1 Bakgrunn og sammendrag

Meldingen gir informasjon om verdien av den faktiske eksporten av forsvarsmateriell i 2013, herunder også når det gjelder teknologi, tjenester, overføring av produksjonsrettigheter og formidling.

Dessuten gis det informasjon om utførsel av håndvåpen fra Norge, forsvarsmyndighetens bruk av eget materiell i utlandet, om avslag på søknader om eksportlisens, samt om utførsel av sivile varer til militære sluttbrukere og om utførsel av utstyr for bruk i humanitære mineryddingsaksjoner.

Regjeringen har som målsetting å bidra til størst mulig åpenhet om utførselen av forsvarsmateriell, samt å gi mest mulig innsyn om eksportkontrollpolitikken og praktiseringen av retningslinjene for Utenriksdepartementets behandling av søknader om utførsel av forsvarsmateriell. Det er lagt vekt på å fremstille eksporten mest mulig tydelig.

I tillegg redegjør meldingen om gjeldende regelverk, herunder styrking av lisensplikten knyttet til forsvarsrelatert materiell i Utenriksdepartementets forskrift om gjennomføringen av den strategiske eksportkontrollen. Videre gis det en grundig omtale av praktiseringen av og arbeidet med å oppdatere retningslinjene for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell.

Det er en etablert praksis med å konsultere Stortinget om eksportkontrollsaker av særlig utenrikspolitisk eller prinsipiell betydning. Dette er en linje som Regjeringen vil videreføre.

Åpenhet om eksporten av forsvarsmateriell

Informasjonen om eksporten som fremgår i meldingen bygger på rapporter fra eksportørene med utgangspunkt i lisenser. Det er et vilkår for innvilgelse av eksportlisenser for forsvarsmateriell at eksportørene skal rapportere kvartalsvis om bruken av de enkelte tillatelsene. Rapportene inneholder betydelige mengder sensitiv og taushetsbelagt informasjon om eksportaktivitetene. Utenriksdepartementet legger stor vekt på å kvalitetssikre materialet slik at informasjonen som gis i meldingen er så korrekt og komplett som mulig.

Fra norsk side arbeides det i en rekke fora for at også andre land skal utvise åpenhet om sin forsvarsmaterielleksport.

Parallelt med målsetningen om å utvise størst mulig åpenhet om eksporten av forsvarsmateriell fra Norge, er det nødvendig å sikre at innsyn skjer innenfor rammen av de begrensninger som taushetsplikten i eksportkontrolloven setter. I henhold til loven plikter enhver å gi Utenriksdepartementet den bistand som kreves for å kontrollere at bestemmelsene i loven eller forskriftene blir fulgt. Det gjelder alle opplysninger som anses nødvendige for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksportlisens. En slik vid rett til innhenting av bedriftsfølsom informasjon har sitt motstykke i de strenge taushetsbestemmelsene i loven.

Ved den nye eksportkontrollforskriften fra 2013 ble det besluttet å ta i bruk kontrollistene som er sammenstilt innenfor EU og som retter seg mot forsvarsmateriell (liste I) og flerbruksvarer (liste II). Listene er i praksis fremforhandlet og vedtatt ved konsensus innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene hvor Norge deltar aktivt. Overgangen til ny liste I innebærer at varene har andre kategorireferanser enn den tidligere norske listen. Dette har betydning for hvordan eksporten av varer beskrevet på liste I fremstilles i meldingens oversikter.

Forsvarsrelaterte varer som omfattes av liste I klassifiseres i henhold til Utenriksdepartementets retningslinjer som enten varekategori A eller varekategori B. Varekategori A omfatter våpen, ammunisjon, visse typer militært materiell, samt annet materiell med strategisk kapasitet som vesentlig kan påvirke de militære styrkeforhold ut over nærområdet. Varekategori Bomfatter øvrige forsvarsrelaterte varer som ikke har egenskaper eller bruksområder som definert for varekategori A. B-materiell kan f.eks. være kommunikasjonsutstyr, nattutstyr eller deler.

Eksporten i 2013

Den samlede verdien av eksporten i 2013 var i underkant av 4,3 milliarder kroner, hvorav ca. 3,3 milliarder utgjorde salg av militære varer. Av dette utgjorde eksporten av A-materiell i overkant av 2,5 milliarder og B-materiell ca. 750 millioner kroner. Verdien av forsvarsrelaterte tjenesteytelser til utenlandske mottakere var ca. 230 millioner kroner. Eksporten av flerbruksvarer omfattet av liste II til militær sluttbruk beløp seg til ca. 680 millioner kroner. Til sammenligning var den samlede verdien av eksporten i 2012 i underkant av 4,6 milliarder kroner, hvorav nær 3,9 milliarder utgjorde salg av militære varer. Av dette utgjorde eksporten av A-materiell 3,3 milliarder og B-materiell ca. 574 millioner kroner.

I forhold til i 2012, var det i 2013 en nedgang i verdien av den totale eksporten på om lag 6 %.

I forhold til i 2012, var det i 2013 nedgang i eksporten til særlig USA (ca 113 millioner), Sveits (100 millioner), Frankrike (200 millioner), Italia (37 millioner), New Zealand (35 millioner), Finland (17 millioner), Australia (23 millioner), Chile (189 millioner), Singapore (28 millioner), og Tyskland (20 millioner).

I samme periode var det økning i verdien av eksporten til særlig Canada (5 millioner), De Forente Arabiske Emirater (17 millioner), Kroatia (127 millioner), Polen (29 millioner), Sverige (54 millioner), og Tyrkia (195 millioner).

Medlemslandene i NATO, Sverige og Finland er de største mottakerne av forsvarsmateriell fra Norge. I 2013 utgjorde eksporten av A-materiell til NATO landene, Finland og Sverige 88 % og for B-materiell 93 %.

I 2013 ble det gitt 19 avslag på søknad om lisens for eksport av forsvarsmateriell.

I meldingens kap. 9 er det redegjort grundig om eksporten.

Eksporten av forsvarsmateriell i et sikkerhetspolitisk perspektiv

Regjeringen ønsker å legge til rette for at norske bedrifter sikres fortsatt tydelige og forutsigbare rammevilkår for sin eksportaktivitet, bl.a. gjennom tydelige og langsiktige retningslinjer for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell.

Regjeringen vil fortsatt legge til rette for at norsk industri kan konkurrere på mest mulig like vilkår som andre land innenfor EØS.

I tillegg til enkelte store forsvarsbedrifter, har det gjennom årene vokst frem en rekke andre virksomheter som utvikler og produserer høyteknologiske varer og teknologi på forsvarssiden. Dette er bedrifter både innenfor sivil og militær sektor, der overføringsverdien til sivil sektor er betydelig og viktig.

Norske bedrifter deltar i en rekke store internasjonale utviklings- og produksjonsprogrammer med andre nærstående land. Flere norske forsvarsbedrifter besitter nisjekompetanse som gjør det mulig med et tett samarbeid med store internasjonale partnere, bl.a. innenfor F-35 prosjektet.

Hovedhensikten med materiellsamarbeid er å bidra til sikre forsvarsbehov innenfor NATO, de nordiske og andre land som kan motta forsvarsmateriell fra Norge. Innsatsvarer i form av komponenter og deler til større utenlandske systemer utgjør en betydelig del av norsk eksport.

Det har vært bred politisk enighet om betydningen av at et moderne og effektivt forsvar også krever en levedyktig industri i Norge. Samtidig er det bred politisk enighet om at eksport av forsvarsmateriell skal finne sted innenfor rammen av en restriktiv eksportkontrollpraksis basert på Stortingets vedtak av 11. mars 1959 hvor det heter at «hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig».

Regjeringen anser Stortingets vedtak som et bindende pålegg, og eksportkontrollen skal sikre at det blir fulgt. For å gi mest mulig forutsigbarhet til eksportørene, er det etablert retningslinjer for Utenriksdepartementets behandling av søknader om lisens. Retningslinjene er gjennomgått og styrket de siste årene, bl.a. når det gjelder kravet til sluttbrukerdokumentasjon. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å fremme oppslutning om en felles NATO-norm om sluttbrukererklæringer ved eksport av våpen.

Lov og forskrift

Begrepet «strategiske varer» er en fellesbetegnelse for varer og teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militær bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt varer som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger. I tillegg omfatter kontrollen med strategiske varer og teknologi også tjenester knyttet til varelistene, samt tjenester for øvrig som kan bidra til å utvikle et lands militære evne. Formidling mellom to tredjeland av strategiske varer kan også være gjenstand for lisensplikt.

Eksportkontrollen er hjemlet i lov og forskrift. Utenriksdepartementets forskrift av 19. juni 2013 skal sikre gjennomføring av kontrollen med eksport av både forsvarsrelaterte varer og flerbruksvarer, og representerer det operative hjemmelsverket for utøvelse av kontrollen.

I forbindelse med utarbeidelse av ny forskrift, ble det i tillegg til å videreføre hjemlene for lisensplikt fra tidligere forskrift og sikre gjennomføring av et EØS-relevant direktiv om forenklet lisensiering, også tatt inn nye bestemmelser for å styrke adgangen til å utløse lisensplikt for varer som ikke er omfattet av kontrollistene under visse omstendigheter. Det er særlig viktig å ha sikret hjemmel for å kunne utøve kontroll med enhver vare, teknologi og tjeneste som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne på en måte som ikke er forenlig med vesentlige norske sikkerhets- og forsvarsinteresser.

I tillegg har Utenriksdepartementet foretatt en forskriftsendring i 2014 for å styrke lisensplikten for materiell som har vært særlig konstruert eller modifisert for militært formål, uavhengig av materiellets tilstand på eksporttidspunktet. Slik kontroll kommer i tillegg til lisensplikten som gjelder for varene og teknologien som er beskrevet i forskriftens liste I (forsvarsmateriell), og innebærer en vesentlig styrking av kontrollen.

Departementet har også gjennomgått praksis når det gjelder utøvelse av lisensplikt for andre varer enn de som omfattes av listene, når disse er for militær bruk i land omfattet av våpenembargo vedtatt av FNs Sikkerhetsråd under Kap. VII eller andre tiltaksregimer som Norge har sluttet seg til. Det har over tid vokst frem behov for en nærmere avklaring av betydningen «til militær bruk». EU har definert denne forståelsen tydelig i sin forordning om eksport av flerbruksvarer (liste II). Departementet har kommet til at en harmonisering med EU-lands definisjoner er hensiktsmessig og avklarende, samt vil gi norsk industri de samme rammevilkår som bedrifter i EU-området.

Utenriksdepartementets retningslinjer

Retningslinjene for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell, samt teknologi og tjenester for militære formål, har vært gjenstand for ytterligere oppdatering. Retningslinjene ble første gang publisert i februar 1992 for å gi eksportørene bedre forutsigbarhet om muligheten til å få eksporttillatelse. Utgangspunktet for departementets vurderinger er Stortingets 1959-vedtak. I 1997 samlet Stortinget seg om en presisering om at Utenriksdepartementets vurdering omfatter en rekke politiske spørsmål, herunder knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

Norge sluttet seg til EUs felles adferdskodeks for våpeneksport allerede i 1998. Da EUs utenriksministre vedtok å inkludere kriteriene i en felles holdning om våpeneksport i 2008, besluttet Norge å følge opp ved å ta kriteriene inn i de norske retningslinjene. Betydningen og relevansen av kriteriene har vokst ytterligere frem i de senere årene. Kriteriene 2 og 3 (K2 og K3) utgjør robuste prinsipper for vurdering av den interne og regionale sikkerhetssituasjonen knyttet til et mottakerland, herunder særlig når det gjelder risiko for at utstyret som er søkt eksportert, kan brukes til intern undertrykking. Retningslinjene ble også styrket i 2013, bl.a. for å styrke kravet til sluttbrukerdokumentasjon og å gjøre det klart at eksport av militære varer i kategori B kan avslås. Tidligere het det at lisens for eksport av B-materiell skulle innvilges til alle land, unntatt de som var rammet av 1959-vedtaket, eller hvor det forelå våpenembargo vedtatt av FNs sikkerhetsråd eller andre restriktive tiltak som Norge har sluttet seg til. Nå heter det at lisens for B-materiell normalt vil kunne tilstås. Dette betyr at lisens vil avslås dersom en eksport anses å være uforenlig med vurderingskriteriene. Det ble redegjort grundig om dette arbeidet i Meld. St. 49 (2012–2013).

I 2013 mottok departementet en søknad om eksport av B-materiell som ble avslått på bakgrunn av risiko for intern undertrykking i mottakerlandet. Det er redegjort nærmere om avslag på lisenssøknader i meldingens kap. 9.

I tråd med Meld. St. 49 (2012–2013) og Innst. 103 S, har departementet innarbeidet Vedlegg A-kriteriene i selve retningslinjene (pkt. 2.3 og 2.4). På denne måten fremstår kriteriene tydelige og reflekterer den betydningen de har i forbindelse med behandlingen av søknader om eksport av forsvarsmateriell. I lys av Norges ratifikasjon av FNs avtale om handel med våpen (Arms Trade Treaty, ATT), har departementet også innarbeidet de relevante kriterier som følger av avtalens artikkel 6 og artikkel 7.

På denne måten utgjør EU- og ATT-kriteriene nå en konsolidert liste over vurderingskriterier som legges til grunn. Den konsoliderte listen differensierer mellom kriterier som innebærer at lisens ikke kan påregnes innvilget, og kriterier som skal vektlegges i en helhetsvurdering av den enkelte søknad. Denne styrkingen av retningslinjene ivaretar sjekklisten som departementet utarbeidet i samarbeid med SIPRI, og som ble oppsummert i syv konkrete hensyn omtalt i Meld. St. 8 (2012–2013).

I lys av styrkingen av lisensplikt i forskrift for materiell som har vært særlig konstruert eller modifisert for militært formål, uavhengig av nåværende tilstand, omtaler meldingen også lisensieringsregler som er tatt inn i retningslinjene når det gjelder behandlingen av søknader om eksport av slikt materiell.

I kap. 3.1 og 3.2 er det redegjort grundig om den konsoliderte kriterielisten som er innarbeidet i retningslinjene. De oppdaterte retningslinjene følger som vedlegg 5 til meldingen.

Gjennomføring av sanksjoner og våpenembargo

Sanksjoner som er vedtatt av FNs Sikkerhetsråd gjennomføres i norsk rett som hovedregel ved forskrifter vedtatt med hjemmel i lov 7. juni 1968 nr. 4 til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd (sanksjonsloven). EUs tiltaksregimer eller andre internasjonale ikke-militære tiltak som Norge har sluttet opp om kan gjennomføres ved forskrift gitt med hjemmel i lov 27. april 2001 nr. 14 om iverksetjing av internasjonale, ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensing av økonomiske eller anna samkvem med tredjestatar eller rørsler (tiltaksloven). Visse typer tiltak som er omfattet av FN-sanksjoner og/eller EU-tiltak gjennomføres med hjemmel i annen norsk lovgivning. Blant annet er våpenembargoer dels gjennomført med hjemmel i den alminnelige eksportkontrollovgivningen.

Forskrift om restriktive tiltak vedrørende handlinger som undergraver eller truer Ukrainas territoriale integritet, suverenitet, uavhengighet og stabilitet ble iverksatt 15. august 2014. Forskriften bringer de norske tiltakene på linje med EUs tiltak. Forskriften innebærer bl.a. forbud mot import og eksport av våpen og forsvarsmateriell fra og til Russland, forbud mot eksport av flerbruksvarer og -teknologi som kan være beregnet for militær bruk eller til militær mottaker, forbud mot handel mv. med russiske verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter, samt begrensninger i eksporten av visse varekategorier til russisk petroleumssektor. Ved slik eksport kreves forhåndstillatelse fra Utenriksdepartementet. EU innførte den 12. september nye restriktive tiltak mot Russland. Regjeringen har besluttet å slutte seg til disse og gjennomføre de nye restriktive tiltakene i forskriften.

Det er redegjort grundig i meldingens kap. 4 for sanksjons- og tiltaksregimer som Norge gjennomfører i egen forskrift.

Kontrollen med eksport av flerbruksvarer

Flerbruksvarer er varer og teknologi som er utviklet for sivile formål, men som også kan anvendes for militære formål, herunder for utvikling av masseødeleggelsesvåpen (MØV) eller konvensjonelle våpen. Kontrollen med flerbruksvarer bygger på lister og retningslinjer som er vedtatt innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene.

Forhandlingene om å inkludere flerbruksvarer på regimenes lister fattes ved konsensus. Retningslinjer, god-praksis dokumenter og informasjonsutveksling er ment å bidra til å sikre mest mulig høye standarder og felles gjennomføring av de enkelte regimelands eksportkontrollpraksis.

Innenfor regimene utveksles det betydelig informasjon om spredningsaktiviteter og om deltakerlandenes avslag på søknader om eksportlisens. Det forutsettes at landene innenfor regimet tar hensyn til slik informasjon, og ikke underminerer andres notifiserte lisensavslag som er begrunnet i en vurdering om at det foreligger en uakseptabel risiko for bruk i eller avledning til bekymringsfulle våpenaktiviteter.

Med sikte på å styrke kontrollen med eksport av kjernefysiske varer, inngikk Utenriksdepartementet og Statens strålevern i 2014 et nærmere samarbeid. Dette innebærer at Strålevernet avsetter nødvendige ressurser for å sikre etterlevelse av eksportkontrollreglene i forbindelse med sine tilsynsoppgaver overfor relevante aktører i Norge, samt ved behov yte faglige vurderinger overfor Utenriksdepartementet i spørsmål om eksport av kjernefysiske varer.

Kontroll med eksport av immateriell teknologi, herunder kunnskap

Eksportkontrollforskriften inneholder bestemmelser om lisensplikt for teknologi, herunder immateriell ytelser.

Norge gjennomfører bl.a. FNs Sikkerhetsråds resolusjoner og EUs utvidede tiltak om sanksjoner mot Iran og Nord-Korea, som også setter forbud og bestemmelser om kontroll med overføring av visse typer kunnskap.

Bevisstheten om risiki forbundet med immateriell teknologi- og kunnskapsoverføring har økt de siste årene. Myndighetenes muligheter til å kontrollere slike aktiviteter møter på nye og andre utfordringer enn ved kontrollen med eksport av varer. I internasjonale fora utveksles informasjon og erfaringer om nasjonale kontrolltiltak.

I Meld. St. 25 (2010–2011), Meld. St. 8 (2012–2013) og Meld. St. 49 (2012–2013) ble det redegjort for arbeidet med å etablere en målrettet kontroll med kunnskapsoverføring til utenlandske studenter ved norske læresteder.

Kunnskapsdepartementet (KD) sendte i mars 2014 et brev til lærestedene for å informere om gjeldende regelverk og bidra til å skape klarhet om regelverket slik at det ikke skapes unødige problemer for utenlandske studenter ved norske læresteder.

Det er klart at statlige og private universiteter og høyskoler har en selvstendig plikt til å forhindre lovstridig overføring av kunnskap innen fagområder som er relevant for spredning av MØV eller leveringsmidler for slike våpen. Denne plikten følger av eksportkontrollregelverket og forskrift om sanksjoner mot Nord-Korea og forskrift om sanksjoner og tiltak mot Iran.

Utenriksdepartementet samarbeider med flere etater for å gi informasjon til læresteder og virksomheter med sikte på å styrke deres bevissthet og årvåkenhet om teknologiområder som er relevante i forhold til gjeldende forbud og gjennomføring av den strategiske eksportkontrollen. Det vil utarbeides en nærmere veiledning for å fremme god regelverksforståelse av relevant personell ved universiteter og læresteder.

Utenriksdepartementets oppgaver

Eksportkontrollens ansvarsområde spenner fra norsk politikkutvikling, et omfattende internasjonalt samarbeid og lovpålagte oppgaver knyttet til lisensiering. I tillegg er departementet ansvarlig for gjennomføring av sanksjonsregimer og relevante restriktive tiltak som gjennomføres i norsk rett. Utenriksdepartementets seksjon for eksportkontroll behandler mer enn 4 000 saker i året, og som krever særlig ekspertise og tverrfaglig saksbehandling.

Utenriksdepartementets seksjon for eksportkontroll deltar aktivt i det omfattende arbeidet som foregår innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene, hvor premissene for kontrollen med strategiske varer i stor grad settes. Ivaretakelse av en mest mulig sikker kontroll og kontinuitet betinger at departementet besitter særskilt kompetanse, årvåkenhet om anskaffelsestrender, kunnskap om spredningsrisiki og om teknologisk utvikling. Evne til etterlevelse på nasjonalt plan har fått stadig større betydning for både eksportlands og eksportørers troverdighet og omdømme som handelspartnere.

Departementet arbeider med å styrke og målrette informasjons- og bevissthetsdialogen overfor næringslivet, med vekt på forebyggende og kompetansebyggende tiltak. Det holdes et årlig seminar for eksportindustrien. I 2013 tok departementet initiativ til et prøveprosjekt for kursing i eksportkontroll og lisensiering av forsvarsmateriell for eksportbedrifter. Kursene har vist seg å være populære og nyttige, og det vil være en prioritert oppgave å kunne videreføre tiltaket. I tillegg er det lagt vekt på å forbedre eksportkontrollens hjemmeside på www.regjeringen.no, samt utarbeide annet informasjonsmateriell om eksportkontroll for nye bedrifter.

Utenriksdepartementet samarbeider også nært med særlig Tollvesenet og Politiets sikkerhetstjeneste, som også har lovpålagte oppgaver knyttet til kontrolloppgavene. I tillegg samarbeider departementet med forsvaret og Statens strålevern i konkrete eksportsaker. Det anses viktig at representanter fra disse etatene deltar på relevante møter innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene.

Regjeringen vil fortsatt sikre tilstrekkelige ressurser for å kunne ivareta de omfattende oppgavene på eksportkontrollområdet.

Innføring av sikkert, elektronisk saksbehandlingssystem

Utenriksdepartementet har siden 2012 arbeidet med å utvikle en digitalisert tjeneste for effektivisering og modernisering av eksportkontrollen. Den digitale tjenesten vil oppfylle regjeringens krav om digitalisering av offentlige tjenester innen 2015. Høsten 2014 vil departementet innføre et skreddersydd elektronisk saksbehandlingssystem som vil innebære betydelige gevinster for både næringslivet og departementet.

I tillegg til effektivisering av selve lisensieringsarbeidet, vil tjenesten innebære en betydelig økt sikkerhet knyttet til bedriftenes rapporter og kvalitetssikring av det omfattende og sensitive tallmaterialet som bl.a. ligger til grunn for de årlige meldingene om eksporten av forsvarsmateriell til Stortinget.

FNs avtale om handel med våpen (ATT)

Avtalen om våpenhandel ble vedtatt av FNs generalforsamling 2. april 2013, og er den første juridisk bindende avtalen som regulerer internasjonal våpenhandel. Målsettingen med avtalen er å etablere så høye felles internasjonale standarder for internasjonal handel med konvensjonelle våpen som mulig og å forhindre ulovlig handel med slike våpen, bl.a. med sikte på å bidra til fred, sikkerhet og stabilitet og å redusere menneskelige lidelser.

Norge undertegnet avtalen sammen med 66 andre stater under en seremoni i FN i New York 3. juni 2013. Stortinget ga sitt samtykke til ratifikasjon på basis av Prop. 189 S (2012–2013) av 2. april 2013. Pr. juli 2014 hadde 41 land ratifisert ATT.

Avtalen vil tre i kraft 90 dager etter at den femtiende staten har deponert sine ratifikasjonsdokumenter, noe som forventes å skje i 2015. Det skal holdes en statspartskonferanse senest ett år etter at avtalen har trådt i kraft.

Bestemmelsen i artikkel 6 nr. 3 omhandler våpenoverførsler som er forbudt under avtalen.

Avtalens artikkel 7 nr. 3 om eksportvurderinger fastslår at eksporttillatelser skal avslås dersom leveransen medfører en overhengende risko for noen av de negative konsekvenser som er listet i bestemmelsen (knyttet til fred og sikkerhet, brudd på internasjonal humanitærrett og internasjonale menneskerettigheter, terrorisme og transnasjonal organisert kriminalitet). Som presisert i Prop. 186 S (2012–2013) legger Regjeringen til grunn at dersom det er overveiende sannsynlig at en av de negative konsekvensene som er listet i artikkelen inntrer, skal eksporttillatelse avslås.

Avtalen forhindrer ikke statsparter i å beholde strengere nasjonale eksportkontrollregimer og å styrke disse utover avtalens krav. Avtalens bestemmelser knyttet til eksportkontroll krever ikke lov- eller forskriftsendringer og kan gjennomføres med hjemmel i gjeldende eksportkontrollregelverk. For å understreke avtalens betydning har departementet besluttet å inkludere forbud og føringer som følger av avtalens artikkel 6 og 7 som del av de konsoliderte vurderingskriterierne som nå er innarbeidet i Utenriksdepartementets retningslinjer for behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell.

Internasjonalt samarbeid om eksportkontroll og ikke-spredning

Gjennom nasjonal eksportkontroll tar leverandørland et særlig ansvar for å sikre etterlevelse av folkerettslige avtaler på ikke-spredningsområdet, særlig avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT), kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og konvensjonen om forbud mot biologiske våpen (BWC).

Proliferation Security Initiative (PSI) ble etablert i 2003 og er et internasjonalt samarbeid for å forberede og i praksis kunne avskjære handel med og transport av MØV. PSI ses på som et supplement til de 103 deltagerlandenes (pr. juli 2014) arbeid med eksportkontroll nasjonalt og internasjonalt.

USA var initiativtaker og har en sentral rolle i PSI-samarbeidet ved å ivareta sekretariatsfunksjonen, planlegge møter, øvelser o.l. På norsk side ledes arbeidet av Utenriksdepartementet. Engasjementet har imidlertid et bredt nedslagsfelt og en rekke andre departementer og underliggende etater deltar derfor også i samarbeidet på norsk side.

Haag-kodeksen (HCOC) er et resultat av det internasjonale samfunnets bestrebelser om å regulere spredning av ballistiske missiler gjennom åpenhet og tillitsskapende tiltak. HCOC er politisk bindende, og ble iverksatt i november 2002 etter at 96 stater signerte kodeksen, herunder Norge. Pr. januar 2014 hadde 137 land sluttet seg til HCOC. Signaturstatene påtar seg på frivillig grunnlag å følge kodeksen og å utstede forhåndsnotifikasjoner om relevante utskytninger og testflyvninger av ballistiske missiler og bæreraketter, samt legge frem en årlig deklarasjon om sin praksis innenfor kodeksens virkeområde.

HCOC ble i sin tid forhandlet utenfor FN, men kodeksen er knyttet til FN gjennom flere resolusjoner vedtatt av FNs generalforsamlinger siden 2002. Østerrike virker som eksekutivsekretariat og koordinerer informasjonsutvekslingen innenfor HCOC.

Med sikte på å forsterke de internasjonale avtalene om ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen (MØV), samarbeider en rekke leverandørland innenfor fem eksportkontrollregimer om å etablere høye kontrollstandarder. Disse regimene er Zangger-komiteen (ZC), Nuclear Suppliers Group (NSG), Australiagruppen (AG) Missile Technology Control Regime (MTCR) og Wassenaar-samarbeidet (WA). Gjennom felles varelister og retningslinjer støtter leverandørland opp under internasjonale avtaler og konvensjoner knyttet til ikke-spredning og eksportkontroll.

Det foregår løpende forhandlinger for å sikre at kontrollister og retningslinjer holder tritt med teknologisk utvikling og spredningstrusler. Det utveksles omfattende informasjon innenfor rammen av de enkelte regimene, herunder om aktuelle spredningsaktiviteter og om medlemslandenes avslag på eksportsøknader.

De multilaterale eksportkontrollregimene og HCOC og PSI støtter opp under de multilaterale avtalene som forbyr kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen og bidrar til å etablere ansvarlighet når det gjelder leveranser av strategiske varer og teknologi. Nye spredningstrusler og teknologisk utvikling har ført til at eksportkontrollen har fått en økende anerkjennelse og betydning, bl.a. ved at FNs sikkerhetsråd bruker regimenes retningslinjer og varelister i sine sanksjonsregimer mot bl.a. Iran og Nord-Korea og ifm resolusjon 1540 om tiltak for å hindre spredning av MØV.

Den raske teknologiske utviklingen innenfor sivil sektor, samt informasjon om at flere land forsøker å anskaffe masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike våpen og utfordringen knyttet til ikke-statlige aktører i denne sammenheng, har medført at aktivitetene i regimene har vokst betydelig i de senere årene.

Missilkontrollregimet MTCR

Norge overtok formannskapet etter Italia i MTCR i oktober 2014. Allerede i 1992–1993 ledet Norge MTCR første gang. I utgangspunktet ble MTCR etablert for å hindre spredning av bæremidler for kjernefysiske stridshoder. Under Oslo-møtet i 1992 ble det imidlertid enighet om å utvide kontrollen til å også omfatte mindre ubemannede luftfarkoster som kan benyttes til spredning av kjemiske og biologiske våpen.

Formannskapet går på rotasjon mellom frivillige medlemsland på ettårig basis, men forutsetter at man deltar i en formannskapstroika som inngående og utgående formannskap. Således strekker deltakelsen i formannskapsarbeidet seg over tre år. Selve formannskapet ble innledet ved at Norge var vertskap for og ledet det årlige plenumsmøtet i Oslo i oktober 2014. En hovedoppgave under formannskapsåret, i tillegg til å koordinere og lede forhandlinger innenfor regimet, vil være å føre en omfattende dialog med ikke-medlemmer og relevante internasjonale organisasjoner om MTCRs formål og tiltak for å hindre spredning av leveringsmidler for MØV. MTCR er et unikt regime, gitt at det ikke finnes noen annen internasjonal arena hvor slik spredning drøftes eller noen internasjonal avtale knyttet til å hindre spredning av leveringsmidler for MØV.

På plenumsmøtet i Oslo i oktober 2014 ble det bl.a. enighet om å invitere ikke-medlemmer til å formelt deklarere at de slutter seg til og implementerer MTCRs kontrollister og -standarder i sin nasjonale eksportkontroll. Slike tilslutningsland vil bl.a. inviteres til regelmessige møter om arbeidet med og endringer i kontrollistene. Videre vil tilslutningslandene fremgå på MTCRs hjemmeside og i den årlige offisielle erklæringen fra plenumsmøtet. Dette er en viktig mekanisme for å oppnå at flest mulig land gjennomfører kontroll med eksport av missilteknologi i tråd med MTCRs standarder, og er således et effektivt ikke-spredningstiltak. Det ble også enighet om en substansiell offisiell erklæring fra Oslo-møtet.

Fra norsk side vil det legges vekt på å føre et aktivt formannskap, herunder når det gjelder den utadrettede dialogen.