten gir nettopp til behandlingen av saken, og opplysninger som er gitt til helsepersonell som ledd i medisinsk behandling.

8.3.2 Opplysninger om lovbrudd

8.3.2.1 Opplysninger til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollorgan

Etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 vil opplysninger om elevers mulige lovbrudd i utgangspunktet regnes som personlige forhold og være underlagt taushetsplikt. Spørsmålet er da om skolen kan gi opplysninger om elevers lovbrudd til politiet og påtalemyndigheten. Spørsmålet er særlig aktuelt der eleven er over 15 år på handlingstidspunktet, siden barn under 15 år ikke kan straffes, se straffeloven § 20. Men politiet skal også etterforske lovbrudd begått av barn mellom 12 og 15 år, og kan etterforske lovbrudd begått av barn under 12 år, se straffeprosessloven § 224 andre og tredje ledd. Dersom en elev begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet eller utviser andre alvorlige atferdsproblemer, oppstår spørsmålet om plikt til å melde fra til barnevernet. Det behandles i neste underpunkt.

Noen typetilfeller er klare:

• Dersom forholdet er alvorlig og gjør det sikkert eller mest sannsynlig at eleven vil begå lovbrudd som omfattes av avvergingsplikten i straffeloven § 196, går avvergingsplikten foran taushetsplikten. (Se punkt 2.2.1 ovenfor.)
• Dersom en uskyldig person er tiltalt eller dømt for en straffbar handling som har strafferamme på mer enn ett års fengsel, og skolen får opplysninger som godtgjør at en elev ved skolen er den egentlig skyldige, vil varslingsplikten gå foran taushetsplikten, se straffeloven § 226. (Se punkt 2.3 ovenfor.)
• Dersom en elev begår en straffbar handling mot en ansatt ved skolen, for eksempel et voldslovbrudd eller et tyveri, må den ansatte kunne anmelde forholdet til politiet i egenskap av fornærmet ved den straffbare handlingen.
• Skolen kan varsle politiet om et pågående lovbrudd, for eksempel at en elev utøver vold eller gjør skadeverk og ikke lar seg stanse med de midlene skolen har til rådighet.

De vanskeligste spørsmålene oppstår der skolen er blitt oppmerksom på opplysninger som gir grunn til mistanke om at en elev har begått en straffbar handling, eller at en elev under 15 år har begått en slik handling.

Etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 er taushetsplikten ikke til hinder for at skolen anmelder eller gir opplysninger om en elevs lovbrudd «når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver» (uthevet her).

Det vil gjerne foreligge «allmenne omsyn» der lovbruddet er alvorlig. Et annet moment ved vurderingen vil være om lovbruddet har rammet andre elever, ansatte ved skolen eller andre.

Det andre alternativet er at forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med skolens oppgaver. Etter opplæringslova § 1-1 femte ledd skal elevene og lærlingene «utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet». Dersom en elev trenger korrigering som følge av at han eller hun begår lovbrudd, kan det ha naturlig sammenheng med skolens oppgaver etter opplæringslova å varsle politiet. Det må særlig gjelde ved gjentatte lovbrudd.

I noen tilfeller deltar skolen i et ungdomsstormøte eller oppfølgingsteam med i forbindelse med at en elev skal gjennomføre ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff. (Se konfliktrådsloven kapittel IV og nedenfor under punkt 8.14.2.) Da vil grunnlaget for å dele opplysninger om nye lovbrudd eller andre brudd på vilkårene være den straffede elevens og vergens samtykke til å gjennomføre denne reaksjonen. Dette kan også støttes på at deltagelsen i gjennomføringen av straffen har naturlig sammenheng med skolens oppgaver etter opplæringslova § 1-1.

8.3.2.2 Opplysninger til barnevernet

Hvis en elev under 18 år viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd, har skolen etter opplæringslova § 15-3 og barnevernsloven § 13-2 plikt til å varsle barnevernet. Denne plikten går foran taushetsplikten. (Se ovenfor under punkt 2.4.)

Ethvert lovbrudd begått av en elev medfører ikke varslingsplikt. Varslingsplikten inntrer bare dersom lovbruddet anses som alvorlig. Hvis lovbruddet ikke er alvorlig, kan likevel gjentatte lovbrudd gi varslingsplikt. Det er viktig å merke seg at det grunnleggende kravet er at barnet viser «alvorlige atferdsvansker». Det kan oppstå varslingsplikt også der barnet ikke har begått kriminalitet, og de forskjellige typene atferdsvansker må ses i sammenheng. Selv om barnet ikke har fylt 15 år, og derfor ikke kan straffes, kan kriminalitet være et alvorlig atferdsproblem som gir en plikt til å varsle barnevernet.

8.4 Høyere utdanning

8.4.1 Plikt til å anmelde bruk av falskt vitnemål m.m.

Dersom en søker til høyere utdanning bruker et falskt vitnemål eller andre falske dokumenter, eller dokumenter utstedt fra falske institusjoner, vil dette rammes av bestemmelser om dokumentfalsk m.m. i straffelovens kapittel 29. Etter universitets- og høyskoleloven § 3-7 syvende ledd skal NOKUT, Samordna opptak og universiteter og høyskoler anmelde slike forhold til politiet.

Forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 gir forvaltningsorganet en adgang til å anmelde visse lovbrudd til påtalemyndigheten når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver (se ovenfor under punkt 6.7). Regelen i universitets- og høyskoleloven § 3-7 pålegger derimot en plikt til å anmelde forholdet. En slik anmeldelsesplikt går foran regler om taushetsplikt.

Det er altså ikke nødvendig å vurdere i det enkelte tilfellet om det foreligger allmenne omsyn, eller om forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver. Lovgiveren har her tatt det standpunktet at slike forhold skal anmeldes til politiet. (Om utestenging fra studier, se neste underpunkt.)

8.4.2 Register for informasjonsutveksling om utestengte studenter

Den som har søkt opptak eller godkjenning til universitet eller høyskole ved bruk av falskt vitnemål, andre falske dokumenter eller dokumenter utstedt fra falske institusjoner, vil ikke gis opptak eller få godkjent utdanning i inntil ett år.

Etter universitets- og høyskoleloven § 4-8 kan en student utestenges fra studier eller praksisundervisning fra universiteter og høyskoler i inntil ett år. Etter § 4-10 tredje ledd kan styret eller institusjonens klagenemnd vedta at en student ikke er skikket for yrket. En student som ikke er skikket for yrket, kan utestenges fra studiet.

Opplysninger om slike saker er i utgangspunktet underlagt taushetsplikt som personlige forhold, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1.

For at studenten ikke skal kunne omgå vedtaket og begynne å studere eller ha praksis ved et annet universitet eller en annen høyskole, er det etablert et register for utestengte studenter (RUST). Når et universitet eller en høyskole treffer vedtak etter disse reglene som får konsekvenser for opptak til studier og rett til å gå opp til eksamen ved andre institusjoner, skal de registrere vedtaket i registeret. Når vedtakets periode er utløpt, skal informasjonen om vedtaket slettes fra registeret, jf. universitets- og høyskoleloven § 4-12. Nærmere regler om registeret er fastsatt i forskrift om register for utestengte studenter – RUST. Det følger av universitets- og høyskoleloven § 4-12 at informasjonen i registeret skal gjøres tilgjengelig for universiteter, høyskoler, Samordna opptak og NOKUT når informasjonen er nødvendig for deres virksomhet.

Regelen er altså en spesialregel om innsyn i og bruk av opplysningene. Så langt den rekker, gir regelen dermed et unntak fra taushetsplikten.

8.5 Helse- og omsorgstjenesten

8.5.1 Taushetsplikt

Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 21. Taushetsplikten kan også her begrunnes både i rettferdighet og samfunnsnytte. Det er lite rimelig at folk skal oppleve at helseopplysninger de har gitt til en behandler i fortrolighet, skal spres til andre. Vidtrekkende unntak fra taushetsplikten kunne også føre til at folk var tilbakeholdne med å oppsøke helsehjelp, eller ikke ga fullstendige opplysninger om sensitive forhold.

Likevel er det behov for en del unntak fra taushetsplikten. I punkt 2 ovenfor har vi kort gjennomgått noen regler som gir en opplysningsplikt eller vitneplikt også om opplysninger som er omfattet av taushetsplikt etter helsepersonelloven, mens de særlige unntakene fra helsepersonellovens taushetspliktregler er omtalt nedenfor. Det vil normalt bare være bestemte opplysninger som eventuelt kan gis ut, ikke hele pasientjournaler eller lignende.

Taushetsplikten gjelder for det enkelte helsepersonell, samt for administrativt personell, jf. helsepersonelloven § 26. Utgangspunktet er at den enkelte som har fått taushetsbelagt informasjon, har taushetsplikt også overfor annet helsepersonell når det ikke er hjemmel for å dele informasjonen etter helsepersonelloven § 25. Dette er det samme prinsippet som gjelder for ansatte i forvaltningen.

Taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21 gjelder tilsvarende for andre som får adgang eller kjennskap til helseopplysninger fra helseregistre, jf. helseregisterloven § 17 og pasientjournalloven § 15. Det følger dessuten av helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1 at helsepersonelloven «gjelder tilsvarende for personell som yter helse- og omsorgstjenester etter loven her». Dette vil også gjelde taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21.

Reglene om helsepersonells taushetsplikt er behandlet i flere bøker og artikler (se for eksempel Befring & Ohnstad, 2019 og Duvaland, 2016).

Utdannet helsepersonell er i en del tilfeller ansatt i stillinger som gjør at de også er underlagt andre taushetspliktregler, for eksempel forvaltningsloven. Da må man undersøke begge regelsett. Forvaltningslovens unntaksbestemmelser gir normalt ikke grunnlag for å fravike den profesjonsbaserte taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21.

Også alternative behandlere har tilsvarende taushetsplikt som helsepersonell, jf. lov om alternativ behandling av sykdom m.m. § 4.

8.5.2 Særlig om barns stilling

I helseretten er utgangspunktet at barn over 16 år selv skal få bestemme om foreldrene skal få innsyn i hans eller hennes helseopplysninger, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4. Er barnet under 16 år skal både barnet og foreldrene informeres. Er barnet mellom 12 og 16 år, og ikke ønsker at foreldrene skal informeres, skal informasjon ikke gis til dem dersom barnet har grunner til dette som bør respekteres. Uavhengig av pasientens eller brukerens alder, skal informasjon ikke gis til foreldrene eller andre som har foreldre- eller omsorgsansvaret, dersom tungtveiende hensyn til pasienten eller brukeren taler mot det.

Opplysninger skal likevel gis om en pasient som er under 18 år, dersom det er nødvendig for at foreldrene skal kunne utøve foreldreansvaret. Regelen i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 kan tabellarisk settes opp slik:

Tabell 8.1 Barn og taushetsbelagte opplysninger om helseforhold

8.5.3 Taushetsplikt om avdøde personer

Utgangspunktet er at opplysninger som er omfattet av taushetsplikt, fortsatt er underlagt taushetsplikt etter at pasienten eller brukeren er død. Det er gode grunner til dette. De fleste vil like dårlig at helseopplysninger blir spredd, også etter ens død. Det kan være tanken på eget ettermæle, eller også om ens etterlatte vil føle det ubekvemt at opplysningene gjøres kjent. Det er altså både av hensyn til en pasients egen følelse av kontroll med egne helseopplysninger og av hensyn til de etterlatte at taushetsplikten gjelder etter en persons død.

Avveiningen mellom taushetsplikt og andre hensyn kan likevel falle annerledes ut etter at den som taushetsplikten beskytter, er død. Etter helsepersonelloven § 24 første ledd kan ellers taushetsbelagte opplysninger gis videre dersom det foreligger «vektige grunner». «Vektige grunner» vil særlig være avdødes antatte vilje, opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser. Det vil trolig først og fremst være avdødes pårørende som kan få opplysninger etter denne bestemmelsen.

Når man skal komme fram til hva som er avdødes antatte vilje, må man både se hen til hva avdøde uttalte om helseopplysningene, og om opplysningene er så sensitive at det er rimelig å anta at avdøde ville motsatt seg at opplysningene ble spredd. De pårørendes interesser kan tale både for og mot å gi opplysningene ut, avhengig av sakens art. Samfunnets interesser kan være knyttet til hva som er konsekvensen av at opplysningene gis eller ikke gis. Vekten av personvernhensyn kan dessuten avta når det har gått lang tid siden dødsfallet.

I lovforarbeidene er det nevnt som eksempel at opplysninger kan gis til andre enn pårørende, for eksempel til politiet, påtalemyndigheten eller domstolene i forbindelse med en etterforskning eller et privat søksmål. Dette må skje etter en konkret vurdering.

Etter helsepersonelloven § 24 andre ledd kan avdødes nærmeste pårørende som hovedregel få tilgang til pasientjournalen. Samme regel følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 femte ledd, jf. helsepersonelloven § 41. Her er hovedregelen at det må være «særlige grunner» for at avdødes nærmeste pårørende ikke skal få innsyn i journalen.

Hvem som er «pårørende», følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b. Utgangspunktet er hvem pasienten selv har utpekt som pårørende og nærmeste pårørende. Dersom avdøde ikke selv har utpekt noen pårørende, skal nærmeste pårørende være «den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten eller brukeren». Det følger av loven at det likevel skal tas utgangspunkt i følgende rekkefølge:

«ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten eller brukeren, barn over 18 år, foreldre eller andre som har foreldreansvaret, søsken over 18 år, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten eller brukeren nær, verge eller fremtidsfullmektig med kompetanse på det personlige området».

Dersom en pårørende har fått innsyn i avdødes journal med hjemmel i denne bestemmelsen, kan den fremlegges i en rettstvist, selv om opplysningene opprinnelig var omfattet av helsepersonells taushetsplikt, se Høyesteretts ankeutvalgs avgjørelse i Rt. 2014 s. 84 U.

8.5.4 Forbud mot å innhente opplysninger

De fleste lovregler om taushetsplikt knytter seg til hvordan opplysningene behandles når de er skaffet til veie. I helsepersonelloven § 21 a er det også tatt inn et forbud mot at helsepersonell leser, søker, på annen måte tilegner seg, bruker eller besitter taushetsbelagt informasjon uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift. Denne bestemmelsen kalles gjerne «snokeparagrafen». En tilsvarende bestemmelse finnes i pasientjournalloven § 16.

Ser man på taushetspliktsreglene som en forsvarslinje mot at personopplysninger blir spredd til uvedkommende, kan man se det slik at forsvarslinjen her er flyttet lengre ut i terrenget. Et eksempel på at bestemmelsen er overtrådt, er Høyesteretts dom 21. desember 2018 HR-2018-2452-A. Her hadde en pensjonert overlege vært privat engasjert sakkyndig for et forsikringsselskap. Han hadde gjennom tilgangen til sykehusets datasystem tilegnet seg opplysninger fra skadelidtes sykejournal, som han ikke hadde fått fra forsikringsselskapet. Han hadde ikke forvisset seg om at skadelidte hadde samtykket i at han fikk slik tilgang, og ble idømt en bot.

8.5.5 Unntak fra taushetsplikt etter helsepersonelloven

8.5.5.1 Samtykke m.m.

Taushetsbelagt informasjon kan normalt gis til den som informasjonen direkte gjelder, altså pasienten eller brukeren, jf. helsepersonelloven § 22. Den som har krav på taushet, kan også samtykke i at informasjonen gjøres kjent for andre. Samtykket må være fritt, reelt og informert, se nærmere omtale om samtykke i punkt 5.3.

I visse tilfeller kan en pasient nektes innsyn i opplysninger i sin journal «dersom dette er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten eller brukeren selv, eller innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står vedkommende nær», jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 andre ledd. Når slikt innsyn nektes, kan heller ikke et forsikringsselskap få innsyn i disse opplysningene, jf. helsepersonelloven § 22 første ledd.

Barns adgang til å samtykke til at opplysninger gis til andre, er den samme som barnets adgang til å samtykke til helsehjelp. Hovedregelen er at foreldrene kan samtykke dersom barnet er under 16 år, se pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4.

Hvis en person over 16 år «åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, demens eller psykisk utviklingshemning», kan nærmeste pårørende gi samtykke.

8.5.5.2 Begrensninger i taushetsplikten – helsepersonelloven § 23

8.5.5.2.1 Helsepersonelloven § 23 – generelt

Helsepersonell har i utgangspunktet en streng og omfattende taushetsplikt, men det er en rekke unntak fra dette, blant annet i helsepersonelloven § 23. Gjennom formuleringen «er ikke til hinder for» går det fram at det ikke uten videre foreligger en plikt til å gi opplysninger, selv om de er unntatt fra taushetsplikt etter § 23. Men andre regler kan fastsette opplysningsplikt.

Denne paragrafen er så viktig for å forstå omfanget av helsepersonells taushetsplikt at vi går gjennom den punkt for punkt. Den lyder:

«§ 23. Begrensninger i taushetsplikten

Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for:

1. at opplysninger gis den som fra før er kjent med opplysningene,
2. at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold,
3. at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt,
4. at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre,
5. at opplysninger gis videre når helsepersonell gjennom sin yrkesutøvelse har grunn til å tro at dyr blir utsatt for slik mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell at det anses rettmessig å gi opplysningene videre til Mattilsynet eller politiet eller
6. at opplysningene gis videre etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde.»

8.5.5.2.2 Den som allerede kjenner opplysningene – § 23 nr. 1

Unntaket i § 23 nr. 1 fastsetter at taushetsplikt ikke gjelder overfor den som allerede kjenner opplysningene. Her må man eventuelt forsikre seg om at mottakeren virkelig har sikker kunnskap om opplysningene. Helsepersonell skal ikke bekrefte rykter.

8.5.5.2.3 Ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold – § 23 nr. 2

Etter § 23 nr. 2 kan opplysningene gis når «ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold». Her er det et moment hva pasienten selv mener om hvor sensitive opplysningene er. I utgangspunktet vil opplysninger om helseforhold være sensitive. Selve pasientforholdet vil også vanligvis være taushetsbelagt. Et typisk eksempel på at helseopplysninger kan gis ut etter denne bestemmelsen er at pasienten selv eller dennes etterlatte har stått fram i media med detaljerte opplysninger om en sykdom eller skade. I andre tilfeller kan en kjent persons sykdom eller skade ha blitt detaljert omtalt i media.

8.5.5.2.4 Individualiserende kjennetegn er utelatt – § 23 nr. 3

Paragraf 23 nr. 3 fastsetter at opplysninger kan gis videre når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt. Her er det viktig å merke seg at man i så fall må være rimelig sikker på at mottakeren ikke kan finne ut av pasientens identitet ved å sjekke andre opplysninger.

8.5.5.2.5 Tungtveiende private eller offentlige interesser – § 23 nr. 4

Regelen i § 23 nr. 4 er en skjønnsmessig bestemmelse som gir helsepersonell en rett til å gi opplysninger når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre. Som det fremgår ovenfor, har alle – også helsepersonell – en plikt til å søke å avverge en del alvorlige straffbare handlinger, jf. straffeloven § 196, og alvorlige ulykker, jf. straffeloven § 287, eller varsle barnevernet om at det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for omsorgssvikt m.m. jf. barnevernsloven § 13-2. Retten til å gi opplysninger etter helsepersonelloven § 23 nr. 4 går lenger enn disse pliktene. Dermed kan helsepersonell som er i tvil om vilkårene for avvergingsplikt eller varslingsplikt er oppfylt, i en del tilfeller varsle etter § 23 nr. 4 uten å måtte ta endelig stilling til om vilkårene for pliktene er til stede.

Typiske eksempler på tilfeller der det kan være aktuelt å gi opplysninger etter dette alternativet, er der helsepersonell blir kjent med at en person innehar eller har annen lovlig tilgang til våpen, eksplosiver eller lignende, og klare grunner tilsier at han eller hun ikke bør ha dette.

8.5.5.2.6 Opplysninger om dyremishandling m.m. – § 23 nr. 5

Etter helsepersonelloven § 23 nr. 5 er taushetsplikten ikke til hinder for at «opplysninger gis videre når helsepersonell gjennom sin yrkesutøvelse har grunn til å tro at dyr blir utsatt for slik mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell at det anses rettmessig å gi opplysningene videre til Mattilsynet eller politiet».

Denne regelen, som i seg selv bare sier at taushetsplikten ikke er til hinder for å gi opplysningene videre, må leses i sammenheng med dyrevelferdsloven § 5, som pålegger varslingsplikt når det ikke er i strid med taushetsplikten å varsle. Helsepersonell som får slike opplysninger, vil altså ikke bare ha rett til å varsle, men også en plikt. (Se nærmere om bestemmelsen i punkt 2.5 ovenfor.)

8.5.5.2.7 Uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde – § 23 nr. 6

Regelen i helsepersonelloven § 23 nr. 6 fastsetter at taushetsplikt ikke er til hinder for at taushetsbelagte opplysninger gis videre «etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde». Bestemmelser er ikke rettslig nødvendig, men klargjør at andre lover kan gi regler som gjør unntak fra taushetsplikten etter helsepersonelloven, på samme måte som når det foreligger forvaltningsmessig taushetsplikt.

8.5.6 Oppdrag som sakkyndig

Helsepersonell har i utgangspunktet taushetsplikt også når de utfører oppdrag som sakkyndig. Men oppdraget kan vanskelig utføres uten at opplysninger gis videre til oppdragsgiveren. Etter helsepersonelloven § 27 kan helsepersonell som opptrer som sakkyndig, gi opplysninger til oppdragsgiveren «dersom opplysningene er mottatt under utførelse av oppdraget og har betydning for dette». Det er presisert i bestemmelsen at den som opptrer som sakkyndig, skal gjøre pasienten oppmerksom på oppdraget, og hva dette innebærer.

8.5.7 Opplysninger om særreaksjonsdømte utlendinger

Etter helsepersonelloven § 29 a kan helsepersonell gi opplysninger om særreaksjonsdømte utlendinger til bruk i en utvisningssak. Det kan også gis opplysninger til helse- og omsorgstjenesten i et annet land som utlendingen utvises til når opplysningene «er nødvendige for at mottakerstaten skal kunne vurdere vedkommendes behov for helsemessig oppfølging eller behov for å underlegges en behandling som kan beskytte samfunnet der mot gjentakelsesfare». (Se Befring og Ohnstad (2019, s. 199-200); Helsedirektoratet mfl. (2018).)

8.5.8 Opplysningsplikt og meldeplikt

Helsepersonelloven kapittel 6 regulerer helsepersonells opplysningsplikt.

Opplysningsplikt til Statens helsetilsyn, statsforvalteren og Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten er regulert i henholdsvis helsepersonelloven § 30 og § 30 a.

Etter helsepersonelloven § 31 skal helsepersonell «varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom». Om denne plikten viser vi til punkt 2.5 ovenfor.

Opplysninger til den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal etter helsepersonelloven § 32 gis etter samtykke fra pasienten eller «så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt». Opplysninger skal likevel gis av eget tiltak uten hinder av taushetsplikt «når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade».

Etter helsepersonelloven § 33 skal den som yter helsehjelp, være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten. Bestemmelsene i helsepersonelloven § 33 er ellers parallelle med de generelle reglene i barnevernsloven §§ 13-2 og 13-4, som gir plikt til å melde fra til barnevernet av eget tiltak og etter pålegg. Vi viser her til fremstillingen i punkt 2.4 ovenfor.

I helseinstitusjoner skal det utpekes en ansvarlig for å gi meldinger til barnevernet. Den som melder fra til den ansvarlige, har likevel et personlig ansvar dersom den ansvarlige ikke videreformidler meldingen.

Etter helsepersonelloven § 34 skal lege, psykolog eller optiker «som finner at en pasient med førerkort for motorvogn eller sertifikat for luftfartøy, ikke oppfyller de helsemessige kravene som stilles, oppfordre pasienten til å innlevere førerkortet eller sertifikatet». Hvis tilstanden ikke er kortvarig, skal man gi melding til vedkommende offentlige myndighet. Denne varslingsplikten går foran taushetsplikten.

I helsepersonelloven kapittel 7 er det gitt flere regler om melding om fødsler, dødsfall, melding til helseregistre m.m. og melding om behov for individuell plan og koordinator.

Arbeidsmiljøloven § 5-3 fastsetter at en lege som gjennom sitt arbeid får kunnskap om at en arbeidstaker lider av en yrkessykdom som er likestilt med yrkesskade, eller annen sykdom som legen antar skyldes arbeidstakers arbeidssituasjon, skal gi skriftlig melding om det til Arbeidstilsynet. Meldeplikten går foran taushetsplikten.

8.5.9 Særlig om opplysninger til politiet

Helsedirektoratet og Politidirektoratet har sammen utgitt en veileder om helsepersonells rett og plikt til å gi opplysninger til politiet, Helsepersonellets taushetsplikt – Rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet (IS-9-2015). I veilederen nevnes at det er varslingsplikt ved for eksempel pågående livstruende vold, noe som også omfatter mishandling i nære relasjoner. (Se om straffeloven § 196 ovenfor under punkt 2.2.)

8.5.10 Opplysninger til kriminalomsorgen

Etter straffegjennomføringsloven § 7 a andre ledd bokstav c kan kriminalomsorgen uten hinder av taushetsplikten innhente enkelte opplysninger fra helsepersonell i helse- og omsorgstjenesten:

• «opplysninger om innsattes barne- og familieforhold som er nødvendige for å ivareta hensynet til barnet og den øvrige familien under straffegjennomføring, ved permisjon, ved løslatelse og ved overføring til andre gjennomføringsformer enn fengsel med høyt sikkerhetsnivå»
• «opplysninger som er strengt nødvendige for å avverge fare for liv og helse for den innsatte selv, andre innsatte og tilsatte».

8.6 Dyrehelsepersonell

Dyrehelsepersonell har taushetsplikt om noens personlige forhold og driftsmessige forhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningene angår, jf. dyrehelsepersonelloven § 20 første ledd. Vedkommende kan heller ikke utnytte slike opplysninger i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre.

Dette er en taushetspliktbestemmelse som er parallell med bestemmelsen i forvaltningsloven § 13 første ledd.

Det er fastsatt i dyrehelsepersonelloven § 20 tredje ledd at også «enhver annen som omhandles i denne lov, har taushetsplikt om opplysninger nevnt i første ledd, i den grad vedkommende har fått kjennskap til opplysningene gjennom dyrehelsepersonell». Denne bestemmelsen avklarer «at rettsrådets medlemmer blir omfattet av taushetsbestemmelsene ved behandling av opplysninger fra dyrehelsepersonell» (Ot.prp. nr. 52 (2000–2001), s. 65).

Dyrehelsepersonelloven § 21 om begrensninger i taushetsplikten er «nesten likelydende med tilsvarende paragraf i lov om helsepersonell» (Ot.prp. nr. 52 (2000–2001), s. 66) – altså helsepersonelloven § 23, slik den lød da dyrehelsepersonelloven ble vedtatt.

Ved vedtakelsen av dyrevelferdsloven ble det innført et nytt nr. 5 i helsepersonelloven § 23 om adgang til å gi opplysninger videre «når helsepersonell gjennom sin yrkesutøvelse har grunn til å tro at dyr blir utsatt for slik mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell at det anses rettmessig å gi opplysningene videre til Mattilsynet eller politiet», se punkt 8.5.5 ovenfor. Helsepersonell har dermed varslingsplikt etter dyrevelferdsloven § 5.

Noen tilsvarende uttrykkelig regel er ikke fastsatt for dyrehelsepersonell. Forarbeidene til dyrevelferdsloven fastslår derimot at:

«Dyrehelsepersonell plikter å bidra til forsvarlig dyrevern og har ikke taushetsplikt når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysninger videre. Dyrehelsepersonell vil derfor omfattes av dyrevelferdslovens varslingsplikt.» (Ot.prp. nr. 15 (2008–2009), s. 30).

Det må derfor anses å gjelde et tilsvarende unntak etter dyrehelsepersonelloven som etter helsepersonelloven § 23 nr. 5.

8.7 Familievernkontorer

8.7.1 Hovedregel om taushetsplikt

Familievernet er en spesialtjeneste som har familierelaterte problemer som sitt fagfelt, jf. familievernkontorloven § 1. Noen av de ansatte ved kontoret er helsepersonell, men det er også ansatt andre typer fagfolk ved kontorene. De ansatte har taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21 og § 23, uansett om de er helsepersonell eller ikke. Helsepersonelloven er behandlet ovenfor i underkapitlet om helsevesenet. Regelen i helsepersonelloven § 21 fastslår taushetsplikten, mens § 23 inneholder en rekke unntak. Formålet med å la sentrale regler om helsepersonells taushetsplikt gjelde for alle ansatte, er at det kan skape komplikasjoner ved det tverrfaglige samarbeidet om de er underlagt forskjellige taushetspliktregler.

8.7.2 Unntak fra taushetsplikten

8.7.2.1 Meldeplikter

Fagpersonell ved familievernkontorer skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten. De har meldeplikt til barnevernet etter de samme reglene som er fastsatt i barnevernsloven § 13-2, jf. familievernkontorloven § 10. I tillegg gjelder selvsagt den alminnelige regelen om plikt til å søke å avverge bestemte, alvorlige straffbare handlinger etter straffeloven § 196. (Se om disse pliktene ovenfor under punkt 2.2.1.)

8.7.2.2 Samtykke

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for dem opplysningene direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning de som har krav på taushet samtykker, jf. familievernkontorloven § 6. Et samtykke må være reelt og informert.

Når den opplysningene gjelder er under 18 år, gjelder de samme reglene som etter helsepersonelloven. Barn over 16 år kan selv samtykke til at opplysningene gjøres kjent for andre. For barn under 16 år er det foreldre eller foresatte som avgjør spørsmålet om samtykke. Barnet skal høres. Er barnet over 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

Selv om foreldrene har samtykket til at taushetsbelagte opplysninger gis videre, kan statsforvalteren eller departementet overprøve dette standpunktet og bestemme at taushetsplikten skal gjelde. Vilkåret er at barnets interesser tilsier det.

8.7.2.3 Samarbeidende personell

Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for annet personell ved det enkelte kontor av hensyn til klientbehandlingen, jf. familievernkontorloven § 7. Det gjelder likevel ikke hvis «klienten motsetter seg dette, og det etter forholdene kan og bør respekteres». Forskjellen fra regelen om samtykke er at det her forutsettes et samtykke, og at klientens protest bare får betydning hvis den «etter forholdene kan og bør respekteres».

Denne regelen gjelder bare for deling av taushetsbelagte opplysninger innad på det enkelte familievernkontoret. Noen familievernkontorer dekker et større område, med filialer på forskjellige steder. Her er det et naturlig utgangspunkt at det er adgang til å dele informasjon med personell i en annen filial. Begrensningen i delingsadgangen fremgår da at informasjonsdelingen skal være «av hensyn til klientbehandlingen». Det kan for eksempel tenkes at en fagperson ved én filial trenger å drøfte et spørsmål med en fagperson ved en annen filial.

Skal man dele opplysninger med noen som ikke arbeider på dette familievernkontoret, må man enten bygge på samtykke fra klienten eller på en av de andre reglene som gir hjemmel for å dele informasjon. Det er fastsatt i familievernkontorloven § 5 at helsepersonelloven § 23 gjelder. Opplysningene kan derfor gis videre når «tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre» (23 nr. 4), når man «har grunn til å tro at dyr blir utsatt for slik mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell at det anses rettmessig å gi opplysningene videre til Mattilsynet eller politiet» (§ 23 nr. 5) eller «etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde» (§ 23 nr. 6). Se nærmere ovenfor under punkt 8.5 om reglene i helsepersonelloven § 23.

Siden helsepersonelloven § 23 nr. 5 gjør unntak fra taushetsplikten ved dyremishandling m.m., har man i slike tilfeller ikke bare rett, men også plikt til å varsle Mattilsynet eller politiet (dyrevelferdsloven § 5).

8.7.3 Mekling etter ekteskapsloven og barneloven

Taushetsplikten i familievernkontorloven § 5 gjelder også når ansatte ved familievernkontoret mekler i saker etter ekteskapsloven eller barneloven. Familievernkontorloven § 5 a inneholder likevel en generell regel om taushetsplikt for meklere. Den er innført fordi en del meklere ikke utfører tjeneste eller arbeid for et familievernkontor og dermed ikke vil omfattes av den alminnelige regelen om taushetsplikt i lovens § 5. Tilsvarende regler om meklerens taushetsplikt er fastsatt i ekteskapsloven § 26 fjerde ledd.

Også meklere har meldeplikt til barnevernet etter de samme reglene som er fastsatt i barnevernsloven § 13-2, se familievernkontorloven § 10.

8.8 Barnevernet

8.8.1 Taushetsplikt

Barnevernets taushetsplikt er fastsatt i barnevernsloven § 13-1, og det følger av andre og tredje ledd at den er strengere enn det som ville følge av forvaltningslovens alminnelige regler. Dels er flere opplysninger omfattet av taushetsplikten, og dels er det strengere regler om når barnevernet kan dele opplysninger med andre forvaltningsorganer (Ofstad & Skar, 2015). Det heter i barnevernsloven § 13-1 andre ledd:

«Taushetsplikten omfatter også opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Opplysning om oppholdssted kan likevel gis når det er klart at det ikke vil skade tilliten til barnevernet å gi slik opplysning.»

En fyldig redegjørelse om barnevernets taushetsplikt er tatt inn i rundskriv Q-24 fra Barne- og familiedepartementet (2005).

8.8.2 Unntak fra taushetsplikt

8.8.2.1 Barnevernsloven

Etter barnevernsloven § 13-1 tredje ledd kan barnevernstjenesten gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, men det er presisert i loven at delingsadgangen etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 ikke gjelder for barnevernet.

Barnevernet kan altså ikke ut fra allmenne hensyn anmelde eller opplyse om lovbrudd. Avvergingsplikten etter straffeloven § 196 og hjelpeplikten etter straffeloven § 287 gjelder fullt ut også for barnevernet, men kan tenkes ivaretatt også på andre måter enn ved å dele opplysninger med politiet, for eksempel ved tiltak etter barnevernsloven.

Således har barnevernet en vid adgang til å formidle opplysninger dersom dette er nødvendig for å fremme barnevernets oppgaver og ansvar i den enkelte sak, men barnevernets taushetsplikt er strengere enn forvaltningsloven når det gjelder å formidle opplysninger for å ivareta andre hensyn og formål.

Opplysninger til andre forvaltningsorganer kan bare gis «når dette er nødvendig for å ivareta oppgaver etter denne loven». Det er uttrykkelig fastsatt i loven at også yrkesutøvere som opptrer i medhold av helsepersonelloven, kan gis opplysninger etter denne bestemmelsen når vilkårene er oppfylt.

Barnevernet skal – uten hinder av taushetsplikt – av eget tiltak gi opplysninger til helse- og omsorgstjenesten i kommunen når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade. Barnevernstjenesten plikter også å gi slike opplysninger etter pålegg fra de organene som er ansvarlige for gjennomføringen av helse- og omsorgstjenesteloven.

Når barnevernet har mottatt en melding, skal det gi tilbakemelding til melderen, jf. barnevernsloven § 13-3.

8.8.2.2 Opplysninger til kriminalomsorgen – straffegjennomføringsloven § 7 a

Kriminalomsorgen kan uten hinder av taushetsplikt innhente opplysninger fra tilsatte i barnevernet og sosialtjenesten om innsattes barne- og familieforhold som er nødvendige for å ivareta hensynet til barnet og den øvrige familien under straffegjennomføring, ved permisjon, løslatelse og overføring til andre gjennomføringsformer enn fengsel med høyt sikkerhetsnivå, jf. straffegjennomføringsloven § 7 a andre ledd bokstav b.

Regelen går altså foran barnevernsloven § 13-1, men vil langt på vei ivareta de samme formålene.

8.8.2.3 Opplysninger til domstolen – barneloven § 61 a

Når en domstol behandler en sak etter barneloven om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast, eller om samvær, kan barnevernet gi opplysninger uhindret av taushetsplikten etter barnevernsloven § 13-1, jf. barneloven § 61 a. Bestemmelsen innebærer at barnevernsansatte kan vitne i rettssaker, uten at det må innhentes samtykke fra statsforvalteren etter tvisteloven § 22-3. Dermed vil det foreligge vitneplikt når vilkårene ellers er oppfylt. For øvrig kan retten fremdeles «innhente fråsegner» fra barnevernstjenesten etter barneloven § 61 første ledd nr. 6.

8.8.2.4 Utlendingssaker

Barnevernsmyndighetene kan pålegges å gi opplysninger om utlendinger til utlendingsmyndighetene, jf. utlendingsloven § 84 første ledd bokstav a. Opplysningsplikten gjelder uten hinder av taushetsplikt. Opplysningsplikten er presisert i utlendingsforskriften § 17-7 d. Barnevernsmyndighetene skal etter anmodning fra politiet i sak om iverksetting av vedtak etter utlendingsloven § 90, gi opplysninger om utlendingens navn og adresse uten hinder av taushetsplikten etter barnevernsloven § 13-1. Her skal barnevernet altså ikke foreta noen vurdering av om vilkårene for unntak fra taushetsplikt etter barnevernsloven § 13-1 er oppfylt.

8.9 Krisesentrene

Alle som utfører tjeneste eller arbeid etter krisesenterlova, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 flg., jf. krisesenterlova § 5. Taushetsplikten gjelder også «fødestad, fødselsdato, personnummer, statsborgarforhold, sivilstand, yrke, bustad, arbeidsstad og andre opplysningar som kan røpe at nokon har vore i kontakt med tilbodet».

Etter krisesenterlova § 5 tredje ledd er det en begrenset adgang til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer:

«Opplysningar til andre forvaltningsorgan, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, kan berregivast når dette er nødvendig for å fremme oppgåvene til kommunen etter denne lova, eller for å førebyggjevesentleg fare for liv eller alvorleg skade på helsa til nokon.»

Etter krisesenterlova § 4 skal kommunen samordne tiltak mellom krisesentertilbudet og andre deler av tjenesteapparatet.

Bestemmelsen i krisesenterlova § 5 må også ses i sammenheng med reglene om avvergingsplikt og varslingsplikt i straffeloven § 196 og § 287 m.m.

Etter krisesenterlova § 6 har alle som utfører tjeneste eller arbeid etter loven, plikt til å være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten, og meldeplikt når vilkårene i barnevernsloven § 13-2 er til stede. Vi viser til den generelle omtalen av barnevernsloven § 13-2 i punkt 2.4 ovenfor.

8.10 Arbeids- og velferdsforvaltningen

8.10.1 Taushetsplikt

Arbeids- og velferdsforvaltningen har taushetsplikt etter NAV-loven § 7 og sosialtjenesteloven § 44. Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bosted og arbeidssted. Etter sosialtjenesteloven § 44 kan opplysning om en tjenestemottakers oppholdssted likevel gis når det er klart at det ikke vil skade tilliten til kommunen.

8.10.2 Unntak fra taushetsplikten

8.10.2.1 NAV-loven

Unntakene fra taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og 13 g gjelder for Arbeids- og velferdsforvaltningen.

Det følger av NAV-loven § 7 tredje ledd at NAV har en begrenset adgang til å dele opplysninger med påtalemyndigheten eller kontrollmyndigheter i medhold av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6. Slik deling kan bare gjøres når det er nødvendig for å fremme NAVs oppgaver, eller for å hindre at noen urettmessig får utbetalt offentlige midler eller unndrar midler fra innbetaling til det offentlige. Regelen i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 må derimot forstås slik at andre forvaltningsorganer kan gi Arbeids- og velferdsforvaltningen opplysninger etter denne bestemmelsen. NAV har adgang til å dele «opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet» med andre forvaltningsorgan etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 etter en lovendring i 2021, der det blant annet også ble fastsatt ny § 13 g i forvaltningsloven.

Opplysninger om en person kan brukes ved formidling av arbeid eller ved gjennomføring av arbeidsmarkedstiltak.

Etter NAV-loven § 16 er taushetsplikt etter NAV-loven eller sosialtjenesteloven «ikke til hinder for at opplysninger er tilgjengelig for andre ansatte innen kontoret i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, blant annet til bruk ved veiledning i andre saker», eller for at «sentrale opplysninger om individuelle kommunale stønadssaker er tilgjengelige for ansatte ved Arbeids- og velferdsetatens kontaktsentertjeneste».

Nødvendige opplysninger kan også gis til Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav i tilknytning til krav som den krever inn på vegne av Arbeids- og velferdsetaten.

8.10.2.2 Sosialtjenesteloven

Arbeids- og velferdsforvaltningen har taushetsplikt etter sosialtjenesteloven § 44, som viser til taushetspliktbestemmelsene i forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og 13 g. Opplysninger til andre forvaltningsorganer etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 kan bare gis «når dette er nødvendig for å fremme kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningens oppgaver».

Kommunen kan etter anmodning også utlevere en tjenestemottakers kontaktopplysninger og opplysninger om mulig oppholdssted til politiet og kriminalomsorgen til bruk i deres tjeneste.

I sosialtjenesteloven § 44 femte ledd er det et unntak fra de alminnelige reglene om samtykke. Vanligvis kan foreldre samtykke på vegne av sine barn i at opplysninger undergitt taushetsplikt kan gjøres kjent. Statsforvalteren eller departementet kan imidlertid bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket i at de gjøres kjent.

8.10.2.3 Utlendingssaker

Arbeids- og velferdsforvaltningen kan pålegges å gi opplysninger til utlendingsmyndighetene om utlendinger eller andre loven gjelder for, jf. utlendingsloven § 84 første ledd bokstav d. Nærmere bestemmelser er fastsatt i utlendingsforskriften § 17-7 g.

8.11 Politiet

8.11.1 Taushetsplikt

8.11.1.1 Generelt

Politiet har, som andre offentlige myndigheter, taushetsplikt om noens personlige forhold, samt drifts- og konkurranseforhold m.m. Politiloven § 24 fastsetter at politiregisterlovens kapittel 5 og 6 gjelder for politiets behandling av opplysninger til politimessige formål, mens forvaltningsloven §§ 13 til 13 f gjelder for politiets øvrige virksomhet med noen tillegg og begrensninger. Om politiets taushetsplikt viser vi til litteraturen (Auglend & Mæland, 2016, s. 551-603 og Holmboe m.fl., 2023).

8.11.1.2 Forvaltningsloven og politiet

Forvaltningslovens alminnelige regler er behandlet ovenfor. I politiloven § 24 andre til fjerde ledd er det fastsatt særregler.

8.11.1.3 Politiregisterlovens regler om taushetsplikt

Politiregisterloven § 23 første ledd bruker samme formulering som forvaltningsloven § 13. I tillegg gjelder taushetsplikt for operative opplysninger m.m.:

«Taushetsplikten gjelder også for opplysninger som det ut fra hensynet til etterforskningen i den enkelte sak, hensynet til spanings- og etterretningsvirksomheten eller hensynet til politiets operative virksomhet og organiseringen av denne er nødvendig å holde hemmelig. Begrensningene i taushetsplikten i § 22 og §§ 24 til 34 kommer bare til anvendelse så langt de passer.»

Taushetsplikten gjelder altså i den enkelte sak, men kan også gjelde opplysninger som det generelt er grunn til å unnta fra allmenn kjennskap.

Taushetsplikten gjelder i utgangspunktet for ansatte i politiet og påtalemyndigheten, samt de som utfører arbeid for dem. Politiet kan også pålegge taushetsplikt når det gir opplysninger til vitner eller pårørende, eller til den som utfører arbeid for statlig eller kommunalt organ, se politiregisterloven § 35. Brudd på taushetsplikten kan straffes etter straffeloven § 209 dersom den det gjelder, er blitt gjort oppmerksom på straffansvaret. (Se nærmere ovenfor under punkt 6.10.4.)

8.11.2 Unntak fra taushetsplikten

8.11.2.1 Ikke behov for beskyttelse

Etter politiregisterloven § 24 gjelder ikke politiets taushetsplikt «når det ikke er behov for beskyttelse». Etter § 24 nr. 1 kan opplysningene gjøres kjent for andre hvis («i den grad») den som har krav på taushet samtykker. Regelen er langt på vei sammenfallende med den alminnelige regelen i forvaltningsloven § 13 a nr. 1, og vi viser til fremstillingen av den ovenfor. Et par særtrekk gjelder likevel for politiet.

For det første gjelder ikke regelen uten videre ved vandelskontroll. Reglene om vandelskontroll fastsetter at det bare kan utstedes politiattest når det er hjemmel for det i lov eller forskrift, jf. politiregisterloven § 36. Det er altså ikke nok med samtykke fra den det gjelder for å utstede en politiattest eller gi andre opplysninger om vandelskontroll. Samtykke har heller ikke betydning for taushetsplikten for operative opplysninger etter politiregisterloven § 23 andre ledd, som er behandlet i forrige punkt om taushetspliktens innhold.

Etter politiregisterloven § 24 nr. 2 er taushetsplikten ikke til hinder for at opplysningene «brukes når behovet for beskyttelse må anses varetatt ved at de gis i statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte». Regelen er skrevet etter mønster av den generelle regelen i forvaltningsloven § 13 a nr. 2, som er behandlet ovenfor i punkt 5.4. Dette unntaket gjelder for taushetsplikt om personopplysninger.

Opplysninger om operative forhold m.m. er naturlig nok omfattet av taushetsplikten, selv om individualiserende kjennetegn er utelatt.

Det er også viktig å merke seg at det ikke alltid er nok å anonymisere opplysninger. Det kreves at det er «upåregnelig» at folk kan finne ut hvem opplysningene gjelder. Det må derfor tas i betraktning hvilken informasjon mottakeren kan ha fra andre kilder, blant annet hvilke opplysninger som senere blir kjent for eksempel i tilknytning til domstolsbehandlingen av straffesaken. For drifts- og forretningshemmeligheter omhandlet i politiregisterloven § 23 første ledd nr. 2 vil anonymisering ofte ikke være noen fullgod beskyttelse, fordi skadevirkningen vil følge av at informasjonen blir kjent for andre, og i mindre grad ha sammenheng med hvem som «eier» hemmeligheten (Ot.prp. nr. 108 (2008–2009), s. 305).

Det følger av politiregisterloven § 24 nr. 3 at taushetsplikten heller ikke er til hinder for å bruke opplysninger «når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, for eksempel når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder». Bestemmelsen svarer til den generelle regelen i forvaltningsloven § 13 a nr. 3 som er omtalt i punkt 5.5.

8.11.2.2 Særlige unntak fra taushetsplikten for politiet – generelt

Politiet har altså har en mer vidtrekkende taushetsplikt enn den generelle taushetsplikten etter forvaltningsloven, men det foreligger også en videre adgang til å dele informasjon når det er nødvendig av hensyn til politiets oppdrag.

8.11.2.3 Taushetsplikt i den enkelte straffesak

Mange opplysninger i en straffesak vil i utgangspunktet være underlagt taushetsplikt. Etter politiregisterloven § 26 kan opplysningene brukes i den enkelte straffesak, «herunder til etterforskning, saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll». Vanligvis skal opplysninger verifiseres før de utleveres, jf. politiregisterloven § 20. Dette gjelder ikke ved utlevering til bruk i den enkelte straffesak. Her kreves det bare at det skal fremgå om opplysningene ikke er verifiserte, jf. politiregisterloven § 20 tredje ledd. Grunnen er at det i begynnelsen av en etterforskning vil finnes en rekke opplysninger som ikke er verifisert. Formålet med etterforskningen er nettopp å avklare hvilke av opplysningene som stemmer med de faktiske forhold (Ot.prp. nr. 108 (2008–2009), s. 305-306).

Opplysningene kan også brukes til «gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll». Dette vil for eksempel gjelde ungdomsoppfølging og ungdomsstraff. (Se nærmere nedenfor under punkt 8.14.2.)

8.11.2.4 Avverge et lovbrudd

Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at politiet gir opplysninger dersom det er nødvendig for å avverge et lovbrudd, jf. politiregisterloven § 27 første ledd. Det kan for eksempel være opplysninger til en privat bedrift eller privatperson om et nært forestående lovbrudd. I «avverge» ligger at det er konkret mistanke om et lovbrudd. I politiregisterlovens forarbeider er dette kriteriet beskrevet som «forholdsvis konkret og troverdig informasjon om at en straffbar handling vil bli begått, og at utførelsen kommer forholdsvis nær i tid» (Ot.prp. nr. 108 (2008–2009), s. 306). Avverging er altså mer akutt enn forebygging.

8.11.2.5 Forebygging av lovbrudd

Når det ikke foreligger en så konkret fare for at en straffbar handling vil bli begått, brukes begrepet forebygging. Også i slike tilfeller kan politiet gi taushetsbelagt informasjon, jf. § 27 andre ledd. Er mottakeren en offentlig instans, er det tilstrekkelig at informasjonen gis «for å» forebygge kriminalitet. Vilkårene er tydeliggjort i politiregisterforskriften § 9-3 (uthevet her):

«Etter politiregisterloven § 27 annet ledd kan det utleveres opplysninger til andre offentlige organer dersom det er nødvendigfor å forebygge lovbrudd, jf. § 4-2. Ved vurderingen av kravet om nødvendighet skal det legges vekt på om politiet har objektive holdepunkter for at lovbrudd av en viss alvorlighet vil bli begått, og det er grunn til å tro at utlevering av angjeldende opplysning til et annet offentlig organ vil bidra til at lovbruddet ikke vil bli begått.»

Er mottakeren privat, er vilkårene strengere. Det å gi informasjonen må da være «nødvendig for å forebygge lovbrudd og andre løsninger må antas å være utilstrekkelige».

Når politiet gir informasjon etter politiregisterloven § 27 første og andre ledd, er det et vilkår at utleveringen er forholdsmessig. Dersom det er mulig og hensiktsmessig å varsle den registrerte, bør dette gjøres før utlevering skjer, jf. politiregisterloven § 27 tredje ledd.

Utlevering av opplysninger for å forebygge lovbrudd skal besluttes av den behandlingsansvarlige, fortrinnsvis skriftlig. Regler om hvem som er behandlingsansvarlig, er fastsatt i politiregisterloven § 2 nr. 4 og politiregisterforskriftens kapittel 2.

Politiet kan etter politiregisterloven § 27 fjerde ledd gi opplysninger til andre offentlige organer og institusjoner som inngår i et kriminalitetsforebyggende samarbeid, når det er nødvendig for å forebygge kriminalitet. Reglene om forholdsmessighet m.m. i § 27 tredje ledd gjelder tilsvarende.

8.11.2.6 Vandelskontroll

En særskilt form for informasjonsdeling er vandelskontroll etter politiregisterlovens kapittel 7. Vandelskontrollen kan skje enten ved at politiet utferdiger en politiattest, ved at et offentlig organ ber om en vandelsvurdering eller ved en straffattest, jf. politiregisterloven § 36. Nærmere regler om vandelskontroll er fastsatt i politiregisterforskriften del 8. Den formelle hovedregelen om politiattester er at det skal utstedes en ordinær politiattest, jf. politiregisterloven § 40. Mange instanser har anledning til å be om en uttømmende politiattest, jf. politiregisterloven § 41.

I motsetning til en uttømmende politiattest, viser en ordinær politiattest ikke alle typer straffereaksjoner. Reaksjonene vises heller ikke lenger når det har gått en viss tid.

En mye brukt form for politiattest er en barneomsorgsattest etter politiregisterloven § 39. Denne typen politiattest kan innhentes i en rekke tilfeller der en person skal ha omsorg eller ansvar for mindreårige. Attesten omfatter grov vold, seksuallovbrudd og narkotikalovbrudd etter straffeloven. En slik attest kan innhentes av frivillige organisasjoner, skoler, barnehager m.m. Skoler og barnehager har plikt til å innhente en slik politiattest, jf. opplæringslova § 10-9, privatskolelova § 4-3 og barnehageloven § 19. For nærmere drøftelser av reglene om politiattest viser vi til litteraturen (Holmboe & Myhrer 2018).

De fleste politiattester viser likevel ikke alle reaksjoner som en person kan ha fått. For eksempel vil en barneomsorgsattest ikke omfatte kroppskrenkelse eller ordinær kroppsskade (straffeloven §§ 271 til 273) – heller ikke dersom offeret var et barn. Det kan også være andre opplysninger om en person som politiet vurderer det nødvendig å orientere om. Det drøfter vi nærmere i neste underpunkt.

8.11.2.7 Hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte

Politiet kan gi opplysninger både til offentlige organer og private i mottakerens interesse, dersom dette er nødvendig for å fremme mottakerens oppgaver etter lov eller for å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte, jf. politiregisterloven § 30 og § 31. Bestemmelsene i § 30 og § 31 fastsetter at bestemmelsene i samme lovs § 27 tredje ledd første punktum og femte ledd gjelder tilsvarende. Paragraf 27 tredje ledd første punktum lyder:

«Utlevering må uansett være forholdsmessig i den konkrete situasjon, og det skal særlig legges vekt på om opplysningene formidles til en mottaker som er underlagt taushetsplikt, hvordan det kan forventes at mottaker benytter opplysningene og om opplysningene etter sin art eller kilde er beheftet med usikkerhet.»

Politiet må altså vurdere dels hvor sensitive opplysningene er, og dels hvor stor skade som kan oppstå dersom man ikke deler informasjonen. En del av skadevurderingen er knyttet til om mottakeren har taushetsplikt, og hvordan mottakeren kan forventes å bruke opplysningene. I tillegg må man vurdere hvor sikre opplysningene er.

Henvisningen til mottakerens taushetsplikt gjør at det i grensetilfeller vil være lettere å begrunne en utlevering til et offentlig organ som har taushetsplikt, enn til private. Det er likevel lovens ordning at opplysninger kan utleveres til private. Nærmere regler om utlevering til mottakeren i dennes interesse er fastsatt i politiregisterforskriften § 9-6 (offentlige organer) og § 9-7 (private).

Det er også fastsatt uttrykkelig at politiet kan utlevere opplysninger til andre offentlige organer og institusjoner som inngår i et kriminalitetsforebyggende samarbeid når det er nødvendig for å forebygge kriminalitet, jf. politiregisterloven § 27 fjerde ledd.

Ved utlevering av opplysninger i henhold til politiregisterloven §§ 30 og 31 skal den registrerte som hovedregel informeres om at det er utlevert opplysninger, jf. politiregisterloven § 48 første ledd. Det er gitt unntak fra informasjonsplikten i politiregisterloven § 48 andre ledd. Nærmere regler om informasjonsplikten er fastsatt i politiregisterforskriften kapittel 12.

8.11.2.8 Kommunikasjonskontroll

Unntakene fra taushetspliktreglene er snevrere for opplysninger som er innhentet ved bruk av kommunikasjonskontroll. Straffeprosessloven § 216 i fastsetter hvilke unntak som gjelder her. Blant annet kan opplysninger fra kommunikasjonskontroll brukes for å forebygge at noen uskyldig blir straffet eller for å avverge en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff. De aller fleste straffebud har fengsel i strafferammen og kan dermed medføre frihetsstraff.

Unntakene fra taushetsplikt som gjelder etter forvaltningsloven, politiloven og politiregisterloven, gjelder ikke for opplysninger innhentet ved kommunikasjonskontroll.

8.12 Arbeidstilsynet

8.12.1 Innledning

Det er etablert flere tilsyn som både har adgang til å kreve opplysninger uten hinder av taushetsplikt, og som skal varsle andre myndigheter om sine funn. Her skal vi av plasshensyn bare gå gjennom utvalgte regler for Arbeidstilsynet.

8.12.2 Taushetsplikt – arbeidsmiljøloven § 18-2

Når Arbeidstilsynet får melding om forhold som er i strid med loven, «plikter enhver som utfører arbeid eller tjeneste for Arbeidstilsynet å hindre at andre får kjennskap til melderens navn eller andre identifiserende opplysninger om melderen», jf. arbeidsmiljøloven § 18-2 første ledd. Taushetsplikten gjelder også overfor den anmeldte. Arbeidsmiljøloven kapittel 2A om varsling og Arbeidstilsynets plikt til å verne kilder er behandlet i punkt 7 ovenfor.

8.12.3 Rett til å kreve opplysninger

Arbeidstilsynet kan uten hinder av taushetsplikt kreve opplysninger av enhver som er underlagt tilsyn etter arbeidsmiljøloven, og av offentlige tilsynsmyndigheter, jf. arbeidsmiljøloven § 18-5. Det er fastsatt i loven at opplysningsplikten bare gjelder de opplysningene som er nødvendige for at tilsynsmyndigheten skal kunne utføre sine oppgaver etter loven. En slik begrensning gjelder i og for seg i alle tilfeller der man har plikt til å gi taushetsbelagte opplysninger: Taushetsplikten oppheves ikke, men man kan gi de opplysningene som er nødvendige for å oppfylle plikten. – Tilsvarende regler gjelder for Arbeidstilsynets kontroll med studenters og elevers læringsmiljø, jf. universitets- og høyskoleloven § 4-3 sjette ledd, fagskoleloven § 15 sjette ledd og folkehøyskoleloven § 5 a tredje ledd.

Når en utlending er gitt tillatelse til opphold til arbeid eller studier etter utlendingsloven kapittel 3, fører Arbeidstilsynet tilsyn med at virksomhetene følger vilkårene for oppholdstillatelse når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår og stillingens omfang. Arbeidstilsynet fører også tilsyn med at de særlige reglene for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen, følges. Arbeidstilsynet kan kreve opplysninger uten hinder av taushetsplikt både av den som er underlagt tilsyn og fra andre offentlige tilsynsmyndigheter, jf. utlendingsloven § 27.

8.12.4 Plikt til å gi opplysninger

Ved mistanke om overtredelse av vilkårene eller om at utlendingen ikke har nødvendig oppholdstillatelse, skal Arbeidstilsynet varsle utlendingsmyndighetene, jf. utlendingsloven § 27.

Til bruk for kommunens vurderinger etter serveringsloven plikter blant annet Arbeidstilsynet uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysningene kommunen finner nødvendig. Avdekker Arbeidstilsynet forhold som det har grunn til å anta har vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet eller i vurderingen av om et serveringssted bør stenges, plikter det av eget tiltak og uten hinder av taushetsplikt å informere kommunen om forholdet, jf. serveringsloven § 11.

En tilsvarende regel gjelder der Arbeidstilsynet avdekker forhold som det har grunn til å anta har vesentlig betydning for vurderingen av om en tillatelse til å drive vaktvirksomhet skal trekkes tilbake. Da plikter Arbeidstilsynet av eget tiltak og uten hinder av taushetsplikt å informere politiet om dette, jf. vaktvirksomhetsloven § 17.

8.13 Sikkerhetsloven

8.13.1 Taushetsplikt

Sikkerhetsloven inneholder både regler som fastsetter taushetsplikt og regler som fastsetter varslingsplikt uten hinder av taushetsplikt.

Etter sikkerhetsloven § 5-4 skal sikkerhetsgradert informasjon bare overlates til personer som har tjenstlig behov og er autorisert for tilgang til slik informasjon. Til forskjell fra den alminnelige regelen i forvaltningsretten er det altså ikke nok at mottakeren av informasjonen har tjenstlig behov for informasjonen. (Om autorisering, se sikkerhetslovens kapittel 8.)

Alle som får tilgang til sikkerhetsgradert informasjon som ledd i arbeidet eller tjenesten for en virksomhet som omfattes av loven, har taushetsplikt om innholdet. Taushetsplikten gjelder også etter at arbeidet eller tjenesten er avsluttet, jf. sikkerhetsloven § 5-4 andre ledd.

Etter sikkerhetsloven § 6-6 kan en virksomhet be sikkerhetsmyndigheten kontrollere om virksomhetens informasjonssystemer behandler sikkerhetsgradert informasjon utover det systemets sikkerhetsgodkjenning tillater. Kontrollen skal ikke omfatte privat kommunikasjon eller kommunikasjon med virksomheter som ikke er omfattet av loven, jf. § 6-6 tredje ledd. Det følger av fjerde ledd at alle som får tilgang til informasjon som nevnt i tredje ledd i forbindelse med arbeid eller tjeneste for sikkerhetsmyndigheten, har taushetsplikt om innholdet. Det følger av sjette ledd at informasjon som kontrollen gir tilgang til, bare kan benyttes til det som formålet med kontrollen krever.

8.13.2 Plikt til å gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt

Sikkerhetsloven § 4-5 andre ledd fastsetter følgende:

«Virksomheten skal uten hinder av taushetsplikt varsle tilsynsmyndigheten dersom den får kunnskap om en planlagt eller pågående aktivitet som kan medføre en ikke ubetydelig risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser blir truet.»

Etter sikkerhetsloven § 8-5 kan sikkerhetsmyndigheten kreve opplysninger fra en rekke registre når den skal vurdere en personkontroll i forbindelse med klarering. Den behandlingsansvarlige for registrene plikter å utlevere registeropplysninger uten hinder av taushetsplikt. Det fremgår av klareringsforskriften § 8 hvilke registre som er omfattet.

Også etter sikkerhetsloven § 9-4 andre ledd gjelder en varslingsplikt uten hinder av taushetsplikt dersom en virksomhet finner at en anskaffelse innebærer «en ikke ubetydelig risiko for at informasjonssystemet, objektet eller infrastrukturen kan bli rammet av eller brukt til sikkerhetstruende virksomhet», dersom virksomheten ikke selv treffer tiltak.

8.14 Straffegjennomføring

8.14.1 Kriminalomsorgen

Ansatte i kriminalomsorgen er i utgangspunktet underlagt de alminnelige taushetspliktsreglene i forvaltningsloven §§ 13 flg., men det gjelder noen særregler for kriminalomsorgen etter straffegjennomføringsloven § 7. Etter paragrafens bokstav h har enhver som er tilsatt i eller utøver tjeneste eller arbeid for kriminalomsorgen, taushetsplikt om det han eller hun i forbindelse med tjenesten får vite om «forhold av betydning for sikkerheten i fengslene og i forbindelse med gjennomføringen av straff utenfor fengslene». Slike opplysninger kan gjelde tekniske innretninger, bygningsmessige forhold eller sikkerhetsrutiner (Ot.prp. nr. 5 (2000–2001), s. 151-152). Denne regelen innskjerper altså taushetsplikten i forhold til det som ville følge av de alminnelige reglene i forvaltningsloven.

Straffegjennomføringsloven § 7 a gir kriminalomsorgen rett til å innhente opplysninger fra andre organer uten hinder av deres taushetsplikt. Opplysninger kan innhentes fra Folkeregisteret, barnevernet og sosialtjenesten, helsepersonell i helse- og omsorgstjenesten og tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller kommunikasjonstjeneste.

Kriminalomsorgen har i en del tilfeller plikt til å varsle fornærmede eller dennes etterlatte dersom det er av betydning for dem å få vite om beslutninger som gjelder den domfelte, se straffegjennomføringsloven § 7 bokstav i og § 7 b. Denne varslingsplikten gjelder uten hinder av taushetsplikt.

Varslingsplikten gjelder tidspunktet for gjennomføring av straff utenfor fengsel, jf. straffegjennomføringsloven § 16 og gjennomføring av straff utenfor fengsel med elektronisk kontroll, jf. § 16 a tredje ledd jf. § 16 sjette ledd, tidspunktet for frigang fra fengsel, jf. § 20 tredje ledd (i straffegjennomføringsloven § 7 bokstav i og § 7 b feilaktig vist til som § 20 andre ledd), tidspunktet for permisjon eller straffavbrudd, jf. § 36 tredje ledd, om den domfelte unndrar seg gjennomføringen av fengselsstraff, jf. § 40 åttende ledd, løslatelse fra fengselsstraff, jf. § 42 sjette ledd, visse vilkår for prøveløslatelse, jf. § 42 syvende ledd og tidspunkt og visse vilkår for prøveløslatelse fra forvaring, jf. straffeloven § 45 syvende ledd (i straffegjennomføringsloven § 7 bokstav i og § 7 b feilaktig vist til som § 45 sjette ledd).

Varsel etter straffegjennomføringsloven § 42 sjette ledd kan også gis dersom den løslatte endrer bosted i løpet av prøvetiden, og det er av betydning for fornærmede eller dennes etterlatte å få kjennskap til endringen.

Det følger dessuten av forskrift om straffegjennomføring § 3-16 første ledd at tilsatte i kriminalomsorgen av eget tiltak skal formidle kontakt med helsetjenesten dersom noe tyder på at en innsatt er syk.

8.14.2 Konfliktråd

8.14.2.1 Mekling i konfliktråd

Meklere og andre som utfører tjeneste eller arbeid for konfliktrådet, har taushetsplikt etter konfliktrådsloven § 9, som viser til forvaltningsloven § 13. Taushetsplikten er strengere enn etter forvaltningsloven, ved at også partenes navn, fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted er omfattet av taushetsplikten. Reglene gjelder både i sivile saker og straffesaker.

Taushetsplikten gjelder også alle som er til stede i konfliktrådsmøtet. Det vil si samarbeidende organer, men også fornærmede eller skadelidte, deres verger og eventuelle støttepersoner eller advokater. Regelen er parallell med reglene i forvaltningsloven § 13 b andre ledd tredje punktum om at vitner og andre som får taushetsbelagte opplysninger, selv får taushetsplikt.

Både skadevolderen og den skadelidte må samtykke i at en sak behandles som meklingssak i konfliktrådet. Det at taushetsbelagt informasjon deles i møtet, bygger derfor på samtykke.

I straffesaker skal konfliktrådet gi påtalemyndigheten underretning om en eventuell utsettelse av saken og når den kan forventes behandlet, jf. konfliktrådsloven § 20. Etter at et møte er avsluttet, skal konfliktrådet sende sakens dokumenter til påtalemyndigheten med opplysning om det er inngått en godkjent avtale. Konfliktrådet skal varsle påtalemyndigheten dersom møtet ikke gjennomføres grunnet siktede eller siktede bryter avtalen vesentlig, jf. konfliktrådsloven § 21.

Denne kommunikasjonen med påtalemyndigheten forutsetter at konfliktrådet også skal gi taushetsbelagte opplysninger. Om den nærmere behandlingen av konfliktrådssaker viser vi til litteraturen (Holmboe, 2016).

8.14.2.2 Gjennomføring av ungdomsoppfølging og ungdomsstraff

En lovbryter som var under 18 år på handlingstidspunktet, kan ilegges ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff. Disse reaksjonene består av gjennomføring av et ungdomsstormøte, utarbeidelse av en individuelt tilpasset ungdomsplan og oppfølging av planen, jf. konfliktrådsloven § 22. Det er et vilkår for å ilegge reaksjonen at den siktede samtykker til reaksjonen, jf. straffeloven § 52 a bokstav c og § 37 første ledd bokstav j og straffeprosessloven § 71 a andre ledd. I ungdomsstormøtet og i oppfølgingsteamet skal relevante aktører være representert, jf. konfliktrådsloven § 24 og § 26. I ungdomsstormøtet fastsettes en ungdomsplan med diverse tiltak som ofte innebærer samarbeid mellom flere instanser, jf. konfliktrådsloven § 25.

Det er understreket i forarbeidene at «god informasjonsflyt mellom instansene som deltar i ungdomsstormøtet og ungdomsteamet er en viktig forutsetning for et godt samarbeid og vellykkede tiltak» (Prop. 135 L (2010–2011), punkt 10.9.2). Departementet valgte ikke å foreslå en egen regel om opplysningsplikt for deltakerne i ungdomsstormøtet, men la til grunn at opplysninger kan deles på grunnlag av samtykke (Prop. 135 L (2010–2011), punkt 10.9.4).

Etter konfliktrådsloven § 11 skal samtykket være «reelt og informert». For siktede kan det være uheldig om han eller hun først etter at reaksjonen er ilagt, forstår at samtykket til reaksjonen også innebærer et samtykke til informasjonsdeling i ungdomsstormøtet og oppfølgingsteamet. Det er derfor viktig at dette gjøres klart for siktede før reaksjonen ilegges.

I noen saker blir det satt vilkår om at siktede skal avholde seg fra rusmidler. Da er det hjemmel i konfliktrådsloven § 29 for å gjennomføre ruskontroll. Regelen i helsepersonelloven § 12 tredje ledd gjelder i slike tilfeller, slik at lege, sykepleier, helsesekretær og bioingeniør har plikt til å ta blodprøve eller lignende rusprøve. Etter helsepersonelloven § 23 nr. 6 gjelder det ikke taushetsplikt «når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde». Bestemmelsene i helsepersonelloven § 23 er nærmere beskrevet i punkt 8.5.5 ovenfor. Et argument for at taushetsplikten ikke gjelder her, er at helsepersonell som har domfelte til behandling, ikke har plikt til å ta prøven. Rollen deres er dermed mer å sammenligne med en sakkyndig. Etter helsepersonelloven § 27 kan helsepersonellet da videreformidle prøveresultatet til oppdragsgiveren. Se også punkt 8.5.6 ovenfor om denne bestemmelsen.

Uansett innebærer siktedes samtykke til ungdomsreaksjonen at han eller hun også samtykker til å underkaste seg ruskontroller i medhold av loven. Skulle siktede nekte den som har tatt rusprøve å formidle resultatet av prøven til ungdomskoordinatoren, må det anses som å trekke samtykket til reaksjonen.

8.15 Introduksjonsprogram, språkopplæring og bosetting m.m. for innvandrere

8.15.1 Taushetsplikt

Integreringsloven § 46, som trådte i kraft 1. januar 2021, fastsetter at forvaltningsloven gjelder, med visse unntak. Kandidater til å motta tjenester etter denne loven regnes ikke som parter i samme sak. Dermed vil en kandidat til å motta tjenester ikke ha rett til innsyn i taushetsbelagte opplysninger om andre kandidater, selv om de skulle konkurrere om samme tjeneste.

8.15.2 Overføring av personopplysninger mellom offentlige organer

Etter integreringsloven §§ 41 flg. kan et offentlig organ som utfører nærmere bestemte oppgaver etter loven, registrere personopplysninger og søke i registre for å få tilgang til slike opplysninger.

Integreringsloven § 44 gir offentlige organer som har oppgaver etter loven, adgang til å pålegge følgende organer å gi opplysninger om asylsøkere og innvandrere uten hinder av lovbestemt taushetsplikt:

1. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet
2. Kompetanse Norge
3. Arbeids- og velferdsetaten
4. Utlendingsdirektoratet
5. Utlendingsnemnda
6. folkeregistermyndigheten
7. kommunene
8. fylkeskommunene

Unntaket fra taushetsplikten gjelder ikke taushetsplikt etter helsepersonelloven. Nærmere regler om behandling av personopplysninger er gitt i integreringsforskriften kapittel 9.

8.15.3 Plikt til å gi opplysninger

Etter utlendingsloven § 84 første ledd bokstav b kan et organ som behandler en sak etter loven, pålegge en kommune å gi opplysninger om deltakerne i introduksjonsprogrammet. Nærmere regler er fastsatt i utlendingsforskriften § 17-7 e.

8.16 Utlendingsmyndighetene

8.16.1 Opplysninger fra forvaltningsorganer

Etter utlendingsloven § 84 kan et organ som behandler en sak etter loven – uten hinder av taushetsplikt – pålegge en rekke organer å utlevere opplysninger om utlendinger eller andre loven gjelder for, jf. § 84 første ledd.

Nærmere bestemmelser om opplysningsplikten er fastsatt i utlendingsforskriften §§ 17-7 d flg.

Når særreaksjonsdømte utlendinger skal utvises, gir helsepersonelloven § 29 a hjemmel for at helsepersonell kan gi opplysninger til utlendingsmyndighetene. (Se punkt 8.5.7 ovenfor.)

8.16.2 Opplysninger om beboere i mottak

Utlendingsloven § 84 b fastsetter regler om opplysningsplikt om beboere i mottak og omsorgssentre m.m. Bestemmelsen pålegger ansatte som utfører arbeid eller tjeneste i mottak å gi opplysninger om beboerne etter anmodning fra utlendingsmyndighetene. Det er presisert i lovteksten at dette også gjelder der opplysningene kan brukes til å iverksette vedtak som innebærer at beboeren må reise ut av landet. Opplysningsplikten gjelder uten hinder av taushetsplikten etter forvaltningsloven §§ 13 flg.

Anmodningen må rettes skriftlig fra utlendingsmyndighetene til mottaket med konkrete spørsmål knyttet til en angitt beboer. En anmodning fra utlendingsmyndighetene om å fortløpende oversende informasjon av interesse vedrørende én eller flere beboere, tilfredsstiller ikke kravet i loven. Med begrepet «utlendingsmyndighetene» menes i denne sammenheng Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda og Politiets utlendingsenhet (Prop. 104 L (2013–2014), s. 31).

Når beboeren er en enslig, mindreårig asylsøker, kan utlendingsmyndighetene derimot ikke anmode om slike opplysninger. Det gjelder også overfor ansatte i omsorgssentre for mindreårige og barnevernsinstitusjoner.

Etter utlendingsloven § 84 b tredje ledd kan politiet ved skriftlig anmodning til mottak, omsorgssenter som nevnt i andre ledd eller Utlendingsdirektoratet få utlevert nærmere angitte opplysninger når det er nødvendig for politiets oppgaver etter utlendingsloven eller for politimessige formål som nevnt i politiregisterloven § 2 nr. 13. Begrepet «politimessige formål» omfatter politiets kriminalitetsbekjempende virksomhet, herunder etterforskning, forebyggende arbeid og ordenstjeneste, og politiets service- og bistandsfunksjon samt føring av vaktjournaler. Plikten til å gi opplysninger gjelder uavhengig av taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13.

Politiet kan kreve følgende opplysninger etter utlendingsloven § 84 b tredje ledd:

• navn, fødselsdato og nasjonalitet til nåværende og tidligere beboere i asylmottak eller omsorgssenter.
• dato for når beboere har flyttet til eller fra mottaket eller omsorgssenteret varigheten av eventuelle permisjoner fra mottaket eller omsorgssenteret, og
• nytt bosted.

Regelen om politiets rett til opplysninger gjelder både for voksne beboere og for mindreårige asylsøkere. Det oppstilles ikke krav om at politiet begrunner anmodningen om utlevering, og det er politiet som skal vurdere om utleveringen er nødvendig. Den som får et krav om slike opplysninger, skal altså ikke overprøve politiets vurdering. Dersom anmodningen også gjelder utlevering av opplysninger som omfatter barn, må politiet vurdere hensynet til barnets beste (Prop. 156 L (2016–2017), s. 28). Se også Grunnloven § 104.